SVALENE SOVER PÅ MÅNEN SUSANNE CHRISTENSEN
Om Leonoras reise (2019)
«En frustrert, lengtende og søkende tekst om den underkjente kunstneren og surrealisten Leonora Carrington. Boka går som en hærfører foran flere viktige utgivelser om glemt kunst av glemte kvinner med en dragning mot vanviddet»
LIVE LUNDH, VÅRT LAND, ÅRETS BESTE BØKER 2019
«Christensens tredje bok befester henne som en suveren essayist, en forteller med mot til å gå sine egne veier»
HILDE ØSTBY, AFTENPOSTEN
«I surrealisten Leonora Carringtons fotspor, forbi økofeminisme, kulturarbeidere, Star Wars og korallrev. Uvirkelighetslitteratur!»
CARLINE TROMP, KLASSEKAMPEN, ÅRETS BESTE BØKER 2019
«Christensen har fullstendig overrumplet enhver forventning man måtte ha til den moderne kunstkritikks spennvidde. Det er ganske enkelt ualminnelig imponerende»
KARL EMIL ROSENBÆK, BOKVENNEN LITTERÆR AVIS
«70tallets feminister og den historiske avantgardens kvinner – herunder dens surrealister –har aldri vært mer spennende, Susanne Christensen trenger ikke si det, hun bare viser det, men nå sier jeg det»
KAMILLA LÖFSTRÖM, INFORMATION
«et genresprengende og uhyre vellykket stykke kunst og litteraturkritikk»
JURYENS BEGRUNNELSE FOR TILDELINGEN
AV GEORG BRANDESPRISEN
svalene sover på månen
susanne christensen
Svalene sover på månen
Roman
forlaget oktober 2025
1 | teo trer frem
Jeg vil at historien skal fortelles gjennom Teo. Navnet antyder et slektskap med et kosedyr som ankom med faren min etter en forretningsreise. Leo lå på spisebordet, og to glassøyne fikk ham til å se levende ut; morgensolen lyste gjennom de grønne glassperlene. Han så på meg, han var det savnede ansiktet, og bak ansiktet hans var ansiktene til min mor og min far. De ønsket meg velkommen. Jeg manglet ingenting, jeg hadde det man kunne forvente innenfor vanlige middelklasserammer, men så snart jeg kunne gjøre meg den typen tanker, begynte jeg å undre meg over min mors mentale fravær. Det var noe fremmed, noe bortvendt ved henne som aldri kunne overvinnes. Hun gled ut av hendene mine, og hun gled også ut av hendene til faren min. Igjen og igjen gled hun ut av hendene våre og ble uforklarlig. Det er en magisk kraft i masken. Magisk, men ikke mystisk. Jeg tror skuespillere jobber på den måten, de samler all informasjon de kan om rollen de skal spille. De oppfører seg som maniske, systematiske forskere som vil vite alt. På et tidspunkt er filen så tung at datamaskinen
nesten gir opp. Det er ikke mer lagringsplass. Hodet blir så fullt av den personen de forsker på, at de nesten kan tre inn i henne, gå rundt som henne, tenke og føle som henne. Når jeg skriver det første anførselstegnet, begynner noe å leke med meg. Det jeg vet, samler seg i en slags animasjon, og noen trer frem og snakker.
I disse tider ligger jeg mest i sengen og taster på datamaskinen min, jeg har få anledninger til å rope og le, være rasende og glad, euforisk. Jeg har få grunner til å føle meg oppstemt. Hvis jeg er på en scene, skjer det noen ganger ingenting, jeg gjør jobben min, jeg sitter i et panel eller må snakke om et tema og håper at jeg får det avtalte honoraret etter arrangementet. Bare av og til er det litt twang, litt swing, litt rytme, men det kan ikke planlegges. Da har jeg trolig vært oppe og forberedt meg siden klokken fem på en merkelig ornitologifestival et eller annet sted i Skandinavia. De rigide planene jeg har lagt for fremføringen, sporer av. Det er likevel litt latter igjen i meg et sted. Det er noen som ler, noen som lever der.
Teo sier: «I stilletiden passet jeg på moren min i ni måneder, til hun døde.»
