2
2-21
leder lb # 2-21
Smitte og smular
Redaktøren har ordet Inger Johanne Rein
SÅ HAR DET GÅTT EITT ÅR sidan vi stengte ned. Folk er leie, demotiverte, redde og utolmodige om kvarandre. Mange stader i landet har lærarstanden i månadsvis jobba under hyppige skifte i gult og raudt nivå, overgitte over at ingen ser ut til å forstå at gult knapt er vern mot noko som helst, at raudt er gult, og at friminutta er grøne same kor hardt ein prøver å rope éin meter. Muterte virus har no gitt eit såpass stort smitterykk at sjølv dei mest tolmodige og dugnadsvillige har byrja murre. Men all redsle for smitte i skulen har blitt møtt med same liturgien: Born smittar ikkje, lærarar blir ikkje meir smitta enn andre og – den siste absurde påstanden frå ekspertane; at smitten går ned jo meir vi opnar skulane, for då får borna dekt det sosiale behovet sitt. Heilt legitime spørsmål om kvifor lærarar og lektorar ikkje får betalt for overtid forårsaka av pandemien vert møtt av anten etisk forargelse: Kva, skal dokker gå før gamle og sjuke? Eller kauking av typen: Men ærleg talt, lærarar: Er ikkje dette ein dugnad då? Hæ, hæ?! Slutt å syte for no er det vinterferie, påskeferie etc.. Dette siste kom frå ein kommunepolitikar i Trøndelag som like godt vraka arbeidstids-
avtalen i skulen i same slengen: Jeg har sagt det tidligere og, men jeg sier det igjen. Innfør stempling til lærerne, så får vi se hvilken timelønn dere ligger på, så kan det hende det blir slutt på alt gnålet deres. Dette siste er nok musikk i øyrene til KS, som enn så lenge nektar å gå med på ein mellombels særavtale om arbeidstid – sjølv etter eitt år med meir eller mindre unntakstilstand og ulønna ekstraarbeid. Det same KS som i fjorårets lønnsoppgjer berre gjekk med på smular i lønnsauke til lærarstanden. No skal vi straks inn i eit nytt lønnsoppgjer, og til hausten er det forhandlingar om arbeidstid. Og midt i det heile sit pedokratiet i smitteverna bedrifter og planlegg det siste nye som skal inn eller ut av skulen.
Pas de deux med en pandemi Det er ett år siden lærernes skjebnedans med Covid-19 tok til. Vi ble uforvarende revet ut på dansegulvet i det vi gikk og stod i for å bli dratt med i en virvelvind av en dans som hele tiden har endret takt og rytme, ja, som ennå gjør det – nøyaktig ett år etter fredag den 13. mars 2020. Nå er vi grundig svimle etter runddansen. Og verst av alt: Det er ennå ikke over. Én bakketopp til er den gjeldende metaforen fra myndighetene. Utallige rundkast på gult og rødt nivå er gjennomført dette siste året. Rygg, nakke og hode verker etter alle de ekstra timene med planlegging som de ufrivillige rundkastene har avstedkommet. Elevene våre har vært redusert til små svarte bokser med kryptiske navn i hvit skrift på Teams, uvillige til å skru på
kamera. Merarbeid det også – og lassevis med bekymringer for den pliktoppfyllende læreren. Alternativt har klasserom, kantine og korridorer hatt preg av kuslipp om våren. Så mye for smittevernmyndighetenes klokkertro på at jo eldre elevene er, desto større forventninger kan man ha til etterlevelse av smitteverntiltakene. Først nå – ett år etter – tar man der i gården innover seg at dette premisset nok var en smule vaklende. Gode kår er dessverre for lengst skapt i skolen for mutantenes ville ferd mot verdensherre dømme. Klasserommet har vært altfor trangt på gult nivå, og delt i to på rødt. En ny øvelse innen lærergjerningen er innført det siste året – hurtigløp for lærer
mellom klasserom, for å følge opp delt klasse på rødt. Enhver som har forlatt et klasserom fylt med testosteron, vet hva som skjer idet man med de siste formaninger går ut av døra: Det eksploderer med lovmessighet i ikke-produktiv aktivitet fra såpass mange at klassen som sådan og læreren har tapt. Det gjelder selv om universitetsdidaktikken måtte ha innbilt deg at det er mulig å drive klasseledelse in absentia. Og enten du er ung eller dreven i faget. Nå vil vi slippe rundkastene. Vi ber innstendig: Finn trafikklysnivåer som kan vare over tid – og gjør det litt faderlig fort! Vi lengter så inderlig etter å få takke for den ville pandemi-dansen og å finne igjen pusten.
Lektoren
