Brennende hjerter

Page 1

INGER-LISE FINSTAD BRENNENDE HJERTER

Brennende hjerter

«Fargerikt, fascinerende og dypt personlig om en ung kvinnes møte med virkelighet, hverdag og Jesus på det urolige 70-tallet. Både Jesusbevegelsen og AKP(m-l) ga søkende ungdom et ankerfeste.» Forfatter Tom Egeland

«Jeg tenkte ikke på det da jeg var midt i det. Jeg så det ikke da jeg gikk med Bibelen i skulderveska og møtte på andre unge jenter og gutter med Maos lille røde i baklomma. Jeg visste ikke at halleluja-stemningen på gospelgudstjenestene i Trefoldighetskirken kunne sammenlignes med begeistringa på propagandamøtene i det marxist-leninistiske Studentersamfunnet.»

Boka gir en levende skildring av det å være ung på 1970-tallet generelt og i den alternative Jesusbevegelsen spesielt. ISBN 978-82-92922-85-9 ISBN 978-82-92922-85-9

9788292922859

Inger-Lise Finstad

Brennende hjerter

BRENNENDE HJERTER BRENNENDE

Jesusbevegelsen og de radikale 70-åra Essay Efrem forlag 2022

INGER-LISE
HJERTER
INGER-LISE FINSTAD
FINSTAD

© Efrem forlag 2022 ISBN 978-82-92922-85-9

Omslag og sats: Lerø design Trykk: Scandbook Satt med Sabon LT Pro 11/14 Papir: 80g Munken Premium Cream 1,80

Efrem forlag, Follese post@ | efremforlag.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Boken er utgitt med støtte fra Fritt Ord.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

«Den ene dag bærer bud til den andre, en natt gir sin kunnskap til den neste.»

salmE 19, vErs 3 [ Bibelen 1978 ]

INNHOLD

Den blå døra 9

The Concert for Bangladesh 15

The Times They Are a-Changin 25

Høy på Jesus 45

Jesus lever også på Grorud 53

Jesusfriks 63

Prøvetid 69

All you need is love 79

Jesus Christ Superstar 85 Barn av regnbuen 91

På date 99

Gamle synder 103

Ole ble med hjem 103

La hundre blomster blomstre 121

Gi meg de brennende hjerter 133

Jenter uten bh 147

Vi er søsken 157

Blowin´ in the wind 169

Takk 177 Kilder 179

DEN BLÅ DØRA

Huset

i Norbygata 45 på Grønland i Oslo er mindre enn jeg husker det. På et hvitt skilt under ringeklokka står det Nadheim med små svarte bokstaver. Kvinner og menn som selger sex, blir tatt godt hånd om her, i regi av Kirkens Bymisjon. Jeg ringer på, og ei ung kvinne åpner opp for meg. Håret hennes er mørkt og krøllete, og øynene er brune. Hun snakker norsk med aksent. Hun smiler bredt og går et skritt til side og slipper meg inn. Etter mange år er jeg igjen bak den blå døra.

Det var her Guds Fred holdt til, det største fellesskapet innenfor det som ble kalt Jesusbevegelsen. Guds Fred begynte som et lite kollektiv med sju ungdommer, sommeren 1972. Fellesskapet vokste raskt. På det meste jobbet rundt 70 frivillige her, som vasket, ryddet, og kokte te til alle som stakk innom, smurte matpakker til rusavhengige som sov under bruene, og tilbød en varm dusj til jenter som solgte kroppen sin. «Gudsfredere» evangeliserte på gata, sang og spilte i Lille Grensen og på Egertorget og gikk på husbesøk for å fortelle

9

at Jesus lever. Snart spredde alternativbevegelsen av brennende kristne seg til steder som Bergen, Sandefjord, Molde og Tromsø.

Litt lenger borti Norbygata hadde Klassekampen sitt redaksjonslokale. Avisa ble etablert i 1969 for å styrke den marxist-leninistiske bevegelsen. I starten var det frivillige som brettet aviser, solgte den og gjorde det redaksjonelle arbeidet.

