Dypt fascinert av polarhundene Ralf Campbell har dømt polarhunder i over 50 år

Dypt fascinert av polarhundene

Ralf Campbell har dømt polarhunder i over 50 år. Gjennom alle disse årene har han fått en dyp respekt for disse rasene, og et brennende ønske om at de rasetypiske trekkene må bevares.

Tekst & foto John Petter Nordbo

Campbell tar imot Polarposten hjemme i Ski. 78åringen åpner døra, og viser vei til kontoret i andre etasje. I de mange bokhyllene er det ikke vanskelig å se hva som er én av hans store interesser. Her finnes hyllemeter på hyllemeter med bøker om eventyrere, hunder og polarekspedisjoner. Nansen, Amundsen, Scott, Johansen, Rasmussen, Sverdrup, Astrup og alle de andre kjente navnene står å lese bak på bokryggene.

Mannen er et oppkomme av kunnskap om polarhistorien, og trekker frem den ene boka etter den andre. Det er nettopp denne store fascinasjonen for polferdene som har vært med på å gjøre ham så interessert i polarhundene at den skulle ta ham Europa rundt som dommer, og litt som hundekjører. En interesse som fortsatt er like sterk, selv om Campbell på papiret har nådd pensjonsalder for lenge siden.

Han vokste opp på Ringsaker, der han ble født helt på tampen av 1930tallet. Faren var pelsdyroppdretter og elgjeger, født i Skottland. Hjemme drev familien med oppdrett av grå elghund. Ralf gikk på «jakt» i skogen med elghund og pil og bue allerede fra femseksårsalderen. Faren var også en ivrig hundedommer, og unge Ralf startet som skriver på utstillinger allerede tidlig i tenårene. I 1959 fikk han status som elev, og i 1963 ble han autorisert for polarhunder og elghunder. Siden har det blitt hele spisshundgruppen (gr. 5), i tillegg til gruppe 1, 2 og 4. Gjennom alle disse årene har han vært en ivrig dommer, med stor interesse for faget.

Som dommer vurderer Campbell om hunden er av det han kaller «korrekt type», det vil si at hunden har et eksteriør og en psyke som gjør den egnet til sine arbeidsoppgaver.

– Bedømmingen handler om å evaluere anatomi, gemytt, pels og bevegelser opp mot en rasestandard. Polarhunder skal ha stri dekkpels, med tett og myk underull for å kunne overleve i snø og kulde, og skal ikke kjennes bløt ut når vi stryker dem over ryggen. Det er noe vi slår ned på i ringen, eksemplifiserer dommeren.

Han er svært opptatt av å bevare de polare kvalitetene hos disse rasene. Det opprinnelige preget er viktig, og ikke noe man tukler med. Han peker på at hundene til inuittene og de andre urfolkene var et resultat av naturlig seleksjon. Dagens polarhunder er spisshunder, som ligger nærmere naturen enn de andre rasene.

– Jeg har bestandig syntes at bruksegenskapene hos hunder er det mest interessante. Hunden ble jo domestisert til å brukes, og de som ikke maktet arbeidsoppgavene, bukket under, akkurat som i naturen. Resultatet ble tøffe, hardføre hunder skapt til hardt arbeid, og med en utrolig effektiv metabolisme, forklarer han.

Han husker godt grønlandshundens storhetstid på 1970, 80 og 90tallet, da Norsk Trekkhundklubb hadde faste stasjoner i Nordmarka med ambulansespann vinterstid i helgene både på Kikut, Gåslungen, Ullevålseter, og Trehørningen, mens Oslomarkas Trekkhundklubb holdt til på Tryvannstua og i Østmarka på Vangen og Skjelbreia.

På den tiden var det lite maskinpreparerte skispor i Marka og

ELGHUNDER: Ralf Campbell har ingen polarhunder lenger, men har fortsatt elghunder. Her sammen med Kaisa (2) hjemme i hagen i Ski.

POLARLITTERATUR: Campbell er en ivrig samler av litteratur om polarhistorien, og lar seg fascinere over slitet på polene.

HUNDEKJØRER: Ralf kjørte aktivt i 20 år. Her fra et løp i Sverige rundt 1980, sammen med siberian huskyen Peik, som han lånte av Karsten Grønås. FOTO: Privat

bruddskader var vanligere enn i dag, ikke minst i den fryktede utforkjøringen nord for Nordmarkskapellet, kalt «Slakteren». Ikke hadde man snøscootere, så man var avhengig av hundespann for å frakte de skadde frem til bilvei.

– Disse to trekkhundklubbene disponerte over henholdsvis ca. 50 og 20 til 30 grønlandshunder som var registrert på klubbene, og utplassert hos fôrverter resten av året. Hundene og deres spannførere gjorde en samfunnsmessig storartet jobb. Den gang sto det respekt av grønlandshunder! mener Ralf.

– Alle norske eksteriørdommere ble invitert til samling i Maridalen en gang i året av NTK. Der var det enormt mange hunder, som regel 50 til 60 og alle var grønlandshunder! Det var for meg en fin måte å lære rasen på, fortsetter han.

– Mitt inntrykk er at eiere av polarhunder i dag fremdeles er folk som liker å være mye ute i skog og mark. Når jeg snakker med dem etter å ha dømt på en utstilling, virker det som det er få som ikke bruker hundene sine.

På spørsmål om hva som skal til for å bevare rasene, mener den erfarne dommeren at han og dommerkollegaene har et ansvar for å sette opp det de oppfatter som den rette typen, men til syvende og sist er det oppdretteren alene som bestemmer om en tispe som skal parres eller ikke. Ingen andre. Et vellykket resultat bør påskjønnes. Derfor synes han at en ærespremie for oppdrett henger høyere enn et BIS (best in show).

