Den tyske teologi

«Den tyske teologi»

En perle fra

1300-tallets kristne mystikk

Theologia germanica

Med Martin Luthers forord

Oversettelse og innledning ved Knut Alfsvåg

Epilog ved Joachim Grün

Efrem forlag 2024

Efrem forlag, Follese post@efremforlag.no | www.efremforlag.no

Illustrasjon forside: Tysk vinmark, Iryna Sychova | Adobe Stock Omslag og sats: Efrem forlag Trykk: ScandinavianBook

Satt med Adobe Garamond Pro 11/14 Papir: 80g Munken Print Cream

Utgivelsen har mottatt støtte fra For Bibel og bekjennelse.

Oversetteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Efrem forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Man skal vite at ikke noe menneske kan bli opplyst før det først er renset, lutret og frigjort.

Fra Den tyske teologi, kapittel 14

Innhold

Kapittel 1: Hva det fullkomne og delene er, og hvordan man legger av delene, slik at det fullkomne kommer.

Kapittel 2: Hva synd er, og hvordan man ikke skal tillegge seg selv noe godt, for det tilhører alene den sanne Gud. ………… 27

Kapittel 3: Hvordan menneskets fall og bortvending må bli utbedret på samme måte som Adams fall. ……………………… 28

Kapittel 4: Hvordan mennesket faller og tar bort Guds ære ved å tillegge seg selv noe godt.

Kapittel 5: Hvordan man skal forestille seg at man skal bli innsiktsløs, viljeløs, kjærlighetsløs og fri for begjær og erkjennelse og lignende. ……………………………………………… 30

Kapittel 6: Hvordan man først og fremst skal elske det beste og det edleste fordi det er det beste. …………………………………… 31

Kapittel 7: Om de to åndelige øyne som mennesket ser inn i evigheten og i tiden med, og hvordan det ene blir hindret av det andre. ………………………………………………………………… 33

Kapittel 8: Hvordan menneskets sjel, mens den er i kroppen, kan få en forsmak på evig salighet. ……………………………………… 34

Kapittel 9: Hvordan det er nyttigere og bedre for mennesket at det oppfatter hva Gud vil gjøre med det eller hva Gud vil bruke det til enn om det visste hva Gud har gjort eller alltid gjør med alle skapninger, og hvordan saligheten bare hviler på Gud og hans verk og ikke på det skapte. ………………………… 35

Kapittel 10: Hvordan de fullkomne menneskene ikke begjærer noe annet enn at de for den evige Gud måtte være slik hånden er for mennesket, og hvordan de har mistet både frykten for helvete og begjær etter himmelriket.

Kapittel 11. Hvordan det rettferdige mennesket i tiden blir satt i helvetet og ikke kan trøstes der, og hvordan det blir tatt ut av helvetet og satt i himmelriket hvor det ikke kan bedrøves. … 38

Kapittel 12. Hva den rette, sanne og indre fred er, som Kristus til sist gav sine disipler.

Kapittel 13. Hvordan mennesket noen ganger gir bildene fri for tidlig.

Kapittel 14. Om de tre trinn som leder mennesket til fullkommenhet. ……………………………………………………… 42

Kapittel 15. Hvordan alle mennesker er døde i Adam og er blitt levende igjen i Kristus, og om sann lydighet og ulydighet. 42

Kapittel 16. Hva det gamle mennesket og hva det nye mennesket er.

Kapittel 17. Hvordan man ikke skal tillegge seg selv det gode, men gi seg selv skylden for det onde man har gjort. ……… 47

Kapittel 18: Hvordan Kristi liv er det edleste og beste liv som noensinne har vært og skal være, og hvordan det ryggesløse, falske og frie liv er det verste. ……………………………………… 48

Kapittel 19. Hvordan man ikke kommer til det sanne lys og til

Kristus-livet med mange spørsmål eller mye lesing eller med høy, naturlig vitenskap og fornuft, men ved å gi avkall på seg selv og alle ting. ………………………………………………………… 50

Kapittel 20. Fordi Kristi liv er det aller bitreste for naturen og selviskheten vil naturen ikke ta det på seg og tar seg derfor det ryggesløse, falske liv, fordi det er behageligst og fornøyeligst for den.……………………………………………………………………… 51

Kapittel 21. Hvordan en Kristi venn i det ytre med sine gjerninger villig fullfører de ting som må og skal gjøres, og ikke bekymrer seg med de andre. ………………………………………… 51

Kapittel 22: Hvordan Guds ånd noen ganger tar et menneske i besittelse og rår over det, noe også den onde ånd gjør. ……… 52

Kapittel 23. Den som utholder Gud og adlyder ham må utholde alle gode ting, det vil si Gud, seg selv og alle skapninger, og må i alt være lydig både på en utholdende og aktiv måte.………… 54

Kapittel 24. Det er fire ting som hører til det at et menneske er mottagelig for guddommelig sannhet og blir grepet av Den hellige ånd. ………………………………………………………………… 55

Kapittel 25. Om to onde frukter som vokser av den onde ånds frø, og to søstre som gjerne bor hos hverandre. Den ene heter åndelig rikdom og overmot, den andre uordnet, falsk frihet. 57

Kapittel 26. Om Åndens fattigdom og sann ydmykhet og hvordan man skal kjenne de rettferdige, ordnede og sanne frie, som sannheten har frigjort.

Kapittel 27: Hvordan man skal forstå det som Kristus sier: «Man skal overgi og oppgi alle ting», og hva foreningen med den guddommelige vilje handler om.

Kapittel 28. Hvordan det indre mennesket etter foreningen med den guddommelige viljen er ubevegelig, og det ytre mennesket blir beveget hit og dit. ……………………………………………… 64

Kapittel 29. Hvordan mennesket før sin død ikke kan komme dit at det ytre sett blir upåvirkelig og ubevegelig.

