4 minute read
Frontfaget – en tvangstrøye eller en velsignelse?
Forhandlingssjef
Tonje Leborg
I lojalitet med industrien ble offentlig ansatte avspist med 1,7 prosent lønnsvekst i fjor. Nå viser det seg at industrien faktisk ga seg selv over 2 prosent i lønnsvekst i 2020.
HVORDAN KAN DETTE SKJE? Hvordan kan konkurranseutsatt industri, som landet et frontfag på 1,7 prosent, plutselig ha fått en gjennomsnittlig lønnsøkning på over 2 prosent? Jo, fordi bare en tredjedel av industriens ansatte forhandler i det såkalte frontfaget, som setter rammen for lektorene og andre offentlig ansatte som har sentrale lønnsoppgjør. Resten av industriens ansatte, funksjonærene, forhandler lokalt etterpå. Og det er ikke første året at de går ut over rammen til sitt eget frontfag.
Dette er en svakhet med frontfagsmodellen slik den er i dag, at det bare er industriarbeidernes forhandlinger som inngår i frontfaget.
Den bejublede modellen
I Norge har lønnsoppgjørene vært styrt av frontfagsmodellen siden 1960-årene, og har vært bejublet som en av årsakene til at samfunnet vi lever i, fungerer så godt. Men nå knaker det i grunnvollene. Flere fagforeninger mener at modellen må ses på med nye øyne. Den har vist noen svake sider i de siste årene, og spesielt under pandemien. For noen grupper er modellen i ferd med å bli en tvangstrøye istedenfor en genial økonomisk modell.
Frontfagsmodellen er verdifull for det norske samfunnet. Takket være denne har Norge et fornuftig lønnsnivå og en god bemanning i eksportnæringen og en sunn økonomi. Kort sagt er frontfagsmodellen prinsippet om at den sektoren som er utsatt for konkurranse fra utlandet, er først i køen når vårens lønnsforhandlinger skal gjennomføres. Dette er først og fremst olje- og gassnæringen, men også annen industri. Det økonomiske resultatet av oppgjøret i konkurranseutsatt sektor skal være en norm for de bransjene som ikke konkurrerer med utlandet. På den måten kan de ikke øke lønningene veldig og betale det med prisvekst i sin bransje. Da vil de ansatte i konkurranseutsatt sektor ta jobb i den sektoren med høyest lønninger, og til slutt tvinge konkurranseutsatt sektor til å øke lønningene og dermed prise seg ut av internasjonal konkurranse, noe som igjen vil føre til dårligere økonomi i Norge. Offentlig sektor følger også frontfaget som norm av samme grunn. Dermed blir lønnsutviklingen ganske lik i alle sektorer.
Fordelen med denne modellen er at den bevarer norsk industris evne til å konkurrere i utlandet, fordi lønnsnivået aldri vil ødelegge for priskonkurransen, og vi vil heller ikke ha mangel på ansatte i konkurranseutsatt sektor på grunn av lønn. Samtidig fører det til at det ikke vil være store lønnsforskjeller i samfunnet, fordi andre sektorer følger omtrent samme lønnsutvikling som oljeindustrien. Dette fører igjen til en stor grad av likhet i samfunnet. For partene i arbeidslivet har det også vært et viktig poeng at det er nettopp partene som skal justere lønnsutviklingen i landet. I en del andre land er minstelønnssatsen lovbestemt, og dermed har ikke partene like stor innflytelse over lønnsutviklingen. Dette er ikke en politikk vi ønsker å ha i Norge.
Ikke en fasit
Men dersom frontfagsmodellen blir fulgt slavisk, kan den imidlertid være en trussel mot det gode partssamarbeidet og lokale forhandlinger. Derfor er det til enhver tid viktig å understreke at frontfaget ikke er en fasit, men en norm over tid. Det er altså ikke slik at resultatet i frontfaget i et gitt år automatisk skal bli resultatet også i andre sektorer. Det som man har sett i flere oppgjør, er at frontfaget etter at lønnen til industriarbeiderne er satt, er lavere enn når man ser hele industrien under ett etter at industrifunksjonærene har forhandlet på høsten.
Dette er noe av grunnen til at flere vil se nøyere på og utvikle frontfagsmodellen. Ulempen med frontfagsmodellen har vi sett de siste årene ved
at den har blitt stadig mindre fleksibel. Når frontfaget i stadig større grad blir brukt som en ufravikelig fasit før lønnsoppgjøret i offentlig sektor, svekkes forhandlingene mellom partene. Hvis resultatet allerede er bestemt før forhandlingene starter, er det jo nesten ikke noe poeng å forhandle, og tilliten til modellen svekkes, og dermed blir selve modellen også svakere. Dette er ingen av partene i trepartssamarbeidet tjent med …
Ved åpningen av lønnsforhandlingene i fjor møtte KS arbeidstakerorganisasjonene med et tilbud på 1,70 prosent med en klar beskjed om at dette tallet ville stå gjennom forhandlingene. Det gjorde det også, for KS var ikke til å rokke. 1,70 prosent var resultatet i frontfaget – altså i konkurranseutsatt industri. Og arbeidstakerne i offentlig sektor valgte å være ansvarlige og solidariske og godtok tilbudet. At frontfaget ble gjort til en fasit før forhandlingene startet, gjorde at partene var bundet. Det gav derfor ikke noe rom for å løse rekrutteringsutfordringene som er i kommunene. Det var heller ikke mulig å ta igjen noe av det lønnsmessige etterslepet i undervisningsstillinger, eller å sørge for å rekruttere og beholde kompetente undervisere, som det er mangel på. Det er et stort problem for partene hvis fremtidens lønnsoppgjør skal gjennomføres på samme måte.
Ut av ramma
I slutten av februar kom TBU-rapporten som viser hvordan den reelle lønnsveksten var i 2020, ikke bare resultatet av lønnsoppgjøret. Den viste altså at mens offentlig sektor hadde vært ansvarlige og holdt seg til frontfagets ramme, hadde privat sektor ikke vært like moderate.
I årets lønnsoppgjør forventer vi dermed at offentlig sektor kan tørre å gå ut over frontfagets ramme og øke lønningene til en del av de yrkesgruppene som har stått i front i den pågående pandemikrisa, deriblant Norsk Lektorlags medlemmer! Dersom arbeidsgiveren fortsetter å bruke frontfaget som en tvangstrøye, skyter de seg selv i foten.
Offentlig sektor er avhengig av å kunne tiltrekke seg kompetente ansatte for at innbyggerne skal kunne oppleve kvalitet i tjenestene og få et godt tilbud. Stat og kommune må derfor kunne bruke lønnsmidlene tilpasset sine behov, og ikke følge frontfaget slavisk.
