Med Baijas på bryllupsreise Et nygift par, en samojed som elsker å gå med kløv

Med Baijas på bryllupsreise

Et nygift par, en samojed som elsker å gå med kløv, 450 kilometer og én måned til rådighet. Hva mer kan man ønske seg av bryllupsreisen?

Tekst & foto John Petter Nordbo

– Dette er det dummeste vi har gjort!, sier Elisabeth innbitt. Det er siste etappe, over tre mil, stedvis uten merket sti. Den lure ideen om å gå siste etappe «på gjengrodde» stier virker plutselig så himla teit. Hva er egentlig vitsen med det? Det er den andre bomturen for dagen med duskregn, vannblemmer og labert sjokoladedepot i sekken. En bomtur Elisabeth syns vi kunne klart oss uten på turens siste og desidert mest krevende etappe. Ekteskapet er ganske ferskt, men må likevel tåle sin første uberettigede skyllebøtte; – Hvordan har du fått til dette med både kart og GPS til rådighet?! tordner Elisabeth videre.

Slik var altså den siste dagen på sommerens langtur. Selv om det gikk ei kule varmt innimellom, er det faktisk den beste ideen vi har hatt. Ideen til bryllupsreisen dukket opp før forlovelsen. Gode turer skaper ofte nye turdrømmer. Sånn var det i alle fall med denne turen. På telttur på Island to år tidligere ble behovet for å oppdage mer av naturen hjemme til. I tillegg fristet det ganske mye med en langtur med lettere oppakning, altså hyttetur. Kart ble studert i teltet, DNThytter sjekket og en grov skisse for turen var satt før Islandturen var over.

Den neste utfordringen var å finne en unnskyldning til å prioritere fire uker av sommerferien til tur. Heldigvis kom bryllupsplanene etter hvert. Da kunne heller ingen si noe på at vi valgte å forsvinne til fjells på bryllupsreise, alene 4 uker. Som om ikke det var nok hadde vi også Baijas (Olybkas Mistral Moon) «å skylde på». Når du har en polarhund kan du alltid forsvare enhver tur med at hunden trenger det, fortjener det, er laget for det og så videre. Sannheten var nok mer at vi ikke orket tanken på å være for lenge borte fra ham på en mer «tradisjonell» bryllupsreise. Tirsdag 4. juli bar det avgårde, etter en kjøretur på seks timer som skulle ta fire uker å gå tilbake.

Turen startet en småfuktig kveld på Blefjell. De påfølgende dagene trasket vi nordover i det lettgåtte og vakre fjellområdet, og kjente stresset fra bryllupsforberedelsene langsomt slippe taket for hvert steg. Det var også det som var

tanken bak hele prosjektet. Lite gir så mye rom for kvalitetstid, samtaler og refleksjoner som lange turer i fjellet, fulgt av rolige kveldsstunder foran peisen på ei hytte. Prikken over ien var å få være sammen med vår firbente bestevenn døgnet rundt på tur. Det var fint å se hvor fort han gled inn i turrutinene, hvor enkelt det var for ham å bære kløv, hvor fort han fant roen i hytta på kvelden, og hvor stødig han var på å finne frem i ulendt terreng.

Her er noen høydepunkter og lavmål fra turens tre etapper:

ETAPPE 1. BLEFJELL OG VEGGLIFJELL Euforien ved å endelig være i gang med turen vi så lenge hadde planlagt ble forsterket med én gang vi kom over tregrensen. Snille fjelltopper, med utrolig vegetasjon så langt øye kunne se. Gaustatoppen som en bauta i det fjerne, herlig! Denne delen av turen gikk som en drøm stort sett hele tiden. Været spilte ekstra på lag og selv om vi var over 1000 meter over havet var det rimelig varmt. Denne gleden snudde raskt til en liten bekymring på Baijas sine vegne. Polarhund og shorts liksom, skurrer litt. Baijas taklet dette på sitt eget mesterlige vis. Han sørget for å kjøle seg ned ved hver anledning: bekk, myr, elv, hva det skulle være. Med halen til topps og ørene toppet fant vi fort ut at han tålte varmen langt bedre enn Elisabeth, som går en smule varm i hett klima.