Ml-erne var aktive på universiteter og høyskoler, og studenter samlet seg i studiesirkler for å fordype seg i Maos skrifter. Målet var det klasseløse kommunistiske samfunn.

Slottsparken hadde allerede trukket til seg barbeinte langhåra jenter og gutter som drømte om fred og kjærlighet, røkte hasj og søkte åndelig mystikk i østlige religioner.

Rundt om i landet oppsto små og store anarkistgrupper som kjempet for nedbygging av statsmakta. Miljøbevisste ungdommer protesterte mot atomkraftverk, forurensing og utbygging av fosser.

Kvinner kastet bh-en og de sloss for likestilling og frigjøring. Både Nyfeministene og Kvinnefronten dannet lokallag i byer rundt om i landet.

Vi var barn av foreldre som hadde vært med på å bygge opp landet etter andre verdenskrig. Vi var ikke lenger et fattig land, og aldri før hadde godene vært så jevnt fordelt.

10

Mens voksne gledet seg over den økonomiske veksten slik at de kunne kjøpe fryseboks, vaskemaskin, tv-apparat og folkevogn, var vi en ungdomsgenerasjon som gjorde opprør mot autoriteter, tradisjoner og det kommersielle forbrukersamfunnet som forsøpla jorda vår. Det var kald front mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. USA kriget i Vietnam og drepte uskyldige ofre. De rike landene stjal fra de fattige. Verden var urettferdig.

Det var ml-bevegelse, økologibevegelse, miljøbevegelse, kvinnebevegelse, hippiebevegelse, homobevegelse, anarkistbevegelse og visebevegelse. I mylderet av flower-power, demonstrasjoner, yoga, meditasjon, vegetarmat og økologisk landbruk oppstod Jesusbevegelsen. Den hadde startet i USA på slutten av 1960-tallet blant frikere som søkte nye åndelige verdier, og Jesus ble framstilt som en langhåra opprører, en revolusjonær frigjører som tok parti med de svake, sårbare og utstøtte. Lignende kristne miljøer oppstod over store deler av USA og spredde seg videre til Europa.

Jeg var blant dem som vanket litt i Guds Fred-miljøet i den gamle bygningen i Norbygata på Oslo øst. Det første som slår meg i møtet med huset nå, er hvor mye lysere interiøret er blitt. Borte er de brune, oransje og grønne 70-tallsfargene. Jeg vandrer gjennom rommene og minner fra min egen ungdomstid dukker opp. I de årene ble huset fylt opp av frikete jenter og langhåra

11

gutter som lovpriste Gud. Jesus elsket oss, og Jesus kunne gjøre mirakler.

Jeg husker hvordan vi satt i en ring på brune og lilla puter på gulvet i møtesalen. Vi var brødre og søstre i ånden. Møtesalen er mindre enn jeg husker den, men bjelkene i taket er der ennå.

Kvinnen som tar meg med rundt, ber meg følge henne ut i bakgården. Her er det viltvoksende gress, et høyt plankegjerde og hvite plasthagestoler. Kvinnen har noe hun vil vise meg; en hagerake lener seg til den grå murveggen.

–Se her, sier hun. På skaftet i tre står det Guds Fred med store svarte tusjbokstaver.

Det er det eneste synlige tegnet på at Guds Fred-fellesskapet holdt til her.

I 1980 ble Guds Fred lagt ned. Det samme skjedde med lignende fellesskap rundt om i Norge. På 1980-tallet fikk ml-bevegelsen mindre oppslutning. Hippiene hadde for lengst forlatt Slottsparken. Nå tiltrakk parken kun pushere og ungdom som gikk på hardere stoffer, mens politiet prøvde å jage dem bort. Feministene hadde fått gjennomslag for viktige krav og aktiviteten avtok. Debattmøtene stilnet, det ble færre fakkeltog og de store demonstrasjonene løste seg opp.