Kapittel 30. På hvilken måte man kan komme forbi alle skikker, ordninger, lover, bud og lignende.

Kapittel 31. Hvordan man ikke skal avvise Kristus-livet, men man skal søke det og omgås det til døden. ………………………………68

Kapittel 32. Hvordan Gud er et sant, enfoldig og fullkomment gode, og hvordan han er et lys og en forståelse og alle dyder, og hvordan man skal ha som sitt aller kjæreste det aller høyeste og beste gode over alle ting. …………………………………………… 69

Kapittel 33. Hvordan kjærligheten i et guddommeliggjort menneske er ekte og ublandet og vil elske alle skapninger og vil gjøre det aller beste.

Kapittel 34. Skal mennesket nå det beste, må det oppgi sin egen vilje, og den som hjelper mennesket til sin egen vilje, hjelper det til det aller verste. 73

Kapittel 35. Hvordan det er sann, grunnfestet og vesentlig ydmykhet og åndelig armod i et guddommeliggjort menneske. 74

Kapittel 36. Hvordan ikke noe annet står Gud imot enn synden og det som er synd. 76

Kapittel 37. Hvordan det ikke kan komme sorg, lidelse, ulykke og lignende i Gud som Gud, men det fins i et guddommeliggjort menneske.

Kapittel 38. Hvordan man skal påta seg Kristi liv av kjærlighet og ikke på grunn av lønn, og aldri legge det bort eller avvise det. … 79

Kapittel 39. Hvordan Gud vil ha ordninger, skikker og mål blant skapningene fordi han ikke kan ha dette uten skapninger, og hvordan fire typer mennesker håndterer og omgås med disse ordningene, lovene og skikkene. 80

Kapittel 40. Hvordan det falske lyset og dets egenskaper skiller seg ut.

Kapittel 41. Hvordan den kalles og er et guddommeliggjort menneske som er gjennomlyst med det guddommelige lys og tent med evig, guddommelig kjærlighet, og hvordan lys og erkjennelse ikke duger uten kjærlighet.

Kapittel 42. Et spørsmål om man kan kjenne og ikke elske Gud, og hvordan det er to slags lys og kjærlighet: sann og falsk. ………… 91

Kapittel 43. Hva en kjenner et sant, guddommeliggjort menneske ved og hva som tilhører det, og hva som tilhører et falskt lys eller en falsk, fri ånd. ………………………………………………………………… 94

Kapittel 44. Hvordan ingenting annet er imot Gud enn egenviljen, og den som søker sitt beste som sitt eget, vil ikke finne det, og hvordan mennesket av seg selv ikke vet eller makter noe godt. 98

Kapittel 45. Der Kristus-livet er, der er Kristus, og hvordan Kristuslivet er det aller beste og edleste liv som noen gang har vært, eller noensinne kan bli.

100

Kapittel 46. Hvordan fullstendig tilfredshet og sann hvile er i Gud alene og ikke i noen skapning, og den som ønsker å være lydig mot Gud, må også være lydig mot alle skapninger på en utholdende måte, og den som vil elske Gud, må elske alle ting i ham.……………………………………………………………………………… 101

Kapittel 47. Om man også skal ha synden kjær når man skal ha alle ting kjær.

103

Kapittel 48. Hvordan man først må tro de ting som hører til guddommelig sannhet før man kommer til sann viten og erfaring. 104

Kapittel 49. Om egenviljen og hvordan Lucifer og Adam falt fra Gud gjennom egenviljen.

105

Kapittel 50. Hvordan denne tiden er et paradis og en forstad til himmelriket, og det er ikke mer enn et tre som er forbudt der; det er egenviljen. 105

Kapittel 51. Hvorfor Gud har skapt egenviljen, når den står ham imot. 106

Kapittel 52. Hvordan man skal forstå de to ordene som Kristus uttalte, det ene: «Ingen kommer til Far uten gjennom meg»; det andre: «Ingen kommer til meg uten at Far drar ham.» 112

Kapittel 53. Det andre: «Ingen kommer til meg uten at Far drar ham.» 114

Innledning

av: KnuT alfsvåg

Denne boken, som her for første gang utgis på norsk, har både en interessant bakgrunn og en lang virkningshistorie. Skriftet er av en anonym tysk forfatter omtrent midt på 1300-tallet. Det plasserer seg ganske tydelig innen en teologisk tradisjon som har mye tilfelles med Den mystiske teologi, et gresk skrift som lenge ble tillagt den Dionysios som er omtalt i Apg 17,34, men som man allerede på reformasjonstiden forstod var skrevet mye senere. Den mystiske teologi ble oversatt til latin på 800-tallet, og var mye lest i middelalderen.1 På 1300-tallet er det flere tyskspråklige forfattere som tydelig står i denne tradisjonen. De mest kjente av dem er Meister Eckhart (1260-1327) og Johann Tauler (13001361).2 Men også den anonyme forfatter av Den tyske teologi hører hjemme blant dem, noe som blant annet kommer til uttrykk ved at både Dionysios og Tauler uttrykkelig er sitert som forfattere med en forbilledlig innsikt.

Også dette skriftet fikk en viss utbredelse i senmiddelalderen,

1 Det er oversatt til norsk av Jens Braarvig og utgitt bl.a. i Christine Amadou (red.), Verdens hellige skrifter: Østkirken, De norske bokklubbene, 2002, s. 105-112.

