Har vært medlem i 53 år – uten å ha eid en eneste polarhund Mona Selbach (73) dømmer samojeder i Australia og malamuter i Ukraina. Hun har reist verden rundt som dommer i en årrekke, og har ingen planer om å gi seg med det første. Tekst & foto John Petter Nordbo
I forbindelse med Polarhundklubbens 85årsjubileum ønsker Polarposten å trekke frem noen av de gamle traverne i klubben. Dette er veteranene som har vært med på å gjøre klubben til det den er i dag. Da er det ikke vanskelig å finne gode argumenter for å ta en prat med mangeårig eksteriørdommer Mona Selbach. Få kjenner rasen bedre enn 73åringen fra Drammen. Hva er det denne dama ikke har vært borti i hundeverdenen? Selbach er fast foredragsholder på internasjonale chow chowkonferanser, skribent i boka World of Chow Chow, som er kommet ut hvert tredje år siden 2000, har skrevet artikler i den russiske chowchowboka og korrespondent i ChowLife i USA. Hun har skrevet for den engelske chow chowklubben, vært oppdretter gjennom mange år og hundeeier i en mannsalder. Lista er uendelig lang, men det er først og fremst som eksteriørdommer vi kjenner henne i Polarhundklubben. Hun har dømt et stort antall raser i over 40 år. – Forrige helg dømte jeg i Hannover. I august drar jeg til Australia. Neste år skal jeg tilbake til Ukraina, sier drammenseren. 26 | Polarposten | Nr. 2-2017
Selbach er kvalifisert til å bedømme mellom 120 og 130 ulike raser. Hun er glad i de polare rasene, og har vært medlem av Norsk Polarhundklubb siden 1963. – Likevel har jeg aldri hatt en polar hund. Jeg var faktisk formann i klubben for 40 år siden. Men det var ene og alene for å få chowchow ut av klubben, humrer hun. Det var det året Gerd Hermansen gikk av etter en mannsalder. Etter dette fikk chowchoweiere sin egen klubb. Selbach synes ikke rasen har så mye å gjøre sammen med de polare rasene. Få norske dommere har fulgt utviklingen av Polarhundklubbens raser tettere gjennom de siste 50 årene enn Selbach. – Jeg er veldig glad i grønlands hunden, og savner hvordan den en gang var. Da Oslomarka Trekkhundklubb hadde fremvisning på Skjelbreia kunne det være 30–40 grønlandshunder, mimrer hun, og forteller at inntoget av snøscootere i redningstjenesten gjorde slutt på oppdrettet til trekkhund klubben.
Selbach trekker frem et par grønlands hunder hun husker ekstra godt. Int Ch Lunos Loke er en gammel kjenning for Selbach. Hun husker også Int Ch Qornoq Look Whos Talking som ble best in show på Norsk Kennel Klubbs utstilling i Drammen i 2003. Det Selbach selv som dømte. – De var gode trekkhunder og hadde et utrolig fint utseende. Jeg ser av og til noen typer som ligner, men nå er det veldig få grønlandshunder i ringen. – Hva ser du etter da? – Typen. Stilen. Kraften. Ingen hunder er like, og ingen er perfekte. Det gjelder å se positivt på hundene og følge standarden, forklarer 73åringen. Selbach er av typen som prater på inn og utpust. Det har gitt henne et stort nettverk over hele verden. Hun nærmer seg grensa for hvor mange Facebookvenner det er mulig å ha. – Har du noen gode historier fra Polarhundklubbens historie? – Jeg pleier å si at hvis jeg begynner å fortelle, så bør jeg ha en god advokat.