Sommeren 1979 var jeg på Draugen-festivalen i Mefjordvær på yttersida av Senja. Et svartkledd

12

punkeband opptrådte. Blant høye spisse fjell og storhavet rett ut, skrek vokalisten fra scenen: «Snuten ut av parken!».

Nå var det boots, nagler og sikkerhetsnåler i øret som gjaldt.

En ny generasjon var på vei til å overta.

Alt har sin tid.

Og vi er selv med på å forme den tida vi lever i. Slik er det, uansett hva vi tror på, tenker jeg, idet den blå døra går igjen bak meg.

13

THE CONCERT FOR BANGLADESH

Julegrana

på Universitetsplassen strekker seg mot vinterhimmelen, og jeg kjenner gufset fra fjorden denne lørdagen i desember. Lysene på trærne i Studenterlunden har vært tent siden tidlig i høst. Jeg går videre til Egertorget, sneier Eger-kvartalet med sine luksuriøse merkeklær, tar til venstre og ned Grensen, forbi Stortorvets Gjæstgiveri med jazzcafe og runder hjørnet til jeg endelig kommer inn i varmen hos Big Dipper i Møllergata. Da duggen har forsvunnet fra brillene mine, blar jeg i platebunkene med pop og rock. Jeg står sammen med unge hipstere som har lagt sin elsk på vinyl, og menn på 60 pluss som mimrer over gamle covere. Butikken har et stort utvalg i nye innspillinger, men de selger også brukt. Jeg ser etter dobbeltalbumet Jesus Christ Superstar og trippelalbumet The Concert for Bangladesh. Begge står på juleønskelista til storebroren min, Hans Jacob.

Det var Hans Jacob som introduserte meg for artister som Bob Dylan, Joan Baez og Jethro Tull da jeg var

15

i begynnelsen av tenårene. Hvert år hadde han sommerjobb i Musikk og Foto i Budstikkagården i Sandvika. Her solgte han singler, LP-plater, kameraer og tok imot filmruller som hadde «17 mai i begge ender», til fremkalling. En stor del av pengene han tjente, gikk til musikk. Slik begynte han tidlig å bygge opp en stor platesamling.

I 1972 begynte han på Rønningen, en kristen folkehøgskole på Kjelsås i Oslo.

Hans Jacob hadde sin kristne tro, men hvordan kunne han vite at Jesus var noe mer enn Buddha, Muhammed eller andre religionsstiftere? Det tenkte han mye på. Da han begynte på Rønningen, flyttet han fra det vante og trygge til et miljø hvor han ikke kjente noen. Da ble det enda mer viktig for ham å få en klarhet i hva han trodde på. Hans Jacob ba mye dette året om at Gud måtte vise ham hvem Jesus var.

En kveld i slutten av april 1973 fikk folkehøgskolen besøk av en gjeng ungdommer fra Guds Fred-fellesskapet. I Jesubevegelsen handlet det om å lovprise Jesus, «følge ham»; leve etter hans ord og vitne på gater og torg.

Gjengen fra Guds Fred opptrådte i skolens peisestue. Det var barbente jenter i lange, flagrende skjørt og gutter med hår ned på skuldrene, busserulls og t-skjorter med batikk-mønster.

De sang og spilte gitar. Sangene var basert på bibelvers

16

som de selv hadde satt melodier til. På gitarene var det klistremerker i svart og hvitt med kors og en finger som pekte opp mot himmelen hvor det sto «one way»; Jesus er veien!

En av gutta fra Guds Fred holdt en kort andakt. Han snakket om at vi mennesker er som treet, og Gud er gartneren som ønsker å klippe av de greinene som ikke bærer frukt. Er det noe ved oss mennesker som ikke bærer frukt, må vi kvitte oss med det. Det kan gjøre litt vondt, var budskapet, men velsignelsen blir så mye større etterpå.

Nesten alle elevene på skolen var til stede under møtet. Mange av dem ble smittet av Guds Freds begeistring for Jesus.

Hans Jacob ble tent av det han hørte.

– Jeg ble henført av den enkle forkynnelsen og væremåten til Guds Fred. De var unge som meg selv, og budskapet traff meg.

