Trening – ID-spor Siden 1986 har jeg jobbet mye med spor og annen søkstrening med hunder,

Trening – ID-spor

Tusen takk til Anne Lill for tillatelsen til å presentere denne flotte artikkelen om et veldig spennende emne!

Tekst Anne Lill Kvam, Troll Hundeskole, © 2008

Min anm.: Artikkelforfatteren Anne Lill Kvam er utdannet hundetrener hos Turid Rugaas og har drevet med hund på heltid fra 1996. Mest kjent er hun kanskje for sin trening og sitt arbeid med utdanning av mineryddingshunder i Angola og trening av redningshunder i inn- og utland. Men hun er en særdeles dyktig generell hundetrener og en respektert og etterspurt foredragsholder i adferdsforståelse og problemløsing. Jeg har selv vært på kurs og private konsultasjoner hos henne og har utelukkende positive opplevelser fra det.

Personlige erfaringer fra og med hunder i Norge, Canada og Tyskland å eller kunsten å la ting få lov til å se vanskeligere ut enn de er.

Det første sporet jeg fikk oppleve med egen hund må ha vært i 1978 eller 1979. På den tida hadde jeg en bearded collie, og det var virkelig en stor opplevelse for første gang å se min vakre utstillingschampion snuse seg vei og følge sporet mitt nøyaktig der jeg hadde gått, tvers igjennom ville skauen! Her etter var det takk og farvel til utstillingsringen til fordel for skogen.

Siden 1986 har jeg jobbet mye med spor og annen søkstrening med hunder, har prøvd mye rart og lært av både egne og andres erfaringer (og feilet litt av og til, det må innrømmes). Helt siden jeg for første gang hørte om hunder som kan gå IDspor, har dette for meg vært omspunnet av myter om alvorlige hundeførere som arbeider med kompliserte, viktige og vanskelig tilgjengelige hemmeligheter. Hvor mange år siden det er jeg hørte om IDspor vet jeg ikke, men det var i alle fall før 1990. Myten har (for meg altså) blitt holdt i live og forsterket av uttalelser fra spesialister, og lesing av spesialisters artikler og bøker. Vel, en vakker dag klarte en norsk hundekollega og jeg å utfordre og stimulere hverandre såpass at vi bestemte oss for å møtes og trene på IDspor! Denne begivenheten fant sted i mai 2003. Så lenge hadde myten om det uoppnåelige fått lov å leve og vokse hos meg. Denne treningskvelden ble imidlertid opptakten til flere morsomme kurs og treninger. Hva jeg fant ut om den store IDspormyten? Du har vel en anelse, men les videre og se selv hva du syns.

HVA I ALLE VERDEN ER ID-SPOR? IDspor går ut på at hunden kan velge ut sporet etter en bestemt person, og ignorere eventuelle spor etter andre mennesker (og dyr) i samme område. For at hunden skal klare å velge riktig spor, må den få snuse på et plagg eller en annen eiendel fra den bortkomne personen. Etter å ha snust på plagget, får hunden selv undersøke terrenget og finne ut om det er spor etter rømlingen her. En annen variant er hunder som kan identifisere eieren av en gjenstand, for eksempel bevismateriale som er funnet på åstedet for en kriminell handling. I Tyskland og Holland har hunders identifisering av gjerningsmenn vært anvendt og godkjent som rettslige bevis i over 20 år (Kaldenbach, 1998). På TVprogrammet «Kommissar Rex» (TV2) så jeg en gang at hunden Rex snuste på et mordvåpen, for deretter å identifisere en annen gjenstand i rommet som samme person hadde tatt i. Søket foregikk i en (tom) kinosal, og Rex klarte også å peke ut hvilket sete gjerningsmannen hadde sittet i. Slikt søk med hund er fullt mulig, og ikke bare filmtriks.

FØRSTE ID-SPOR Å HVORDAN I ALL VERDEN GJØR VI DET? Min tidligere nevnte kollega, som også har mye erfaring med søksarbeid og hundetrening, og jeg, diskuterte hvordan vi skulle angripe utfordringen vi hadde satt oss, og ble enige om følgende fremgangsmøte:

Legg spor A ut fra et tydelig merket sted, merk sporet med blå bånd. Sporet bøyer av mot høyre etter 3–4 meter. NB: Det legges ikke ut noen «slutt» i dette sporet. Legg spor B ut fra nøyaktig samme utgangspunkt (NB: ny sporlegger!). Merk spor B med røde bånd. Sporleggeren legger igjen en av sine egne tskjorter

eller et annet plagg (som er brukt) der sporet starter. Deretter går sporlegger 3–4 meter «oppå» spor A. Spor B bøyer så av mot venstre (altså motsatt av spor A) etter 3–4 meter. Etter 30–40 meter legges det ut en «slutt» i form av en tskjorte, sko, sekk eller noe annet tilhørende sporleggeren, og ikke minst: en pølse, wienerschnitzel, pannekake eller noe annet som vil gjøre den aktuelle hunden lykkelig.