Det arbeidet var hun alene om. På denne tiden var det bare noen svært få, kjemisk rengjorte personer som fikk lov til å gå inn og ut på sykehus og omsorgssentre. I begynnelsen av stilletiden, da vi alle var litt sjokkert over verdens nye tilstand, måtte vi holde oss borte lenge. Den lille moren satt i en paviljong av tre. Her kunne vi møtes, utenfor. En liten paviljong av tre, som om den lå i
Mummidalen, men ikke like koselig. Det var ingen små lys under trærne og ingen hemuler. Den lille moren satt i sin røde boblejakke med hendene i fanget. De tykke brilleglassene var ikke helt rene og fordreide øynene hennes. Morens utflytende øyne så på Teo, moren var den lille frosken i et eventyr. Det gjorde tydelig vondt for henne å sitte på den harde trebenken. Den røde boblejakka var heller ikke varm nok, selv om det offisielt var sommer. Teo kom litt sent, og moren og pleiepersonalet hadde ventet en stund i mummipaviljongen. Moren snakket høflig, men måtte snart unnskylde seg og forsvant inn dit Teo ikke kunne bli med.
Det mest fortvilende bildet er det siste. Det med de sammenknyttede hendene og armene over hodet i kaktusstilling – er det ikke slik babyer ligger? Jeg tenker på morens forlatthet, på hvor sint hun var. Hun ble født i 1944 under den tyske okkupasjonen av Danmark. I hennes første leveår var landet okkupert, og verden utenfor var full av uro. Løftet noen henne opp der hun lå og stirret forventningsfullt på verden? Tok noen seg av henne på barnehjemmet der hun bodde? Eller kom hun inn i verden forlatt, slik hun forlot den?
Moren sa: «Gwarr gaar!» Hun var sint på Teo. Jeg tror ikke hun sa: «Jeg er glad i deg, Teo!» Hun prøvde nok å si: «Gi meg en siste sigarett, for helvete!» Teo kunne ikke hjelpe. Teos rolle som mor var snart utspilt. Snart skulle hun, en ellers barnløs kvinne, oppleve seg selv som virkelig barnløs for første gang. Moren var borte, båret bort på en bølge av raseri og episk forlatthet. Som
en mislykket mor står Teo igjen, hennes oppstykkede omsorg for moren strakk ikke til.
Først tanken på kosedyret og senere tanken på jenta i tv- programmet. Det var en impulsiv avgjørelse. Det var kjærlighet, kan man si. Identifikasjon, ren glede – uforståelig, spontan glede over dette Teo-vesenet som jeg tilfeldigvis så på et realityshow. Noe så skadet kan altså være så fullt av liv. Teo-sjelen har ikke blitt låst inn i de samme systemene som mor-sjelen. Noen har likt humoren og begrensningene hennes. Hvilke regimer moren vokste opp under, er uklart. Jeg burde kjent dem bedre, men det gjør jeg ikke. Gardinene er tunge og mørke, tunge og mørke og støvete.
Jeg vet hvor disse gardinene kommer fra, de er gardinene som skilte spisestuen fra salongen i den mørke leiligheten i Løvspringsvej. Her satt onkel i stolen. Onkel inviterte til søndagssteik, det var svinesteik med innbakte svisker. Det var noe søtt og klissete midt inne i kjøttet. Etterpå kom iskremen inn på et fat, et smeltende hvitt rektangel. Det var det eneste måltidet onkel kunne lage, og det var det samme opplegget søndag etter søndag, år etter år. Onkel hadde mye makt over moren i oppveksten hennes. Det var nok først og fremst onkels regimer som formet henne, selv om han ikke var adoptivfaren. Teo og Susanne er akkurat like forvirret. Vi famler oss gjennom disse lagene av støvete, mørke gardiner. Det er som en liten filmsnutt som spilles om og om igjen, i det uendelige. Denne famlingen gjennom gardinene inn til onkel som sitter i stolen, så glad og
selvtilfreds, så sikker i sin sak. Så sikker på verdens sammenheng og på den sosiale orden som vi alle nødvendigvis må underkaste oss.
Det var egentlig meningen å presentere Teo. Det var ikke meningen å gjøre tingene komplisert, bare å fortelle at Teo er her, og at hun er levende. Man kan forholde seg vitenskapelig og si at Teo er en instans; hun er noe mykt og fluffy som beskytter oss mot å ha det altfor vondt. Teo er teori, kan man si. Hun er en slags teoretisk omsorgsinstans som tillater teksten å drømme. Den personen jeg forstår minst av alle, moren, sammen med det hun etterlot seg, blant annet ti linjerte a4-blokker med dagboklignende notater, skal få sjansen til å tre frem. Som et slags skyggespill, det ville være passende. Hva ville hun ha sagt hvis hun hadde vært her? Hun ville gått rastløst frem og tilbake på gulvet med et konstant inntak av kaffe og sigaretter. Lukten ville vært sterk, hun var ikke særlig opptatt av personlig hygiene.
