Polarposten 2-2017

POLARPOSTEN 02 2 017 Polarhundtreff på Kongsberg

Gonioskopi – ikke som vi trodde

Dykk i arkivet

Har vært medlem i 53 år – uten å ha eid en eneste polarhund Mona Selbach

Medlemsblad for Norsk Polarhundklubb

Forsidebildet

Loke, 5 år foto av Emilie Konradsen

Layout

Elisabeth Høisveen, Fródi AS

Redaktør

Tone-Lise Vilje

Trykkeri

Merkur Grafisk AS, Oslo

Neste utgave

10. desember

Materiell frist

10. november

Alt stoff skal leveres til p-posten@polarhund.no

Vil du annonsere i Polarposten?

Les mer på våre nettsider: www.polarhund.no/annonsepriser

Polarposten er Norsk Polarhundklubbs medlemsblad og kommer ut tre ganger i året.

Alle klubbens medlemmer kan sende inn stoff til oss. Enten det er reportasje fra turer, treningstips, bilder, interessante observa­ sjoner eller meninger. Det viktigste er at stoffet har relevans til polarhundeiere på ett eller annet nivå. Ellers tar vi gjerne i mot ting som får leserne til å trekke litt på smilebåndet.

Innlegg og artikler som trykkes i Polarposten uttrykker ikke nødvendigvis redaksjons­ komiteens eller styrets syn.

Redaksjonen ønsker å publisere interessante fagartikler også fra skribenter som ikke er medlemmer av klubben, dersom artiklene har relevans for medlemmer.

02 | Polarposten | Nr. 2-2017

Foto: Urd Kari Yri

REDAKTØREN

Dugnadsånden er ikke død I valgtider der det fokuseres på norske, ikke­norske, kanskje­norske og what­not verdier, tenkte jeg å slå et slag for en verdi som holder liv i klubber, foreninger og organisa­ sjoner over hele landet – DUGNADSÅNDEN. Dugnads­ ånden som gjør at Norsk Polarhundklubb eksisterer og at vi kan gjennomføre tester, turer, løp, utstillinger, aktiviteter og samlinger. Verv i Norsk Polarhundklubb er ikke betalt arbeid. Det er noe folk gjør ved siden av arbeid. Og barn. Og familie, hobbyer, trening av egne hunder og alle andre plikter og interesser de måtte ha. De fleste som har verv i klubben vår er akkurat like presset på tid som de fleste andre, men lidenskapen for rasene sine og for raseklubbens beste gjør at de har lyst til å bruke litt av den sårt tiltrengte fritiden sin på oss. Insatsen som gjøres kan ikke overvurderes.

Dugnadsånden har spredt seg fra styrer, avlsråd, aktivitetskomite, utstillingskomite og løp til lokal­ kontakter/distriktskontakter over hele Norge. Disse lokalkontakene arrangerer turer og samlinger og tester for medlemmene og alle andre med polarhunder som har lyst til å få en feeling med miljøet. De gjør en strålende jobb!

Takket være dem har nå mange, mange av medlemmene tatt kløvmerker og distansemerker. Tallet bare øker for hvert år. Fantastisk! Tusen takk. Personlig tror jeg dette arbeidet, samt klubbens fokus på allsidig friluftsliv, er årsaken til økning i medlemsmassen vi ser nå. Det er stas.

Så til alle lokalkontakter og tillitsvalgte i Norsk Polarhundklubb – tusen takk!

Så får dere heller bære over med at vi ikke alltid klarer å levere til alle alltid og at ting noen ganger går litt over tiden. Er det virkelig det som er viktig? Eller det viktigste at klubben har rekordstor deltakelse på samlinger, en rekke nye medlemmer og faktisk veldig mange som ønsker å ta i et tak for at klubben vår skal være et godt sted å være medlem i? Jeg holder en knapp på det siste.

Ha en riktig god høst med kløvturer, vognturer, fjellturer og alskens moro!

Tone-Lise Vilje

Polarposten | Nr. 2-2017 | 03

04 | Polarposten | Nr. 2-2017

INNHOLD

02 06 08 10 16 20 22 26 29 30

Redaktøren Norsk Polarhundklubb er 80 år i år

36 38

Medlemsbilder Innsendte bilder fra våre medlemmer

Kløvmerke Bronse Brekko i Gjesdal Rogaland Gonioskopi Ikke som vi trodde Samojeden Etah Samojeden er en polarhund med lange historiske røtter Mitt tureldorado Jeg dyrker de daglige nærturene Fagernes 2017 Årsmøte og utstilling En polarhunddag fylt med smil – Dette var artig, og litt må man jo tåle Har vært medlem i 53 år – uten å ha eid en eneste polarhund Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norge Hovedutstilling for polarhunder Trening – ID-spor Siden 1986 har jeg jobbet mye med spor­ og annen søkstrening med hunder,

Dykk i arkivet Det är nu 43 år sedan jag skaffade min första Grönlandshund

Polarposten | Nr. 2-2017 | 05

Kløvmerke Bronse Lørdag 21. januar ble det arrangert kløvmerke Bronse på Brekko i Gjesdal Rogaland Tekst Line Albertsen

Det var tilsammen 7 samojeder med på tur, hvorav 5 tok testen. Vi var veldig heldig med været da vi reiste hjemme fra i tykk tåke. På fjellet stakk sola frem og det var helt vindstille.

7 samojeder og 1 japansk spisshund gikk flott sammen selv om det var en tispe med som luktet litt ekstra godt. Hundene oppførte seg eksemplarisk og jobbet godt hele turen. Når de 10 km var unnagjort, fyrte opp bål og grillet pølser. Vi var helt alene i dette flotte ski/tur område som jæren friluftsråd holder.

Ruta på 10 km, tiden er i effektiv gange.

06 | Polarposten | Nr. 2-2017

DE SOM TOK TESTEN VAR Line Albertsen og Marius Foldøy Navn Snødehulens Vakre Taiga reg nr NO46722/15 Vekt hund 20,4 kg Vekt Kløv 3,0 kg Eier

Marius Foldøy og Line Albertsen Navn Polarhiets Komodia of Happiness reg nr NO49627/11 Vekt hund 22,4 kg Vekt Kløv 3,3 kg Eier

Eier Navn reg nr Vekt hund Vekt Kløv

Grete Moberg Snødehulens Ville Foss NO46721/15 23,1 kg 3,65 kg

Eier Navn reg nr Vekt hund Vekt Kløv

Aleksander Monsen Kjeborgs You make me smile SE20779/2015 21,7 kg 4,0 kg

Eier Navn reg nr Vekt hund Vekt Kløv

Anita Børve Crystalclears all right reserved NO32320/14 25,3 kg 3,7 kg

Polarposten | Nr. 2-2017 | 07

Gonioskopi, ikke som vi trodde …

For litt siden var jeg og tok gonioskopi på Rajumas Conny på nytt igjen. Hun ble sjekket når hun var ca. 1,5 år og var fri, jeg husker godt øyelyseren sa at hun gjerne skulle hatt bilde av det hun så for det var så perfekt. Nå er Conny snart 7 år og hadde laminae på det ene øyet og occlusio på det andre.

Det å ha anmerkning på gonioskopi er ingen sykdom og heldigvis har vi så vidt vi vet ikke hatt noen samojeder med galucom (grønn stær) i Norge, men det kan utvikles hvis man har alvorlig anmerkninger på gonioskpi. Får man glaucom medfører det blindhet for hunden og mye smerter så det er en sykdom vi bør jobbe hardt for å unngå mange tilfeller av. Sykdommen finnes på flere andre raser. Øyelysernes anbefalinger har vært å ta gonioskopi på første øyelysing og man har trodd at dette ikke endrer seg senere. Nå har vi sett at det kan endre seg ganske mye faktisk. To samojeder som har sjekket dette på nytt er Cabaka’s Crazy About Mary som har endret seg fra fri til laminae på 2,5 år hos samme øyelyser og Conny. Jeg kunne bare ha latt være å sjekke dette og hatt en hund med «fri» i dogweb men tror at det er viktig å

08 | Polarposten | Nr. 2-2017

finne ut fakta og føler at da må i alle fall jeg gjøre noe med det. Øyelysernes anbefalinger kommer nok til å endres til 1­3­5 år på gonioskopi også men dette er ikke avgjort enda. Jeg vil oppfordre dere som har avlsdyr til å sjekke på nytt likevel hvis dere skal pare igjen. Jeg jobber sammen med Ernst­Otto Ropstad som er lederen for øyelyserne i Norge og professor på veterinærhøg­ skolen. Vi ønsker å sjekke om graden på gonioskopi vanligvis endrer seg og om vi kan få til en grei måte å undersøke dette på uten at det koster en formue for folk.

Skal man likevel øyelyse en avlshund så oppfordrer jeg alle opprettere til å ta gonioskopi på nytt også. Det er bare Norge som har hatt gonioskopi med fri på en av foreldrene som avlskrav av raseklubbene i Norden og det tror jeg vi kan være veldig glade for. Både Danmark og Finland har nå et problem med mange hunder med anmerkning fordi de antagelig har doblet dette i generasjoner uten å være klar over det og nå har det også dukket opp hunder med glaucom. I Sverige vet man lite siden de vanligvis heller ikke sjekker dette.

I Danmark er det gjort en screening av ganske mange hunder og det man

oppdaget underveis var at flere øyelysere ikke kunne ta gonioskopi. Ropstad reiste ned nå i slutten av januar og dobbelt­ sjekket 6 hunder sammen med lederen for øyelyserne i Danmark og alle 6 hadde fått feil diagnose av andre øyelysere. 3 av dem hadde fått fri noen få måneder før men korrekt diagnose var occlusio. Dette er nå tatt opp med DKK via raseklubben og så får vi se hva som kommer ut av det.

I følge Ropstad er utdannelsen i våre to land ganske lik så jeg vil bli overrasket om det ikke er hunder med feil resultat her også. Det hadde vært fint om dere som tar gonioskopi på nytt på avlsdyr også gjør dette hos en annen øyelyser enn sist og aller helst hos Ropstad så vi kan få bekreftet om øyelysere her i Norge også gir feil resultat.

Oppdrettere bruker mange penger på å undersøke dette og vi har vel følt oss trygge på at resultatene vi får er riktige.

Jeg tror ikke at det er tilfelle lenger men trenger hjelp fra dere andre også for å finne ut fakta. Litt pussig at mange som jeg har sjekket fra mine linjer hos Ropstad har anmerkning mens de av mine som nå har sjekket hos andre alle har diagnosen fri, tilfeldig ??, det tror jeg ikke noe på. Jeg ønsker at vi får til

en screening på dette med kvaliteten på gonioskopi også men det er ikke like enkelt kan det se ut som men hvis vi kan dokumentere flere feil bør vi kunne tvinge dem til å gjøre noe med saken.

Jeg kommer også til å kontakte de andre raseklubbene som har gonioskopi som avlsanbefaling og så får vi se om vi kan få klarhet i dette hvis flere presser på. Har også vært i kontakt med NKK ift økonomisk støtte til dette men de mente at dette var noe raseklubben måtte ta kostnaden på. Jeg er helt uenig og fortalte dem også at siden dette er informasjon som legges ut offentlig i NKK sin dogweb burde de være meget interessert i at resultatene faktisk er korrekte, dette har ikke noe med rase å gjøre.