Etter at hele oppgaven er ferdig lagt ut, lufter du hunden litt. Hunden føres så frem mot sporstart, med sele og line på. La hunden snuse på startgjenstanden (plagget), evn pek på det for hunden så du er helt sikker på at hunden har snust på det. Det er helt greit om hunden biter litt i det. (Ikke korriger om hunden ødelegger det litt. Velg heller noe som det ikke er så farlig med). Du skal imidlertid ikke leke med startgjenstanden, bare henlede hundens oppmerksomhet på den.

La hunden gå frem, helst foran deg, der sporene A og B går sammen ut i terrenget. Skulle hunden velge spor A, det «blå» sporet, hold rolig igjen i lina, og vent passivt (og taust!) til hunden selv velger spor B, det rødmerkede. Følg etter hunden så snart den har valgt riktig, og del gleden med hunden din da den finner festmåltidet i slutten.

For noen hunder er det bedre å få følge det «gale» sporet til enden og oppdage at det ikke er noe der. Pass på at hunden ikke finner denne personen og iallfall at det ikke blir noe ros og kos ut av det! Raskt fører du hunden tilbake til startstedet og gir den sjansen til å velge det andre sporet. Poenget med denne treningen er å få belønnet hunden for selve valget av sporet, derfor er det viktig at belønningen, slutten, kommer etter bare noen få meter. Derfor pleier jeg nå for tiden å legge belønningen bare 10–15 meter etter valget. Å trene hunden til å gå lange spor er en helt egen oppgave som trenes separat. FØRSTE TEST Første test av IDsporoppskriften ble utført umiddelbart etter at vi la strategien, i Vestfold 12 mai 2003: Til treningskveld måtte 4 voksne hunder med sine respektive eiere; 1 storpuddel (min egen) med en del sporerfaring, en blandingshund med mye sporerfaring (redningshund tilhørende min kollega), og to andre hunder, begge med liten sportrening. Hundeeierne og vi to hundetrenere var nok litt opprømte over den spesielle treningen vi skulle gjøre, mens hundene var akkurat som de pleier, kanskje litt oppmuntret eller forstyrret over å treffe nye hunder som de ikke kjente så godt fra før.

Vi la først en oppgave for hver hund slik at hver hund fikk to spor å velge mellom (som beskrevet tidligere) og hvor ingen av sporene var lagt av hundenes eier. Alle fire hundene ble presentert for oppgaven sin mens sporene ennå var ferske (5–30 minutter gamle) etter oppskriften over. Hundene ble ført i sporline frem til oppgaven. I alle oppgavene lå det igjen ei bukse, tskjorte eller liknende helt i starten på sporet (startgjenstanden). Alle hundene snuste på startgjenstanden. Til vår store overraskelse og forundring valgte de tre hundene med minst sporerfaring riktig spor ved første forsøk, etter å ha snust lynraskt på begge sporene. Hunden med mye sporerfaring ville først sette av gårde i det første sporet han fant, men da han ble holdt igjen i lina valgte han det andre, det «riktige», og fant forsterkningen etter bare 30 meter.

Det var bare føreren av den mest erfarne hunden som behøvde å holde hunden igjen i lina da hennes hund ville gå feil spor. Hundene fikk ingen ros eller oppmerksomhet fra føreren får de fant sluttgjenstanden, som de altså fant etter bare ca 15–30 meter.

ANDRE RUNDE, SAMME KVELD Da vi skulle legge andre runde med IDspor, passet vi på at det «riktige» sporet bøyde av mot motsatt side fra sporet i første runde, for å unngå at hundene løser oppgaven ved å bare velge å gå til høyre eller venstre. Ved andre runde valgte alle fire hundene riktig spor uten å nøle, og uten hjelp fra lina. De snuste et øyeblikk på plagget i starten av sporet, så labbet de målbevisst i vei på det riktige sporet.