Det sies at spøkelser kommuniserer gjennom elektrisitet. Teos mor har så langt vist seg å foretrekke alarmer. Brannalarmer som hviner på søndag morgen klokken sju uten noen klar grunn. Eller komfyralarmer, så vidt jeg vet en norsk spesialitet. Der jeg kommer fra, det gamle København, hadde vi elektriske kokeplater eller gass, men der jeg bor nå, hyler komfyralarmen gjerne demonisk midt på natten. Jeg ser opp på den grå nattehimmelen og tenker på hvor sint hun er, moren. Elektrisk raseri.
Hun er helt sitt eget vesen, et vesen som prøvde å gi meg nesten grenseløs omsorg, og som dessverre hadde
urealistiske forventninger om en varig sammensmelting. Jeg gjorde ingenting galt da jeg gikk fra henne. Som tenåring måtte jeg bli en slags karatedronning; jeg måtte forlate henne så bestemt og definitivt som mulig, og likevel stadig komme tilbake som omsorgsperson. Jeg tok ikke lett på den uretten som var begått mot henne.
Teo holdt en hånd mot brystet og sa: «Jeg er meg, ikke rør meg!» Den andre hånden holdt hun åpen mot moren: «Jeg er den som retter opp feilene som er gjort.»
Det er jeg som aldri forlater deg. Samtidig med at jeg – ukuelig – er meg selv. Moren forsto ikke disse ordene, akkurat som Teo ikke forsto de siste sinte ordene moren sa.
2 | ti linjerte a4-blokker
I sine yngre dager – da Teo var liten – var moren en relativt spinkel og nervøs dame. Det mørkebrune pasjehåret satte hun opp med curlers, små piggete plastdingser som hun rullet rundt hårdottene og festet med klips for å gjøre frisyren rund og fyldig i formen. Ved ørene skulle det være krøller som hang fremover, kjærtegnet kinnene og rammet inn ansiktet. På fotografier fra tidlig på 60-tallet hadde hun på seg miniskjørt og spisse sko, men etter at hun møtte sin fremtidige ektemann, foretrakk hun å bruke en praktisk norsk strikkegenser. Fra da av ble det spilt mer irsk folkemusikk enn britisk pop. Moren var såkalt hjemmeværende, og mannen hennes hadde en sterk regi på tilværelsen. Heldigvis var han en nysgjerrig og nevenyttig ingeniørtype som aldri lå på latsiden. Det var alltid ting som skulle bygges og ting som måtte undersøkes. Sommerhuset og alt som hørte til det, hadde han selv satt opp. Dette var på 70-tallet, og slik var holdningen: Jeg bygger det selv. Også naturen og vitenskapen ble dyrket. Teo og moren hennes ble dratt rundt i diverse naturlandskaper og museer. For moren
fungerte en sterk regi godt, selv var hun nemlig temmelig fantasiløs. Hun gjorde det man forventet av henne. Hun var et domestisert menneske, dette var en tid da det var moderne å kue kvinner på denne måten. Det var vanlig oppdragelse, mente folk. Hele dagen ruslet moren rundt i leiligheten, alltid med et forkle utenpå klærne.
Hun holdt huset i stand, den lille leiligheten, bar poser hjem fra butikken og ventet på at vi skulle komme hjem. Man husker selvfølgelig sin egen mor som utrolig pen.
Det er ikke et klart bilde Teo maner frem, det er heller en tåkete og ustødig liten film. Impresjonistisk, med lysglimt, latter og stemmer som fremstår som fjerne og mumlende. Perspektivet er fra barnesetet bak på morens sykkel. Et plutselig overskudd har sendt dem ut på sykkeltur en varm sommerdag. Det ble kjøpt kirsebær, en brun pose med mørkerøde, nyplukkede kirsebær. Morens ansikt innrammet av de mørkebrune krøllene ved ørene. Den lille Teo-kroppen satt bak på sykkelen, og alt eksploderte i flimrende lysstråler mens de syklet av gårde. Løvverk og grener rundt dem skapte hektiske vekslinger mellom lys og skygge. Det var en slags indre eufori; det var sommer, og det var moren.
