Samojeden Etah Samojeden er en polarhund med lange historiske røtter

Samojeden Etah

Samojeden er en polarhund med lange historiske røtter. Det er også en trekkhund med lang historie fra tidlige norske polarekspedisjoner.

Tekst Gisle Uren, pasjonert polarlitteraturleser

Mest kjent er trolig Fridtjof Nansens Framekspedisjon der målet var å la polarskuta Fram fryse inne i polisen og så drive sammen med isen over nordishavet og forhåpentligvis også Nordpolen. Da det ble klart at skipet ikke ville seile over selve polen, gikk Nansen sammen med Hjalmar Johansen mot Nordpolen på ski og med tre sleder forspent hvert sitt spann samojeder.

Velkjent er også Roald Amundsens bruk av samojeder på sin ekspedisjon med polarskuta Maud gjennom Nordøstpassasjen i årene 19181920. Planen var å gjenta Nansens Fram ekspedisjon og la Maud fryse inne i polisen, men litt lenger øst, med håp om denne gangen å drive over eller like i nærheten av Nordpolen. Dette lyktes ikke og i 1920 hadde Maud seilt gjennom hele Nordøstpassasjen. Ekspedisjonen fortsatte noen år til, men ble aldri riktig vellykket. Både Amundsens helse, personlige interesser og ikke minst katastrofale økonomi skapte problemer for dem.

Mindre kjent er kanskje at jurist, eventyrer, forfatter og forsker Helge Ingstad faktisk hadde med seg tre samojeder blant hundene på sin overvintringsekspedisjon til Eirik Raudes Land i 1932. Eirik Raudes Land var året før blitt okkupert av norske fangstmenn den norskokkuperte delen av Nordøst Grønland og regjeringen oppnevnte Helge Ingstad som var både jurist og hadde arktisk erfaring, til sysselmann. Danmark klaget okkupasjonen inn for den internasjonale domstolen i Haag og Norge tapte saken på alle punkter i 1933. Helge Ingstad ble da overført som sysselmann på Svalbard hvor han var frem til 1935. Han er dermed den eneste som har vært Sysselmann på Grønland, og den eneste som har vært sysselmann både på Grønland og på Svalbard.

Noe som faktisk virker velkjent i samojedkretser er at Roald Amundsen også hadde med seg en samojed til Sydpolen i 1911. Denne hunden, Etah, skal til og med ha vært lederhunden på Amundsens hundespann og skal derfor også ha vært første hund, og faktisk også første levende vesen til Sydpolen.

Problemet er bare at dette er feil. Det er helt feil. En svært seiglivet, men like fullt helt usann myte. Jeg synes derfor det var litt skuffende at denne myten nok en gang blir presentert som sannhet i den nye boken Samojedhunden skrevet av nestorene OleJohan Sætre og Eivind Mjærum. Dette er ellers en veldig god bok der det ser ut til å ha vært brukt gode og etterrettelige kilder. Bortsett fra når det gjelder Etah. Og det er svært leit i en bok der Norsk Polarhundklubb står som utgiver.

Det finnes nemlig ingen troverdig dokumentasjon som kan bekrefte påstanden om at Etah var med på Roald Amundsens ekspedisjon. Det finnes derimot langt mer dokumentert fakta og en rekke indisier som tilsier det motsatte; at det aldri var en samojed med på Amundsens ekspedisjon i 1911.

Noen spørsmål som dukket opp hos meg i forbindelse med myten om Etah var: – Sier Amundsen noe om Etah? – Er det bilder av Etah fra sydpolsekspedisjonen? – Hvilke kjønn hadde Etah? – Hvor kom Etah fra og hvor endte han/ hun opp? – Ville Amundsen valgt en Samojed til sydpolen i 1911?

SIER AMUNDSEN NOE OM ETAH? Roald Amundsen bruker store deler av sin dagbok og den offisielle ekspedisjonsboken utgitt i 1912 til å

«Dessuten var jeg ansatt som en slags overbikjefut» Mennesker og bikjer mot syd.

beskrive hundene på ekspedisjonen. Jeg har lest veldig mye polarlitteratur og synes at Amundsen jevnt over er langt mer raus med detaljer omkring både bekledning, proviant og utstyr enn de fleste andre ekspedisjonsforfattere. Dette gjelder særlig for sydpolskepsdisjonen i 1911 og kanskje også særlig for hundene som var med. Han kommer med både personlighetsbeskrivelser og karakteristikker. Nevner hyppig om det er spesielle episoder med hundene. Han nevner også et stort antall hunder ved navn.

Historien til hundene som er med på ekspedisjonen er beskrevet allerede fra bestilling fra Grønland, ankomst til Norge, avreise ombord på Fram på vei sørover, oppholdet på Framheim, og ikke minst på turen underveis til og fra polen. Hundene er faktisk også nevnt i den litt mer sparsomme delen av boken om tilbakereisen til Norge.