Dagboknotat fra en spesielt strevsom etappe: Etappen begynte lovende med friskt mot og ingen vondter på to-eller firbeinte. Lite ante jeg om hva som ventet. Etter at vi kom nedover noen høydemeter skjedde det. Myr på myr åpenbarte seg. Det var ikke det verste. Insektslivet som følger med myrlandskap ble min nemesis. Det hjalp lite at sulten begynte å melde sin ankomst i takt med økende insektsliv. Etter et langt liv i frykt for alt som kan stikke trodde jeg at oversikten over stikkedyr var rimelig god. Jeg fikk imidlertid stifte noen nye bekjentskaper på området. Etter to knekkebrød med flere stikkedyr enn smøreost på var det bare å haste seg videre.

For Baijas var insektene ikke noe problem. Instinktene hans hjalp til å ikke få panikk og stikke nesa i bakken når det ble for ille. Polarpels hjelper også på. Litt hektiske dro vi videre til en av turens koseligste hytter, Øvre Fjellstul.

Det beste med denne etappen var det fantastiske fjellområdet, været og den meget gode tilretteleggingen for hund som Kongsberg og omegn turistforening har på sine hytter. Egne rom og koselige anneks for hund og eier. Vi kommer definitivt tilbake!

ETAPPE 2: HARDANGERVIDDA Fra Imingfjell kom vi inn på østsiden av Hardangervidda. Her ventet betjente

Tips til å ha med hund på langtur

• Hunden tåler mer enn du tror, likevel må man trene godt før langtur. Husk at hunder ikke kan motiveres med målet for turen, eller prestasjonen i seg selv. Sørg derfor for at hunden ikke må gå i kjelleren mentalt eller fysisk hver dag, det skal først og fremst være gøy for alle parter! • Er du usikker på hvor mye hunden din kan bære? Det kommer helt an på alder og trening før tur. Baijas er enda ganske ung (2 år). Vi har likevel trent mye med kløv (lett kløv). På denne turen trengte han ikke å bære mer enn 15–20 prosent av kroppsvekten sin på det meste. Det vil si fôret og litt hundeutstyr. Han spiste seg ut av kløven, uten at vi fylte den opp igjen. Det ga fin restitusjon og variasjon for han. Det var fin ordning for alle parter. • Noen kommandoer er kjekkere enn andre på tur. Kanskje kan hunden din sitte bamse eller spille død. Det er fint det, men ikke noe du trenger på tur. Vi synes noen få kommandoer nyttige på tur. De har vi øvd på lenge. Det gjelder for eksempel «høyre», «venstre», «gå bak», «stopp», «stå» og sånne ting.

Vi har også prøvd oss på innlæring av «ikke skrem vettet av sauen», dessverre uten videre hell… Men de andre sitter! • Ta med litt utstyr til pelsstell på tur. Bruk de ledige stundene på kvelden til litt børsting, sjekking av poter, strekking og massasje av muskler. Dette er kvalitetstid som restituerer og sjekker hunden for eventuelle vondter. • Ellers er vi ganske ferske når det gjelder å ha med hund på langtur, derfor har vi alltid to overordnede regler i hodet: Lytt og spør om råd av folk som har gjort det før, men lytt mest av alt til hunden din. Tur skal alltid være gøy. Hva kan jeg gjøre for at hunden min trives best mulig på tur sammen med meg?

hytter på rekke og rad. Hvilket betyr middag som ikke er på boks, dessert som ikke er fersken i lake og nybakt brød til frokost i stedet for havregrøt på morsmelkerstatning. Luksus, med andre ord.

Klok av skade fra tidligere turer hadde vi heldigvis pakket varme klær, selv om vi var på sommertur. Vi var enda et stykke fra det berømte vannskillet, men været slo likevel om. På Hardangervidda viste det seg å være svært få fjelltopper, knauser eller vegetasjon som tar av for vinden. Når hver dag består av vandring med iskald motvind i trynet, er det utrolig digg å komme frem til en varm stue, ferdig middag, dessert og vin. Samojeden er riktignok en polarhund, men vi tror unektelig at Baijas syns det var like deilig som oss å slippe vinden fra helvete i noen timer på hyttene.

Hardangervidda har forøvrig nydelig natur; mosedekte sletter så langt øyet kan se, knauser som stikker opp på de underligste steder, og elver og bekker som snor seg i merkelige formasjoner. Vi hadde hørt rykter om noen hengebroer på disse etappene. Med tanke på den evigvarende vinden var vi litt spente på hvordan det skulle gå med Baijas over broene. Vi har ikke flust av verken hengebroer eller satanvind på Østlandet til å øve på. Baijas viste oss nok en gang hvor stødig han er i møte med nye utfordringer. Mor prøvde så godt det lot seg gjøre og ikke overføre noe av egen nervøsitet for hengebroen til Baijas. Han lot seg heldigvis ikke affisere. Han stoppet opp før broen, kikket litt hit og dit, tittet litt på oss, før han trampet over som om han ikke hadde gjort annet i hele verden. Da kunne ikke mor være dårligere og over bar det, lett som en plett!