TREDJE RUNDE, SAMME KVELD Kritisk tenking har vi jo lært, så vi tenkte at når det bare er to spor å velge mellom så er det alltids 50 % sjanse for å få rett. Og fire hunder med bare to forsøk hver er litt tynt å bygge noen statistikk over. For virkelig å verifisere at resultatene være ikke bare var tilfeldigheter og flaks, lagde vi en tredje runde: Tredje runde var for to av de fire hundene (den mest erfarne hunden og en av de med minst erfaring). Oppgaven besto nå i å velge mellom tre spor, lagt omtrent på samme møte som med to spor: et spor dreier av til høyre, ett mot venstre og ett omtrent rett frem. Igjen passet vi på at det riktige sporet gikk i forskjellig retning fra hva det gjorde får for hver enkelt hund. Og selvsagt: ingen sluttgjenstand i de to «falske» sporene, det er viktig at hundene ikke får noen forsterkning hvis de skulle klare å følge feil spor. Denne gangen ble vi overbevist: IDspor er bare valpemat for hundene våre! Begge hundene valgte atter en gang riktig spor uten hjelp.

14 dager etter den store IDsporkvelden, hadde jeg et seksdagers søkskurs i Grassau i Tyskland. Sporgruppa besto av tre erfarne hundefolk, blant annet en som driver med retrieverjakt. Vi hadde fire voksne hunder til trening: to golden retrievere og to dalmatinere. Retrieverne kom fra samme familie og ble ført av sin eier. Retrieverne var erfarne i søk, da eieren går til jaktprøver og konkurranser med dem. Damatinerne kom også fra en og samme familie, den ene ble ført av sin eier, den andre av den tredje kursdeltakeren som ikke hadde egen hund. Dalmatinerne var vant til å bli trent, men

1

2

4 3

1 & 2. Vigdis Åbyholm og Maya på trening i søk. Foto: Hundeglede

3 & 4. Goggen og Grete Larsen på en runderringsøkt, altså søk etter mennesker og melding om funn til fører. Foto: Sylvi Nilsen

ikke erfarne i søk selv om de har gått spor før.

Alle fire hundene ble presentert for IDsporoppgaver som over, med to valg. Igjen så vi at tre av dem valgte riktig uten hjelp, den siste (en vilter dalmatiner hanne) måtte holdes igjen i lina første gangen inntil han valgte riktig spor og fikk lov til å gå sporet sitt.

I andre runde bestemte vi at hundene skulle få gå det «falske» sporet fra første runde, i stedet for å legge helt nye sporoppgaver. Vi gjorde det på den måten at vi byttet ut plagget i starten med et plagg som tilhørte sporleggeren fra det opprinnelige «falske» sporet. I tillegg måtte den samme sporleggeren gå ut i slutten av sporet (bakfra, slik at sporet ikke ble gått opp igjen) og legge ut en belønning. I og med at både A og Bsporet var tydelig merket bød ikke dette på noen vanskeligheter.

Denne oppgaven var mer komplisert enn det først kan se ut til: Husk at disse hundene bor sammen to og to. Det gamle sporet (som nå var det «falske») hadde da i dette tilfelle blitt gått opp av den arbeidende hundens samboerhund og eier. Med andre ord: mye fert, ferskere fert og i tillegg veldig fristende fert på det sporet som hundene var forventet å velge bort. De fleste hundene jeg har kjent, har hatt en veldig sterk motivasjon til å finne ut hvor deres egne flokkmedlemmer har vårt. Til og med i denne oppgaven greide tre av de fire hundene å velge riktig spor uten annen hjelp enn den ønskede snusingen på startgjenstanden. Gjettet du at det var den viltre dalmatineren som trengte hjelp igjen, så fikk du ett poeng.

FLERE ID-SPOR, DENNE GANGEN MED FORVIKLINGER (TYSKLAND, 25–29 JUNI 2003) I denne gruppa hadde hundeførerne veldig blandet bakgrunn. Noen var kjæledyreiere og hadde aldri tenkt å bli noe mer, og noen var under utdanning til å bli hundetrenere. Hundene var en spennende sammensetning av åtte hunder, alle voksne, med ingen eller liten erfaring med spor. De som hadde gått spor hadde gått IPOliknende spor kun på gressplener og med mye kontroll og styring fra eieren. På kurset mitt er det mer «ettersøkingsspor» og vi går i skogen og på enger og jorder, ikke på gressplener. Rasene som er representert var: Kuvasz, maremma/kangal blanding, ogo polski blanding, amstaffblanding, weimaraner, schæfer, australsk cattle dog, og en cattle dog blanding.

