Om I morgen forsvinner jeg litt til (2014)
«En vond og vakker roman om hvordan en dement kvinne opplever dager og netter på sykehjemmet … Troverdig og innsiktsfullt om et tema som angår stadig flere»
ANNE SCHÄFFER, BERGENS TIDENDE
«Fortellingen er ikke uten komiske innslag, men det meste er trist og alvorsfylt og maner til ettertanke … At språket – springende, intenst, kortpustet som det ofte er – makter å speile den morsfikserte Signes kaotiske indre, er likevel det som imponerer mest»
STEINAR SIVERTSEN, STAVANGER AFTENBLAD
«Denne vakre romanen til Laila Sognnæs Østhagen får frem minnene om både min mor og andre demente jeg har møtt i eldreomsorgen … Østhagens evne til å leve seg inn i Signes verden er skremmende god»
KARL-HENRIK NYGAARD, SYKEPLEIEN #5 2014
Om Konglehjerte (2012)
«Fra første setning viser Østhagen at hun har et skarpt blikk for detaljenes metaforiske betydninger, og på lekent vis vrir og vrenger hun språket i poetisk, fabulerende retning»
MARIUS WULFSBERG, KLASSEKAMPEN
«ein oppsiktsvekkande språkleg sterk og stødig leiken debut. Jenny har blikket retta både mot det svimlande og det jordnære, og slik oppstår det ein fin, svart komikk»
MARGUNN VIKINGSTAD, DAG OG TID
«Herlig oppfinnsom og fabulerende fortellerstemme … I et rikt og morsomt språk holder hun leseren fast på ferden gjennom Oslo, i fortid, framtid og nåtid på en og samme tid»
MARIA ÅROLILJA RØ, ADRESSEAVISEN
Elvina kikker ut av vinduet. Det er en ny utsikt. En ny tid. Nyinnflyttet som hun er i en leilighet på Ryen. Nyutflyttet som hun er fra en leilighet på Årvoll. Barndomshjemmet. Det er på høy tid, sa de. Hele kostebinderiet. Altså det offentlige. Velferdssystemet. Omsorgstjenesten. Sosialkonsulenter. Veiledere. Behandlere. Til og med moren sa det. Om ikke så direkte. Hun mumlet noe om selvstendighet, om å få luft under vingene, om å forlate redet, ja, det var som om moren plutselig hadde fått interesse for fuglenes verden, men det var ikke noen plystrende letthet ved tonen hennes, stemmebåndene ranglet som halen på en klapperslange, så Elvina rygget baklengs inn på rommet sitt, la seg ned i senga, dro dyna over hodet og begynte å telle til tre, flere ganger gjorde hun det, men det hjalp ikke, hun hørte fortsatt klapringen der ute i gangen. Hold opp, mor, tenkte hun. Hold opp, mor, ropte hun. Men moren holdt ikke opp. Hun kom inn på rommet, satte seg på sengekanten, mumlet litt, kremtet, og så fant hun tilbake til den milde, oppmuntrende stemmen. Dette kommer til å gå bra, Elvina. Jeg følger deg bort til Ryen. Og vi skal fortsatt snakke sammen hver dag.
Dermed var det på tide å flytte ut. På tide å klare seg selv. Få sitt eget liv. Og her sitter hun og kniper øynene sammen for å stoppe en telling. Men det går ikke.
– Én, to, tre, én, to, tre, én, to, tre.
Hun rister på hodet. Raske bevegelser. Hun kan bare holde på. Telle, riste, knipse, klø. Det er ingen som ser henne. Ingen som stopper henne. Slik er det å ha sin egen leilighet. Hun gjør det hun vil, og hun gjør det hun ikke kan la være.
– Mitt eget sted, mitt eget liv, sier hun og knipser seg selv tre ganger i pannen.
