Øystein Skotheim
KJÆRE NATT
ROMAN | FORLAGET OKTOBER 2025
jeg står på en scene sammen med andre overlevende. Det sitter hundrevis i salen foran meg, men jeg klarer ikke møte et eneste blikk. En av oss sier noen ord til de fremmøtte, som jeg ikke vet om er her fordi de føler de må, eller fordi de vil. Eller var det kanskje mer tyngdekraft enn vilje som virket i ukene etter hendelsen?
Jeg ser ned. Ser ikke opp og ut i rommet. Jeg skammer meg over å leve, kjenner hvordan skammen trekker blikket mitt nedover. Vi takkes og takkes av. Takk for at dere lever, blant så mange døde. At dere kan være knagger å henge denne dagen og hendelsen på.
Jeg har gått fra å være meg, via et tall, til å bli en knagg det er mulig å henge noe på.
Jeg går ned fra stedet som gjør meg synlig, tilbake til plassen på første rad. Ser fortsatt ned mens vakre toner gynger gjennom rommet. Pianomusikk, deretter sang, taler. Jeg klarer ikke feste meg ved et eneste ord som sies, alt er bare lyder og stemninger.
Jeg er en overlevende som har havnet på utstilling i Universitetets aula.
tar imot rosen, legger han den i fanget mitt mens han søker øynene mine og gir meg et nikk med sammenpressede lepper, holder blikket mitt noen sekunder før han går videre.
Rosen ligger mellom de svette hendene. Rosen stikker, jeg legger den rolig ned på gulvet og tørker svetten på buksebeina.
Døden er nummenheten som følger forberedelsene på at alt skal gå i svart. Jeg som fortalte meg selv at nå er det slutt. Jeg lukket øynene for siste gang, men åpnet dem igjen, for det smalt et sted uten at det rammet meg.
En av de overlevende legger hånden sin i min. Hendene våre er like klamme. Berøringen hans er varme, berøringen hans er stikk.
Døden ramlet i hodet på meg, slukte meg. Før døden spyttet meg ut igjen med et nytt følelsesmessig oppsett – et der følelsen av å puste er uvirkelig. Kroppen tror at hvert pust er det siste, at det foregående aldri skulle ha funnet sted.
Når jeg tenker dette, har musikken stilnet. De fremmøtte blir sittende på plassene sine. Flere med blanke øyne. Fra et sted i den store salen lyder et høyt hikst. Jeg klarer ikke reise meg, for jeg er så tung, tyngdekraften trekker meg ned. Jeg holder blikket rettet nedover, mot det brune tregulvet i Universitetets aula, kjemper med en klump som stiger.
Han som holdt meg i hånden, har reist seg og gått. Rosen hans ligger igjen på stolen. En meningsløs handling, utdeling av roser til mennesker som knapt vet hvor
de er. Rosen er ikke for meg. Den er for de andre. Rosen er for dere som skal fortsette. Jeg legger min oppå rosen til han som forsvant. Reiser meg, ser rundt i lokalet som nå er tomt, og tenker at jeg hører ikke lenger hjemme her.
jeg går ut av soverommet, til utgangsdøren, tar i håndtaket, forsikrer meg om at døren er låst, ser inn i kikkhullet, som jeg gjør hver natt for å se om noen står utenfor klar til å bryte seg inn. Jeg krymper meg hver gang, for når jeg titter inn i dette hullet, venter jeg å se et pistolløp rettet mot meg og så bli skutt. Men det står ingen der i kveld heller.
I en drøm tittet jeg inn i dette hullet og så ham utenfor. Han rev og slet i dørhåndtaket, og jeg barrikaderte døren med kroppen, døren bulte innover i rommet og jeg var i ferd med å forsvinne. Jeg våknet, gikk ut av soverommet, til den samme ytterdøren, tittet gjennom hullet for å forsikre meg om at det bare var min aldri hvilende underbevissthet.
Jeg lirker i håndtaket en siste gang, beveger meg gjennom den mørklagte leiligheten, tilbake til soverommet. Jeg knytter nevene når jeg legger meg, kjenner det kalde lakenet mot huden, en skjelving gjennom kroppen. Et øyeblikk finnes hverken natten eller dagen. Så ligger jeg på ryggen og knytter nevene, tenker på den lille gutten som sitter på huk et sted på øya og hyperventilerer.
fast i brystet. Noen stryker ham over ryggen, prøver å berolige ham, før det smeller like ved. Igjen og igjen smeller det.
–Jeg vil hjem til mamma, hører jeg mellom hikstene.
Så lyder et voldsomt drønn, så nær at jeg ikke forstår hvorfor vi ikke forsvinner. Å stryke noen på ryggen blir en meningsløs handling, og vi løper.
Jeg stivner, liggende på rygg i sengen, klarer så å rive armene løs, i en rask bevegelse løfter jeg dem, slår deretter med all kraft begge håndflater hardt ned i madrassen, en ensom lyd smeller i natten. Jeg mister taket, svever rundt i rommet. Den jeg en gang var, har så lyst til å komme ned, men jeg henger meg stadig høyere opp, ser tauet for meg, fra toppen av rommet, der veggen slutter og taket begynner. Der henger jeg.
