Har vært medlem i 53 år – uten å ha eid en eneste polarhund

Har vært medlem i 53 år

– uten å ha eid en eneste polarhund

Mona Selbach (73) dømmer samojeder i Australia og malamuter i Ukraina. Hun har reist verden rundt som dommer i en årrekke, og har ingen planer om å gi seg med det første.

Tekst & foto John Petter Nordbo

I forbindelse med Polarhundklubbens 85årsjubileum ønsker Polarposten å trekke frem noen av de gamle traverne i klubben. Dette er veteranene som har vært med på å gjøre klubben til det den er i dag. Da er det ikke vanskelig å finne gode argumenter for å ta en prat med mangeårig eksteriørdommer Mona Selbach. Få kjenner rasen bedre enn 73åringen fra Drammen.

Hva er det denne dama ikke har vært borti i hundeverdenen? Selbach er fast foredragsholder på internasjonale chow chowkonferanser, skribent i boka World of Chow Chow, som er kommet ut hvert tredje år siden 2000, har skrevet artikler i den russiske chowchowboka og korrespondent i ChowLife i USA. Hun har skrevet for den engelske chowchowklubben, vært oppdretter gjennom mange år og hundeeier i en mannsalder. Lista er uendelig lang, men det er først og fremst som eksteriørdommer vi kjenner henne i Polarhundklubben. Hun har dømt et stort antall raser i over 40 år. – Forrige helg dømte jeg i Hannover. I august drar jeg til Australia. Neste år skal jeg tilbake til Ukraina, sier drammenseren. Selbach er kvalifisert til å bedømme mellom 120 og 130 ulike raser. Hun er glad i de polare rasene, og har vært medlem av Norsk Polarhundklubb siden 1963. – Likevel har jeg aldri hatt en polarhund. Jeg var faktisk formann i klubben for 40 år siden. Men det var ene og alene for å få chowchow ut av klubben, humrer hun.

Det var det året Gerd Hermansen gikk av etter en mannsalder. Etter dette fikk chowchoweiere sin egen klubb. Selbach synes ikke rasen har så mye å gjøre sammen med de polare rasene.

Få norske dommere har fulgt utviklingen av Polarhundklubbens raser tettere gjennom de siste 50 årene enn Selbach. – Jeg er veldig glad i grønlandshunden, og savner hvordan den en gang var. Da Oslomarka Trekkhundklubb hadde fremvisning på Skjelbreia kunne det være 30–40 grønlandshunder, mimrer hun, og forteller at inntoget av snøscootere i redningstjenesten gjorde slutt på oppdrettet til trekkhundklubben. Selbach trekker frem et par grønlandshunder hun husker ekstra godt. Int Ch Lunos Loke er en gammel kjenning for Selbach. Hun husker også Int Ch Qornoq Look Whos Talking som ble best in show på Norsk Kennel Klubbs utstilling i Drammen i 2003. Det Selbach selv som dømte. – De var gode trekkhunder og hadde et utrolig fint utseende. Jeg ser av og til noen typer som ligner, men nå er det veldig få grønlandshunder i ringen.

– Hva ser du etter da? – Typen. Stilen. Kraften. Ingen hunder er like, og ingen er perfekte. Det gjelder å se positivt på hundene og følge standarden, forklarer 73åringen.

Selbach er av typen som prater på inn og utpust. Det har gitt henne et stort nettverk over hele verden. Hun nærmer seg grensa for hvor mange Facebookvenner det er mulig å ha.

– Har du noen gode historier fra Polarhundklubbens historie? – Jeg pleier å si at hvis jeg begynner å fortelle, så bør jeg ha en god advokat.

I aksjon på utstilling for et partre år siden.

Bildet er fra hennes rikholdige arkiv. Det er tatt i 1976 og viser fra Ullensakerutstillingen, dommer Gerd Berbom, Sverre Selbach som ringsekretær og Kaare Pederen med en av sine IBUR Samojed champions. Han ble BIG.

Selbach i aksjon som dommer. Her sammen med gruppevinneren fra Int utstilling i Karkow i Ukraina. Malamuten ble BISplassert.

Neida. Det er alltid hyggelig å være sammen med polarhundfolk. De aksepterer det du mener som dommer, og har ofte mye kunnskap.

Selbach husker det hun mener er Polarhundklubbens første utstilling på Skeidbanen i 1971, der hun var en av initiativtakerne. Premiene ble levert av Magnor Glassverk, og noen av dem står fortsatt hjemme hos henne. Hun er et oppkomme av kunnskap, og har en mening om det meste. En artig liten funfact er at faren til Selbachs svigermor fikk en samojed i gave fra selveste Roald Amundsen. Samojeden het Bossy og var en trofast følgesvenn for familien fra Borge i Sarpsborg.

En helt spesiell episode skjedde i 1988 på en samling i Folldal. – Det var svinkaldt. Det var så kaldt at han som skulle skrive måtte sitte inni ei folkevogn med varmen på. For å holde varmen hadde jeg tatt på meg en stor pels. Det var den første og siste gangen jeg hadde på meg et slikt plagg på utstilling. Hundene ville enten bite i pelsen eller jokke på meg. Det var helt umulig å få dømt noen ting, sier hun.

Selv om hun etter hvert har oppnådd en anselig alder, er det fortsatt fullt kjør som dommer. I år har hun riktig nok «bare» 12 helger ute på reisefot for å dømme, mot rundt 20 i toppårene. – Jeg vil fortsette å dømme. Det er jo ei aldersgrense på 75 år, men da får jeg heller spørre pent.

Gjennom alle disse årene har hun og mannen Sverre reist mye sammen til Monas dommergjerning. Sverre har selv også vært ringsekretær i en periode. I mai i fjor gikk Sverre dessverre bort. – Det blir litt rart å dra til Australia uten han i august. Vi har vært flinke til å reise sammen, sier hun.

Paret reiste verden rundt etter at Sverre nådde pensjonsalderen. Det ble cruise til en haug med eksotiske destinasjoner. Planen var at begge to skulle trekke seg litt tilbake fra frivillige verv, ikke ha så mange hunder i en periode, og bruke tid til å reise mye i årene som kom. Slik gikk det ikke. I stedet gikk Sverre bort, og Mona har fortsatt å bruke mye tid på hundene. – Jeg kom meg ikke ut av ChowChowklubben, og har heller ikke gjort det ennå. Det ble også flere bikkjer etter at han gikk bort, avslutter 73åringen.