Historien, som var deres liv, utfoldet seg og utfoldet seg, og så sluttet den, historien om Teo og moren. Nå er det ikke nyplukkede kirsebær i den brune posen, men ti a4 -blokker fulle av morens snirklete skrift. Hvem tok initiativet til denne skriveaktiviteten? Teo har en teori. Det finnes to innbundne skolehefter fra 2003, da moren endelig fikk sin egen leilighet etter noen år i private
værelser hun hadde leid. a4-blokkene kommer for første gang på bordet i 2011. Var det ikke da moren flyttet fra det lille rommet på den urolige avdelingen, der forvirrede alzheimerpasienter gikk rundt i korridoren og skrek og kunne gå uhindret inn til medpasientene sine?
Hun fikk sin egen bolig på sykehusområdet, en flytting hun nektet å gå med på i et helt år, fordi hun strittet imot alle former for forandring. Etter en uke i det nye hjemmet aksepterte hun de nye omstendighetene med en nesten likegyldig mine. Teo og personalet var målløse, en så lang motstandskamp og en så rask aksept. Teos teori er at dagbøkene var et aktiviseringsprosjekt.
Pleiepersonalet hadde ønsket henne velkommen til de nye omgivelsene og ba henne om å notere dagens dato og litt om hva dagen hadde bestått av. Det var slik skriveriene ble til. Eller var det på eget initiativ?
Teo jobbet hardt etter morens død, det var mange praktiske oppgaver å ta seg av. Oppryddingen i morens hjem gikk ekstremt raskt, selv om det kjentes som tunge, lange dager. Et helt liv ble grovsortert. Teo hvisket: «Unnskyld, unnskyld.» Det var så mye som ble kastet. Og mye som ble gitt bort til de andre beboerne. Hvordan det skjedde, vet ikke Teo, dette sto personalet for. Kanskje de åpnet døra til den lille boligen, og så strømmet folk inn og tok det de hadde bruk for? Selv forsøkte Teo å beholde alt som syntes å ha personlig verdi. Hun visste allerede om a4-blokkene og hadde sikkert kjøpt noen av dem selv på vei gjennom byen fra jernbanestasjonen. Som alt annet i boligen luktet
papiret surt av sigarettrøyk. Det var noen kaffeflekker her og der, men ellers var notatene stort sett velordnede, med fire dager fordelt på to sider, ofte med gjentakelser av de samme observasjonene og hendelsene.
Den mest slående gjentakelsen vedvarer i nesten alle de ti årene teksten dokumenterer: «Kveld og natt hjemme og sover.» Teo stopper først forbløffet opp: Vil det si at det fantes netter da moren ikke var hjemme og sov? Men etter hvert virker det som om moren gjentar en regel hun har fått innprentet. Det er trolig sykehusets lov som tilsier at hun skal være hjemme og sove både kveld og natt. Det kan også være et uttrykk for trygghet. Teo ser moren i hulen sin, slik hun helt mot slutten satt i sengen og stirret med et utflytende blikk ut på kastanjetrærne. Ellers var gardinene alltid trukket for, både om natten og om dagen. Leiligheten lå i første etasje, så det er egentlig forståelig, men den var veldig mørk og veldig innrøykt. Når Teo kom på besøk, lot hun alltid døra stå åpen så lenge som mulig, uavhengig av årstid.
Kveld og natt hjemme og sover. Teo hvisker den mystiske frasen for seg selv. Jo, det er ingen tvil om at den kan uttales på mange måter og inneholde mange forskjellige betydninger. Moren har bøyd seg for sykehusets lov og gjentatt den for seg selv, men kanskje har hun også formulert setningen på en positiv måte, i sin egen favør? Kveld og natt er jeg trygg i min hule? Kveld og natt kan ingen røre meg? Kveld og natt er jeg i sikkerhet? Men gradvis sluttet moren å gå ordentlig til sengs. Hun tok ikke på seg nattkjole, og hun la seg ikke under dynen.