Den lille gutten som sitter på huk, som går i oppløsning, den ukontrollerte pusten. Så fryktelig redd han er. Så vondt frykten hans gjør. Den kan ikke beskrives, ordene blir for trange. Følelsene ligger i meg, så store og trykkende. Men når jeg leter etter ordene, forsøker å si hva det handler om, blir det stille.
Jeg vrir meg over på siden, vrir meg tilbake, må sette meg opp, sitter på knærne i sengen, puster raskt og overfladisk, sinnet driver pusten fremover, får pusten til å løpe. Jeg hamrer løs på madrassen. Alt sinne som bor i meg, slås ut med hvert slag, før det samme sinnet flytter inn i meg på ny. Det er fornybart, det er evig. Ikke bare døden, men også sinnet vil lyse i meg så lenge jeg lever. Og jeg håper at sinnet skal få meg til å
jeg krysser en fotballbane, en av mange som ligger etter hverandre på en stor slette.
–Skyt!
Jeg snur meg, ser en gjeng ungdommer rundt et mål. En av dem dundrer til fra utenfor sekstenmeteren, ballen legger seg i en perfekt bue over keeperen, før det smeller i metallet og ballen fyker inn i nettet.
–Åløøøøø!! roper en, løper bort til målscoreren, hopper opp på ryggen hans, siger ned igjen, gnikker ham i håret mens begge gliser.
–Fy faen, for et mål, ass!
Jeg fortsetter over sletten, forbi en annen bane hvor noen barn spiller kamp. De er så små, noen av dem står i egne tanker når ballen triller i deres retning, ser ned i hendene, mens andre skyter når ballen triller mot dem. Det er ikke noe system, bare en gruppe med barn som løper etter ballen i det ene øyeblikket, setter seg ned og gråter i det neste.
Jeg passerer rekken av smilende, heiende foreldre, kommer bort til veien som deler de store områdene med fotballbaner i to. En hvit varebil kommer mot meg,
senker farten. Når jeg snur meg, ser jeg at den stopper ved siden av banen hvor barna spiller. Dørene åpnes, fem personer kommer ut. Alle med hettegenser med hetta over hodet, noen med kaps under. Jeg står for langt unna til å se ansiktene deres, de stiller seg foran bilen med blikket rettet mot barna som spiller fotball. Det jubles, noen har klart å score, en gutt piler bort mot sidelinjen, og treneren løfter ham i været. Gutta fra varebilen løfter kasser ut av bagasjerommet, og de bærer dem inn på gresset, noen titalls meter fra banen som barna spiller på, og det svartner når en av dem går ned på kne foran kassen, adrenalinet farer gjennom meg. Jeg løper mot varebilen og gutta som stimler sammen rundt den. Jeg har ikke mye tid, jeg forbereder meg på å kaste meg over ham som sitter på kne før han rekker å ta opp våpenet, lade og skyte vilt inn i mengden av barn og foreldre. En av gutta møter blikket mitt, det er et blikk jeg ikke klarer tolke, så jeg fortsetter mot ham som sitter foran kassen og roper høyt:
–Hei! Hva er det dere driver med?! og han snur seg brått. – Hva skal dere med de greiene her?! roper jeg i sinne, mens hjertet dundrer som om det er på vei ut av brystet.
–Faen er galt med deg?! roper han like forbanna tilbake.
Og det er først når han svarer, reiser seg og roper til meg, at jeg ser hvor ung han er. Kanskje 18 eller 19, bleik, grålig hud, kviser overalt. Han ser på meg, sint, redd, kanskje begge deler. Kassen ligger åpen ved siden
av ham, fylt av kveiler med tykke ledninger. Utenfor bildøren står det to svære høyttalere, en forsterker og noe annet som må ha med musikk å gjøre.
–Sorry, jeg misforstod, stotrer jeg.
–Misforstod hva? Du kommer løpende mot oss, roper. Hvem er det som holder på sånn?!
Gutten dirrer av sinne. Armene mine henger ned, hendene skjelver, og det er som om adrenalinet renner ned i bakken, en lammende flauhet kommer over meg.
–Nei, beklager, jeg er ikke helt i form. Unnskyld, jeg vet ikke hva jeg tenkte på. Bare glem meg, virkelig altså, unnskyld.
Jeg prøver å klistre et vennlig smil på ordene, snur meg og begynner å gå langs veien, kjenner blikkene deres i nakken mens vinden blåser kaldt gjennom meg.
Jeg kaster et blikk tilbake mot varebilen hvor de fortsetter å rigge til anlegget, en av dem holder rundt skulderen til ham jeg nettopp ropte til, mens en annen bretter ut et banner som det står «Barnas musikkdag» på.
Denne romanen handler om en ung mann som bærer med seg et traume han kaller hendelsen. Han er en overlevende, men føler seg som en levende død. Døden har inntatt ham, og han later som om han mestrer livet. Når natten kommer, gjennomlever han hendelsen, natt etter natt.
Om dagen dater han aktivt, selv om han ikke har tro på kjærligheten. Eller finnes det et menneske der ute som kan holde natten borte?
Kjære natt er en dypt rystende roman om å leve og elske etter terrorangrepet på Utøya.
ISBN 978-82-495-2959-9