Amundsen skriver blant annet: Noget av det viktigste ved utrustningen var å finne gode hunder. Som jeg har fortalt måtte jeg handle bestemt og raskt uten ophold, skulde det lykkes mig å få alle ting i orden. Dagen efter at min beslutning var fattet, var jeg derfor på vei til Kjøbenhavn, hvor inspektørene for Grønland, herrene Daugaard-Jensen og Bentzen, nettop opholdt sig i de dager. Direktøren for den kongelige grønlandske handel, herr Rydberg, stilte sig denne gangen som tidligere yderst vennlig til mitt foretagende og gav inspektørene frie hender til å handle. Med disse herrer underhandlet jeg nu, og de påtok sig å skaffe 100 av de fineste grønlandske hunder avleveret i Norge i juli 1910. Hundespørsmålet var dermed så å si løst, idet utvalget lå i de kyndigste hender.

Ved avreise fra Norge ble «kanskje det viktigste av altsammen – passasjerene, de 97 polarhunder, som i midten av juli var ankommet fra Grønland med dampskibet Hans Egede» lastet om bord. Av de 97 hundene var det kun 11 tisper. Bakgrunnen for dette var primært at hannhundene var større, sterkere og kunne trekke mer last. Siden det var tisper med ble det, kanskje ikke uventet, født valper om bord i Fram. Hannvalper fikk leve opp, tispevalper ble avlivet. Ved ankomst Rossbarrieren var det totalt 116 hunder om bord i Fram.

Ikke med et eneste ord nevner Amundsen at det skulle vært med noe annet enn grønlandshunder på ekspedisjonen, og ikke en eneste hund som nevnes ved navn bærer navnet Etah. Hundene var en så sentral og viktig del av Amundsens ekspedisjon at om han hadde hatt med seg en hund av annen rase, så ville han nesten garantert nevnt denne hunden. Ikke minst om det var en hund med til dels andre egenskaper og karakterer. Noe en samojed jo har sammenlignet med en grønlandshund. Spesielt en hund som var lederhund på hans eget spann på turen til sydpolen.

Det siste er også egentlig en feilaktig påstand. Amundsen kjørte faktisk ikke et eget spann til sydpolen. Det var de fire andre karene som var med som kjørte hundespannene. Disse var Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Olav Bjaaland og Sverre Hassel. De var til sammen fem mann og hadde med seg fire sleder og totalt 52 hunder da de startet fra basen Framheim. Mennene kjørte sledene og Amundsen selv gikk på ski, snørekjørte og delvis satt på sleden til en av de andre. Han følte at dette var den beste måten for ham som leder å holde oversikt over det hele.

Hundene var beregnet hovedsakelig som trekkraft, men også som fersk,

vitaminrik provianttilskudd på den lange turen. Enkelthunder ble avlivet underveis og hele 24 hunder ble avlivet straks etter den tunge oppstigningen til polplatået. Stedet ble døpt Slakteren og hundekjøttet ble lagt delvis i depot og delvis brukt som mat til folk og hunder umiddelbart og på den videre ferden.

Ved avreise fra Slakteren og videre sydover var karavanen redusert til tre sleder og 18 hunder. Hundekjørerne herfra var Helmer Hanssen, Oscar Wisting og Olav Bjaaland. På vei sydover la de hyppige depoter for kunne kjøre raskt med lettere sleder nordover igjen. Så fra sydpolen var behovet for utstyr og trekkraft redusert til to sleder og 16 hunder. Ved tilbakekomst til Framheim var det fortsatt to sleder, men kun 11 hunder i følge Amundsen, ikke 12 som boken Samojedhunden forteller om Etah.

Ved avreise fra Antarktis var det totalt 39 hunder som ble lastet om bord i Fram. De 11 fra sydpolsturen, samt de hundene som ikke ble med på ferden og hadde tilbrakt tiden i Framheim og på kartleggingsekspedisjon med det øvrige mannskapet. ER DET BILDER AV ETAH FRA SYDPOLSEKSPEDISJONEN? Fra sydpolsekspedisjonen er det et stort billedmateriale tilgjengelig. En del bilder er brukt i boken fra ekspedisjonen, og et mye større antall bilder er brukt under Amundsens foredragsturné. Disse bildene ble utgitt i 1987 i Roland Huntfords bok The Amundsen Photographs. Oversatt og gitt ut på norsk i 1988 under navnet Roald Amundsens oppdagelsesreiser i bilder.

Bilder fra turen er også å finne i andre bøker av både Roland Huntford, Oscar Wisting og flere. Alle Amundsens bilder er også å finne i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv og kan søkes opp gjennom deres nettside www.nb.no.

