ali smith Gliff
Oversatt av Merete Alfsen mno
forlaget oktober 2025
hest
Moren vår kom ned til varebrygga for å si ha det til oss. Et øyeblikk kjente jeg henne ikke igjen. Jeg trodde hun bare var en dame som jobbet på hotellet. Hun hadde håret gredd stramt bakover fra ansiktet og satt opp i hestehale, og hun hadde på seg klær som var så uvante for henne og som passet så dårlig til kroppen hennes at det tok meg det øyeblikket å skjønne at det var arbeidsklærne til søsteren hennes, den uniformen som alle damer og jenter her måtte gå i, hvit skjorte og noe langt, svart forkle/skjørt-aktig. Mennene og guttene som jobbet her, fikk lov til å se mer avslappede ut. Deres uniform var designerjeans og hvit T-skjorte av et stoff som var bedre enn det vanlige T-skjorter blir lagd av. Damene og jentene fikk ikke bruke sminke eller øreringer og halskjede.
Moren vår så mindre ut, gråere, renskrubbet og klosteraktig, sånn som tjenestekvinner fra undertrykte land ser ut i filmer på tv.
Hvordan er det med henne i dag? spurte Leif.
Hvor lenge skal hun være syk? spurte min egen søster.
Moren vår så strengt på søsteren min.
To uker, sa Leif, tre? Så lenge som til september?
Det fjerne ordet september hang i lufta rundt oss på det sære vareleveringsstedet. Søsteren min så på føttene sine. Leif så på murene, i stein og betong, de store stearinlysene i glasskrukker som brant til ingen nytte midt på dagen.
Herregud, sa han.
Han sa det som et spørsmål.
Moren vår ristet på hodet, nikket med hodet, nikket fra den ene til den andre av de to statuene hotellet hadde på hver side av varebrygga, ristet på hodet igjen og la fingeren på munnen som for å stryke seg under nesa, en grasiøs bevegelse, men egentlig for å hysje på Leif og oss.
De var i full størrelse, statuene, solid, hvit stein, skinnende. De så kirkeaktige ut. De så ut som de hørte sammen, men de sto hver for seg. Den ene forestilte en trist, vakker kvinne med tørkle rundt hodet, akkurat som en jomfru Maria, med armene krummet, åpne og tomme, én håndflate vendt oppover og blikket vendt nedover, øynene lukket eller stirrende ned i det tomme fanget, på foldene i klærne. Den andre forestilte en bøyd mannskropp. Han skulle tydeligvis være død, hodet var vendt mot siden, armene og beina skulle virke slappe. Men vinkelen han lå i, gjorde at han så stiv og unaturlig ut.
Leif dyttet til ham så han rugget fra side til side.
Moren vår så skrekkslagen ut.
Rigor mortis, sa Leif. Så sånn ser liksom medlidenhet ut nå for tiden. Og sånn går det med kunst når man tror man kan gjøre hotell av den.
for mye liv fra mennesker som hadde råd til det, av klinikkansatte med maske som luktet rent mens de satte inn kanylen, den beroligende medisinlukta, og den perfekte familien som holdt fram armen etter tur.
Men hvor ble det av? Hva gjorde kirurgen med det fjernede livs-serumet? Hvordan lagre det sånn at det var beskyttet, mot alt? den katastrofale heten, all dritten, forurensningen, alle forandringene, de grusomme avskjedene, all reisingen?
De var så stille, så stilnede. Var det sånn man holdt ut?
Er det et stilleben? sa jeg høyt da vi gikk forbi.
Hva da? sa Leif.
Jeg nikket mot restauranten som vi aldri ville ha sluppet inn på.
Selv om de puster og rører seg, så ser de ut som sånne greier på de gamle maleriene av globuser og hodeskaller og frukt og lutter, sa jeg.
Leif lo og blunket ned til meg.
Kunsthotell, sa han.
det grove treverket i hageporten under hånda mi.
Akkurat da tenkte jeg på hunden som vi kalte Rogie, en herreløs hund som hadde bodd hos oss en stund da jeg var liten, det var en liten hund, en strihåret blandingsterrier. En dag satt han ved campingbilen på parkeringsplassen ved stasjonen da vi kom ut fra kinoen, som om han ville ha skyss, liksom. Så vi ga ham skyss, da, hjem til oss, og han la seg på kjøkkenet og sovnet med det samme, sov hele natta. Siden ble han med hver gang moren vår kjørte til byen. Vi slapp ham av på parkeringsplassen, han løp av sted og gjorde det han skulle, vi gikk og gjorde det vi skulle i byen, og når vi kom tilbake til campingbilen, satt han som regel der og ventet på skyss hjem igjen. Men en dag gjorde han ikke det. En dag var han ikke der. Han har dratt videre, sa moren vår, nå er det nok noen andre som skysser ham.
Jeg tenkte på hvor sprek han hadde vært, han hoppet lett over den porten jeg sto og lente meg over nå, en port som var fem ganger høyere enn ham. En vårkveld hadde moren vår ristet meg våken, fått meg ut av senga, båret meg bort til vinduet og vist meg hvordan han sto og balanserte oppå denne smale porten, med alle de fire potene tett sammen og hele hundekroppen tett sammen oppå dem, sto der og holdt seg fast mens han fulgte med på livet i gata, snudde hodet til høyre og til venstre og tilbake igjen. Han har stått sånn i nesten tjue minutter, sa moren vår, jeg ville at du skulle se det.
Mens jeg sto sånn og kjente det ruglete treverket under hånda, tenkte jeg på de kloke øynene hans, de spissede ørene, snuten med bartene, hvordan en
lenestol han hadde sovet i, var varm lenge etter at han hadde hoppet ned. Så sa Leif god kveld til Mr. Upshaw, vinket muntert til vinduet i andre etasje der Mrs. Upshaw sto bak gardinen og fulgte med, og banket tre ganger over rustbeltet på siden av campingbilen.
Alle inn i bilen igjen, ropte han. Vi drar. Hvor er søsteren din?
Han gikk inn i huset for å hente henne og kom ut igjen med søsteren min i armene. Hun lo.
Får jeg sitte foran? spurte jeg.
Nei, sa han.
Får jeg? spurte hun.
Nei, sa han.
Vi spente oss fast i baksetet der vi nettopp hadde sittet, setene var fremdeles varme, og han styrte den butte snuten på campingbilen bortover veien som var så annerledes, ut på hovedveien igjen og videre.
Hvem er det som har malt det røde rundt huset vårt? spurte søsteren min.
Det lurer jeg også på. Men det får vi sannsynligvis aldri vite, sa Leif.
Er det mennesker? spurte hun.
Sannsynligvis, på sett og vis, sa Leif.
Hvorfor gjør mennesker sånn? spurte hun.
Mennesker er mennesker, sa Leif, mennesker er en gåte, hvorfor gjør man det man gjør?
Ja, men hvorfor drar vi igjen? spurte jeg.
Tiden er inne, sa han.
Hvor skal vi? spurte jeg.
Hvor vil dere dra? sa Leif.