Jeg snakket med Ropstad om symptomer på at en hund faktisk har utviklet glaucom og er hunden din veldig rød på det hvite i øyet, kniper på det eller har ulike pupiller er det lurt å reise til en som kan måle trykk i øyet og gjerne kan mye om øyne så fort som mulig. De kan utvikle gaucom (grønn stær) tidligere enn normalt ved ytre påvirkning som slag eller øyebetennelse. Heldigvis er det veldig få hunder som har anmerkning på

gonioskopi som faktisk får glaucom så vi får håpe at det at vi faktisk har sjekket dette gjennom mange år nå og har fulgt øyelysernes anbefalinger gjør at vi unngår syke hunder men man trenger tydeligvis å sjekke mer enn en gang OG vi trenger å vite om resultatene de gir oss faktisk stemmer. Øyelysernes anbefalinger sier følgende pr. i dag: PEKTINATLIGAMENT-ABNORMALITET OG TRANGE IRIDOCORNEALVINKLER Det anbefales gonioskopi på alle typer Basset, Engelsk springer spaniel, Flat coated retriver, Samojed, Siberian husky, Amerikansk cocker spaniel, Bouvier de flandres, Leonberger, Blodhund, Chow Chow, Border Collie, Golden retriever, Glen of Imaal terrier, Langhåret vorsteh­ hund, Shiba, Welsh springer spaniel, Dandy Dinmont Terrier, Dutch Shepherd (Rough Hair), Entlebucher Mountain Dog, Magyar Viszla og Tatra Mountain dog.

Forklaring på betegnelser: • Fibrae latae: Brede fibre i pektinatligamentet • Laminae: Lengre områder er unormale • Occlusio: Vinkelen er lukket

Vurdering av resultat: • < 25 % unormalt: Fri • 25–50 % unormal: Usikker (diagnosen er sikker, men betydning er usikker) • 50 % unormal: Affisert Avlsanbefaling: • Ikke alle hunder som har «unormale» funn bør utelukkes fra avl. Men i og med at det finnes en sammenheng mellom gonioskopifunn og risiko for å få glaukom, og for å bringe anlegget for unormalt avløp videre til avkommet, anbefales at en hund med anmerkning pares mot en hund med normalt gonioskopifunn. Man bør også være forsiktig med å pare hunder fra to linjer hvor glaukom forekommer • Hunder med glaukom bør ikke brukes i avl

Kongsberg 10.06.2017 Gro Moe­Gumø, leder i avlsrådet for samojed og oppdretter

Polarposten | Nr. 2-2017 | 09

Samojeden Etah Samojeden er en polarhund med lange historiske røtter.

Det er også en trekkhund med lang historie fra tidlige norske polarekspedisjoner.

Tekst Gisle Uren, pasjonert polarlitteraturleser

Mest kjent er trolig Fridtjof Nansens Fram­ekspedisjon der målet var å la polarskuta Fram fryse inne i polisen og så drive sammen med isen over nordis­ havet og forhåpentligvis også Nordpolen.

Da det ble klart at skipet ikke ville seile over selve polen, gikk Nansen sammen med Hjalmar Johansen mot Nordpolen på ski og med tre sleder forspent hvert sitt spann samojeder.

Velkjent er også Roald Amundsens bruk av samojeder på sin ekspedisjon med polarskuta Maud gjennom Nordøstpassasjen i årene 1918­1920.

Planen var å gjenta Nansens Fram­ ekspedisjon og la Maud fryse inne i polisen, men litt lenger øst, med håp om denne gangen å drive over eller like i nærheten av Nordpolen. Dette lyktes ikke og i 1920 hadde Maud seilt gjennom hele Nordøstpassasjen. Ekspedisjonen fort­ satte noen år til, men ble aldri riktig vel­ lykket. Både Amundsens helse, person­ lige interesser og ikke minst katastrofale økonomi skapte problemer for dem.

Mindre kjent er kanskje at jurist, even­ tyrer, forfatter og forsker Helge Ingstad faktisk hadde med seg tre samojeder blant hundene på sin overvintrings­ ekspedisjon til Eirik Raudes Land i 10 | Polarposten | Nr. 2-2017

1932. Eirik Raudes Land var året før blitt okkupert av norske fangstmenn den norskokkuperte delen av Nordøst­ Grønland og regjeringen oppnevnte Helge Ingstad som var både jurist og hadde arktisk erfaring, til sysselmann. Danmark klaget okkupasjonen inn for den inter­ nasjonale domstolen i Haag og Norge tapte saken på alle punkter i 1933. Helge Ingstad ble da overført som sysselmann på Svalbard hvor han var frem til 1935.

Han er dermed den eneste som har vært Sysselmann på Grønland, og den eneste som har vært sysselmann både på Grønland og på Svalbard.

Mjærum. Dette er ellers en veldig god bok der det ser ut til å ha vært brukt gode og etterrettelige kilder. Bortsett fra når det gjelder Etah. Og det er svært leit i en bok der Norsk Polarhundklubb står som utgiver.

Noe som faktisk virker velkjent i samojedkretser er at Roald Amundsen også hadde med seg en samojed til Sydpolen i 1911. Denne hunden, Etah, skal til og med ha vært lederhunden på Amundsens hundespann og skal derfor også ha vært første hund, og faktisk også første levende vesen til Sydpolen.

Noen spørsmål som dukket opp hos meg i forbindelse med myten om Etah var: – Sier Amundsen noe om Etah?

– Er det bilder av Etah fra sydpols­ ekspedisjonen?

– Hvilke kjønn hadde Etah?

– Hvor kom Etah fra og hvor endte han/ hun opp?

– Ville Amundsen valgt en Samojed til sydpolen i 1911?

Problemet er bare at dette er feil. Det er helt feil. En svært seiglivet, men like fullt helt usann myte. Jeg synes derfor det var litt skuffende at denne myten nok en gang blir presentert som sannhet i den nye boken Samojedhunden skrevet av nestorene Ole­Johan Sætre og Eivind

Det finnes nemlig ingen troverdig dokumentasjon som kan bekrefte påstanden om at Etah var med på Roald Amundsens ekspedisjon. Det finnes derimot langt mer dokumentert fakta og en rekke indisier som tilsier det mot­ satte; at det aldri var en samojed med på Amundsens ekspedisjon i 1911.

SIER AMUNDSEN NOE OM ETAH? Roald Amundsen bruker store deler av sin dagbok og den offisielle ekspedisjonsboken utgitt i 1912 til å

«Dessuten var jeg ansatt som en slags overbikjefut»

Mennesker og bikjer mot syd.

grønlandshunder på ekspedisjonen, og ikke en eneste hund som nevnes ved navn bærer navnet Etah. Hundene var en så sentral og viktig del av Amundsens ekspedisjon at om han hadde hatt med seg en hund av annen rase, så ville han nesten garantert nevnt denne hunden.

Ikke minst om det var en hund med til dels andre egenskaper og karakterer.

Noe en samojed jo har sammenlignet med en grønlandshund. Spesielt en hund som var lederhund på hans eget spann på turen til sydpolen.

beskrive hundene på ekspedisjonen.

Jeg har lest veldig mye polarlitteratur og synes at Amundsen jevnt over er langt mer raus med detaljer omkring både bekledning, proviant og utstyr enn de fleste andre ekspedisjonsforfattere.

Dette gjelder særlig for sydpolskeps­ disjonen i 1911 og kanskje også særlig for hundene som var med. Han kommer med både personlighetsbeskrivelser og karakteristikker. Nevner hyppig om det er spesielle episoder med hundene. Han nevner også et stort antall hunder ved navn.

på vei til Kjøbenhavn, hvor inspektørene for Grønland, herrene Daugaard-Jensen og Bentzen, nettop opholdt sig i de dager. Direktøren for den kongelige grønlandske handel, herr Rydberg, stilte sig denne gangen som tidligere yderst vennlig til mitt foretagende og gav inspektørene frie hender til å handle. Med disse herrer underhandlet jeg nu, og de påtok sig å skaffe 100 av de fineste grønlandske hunder avleveret i Norge i juli 1910. Hundespørsmålet var dermed så å si løst, idet utvalget lå i de kyndigste hender.

Historien til hundene som er med på ekspedisjonen er beskrevet allerede fra bestilling fra Grønland, ankomst til Norge, avreise ombord på Fram på vei sørover, oppholdet på Framheim, og ikke minst på turen underveis til og fra polen.

Hundene er faktisk også nevnt i den litt mer sparsomme delen av boken om tilbakereisen til Norge.

Ved avreise fra Norge ble «kanskje det viktigste av altsammen – passasjerene, de 97 polarhunder, som i midten av juli var ankommet fra Grønland med dampskibet Hans Egede» lastet om bord. Av de 97 hundene var det kun 11 tisper. Bakgrunnen for dette var primært at hannhundene var større, sterkere og kunne trekke mer last. Siden det var tisper med ble det, kanskje ikke uventet, født valper om bord i Fram. Hannvalper fikk leve opp, tispevalper ble avlivet. Ved ankomst Rossbarrieren var det totalt 116 hunder om bord i Fram.

Det siste er også egentlig en feilaktig påstand. Amundsen kjørte faktisk ikke et eget spann til sydpolen. Det var de fire andre karene som var med som kjørte hundespannene. Disse var Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Olav Bjaaland og Sverre Hassel. De var til sammen fem mann og hadde med seg fire sleder og totalt 52 hunder da de startet fra basen Framheim. Mennene kjørte sledene og Amundsen selv gikk på ski, snørekjørte og delvis satt på sleden til en av de andre.

Han følte at dette var den beste måten for ham som leder å holde oversikt over det hele.

Ikke med et eneste ord nevner Amundsen at det skulle vært med noe annet enn

Hundene var beregnet hovedsakelig som trekkraft, men også som fersk,

Amundsen skriver blant annet: Noget av det viktigste ved utrustningen var å finne gode hunder. Som jeg har fortalt måtte jeg handle bestemt og raskt uten ophold, skulde det lykkes mig å få alle ting i orden. Dagen efter at min beslutning var fattet, var jeg derfor

Polarposten | Nr. 2-2017 | 11

vitaminrik provianttilskudd på den lange turen. Enkelthunder ble avlivet underveis og hele 24 hunder ble avlivet straks etter den tunge oppstigningen til polplatået. Stedet ble døpt Slakteren og hundekjøttet ble lagt delvis i depot og delvis brukt som mat til folk og hunder umiddelbart og på den videre ferden.

Ved avreise fra Slakteren og videre sydover var karavanen redusert til tre sleder og 18 hunder. Hundekjørerne herfra var Helmer Hanssen, Oscar Wisting og Olav Bjaaland. På vei sydover la de hyppige depoter for kunne kjøre raskt med lettere sleder nordover igjen.

Så fra sydpolen var behovet for utstyr og trekkraft redusert til to sleder og 16 hunder. Ved tilbakekomst til Framheim var det fortsatt to sleder, men kun 11 hunder i følge Amundsen, ikke 12 som boken Samojedhunden forteller om Etah.

Ved avreise fra Antarktis var det totalt 39 hunder som ble lastet om bord i Fram. De 11 fra sydpolsturen, samt de hundene som ikke ble med på ferden og hadde tilbrakt tiden i Framheim og på kartleggingsekspedisjon med det øvrige mannskapet.