Som utgangspunkt kan vi bruke bildet som etter sigende skal bevise Etahs deltagelse på sydpolsekspedisjonen. Dette bildet er gjengitt i svært dårlig oppløsning på side 97 i boken Samojedhunden. Her har det opprinnelig billedteksten; Samoyed across the South Pole with the Roald Amundsen Expedition. Den norske billedforklaringen forteller at bildet viser Roald Amundsen og hans hundespann der han planter flagget på Sydpolen. Videre fortelles det at Etah skal være den hunden som ligger nærmest Roald Amundsen og hun skal kunne kjennes igjen på hennes hvite farge og kippøre.

Både den engelske og den norske forklaringen til dette bildet er feil. I hvert fall hvis vi skal tro på Amundsen selv. Som nevnt tidligere kjørte ikke han eget spann til sydpolen. Amundsen selv angir derimot bildet til å være av Oscar Wisting og hans hundespann på Sydpolen. Wisting selv gjør det samme i sin bok. Likeså Roland Hundford i sin bok.

Wistings lederhund Obersten er faktisk Norges trolig mest kjente grønlandshund. Han er en av de 11 hundene som overlevde hele turen og som ble med tilbake til Norge. Obersten var definitivt ikke en samojed. Han var faktisk en av stamfedrene til hunden Int UCH Fram, som på 1930tallet sto modell for rasestandarden for grønlandshund.

Både Amundsen, Wisting, Huntford og andre gjengir også dette bildet i bedre oppløsning enn det som gjøres i Samojedhunden. Det er da ganske tydelig at hunden nærmest hundekjøreren ikke er en samojed og ikke har kippører. Den eneste hunden i spannet

som har knekk på ørene er faktisk den brune hannhunden som er helt til høyre i bildet.

Olav Bjaaland og Helmer Hanssen er også avbildet på Sydpolen med sine respektive hundespann. Ingen av hundene i noen av de tre sydpolspannene kan forveksles med en samojed. Ingen bilder fra ekspedisjonen, verken reisen med Fram, depotturene eller ferden til og fra Sydpolen viser heller bilder av en hund som av utseende kan tilsies å være en samojed.

HVILKET KJØNN HADDE EGENTLIG ETAH? Et annet ikke uvesentlig spørsmål er hvilket kjønn den sagnomsuste Etah egentlig hadde? I boken Samojedhunden angis hunden i den engelske billedteksten å være en hannhund, mens i den norske teksten står det at den er ei tispe. Om den skal ha vært aktuell for Amundsen må det i hvert fall ha vært en hannhund.

De fleste engelskspråklige kilder en finner på internett oppgir Etah til å være en hannhund. At han oppgis til å være en tispe i boken Samojedhunden er feil i forhold til myten slik den fremstår andre plasser. Jeg tror dermed vi kan konstatere at Etah var en hannhund.

HVOR KOM ETAH FRA OG HVOR ENDTE HAN OPP? Enkelte kilder en kommer over oppgir Etah som avkom etter en samojedhann ved navn Antarctic Buck. Som grønlandshundeier har jeg ikke oversikt over gamle linjer på samojed, men jeg vil anta at om dette stemmer, så burde det være mulig å finne frem til både oppdretter og eier. Og dermed også gi en indikasjon på hvem som skal ha solgt eller gitt ham til Amundsen. For det er nemlig også et svært interessant spørsmål. Hvordan fikk Amundsen tak i Etah?

Hva skjedde med Etah etter den påståtte turen til Sydpolen? De overlevende grønlandshundene fra Amundsens sydpolsekspedisjon er det gjort god rede for. De ble dels gitt til australske polfareren Douglas Mawson (21 hunder) og dels bragt tilbake til Norge. Et visst antall av hundene forble i Norge, og en del hunder ble bragt til Svalbard. Samojeden Etah nevnes som kjent ikke med et ord, men skal på ett eller annet vis ha endt opp hos en selverklært belgisk prinsesse bosatt i USA. VILLE AMUNDSEN VALGT EN SAMOJED TIL SYDPOLEN I 1911? Nettopp dette er egentlig et interessant spørsmål i seg selv. Om han hadde muligheten, ville Amundsen valgt å ta med seg en samojed som Etah?

Min slutning er at nei, det ville hen nok ikke gjort. Ikke fordi samojeder ble ansett som dårlige trekkhunder på den tiden, for det ble det ikke. Nansen og Johansen hadde bevist det motsatte. Det ville nok heller vært Amundsens formening om sammenheng mellom størrelse og trekkevne som var avgjørende.