Etter samlingen i peisestuen gikk Hans Jacob opp på rommet sitt på gutteinternatet og ba om at Gud måtte være gartneren i hans liv.

– Mange ting skjedde den våren som gjorde at jeg fikk erfare at Jesus er den som han har gitt seg ut for å være. Den Jesus jeg var opplært til at han var, det stemte.

Foto og musikk var Hans Jacobs store interesser. Han spilte Mozart, Grieg og Beethoven på piano, til han i fjortenårsalderen gikk helt over til gitar og viser.

17

Gitaren var med ham på fjellturer i Jotunheimen, på leirer eller blant venner i sosiale lag på lørdagskveldene. Han sang og spilte viser som «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta», «Far har fortalt om byen slik den var før bilene fylte våre gater», eller «Det var en vakker morgen over Hiroshima by», diktet av Jens Bjørneboe (1920-1976) som Sverre Ingstad satte melodi til. Diktet skildrer morgenen 6. august 1945, før amerikanerne slapp atombomba over byen klokka 08.15.

Når Hans Jacob sang om Hiroshima by, ble det alltid stille etterpå.

En kveld på Rønningen satt Hans Jacob alene på rommet sitt og øvde inn en sang på gitaren. Da kom en annen fra gutteinternatet på besøk. Han hadde noe han måtte si. Denne vennen kunne fortelle at Gud hadde talt til ham. Gud hadde sagt at han ville «prøve» Hans Jacob i troen. Gud ville se hva som betydde mest for Hans Jacob. Var det Jesus eller musikken?

Hans Jacob måtte kvitte seg med alle platene. Det hadde Gud sagt. De nærmere hundre albumene hans sto i veien for Jesus.

Hans Jacob lyttet til sin venn. Han skjønte at han måtte vise Gud at Jesus var viktigere enn både Beatles, Bob Dylan, Cat Stevens, Joan Beaz, Pink Floyd og The Seekers. Det var ikke nok å mene at Gud var størst, han måtte også vise det i konkret handling.

Hans Jacob ville være lydig mot Gud. Derfor dro

18

han hjem til gutterommet sitt på Gjettum i Bærum og samlet sammen alle albumene. Han plukket fram Beatles-platene, albumene til Finn Kalvik, Joni Mitchell, Øystein Sunde, Simon & Garfunkel, Peter, Paul and Mary og – alle de andre bandene, gruppene og artistene han elsket. Han stappet platene ned i en grønn ryggsekk, pluss i to store hvite plastikkposer med den røde logoen til Ali kaffe.

Han tok den mørkeblå Kolsåsbanen fra Gjettum stasjon inn til Nationaltheatret. På ryggen hadde han den tunge sekken. Plastposene skar seg inn i hendene. Han gikk opp Karl Johan, forbi både Musikkhuset og Norsk Musikkforlag hvor han ofte hadde stukket innom og bladd i platebunker. Han passerte gateselgere som satt på fortauet med beina i kors og fristet med kulltegninger, diktsamlinger og hjemmelagde smykker i sølv, skinn og perle av tre. På Grand-hjørnet sto en gutt i islender og solgte Klassekampen. Hans Jacob gikk opp Lille Grensen som var blitt gågate, inn i Akersgata, forbi Lutherstiftelsens bokhandel med bøker som Seksualliv og ekteskap – hva sier Bibelen?, Søster Ola – en mor i Israel og Sanger for de små i utstillingsvinduet. Han passerte Aftenposten og Dagbladet. Videre forbi Dillingøen Reklamebyrå og videre oppover Ullevålsveien.

På hjørnet mellom Ullevålsveien og St. Olavsgate lå Ringstrøm Antikvariat, med bøker, tidsskrifter og en egen avdeling med vinylplater. Hans Jacob satte

19

ryggsekken og bæreposene på disken og viste fram alle albumene sine. Mannen bak disken snudde og vendte på platene. Han talte dem og kom med en pris for alt sammen.