2 Utdrag fra deres skrifter er tatt med i Jan-Erik Ebbestad Hansen (red.), Verdens hellige skrifter: Vestens mystikk, De norske bokklubbene, 2005.

noe vi blant annet kan se av det faktum at det er overlevert åtte ulike, mer eller mindre fullstendige håndskrifter fra 1400-tallet. Avgjørende for skriftets videre historie ble det imidlertid at Martin Luther i 1516 fant og leste et av disse manuskriptene og ble så begeistret for det han da fant at han gav det ut med et kort forord han skrev selv, og hvor han gjetter at den anonyme forfatter er Johann Tauler.3 Denne utgivelsen er kjent blant annet av den grunn at det er det første skrift den senere så suksessrike forfatter Martin Luther – den første europeiske forfatter som ble en bestselger i sin egen levetid – fikk utgitt. Det manuskriptet Luther her brukte, var imidlertid ikke fullstendig; utgivelsen omfattet det som svarer til kapittel 6 til 28 i den utgaven som her er oversatt.

I 1518 gav Luther ut skriftet på nytt. Han hadde i mellomtiden kommet over et manuskript som omfattet hele boken, så nå brukte han det. Han skrev også et nytt og mer omfattende forord. Fordi Luthers innsats er så viktig både for utbredelsen og forståelsen av Den tyske teologi, er en oversettelse av dette forordet også tatt med her. Luther var frustrert over den latinsk-språklige universitetsteologien, den såkalte skolastikken, og fant her et alternativ som åpenbart appellerte til ham. Det var skrevet på tysk, talte til hjertene på en enkel og direkte måte, og representerte med sin konsentrasjon om Den ene og det ene nødvendige en forenkling Luther var svært begeistret for. Det var Luthers 1518-utgave som første gang kalte dette skriftet Theologia Deutsch,

3 Luthers forord fra 1516 står i WA 1,153; i engelsk oversettelse i Hoffmans utgave av Theologia Germanica s. 42.

og siden har stort sett det navnet blitt brukt. I 1516 kalte han boken Ein geistlich edles Büchlein (En åndelig, edel liten bok), og varianter av den tittelen har av og til også vært brukt, blant annet på svensk.

Luthers 1518-utgave var så i flere hundre år utgangspunkt for nye utgaver og oversettelser til andre språk av Den tyske teologi. Dem var det ganske mange av. En oversikt som kom i 1961, lister 189 forskjellige utgaver. Foruten gjenopptrykk og moderniseringer av den tyske teksten er det her oversettelser til engelsk, nederlandsk, latin, svensk, dansk, russisk, italiensk, kinesisk og japansk. Det nærmeste vi kommer en norsk oversettelse, er imidlertid at en dansk oversettelse fra 1665 ble trykt i Kristiania.

De håndskriftene Luther baserte sine utgaver på, er gått tapt. I 1843 ble det imidlertid funnet et håndskrift fra 1497 som på flere punkter avviker fra Luthers utgaver, blant annet ved en del forklarende innskudd i teksten. Man tenkte da at avvikene skyldtes at Luther enten hadde redigert noe i teksten han fant eller at dette var en avskrift som lå nærmere originalen enn dem Luther hadde tilgang til. En periode var det derfor denne avskriften som lå til grunn for moderniseringer og oversettelser. Wolfgang von Hintens tekstkritiske utgave fra 1982 endret imidlertid dette bildet. Man kjente da Luthers to trykte utgaver og åtte håndskrifter som var eldre enn disse. Den nøyaktige gjennomgang av materialet viste både at Luther neppe hadde redigert i teksten – han gav ut det han fant – og at den avskriften han brukte, etter alt å dømme lå nærmere originalteksten enn håndskriftet fra 1497. Senere moderniseringer og oversettelser har derfor stort

sett brukt denne teksten, noe jeg også har gjort. De viktigste avvik fra Luthers 1518-tekst er i kapittelnummereringen. Disse avvikene gjør jeg oppmerksom på i fotnoter.

At skriftet er assosiert med Luthers reformatoriske innsats har preget dets utbredelse og utleggelseshistorie. Selv om skriftet alltid har vært viktig for mystikkens spiritualitet, har det vært adskillig skepsis til skriftet både blant kalvinister og romerskkatolske. Det første kan langt på vei forklares med kalvinismens generelle skepsis til mystikk, det andre med at den tydelige forankring av gudsforholdet i det Gud gjør, ikke uten videre går godt sammen med Trient-konsilets læreoppfatning. Men heller ikke den lutherske ortodoksi hadde særlig sans for Den tyske teologi. Unntaket var Johann Arndt (1555-1621), som sørget for at Den tyske teologi ble utgitt på nytt og selv skrev et forord til boken.4

Pietistene satte Arndt høyt og var også begeistret for Den tyske teologi. En viktig representant for denne tradisjonen i norsk sammenheng er Hans Nielsen Hauge, men han synes å ha vært mer opptatt av Tauler og Arndt enn av Den tyske teologi.

I nyere forskning har skriftet vært interessant både i forbindelse med utforskningen av tysk middelaldermystikk og når det gjelder dets betydning for Luther. Den såkalte Luther-renessansen i tysk reformasjonsforskning i det 20. århundre var lenge lite opptatt av mystikken og dermed heller ikke av Den tyske teologi. Det skyldtes dels at dens kantianske forutsetninger gjorde at den hadde lite sans for mystikkens virkelighetsforståelse, dels at interesse for mystikk var assosiert med nazistisk inspirert

4 Johann Arndts forord er gjengitt i Pfeiffers utgave av Den tyske teologi

historieskrivning og derfor suspekt for dem som ikke ønsket å bli assosiert med den. I løpet av de siste tiår har det endret seg, og det er i dag både forståelse for og interesse for mystikkens betydning for Luther og reformasjonens utvikling. I skandinavisk sammenheng har ikke minst Bengt Hägglund formidlet denne nyorienteringen, og også han hører til dem som har skrevet et forord til en utgave av Den tyske teologi. 5