Det vi vet helt konkret er at Amundsen fikk levert 86 hannhunder og kun 11 tisper fra Grønland. Bakgrunnen for dette var nok hovedsakelig at hannhunder er større, sterkere og ble ansett som bedre trekkhunder, både av Amundsen selv og av de danske inspektørene for Grønland som valgte ut hundene for ham. Vi vet at både i dag og for om lag 100 år siden så var en gjennomsnittlig samojedhann omtrent lik en grønlandshundtispe i størrelse. Ville denne samojed da egentlig være så attraktiv i Amundsens øyne? Sannsynligvis ikke.

Etah kan derimot ha vært en glimrende lederhund, det vet vi ikke noe om. Men var dette en egenskap Amundsen trengte og kunne få utnyttet? Amundsens hunder ble kjørt i viftespann som de var vant til fra Grønland, og mennene styrte med pisk slik grønlenderne gjør. Dette ble valgt fordi Amundsen antok at det var mindre arbeid for mennene å lære å kjøre med viftespann, enn det var å venne hundene til å trekke i et helt nytt type linesett. Enkel logikk egentlig.

Blant de 97 hundene fra Grønland var det garantert noen habile lederhunder. I tillegg hadde de store deler av turen en forløper, en mann på ski, som gikk foran fremste hundespann og holdt kompassretningen og laget spor. Lederegenskaper var nok derfor av langt mindre betydning enn trekk kapasitet.

Ville en god, men liten hund da bli prioritert til å være med fremfor en større, trolig sterkere grønlandshund? En grønlandshund som i tillegg kanskje ville gi opp mot 10 kg mer kjøtt når den skulle spises? Neppe. Det hadde nok heller blitt en stor og dum grønlender fremfor en liten klok samojed.

MYTH BUSTED Myten om at Amundsen hadde med seg en samojed som lederhund i sitt spann til Sydpolen, føler jeg herved er avkreftet og motbevist. Egentlig ikke bare motbevist, men også knust med langt bedre og fyldigere dokumentasjon enn den noen gang har vært forsøkt bekreftet.

Jeg håper derfor at når Norsk Polarhundklubb en gang skal gi ut boken Samojedhunden i nytt opplag, så velger de å redigere bort fortellingen om Etah. Det er for dumt om raseklubben skal være kilden til en så åpenbar fakta feil.

Samojeden Etah, lederhunden til Amundsen? Beklager, men Myth Busted!

LITTERATUR AMUNDSEN, Roald. 1912. Sydpolen, 4. utgave, 1997, Gyldendal Norsk Forlag ASA, Oslo.

HUNTFORD, Roland. 1979. Scott og Amundsen, 2. opplag, 2012, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo

HUNTFORD, Roland. 1987. Roald Amundsens oppdagelsesreiser i bilder. Grøndahl & Søn Forlag A.s, Oslo

KLØVER, Geir O. (red.). 2010. Roald Amundsens dagbøker – SYDPOLSEKSPEDISJONEN 1910–12, 1. utgave, Frammuseet, Oslo.

INGSTAD, Helge. 1935. Øst for den store bre, 8. utgave, 1995, Gyldendal Norsk Forlag ASA, Oslo.

SÆTRE OleJohan og MJÆRUM, Eivind. 2017. Samojedhunden, Norsk Polarhundklubb.

WISTING, Oscar. 1930. 16 år med Roald Amundsen – Fra pol til pol, 1. utgave, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

Xpack 20 & 40 liter tursekker

Tursekken Xpack er en optimalisering mellom en trekksele for pulk og en liten tursekk. Sekken er en utmerket trekksele med alle nødvendige justeringsmuligheter, kombinert med en liten praktisk tursekk. Sekkene har solid festesystem for pulkdrag, og meget gode polstringer på skulder og hoftebelte. Sekken har også vårt ”fellow system”. Dette er det enkle og geniale konsept for å ”taue” slitne barn hjem igjen til hytta eller tilbake til bilen, på en morsom og lettvint måte.

Med sitt justerbare bæresystem og strategisk plasserte polstringer vil denne sekken sitte perfekt og fungerer utmerket også for sykling, alpint og andre aktiviteter.

Xcountry & Xplorer pulker

Fjellpulken Xcountry og Xplorer tur og ekspedisjonspulker er nå videreutviklet. Pulkene har nå fått et enda moderne design, og mange praktiske løsninger som de fleste vil finne meget anvendelige. Pulkene har en glidelås i bakkant for på en enkel måte å kunne hente ut mindre saker som termos og matpakke uten å måtte åpne hele pulken. I fronten er det en egen lomme der man kan oppbevare småting som nøkler, mobil, kamera eller lignende.

Pulkene heter Xcountry 118, 130 og 144 og angir lengden på de forskjellige pulkene. Xplorer er vår hardføre ekpedisjonspulkserie og består av Xplorer 154, 168 og 188.

Kontakt oss eller din nærmeste sportsforretning for mer informasjon, eller se nærmere på vår nye nettside.