– Det handler om å bevare det opprinnelige rasepreget, ikke se seg blind på utstillingsresultater, og ikke selektere etter hvilke hunder som løper fortest på korte distanser. Eller tro at jo større hundene er jo bedre trekkhunder er de. Det har aldri vært meningen. – Mankehøyden på alaskan malamute hannhund skal i følge rasestandarden være 63,5 cm. Det er ikke noen øvre grense, og man skal tillate naturlig variasjon. De fleste er større, men jeg har hatt noen på opp til 74 cm i utstillingsringen (og med matchende vekt på 50–60 kg). Det blir for mye av det gode. De vil fungere dårlig på tungt føre, tråkke igjennom, og får derfor nedsatt premiegrad i ringen.

Selv om Campbell har blitt 78 år gammel, er den ivrige friluftsmannen fortsatt å finne ute i naturen så ofte som mulig. Sammen med elghunden sin drar han på jakt hver høst. Den drevne ski og terrengløperen har alltid vært i god form. Det fikk han god bruk for i perioden han drev med hundekjøring mellom 1974 og 1994. Campbell var faktisk blant de få som gikk på ski i Finnmarksløpet. Løpet var riktignok «bare» 400 kilometer den gangen, men det er likevel en imponerende prestasjon å fullføre på ski sammen med hundene.

– Det var gjennom Svein Tore Bøe og Hege Hauff (Kennel Najanin) at jeg fikk sjansen til å delta i Finnmarksløpet i 1986, for de lånte meg tre spreke malamuter og en grønlandshund. Som lederhund hadde jeg min egen siberian husky. Jeg måtte forberede meg godt, for så langt hadde jeg aldri gått før, og trente systematisk med dette for øyet i to år. Jeg var med på alle mulige skirenn og mellomdistansehundeløp om vinteren, og i terrengløp, triatlon og sykkelløp som TrondheimOslo om sommeren. Vi kom i mål i Alta, men det var bare takket være en fantastisk gjeng hunder. Det var polarhunder på sitt beste!

Han husker spesielt de tre malamutene han lånte av dem den gangen: Sumak (N UCH Topkok’s Iditarod Sumak), Bumper (N UCH Topkok’s Eagle Bumper) og Nuna (Topkok’s Klondike Nuna), alle oppdrettet av Øyvind Moen. De var et eksempel på at godt eksteriør og gode bruksegenskaper hører sammen.

Senere vant han Polarhundløpet enspann med egen siberian husky, og deltok i internasjonale mesterskap, som EM i Tyskland i 1984 og i Sveits i 1994, i nordisk enspann og trespann, men det var først og fremst alle treningsturene som gjorde at interessen bet seg fast.

– Det var en fin tid. Samværet med hundene og likesinnede var det viktigste, i tillegg til det å komme seg ut i skog og mark, sier Campbell, som skryter av miljøet blant trekkhundfolk.

– Miljøet har bestandig vært åpent, med masse flotte mennesker. Jeg har alltid følt meg velkommen, og alle var villige til å dele av kunnskapen sin.

Campbell trekker spesielt frem Katinka Mossin som den som har lært ham mest om grønlandshunder. Det samme gjelder Svein Tore Bøe og Hege Hauff for alaskan malamute, Eivind Mjærum for samojedhund og Karsten Grønås for siberian husky.

Selv har han bare hatt siberian huskies, men trent og kjørt hunder av de tre andre polare rasene.

– I Norge er vi heldige som har Polarhundklubben med medlemmer som er interessert i å kombinere eksteriør og bruk. Klubben arrangerer både utstillinger og løp. Da håper jeg at medlemmene respekterer arbeidet til de som har utviklet rasene og ivaretar hver enkelt rases unike egenskaper. Det er ikke noe poeng å gjøre hundene annerledes, verken større eller raskere. Det blir helt feil, sier Ralf Campbell, som benytter anledningen til å gratulere med 80årsdagen for dannelsen av Norsk Grønlandshundklubb, stiftet 2/121937, senere omdøpt til Norsk Polarhundklubb.

VINTERSAMLING OG ÅRSMØTE 2018

Norsk Polarhundklubb avd. MidtNorge inviterer til vintersamling og årsmøte

STED Velkommen til vintersamling på Ismenningen lodge og hytteutleie i Snåsa!

Dato 16.–18. mars 2018

Påmelding: Arrangement på facebook eller mail: christine.sandelin@ntebb.no innen 15. januar.

Forhåndsbetaling kr 500,– pr pers. Vennligst betal inn på kontonr. 4202.28.39173 og merk innbetaling med navn og vintersamling 2018 innen 15/1. Resterende beløp (maks 1000 kr pr. pers.) betales ved ankomst. Det vil bli gitt familiepris. Eksakt beløp kommer senere.

På Ismenningen lodge og hytteutleie er det mulighet til å leie småhytter eller fløy med gjesterom innendørs. Hunder kan ligge ute, inne i bur, eller i oppvarmet garderobe ved inngangsparti.

Les mer her: www.ismenningen.no PROGRAM Fredag 20.00 Felles kveldsmat, sosialt samvær.

Lørdag 09.00 Felles frokost. Aktiviteter med hund utendørs på dagtid. 13.00 Lunch utendørs. Alle tar med mat selv. Mulighet for grilling. Lavterskel trekkhundtest: «Mila på timen». 17.30 Felles middag. Innendørs. 19.00 Årsmøte for klubbens medlemmer. Åresalg og sosialt samvær med kaffe og kaker etterpå. Drikkevarer selges til selvkost.

Søndag 10.00 Felles frokost. Turmuligheter for de som ønsker det.