Alle hundene fikk først gå 5–6 spor hver fordelt utover tre dager. Vi startet med slepespor for de helt uerfarne, så noen spor uten synspåvirkning. Etter tre dager med sportrening ble de presentert for oppgaven å velge riktig spor, etter samme oppskriften som tidligere.

Igjen så jeg liknende resultater for fra de andre kursene: hundene hadde få eller ingen problemer med å løse IDsporoppgaven. To eller tre av dem trengte å bli bremset litt i lina den første gangen da de ville ruse av gårde på «feil» spor, men ved andre forsøk valgte samtlige riktig spor etter å ha snust på sekken, jakka, hatten eller hva det nå var som lå i starten.

Imidlertid dukket det opp en ny utfordring: Ved en anledning klarte en av kursdeltakerne å få forbyttet fargekoden på sporene. Resultatet av forbyttingen var, naturlig nok, at en av hundene virkelig insisterte på å gå det tilsynelatende «falske» sporet, mens eieren selvsagt holdt igjen fordi merkebåndene jo fortalte at det var «feil» spor. Hunden måtte til slutt inviteres til å gå det andre sporet. Og her var det jo heller ikke noe belønning i slutten. Her foregikk det en total feillæring og forvirring. Den stakkars hunden hadde skjønt poenget med å velge spor, og var klar til å gå og finne sin belønning for å velge riktig. Men altså: menneskelig svikt ødela alt for hunden denne gangen. En slik erfaring i begynnelsen av en helt ny øvelse kan våre temmelig ødeleggende for hunden. Dette var det tredje IDsporet til denne hunden, og den hadde gjort alt riktig ved de to tidligere sporene. Det skal nok mange nye riktige erfaringer til for å rette opp denne forvirringen. Lærdommen er at det ikke alltid er så lurt å stole på kursdeltakerne i å legge oppgaver når det er så knusende viktig at det ikke gjøres feil. I tillegg forsterker denne hendelsen min erfaring med at vi må bli flinkere til å stole på hundene våre! Tydeligvis lører de enkelte ting fortere enn det vi klarer å henge med på. I ettertid har jeg vent meg til å knytte et merkebånd av samme farge som i sporet til gjenstanden som ligger i sporstart. Da er det ikke så lett å gjøre feil.

ID-SPOR «OVER THERE» På en større sommerleir i Ottawa, Canada i juni 2003 fikk jeg nok en anledning til å teste ut innlæring av IDspor. Det var fryktelig varmt, men likevel var det noen hunder som hadde energi til å gjøre litt ekstra. Denne dagen var det mange hunder som gikk sitt første spor her i verden, slepespor etter pannekaker. Sporene var 25–40 meter lange, rykende ferske og som nevnt, det var steikende hett.

Samme dag, et par timer etter sine «første» spor, gikk tre av hundene, to schæfere, den ene tre år og den andre noe eldre, og en voksen border collie, IDspor etter den nå etter hvert velprøvde oppskriften.

De tre canadiske hundene ble presentert for IDsporoppgaven etter å gått ett eneste slepespor med sine eiere, og alle tre valgte det riktige sporet på første forsøk, uten å nøle og uten å gjøre det minste forsøk på å gå det «gale» sporet. For ordens skyld: Ingen av hundene så på at sporene i IDoppgaven ble lagt ut, hundene var et helt annet sted mens de ventet.

KONKLUSJON Etter disse testene har jeg først og fremst fått bekreftet at oppskriften vi pønsket ut var brukbar. Det som har slått meg er at å forstå forskjellen på mitt og ditt spor ikke later til å være spesielt vanskelig for hundene i det hele tatt. De ser ut til å ha full oversikt over den slags detaljer. Utfordringen ligger i å fortelle hundene hva de skal gjøre! Særlig har dette vært tydelig for de hundene som ville følge det første sporet de fant, uten å bry seg med sammenhengen mellom startgjenstand og spor. Da de ble presentert for oppgaven neste gang (og valgte riktig uten hjelp), så det nesten ut som de tenkte noe sånt som «– jøss, er det bare det du vil? At du ikke sa det med en gang da!».

Jeg tror at mange av oss lett faller i fella og gir hundene våre for enkle oppgaver å mestre. Kanskje fordi vi selv er så mye mer fornøyd når vi går fra treningen og alt har «gått bra»? Men er det egentlig så veldig verdifull trening når alt går glatt? Skal du finne grensene for din prestasjon, og utvide disse grensene, må du hyppig legge inn tester og våre forberedt på at det kan «gå galt», uten at du lar det gå ut over humøret ditt. Altfor ofte blir vi stående for lenge på samme nivå uten å øke kravene. For noen hunder, særlig de voksne som er vant til å bli trent, fører den gamle 80 % korrekt utførelse før du går videre, til for sen fremgang. For å måle 80 % må du ha minst 5 repetisjoner og for lettlærte hunder kan 5 repetisjoner fremstå som kjedelig terping etter at de faktisk fattet poenget allerede ved første eller andre forsøk. Med andre ord: vi står i fare for å trene mot stagnasjon.