Slik kvittet Hans Jacob seg med hele platesamlinga si. Det var vondt, men det måtte til.

Da han gikk ut av butikken, var han mange kilo lettere. Det var ikke lenger noe som tynget. Nå var han fri og klar til å ta imot det Gud ville gi ham.

Hans Jacob fikk 600 kroner for platene han solgte hos Ringstrøms Antikvariat. Pengene la han i kollektbøssa på neste gospelgudstjeneste Guds Fred hadde i Trefoldighetskirken i Akersgata.

–Vi var unge og svermeriske, sier Hans Jacob i dag.

–Vi var overbevist om at vi hadde oppdaget kristendommen på nytt. Kristendommen var noe mer enn det vi hadde lært på skolen og i konfirmantundervisningen. Troen skulle ikke bare handle om salmevers, trosbekjennelsen og lange prekener. Troen handlet om å overgi seg. Og troens frukter var kjærlighet, glede og fred.

–Vi opplevde at Gud konkret grep inn i livet vårt og vi higet etter enda flere følelsesmessige opplevelser. Vi var så opptatt av opplevelser at vi søkte stadig nye opplevelser, og opplevelsene uteble ikke. Vi mente at vi fikk et glimt av hvem Jesus var. Men for å sikre oss slike opplevelser, så måtte ikke noe stå i veien for Gud.

20

Og Gud ville prøve oss i troen. Slik som Jesus testet disiplene.

I dag ser Hans Jacob annerledes på det. Han har for lengst bygd seg opp en ny platesamling, Nå har han 100 LP-er og ca. 1000 CD-er. Han har dessuten kjøpt en splitter ny platespiller i valnøtt.

– Platespilleren er vakker som et møbel, sier han entusiastisk.

Han har elektrostatiske høyttalere som er 1,4 meter høye. Kvaliteten på lyden er for ham minst like viktig som selve musikken. Hans krav til høyttalere er at lyden er så god at det skal høres ut som han er til stede på konserten. Musikk er ikke noe han bare har i bakgrunnen mens han gjør alt mulig annet. Når han legger på en plate, setter han seg ned i godstolen med grått saueskinn, og lytter. Musikken fyller hele rommet. Der og da er alt annet uvesentlig.

Det betyr ikke at han har glemt Gud. Han er fremdeles sterk i troen.

Det var noen uker før jul jeg snakket med Hans Jacob om platene som han en gang kvittet seg med.

– Du har vel kjøpt dem på nytt? spurte jeg. Du har dem vel enten som LP eller CD?

Jeg vet at å laste ned musikk, ikke er aktuelt for ham. Han skal kunne kjenne fysisk på et cover.

Jo da, han hadde kjøpt igjen platene. Men det var to album han ikke hadde fått tak i, fikk jeg vite.

21

Det er derfor jeg står her hos Big Dipper og blar i platebunker denne råkalde lørdagen i desember. Ringstrøms Antikvariat er lagt ned. Det skjedde etter nesten 50 års drift. Da er det godt at det har dukket opp andre sjapper som selger både nye og brukte vinylplater. Jeg leter etter dobbeltalbumet Jesus Christ Superstar og trippelalbumet The Concert for Bangladesh. Det kan bli en fin julepresang.

The Concert for Bangladesh er et liveopptak fra konserten i Madison Square Garden i New York 1. august 1971, til støtte for den katastroferammede befolkningen i Bangladesh. På konserten framførte George Harrison sin låt «My Sweet Lord» som sto øverst på hitlistene:

Mm, my Lord (Hallelujah)

My, my, my Lord (Hare Krishna)

My sweet Lord ( Hare Krishna)

My sweet lo Lord (Krishna Krishna)

My Lord (Hare Hare)

Medlemmene i The Beatles hadde vært i India for å sette seg mer inn i læren til den hinduistiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. John Lennon, Paul McCartney, Ringo Star og George Harrison ønsket å oppnå

22

en euforisk opplevelse – uten narkotika. Nå skulle det være slutt med LSD. George Harrisons «My sweet Lord» ble til etter denne reisen. George Harrison ønsket å vise at de kristnes Halleluja og buddhistenes Hare Krishna egentlig var det samme. Låta lå åtte uker på topp på VG-lista i 1971.

