Ludvig Holberg – Nils Klims reise til den underjordiske verden

Nils Klims reise til den underjordiske verden

Nils Klims reise til den underjordiske verden

Oversatt av Kjell Heggelund forlaget oktober

2. opplag, 2020

LUDVIG HOLBERG Nils Klims reise til den underjordiske verden

© Forlaget Oktober AS, Oslo

Originalens tittel: Nicolai Klimii iter subterranium

Første gang utgitt 1741

Denne oversettelse første gang utgitt av H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 1984 Første pocketutgave 2017

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Trykk: ScandBook UAB ISBN 978-82-495-1749-7 www.oktober.no

Til forsvar for dette skriftet. Et forord . . . . . . . . . . . . . . 9 1 Forfatteren kommer til den underjordiske verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 2 Ankomsten til planeten Nazar . . . . . . . . . . . . . . . . 21 3 Beskrivelse av byen Keba . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 4 Fyrstehoffet i Potu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 5 Om naturen i Potu og befolkningens karakteregenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 6 Om potuanerfolkets religion . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 7 Om statsforfatningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 8 Om universitetsvesenet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80

nils klims reise til den underjordiske verden som inneholder en helt ny jordbeskrivelse og en fullstendig fremstilling av det femte monarki som hittil har vært ukjent for oss funnet blant ABELINS etterlatte latinske skrifter

Til forsvar for dette skriftet

Et forord

Av Per Klim og Anders Klim

sønner av Thomas Klim og sønnesønner av Klim den Store rettet til den upartiske leser.

Da det er kommet oss for øre at enkelte mistroiske personer trekker denne historiens sannhet i tvil, og at utgiveren av Reisen til den underjordiske verden flere steder har pådratt seg et dårlig rykte, har vi funnet det riktigst å imøtegå disse ryktene alt nå. Derfor har vi utstyrt denne utgaven med en rekke landsmenns vitnesbyrd, vitnesbyrd det ikke kan rokkes ved. Om de to første underskriverne våre vet vi at de har levd samtidig med vår helt, de andre har levd omtrent på Klims tid, og ingen av dem pleier – kjente som de er for god gammel redelig oppriktighet – å innbille sine medmennesker noe som ikke er sant – eller å se spøkelser ved høylys dag. Ved å legge frem et så vektig vitnesbyrd, ved å legge frem vitnenes egenhendige underskrifter, bekreftet med deres segl, må vi da kunne stanse munnen på våre kritikere, få dem til å innrømme sin sykelige mistro og bite i seg sine ubetenksomme beskyldninger. Vitnesbyrdet, som ganske nylig er sendt oss, lyder slik:

«Etter oppfordring fra de utmerkete unge menn Per og Anders Klim bevitner vi at det i den berømte Nils Klims bibliotek er funnet et håndskrift med tittelen Reisen til den underjordiske verden og at det til den er føyet en underjordisk grammatikk og en tospråklig ordliste: på dansk og quamittisk. En sammenligning

mellom dette gamle håndskriftet og Abelins offentliggjorte latinske oversettelse, som etterhvert er i alles hender, viser at oversettelsen ikke på noe punkt avviker fra originalen. For ytterligere å bekrefte dette har vi satt våre segl under denne uttalelsen: adrin pedersen (sign.), jens thorlaksen (sign.), svend klak (sign.), joakim brander (sign.), jens gad (sign. på egne og sin brors vegne), jeronimus gibs, skotte, (sign.)»

Vi håper at dette klare og utvetydige vitnesbyrd vil gjøre all tvil til skamme. Hvis krikerne likevel – til tross for vitnene – er fulle av apistia (dvs. mistro), skal vi nok få bukt med denne inngrodde mistilliten med andre våpen: Det er en kjent sak at det i den delen av Norge som kalles Finnmark, finnes mennesker som behersker paravitenskapene – vitenskaper som utenlandske forskere knapt har snust til – så suverent at de klarer å lage og stanse uvær, forvandle seg til ulver, snakke forskjellige ukjente språk og på en snau times tid reise gjennom hele verden fra nord- til sydpolen. En same ved navn Peyvis, som nylig er kommet hit til byen, viste – på byfogdens ordre – så forbløffende prøver på sin kunst og lærdom at alle som var til stede, mente han burde få en doktorgrad. Da det samtidig var fremkommet skarp kritikk av Klims reise – en kritiker karakteriserte den som kjerringeventyr – og da det gjaldt Klim-familiens ære, fikk Peyvis beskjed om å mobilisere alle sine kunster og dra til den underjordiske verden. Han lovte å adlyde byfogdens ordre og benyttet