Tysk har av flere grunner ikke endret seg så mye på de siste 700 år som norsk har. En tysk tekst fra det 14. århundre gir derfor fremdeles mening for lesere som primært kjenner moderne tysk, selv om en viss modernisering nok er ønskelig også for tyske lesere. Dertil kommer at språket i Den tyske teologi har flere særtrekk. Det er tydelig påvirket av bibelspråk, blant annet ved gjentatte bruk av ‘Se!’ for å påkalle leserens oppmerksomhet, og ved at en følger den bibelske fortellerstilen ved å begynne setninger med ‘og’. Forfatteren er heller ikke alltid på jakt etter det presise uttrykket, men foretrekker å liste opp synonymer som i hvert fall gir leseren en ide om hva han er ute etter. Luther, som selv var en ganske stilsikker forfatter, kommenterer dette i sitt forord og sier at her må leseren konsentrere seg om innholdet og ikke «ergre seg over den dårlige tysk og de enkle og likefremme ord».

Det stiller en oversetter overfor valget mellom å prøve å forbedre teksten ved å gjøre den språklig mer elegant, eller å prøve å formidle mest mulig av den opprinnelige språktonen. Her har oversettere av Den tyske teologi gjort nokså ulike valg. Hoffmans

5 I Hoffmans engelske utgave fra 1980.

engelske oversettelse er så fri at det periodevis nærmer seg gjendiktning, mens både Blamires’ engelske fra 2003 og Alois Haas’ tyske fra 1980 ligger mye tettere på originalen. De bruker også von Hintens tekst fra 1982 som utgangspunkt. Jeg følger disse oversettelsene på begge punkter, blant annet ved å prøve å oversette noenlunde konkordant.6 Jeg har på denne måten prøvd å unngå fristelsen til å gjøre dette til en glatt tekst som svarer til våre språkidealer. Oversettelse av en tekst som er blitt til i en helt annen kultur enn vår egen, kan godt yte litt motstand, ellers blir resultatet lett mer fortolkning enn oversettelse.

Et eksempel på dette er bruken av hankjønnsord som fellesbetegnelse for alle mennesker, noe vi i dag ofte prøver å unngå. Her hjelpes oversettelsen i noen grad av at «menneske», som er hankjønn på tysk, er intetkjønn på norsk. Men utover det har jeg ikke prøvd å korrigere forfatterens preferanser; derfor står det «han» i oversettelsen også der det er åpenbart at det dreier seg om mennesker av begge kjønn.

Tekster fra mystikken vil ofte ha et element av tvetydighet som skyldes at de ifølge sakens natur beveger seg tett opp mot grensen for det uutsigelige, og det er etter min oppfatning viktig at oversettelsen prøver å bevare denne tvetydigheten uten å oppløse den. Noen ganger har jeg likevel for klarhetens skyld føyd til ord som ikke direkte svarer til noe ord i originalteksten; de har jeg satt i hakeparentes. Forhåpentlig ligger det ikke for mye styring av leserens fortolkning i dette.

6 Det vil si at jeg prøver å gjengi samme ord på tysk med samme ord på norsk så langt det går uten at oversettelsen blir uforståelig.

Innledning

Som en lesehjelp for lesere med lite kjennskap til mystikkens spiritualitet avslutter jeg imidlertid denne innledningen med en kort sammenfatning av den virkelighetsforståelse Den tyske teologi er skrevet på grunnlag av. Ytterligere lesehjelp kan en finne i Joachim Grüns etterord.

Utgangspunktet er en forståelse av at det gode og det virkelige er ett og det samme, og dette har et evig og uskapt opphav som det ligger utenfor menneskets kompetanse å beskrive og å navngi, men som vi likevel godt kan kalle Gud. Vesen – tingenes essens, deres egentlige identitet – og virkelighet oppstår når det evige og uskapte går ut over seg selv og manifesteres på tidens premisser. Utgangspunktet er altså en stram og sterk skapelsesteologi, hvor fysisk, konkret virkelighet oppfattes som god og gudgitt, mens Gud i seg selv og uten å være manifestert gjennom sine gjerninger ligger bortenfor den erfarbare virkelighet.

Mennesket realiserer sin gudgitte virkelighet når det erkjenner at det er det evige gode som er manifestert i all virkelighet.

Dets problem er imidlertid at det vender seg bort fra Gud og forstår virkeligheten som forankret i elementer av det skapte. Det gir seg utslag i en livsholdning bortvendt fra Gud som boken kaller «egenvilje». Enhver bevegelse i retning av et mer sekulært orientert livsperspektiv forstås her altså som uttrykk for åndelig forfall.

Den eneste som har realisert et liv uten egenvilje, og dermed som ren gudsmanifestering, er Kristus. Veien til sannhet består derfor i å følge Kristus etter, ved å legge av seg egenviljen og motta all virkelighet som manifestering av den evige godhet. Da

framstår den evige godhet som Far som føder Sønnen i hjertet, noe som skaper lengsel etter forening med Gud eller den evige godhet.

Selv om målsetningen er den uutsigelige lykke som ligger i foreningen med alts evige opphav, representerer Den tyske teologi likevel ikke en verdensfjern virkelighetsflukt. I jakten på det godes opphav glemmer forfatteren aldri betydningen av det godes manifesteringer; deler av skriftet kan derfor også leses som oppfordring til selvforglemmende tjeneste for ens medmennesker.