Ting ble for vanskelige, men det holdt hun hemmelig. Kveld og natt gjør jeg hva helvete jeg vil, sa moren. Har jeg egentlig lov til å lese denne dagboka? spør Teo. Det som er merkelig med dette morsskriftet, er at det ikke er særlig personlig. Det inneholder for eksempel en notis om at en medpasient dør, og de går i begravelse, men det står ingenting om hva hun tenker og føler om dette. Hun glemmer imidlertid aldri å notere seg dagens meny i kafeen. Parallelt skrev moren mange brev til Teo, de var nok mer personlige enn dagboknotatene. I en periode var brevene veldig lange, sinte og kryptiske. I andre perioder ble de mer som dagboktekster: notater om trivielle hendelser, et forsøk på å mane frem ro og trygghet ved å gjenta de samme hverdagslige vendingene igjen og igjen.
For Teo er underteksten alltid fylt med svik og forlatthet. Hennes svik, ulykken hun påførte moren ved å frarøve henne seg selv og dra til et annet land. Det er sidene fulle av. Det er dette papiret lukter av, den sure sigarettlukten, det er lukten av hennes svik som rumler og støyer i hvert eneste tomrom i en linje, i hver uferdige setning. Vi burde vært sammen for alltid, men du er ikke her. Teo sier: «Vi burde ikke vært sammen for alltid. Du burde vært midtpunktet i dine egne aktiviteter, men det klarte du ikke.» Jeg kan ikke fylle livet ditt lenger, vi må fylle vårt eget liv. Moren sier: «Du tok jo sykepleierutdanning på 90-tallet. Hvorfor kan du ikke jobbe her og ta vare på meg?» Teo kan på en måte forstå den forvrengte logikken, men samtidig eksploderer hun innvendig i protest. Hun sier: «Ja, det er faktisk sant at
utdanningen hjelper meg. Hvis du bare visste hva slags ninjakrigerjegmåværeforåkommehitogbesøkedeg. Du ser en datter, datteren banker på vinduet, vi går gjennom våre trivielle ritualer når jeg er på besøk, men det hjelper meg å tenke at jeg handler som en profesjonell – ja, som pleieren din.»
Teo hvisker til ingen, til et tomrom: «For hvis jeg skulle komme hit som meg selv, hadde jeg aldri kommet.»
Det er den første masken Teo bærer, masken som pleier. Det er både henne og ikke-henne. Hun snakker alltid i en lang, beroligende strøm når hun er på besøk. Alt er ment for å aktivisere moren, få henne til å tenke og artikulere seg. Men hvem moren er på en gitt dag, er ikke helt opplagt. Det hvite ansiktet kommer til syne bak vinduet. Kroppen vugger mot døra, døra åpnes, og noen ganger er det en fraværende mor, noen ganger en veldig sint mor. Morsvariasjoner, for å si det mildt.
Hvorfor det skifter, vet ingen. Teo har kjent henne hele livet, men hvorfor det skifter, har hun ingen anelse om. Jegerenmor-detektiv,menjegharingenanelse.Morsvesenet kan bare dukke opp bak vinduet og begynne å uttrykke seg, så kan Teo improvisere resten.
SUSANNE CHRISTENSEN (f. 1969) er en dansknorsk forfatter, kritiker og essayist. I 2011 ble hun kåret til Årets kritiker, og samme år ga hun ut tekstsamlingen Den ulne avantgarde. Kritiske tekster fra 00-tallet. Christensen ble nominert til Kritikerprisen 2015 for En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika. I 2019 utkom Leonoras reise til strålende kritikker, og for denne boken mottok Susanne Christensen Georg Brandesprisen i Danmark. Svalene sover på månen er Susanne Christensens skjønnlitterære debut.
OMSLAG: SARA R. ACEDO
OMSLAGSFOTO: MARTIN SANCHEZ / UNSPLASH
«… så snart jeg kunne gjøre meg den typen tanker, begynte jeg å undre meg over min mors mentale fravær. Det var noe fremmed, noe bortvendt ved henne som aldri kunne overvinnes. Hun gled ut av hendene mine, og hun gled også ut av hendene til faren min. Igjen og igjen gled hun ut av hendene våre og ble uforklarlig.»
Teo passer moren sin i ni måneder inntil moren dør. Da Teo var ungdom, lot hun seg inspirere av futurismen til å flykte fra den omsorgsfulle, men omklamrende moren. I løpet av pandemien, som tvinger menneskeheten ut i isolasjon, innser Teo at hun må lære seg å se på verden med et mikroblikk. Hun strekker seg etter nye fellesskap og vier seg til studier av ulike trekkfugler og nomadiske eksistenser.