Tragedie under drivende skyer
Rune Christiansen
«litteratur av ypperste klasse» NRK
«kan fort bli årets leseopplevelse» Adresseavisen
Rune Christiansen tragedie under drivende skyer
Roman
forlaget oktober 2025
hun vet hvor hun skal
skumringen, vannet funklet mot kroppen hans og kroppen skinte i erindringen.
Men kan en skygge ha et minne?
Mange år senere, en dag i slutten av februar, befant hun seg i et fremmed land, i en fremmed by der hun ventet på et tog som skulle ta henne til kysten. Men siden hun hadde noen timer til rådighet før avgang, gikk hun på kino. En gammel westernfilm, av alle ting, en hun trodde hun hadde sett sammen med faren en gang i barndommen.
Etter matinévisningen, da hun kom ut i gaten, begynte det å regne, en skikkelig skur, og bylysene virket sterkere og mer fargerike enn tidligere. Kanskje var det et synsbedrag. Kanskje hadde hun bare vært så oppslukt av filmen der inne i kinomørket. Nå angret hun på at hun ikke hadde pakket regntøy eller i det minste en paraply. Hun dro med seg trillekofferten og gikk frem til lyskrysset, knep igjen øynene. Det hjalp ikke, snarere gjorde det henne omtåket. Uforvarende tok hun et skritt frem og havnet utenfor fortauskanten. En bil sneiet forbi. Hissige horn lød.
I butikkvinduene på den andre siden av gaten speilet trafikken seg. En varebil passerte med høylytt brumming. En gul sportsbil og en sølvblank scooter i regnslapset. Alt omkring beveget seg der i de store glassrutene. Alt bortsett fra hennes egen skikkelse. Hun var ikke å se. Som en skremt unge la hun håndflaten over øynene. Hun sto slik et øyeblikk i folkevrimmelen før hun snudde seg mot filmplakatene som hang opplyst bak glass. Stillbilder i sorthvitt av strabasiøse hendelser, det åpne landskapet i California,
det som kom over henne
Fra togvinduet så det ut som om det golde vinterlandskapet svellet i sollyset, som om det var noe med lufttrykket som fikk åkrene og utmarkene til å miste sin fasthet. Stabiliteten som holdt alle ting på plass, ga etter, slik at jordbrukslandets tyngende masse liksom svevde i hele sin utstrekning. Kerstin satt med notatboken på den lille bordplaten hun hadde brettet ned fra stolryggen foran seg. Først skriblet hun ned en lang setning, bare for, nærmest i det samme, å stryke over den med kulepennen: «Jeg møtte ham igjen bare noen uker etter begravelsen. Han døde så brått, og selv om vi ikke hadde det man vil kalle et nært vennskap, med stadige møter og familiære betroelser, var det likevel noe tillitsfullt i forholdet vårt, og sympatien vedvarte og styrket seg gjennom de to tiårene som gikk fra første gang jeg traff ham og frem til han gikk bort så uventet.»
Ved nærmere ettersyn likte hun setningen likevel og noterte den inn på ny. For tanken på å skrive en roman om en gjenganger hadde hun lekt med lenge. En gjenganger, ikke et spøkelse, ikke en vandød eller et gespenst, nei, en gjenganger – en død som gikk
Hun ankom pensjonatet om kvelden, og da hun steg ut av taxien som hadde brakt henne fra stasjonen, kom det en kraftig haglskur som brått slo i stykker blomstene i krukkene som var stilt opp på hver side av trinnene i betongtrappen.
Hun betalte sjåføren, hentet trillekofferten i bagasjerommet og skyndte seg inn. Så stanset hun, og før døren slo igjen, snudde hun seg og så etter bilen som gled vekk i skumringen. En eneste gang flammet de røde bremselysene opp. Var det fordi et dyr sprang over veien? Hun børstet av parkasen og snudde seg mot mannen bak resepsjonsdisken. Nå måtte han ikke tro at det var hun som brakte med seg uværet.
Det var en fjollete ting å si, men så sa hun det likevel, og straks var hun på nippet til å be om unnskyldning.
Mannen virket som en humørløs og utilnærmelig type. Den koboltblå dressen var utvilsomt av førsteklasses snitt, men den var upresset. Uten et ord gransket han passet hennes, snudde og vendte på det som om dokumentasjonen var fullstendig uleselig for ham. Blikket hadde et uttrykk som så alt, men uten å legge merke til noe, og øynene var av samme farge som kald
aske. Han mumlet noe ubestemmelig, og da Kerstin hadde skrevet seg inn, kom han rundt disken, pekte opp trappen og holdt opp tre fingre. Kerstin la merke til at skoene, som så dyre ut, var upusset med et lag av støv eller tynn sand over tuppene. Han ga henne passet tilbake, passet og en nøkkel – den var fettet og svart. Oppe på rommet, som var lite, men godt oppvarmet og med et asketisk preg som passet henne, skjedde det noe som ikke syntes å gi mening, men som likevel forløste en underlig idé i henne. Nærmest uforvarende hentet hun frem notisboken og skriblet ned navnet sitt. Kerstin, skrev hun. Og som et ekko hørte hun farens stemme. Ja, hun hørte ham rope til henne fra en annen tid. Han ropte på henne fra en sommer i barndommen, ropte fra glassverandaen der i den landlige villaen. Hvor holder du hus, Kerstin? ropte han. Han ropte av full hals. Ropte som mennene på markedet, de rødmussede mennene som høyrøstet solgte levende dyr på det årlige dyrskuet i bygda. Faren i det åpne vinduet. Og stemmen var fylt av vage behov. Han ropte fra de dødes verden. Og i de dødes behov, i deres dårlig skjulte gremmelser, lå det en tvang, en viljeløs tvang, tenkte Kerstin. For de døde ante ikke hva de selv trengte, de bare følte og følte. De bar i seg de fraværendes uskyldige, hjelpeløse nød. Og nå var det som om farens stemme løsnet fra glemselen og ble til alle tings årsak og virkning. Den ble kastet gjennom tiden med savnets utilstrekkelighet. Kerstin satte seg på sengen. Det sang et øyeblikk i springfjærene. Når hadde hun kjent etter slike ting tidligere? Kanskje da hun var barn med hodet fullt av
forvirring. Men nå var hun ikke lenger en jentunge.