Hun prøver å sette seg bedre til rette på den høye kjøkkenkrakken etter morens eldre søster. Tante Turid døde nå i våres og etterlot seg en fullt møblert toroms, men ingen barn. Elvina kunne overta både innbo og leilig het. En gyllen mulighet, som sosialkonsulenten sa. Moren din blir jo heller ikke yngre, la han til der de satt rundt bordet på kontoret hans på Nav. Elvina så at moren lukket øynene. Hun reiste kanskje tilbake til sine yngre dager. Eller så hun framover til de gamle dagene som venter henne? Elvina var ikke sikker. Hun flyttet blikket fra morens tynne øyelokk til den tynneste viseren på vegguret. Og så begynte hun å telle sekundene. Høyt. For det var et plagsomt møte. Det sluttet da hun hadde telt en hel runde med sekundviseren. Takk for et godt møte, sa moren da de reiste seg. Takk, det samme til dere, sa sosialkonsulenten. Fuck a duck, sa Elvina. Uff da, sa moren. Ja ja, såpass får vi tåle å høre, sa sosialkonsulenten og strøk en hånd over ryggen til moren.
Ikke tafs på moren min! Elvina, da, sa moren. Mor, da, sa Elvina. Vel, du må ha lykke til, Elvina, det kommer til å bli fint på Ryen, sa sosialkonsulenten. Det kommer til å bli aldeles fint, sa moren og kvitret lystig på vei ut av Navkontoret.
Det var som om moren hadde blitt både lettere og yngre på den halve timen de hadde vært der inne. Framtiden lyste opp en bred sti i et lettkupert terreng, og det var visst ingen tid å miste. Endelig skulle barnet ut av redet. Og pikerommet skulle tømmes. Klær i plastsekker og alt annet i banankasser. Og nå sitter Elvina her. På Ryen. Og lager sin egen kaffe. Har sitt eget sted. Sitt eget liv. Og dagene, ja, de har gått. Elvina teller dem.
– Én, to, tre, én, to, tre, én, to, tre.
Hun teller om igjen.
Og enda en gang.
Men nå! Hun reiser seg brått. Slår hendene sammen. Et klask fyller kjøkkenet. Den korte, men kraftige applausen skyver henne ut i stua og mot pappesken midt på gulvet.
Den siste resten av det lille flyttelasset hun hadde med seg. Alt det andre pakket hun ut med moren for tre dager siden, men denne esken insisterte Elvina på å pakke ut selv. Moren sa at det var et godt tegn. På hva, spurte Elvina. På at du er klar til å starte ditt eget liv, sa moren. Elvina synes det blir rart å skulle stille seg bak en startstrek for livet. Hun har heller ikke noe behov for å komme raskest mulig til mål. Det får bli én ting om gangen. Og den første tingen er kikkerten. Fjorårets julegave
fra moren. Hun tar med seg kikkerten til kjøkkenvinduet og tar seg en kikk.
Det ligger et grått alvor der ute. Eller kanskje er det bare en sommer på hell. Hun lukker øynene og ser heller for seg plenen utenfor blokka på Årvoll, ser for seg kjente ansikter, beboere som slapper av på et pledd eller sitter på en benk med kaffekopp og noen søte kjeks, hun ser for seg ungene som leker rundt. Hun kan navnene, for de roper jo på hverandre eller blir ropt på av foreldrene, navn som Elvina hvisket til seg selv der hun sto ved vinduet for å få med seg det gode liv på årvollplenen. Moren gjentok til stadighet at Elvina burde ta med seg en av de mange bøkene eller bladene sine og sette seg der ute. Få litt frisk luft. Få litt farge i kinnene. Ikke mas sånn om det, mor, sa Elvina. For det var mer enn nok bare å være rett innenfor og følge med mens lyden av stemmer, latter og lek smatt inn gjennom vindusgløtten.