«My Sweet Lord» var en lengsel etter Gud og et behov for å hylle ham, mente George Harrison selv.

Eric Clapton måtte ta metadon før konserten i Madison Square Garden. Han fikk likevel et sammenbrudd på scenen og måtte få legehjelp før han kunne fullføre.

Bob Dylan framførte blant annet Mr. Tambourine Man, Just Like A Woman og Blowin’ In The Wind. «Blowin’ In The Wind» er kanskje hans mest kjente protestvise, som i Norge ble sunget i viseklubber, på stevner og andre steder der ungdom samlet seg.

Jesus Christ Superstar er en britisk rockeopera av lyrikeren Tim Rice og komponisten Andrew Lloyd Webber. Den handler om Jesu siste uke på jorda og slutter med korsfestelsen. Albumet gikk rett til topps på hitlistene i USA sommeren 1970. Året etter ble rockeoperaen satt opp på Broadway i New York.

Hos Big Dipper finner jeg det jeg leter etter. Jeg kjøper både Jesus Christ Superstar og The Concert for Bangladesh. Butikken har to utgaver av The Concert

23

for Bangladesh. Coveret til det ene albumet er litt slitt, mens det andre er helt feilfritt og koster 200 kroner mer.

Jeg kjøper det fineste, selvfølgelig gjør jeg det.

24

THE TIMES THEY ARE A-CHANGIN’

Jegvar 11 år våren 1968. Da gikk jeg i femte klasse på Evje skole i Bærum. Klassekameratene mine bodde enten i tomannsboliger, i kommunale leiligheter eller i Selvaag-rekkehus med panelte kjellerstuer og en liten hageflekk. Og et par stykker av oss bodde i brunbeiset enebolig.

Fedrene i klassen var sånne som snekker, bilselger, herrefrisør eller konduktør på Kolsåsbanen. Mødrene var stort sett hjemmeværende – hvis de da ikke vasket på skolen, var fotpleier eller sto i den grønne kiosken utenfor Bærum sykehus.

Hjemme hos oss hadde pappa ansvar for alt utenfor huset, mens mamma hadde alt ansvar innenfor huset, som pappa pleide å formulere det. Sånn var det, selv om mamma var den som hadde svar på det meste, enten en radio hadde gått i stykker eller vi trengte hjelp til et mattestykke. Hver tirsdag og torsdag formiddag kom fiskebilen og stoppet utenfor den svarte smijernsporten. Da ble det røkt kolje, lettsaltet torsk eller uer til middag. Andre dager lagde mamma kjøttkaker, pølser eller lapskaus. Eller plukkfisk, som var rester etter

25

torskemiddagen. Lørdag var det risengrynsgrøt, Trafikk og musikk på radioen og hjembakt kake til kaffen. Søndag kunne det være røkt svinekam og sviskegrøt til dessert. Og sommeren plukket vi villbringebær på Sollihøgda og multer i Trysil hvor vi hadde arvet bestemor og bestefars toroms tømmerhytte.

«Ingen behøver å sulte i Norge», pleide mamma å si. Selv hadde hun vokst opp i ei tid da det sto i skolebøkene at Norge var et fattig land.

Sånn var det ikke nå lenger. Det var arbeid å få, i hvert fall til mannfolka. Lønningene og forbruket hadde økt. Vi var blitt et moderne industrisamfunn, og bønder, fiskere og skogsarbeidere hadde fått et mer effektivt utstyr.

Samholdet etter fem år med krig hadde gitt nordmenn en sterk fellesskapsfølelse. De voksne dro lasset sammen. «Ingen skal ha kake før alle har fått brød», hadde Einar Gerhardsen sagt, og aldri før hadde godene vært så jevnt fordelt.