samtidig leiligheten til å skryte av seg selv med omtrent disse ordene, som her gjengis på norsk:

Alt du ser i vår verden, må adlyde meg. Når jeg sier: Visn: da visner det blomstrende liv og saften forsvinner. Jeg sier: Voks. Og vekstene gror på de stenharde klipper.Fjellene selv blir til klareste vann når jeg gir min befaling. Floder og uvær, ja, luft eller vann lyder meg og min vilje.

Et så underbart løfte fikk tilhørerne til å gyse. Men samen gjorde seg uforferdet istand til ferden. Han kledde av seg, og da han vel hadde fått av seg klærne, ble han (mirakuløst) forvandlet til en ørn og forsvant i luften. – En fredagskveld i skumringen, stjernene var ennå ikke kommet riktig frem – det var en hel måned senere, dette – trådte han inn i byfogdens hus igjen, avkreftet og svekket, utkjørt som en hest i bakken. Kreftene var det slutt på, og svetten rant av ham. Da han hadde roet seg litt og fått i seg en slurk brennevin, fortalte han hva han hadde sett på reisen og forklarte inngående og utførlig hva han hadde opplevd i luften og under jorden. Han kunne fortelle at Klims sønn etter en ny krig, som hadde falt heldig ut for Klim-tilhengerne, igjen hadde fått makten. I lang tid hadde han styrt under morens formynderskap; men han var nå en gammel mann med en lysende fortid bak seg, og hersket under navnet Nils den 2. i den underjordiske verden. Alt det dette innsiktsfulle mennesket fortalte, ble kort etter skrevet ned. I hans meddelelser vil Bergens-forskerne finne hovedmaterialet til denne skriftserien de har forespeilet oss under tittelen: fortsettelse av det femte monarkis historie. Utenom skriftserien skal det for øvrig også utgis en quamittisk grammatikk. For øyeblikket har

den liten praktisk betydning, men den vil nok få det for våre etterkommere. For da vårt fedreland er frodig på folk med nye ideer (ingen nevnt og ingen glemt), vil det nok finnes dem som kommer til å anvende både arbeidsog fritid, uten hensyn til om de er våkne eller ei, til å prøve å knytte handelsforbindelser med quamittene, ja, de vil ikke unne seg rast eller ro før de har oppfunnet maskinelt utstyr så de trygt og uten trolldomskunster kan anløpe de underjordiske land.

Forsvinn, mistroiske – og vær forsiktigere en annen gang:

Dra bort og unnskyld deg for alt det du har sagt. Nei, gå og heng dere, eller slutt med å skrive, så ikke forskerne får seg et enda dårligere rykte på grunn av den slags tåpelige og urettferdige beskyldninger.

slutt på forordet.

Så langt familien Klim, som anser denne redegjørelsen for fullstendig uttømmende – og ikke mener å trenge noe ytterligere forsvar mot visse kritikeres skittkasting.

I denne utgaven er det kommet til noen tilføyelser som den tidligere utgiveren enten har utelatt på grunn av slurv eller fordi han ikke har kunnet lese originalmanuskriptet, eller fordi manuskriptet er temmelig tilgriset.

Forfatteren kommer til den underjordiske verden

I året 1664 gjorde jeg meg klar til å dra tilbake til mitt hjemland, etter at jeg hadde bestått både filosofisk og teologisk eksamen ved universitetet i København med laud; og jeg gikk om bord på et skip som skulle til Bergen i Norge. Det var den gang med meg som med så mange andre studenter som vender ribbete tilbake fra vitenskapenes bolig: jeg hadde fine karakterer, men ingen penger. Vi fikk god vind, og etter seks dagers lykkelig reise kom vi til Bergen.