En interessant erfaring fra de hundene jeg har eksperimentert med, er at det var ingen tydelig forskjell i utførelse og løsning av oppgaven på de forskjellige gruppene av hunder. De canadiske hundene som kun hadde gått ett eneste slepespor først, de tyske som jobbet med spor i tre dager får, og redningshunden. Alle sammen tok poenget på første eller maksimum andre forsøk.

Nå som våren står for døren og snøen forsvinner, gleder jeg meg til å føre arbeidet med IDspor videre. Jeg har ideer om ting jeg vil gjøre og ikke gjøre, og jeg gleder meg til å teste ut om det blir som jeg hadde tenkt.

Tanken er å gradvis øke avstanden mellom «riktig» og «galt» spor. Jakka eller hva det nå er som er startgjenstanden skal med tid og stunder holdes i hånda til hundefører, så snuser hunden og går ut og leter etter sporet etterpå.

Her er også en og annen felle å falle i underveis. En svakhet når du trener IDspor i starten er at hundefører nødvendigvis vet hva som er riktig spor. Mennesker har da en tendens til å vise på en eller annen måte, ved å puste annerledes, forandre presset i lina, rette seg opp, flytte bena, sukke lettet når hunden har det riktige valget foran seg. Som regel gjør vi disse tingene helt ufrivillig, ikke ment som juks, altså. Noen husker kanskje historien om hesten som kunne regne? Eksperimenter ble foretatt for å finne ut hvordan den klarte det, for ingen trodde jo egentlig at en hest kunne telle. Etter hvert fant de ut at hesten aldri fant svaret uten at også eieren visste svaret. Til slutt oppdaget de at hesten heller ikke svarte riktig hvis han ikke kunne se eierens ansikt. Det var rett og slett eierens endring av spenning i ansiktsuttrykket som fortalte hesten når den skulle slutte å trampe i gulvet.

Den største feilen hundeførere over hele verden (vel, i alle fall den delen av den som jeg har sett!) gjør, er å ikke stole på hunden sin. Men det er likevel dårlig trøst at du er i godt selskap hver gang du trekker hunden din ut av sporet!

Selv anstrenger jeg meg for å ha tålmodighet til å la hunden gå sporet ferdig selv om jeg er i tvil selv, ut fra den filosofien at er det feil spor så er der heller ingen sluttgjenstand å bli belønnet med. Men så er det jo det å følge et spor selvforsterkende for mange hunder. Det er en av situasjonene hvor vi er glade for å ha sporlina, slik at vi kan holde igjen og hindre hunden i å gjøre feil uten å gi den oppmerksomhet på uønsket atferd, og samtidig uten at den får utføre en selvforsterkende atferd.

VIDERE TRENING Som i all annen trening er det viktig å variere treningen så fort som mulig. Du bør tenke på alderen på sporet, og lengden. Husk at det kan være aldersforskjell på det «riktige» og det «gale» sporet. Hunder assosierer fort en øvelse med et spesielt terreng, så pass på at du bytter treningssted ofte. Varier mellom lyng, gress, jorder, beitemark, plener, åkrer, parkeringsplasser, asfalt, alt du kan komme på. Tren også når det regner!

Hva hvis «rømlingen» har klatret over et gjerde? Det er nesten alltid vår egen fantasi som setter grenser for hva vi kan trene hundene våre til. Tenk hva hundene kan gjøre: de kan spore opp katten som ikke kommer hjem til ppilla si, hunden kan finne Majapus og overse alle spor etter husets øvrige katter. At hunder kan finne bortkommet sau og bufe er vel ingen overraskelse. Med litt trening kan de til og med finne en spesiell sau! I en familie kan hunden lære seg navnet på alle medlemmene, og da burde det være fullt mulig å lære den å spore opp Espen, Berit, mamma eller pappa.

Så derfor er min utfordring til slutt: bare gå hjem og gjør det!

KILDER • Kaldenbach, Jan (1998), K9 scent detection My Favorite • Judge Lives in a Kennel. Calgary:

Detselig Enterprises Ltd.