Hun åpner øynene og ser folk hun aldri har sett før. De tyter ut av ulike oppganger og sprer seg til alle kanter. En mann i mørk dress kommer i full fart ut av blokka tvers overfor. Han ser opp mot himmelen, ser den samme himmelen som Elvina ser, men han lar ikke blikket hvile på grått, han skynder seg av gårde som om hele verden venter på ham og ingen fortau er brede nok, for han dulter borti en dame som også er på vei til noe, men hun skvetter sånn at hun mister mobilen. Hun bøyer seg ned, tar den opp, roper noe, mannen snur seg, skynder seg tilbake, begge ser ned på mobilen, hun viser ham kanskje en knust skjerm, eller er det et bilde av dem,
et bilde fra sommerferien, på en fjelltopp, for nå smiler de, begge to, stemningen er god, så god at han legger en hånd på skulderen hennes, han lar den ligge som for å vise alle i blokkene at de tilhører hverandre, men jeg må komme meg av gårde, sier han. Ja, skynd deg, sier hun, og han tar med seg hånden og haster videre, og det er som om hun ikke klarer å stå imot tempoet hans, hun går raskt av gårde, kom vel på at det var noe som hastet for henne også.
Elvina går tilbake til esken i stua og pakker ut ubrukte blokker med gule Post it lapper og tre krus med kommunevåpen fra stedene hun og moren var innom på sørlandsturen for fem somre siden. Det ble Grimstad, Arendal og Kristiansand. Hun setter krusene på rekke og rad i bokreolen før hun pakker ut et fotografi i sølvramme av moren og henne selv i Dyreparken. Like etter at bildet ble tatt, ble Elvina stående og se på at en altetende skjære gikk amok i en av søppelbøttene. Noen hadde glemt å legge på lokket, ikke at det hadde gjort noen forskjell, Elvina visste at fuglen var så smart at den ville få tak i dagens lunsj med eller uten lokk. Skjæra er faktisk blant de mest intelligente artene på denne kloden, sa hun. Ja, du har nevnt det før, sa moren og pekte begeistret mot en sjiraff på den andre siden av gjerdet. Og så er det opp med bildet fra barneskolen. Klasse 1b. 24 barn på rekke og rad. 23 av dem står med blikket vendt mot fotografen. Én har blikket vendt mot vinduet. Man kunne kanskje tenke seg at der står drømmeren i
klassen, en som ser ut mot verden med alle de muligheter som venter der. Men Elvina ser på en sprekk nederst i hjørnet av vindusglasset. Bare noen minutter før hadde hun holdt seg fast i radiatoren under det samme vinduet fordi hun ikke ønsket å stå på rekke og rad med de andre. Men noen var sterkere enn henne. Grepet løsnet, og da dunket hun hodet mot vinduet slik at en sprekk satte seg i glasset. Gikk det bra, spurte læreren, som hadde vært den sterkeste av dem, men som der og da så aller mest redd ut. Det gikk bra, sa Elvina. Er det sikkert at det går bra, spurte læreren. Det går sikkert bra, sa Elvina. Og det gjentok hun også inni seg idet tiden frøs seg fast i et klassebilde. Og hun sier det også her i egen stue på Ryen. – Det går sikkert bra.
Og så er esken tom. Hun bretter den sammen og putter den inn i skapet i gangen før hun setter seg opp på den høye kjøkkenkrakken igjen.
Elvina ser mot den andre siden av byen, der moren sitter hjemme hos seg selv. Mellom dem står rekker av bygårder, lavblokker og høyblokker, de huser fedre, mødre, døtre, sønner, katter, hunder og sikkert en og annen fugl i bur. Og bytrærne brer greinene ut slik at man kan gå tørrskodd på enkelte strekker langs fortauet. Et titall kirkespir strekker seg forgjeves opp mot himmelen, ingen av dem klarer å stikke hull på skydekket over byen. Og parkene, de ligger stille i bydelenes hjørner og suger til seg regnvann, mens asfaltveiene åler seg svarte og sleipe gjennom det hele. Elvina sjekker Gule sider, som anslår at avstanden mellom moren og henne selv er 8,2 kilometer. Det er altså en knapp mil mellom den høye kjøkkenkrakken Elvina sitter på, og den dype røde sofaen fra Bohus som moren alltid spiser frokost i fordi hun liker å starte dagen mykt. På det firkantede stuebordet foran henne står det en kaffekopp med en skvett h melk i og en asjett med to halve grovbrødskiver med et tykt lag smør og en tynn skive brunost. Elvina ser for seg moren der hun sitter og tygger sine små biter og blar i Aftenposten som ligger som et hvitt seil utover det mørke stuebordet. Hun leser alltid nyheter på papir. Nettavisene er bare overskrifter, sier moren. Og siden morens morgener er mer enn overskrifter, varer frokosten en lang stund. Den er hellig. Og den er nødvendig
for at alt skal komme i gang. Magen. Hodet. Dagen. Når alt er i gang, ringer moren.