Det kan virke forvirrende at forfatteren, til tross for sin sterke skapelsesteologi, opererer med et naturbegrep som er rent negativt; natur er her forstått nærmest som det samme som egenviljens manifestering. Her får man bare ta til etterretning at for denne forfatter beskrives godhetens manifestering med begreper som vesen og sannhet, mens naturbegrepet står for noe annet.7

Dette kan ha noe å gjøre med den polemiske brodd som deler av boken er tydelig preget av, nemlig kritikken av det denne boken oppfatter som en udisiplinert frihetsutfoldelse. Vel er det så sjelens forening med godhetens opphav uttrykkes gjennom godhetens konkrete manifestering i et liv i etterfølgelse. Men fristelsen til åndelig hovmod ligger her snublende nær; å gå rundt og betrakte seg selv som hevet over livets normer og bud fordi en for sin egen del har nådd et høyere åndelig nivå enn alle andre er et grovt feilgrep. Like viktig som å holde det høye mål for øye er det derfor å advare mot å tro at en har nådd det.

7 Det er imidlertid ikke mer spesielt enn at vi har akkurat det samme i salmeboken: «All kur / er sur / for menneskets natur» (NoS 340, vers 3).

Innledning

De store mystikere kritiseres iblant for en åndeliggjøring som overser betydningen av den ryddige regelmessighet i kirkens og verdens liv. Den kritikken treffer ikke Den tyske teologi, som nettopp er skarpt avvisende til dem som mener de har lagt ordningene bak seg. Likevel kan man nok si at skriftet preges av en viss ensidighet. At sakramentet ikke skal foraktes, er tydelig nok, men betydningen av dåp og nattverd for at Sønnen skal fødes i hjertet utforskes ikke. At den sanne etterfølgelse oppstår ved Åndens formidling, er også tydelig nok, men det er forholdet mellom Faderen og Sønnen som utfoldes med energi. Men ingen bok sier alt, og ensidighet kan også være en styrke. Den tyske teologi har virket til inspirasjon og oppbyggelse for mange gjennom sin nå snart 700-årige historie; når det nå også foreligger på norsk, kan det forhåpentlig også inspirere flere.

Stavanger, St. Hans dag 24. juni 2024

Knut Alfsvåg

Professor i systematisk teologi.

Fakultet for teologi og samfunnsfag, VID vitenskapelige høgskole

En kort, kommentert bibliografi

Amadou, Christine (red.). Verdens hellige skrifter: Østkirken, De norske bokklubbene, 2002

Baring, Georg. Bibliographie der Ausgaben der ‘Theologia Deutsch’ (15161961). Baden-Baden: Heitz, 1963

Der Franckforter, Theologia Deutsch. Oversatt av Franz Pfeiffer. Gerns-

Innledning

bach/Baden 1886. (En oversettelse av avskriften fra 1497, lett tilgjengelig som Kindle-bok)

Der Franckforter, Theologia Deutsch. Oversettelse til nyhøytysk, innledning og sluttkommentar av Alois M. Haas. 4. utgave, Freiburg: Johannes, 2024 (Opprinnelig utgitt 1980)

Deutsche Theologia. Mit den Vorreden Dr. Martin Luthers und Joh. Arnds. Stuttgart, J. F. Steinkopf Verlag, 1955.

En ädel liten bok: Theologia Germanica i Martin Luthers utgåva. Om livet i Gud som det präglar livet i världen. Oversatt av Bengt Hoffman. Skellefteå: Artos & Norma, 1985

Hansen, Jan-Erik Ebbestad (red.). Verdens hellige skrifter: Vestens mystikk, De norske bokklubbene, 2005

Hinten, Wolfgang von. Der Frankforter (Theologia Deutsch): Kritische Textausgabe. München: Artemis, 1982

Leppin, Volker. «Die Verbindung von Augustinismus Und Mystik Im Späten Mittelalter Und in Der Frühen Reformatorischen Bewegung.» Lutherjahrbuch 85 (2018), 130–53 (drøfter forholdet mellom Luthers bruk av Theologia Deutsch og hans forståelse av Augustin)

Luther, Martin. Werke: Kritische Gesamtausgabe. Weimar: H. Bühlau, 1883-1990 (WA)

The Book of the Perfect Life. Oversatt og med en innlending av David Blamires. Walnut Creek: Altamira Press, 2003

The Theologia Germanica of Martin Luther. Oversettelse, innledning og forord av Bengt Hoffmann. London: SPCK 1980 (En fri oversettelse av Luthers utgave)

Theologia Germanica. Oversatt av Susanna Winkforth. (En oversettelse av 1497-avskriften, opprinnelig publisert 1893, nå tilgjengelig online i Christian Classics Ethereal Library)

Zecherle, Andreas. «Die ‚Theologia Deutsch‘: Ein Spätmittelalterlicher Mystischer Traktat.» I Barndt Hamm, Volker Leppin og Heidrun Munzert (red.), Gottes Nähe Unmittelbar Erfahren: Mystik Im Mittelalter Und Bei Martin Luther. Tübingen: Mohr Siebeck, 2007, 1-95 (En grundig drøfting av skriftets bakgrunn, innhold og overlevering)

Martin Luthers forord (1518)

WA 1,378-379

Man leser at Sankt Paulus, en ringe og foraktet person, likevel skrev mektige og tapre brev, og at han selv roste seg av at hans tale ikke var pyntet med skjønne og blomstrende ord. Likevel ble de funnet å være fulle av alle visdomskunstens rikdommer. Når man ser til Guds undere, er det klart at det alltid er slik.

Han velger ikke prektige og forfengelige predikanter til å bære fram sitt ord, men slik det skrevet står: ex ore infantium,8 gjennom stummes og diebarns munn9 har du på beste vis fått lovprisningen fram. Igjen, Guds visdom gjør de stummes tunger til de mest veltalende.10 Og han straffer de mennesker som tenker høyt om seg selv og tar anstøt av disse enfoldige: Concilium inopis11 etc., dere har vanæret de gode råd og den gode lære, fordi de ble framført av fattige og uanselige mennesker.