ETAPPE 3: RYFYLKEHEIENE Fra Haukeliseter bestemte vi oss for å legge ruta om Kvanndalen, en sagomsust tur gjennom et vakkert dalføre få besøker hvert år. Turen er temmelig lang, men på årets hittil fineste sommerdag entret vi Ryfylkeheiene med et smil om munnen. Kvanndalen var turens fineste etappe. Utsikten når du runder Ståvasskaret og ser nedover dalen er helt fenomenal. Irrgrønne lier, storslåtte fosser som buldrer ned fra snø og bredekte topper, klukkende bekker og bratte juv. På hver side ruver topper opp mot 1 600 meter over havet. Dette er virkelig en tur som anbefales for alle som digger norsk natur.

I løpet av en måned på tur, er det selvfølgelig ikke bare fryd og gammen hele tida, som da myggen bestemte seg for å gjøre livet særdeles vanskelig på Bleskestadmoen. Her fra dagboka til John Petter: «Etter en forjævlig natt var det godt å komme seg i det svette turtøyet igjen. Det var grisevarmt i hytta da vi la oss. Utstrakt lufting førte bare til at en bataljon med blodsugende jagerfly terroriserte samtlige hele natta. Jeg tror ikke jeg blundet noen ting før klokka hadde passert 06.00.»

Ryfylkeheiene er hjemmebane for oss. Her har vi vokst opp, og her kommer vi alltid tilbake. Det føltes som å komme hjem da vi endelig fikk traske på stier i Suldal og Hjelmeland. Så får det heller være at John Petter aldri lyktes på sine endeløse fisketurer, eller at regnet holdt på å vaske oss bort på turen til Eidavatn. Det var også her vi endelig fikk se reinsdyr for første gang. På den nest siste etappen lyktes det oss endelig å se viddas nomader. Det vekket tydeligvis urinstinkter hos samojeden, som benyttet anledningen til å gå helt i spinn.

Nå lurer du kanskje på hvordan det gikk med den lille ekteskapelige krisen på siste etappe? Joda, vi fant veien ned, tuslet rolig inn på tunet på hjemgården til Elisabeth, feiret turen med et glass prosecco og var enige om at det hadde vært en fin tur. Det blir neppe den siste langturen, verken for oss, Baijas eller lille Ivan (Rajumas Ivan of Frenchy) som er vår fineste bryllupsgave.

Slik drar du på turisthytter med hund

• Sjekk ut.no for å finne hytter der det er lov til å ta med hund. På disse nettsidene får du full oversikt. Her det også mulig å filtrere bort hyttene der hunder ikke har adgang. Stadig flere hytter tilrettelegges for hunder. • Tren på å være på hyttetur. Det er lurt å ta med hunden til nye turisthytter allerede fra ung alder. Husk at det å finne roen på et ukjent sted også er en ferdighet som må trenes opp.

Mange steder har hundene kun lov til å være på ett rom. Da bør du trene på at hunden er alene, slik at du får laget mat og gjort andre nødvendige ærend mens hunden venter på rommet. • Sjekk hvilken tilrettelegging hytta har før du drar. Selv om det står at hytta er tilrettelagt for hund, varierer det veldig hvor velkommen hunden i realiteten er. Noen steder kan hunden bevege seg fritt over alt i hytta (utenom oppi sengene), mens andre steder må den nøye seg med et bur ved siden av utedoen, som gjerne ligger i et uthus noen meter unna. For oss som har polarhunder, kan det være lurt å trene på at hunden sover ute, i tilfelle hytta er dårlig tilrettelagt. • Ta med håndkle. Kjekt å ha i drittvær. • Tyggebein, leker, griseører og lignende er fint for å aktivisere hunden. • Ta hensyn til andre. Ofte er hundeeiere henvist til et anneks, ekstra rom eller lignende. Da er det en grei regel å gi plass til flere hundeeiere hvis nødvendig. Regelen er én person per hund på hunderommene, hvis det er mye folk. Det er også lurt å følge reglene på hyttene, slik at du ikke ødelegger for andre hundeeiere ved å ta deg til rette. Husk at reglene er der på grunn av folk med allergi og redsel for hund. • Book hunderom på forhånd. Mange betjente hytter har et begrenset antall hunderom. Ved å booke på forhånd sikrer du plass.