Jeg kom altså hjem med mange kunnskaper og lite penger. Mine slektninger hjalp meg, og lenge levde jeg på deres nåde, uten at jeg derfor kom til å drive dank. For å anvende mine kunnskaper i naturvitenskap, et fag jeg var blitt opptatt av, besøkte jeg flittig hver avkrok i omegnen og undersøkte jordens egenskaper og fjellenes indre. Ingen skrent var så bratt at jeg ikke prøvde å komme oppover den, ingen hule var så dyp og vill at jeg ikke forsøkte å komme meg ned i den for å undersøke om det skulle være noe av interesse for en naturvitenskapsmann der. I vårt hjemland finnes det virkelig masser av ting som ingen har sett, ja ikke engang hørt om. Hadde det vært i Frankrike, Italia, Tyskland eller et hvilket som helst annet land hvor de gjør slikt nummer av merkverdighetene sine, da ville vi hørt om dem eller lest om dem og studert dem.

Et av de eiendommeligste studieobjekter var etter min mening en dyp hule med bred åpning på toppen av et fjell

innbyggerne kaller Fløyen. Med jevne mellomrom strømmer det en svak og ikke ubehagelig luft ut av munningen på denne hulen, som om den med regelmessige oppstøt snart slipper og snart holder på luften. På grunn av dette var bergensforskerne, spesielt den berømte Abelin og viserektor magister Edvard, av den absolutte mening at hulen burde undersøkes vitenskapelig, da de selv på grunn av alder og år ikke våget å iverksette prosjektet, oppfordret de igjen og igjen sine medborgere til å undersøke hulen nærmere, særlig fordi den med jevne mellom, omtrent som en storsnorker plutselig trakk luften voldsomt til seg. Ansporet både av deres oppfordringer og min egen forskertrang begynte jeg å lure på om ikke jeg skulle begi meg inn i hulen. Jeg drøftet planen med noen venner. De likte den ikke, og hevdet at bare idioter kunne finne på slikt. Innvendingen gjorde ikke inntrykk på meg. Iallfall fikk den meg ikke til å oppgi planen. Tvert imot. Min glødende trang til å utforske naturen fikk meg til å trosse alle farer, pengemangelen gjorde vel også sitt. Uten en øre, henvist til å leve på andres nåde, uten annet fremtidsperspektiv enn fattigdommens – alle veier til ære og rikdom var sperret for meg … hvis jeg ikke foretok meg en virkelig stordåd! Så jeg mannet meg opp, forberedte meg grundig, og en fin klar torsdagsmorgen dro jeg ut av byen litt før daggry – slik at jeg skulle kunne være tilbake før kvelden. Lite ante jeg at jeg som en annen Phaëton skulle: hodekulls styrte i dypet og hvirvles om gjennom rommet til en annen klode og først etter å ha flakket om der i ti år komme hjem og gjense mine venner. Ekspedisjonen startet i år 1665, dengang Hans Munthe

og Lars Sørensen var borgermestre i Bergen og Christian Berthelsen og Lars Sand rådmenn. Jeg ble fulgt av fire arbeidskarer med rep og båtshaker – dette trengte jeg til nedfarten. Vi gikk rett til Sandviken, der det er lettest å komme opp. Da vi hadde kommet til topps og frem til den fatale hulen, var vi trette etter turen. Vi satte oss ned og spiste. Først da var det jeg begynte å bli engstelig for alvor. (Hadde jeg en forutanelse av den kommende ulykken?) Jeg henvendte meg til mine hjelpere og spurte om det var noen av dem som hadde lyst til å prøve før meg. Ingen svarte. Da flammet lysten opp igjen i meg; jeg ga ordre om at repet skulle bindes om meg, gjorde meg klar og la min skjebne i Herrens hånd. Så slapp de meg ned i hulen, etter at jeg først hadde fortalt dem hva de skulle gjøre: la repet løpe helt til de hørte at jeg ropte, da skulle de stanse; hvis jeg fortsatte å rope, skulle de straks hale meg opp igjen. Jeg tok en båtshake i høyre hånd for at jeg skulle kunne skyve bort eventuelle hindringer og samtidig holde meg midt i passasjen. Men knapt var jeg kommet en 10 12 alen ned før repet brast. Av hjelpernes skrik og skrål, som riktignok hurtig svant, forsto jeg at noe hadde gått galt.