Jeg sier dette fordi jeg vil at enhver som leser denne boken, skal være advart om at han ikke til skade for seg selv må ergre seg

8 «Fra barnas munn.»

9 Salme 8,3.

10 Jf. Jes 35,6.

11 «Den hjelpeløses plan», Salme 14,6 (Vulgata Salme 13). Luther parafraserer den latinske oversettelsen, som kan gjengis slik: «Du har ødelagt den fattiges planer, men Herren er hans håp.»

over den dårlige tysk og de enkle og likefremme ord. For denne edle bok, så fattig og enkel den er i ord og menneskelig visdom, er desto rikere og særdeles kostelig i kunst og guddommelig visdom. Og jeg vil, om det enn skal være på narrens vis, framheve at jeg ikke har lært mer om Gud, Kristus, mennesket og alle ting av noen annen bok bortsett fra Bibelen og Sankt Augustin, og jeg vil fremdeles lære mer fra denne boken. Først nå forstår jeg at det er sant at noen høylærde taler foraktelig om oss Wittenberg-teologer som om vi holder på med noe nytt, som om det ikke hadde vært mennesker tidligere og andre steder, for det har virkelig vært slike. Men Guds vrede, fremkalt av vår synd, har ikke latt oss være verdige til å se og høre disse. Det er tydelig at slikt som dette ikke på lenge er blitt behandlet i universitetene.

Det har gått så langt at Guds hellige ord ikke bare er blitt lagt under benken, men nesten er blitt ødelagt av støv og møll.

Les denne boken hvem som vil, og si så om teologien hos oss er ny eller gammel, for denne boken er ikke ny. Men om det kanskje blir sagt som tidligere at vi er tyske teologer, så lar vi det være slik. Jeg takker Gud for at jeg virkelig kan høre og finne min Gud i det tyske tungemål, mens jeg og de andre med meg tidligere ikke har funnet ham hverken på latin, gresk eller hebraisk. Gud gi at denne lille boken blir mer kjent. Da vil vi finne at de tyske teologene uten tvil er de beste teologene. Amen.

Doktor Martin Luther Augustiner i Wittenberg.

prolog: Denne lille boken har Gud talt gjennom et vist, forstandig, sannferdig og rettferdig menneske, sin venn. Han var en gang medlem av Den tyske orden, en prest og vokter i dens herregård i Frankfurt,12 og forklarte mange ulike vidunderlige guddommelige sannheter, særlig hvordan og hvorledes man både kan forstå hvem som er de sanne og rette Guds venner, og hvem som er de urettferdige, falske og frie ånder som er til skade for den hellige kirke.13

KapiTTel 1: Hva det fullkomne og delene er, og hvordan man legger av delene, slik at det fullkomne kommer.

Sankt Paulus sier: «Når det fullkomne kommer, så tilintetgjør

12 Den tyske orden er en geistlig ridderorden som ble stiftet i 1190, og som lenge hadde stor betydning, ikke minst for misjonsarbeid i Preussen. Også flere andre medlemmer av denne ordenen var litterært aktive.

13 Guds venner var navnet på en gruppe innen tysk kirkeliv på 1300-tallet; navnet var hentet fra Joh 15,5. Dette skriftets forfatter hørte til denne gruppen, og dens mest kjente representant var Johann Tauler. Det fantes en konkurrerende gruppe som kalte seg Den frie åndens brødre, og som kritiseres flere steder i Den tyske teologi. For en drøftelse av den historiske holdbarheten av denne kritikken, se Zecherle, «Die ,Theologia Deutsch‘», 69-80.

man det ufullkomne og oppdelte.»14 Merk nå: Hva er det fullkomne og det oppdelte? Det fullkomne er et vesen som i seg selv og i sitt vesen har begrepet og innesluttet alt. Uten dette og foruten dette er det ikke noe sant vesen, og alle ting har sitt vesen i dette. For det er alle tings vesen og er i seg selv uforanderlig og ubevegelig, og det forvandler og beveger alle andre ting.

Men det oppdelte eller det ufullkomne er det som er sprunget ut eller skal springe ut av dette fullkomne, akkurat som en glans eller et skinn flyter ut fra solen eller fra et lys og skinner på noe, dette eller hint,15 og det kalles skapning. Av alle disse delte ting er ingen det fullkomne. Heller ikke er det fullkomne noe av det oppdelte. De oppdelte ting kan begripes, erkjennes og uttales. Det fullkomne er uerkjennbart, ubegripelig og uutsigelig for alle skapninger som skapte. Derfor navngir man ikke det fullkomne, for det er ikke noe av det skapte. Som skapt kan det skapte hverken erkjenne eller begripe, navngi eller tenke det. Bare når det fullkomne kommer, forkaster man det oppdelte. Men når kommer det? Jeg sier: Når det, så langt det er mulig, blir erkjent, erfart og smakt i sjelen.

Nå kunne man si: Når det er ukjent og ubegripelig for alle skapninger, og sjelen er en skapning, hvordan kan det da bli erkjent i sjelen? Svar: Derfor sier man: ‘I dette som skapt’; det

14 1 Kor 13,10.

15 Tysk «diß ader das», evt. «diß ader daß» – ortografi er ikke denne forfatterens sterke side – er hva vi på norsk har som «ditt eller datt»; her vanligvis gjengitt «dette eller hint». Det er et stående uttrykk for det oppdelte som kan «begripes, erkjennes og uttales», altså ethvert fenomen i den skapte verden.

betyr så mye som ‘det skapte i dets skapthet’. Fra dets jeg-het eller selvhet er det umulig for det skapte. Når dette fullkomne skal erkjennes i det skapte, da må skapthet, jeg-het, selvhet tapes og bli til intet. Det er dette Paulus-ordet betyr: «Når det fullkomne kommer», det vil si, når det erkjennes, så blir det oppdelte, det er skaptheten, jeg-heten, selvheten, min-heten, forkastet og holdt for å være intet. Så lenge man opprettholder sitt jeg og henger ved det, så forblir det fullkomne ukjent.