12 | Polarposten | Nr. 2-2017

ER DET BILDER AV ETAH FRA SYDPOLSEKSPEDISJONEN? Fra sydpolsekspedisjonen er det et stort billedmateriale tilgjengelig. En del bilder er brukt i boken fra ekspedi­ sjonen, og et mye større antall bilder er brukt under Amundsens foredrags­ turné. Disse bildene ble utgitt i 1987 i Roland Huntfords bok The Amundsen Photographs. Oversatt og gitt ut på norsk i 1988 under navnet Roald Amundsens oppdagelsesreiser i bilder.

Bilder fra turen er også å finne i andre bøker av både Roland Huntford, Oscar Wisting og flere. Alle Amundsens bilder er også å finne i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv og kan søkes opp gjennom deres nettside www.nb.no.

Som utgangspunkt kan vi bruke bildet som etter sigende skal bevise Etahs deltagelse på sydpolsekspedisjonen.

Dette bildet er gjengitt i svært dårlig oppløsning på side 97 i boken Samojedhunden. Her har det opprinnelig billedteksten; Samoyed across the South Pole with the Roald Amundsen Expedition. Den norske billedforklaringen forteller at bildet viser Roald Amundsen og hans hundespann der han planter flagget på Sydpolen. Videre fortelles det

at Etah skal være den hunden som ligger nærmest Roald Amundsen og hun skal kunne kjennes igjen på hennes hvite farge og kippøre.

Både den engelske og den norske forklaringen til dette bildet er feil. I hvert fall hvis vi skal tro på Amundsen selv.

Som nevnt tidligere kjørte ikke han eget spann til sydpolen. Amundsen selv angir derimot bildet til å være av Oscar Wisting og hans hundespann på Sydpolen.

Wisting selv gjør det samme i sin bok.

Likeså Roland Hundford i sin bok.

Wistings lederhund Obersten er faktisk Norges trolig mest kjente grønlands­ hund. Han er en av de 11 hundene som overlevde hele turen og som ble med tilbake til Norge. Obersten var definitivt ikke en samojed. Han var faktisk en av stamfedrene til hunden Int UCH Fram, som på 1930­tallet sto modell for rase­ standarden for grønlandshund.

Både Amundsen, Wisting, Huntford og andre gjengir også dette bildet i bedre oppløsning enn det som gjøres i Samojedhunden. Det er da ganske tydelig at hunden nærmest hunde­ kjøreren ikke er en samojed og ikke har kippører. Den eneste hunden i spannet

som har knekk på ørene er faktisk den brune hannhunden som er helt til høyre i bildet.

fremstår andre plasser. Jeg tror dermed vi kan konstatere at Etah var en hann­ hund.

Olav Bjaaland og Helmer Hanssen er også avbildet på Sydpolen med sine respektive hundespann. Ingen av hundene i noen av de tre sydpolspannene kan forveksles med en samojed. Ingen bilder fra ekspedisjonen, verken reisen med Fram, depotturene eller ferden til og fra Sydpolen viser heller bilder av en hund som av utseende kan tilsies å være en samojed.

HVOR KOM ETAH FRA OG HVOR ENDTE HAN OPP? Enkelte kilder en kommer over oppgir Etah som avkom etter en samojedhann ved navn Antarctic Buck. Som grønlands­ hundeier har jeg ikke oversikt over gamle linjer på samojed, men jeg vil anta at om dette stemmer, så burde det være mulig å finne frem til både oppdretter og eier. Og dermed også gi en indikasjon på hvem som skal ha solgt eller gitt ham til Amundsen. For det er nemlig også et svært interessant spørsmål. Hvordan fikk Amundsen tak i Etah?

HVILKET KJØNN HADDE EGENTLIG ETAH? Et annet ikke uvesentlig spørsmål er hvilket kjønn den sagnomsuste Etah egentlig hadde? I boken Samojedhunden angis hunden i den engelske billed­ teksten å være en hannhund, mens i den norske teksten står det at den er ei tispe. Om den skal ha vært aktuell for Amundsen må det i hvert fall ha vært en hannhund.

De fleste engelskspråklige kilder en finner på internett oppgir Etah til å være en hannhund. At han oppgis til å være en tispe i boken Samojedhunden er feil i forhold til myten slik den

Hva skjedde med Etah etter den påståtte turen til Sydpolen? De overlevende grønlandshundene fra Amundsens sydpolsekspedisjon er det gjort god rede for. De ble dels gitt til australske pol­ fareren Douglas Mawson (21 hunder) og dels bragt tilbake til Norge. Et visst antall av hundene forble i Norge, og en del hunder ble bragt til Svalbard. Samojeden Etah nevnes som kjent ikke med et ord, men skal på ett eller annet vis ha endt opp hos en selverklært belgisk prinsesse bosatt i USA.

VILLE AMUNDSEN VALGT EN SAMOJED TIL SYDPOLEN I 1911?

Nettopp dette er egentlig et interessant spørsmål i seg selv. Om han hadde muligheten, ville Amundsen valgt å ta med seg en samojed som Etah?

Min slutning er at nei, det ville hen nok ikke gjort. Ikke fordi samojeder ble ansett som dårlige trekkhunder på den tiden, for det ble det ikke. Nansen og Johansen hadde bevist det motsatte.

Det ville nok heller vært Amundsens formening om sammenheng mellom størrelse og trekkevne som var avgjørende.

Det vi vet helt konkret er at Amundsen fikk levert 86 hannhunder og kun 11 tisper fra Grønland. Bakgrunnen for dette var nok hovedsakelig at hann­ hunder er større, sterkere og ble ansett som bedre trekkhunder, både av Amundsen selv og av de danske inspektørene for Grønland som valgte ut hundene for ham. Vi vet at både i dag og for om lag 100 år siden så var en gjennomsnittlig samojedhann omtrent lik en grønlandshundtispe i størrelse.

Ville denne samojed da egentlig være så attraktiv i Amundsens øyne?

Sannsynligvis ikke.

Polarposten | Nr. 2-2017 | 13

Etah kan derimot ha vært en glimrende lederhund, det vet vi ikke noe om. Men var dette en egenskap Amundsen trengte og kunne få utnyttet? Amundsens hunder ble kjørt i viftespann som de var vant til fra Grønland, og mennene styrte med pisk slik grønlenderne gjør. Dette ble valgt fordi Amundsen antok at det var mindre arbeid for mennene å lære å kjøre med viftespann, enn det var å venne hundene til å trekke i et helt nytt type linesett. Enkel logikk egentlig.

Blant de 97 hundene fra Grønland var det garantert noen habile lederhunder.

I tillegg hadde de store deler av turen en forløper, en mann på ski, som gikk foran fremste hundespann og holdt kompassretningen og laget spor.

Lederegenskaper var nok derfor av langt mindre betydning enn trekk kapasitet.

heller blitt en stor og dum grønlender fremfor en liten klok samojed.

LITTERATUR AMUNDSEN, Roald. 1912. Sydpolen, 4. utgave, 1997, Gyldendal Norsk Forlag

MYTH BUSTED Myten om at Amundsen hadde med seg en samojed som lederhund i sitt spann til Sydpolen, føler jeg herved er avkreftet og motbevist. Egentlig ikke bare motbev­ ist, men også knust med langt bedre og fyldigere dokumentasjon enn den noen gang har vært forsøkt bekreftet.

ASA, Oslo.

HUNTFORD, Roland. 1979. Scott og Amundsen, 2. opplag, 2012, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo HUNTFORD, Roland. 1987. Roald Amundsens oppdagelsesreiser i bilder.

Grøndahl & Søn Forlag A.s, Oslo

Jeg håper derfor at når Norsk Polarhundklubb en gang skal gi ut boken Samojedhunden i nytt opplag, så velger de å redigere bort fortellingen om Etah. Det er for dumt om raseklubben skal være kilden til en så åpenbar fakta feil.

KLØVER, Geir O. (red.). 2010. Roald Amundsens dagbøker – SYDPOLSEKSPEDISJONEN 1910–12, 1. utgave, Frammuseet, Oslo.

INGSTAD, Helge. 1935. Øst for den store bre, 8. utgave, 1995, Gyldendal

Samojeden Etah, lederhunden til Amundsen? Beklager, men Myth Busted!

Norsk Forlag ASA, Oslo.

SÆTRE Ole­Johan og MJÆRUM,

Ville en god, men liten hund da bli prioritert til å være med fremfor en større, trolig sterkere grønlandshund?

En grønlandshund som i tillegg kanskje ville gi opp mot 10 kg mer kjøtt når den skulle spises? Neppe. Det hadde nok 14 | Polarposten | Nr. 2-2017

Eivind. 2017. Samojedhunden, Norsk Polarhundklubb.

WISTING, Oscar. 1930. 16 år med Roald Amundsen – Fra pol til pol, 1. utgave, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

Markedets ledende leverandør av pulker og tilbehør Xpack 20 & 40 liter tursekker Tursekken Xpack er en optimalisering mellom en trekksele for pulk og en liten tursekk. Sekken er en utmerket trekksele med alle nødvendige justeringsmuligheter, kombinert med en liten praktisk tursekk. Sekkene har solid festesystem for pulkdrag, og meget gode polstringer på skulder og hoftebelte. Sekken har også vårt ”fellow system”. Dette er det enkle og geniale konsept for å ”taue” slitne barn hjem igjen til hytta eller tilbake til bilen, på en morsom og lettvint måte.

Med sitt justerbare bæresystem og strategisk plasserte polstringer vil denne sekken sitte perfekt og fungerer utmerket også for sykling, alpint og andre aktiviteter.

Xcountry & Xplorer pulker Fjellpulken Xcountry og Xplorer tur og ekspedisjonspulker er nå videreutviklet. Pulkene har nå fått et enda moderne design, og mange praktiske løsninger som de fleste vil finne meget anvendelige. Pulkene har en glidelås i bakkant for på en enkel måte å kunne hente ut mindre saker som termos og matpakke uten å måtte åpne hele pulken. I fronten er det en egen lomme der man kan oppbevare småting som nøkler, mobil, kamera eller lignende.

Pulkene heter Xcountry 118, 130 og 144 og angir lengden på de forskjellige pulkene. Xplorer er vår hardføre ekpedisjonspulkserie og består av Xplorer 154, 168 og 188.

Kontakt oss eller din nærmeste sportsforretning for mer informasjon, eller se nærmere på vår nye nettside.

Mitt tureldorado Jeg dyrker de daglige nærturene, og drømmer om de store ekspedisjonene. Nærturene vil alltid være viktigst – fordi nærturene er hverdagene.

Tekst & foto Mari Nymoen

Jeg er privilegert. Jeg bor et «steinkast» fra Blefjell, Lifjell, Skrim og Hardangervidda, og ikke minst barndomshjemmet i Rauland. I rand­ sonen til disse flotte fjellområdene ­ rundt mitt eget hjem ­ finnes skog med småtopper, knauser, sildrende bekker, fossefall og myrer. Vil jeg kjenne lukten av salt sjø, så er også det bare en times tid unna med bil.

