Kronikk
Rødrevrapport – uten kvalitetskontroll
Av: Pål Kjorstad, leder i utmarksrådet, NSG og Per Fossheim, beite- og utmarksrådgiver, NSG
R
ødrev – en underestimert tapsårsak, slår NIBIO- og NINA-forskerne Inger Hansen og Nina Eide fast. Tittelen er dessverre skrevet uten spørsmålstegn. For de som leser alt, er konklusjonen at det trengs nye studier for å finne ut mer om forholdet mellom tap av lam og rødrevbestanden. Akkurat det har de nok rett i. Rapporten er utgitt i serien NIBIO POP med henvisningen VOL. 6 NO. 44 – 2020. De kaller den selv for faktaark og leseren forventer derfor at materialet er fakta og fagfellevurdert. Utover redaktørens og utgiverens navn framkommer det ikke hvem som har gjennomgått påstandene og vurderingene. NIBIO og NINA er begge forskningsinstitusjoner, hvor Staten er deres største oppdragsgiver. Årlig tildeles de store statlige forskningsmidler. Dette stiller krav til troverdigheten til resultatene. Det er forskjell mellom forskning, undersøkelse og gjetting. Når komplekse problemstillinger forsøkes løst med alt for enkle metoder, kan resultatet være begrenset til kun det som undersøkes. I dette tilfellet noe som ligner på gjetting fordi materialet er så lite at allmenngyldighet er sterkt begrenset. Ved systematisk lesning av kildene er materialet innsamlet med et helt annet formål enn å undersøke rødrev og lammetap. Dette øker faren for systematiske feil. Undersøkelsen er utført i noen besetninger med en kjent mangel av mikronæringsstoffer, hovedsakelig fra kysten av Nordland og Troms i 2006. Slikt sett er det neppe nyheter som nå kommer fram i det 14 år gamle materialet. Forskerne skal tilskrives rett i at ingen faktisk vet hvor mange lam som drepes, rett og slett fordi dette ikke blir innrapportert. Grunnen er enkel – det er ingen som spør. Når de presenterer Rovbase sine innrapporterte 50-60 døde lam pr. år for hele 38
Norge, virker det som de har begynt i feil ende for å forstå problematikken. Revedrepte lam finnes lettest igjen på innmarksbeite. I sauemiljøet er dette kjent kunnskap. At tapene er størst de første dager og uker er heller ikke ukjent. Når dette omregnes til eksakte prosenter med et tap på nøyaktig 68 %, håper vi leserne observerer at dette er basert på materialet fra Rovbase, hvorav dette ser ut til å omhandle ca. 37 lam pr. år i Norge. Fra Hansens egne undersøkelser i Nordland i 2006, beskrives det at 13 av 25 lam ble drept i forsøk hvor lam var utstyrt med sendere som varslet når lammet ikke lenger beveger seg (dødsvarslere). Selv i forsøk med dagens mer moderne elektroniske overvåking av lam er ikke teknologien god nok for å finne igjen alle lam drept av rovvilt. Ofte blir de funnet alt for sent til å fastslå dødsårsaken. Når det henvises til forsøk med så gammel teknologi uten at fastsettelsesmetoden av dødsårsak og teknologi er beskrevet, må det stilles spørsmålstegn ved undersøkelsen. Besetningene ble oppsøkt fordi det var mistanke om koksidiose og mangel av mikronæringsstoffer. I hvilken grad dette påvirker resultatet er ikke beskrevet. Forsøket opererer med tapstall på 68 % for
lam. Dette står i skarp kontrast til Organisert beitebruk i Nordland som er 8,8%. Av dette utgjør normaltapet i gjennomsnitt 5%. Rapporten hevder at i deres utvalg av kilder, viser det seg at rødrev er en underestimert tapsårsak. I neste setning skriver man at rødrev ikke har vært påvist som skadevolder i mange andre tapsundersøkelser. Dette gir grunn til å spørre om forskerne har gjort en undersøkelse med et mål om å finne et gitt svar. Overraskende er det ikke at de har funnet ut at reven tar det minste lammet 1/2021 SAU OG GEIT
