Tilbakekomsten til hjemlandet og

innbyggerne kaller Fløyen. Med jevne mellomrom strømmer det en svak og ikke ubehagelig luft ut av munningen på denne hulen, som om den med regelmessige oppstøt snart slipper og snart holder på luften. På grunn av dette var bergensforskerne, spesielt den berømte Abelin og viserektor magister Edvard, av den absolutte mening at hulen burde undersøkes vitenskapelig, da de selv på grunn av alder og år ikke våget å iverksette prosjektet, oppfordret de igjen og igjen sine medborgere til å undersøke hulen nærmere, særlig fordi den med jevne mellom, omtrent som en storsnorker plutselig trakk luften voldsomt til seg. Ansporet både av deres oppfordringer og min egen forskertrang begynte jeg å lure på om ikke jeg skulle begi meg inn i hulen. Jeg drøftet planen med noen venner. De likte den ikke, og hevdet at bare idioter kunne finne på slikt. Innvendingen gjorde ikke inntrykk på meg. Iallfall fikk den meg ikke til å oppgi planen. Tvert imot. Min glødende trang til å utforske naturen fikk meg til å trosse alle farer, pengemangelen gjorde vel også sitt. Uten en øre, henvist til å leve på andres nåde, uten annet fremtidsperspektiv enn fattigdommens – alle veier til ære og rikdom var sperret for meg … hvis jeg ikke foretok meg en virkelig stordåd! Så jeg mannet meg opp, forberedte meg grundig, og en fin klar torsdagsmorgen dro jeg ut av byen litt før daggry – slik at jeg skulle kunne være tilbake før kvelden. Lite ante jeg at jeg som en annen Phaëton skulle:

hodekulls styrte i dypet og hvirvles om gjennom rommet

til en annen klode og først etter å ha flakket om der i ti år komme hjem og gjense mine venner.

Ekspedisjonen startet i år 1665, dengang Hans Munthe

14

og Lars Sørensen var borgermestre i Bergen og Christian Berthelsen og Lars Sand rådmenn. Jeg ble fulgt av fire arbeidskarer med rep og båtshaker – dette trengte jeg til nedfarten. Vi gikk rett til Sandviken, der det er lettest å komme opp. Da vi hadde kommet til topps og frem til den fatale hulen, var vi trette etter turen. Vi satte oss ned og spiste. Først da var det jeg begynte å bli engstelig for alvor. (Hadde jeg en forutanelse av den kommende ulykken?) Jeg henvendte meg til mine hjelpere og spurte om det var noen av dem som hadde lyst til å prøve før meg. Ingen svarte. Da flammet lysten opp igjen i meg; jeg ga ordre om at repet skulle bindes om meg, gjorde meg klar og la min skjebne i Herrens hånd. Så slapp de meg ned i hulen, etter at jeg først hadde fortalt dem hva de skulle gjøre: la repet løpe helt til de hørte at jeg ropte, da skulle de stanse; hvis jeg fortsatte å rope, skulle de straks hale meg opp igjen. Jeg tok en båtshake i høyre hånd for at jeg skulle kunne skyve bort eventuelle hindringer og samtidig holde meg midt i passasjen. Men knapt var jeg kommet en 10–12 alen ned før repet brast. Av hjelpernes skrik og skrål, som riktignok hurtig svant, forsto jeg at noe hadde gått galt.

I rasende fart styrtet jeg nedover som en annen Pluto, og bare med den forskjell at mitt scepter var en båtshake:

sank jeg i jordens dyp, og dødsriket åpnet seg for meg.

Jeg må ha falt – gjennom tåke og belgmørke – omtrent et kvarters tid, såvidt jeg i all forvirringen kunne forstå, da jeg fikk øye på en lysning, et slags tusmørke nærmest, og like etter så jeg en klar og skinnende himmel. I min enfoldighet trodde jeg at jeg var blitt støtt tilbake av underjordisk luft eller av sterk motvind og at hulen hadde pustet

15

meg opp på jorden igjen. Men den solen jeg så, og himmelen og alle stjernene, var mindre enn hos oss. Jeg trakk følgelig den slutning at enten måtte denne nye himmelbygningen være resultatet av min egen svimmelhet – eller kanskje jeg var død og på vei til de saliges rike? Det åpenbart urimelige i den siste antagelsen måtte jeg selv smile av da jeg så meg selv med båtshake og en lang tauende på sleip. Jeg visste jo godt at den som skal til himmelen hverken trenger rep eller båtshaker, og at slikt utstyr ikke vil virke tillitvekkende på de himmelske makter – det kunne faktisk se ut som om jeg, liksom titanene, tenkte på å storme himmelen og jage gudene bort. – Da jeg hadde tenkt grundigere etter, skjønte jeg jo også at jeg hadde dumpet ned i den underjordiske verden, og at de forskerne hadde rett som hadde hevdet at jorden var hul og at det innenfor jordskorpen fantes en annen, mindre verden, omgitt av tilsvarende mindre sol, planeter og stjerner. Erfaringen viste at jeg hadde sluttet rett.

Den hastigheten jeg falt med, holdt seg konstant temmelig lenge, men litt etter litt merket jeg at den tok av etter som jeg nærmet meg den planeten eller kloden som jeg fra først av hadde sett. Planeten tok gradvis til i størrelse, slik at jeg til slutt uten vanskelighet kunne skjelne fjell, daler og hav gjennom den nokså tykke atmosfæren som omga den:

Liksom en seilende fugl som lavt glir henover vannet ut over klipper og skjær og det store fisk-rike havet, slik var det nettopp jeg selv mellom himmel og jorderik svevet.

Denne fantastiske romanen – Holbergs eneste – begynner og ender i hans fødeby Bergen. En ung student vil undersøke en hule utenfor byen. Dermed dumper han ned i et underjordisk univers, hvor han opplever idealstaten Potu – et slags Utopia. Der er kvinner og menn likestilt, og det råder trosfrihet. Men han besøker også latterlige og intole rante nasjoner på den samme indre planeten – Nazar.

Etter å ha stilt et reaksjonært forslag om å utelukke kvinner fra statsembetene i Potu blir han forvist til firmamentet, til undersiden av jordskorpen. Der blir han keiser i et underutviklet land, men hans tyranniske oppførsel fører til at han blir avsatt. Han må flykte inn i en dyp hule, og dukker igjen opp utenfor Bergen.

Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) er Ludvig Holbergs oppgjør med den fremvoksende statspietismen i Danmark-Norge. Han var klar over at boken ville vekke anstøt og muligens bli beslaglagt. Derfor utkom den første gang i Tyskland, på latin. På den måten nådde han også ut til et større publikum enn tvillingrikene kunne fremby. Boken regnes som den første science fiction-romanen skrevet i Norden. ludvig holberg (1684–1754) ble født i Bergen. Han var professor i København i metafysikk og latin, senere også i historie og geografi. Holberg var grunnleggeren av nordisk drama - tikk, og skrev blant annet 26 komedier.

FORLAGET OKTOBER AS ISBN: 978-82-495-1749-7