Mitt liv med polarhund startet tidlig på 1990­tallet. Mico kom nærmest flyvende inn i livet mitt som ett hvitt ullteppe. Det skjedde i en leilighet i Drammen. Som samojeder flest kom Mico glad og lykke­ lig inn døra, hoppet rett opp i sofaen hvor jeg og flere andre satt. Jeg var solgt alle­ rede. Noen år senere var vi så heldige å få overta Mico fra Ole Johan Sætres datter og min bror. Livet med Mico begynte litt kjedelig med tanke på tur. Ikke fordi vi var late, men fordi vi brukte mye tid på å gå tur og sykle langs asfalterte veier, og gjerne i flatt terreng. Vi hadde liksom ikke oppdaget alle de andre mulighetene.

Det skjedde raskt en endring. Mico og senere samojeden Bamse, malamuttene 16 | Polarposten | Nr. 2-2017

Varg og Cox og i dag Nansen har fått/får oppleve et variert turliv med og uten kløv på barmark i skog og fjell, på ski med eller uten pulk, trekkende på dekk, kick­ spark eller trehjuling, og foran sykkel. Det vil si, foreløpig har jeg ikke tatt sjansen på å sykle med Nansen, for han er en smule for opptatt av alt som rører seg i grøftekantene.

Så var det dette med nærturene da.

Det blir gjerne til at man går de samme rundene, om det er til fots, på ski eller sykkel. Det blir gjerne til at dagens tur også skjer omtrent på samme tid av døgnet. Min oppfordring er å utvide «horisonten» både tidsmessig og steds­ messig, og ikke minst huske å nyte både naturen og trimmen.

Det finnes utallige kilder/ideer til å finne nye steder som gir gode turopplevelser for deg og din/dine firbeinte venner. Her er noen tips: ­ Mange lokale o­lag har det de kaller turorientering, en uhøytidelig aktivitet hvor man skal finne poster ved hjelp av kart og kompass.

Folk som drar til dette området, skal på død og liv bestige Gaustatoppen, mens det er mye fredeligere og flottere i nærområdene til det høyeste fjellet i Telemark.

Polarposten | Nr. 2-2017 | 17

1. Nansen var ikke helt sikker på om det var så morsomt å følge MB Fjellvåken på vei inn til Mogen turisthytte på Hardangervidda, og på vei hjem blåste det i tillegg.

2. Bare å krysse fylkesveien nå, så er vi nesten hjemme igjen etter en morgentur med tre­ hjulingen.

3. Vakkert lys på det mest populære utfarts­ stedet i Notodden.

1

3

2

­ Den Norske Turistforening (DNT) har lokale turlag/turistforeninger over hele landet som tilbyr alt fra fellesturer til det de kaller kjentmannsmerker, titoppern eller noe lignende. Det går ut på å finne nye turmål av ulik vanskelighetsgrad, og som oftest på godt merkede stier. I slutten av april lanserte DNT en applikasjon (app) til smarttelefoner, som heter SjekkUT. Uansett hvor du befinner deg i landet, kan du logge deg inn på appen, og så kan du blant annet lese om turmuligheter med kart i det området du befinner deg. På toppen av det hele logger appen selv at du har vært på for eksempel en titopper eller et kjentmannsmerkested. Appen er under utvikling, og det vil variere hvor mye som er lagt inn for ulike steder i landet. ­ En annen app heter Trimpoeng, og gjør at treningssentre, bedrifter, turlag og andre kan lage åpne eller lukkede konkurranser hvor det handler om å samle poeng ved å gå alt fra toppturer og vandre langs folkestier til å oppsøke parker eller trene på treningssentre.

Dette opplegget er også forholdsvis nytt, og det varierer veldig hvor i landet man bor med tanke på tilbud. ­ Geocaching, er en avansert orienteringsaktivitet med GPS, hvor man leter etter beholdere som er gjemt i skog, på fjell, i byer – kort sagt over alt og med alle slags vanskelighetsgrader.

Klisjeen: Ut på tur – aldri sur, går aldri ut på dato – og ekstra godt er det å være ute på tur når man har en eller flere firbeinte venner å dele turgleden med. Og dra på tur til ulike tider av døgnet – for da blir bare gleden over natur, ville dyr, det skiftende lyset, måneskinn, vær og uvær enda større. God tur!

18 | Polarposten | Nr. 2-2017

Super inntekt til ditt lag Skaff ekstra inntekter på en enkel måte.

Ditt lag kjøper pakken for 200,- og selger den for 300,-.

Tjen 100,- på hvert salg.

Pakk e

pris

200,

-

BESTILL NÅ Send en mail til arnt@eidsmo.no, eller ring oss på tlf. 992 56 110 / 913 94 241.

Eidsmo Kjøtt AS, Rosmælen, 7228 Kvål - arnt@eidsmo.no www.eidsmokjott.no

DEN ORGINALE SMAKEN SIDEN 1955

Fagernes 2017 STYRET

Styrets leder Øyvind Aas Tlf: 905 42 375 leder@polarhund.no Nestleder Kim Arne Lindstrøm Styremedlem Tone­Lise Vilje

BIS – Alaskan Malamute N TCH Active Feets Armstrong Gregor Eier Anita Skagen

BIS Brukshund – Alaskan Malamute N TCH Active Feets Armstrong Gregor Eier Anita Skagen

BIS Valp – Samojed Olybkas Ojubil O’connor Eier Berit og Øyvind Aas

BIS Junior – Samojed Rajumas Hachiko Of Player Eier Åse Kristine Williksen

BIS Oppdretter – Rajuma Eier Gro Moe­Gumø Hundene Hachiko, Heidi, Aurora og Gabby

Barn og hund – Alle vinnere

Styremedlem Marit Ånes Styremedlem Elisabeth Riskedal Tufte Varamedlem Marius Foldøy Varamedlem Odd Lund

BIS Veteran – Samojed JWW­08 N UCH EUVW­15 NVV­15 Rajumas Aurora Eier Gro Moe­Gumø og Øyvind Fånes

20 | Polarposten | Nr. 2-2017

Polarposten | Nr. 2-2017 | 21

22 | Polarposten | Nr. 2-2017

En polarhunddag fylt med smil – Dette var artig, og litt må man jo tåle, smiler Silje Karlsen.

Tekst & foto Mari Nymoen

Hun var en av mange deltakere på aktivitetsdagen i regi av Norsk Polarhundklubb Buskerud og Telemark, som ble arrangert 21. mai på området til Kongsberg hundeklubb.

Med plaster på albue og kne var Silje like blid, etter å ha prøvd seg med Nita foran en trehjuling for første gang.

– Vi velta. Nita ville plutselig en annen vei. Men vi skal prøve oss igjen, og jeg har lyst på en slik trehjuling, men synes den er litt dyr, sier Silje. Så skulle noen ha en brukt til salgs, så er sikkert dette rette dama å kontakte.

KJEMPEARTIG DAG – Hvordan har ellers dagen vært?

– Kjempeartig. Det er så moro å se andre samojeder, og det er så moro å prøve seg på forskjellige ting jeg ikke har tørt å prøve på aleine, svarer Silje.

Og hun bidro også til at andre fikk prøve seg på nye triks og kunster, for Silje er en av to ledere i freestyle­gruppa til Kongsberg hundeklubb.

Svante Walter hadde tatt turen fra Horten, og klarte ikke helt å bestemme seg for hva som hadde vært best denne dagen.

– Alt, hele dagen har vært kjempebra.

Og så var det litt ekstra moro å prøve seg på agility, for det er litt utenfor det jeg pleier å gjøre. Jeg håper det blir en slik aktivitetsdag til neste år også, sier Swante, som i tillegg til to samojeder hadde med seg en tervueren.

HER BLIR DET TREHJULING Nina Johannesen fra Sarpsborg var helt klar på at turen med trehjulingen ga mersmak, så det blir den neste hunde­ relaterte investeringen i den heimen.

– Dette har vært en kjempefin dag med hyggelige folk og masse fine hunder, og som i tillegg ble avsluttet med en fin tur, sier Nina.

– HVA HAR DERE ELLERS PRØVD? – Agility. Hunden vår synes det er så moro, og tar helt av, spesielt røret, hjulet og mønet, svarer Nina.

Polarposten | Nr. 2-2017 | 23

24 | Polarposten | Nr. 2-2017

FLERE LANGVEISFARENDE Polarhundfolk helt fra Elverum dukket opp på aktivitetsdagen, og alle så ut til å kose seg. Etter en lang formiddag fylt med ulike aktiviteter ble det grilling og prat i solskinnet, før mange ble med på en tur i nærområdet. Den yngste fir­ beinte deltakeren var en samojedvalp på 11 uker, som fikk en dag med skikkelig sosialisering.

Lokalkontaktene hadde denne dagen vært så heldige at de i tillegg til free­ style­Silje hadde fått med seg Tone­Lise Vilje, Øyvind Fåne og Gro Moe­Gumø som instruktører og veiledere, og lokal­ kontakt Grete Larsen hadde dessuten bakt en vidunderlig god kake. Kort sagt en solfylt sommerdag med smilende folk og hunder.

Polarposten | Nr. 2-2017 | 25

Har vært medlem i 53 år – uten å ha eid en eneste polarhund Mona Selbach (73) dømmer samojeder i Australia og malamuter i Ukraina.

Hun har reist verden rundt som dommer i en årrekke, og har ingen planer om å gi seg med det første.

Tekst & foto John Petter Nordbo

I forbindelse med Polarhundklubbens 85­årsjubileum ønsker Polarposten å trekke frem noen av de gamle traverne i klubben.

Dette er veteranene som har vært med på å gjøre klubben til det den er i dag. Da er det ikke vanskelig å finne gode argumenter for å ta en prat med mangeårig eksteriørdommer Mona Selbach. Få kjenner rasen bedre enn 73­åringen fra Drammen.

Hva er det denne dama ikke har vært borti i hundeverdenen? Selbach er fast foredragsholder på internasjonale chow chow­konferanser, skribent i boka World of Chow Chow, som er kommet ut hvert tredje år siden 2000, har skrevet artikler i den russiske chow­chow­boka og korrespondent i Chow­Life i USA. Hun har skrevet for den engelske chow­ chow­klubben, vært oppdretter gjennom mange år og hundeeier i en mannsalder.

Lista er uendelig lang, men det er først og fremst som eksteriørdommer vi kjenner henne i Polarhundklubben. Hun har dømt et stort antall raser i over 40 år.

– Forrige helg dømte jeg i Hannover.

I august drar jeg til Australia. Neste år skal jeg tilbake til Ukraina, sier drammenseren.

26 | Polarposten | Nr. 2-2017

Selbach er kvalifisert til å bedømme mellom 120 og 130 ulike raser. Hun er glad i de polare rasene, og har vært medlem av Norsk Polarhundklubb siden 1963.

– Likevel har jeg aldri hatt en polar­ hund. Jeg var faktisk formann i klubben for 40 år siden. Men det var ene og alene for å få chow­chow ut av klubben, humrer hun.

Det var det året Gerd Hermansen gikk av etter en mannsalder. Etter dette fikk chow­chow­eiere sin egen klubb.

Selbach synes ikke rasen har så mye å gjøre sammen med de polare rasene.

Få norske dommere har fulgt utviklingen av Polarhundklubbens raser tettere gjennom de siste 50 årene enn Selbach.