Jeg vokste opp med Einar Gerhardsen som statsminister. Med landsfaderens politikk skulle det være mulig for en familie å leve på én lønn. Kvinnene skulle slippe å kombinere ansvaret for barn og husarbeid med tungt arbeid på fabrikken, eller annet slitsomt lønnsarbeid.

Levestandarden hadde økt, helsetjenesten var bygd ut, og vi hadde fått et trygdesystem som tok vare på barnefamilier, arbeidsledige, uføre, gamle, enker og enslige mødre.

26

Boligmangelen etter fem års okkupasjon hadde medført behovet for en omfattende sosial boligbygging. I hele Norge hadde det poppet opp lettstelte boliger med sentralfyring og eget bad. De brente byene i Nord-Norge var gjenreist. Det var bygd boliger, skoler, sykehus, kirker og industribedrifter slik at innbyggerne kunne få et normalt liv igjen. Noen ganger besøkte vi pappas tante og onkel på Linderud. De hadde flyttet fra Gamlebyen og utedo i bakgården, til en moderne drabantbyleilighet i Groruddalen med vannklosett og varmt og kaldt vann i springen.

I de nye boligsameiene var det fellesvaskeri med vaskemaskin, sentrifuge og tørkeskap som gjorde hverdagen enklere for husmoren.

Norge hadde én radiokanal, én tv-kanal, ett telefonselskap, én posttjeneste, én strømleverandør, og omtrent alle i Norge var medlem av statskirka. I småskolen startet vi dagen med å stå ved pulten og synge «Alltid freidig når du går». I kristendomstimene tegnet vi Jacobs himmelstige, den barmhjertige samaritan og Jesus på korset.

Lærerne lærte oss å være takknemlige for Marshallhjelpen, som var USAs økonomiske støtte til Vest-Europa etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. Marshallhjelpen bidro til å demme opp for kommunistenes framgang i Europa.

NATO var blitt opprettet i 1949 som følge av

27

spenningen mellom USA og Sovjetunionen som oppstod i årene etter andre verdenskrig. Formålet med NATO var å styrke samholdet i Vesten og for å sørge for et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Som svar opprettet Sovjetunionen en militær allianse sammen med landene i Øst-Europa. Alliansen ble kalt Warszawapakten. Norges NATO-hovedkvarter lå rett under Kolsåstoppen, som vi hadde utsikt til fra stuevinduet vårt hjemme på Gjettum. Nabohuset vårt var leid ut til en amerikansk NATO-familie. Hver jul hadde den amerikanske familien et juletre i stua, med blinkende kuler i rødt, gult, grønt og lilla, og den dypeste skuffen på kjøkkenet var alltid full av godteri med kunstig smak og farge.

Nordmenn grep begjærlig alt som kom fra USA. Vi leste Donald på tirsdager, spiste Corn Flakes til frokost, drakk Cola i bursdager og pusset tenna i Colgate. Alt kom fra Amerika; jeg fikk en blond Barbie med rosa badedrakt selv om mamma ikke likte det, fordi hun mente at dukker ikke skulle se ut som langbeinte damer med pupper. I Ønskekonserten på mandager sang amerikaneren Jim Reeves «I Love You Because». Første gang jeg var på kino som lita jente, var jeg på Palassteateret på Karl Johan og så Disneys «101 dalmatinere». Da den amerikanske kassasuksessen «Sound of Music» kom til Norge, dro hele familien til Colosseum

28

kino på Majorstua for å se filmen der. Mamma ble helt svimmel da hun satt i salen og så opp mot den enorme kuppelen.

I 1970 var jeg på Sandvika kino og så «Love story», der hvor overklassegutten Oliver og arbeiderklassejenta Jennifer «Jenny» møter hverandre på Harvard College i Massachusetts i USA, og blir forelska. Ei venninne og jeg satt bakerst i salen, og vi skulle være tøffe og ville ikke vise hverandre at vi gråt over den triste slutten.