Nå kunne man også si: Du sier: Utenfor dette fullkomne eller uten dette er ikke noe, og likevel sier du at det flyter noe fra det.

Det som er flytt ut, det er utenfor det. Svar: Derfor sier man: utenfor eller uten dette er det ikke noe sant vesen. Det som er flytt ut, er ikke noe sant vesen og har ikke noe vesen annet enn i det fullkomne. Det er noe tilfeldig eller en glans eller et skinn som ikke er noe vesen og ikke har noe vesen annet enn som fra ilden, som glansen flyter ut fra, eller fra solen eller fra lyset.

KapiTTel 2: Hva synd er, og hvordan man ikke skal tillegge seg selv noe godt, for det tilhører alene den sanne Gud.

Skriften og troen og sannheten sier at synden ikke er noe annet enn at det skapte vender seg bort fra det uforanderlig gode og vender seg til det foranderlige. Det vil si at det vender seg fra det fullkomne til det oppdelte og ufullkomne og aller mest til seg selv.

Merk nå: Når det skapte tar som sitt eget noe gode slik som vesen, liv, viten, erkjennelse, evne, kort sagt alt det som man må kalle

godt, slik at det mener at det selv er dette eller at dette tilhører det skapte eller er av det skapte, så vender det seg bort. Hva gjorde djevelen, eller hva var hans fall eller bortvending, annet enn at han tar som sitt eget å være noe og tenker at noe er hans og tilhører ham? Å ta dette til seg som sitt jeg og sitt meg og sitt for meg og sitt mitt, det var hans bortvending og hans fall. Slik er han fremdeles.

KapiTTel 3: Hvordan menneskets fall og bortvending må bli utbedret på samme måte som Adams fall.

Hva gjorde Adam annet enn det samme? Man sier: Fordi Adam spiste eplet, var han fortapt eller fallen. Jeg sier: Det var på grunn av at han tok noe som sitt eget, på grunn av hans jeg, min, for meg, mitt og lignende. Hadde han spist syv epler og ikke tatt noe som sitt eget, så hadde han ikke falt. Men da det skjedde at han tok noe som sitt eget, da falt han, og det hadde han gjort om han ikke hadde spist noe eple.

Ja vel, jeg har falt hundre ganger dypere og vendt meg mer bort enn Adam, og hans fall og hans bortvending kan ikke noe menneske utbedre eller gjenopprette. Men hvordan kan mitt fall bli utbedret? Det må utbedres på samme måte som Adams og av den samme som utbedret Adams fall og på samme måte. Ved hvem og på hvilken måte skjedde denne utbedringen? Mennesket makter ikke noe uten Gud, og Gud skal ikke [utbedre] uten mennesket. Derfor tok Gud menneskelig natur eller menneskelighet på seg og ble menneskeliggjort og mennesket ble guddommeliggjort. Slik skjedde utbedringen.

Slik må også mitt fall utbedres. Jeg makter ikke det uten Gud og Gud skal eller vil det ikke uten meg. Skal det da skje, må Gud bli menneske i meg. Det vil si at Gud tar på seg alt som er i meg både innvendig og utvendig, slik at det ikke er noe som helst i meg som står Gud imot eller hindrer hans verk. Gud kunne ta til seg alle mennesker som fins og bli menneske i dem og de bli guddommeliggjort i ham; skjedde det ikke i meg, så ville mitt fall og min bortvending ikke bli utbedret, om det da ikke også skjedde i meg.

Og i denne gjenopprettelse og utbedring kan eller bør eller skal jeg ikke bidra med noe annet enn ren tålsomhet,16 slik at Gud alene handler og virker og jeg utholder ham og hans verk og hans vilje. Men om jeg ikke vil motta dette, men holder fast ved mitt og jeg og for meg og til meg, så hindrer det Gud så han ikke kan virke alene og uten hindring. Da forblir mitt fall og min bortvending uforbedret. Se, det gjør det at jeg tar noe [som mitt eget].

KapiTTel 4: Hvordan mennesket faller og tar bort Guds ære ved å tillegge seg selv noe godt.

Gud sier: «Jeg vil ikke gi min ære til noen.»17 Det betyr at ære og lovprisning ikke tilkommer noen annen enn Gud. Når jeg tillegger meg selv noe godt, altså at jeg er eller kan eller vet eller

16 På tysk «leiden». Vi har dette ordet også i moderne norsk (å lide), men som i all platonsk inspirert mystikk er betydningen videre. Det betyr å forholde seg meditativt mottagende til det som skjer enten det er positivt eller negativt. Det er oversatt med «utholde» eller «tålsomhet».

17 Jes 42,8; 48,11.

gjør dette gode eller at det er mitt eller er fra meg eller tilhører meg eller tilkommer meg eller lignende, så tiltar jeg meg berømmelse eller ære, da gjør jeg to onde ting. For det første et fall eller en bortvending som alt er sagt. For det andre griper jeg inn i Guds ære og gjør til mitt noe som bare tilhører Gud. For alt som man vil kalle godt, tilhører ingen annen enn alene den evige, sanne Gud som alene er Gud, og den som tillegger seg selv dette, handler urett og mot Gud.

KapiTTel 5: Hvordan man skal forestille seg at man skal bli innsiktsløs, viljeløs, kjærlighetsløs og fri for begjær og erkjennelse og lignende.