– Jeg er veldig glad i grønlands­ hunden, og savner hvordan den en gang var. Da Oslomarka Trekkhundklubb hadde fremvisning på Skjelbreia kunne det være 30–40 grønlandshunder, mimrer hun, og forteller at inntoget av snøscootere i redningstjenesten gjorde slutt på oppdrettet til trekkhund­ klubben.

Selbach trekker frem et par grønlands­ hunder hun husker ekstra godt. Int Ch Lunos Loke er en gammel kjenning for Selbach. Hun husker også Int Ch Qornoq Look Whos Talking som ble best in show på Norsk Kennel Klubbs utstilling i Drammen i 2003. Det Selbach selv som dømte.

– De var gode trekkhunder og hadde et utrolig fint utseende. Jeg ser av og til noen typer som ligner, men nå er det veldig få grønlandshunder i ringen.

– Hva ser du etter da?

– Typen. Stilen. Kraften. Ingen hunder er like, og ingen er perfekte. Det gjelder å se positivt på hundene og følge standarden, forklarer 73­åringen.

Selbach er av typen som prater på inn­ og utpust. Det har gitt henne et stort nettverk over hele verden. Hun nærmer seg grensa for hvor mange Facebook­venner det er mulig å ha.

– Har du noen gode historier fra Polarhundklubbens historie?

– Jeg pleier å si at hvis jeg begynner å fortelle, så bør jeg ha en god advokat.

I aksjon på utstilling for et par­tre år siden.

Bildet er fra hennes rikholdige arkiv. Det er tatt i 1976 og viser fra Ullensaker­utstillingen, dommer Gerd Berbom, Sverre Selbach som ringsekretær og Kaare Pederen med en av sine IBUR Samojed champions. Han ble BIG. Polarposten | Nr. 2-2017 | 27

Selbach i aksjon som dommer.

Her sammen med gruppe­ vinneren fra Int utstilling i Karkow i Ukraina. Malamuten ble BIS­plassert.

Neida. Det er alltid hyggelig å være sammen med polarhundfolk. De aksepterer det du mener som dommer, og har ofte mye kunnskap.

Selbach husker det hun mener er Polarhundklubbens første utstilling på Skeidbanen i 1971, der hun var en av initiativtakerne. Premiene ble levert av Magnor Glassverk, og noen av dem står fortsatt hjemme hos henne. Hun er et oppkomme av kunnskap, og har en mening om det meste. En artig liten funfact er at faren til Selbachs svigermor fikk en samojed i gave fra selveste Roald Amundsen. Samojeden het Bossy og var en trofast følgesvenn for familien fra Borge i Sarpsborg.

En helt spesiell episode skjedde i 1988 på en samling i Folldal.

28 | Polarposten | Nr. 2-2017

– Det var svinkaldt. Det var så kaldt at han som skulle skrive måtte sitte inni ei folkevogn med varmen på. For å holde varmen hadde jeg tatt på meg en stor pels. Det var den første og siste gangen jeg hadde på meg et slikt plagg på utstilling. Hundene ville enten bite i pelsen eller jokke på meg. Det var helt umulig å få dømt noen ting, sier hun.

Selv om hun etter hvert har oppnådd en anselig alder, er det fortsatt fullt kjør som dommer. I år har hun riktig nok «bare» 12 helger ute på reisefot for å dømme, mot rundt 20 i toppårene.

– Jeg vil fortsette å dømme. Det er jo ei aldersgrense på 75 år, men da får jeg heller spørre pent.

Gjennom alle disse årene har hun og mannen Sverre reist mye sammen til

Monas dommergjerning. Sverre har selv også vært ringsekretær i en periode. I mai i fjor gikk Sverre dessverre bort.

– Det blir litt rart å dra til Australia uten han i august. Vi har vært flinke til å reise sammen, sier hun.

Paret reiste verden rundt etter at Sverre nådde pensjonsalderen. Det ble cruise til en haug med eksotiske destinasjoner.

Planen var at begge to skulle trekke seg litt tilbake fra frivillige verv, ikke ha så mange hunder i en periode, og bruke tid til å reise mye i årene som kom. Slik gikk det ikke. I stedet gikk Sverre bort, og Mona har fortsatt å bruke mye tid på hundene.

– Jeg kom meg ikke ut av Chow­Chow­ klubben, og har heller ikke gjort det ennå.

Det ble også flere bikkjer etter at han gikk bort, avslutter 73­åringen.

Norsk Polarhundklubb avd. Midt­Norge

ønsker velkommen til årets hovedutstilling for polarhunder på Sona camping, Hegra, lørdag 30. september 2017 Sekretariatet åpner kl. 09:00. Husk gyldig vaksinasjonsattest. Det blir kåring av BIS, BIS Valp, BIS brukshund, BIS veteran, BIS avls­ og oppdretterklasse.

Vi tenner på griller for sosialt og kos på fredagskveld og har Polarhundkveld med foredrag av Marit Ånes, loddsalg og middag etter utstillingen på lørdag.

DOMMERE Britt Nyberg dømmer Samojed og siberian husky

Det er kiosk på utstillingsplassen.

Per-Harald Nymark dømmer Grønlandshund og alaskan malamute

UTSTILLING FOR FØRSTE GANG? Vi anbefaler å besøke denne siden: www.nkk.no/nkk/public/openIndex?

ARTICLE_ID=2636

PÅMELDINGSFRISTER Via NKK Dogweb Ordinær: 17. September 2017 Middag og foredrag på lørdag: 25. september 2017

UTSTILLING Bedømmelsen starter kl. 10:00 i begge ringene.

Varer til ca. kl.16:00

DET DELES UT STOR-CERT HOS OSS I ÅR! Nordic Cab har sponset oss med hovedpremie til BIS vinneren. En Varevogn m/hundedrag og sele.

Handler Import har sposet oss med High Energy 15 kg fôr sekk til alle BIS vinnere.

Fjellpulken har sponset oss med en varepulk m/drag til hovedpremie på loddsalget utstillingsdagen Katalognummer sendes ut via NKKs dogweb.

Her finner du både en artikkelserie, regler og en folder som kan lastes ned for deg som er ny i ringen.

BARN OG HUND. Det blir mulig for våre små håpefulle å stille ut hundene sine også i år. Vi forsøker å få dette til i forbindelse med pausen midt på dagen.

Det koster ingen ting å delta! Alle får premie.

Meld dere på i sekretariatet i løpet av for­ middagen.

OVERNATTING Sona camping: tlf +47 74800759/ 92649711 www.norcamp.de/en/norway/sona­ camping.1374.1.html Ved behov kan utstillingskomiteen nås på tlf: Lise Rånes 950 22 980 VELKOMMEN! Avdeling Midt-Norge Utstillingskomiteen Norsk Polarhundklubb Det tas forbehold om endring av dommere!

Trening – ID-spor Tusen takk til Anne Lill for tillatelsen til å presentere denne flotte artikkelen om et veldig spennende emne!

Tekst Anne Lill Kvam, Troll Hundeskole, © 2008

Min anm.: Artikkelforfatteren Anne Lill Kvam er utdannet hundetrener hos Turid Rugaas og har drevet med hund på heltid fra 1996. Mest kjent er hun kanskje for sin trening og sitt arbeid med utdanning av mineryddingshunder i Angola og trening av redningshunder i inn- og utland. Men hun er en særdeles dyktig generell hundetrener og en respektert og etterspurt foredragsholder i adferdsforståelse og problemløsing. Jeg har selv vært på kurs og private konsultasjoner hos henne og har utelukkende positive opplevelser fra det.

Personlige erfaringer fra og med hunder i Norge, Canada og Tyskland å eller kunsten å la ting få lov til å se vanske­ ligere ut enn de er.

Det første sporet jeg fikk oppleve med egen hund må ha vært i 1978 eller 1979.

På den tida hadde jeg en bearded collie, og det var virkelig en stor opplevelse for første gang å se min vakre utstillings­ champion snuse seg vei og følge sporet mitt nøyaktig der jeg hadde gått, tvers igjennom ville skauen! Her etter var det takk og farvel til utstillingsringen til for­ del for skogen.

Siden 1986 har jeg jobbet mye med spor­ og annen søkstrening med hunder, har prøvd mye rart og lært av både egne og andres erfaringer (og feilet litt av og til, det må innrømmes). Helt siden jeg 30 | Polarposten | Nr. 2-2017

for første gang hørte om hunder som kan gå ID­spor, har dette for meg vært omspunnet av myter om alvorlige hunde­ førere som arbeider med kompliserte, viktige og vanskelig tilgjengelige hemmeligheter. Hvor mange år siden det er jeg hørte om ID­spor vet jeg ikke, men det var i alle fall før 1990. Myten har (for meg altså) blitt holdt i live og forsterket av uttalelser fra spesialister, og lesing av spesialisters artikler og bøker. Vel, en vakker dag klarte en norsk hunde­ kollega og jeg å utfordre og stimulere hverandre såpass at vi bestemte oss for å møtes og trene på ID­spor! Denne begivenheten fant sted i mai 2003. Så lenge hadde myten om det uoppnåelige fått lov å leve og vokse hos meg. Denne treningskvelden ble imidlertid opptakten til flere morsomme kurs og treninger. Hva jeg fant ut om den store ID­spormyten?

Du har vel en anelse, men les videre og se selv hva du syns.

HVA I ALLE VERDEN ER ID-SPOR? ID­spor går ut på at hunden kan velge ut sporet etter en bestemt person, og ignorere eventuelle spor etter andre mennesker (og dyr) i samme område. For at hunden skal klare å velge riktig spor, må den få snuse på et plagg eller en annen eiendel fra den bortkomne personen. Etter å ha snust på plagget, får hunden selv undersøke terrenget og finne ut om det er spor etter rømlingen her.

En annen variant er hunder som kan identifisere eieren av en gjenstand, for eksempel bevismateriale som er funnet på åstedet for en kriminell handling.

I Tyskland og Holland har hunders identifisering av gjerningsmenn vært anvendt og godkjent som rettslige bevis i over 20 år (Kaldenbach, 1998).

På TV­programmet «Kommissar Rex» (TV2) så jeg en gang at hunden Rex snuste på et mordvåpen, for deretter å identifisere en annen gjenstand i rommet som samme person hadde tatt i. Søket foregikk i en (tom) kinosal, og Rex klarte også å peke ut hvilket sete gjernings­ mannen hadde sittet i. Slikt søk med hund er fullt mulig, og ikke bare filmtriks.

FØRSTE ID-SPOR Å HVORDAN I ALL VERDEN GJØR VI DET? Min tidligere nevnte kollega, som også har mye erfaring med søksarbeid og hundetrening, og jeg, diskuterte hvordan vi skulle angripe utfordringen vi hadde satt oss, og ble enige om følgende frem­ gangsmøte: Legg spor A ut fra et tydelig merket sted, merk sporet med blå bånd. Sporet bøyer av mot høyre etter 3–4 meter. NB: Det legges ikke ut noen «slutt» i dette sporet.

Legg spor B ut fra nøyaktig samme utgangspunkt (NB: ny sporlegger!). Merk spor B med røde bånd. Sporleggeren legger igjen en av sine egne t­skjorter

eller et annet plagg (som er brukt) der sporet starter. Deretter går sporlegger 3–4 meter «oppå» spor A. Spor B bøyer så av mot venstre (altså motsatt av spor A) etter 3–4 meter. Etter 30–40 meter legges det ut en «slutt» i form av en t­skjorte, sko, sekk eller noe annet tilhørende sporleggeren, og ikke minst: en pølse, wienerschnitzel, pannekake eller noe annet som vil gjøre den aktuelle hunden lykkelig.