Elvina svarer. Alt skal bli en vane. Alt skal bli rutine. Det er forutsigbarheten som skal bære hverdagen hennes. Hver dag.
– Hei, mor.
– Hei, Elvina, hvordan går det med deg?
– Tiden går. Men jeg går ingen steder. Du kan komme hit i morgen.
– I morgen kan jeg ikke, jenta mi. Jeg skal innom sykehuset.
– Hvorfor det?
– Bare en liten sjekk. Ikke noe å bekymre seg over. Men du, jeg kan høre om Line kan komme innom deg i morgen.
– Nei, ikke Line Pine.
Ny bydel betyr nytt Navkontor, som betyr ny sosialkonsulent. Nå er det over og ut med sosialkonsulenten fra Årvoll, Tore Hore, som Elvina begynte å kalle ham fordi han blunket sleskt til moren etter å ha sagt noe som visstnok var morsomt. Elvina kan ikke huske hva det var, noe med overgangsstønad, overgangsalder, ja et eller annet som gjorde at moren satte i å le. Munnen hennes sto på vidt gap mens Tore Hore satt der og gliste og viste fram den misfargede hjørnetanna. De gjorde seg til, begge to. Elvina hadde aldri hørt moren fnise på den måten før, hvesende fnising, og Tore Hore humret. Til slutt slo Elvina hånden i bordet. Og stemningen skiftet. Men etter at hun møtte nyutdannede, pene, blide Line
Pine, har Elvina fått en tanke om at Tore Hore kanskje var en ok fyr likevel. Jeg skal være din booppfølger, presiserte den nyutdannede. Tittelen sosialkonsulent sier jo ikke noe spesifikt om oppdraget mitt overfor deg som tjenesteyter, la hun til.
– Gi nå Line en sjanse, hun virker da veldig søt, sier moren.
– Altfor ung.
– Du syntes jo Tore var for gammel.
– Mellomting!
Moren hoster. Elvina teller. Da moren har hostet ferdig, trekker hun pusten, men begynner bare å hoste enda mer.
– Skal du ikke bli bedre av forkjølelsen snart, spør Elvina.
– Det er det fuktige været. I det siste har det vært så mye regn.
– Bra for bonden, verre for meitemarken, sier Elvina mens hun ser ned på bakgrunnsbildet på mobilen, som ligger der med høyttalerfunksjonen på.
Moren står foran Sinnataggen. Gjør seg til. Lager samme grimase som statuen. Elvina lo mens hun tok bildet. En flokk med japanske turister gjorde det samme. De knipset og fniste mens moren sto der ganske så stødig på ett bein midt i Vigelandsparken. For en herlig dag det var. Sol, god stemning og ikke et eneste Navkontor i sikte. Det er over en måned siden. Og for alt Elvina vet, sitter det nå en forretningsmann på den andre siden av kloden, midt i Tokyo by, og legger ut om ferien han nylig har vært på. Europa rundt. Norge tok kaka. For et
vakkert land. Fjord og fjell. Og for noen pussige folk, ja, de var ikke mye sjenerte, se her, sier han og viser fram bildet av en eldre dame som står på ett bein og med et rasende uttrykk i ansiktet. Kameratene hans ler så voldsomt at bordet rister og sushibitene triller rundt på tallerkenen. Elvina ler med.