Tante Berit, mammas søster, hadde etablert seg med mann og barn i Brookfield, som er en forstad til byen Milwaukee i staten Wisconsin i USA. Det luktet tyggegummi av gavene som hun sendte oss til jul og bursdag. Hver gang tante Berit kom på Norges-besøk med Amerika-båten, møtte vi opp i pentøyet på Amerikalinjens kai i Oslo for å ta imot henne. Pappa var kledd i mørk dress. Mamma i blomstret kjole og ny permanent. Jeg hadde hjemmesydd kjole og knestrømper. Brødrene mine kom i hvit skjorte og slips med strikk rundt halsen. Vi vinket til henne, der hun sto på rekka med oppsatt hår, rød leppestift og mørkeblå drakt som stoppet rett over knærne. Hun flyttet inn på rommet mitt med en diger turkis Samsonite koffert og en liten beauty bag, og det duftet Salem-sigaretter i hele huset. En måned seinere sto vi på nytt i pentøyet på Amerikalinjens kai og vinket til tante Berit som sto ved rekka for å ta farvel med Norge for

29

denne gang, og vi kastet røde, gule, blå og grønne serpentiner over til båten som skulle frakte passasjerene over Atlanteren.

Vi elsket Amerika. De voksne snakket om «frie Vesten», mens de kommunistiske landene i øst lå skjult for oss bak et tungt, mørkt jernteppe. Det vi fikk vite om Sovjet, var at der var det forurensende industri, mangel på varer, lange matkøer, kun ett parti å stemme på, og de som kritiserte det kommunistiske styresettet, ble tvangsendt til iskalde Sibir.

Klasseforstanderen vår i femte klasse fortalte oss hvor viktig det var at vi skikket oss vel. Hvis vi gjorde noe galt, sa han, kunne vi komme i fengsel. Og hvis vi kom i fengsel, ville vi aldri kunne komme til Amerika. Det var lærernes skremselspropaganda på Evje skole på slutten av 1960-tallet.

Det anstrengte forholdet mellom USA og Sovjetunionen var det eneste som truet freden vår. Det var kald krig og de to stormaktene brukte enorme summer på militær opprustning.

Vi så verden i svart-hvitt, og farge-tv var ikke kommet ennå.

På trikker og busser hang det plakater med bilder av barn i det krigsherja Biafra i Afrika. Med fyrstikktynne armer og bein og store oppsvulmende mager stirret ungene på oss med sorgtunge blikk. Nederst på plakaten sto det at vi kunne hjelpe ofrene ved å sende penger på postgiro til Kirkens Nødhjelp.

30

Generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Elias Berge, gråt på tv, og NRKs Erik Bye dro ned til Biafra for å lage fjernsynsreportasjer fra borgerkrigen. På tv kunne vi se den nesten to meter lange programlederen som med sine store never, forsiktig løftet opp en utmagret liten gutt som han varsomt la inn til brystet. Det var første gang vi fikk jordklodens nød så tett innpå oss. På skolen min ble det arrangert en pengeinnsamling, og Elias Berge kom på besøk.

Hjemme hos oss var det mye skravling rundt middagsbordet. Vi var en familie på fem. Mamma, pappa, en storebror, en lillebror og meg i midten. Det var en kamp om å få ordet, bortsett under halv sju-nyhetene som var samtidig med ettermiddagskaffen. Da måtte vi være stille som mus mens Radionette-radioen sto på. Pappa var journalist, og noen ganger sa han «Den er min!» Da hadde NRK sitert en av hans saker i avisa han jobbet i.

Klokka åtte benket vi oss foran tv’n og så Dagsrevyen. Fjernsynet sto inne på pappas kontor hvor han jobbet på kveldene. Ved siden av sin faste jobb, frilanset pappa for blader og tidsskrifter.

Ved vinduet var pappas skrivebord med en svart telefon, en reiseskrivemaskin, blå kulepenner og notatblokker. Inntil veggen sto divanen med skumgummimadrass og mosegrønt trekk. Foran divanen sto et lite salongbord. På veggen med lysegrå tape, hang en reproduksjon av Harriet Backers «blått interiør».

31