Nå var hun ikke lenger en villstyring ute for å knabbe frukt på nabogårdene eller snoke på kjærestepar som hadde funnet seg et sted i skogen eller på et låveloft.
Nei, nå hadde kroppen for lengst forvandlet henne fra jente til kvinne. Hun var over tretti, og hun befant seg på et fremmed sted. Skulle hun ringe moren? Mobilen var nesten tom for batteri. Hun veide den i hånden som om vekten av den spilte en rolle når avgjørelsen skulle tas. Jo, hun ville ringe. Hun lette gjennom kofferten etter ladekabelen, men fant den ikke. Det fikk stå sin prøve. Hun var ganske sikker på at den ville dukke opp, og dessuten pleide de skarve prosentene som var igjen, å holde til en samtale. Moren var alltid kortfattet uansett.
Hun så seg om i værelset. Det var fjernet bilder fra veggene. Rektangler der fargene var varmere og liljene i tapeten så friskere, nesten levende ut. Hun reiste seg fra sengen og stilte seg ved vinduet. Speilbildet mot mørket var fordreid. Ingenting å se annet enn lanternene på skip som gled ut mot åpent hav. Det gikk en stund uten at moren svarte. Hun trykket av, men ringte straks opp igjen. Og mens hun på nytt ventet på svar, tenkte hun at hun ville skrive om en reise til en by i et forgangent århundre. Hun ville skrive som Giraudoux: «Har du da ikke lyst til å se for en tomhet, for en tomhet på tomhet, for en uendelighet av tomhet uendeligheten er?» Eller hun kunne skrive en dagbok som en eller annen, kanskje en fremmed, kom til å lese lenge etter at hennes liv på jorden var forbi. Men hun ville ikke fortelle alt hun
visste. Hun ville ikke legge for dagen alt det hun hadde av opplevelser, alt det som hadde kommet henne for øre. Dessuten skulle det absolutt ikke være snakk om noen historie, snarere en rekke ordinære, mer eller mindre tilfeldige foreteelser, slike sammentreff de fleste har opplevd på gitte tidspunkter i livet. Og den dypere meningen bak disse hendelsene skulle det være opp til enhver å forstå og tolke som man selv fant for godt.
Så var morens spinkle stemme der. Hun spurte hvor Kerstin befant seg, og hvorfor hun ikke hadde ringt før. Kerstin rakk ikke å svare, for de to spørsmålene var knapt uttalt før moren begynte å gråte.
Kerstin sukket uhørlig og forsøkte å finne på noe å si som kunne trøste.
–Jeg er ved havet. Jeg elsker deg, sa hun.
Moren kremtet. Hun gråt ikke på grunn av faren, fortalte hun. Hun gråt fordi det var så urettferdig.
«Urettferdig», tenkte Kerstin, for et eiendommelig ord i denne sammenhengen.
–Og du bare forsvant, sa moren.
–Jeg måtte vekk, sa Kerstin. Og det var ingen bebreidelse i den kortfattede forklaringen, det var bare en innrømmelse. At hun måtte reise, at hun måtte inn i noe fremmed, et sted der hun kunne være for seg selv.
–Men er det noe å gråte for, vennen min? sa moren.
–Jeg gråter da ikke, sa Kerstin.
–Men hva med Felix? Er det slutt mellom dere?
–Det vet du da, mor.
Moren kremtet, hulket litt og snøt seg. Så kom en teatralsk monolog om at Kerstin gjerne måtte drømme om lykke, at hun for all del måtte være fri til å forestille
Rune Christiansen (f. 1963) ble en innflytelsesrik litterat allerede med debuten i 1986. Han har et omfattende og bemerkelsesverdig forfatterskap og har mottatt en rekke priser, bl.a. Brageprisen, Doblougprisen og Gyldendalprisen. De seneste romanene hans er oversatt til flere språk. Saken med den tapte tidens innfall (2021) ble tildelt den franske Prix Transfuge du meilleur roman étranger. Tragedie under drivende skyer er Rune Christiansens ellevte roman.
Forfatterportrett: Baard Henriksen
Omslag: en hommage til Herbert Spencers Pelican Original fra 1959 (Herbert Read, The Meaning of Art) Forsidefotografier: Rune Christiansen