Etter at hele oppgaven er ferdig lagt ut, lufter du hunden litt. Hunden føres så frem mot sporstart, med sele og line på.

La hunden snuse på startgjenstanden (plagget), evn pek på det for hunden så du er helt sikker på at hunden har snust på det. Det er helt greit om hunden biter litt i det. (Ikke korriger om hunden ødelegger det litt. Velg heller noe som det ikke er så farlig med). Du skal imidlertid ikke leke med startgjenstanden, bare henlede hundens oppmerksomhet på den.

La hunden gå frem, helst foran deg, der sporene A og B går sammen ut i terrenget. Skulle hunden velge spor A, det «blå» sporet, hold rolig igjen i lina, og vent passivt (og taust!) til hunden selv velger spor B, det rødmerkede. Følg etter hunden så snart den har valgt riktig, og del gleden med hunden din da den finner festmåltidet i slutten.

For noen hunder er det bedre å få følge det «gale» sporet til enden og oppdage at det ikke er noe der. Pass på at hunden ikke finner denne personen og iallfall at det ikke blir noe ros og kos ut av det!

Raskt fører du hunden tilbake til start­ stedet og gir den sjansen til å velge det andre sporet. Poenget med denne treningen er å få belønnet hunden for selve valget av sporet, derfor er det viktig at belønningen, slutten, kommer etter bare noen få meter. Derfor pleier jeg nå for tiden å legge belønningen bare 10–15 meter etter valget. Å trene hunden til å gå lange spor er en helt egen oppgave som trenes separat.

FØRSTE TEST Første test av ID­sporoppskriften ble utført umiddelbart etter at vi la strategien, i Vestfold 12 mai 2003: Til treningskveld måtte 4 voksne hunder med sine respektive eiere; 1 storpuddel (min egen) med en del sporerfaring, en blandingshund med mye sporerfaring (redningshund tilhørende min kollega), og to andre hunder, begge med liten sportrening. Hundeeierne og vi to hundetrenere var nok litt opprømte over den spesielle treningen vi skulle gjøre, mens hundene var akkurat som de pleier, kanskje litt oppmuntret eller forstyrret over å treffe nye hunder som de ikke kjente så godt fra før.

Vi la først en oppgave for hver hund slik at hver hund fikk to spor å velge mellom (som beskrevet tidligere) og hvor ingen av sporene var lagt av hundenes eier. Alle fire hundene ble presentert for oppgaven sin mens sporene ennå var ferske (5–30 minutter gamle) etter oppskriften over.

Hundene ble ført i sporline frem til oppgaven. I alle oppgavene lå det igjen ei bukse, t­skjorte eller liknende helt i starten på sporet (startgjenstanden). Alle hundene snuste på startgjenstanden.

Til vår store overraskelse og forundring valgte de tre hundene med minst sporer­ faring riktig spor ved første forsøk, etter å ha snust lynraskt på begge sporene.

Hunden med mye sporerfaring ville først sette av gårde i det første sporet han fant, men da han ble holdt igjen i lina valgte han det andre, det «riktige», og fant forsterkningen etter bare 30 meter.

Det var bare føreren av den mest erfarne hunden som behøvde å holde hunden igjen i lina da hennes hund ville gå feil spor. Hundene fikk ingen ros eller oppmerksomhet fra føreren får de fant sluttgjenstanden, som de altså fant etter bare ca 15–30 meter.

ANDRE RUNDE, SAMME KVELD Da vi skulle legge andre runde med ID­spor, passet vi på at det «riktige»

sporet bøyde av mot motsatt side fra sporet i første runde, for å unngå at hundene løser oppgaven ved å bare velge å gå til høyre eller venstre. Ved andre runde valgte alle fire hundene riktig spor uten å nøle, og uten hjelp fra lina. De snuste et øyeblikk på plagget i starten av sporet, så labbet de målbevisst i vei på det riktige sporet.

TREDJE RUNDE, SAMME KVELD Kritisk tenking har vi jo lært, så vi tenkte at når det bare er to spor å velge mellom så er det alltids 50 % sjanse for å få rett.

Og fire hunder med bare to forsøk hver er litt tynt å bygge noen statistikk over. For virkelig å verifisere at resultatene være ikke bare var tilfeldigheter og flaks, lagde vi en tredje runde: Tredje runde var for to av de fire hundene (den mest erfarne hunden og en av de med minst erfaring).

Oppgaven besto nå i å velge mellom tre spor, lagt omtrent på samme møte som med to spor: et spor dreier av til høyre, ett mot venstre og ett omtrent rett frem.

Igjen passet vi på at det riktige sporet gikk i forskjellig retning fra hva det gjorde får for hver enkelt hund. Og selvsagt: ingen sluttgjenstand i de to «falske» sporene, det er viktig at hundene ikke får noen forsterkning hvis de skulle klare å følge feil spor. Denne gangen ble vi overbevist: ID­spor er bare valpemat for hundene våre! Begge hundene valgte atter en gang riktig spor uten hjelp.

14 dager etter den store ID­sporkvelden, hadde jeg et seks­dagers søkskurs i Grassau i Tyskland. Sporgruppa besto av tre erfarne hundefolk, blant annet en som driver med retrieverjakt. Vi hadde fire voksne hunder til trening: to golden retrievere og to dalmatinere. Retrieverne kom fra samme familie og ble ført av sin eier. Retrieverne var erfarne i søk, da eieren går til jaktprøver og konkurranser med dem. Damatinerne kom også fra en og samme familie, den ene ble ført av sin eier, den andre av den tredje kurs­ deltakeren som ikke hadde egen hund.

Dalmatinerne var vant til å bli trent, men Polarposten | Nr. 2-2017 | 31

1

2

3

4

1 & 2.

Vigdis Åbyholm og Maya på trening i søk.

Foto: Hundeglede 3 & 4.

Goggen og Grete Larsen på en runderringsøkt, altså søk etter mennesker og melding om funn til fører.

Foto: Sylvi Nilsen 32 | Polarposten | Nr. 2-2017

ikke erfarne i søk selv om de har gått spor før.

Alle fire hundene ble presentert for ID­sporoppgaver som over, med to valg.

Igjen så vi at tre av dem valgte riktig uten hjelp, den siste (en vilter dalmatiner hanne) måtte holdes igjen i lina første gangen inntil han valgte riktig spor og fikk lov til å gå sporet sitt.

I andre runde bestemte vi at hundene skulle få gå det «falske» sporet fra første runde, i stedet for å legge helt nye spor­ oppgaver. Vi gjorde det på den måten at vi byttet ut plagget i starten med et plagg som tilhørte sporleggeren fra det opp­ rinnelige «falske» sporet. I tillegg måtte den samme sporleggeren gå ut i slutten av sporet (bakfra, slik at sporet ikke ble gått opp igjen) og legge ut en belønning. I og med at både A­ og B­sporet var tydelig merket bød ikke dette på noen vanskelig­ heter.

Denne oppgaven var mer komplisert enn det først kan se ut til: Husk at disse hundene bor sammen to og to. Det gamle sporet (som nå var det «falske») hadde da i dette tilfelle blitt gått opp av den arbeidende hundens samboerhund og eier. Med andre ord: mye fert, ferskere fert og i tillegg veldig fristende fert på det sporet som hundene var forventet å velge bort. De fleste hundene jeg har kjent, har hatt en veldig sterk motivasjon til å finne ut hvor deres egne flokkmedlemmer har vårt. Til og med i denne oppgaven greide tre av de fire hundene å velge riktig spor uten annen hjelp enn den ønskede snusingen på startgjenstanden. Gjettet du at det var den viltre dalmatineren som trengte hjelp igjen, så fikk du ett poeng.

FLERE ID-SPOR, DENNE GANGEN MED FORVIKLINGER (TYSKLAND, 25–29 JUNI 2003) I denne gruppa hadde hundeførerne veldig blandet bakgrunn. Noen var kjæledyreiere og hadde aldri tenkt å bli noe mer, og noen var under utdanning til å bli hundetrenere. Hundene var en spennende sammensetning av åtte hunder, alle voksne, med ingen eller liten erfaring med spor. De som hadde gått spor hadde gått IPO­liknende spor kun på gressplener og med mye kontroll

og styring fra eieren. På kurset mitt er det mer «ettersøkingsspor» og vi går i skogen og på enger og jorder, ikke på gressplener. Rasene som er representert var: Kuvasz, maremma/kangal blanding, ogo polski blanding, amstaffblanding, weimaraner, schæfer, australsk cattle dog, og en cattle dog blanding.

Alle hundene fikk først gå 5–6 spor hver fordelt utover tre dager. Vi startet med slepespor for de helt uerfarne, så noen spor uten synspåvirkning. Etter tre dager med sportrening ble de presentert for oppgaven å velge riktig spor, etter samme oppskriften som tidligere.

Igjen så jeg liknende resultater for fra de andre kursene: hundene hadde få eller ingen problemer med å løse ID­spor­ oppgaven. To eller tre av dem trengte å bli bremset litt i lina den første gangen da de ville ruse av gårde på «feil» spor, men ved andre forsøk valgte samtlige riktig spor etter å ha snust på sekken, jakka, hatten eller hva det nå var som lå i starten.

Imidlertid dukket det opp en ny utfordring: Ved en anledning klarte en av kursdeltakerne å få forbyttet fargekoden på sporene. Resultatet av forbyttingen var, naturlig nok, at en av hundene virkelig insisterte på å gå det tilsynelatende «falske» sporet, mens eieren selvsagt holdt igjen fordi merke­ båndene jo fortalte at det var «feil» spor.

Hunden måtte til slutt inviteres til å gå det andre sporet. Og her var det jo heller ikke noe belønning i slutten. Her foregikk det en total feillæring og forvirring. Den stakkars hunden hadde skjønt poenget med å velge spor, og var klar til å gå og finne sin belønning for å velge riktig. Men altså: menneskelig svikt ødela alt for hunden denne gangen. En slik erfaring i begynnelsen av en helt ny øvelse kan våre temmelig ødeleggende for hunden.

Dette var det tredje ID­sporet til denne hunden, og den hadde gjort alt riktig ved de to tidligere sporene. Det skal nok mange nye riktige erfaringer til for å rette opp denne forvirringen. Lærdommen er at det ikke alltid er så lurt å stole på kursdeltakerne i å legge oppgaver når det er så knusende viktig at det ikke gjøres feil. I tillegg forsterker denne hendelsen min erfaring med at vi må bli flinkere til

å stole på hundene våre! Tydeligvis lører de enkelte ting fortere enn det vi klarer å henge med på. I ettertid har jeg vent meg til å knytte et merkebånd av samme farge som i sporet til gjenstanden som ligger i sporstart. Da er det ikke så lett å gjøre feil.