Noen mennesker sier at man skal bli innsiktsløs, viljeløs, kjærlighetsløs, fri for begjær og erkjennelse og lignende. Det betyr ikke at det i mennesket ikke er erkjennelse eller at Gud ikke er kjent for det eller blir elsket, villet, begjært, lovprist eller æret. Det ville være en stor svakhet, og mennesket ville være som fe eller kveg. Men det skulle komme fra det at menneskets erkjennelse er ekte og fullkommen når det blir forstått at denne erkjennelsen ikke er menneskets eller det skaptes, men den er det eviges erkjennelse, som er det evige ordet.

Se, på denne måten går mennesket og det skapte av gårde og tillegger ikke seg selv noe. Jo mindre det skapte tillegger seg selv av erkjennelse, jo mer fullkomment er det. På samme måte er det med viljen og kjærligheten og begjæret og alt slikt. Jo mindre man tillegger seg selv av disse ting, jo edlere og mer ekte og guddommelige blir de, og jo mer man tillegger seg selv disse

ting, jo grovere og mer oppblandet og ufullkomne blir de. Se, man må altså komme seg løs fra å tillegge seg selv disse ting. Å komme seg løs fra dette er den edleste og mest ekte erkjennelse som kan være i mennesket, og det er også den edleste og mest ekte kjærlighet, vilje og lyst, for alt dette er Guds alene.

Det er bedre og edlere om dette er fra Gud enn om det er fra det skapte. At jeg tillegger meg selv noe godt, kommer av den innbilning at det er mitt eller at jeg er dette. Var sannheten erkjent i meg, så ville det også være erkjent at jeg ikke er det gode eller at det ikke er mitt og ikke fra meg og så videre. Da vil det å tillegge seg selv dette falle bort av seg selv. Om Gud og det som er hans, er kjent i så stor grad det er mulig, og at dette er elsket og priset og æret, om det så bare er mennesket som innbiller seg at det priser og elsker Gud, så er det bedre enn at Gud ikke skulle være lovprist, elsket, æret og kjent. Om denne innbilning og uvitenhet blir til viten og erkjennelse av sannheten, så vil det å tillegge seg selv [det gode] falle bort. Da sier mennesket: Jeg er en stakkars dåre; jeg innbilte meg at jeg var dette, men nå er det og var virkelig Gud.

KapiTTel 6: Hvordan man først og fremst skal elske det beste og det edleste fordi det er det beste.

En mester som kalles Boëthius,18 sier: At vi ikke elsker det beste, 18 Latinsk filosof fra omkring år 500. Han var en viktig kilde for VestEuropas kunnskap om Platon og platonismen i middelalderen. Han sier i Om filosofiens trøst, bok 3, kap. 2: «Begjær etter det sanne gode er sådd i menneskenes sinn, men feilgrep leder dem til falskhet.»

kommer av vår svakhet. Det har han rett i. Det beste skulle være det kjæreste, og denne kjærligheten skulle ikke skjele til nytte eller unytte, gagn eller skade, vinning eller tap, ære eller vanære, lovprisning eller kritikk eller noe av dette. Men det som i sannhet er det edleste og beste, skulle være det kjæreste bare av den grunn at det er det beste og edleste.

Etter dette kunne et menneske innrette sitt liv i det ytre og det indre. I det ytre: Blant det skapte er ett bedre enn det andre ettersom det evige gode mer eller mindre skinner og virker i dette i forhold til i det andre. I det som det evige gode skiller og lyser og virker og erkjennes og elskes aller mest i, det er da det beste blant de skapte, og hvor dette skjer aller minst, det er også det minste gode.

Om nå mennesket behandler og omgås med det skapte og erkjenner denne forskjellen, da vil den beste skapningen være den kjæreste og mennesket vil holde seg til den og forene seg med den. Det vil en aller mest gjøre med dem som man tilegner Gud, det vil si at det tilhører Gud eller er Guds, slik som godhet og sannhet, fred, kjærlighet, rettferdighet og lignende. Dette skal det ytre mennesket rette seg etter, og det som står dette imot, skal man forakte og flykte fra.

Men om det indre mennesket gjorde et sprang og sprang inn i det fullkomne, da ville man finne og smake at det fullkomne er edlere og bedre enn alt som er ufullkomment og delt når det gjelder mål og ende og tall, og at det evige står over det forgjengelige og at kilden og opphavet står over alt som flyter og kan flyte ut av det. Da blir det ufullkomne og delene smakløse og tilintetgjort.

Denne boken, som her utgis for første gang på norsk, kan takke Martin Luther for sin popularitet og berømmelse. Han kom nemlig over dette skriftet da han selv strevde med å finne fram i teologiens brokete verden – og ble meget begeistret. Her hadde han funnet en anonym forfatter som satte søkelys på det sentrale i troen og som gjorde det uten å bruke lærd, latinsk terminologi. Derfor kalte han boken Den tyske teologi.

Mange har siden tatt del i Luthers begeistring, så skriftet er blitt utgitt mange ganger og på mange språk. Bokens budskap er at virkeligheten er Guds virkelighet og at vi bare oppfatter den rett om vi ser den slik. Derfor må egoisme og en selvsentrert livsholdning bekjempes. Dette leder imidlertid ikke til virkelighetsflukt, men til kjærlighetens tjeneste. Et mottagende liv i vår tid er en bevegelse henimot enhet over konfesjonsgrenser. I kampen for å realisere dette er Jesus vårt forbilde.

Oversettelsen er gjort av Knut Alfsvåg, som er professor i teologi ved VID vitenskapelige høyskole i Stavanger. I et etterord reflekterer Joachim Grün, som har arbeidet med retreater og åndelig veiledning i mange år, over bokens betydning for Kristusmystikken og hvordan vi kan utfordres av den.