I rasende fart styrtet jeg nedover som en annen Pluto, og bare med den forskjell at mitt scepter var en båtshake:

sank jeg i jordens dyp, og dødsriket åpnet seg for meg.

Jeg må ha falt – gjennom tåke og belgmørke – omtrent et kvarters tid, såvidt jeg i all forvirringen kunne forstå, da jeg fikk øye på en lysning, et slags tusmørke nærmest, og like etter så jeg en klar og skinnende himmel. I min enfoldighet trodde jeg at jeg var blitt støtt tilbake av underjordisk luft eller av sterk motvind og at hulen hadde pustet

meg opp på jorden igjen. Men den solen jeg så, og himmelen og alle stjernene, var mindre enn hos oss. Jeg trakk følgelig den slutning at enten måtte denne nye himmelbygningen være resultatet av min egen svimmelhet – eller kanskje jeg var død og på vei til de saliges rike? Det åpenbart urimelige i den siste antagelsen måtte jeg selv smile av da jeg så meg selv med båtshake og en lang tauende på sleip. Jeg visste jo godt at den som skal til himmelen hverken trenger rep eller båtshaker, og at slikt utstyr ikke vil virke tillitvekkende på de himmelske makter – det kunne faktisk se ut som om jeg, liksom titanene, tenkte på å storme himmelen og jage gudene bort. – Da jeg hadde tenkt grundigere etter, skjønte jeg jo også at jeg hadde dumpet ned i den underjordiske verden, og at de forskerne hadde rett som hadde hevdet at jorden var hul og at det innenfor jordskorpen fantes en annen, mindre verden, omgitt av tilsvarende mindre sol, planeter og stjerner. Erfaringen viste at jeg hadde sluttet rett.

Den hastigheten jeg falt med, holdt seg konstant temmelig lenge, men litt etter litt merket jeg at den tok av etter som jeg nærmet meg den planeten eller kloden som jeg fra først av hadde sett. Planeten tok gradvis til i størrelse, slik at jeg til slutt uten vanskelighet kunne skjelne fjell, daler og hav gjennom den nokså tykke atmosfæren som omga den:

Liksom en seilende fugl som lavt glir henover vannet ut over klipper og skjær og det store fisk-rike havet, slik var det nettopp jeg selv mellom himmel og jorderik svevet.

Denne fantastiske romanen – Holbergs eneste – begynner og ender i hans fødeby Bergen. En ung student vil undersøke en hule utenfor byen. Dermed dumper han ned i et underjordisk univers, hvor han opplever idealstaten Potu – et slags Utopia. Der er kvinner og menn likestilt, og det råder trosfrihet. Men han besøker også latterlige og intolerante nasjoner på den samme indre planeten – Nazar.

Etter å ha stilt et reaksjonært forslag om å utelukke kvinner fra statsembetene i Potu blir han forvist til firmamentet, til undersiden av jordskorpen. Der blir han keiser i et underutviklet land, men hans tyranniske oppførsel fører til at han blir avsatt. Han må flykte inn i en dyp hule, og dukker igjen opp utenfor Bergen.

Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) er Ludvig Holbergs oppgjør med den fremvoksende statspietismen i Danmark-Norge. Han var klar over at boken ville vekke anstøt og muligens bli beslaglagt. Derfor utkom den første gang i Tyskland, på latin. På den måten nådde han også ut til et større publikum enn tvillingrikene kunne fremby. Boken regnes som den første science fiction-romanen skrevet i Norden.

ludvig holberg (1684–1754) ble født i Bergen. Han var professor i København i metafysikk og latin, senere også i historie og geografi. Holberg var grunnleggeren av nordisk dramatikk, og skrev blant annet 26 komedier.

FORLAGET OKTOBER AS

ISBN: 978-82-495-1749-7