ID-SPOR «OVER THERE» På en større sommerleir i Ottawa, Canada i juni 2003 fikk jeg nok en anledning til å teste ut innlæring av ID­spor. Det var fryktelig varmt, men likevel var det noen hunder som hadde energi til å gjøre litt ekstra. Denne dagen var det mange hunder som gikk sitt første spor her i verden, slepespor etter pannekaker. Sporene var 25–40 meter lange, rykende ferske og som nevnt, det var steikende hett.

Samme dag, et par timer etter sine «første» spor, gikk tre av hundene, to schæfere, den ene tre år og den andre noe eldre, og en voksen border collie, ID­spor etter den nå etter hvert velprøvde oppskriften.

De tre canadiske hundene ble presentert for ID­sporoppgaven etter å gått ett eneste slepespor med sine eiere, og alle tre valgte det riktige sporet på første forsøk, uten å nøle og uten å gjøre det minste forsøk på å gå det «gale» sporet.

For ordens skyld: Ingen av hundene så på at sporene i ID­oppgaven ble lagt ut, hundene var et helt annet sted mens de ventet.

KONKLUSJON Etter disse testene har jeg først og fremst fått bekreftet at oppskriften vi pønsket ut var brukbar. Det som har slått meg er at å forstå forskjellen på mitt og ditt spor ikke later til å være spesielt vanskelig for hundene i det hele tatt. De ser ut til å ha full oversikt over den slags detaljer. Utfordringen ligger i å fortelle hundene hva de skal gjøre! Særlig har dette vært tydelig for de hundene som ville følge det første sporet de fant, uten å bry seg med sammenhengen mellom startgjenstand og spor. Da de ble presentert for oppgaven neste gang (og valgte riktig uten hjelp), så det nesten ut som de tenkte noe sånt som «– jøss, er det bare det du vil? At du ikke sa det med en gang da!».

Polarposten | Nr. 2-2017 | 33

Jeg tror at mange av oss lett faller i fella og gir hundene våre for enkle oppgaver å mestre. Kanskje fordi vi selv er så mye mer fornøyd når vi går fra treningen og alt har «gått bra»? Men er det egentlig så veldig verdifull trening når alt går glatt?

Skal du finne grensene for din presta­ sjon, og utvide disse grensene, må du hyppig legge inn tester og våre forberedt på at det kan «gå galt», uten at du lar det gå ut over humøret ditt. Altfor ofte blir vi stående for lenge på samme nivå uten å øke kravene. For noen hunder, særlig de voksne som er vant til å bli trent, fører den gamle 80 % korrekt utførelse før du går videre, til for sen fremgang.

For å måle 80 % må du ha minst 5 repetisjoner og for lettlærte hunder kan 5 repetisjoner fremstå som kjedelig terping etter at de faktisk fattet poenget allerede ved første eller andre forsøk.

Med andre ord: vi står i fare for å trene mot stagnasjon.

En interessant erfaring fra de hundene jeg har eksperimentert med, er at det var ingen tydelig forskjell i utførelse og løsning av oppgaven på de forskjellige gruppene av hunder. De canadiske hundene som kun hadde gått ett eneste slepespor først, de tyske som jobbet med spor i tre dager får, og redningshunden.

Alle sammen tok poenget på første eller maksimum andre forsøk.

Nå som våren står for døren og snøen forsvinner, gleder jeg meg til å føre arbeidet med ID­spor videre. Jeg har ideer om ting jeg vil gjøre og ikke gjøre, og jeg gleder meg til å teste ut om det blir som jeg hadde tenkt.

Tanken er å gradvis øke avstanden mellom «riktig» og «galt» spor. Jakka eller hva det nå er som er start­

34 | Polarposten | Nr. 2-2017

gjenstanden skal med tid og stunder holdes i hånda til hundefører, så snuser hunden og går ut og leter etter sporet etterpå.

og hindre hunden i å gjøre feil uten å gi den oppmerksomhet på uønsket atferd, og samtidig uten at den får utføre en selvforsterkende atferd.

Her er også en og annen felle å falle i underveis. En svakhet når du trener ID­spor i starten er at hundefører nødvendigvis vet hva som er riktig spor.

Mennesker har da en tendens til å vise på en eller annen måte, ved å puste annerledes, forandre presset i lina, rette seg opp, flytte bena, sukke lettet når hunden har det riktige valget foran seg. Som regel gjør vi disse tingene helt ufrivillig, ikke ment som juks, altså. Noen husker kanskje historien om hesten som kunne regne? Eksperimenter ble foretatt for å finne ut hvordan den klarte det, for ingen trodde jo egentlig at en hest kunne telle. Etter hvert fant de ut at hesten aldri fant svaret uten at også eieren visste svaret. Til slutt oppdaget de at hesten heller ikke svarte riktig hvis han ikke kunne se eierens ansikt. Det var rett og slett eierens endring av spenning i ansiktsuttrykket som fortalte hesten når den skulle slutte å trampe i gulvet.

VIDERE TRENING Som i all annen trening er det viktig å variere treningen så fort som mulig.

Du bør tenke på alderen på sporet, og lengden. Husk at det kan være alders­ forskjell på det «riktige» og det «gale» sporet. Hunder assosierer fort en øvelse med et spesielt terreng, så pass på at du bytter treningssted ofte. Varier mellom lyng, gress, jorder, beitemark, plener, åkrer, parkeringsplasser, asfalt, alt du kan komme på. Tren også når det regner!

Den største feilen hundeførere over hele verden (vel, i alle fall den delen av den som jeg har sett!) gjør, er å ikke stole på hunden sin. Men det er likevel dårlig trøst at du er i godt selskap hver gang du trekker hunden din ut av sporet!

Selv anstrenger jeg meg for å ha tål­ modighet til å la hunden gå sporet ferdig selv om jeg er i tvil selv, ut fra den filosofien at er det feil spor så er der heller ingen sluttgjenstand å bli belønnet med. Men så er det jo det å følge et spor selvforsterkende for mange hunder. Det er en av situasjonene hvor vi er glade for å ha sporlina, slik at vi kan holde igjen

Hva hvis «rømlingen» har klatret over et gjerde? Det er nesten alltid vår egen fantasi som setter grenser for hva vi kan trene hundene våre til. Tenk hva hundene kan gjøre: de kan spore opp katten som ikke kommer hjem til p­pilla si, hunden kan finne Majapus og overse alle spor etter husets øvrige katter. At hunder kan finne bortkommet sau og bufe er vel ingen overraskelse. Med litt trening kan de til og med finne en spesiell sau! I en familie kan hunden lære seg navnet på alle medlemmene, og da burde det være fullt mulig å lære den å spore opp Espen, Berit, mamma eller pappa.

Så derfor er min utfordring til slutt: bare gå hjem og gjør det!

KILDER • Kaldenbach, Jan (1998), K9 scent detection My Favorite • Judge Lives in a Kennel. Calgary: Detselig Enterprises Ltd.

Har du en aktiv hund?

Godt utvalg til aktive hunder. Produkter som tørrfôr, slede, seler, kløv, snørekjører­ utstyr er noe av det du finner hos oss.

Tlf.: 72 87 72 00 – www.handlerimport.no – post@handlerimport.no

MEDLEMSBILDER FOTOGRAFER

1

4

1. Helena Maria Braa 2. Anders Kristensen 3. Cathrine Wisbech 4. Marte Gulbrandsen 5. Line A. Larsen 6. Anne Eline Streitlien 7. Turid Solberg 8. Hannah Hegge 9. Daniel Hjelseth 10. Magnar Bruvik 11. Berit Kårstad 12. Line Albertsen

5

2

6 3

36 | Polarposten | Nr. 2-2017

7

11

8

12

9

10

Polarposten | Nr. 2-2017 | 37

Dykk i arkivet Det är nu 43 år sedan jag skaffade min första Grönlandshund.

Første gang publisert i Nr. 4, 2010 Tekst & foto Gösta Karlberg

Vid min militärtjänstgöring i Stockholm 1965­66 träffade jag Göran Ahlström med sin hanhund Malik på hundutställningen den 1.a Maj på K1.Vi pratade då om hundarna och han berättade att han hade varit och kört en draghundstävling som hette Fäbodraget som gick i trakterna av Borlänge och Ludvika. Jag hade under min tjänst läst flera böcker av bl.a Knud Rassmusen och Peter Fröjchen och blivit intreserad av Grönlandshunden, som av deras beskrivningar var den rätta hunden för deras färder.

När jag nästa år ­67 fick se en artickel i tidningen Falu­Kuriren, att urhunden hade fått valpar i Hälgbo Insjön. Det var naturligtvis en av Stig Juhlanders tikar som hade fått valpar, jag beställde en tikvalp som jag döpte till Taika. Hon blev dock bara ca fyra månader gammal då hon drabbades av njurinfektion och urinförgiftning och dog strax före jul ­67.

Stig hade då en andra kull på gång som jag tog en ny tikvalp från och döpte till INALUQ (som betyder tjocktarmen enligt författaren Lars Norrman).

INALUQ blev 14 år gammal och jag körde 12 Fäbodrag med henne hon var en liten tik som vägde ca 22 kg, på den tiden körde vi ju draghundstävlingar i bruks­ hundsklubbarnas regi och med dragvikt 38 | Polarposten | Nr. 2-2017

30 kg i 1­spann. Nästa hund blev en hanhundsvalp som INALUQ var moster åt, han fick namnet TAJO. Nu hade hade jag så småningom ett 2­spann som jag körde med i flera år. Flera gånger lånade jag Anders Juhlanders TOGO som var kullbror till min INALUQ och körde 3­spann, bl a när jag vann SM i Östersund ­71.

TAJO blev som unghund 4a BIS på sin första SKK utställning i Sundsvall ­70.

Jag var med och bildade Grönlandshund­ klubben och föreslog att vi skulle bilda en Polarhundklubb där även Alaskan Malamute, Samojed och Sibirian Husky skulle ingå. Jag tog då kontakt med SKK och fick till svar att det skulle ej möta några hinder. Sedan bildade vi SPHK och jag var då dess första kassör en tid.

Minnesvärda tävlingar var när jag, Stig och Anders var till Norge och körde Norsk Polarhundsklubbs tävling uppe på Konnerud i Drammen med 3 förstapriser i 2­spann 3­spann och juniorklass med oss hem.

Min första fjälltur gjorde jag tillsammans med Stig, Anders och Erik Sellberg. Jag körde då med Inaluq och en pulka, det var en 1a Maj tur 1969 som vi startade i Mittådalen och gick till Fältjägarstugan.

Nästa dag fortsatte vi till Helags fjäll­ station och vidare till vindskyddet uppe i Ekorrpasset där vi stannade för natten.

Jag drabbades där av svår magsjuka och flera år efter detta kallade vi detta tillstånd för Ekorrpassjuka. Vi fortsatte sedan under mycket stor möda från min sida vidare till Njåmeltjarvestugan som är en lappstuga (numera låst) som ligger på norra stranden av Sylsjödamm.

Där vi fikade innan vi fortsatte till Fältjägarstugan och övernattning.

Nästa dag var det så återresa till Mittådalen och bilarna. Dessa fjälltrakter har sedan dess ofta blivit besökta av mig och hundarna i slutet av april, som slutet av vintersäsången. Som mest har jag haft 6 Grönlandshundar samtidigt och har därför mestadels kört nordisk stil, vid träning även Nome och någon tävling i denna stil.

Påskarna ­74 och 75 körde jag utrustning åt STF på deras iglotur i Sarek området.