–Hva ler du av, spør moren.
–Tenkte bare på noe morsomt.
–Fortell!
Ordene klør i halsen, men Elvina lar dem ligge og krible mens hun ser for seg moren trippe av spenning borte på Årvoll, moren som vil vite alt, som vil få med seg alt, fortell, fortell, men de åtte kilometerne som har kommet mellom dem, har sine konsekvenser.
–Jeg kan ikke fortelle deg alt lenger, mor.
–Ok. Men fortell hvordan været blir i morgen, da.
–Jeg vet ikke hvordan været blir i morgen.
–Har du ikke sjekket Yr?
–Du kan sjekke selv, mor.
–Du vet at jeg ikke er så flink med sånne apper. Det er du så mye bedre til enn jeg.
–Det er sant, mor. Og nå ser jeg på Yr at det skal regne i morgen også. Men det blir opphold utpå kvelden.
–Ja ja, vi får nå det vi får.
–Og vi får ikke mer enn det, sier Elvina mens hun skribler med den blå kulepennen.
Hun lager store kruseduller på en gul Postitlapp.
«Det er ingen grunn til å begynne å gråte», skriver hun nedenfor krusedullene og fester lappen på vindusruta.
–Kanskje du skal ta deg en tur i butikken i dag, Elvina? Du lar deg jo ikke stoppe av litt regn.
–Jeg hadde ikke tenkt å legge så store planer for dagen.
–Husk at du har godt av å komme deg litt ut.
–Ikke mas på meg om det, mor.
Stille fra Årvoll. Stille fra Ryen. Elvina tar en ny Postitlapp. «Det kommer til å bli fint på Ryen», skriver hun, men stryker over ordet «fint» og erstatter det med «fælt». Det er fortsatt stille fra Årvoll. Så hun reiser seg og fester lappen på et av kjøkkenskapene før hun setter seg på den høye krakken igjen.
–Er du der, spør moren.
–Ja, hvor skulle jeg ellers være?
–Vel, du får prøve å få deg en fin dag, Elvina.
–Det skal jeg prøve på. Og det samme får du gjøre, mor.
–Takk for det, jenta mi. Og vi får tid til en telefon i morgen før jeg drar på sykehuset. Vi snakkes, Elvina.
–Vi snakkes, mor.
Og så snakker de ikke mer. Samtalen er over for i dag. Slik de har avtalt. Én telefon om dagen.
Laila Sognnæs Østhagen (f. 1966)
vokste opp i Asker og er bosatt i Oslo. Hun har tidligere utgitt romanene Konglehjerte (2012) og I morgen forsvinner jeg litt til (2014). Elvina er hennes tredje bok.
Forfatterportrett: Fartein Rudjord
Omslag: Johanne Hjorthol
Men nå! Hun reiser seg brått. Slår hendene sammen. Et klask fyller kjøkkenet. Den korte, men kraftige applausen skyver henne ut i stua og mot pappesken midt på gulvet. Den siste resten av det lille flyttelasset hun hadde med seg. Alt det andre pakket hun ut med moren for tre dager siden, men denne esken insisterte Elvina på å pakke ut selv. Moren sa at det var et godt tegn. På hva, spurte Elvina. På at du er klar til å starte ditt eget liv, sa moren.
Elvina er 48. Hele livet har hun bodd hjemme hos mor på Årvoll. Nå som tante Turid er død og leiligheten hennes på Ryen står tom, er det på tide at Elvina flytter dit. De er enige om det, alle sammen: omsorgstjenesten, sosialkonsulenten, behandleren. Til og med mor har sagt det. Elvina må greie seg selv. Lage sin egen kaffe. Ha sitt eget liv. Forholde seg til helt nye mennesker, være en god nabo.
Elvina er en roman om å stå på utsiden av det alminnelige sosiale fellesskapet, skrevet med en tvetydig blanding av stor uro og bitende humor.