Vi låg då i snöbivak eller Iglo.

Många påskar har vi gått på tur i Grövelsjöområdet och Femundmarka tillsammans med andra hundförare.

Fäbodraget har jag kört över 15 gånger, Åredraget ca 10 gånger med bra resultat bl.a en seger i Eukanobatrofen. Nu är det Beawer Trapp Trail som jag kört 4 gånger

Polarposten | Nr. 2-2017 | 39

och vill rekomendera som en trevlig 3 dagarstur.

Startade i Polardistans 160 km ­08, trots en hjärtinfarkt i nov­07 lyckades mina hundar Tinkas Janka, Tinkas Urax och jag komma in på en hedrande 2 plats.

Samma plasering 09. Vi hade även en fin påsktur i Rogenområdet och en strålande 4 dagarstur i Helags­Gåsen området i slutet av April ­08. Gjorde även samma tur April 09 och 10.

På min första fjälltur ­69 såg jag skillnaden med att köra pulka eller släde.

På hösten ­70 byggde jag mig den första släden som sedan blev modell till den än idag omtyckta Polaris släden för Nordisk körning. Tillverkade under många år även några olika modeller av Nomelädar.

Tidigt 70­tal kom ju John Fairbanks hit och införde Nomestilen och vi körde den 40 | Polarposten | Nr. 2-2017

första tävlingen på Rosentorpsvägen uppe på Orsa finnmark stax norr om Koppångenstugan som jag, Stig, Anders, Erik Sellberg och Åke Stormats sedan något år tidigare hade renoverat och ställt iordning för hundkörningsträning, då vi funnit området mycket snösäkert.

Vet att jag vid iordningställandet av stugan en höst åkte skidor där den 20 september. Många år var det full fart på hundkörningen där på allhelgonahelgen.

NÅGRA MINNESVÄRDA FJÄLLTURER Ett år körde jag, Stig och Åke utrustning till några deltagare i en fotosafari i Härjedals och Jämtlandsfjällen. Vi startade i Ramundberget jag med 4 hundar, Stig med sitt 3 spann, Åke med ett 2 spann. En av deltagarna hade sin egen Labrador med pulka med. På den tiden körde vi ju med hundarna på rad efter varann och ett 4 spann blev ju då ganska långt. Just när vi skulle starta

nere i Ramundberget ryckte mina hundar av draglinorna och det blev en enda hög av hundar längst framme i skacklarna, som tur hade vi reservlinor med oss, det var så kallade balataremmar som vi använde oss av då.

Vi tog oss så småningom iväg uppmot Fältjägarstugan med våra tungt lastade slädar, lastade med på den tiden nöd­ vändiga utrustningen: bilbatteri, 5w komunikationsradio för eventuellt kontakt med Nord­Norge eller Italien på så kallat skipp, samt en 9 tums TV med tillhörande antenn.

Efter instalationen i Fältjägarstugan var det så dags att medela gästerna i andra rummet att ville dom se på VM i ishockey på TV var dom välkomna, dom tittade då på oss som vi kommit från en annan planet, men kom snabbt in till oss mitt i sina matbestyr.

Den turen fortsatte sedan vidare till Helags Fjällstation med det välkända paret Henry och Signe De Rohn. Vi bodde där i det gamla självhushållet. Trots ihärdiga försök med antennen fick vi ingen TV bild.

Nästa dag fortsatte vi mot Sylarna, vid starten från Helags var även Signe utanför huset och tittade när vi drog iväg. Vid en tidigare 1a Maj tur hade vi nyplockade Blåsippor med till Signe, vilket hon alltid kom ihåg vid våra besök.

Vid Sylstationen bodde vi också i gamla självhushållet. Vi gick sedan vidare leden mot Ekorrpasset. Nerför branten mot vindskyddet hade jag på min förut tungt lastade släde även en fotograf sittande på släden för lite häftiga bilder. Allt gick dock bra nerför, men nere i passet vidtog borttagandet av mitt helskägg (a la Fidell Castro) ävenså råkade jag få en gummi­ stropp i ansiktet med en rejäl blåtyra som följd. Med detta sargade ansikte kom vi så småningom till dammvakar­ stugan vid Sylsjödamm. Dom norska dammvaktarna undrade nog vad det var för ett gäng som dom skulle inhysa när dom såg mig.

Jag och fotografen Kell­Åke Klockars som hade anordnat turen, lånade en gammal Skido skooter av dammvakten och åkte ner till gamla Nedalens Fjällstation för fotografering då den senare skulle rivas. En idrottsförening hade fått den och skulle flotta den nedströms. Platsen där den låg är nu vid högvatten botten på Essansjön.

Nästa dag fortsatte vi över Sylsjödamm mot Fältjägarstugan, en komentar jag minns från den dagen var han med Labradoren som sa, att det tristaste han visste var när vi stått och väntat på honom och hunden, och sedan fortsatte just när dom kom ikapp.

Vid Sysjödamm träffade vi en Lappgubbe som av det dåliga resultatet i ishockey VM för Svenskarnas del påstod att spelarna var nog onyktra. Han lovade dock Kell­Åke att komma förbi Fältjägarstugan och låta honnom tolka efter skootern ner till Ramundberget nästa dag. När han ej dök upp dagen efter, utan Kell­Åke fick för egen kraft ta sig till bilen, skojade vi och sa att gubbens påstående om spelarnas till­ stånd gällde nog mera hans än deras.

En varm sista April tur gjorde jag ensam med hundarna i mitten av 80­talet. Startade i Mittådalen åkte upp mot Flatruet, över Korpåsen mot Fältjägarstugan, stannade på Holmsjön och fikade, tog av mig på överkroppen och satt bara i T­tröja och fiskade, fick en mycket fin röding, solen gassade från en molnfri himmel. Fortsatte efter en stund till stugan, skidföret var blött men snön höll för både hundar och skidor.

Väl framme vid stugan visade termo­ metern +36 grader. Gick ner till den lilla sjön vid stugan där man hämtar vatten.

Provade att fiska och fick några små rödingar. Mina bara armar var tomatröda till färgen, och natten blev därav ej så angenäm som jag hade hoppats. Jag lovade då mig själv att hädanefter var det skjorta på som gällde. Nästa dag drog vi

vidare till Helags Fjällstation och sedan mot Gåsenstugan, vid vindskyddet Hulke träffade jag en äldre man med en ganska tung ryggsäck. Jag erbjöd mig att ta hans ryggsäck på släden uppför stigningen till Gåsen han blev mycket glad då det var mycket varmt, när vi kom upp till Gåsenstugan visade termometern +39 grader. På kvällen bjöd jag mannen med ryggsäcken på röding som jag hade fått dagen före, han var mycket tacksam för det. Nästa dag fortsatte jag leden mot Sylstationen, nere vid Handölan hade snösmältningen kommit igång rejält så att vattnet rann decimeterhögt uppe på isen, men överfarten gick ändå bra.

Strax efter överfarten av Handölan mötte jag två tjejer som hade bott på Sylstationen men där hade det varit så mycket folk att dom hade fått ligga i herrbastun på natten.

Jag fortsatte vidare till Sylstationen där jag stannade och fikade. Sedan åkte jag mot vindskyddet mellan Helags och Sylarna men barfläckarna blev allt större under dagen. När jag kom till Helags Fjällsation träffade jag några grabbar som hade varit uppe på toppen av Helagsfjället, där var så vindstilla att dom skulle kunnat låta en tändsticka brinna utan att slockna. När jag nästa morgon kl 5.00 lämnade Helags stod Henry De Rohn i fönstret och vikade farväl. Jag åkte över Östra Helagsskaftet mot Skärvagen och över Korpåsen mot Flatruet, då började hundarna trampa igenom snön så när jag kom fram till vägen lämnade jag hundarna där. Gick sedan vägen ner till Mittådalen och Polarposten | Nr. 2-2017 | 41

hämtade bilen (en lång promenad). Åkte sedan upp och hämtade hundar och släden. Det var den sista turen för några av mina gamla hundar.

En Påsktur jag tror det var ­91. Jag, min son Jonny och Raymond Carlsson, kom upp till Mittådalen i fint väder,så vi parkerade bilen med släp uppe på Flatruet. Åkte till Fältjägarstugan första dagen. Sedan åkte vi till Helags och vidare upp till Gåsenstugan. Dagen efter i mycket blåsigt väder till Helags Fjällstation där vi fick besked att vägen över Flatruet var igennsnöad och stängd.

Efter övernattningen på Helags skulle vi åka till bilen och hem. Men vägen var fortfarande avstängd fick vi till besked och skulle ej öppnas idag heller. Men jag sa till Raymond och Jonny, «ni skall få se att när vi kommer upp på Korpåsen kom­ mer nog snöslungan och kör upp vägen» (en önskedröm). Jag tänkte under vägen 42 | Polarposten | Nr. 2-2017

att vi får väl åka ner till Mittådalen och övernatta där tills vägen blir öppnad. Bara det att jag någon dag senare skulle flyga till Tyskland på jobb. Uppe på Korpåsen stannade vi och tittade ut över ett helt vitt landskap, då sa Jonny, «Far vad är det där för någonting där långt borta»? Jag sa det är en lappkåta, men han sa att det rör på sig. Då tog jag upp kikaren och till min stora glädje såg jag nu att det var den stora snöslungan på väg mot Ljungdalen.

Det blåste fortfarande ganska friskt, jag sa vi måste skynda oss ner till bilen om vi skall ha någon möjlighet att ta oss därifrån. Väl nerkommna till bilen ca 20 min senare såg vi att det hade blivit ca1/2 meter drivsnö på vägen igen. I väntan på Raymond konstaterade jag och Jonny att loppet var kört. Men då strax innan Raymond anlände fick jag se snöslungan komma tillbaka med några bilar i kolonn bakom. Jag ropade till Jonny och Raymond: «Ta hundarna och åk efter

kraftledningen ner till Mittådalen, jag måste hänga på snöslungan med bilen». Föraren gjorde några inkörningar framför bilen med slungan och jag kom lös och kunde hänga på kolonnen.

Väl nerkommna till Mittådalen visade det sig att det var några kompisar till slungeföraren som också hade blivit fastsnöade, och det var dom han skulle hämta. Men medge att det var BINGO för oss. Jonny, Raymond och hundarna var redan där när vi kom dit. Så återstod att skotta ur all snö som drivit in i hund­ burarna på släpvagnen, lasta hundar, slädar och åka hemåt. Tysklandsresan var räddad. Varning för parkering uppe på Flatruet.

Få är dom vintrar som jag EJ besökt Grövelsjö och Helagsfjällen under alla mina år med Grönlandshund. Jag tycker att dessa områden är idealiska för hund­ körning.

Effektiv trening for hunden og deg

www.kickbike.no Den orignale Kickbike har vi i mange ulike modeller.

Finn den som passer best for deg og din hund.

E-post: kontakt@kickbike.no, telefon: 4010 6139

Returadresse Norsk Polarhundklubb v/Øyvind Aas Stiklestadveien 101 1866 Båstad

450 kr En bok for alle polarhundentusiaster!

Eivind Mjærum og Ole Johan Sætre øser av all sin erfaring og kunnskap i denne praktboken om samojedhunden.

Boken kan bestilles på leder@polarhund.no