10 minute read

The Concert for Bangladesh

Julegrana på Universitetsplassen strekker seg mot vinterhimmelen, og jeg kjenner gufset fra fjorden denne lørdagen i desember. Lysene på trærne i Studenterlunden har vært tent siden tidlig i høst. Jeg går videre til Egertorget, sneier Eger-kvartalet med sine luksuriøse merkeklær, tar til venstre og ned Grensen, forbi Stortorvets Gjæstgiveri med jazzcafe og runder hjørnet til jeg endelig kommer inn i varmen hos Big Dipper i Møllergata. Da duggen har forsvunnet fra brillene mine, blar jeg i platebunkene med pop og rock. Jeg står sammen med unge hipstere som har lagt sin elsk på vinyl, og menn på 60 pluss som mimrer over gamle covere. Butikken har et stort utvalg i nye innspillinger, men de selger også brukt. Jeg ser etter dobbeltalbumet Jesus Christ Superstar og trippelalbumet The Concert for Bangladesh. Begge står på juleønskelista til storebroren min, Hans Jacob.

Det var Hans Jacob som introduserte meg for artister som Bob Dylan, Joan Baez og Jethro Tull da jeg var i begynnelsen av tenårene. Hvert år hadde han sommerjobb i Musikk og Foto i Budstikkagården i Sandvika. Her solgte han singler, LP-plater, kameraer og tok imot filmruller som hadde «17 mai i begge ender», til fremkalling. En stor del av pengene han tjente, gikk til musikk. Slik begynte han tidlig å bygge opp en stor platesamling.

Advertisement

I 1972 begynte han på Rønningen, en kristen folkehøgskole på Kjelsås i Oslo.

Hans Jacob hadde sin kristne tro, men hvordan kunne han vite at Jesus var noe mer enn Buddha, Muhammed eller andre religionsstiftere? Det tenkte han mye på. Da han begynte på Rønningen, flyttet han fra det vante og trygge til et miljø hvor han ikke kjente noen. Da ble det enda mer viktig for ham å få en klarhet i hva han trodde på. Hans Jacob ba mye dette året om at Gud måtte vise ham hvem Jesus var.

En kveld i slutten av april 1973 fikk folkehøgskolen besøk av en gjeng ungdommer fra Guds Fred-fellesskapet. I Jesubevegelsen handlet det om å lovprise Jesus, «følge ham»; leve etter hans ord og vitne på gater og torg.

Gjengen fra Guds Fred opptrådte i skolens peisestue. Det var barbente jenter i lange, flagrende skjørt og gutter med hår ned på skuldrene, busserulls og t-skjorter med batikk-mønster.

De sang og spilte gitar. Sangene var basert på bibelvers som de selv hadde satt melodier til. På gitarene var det klistremerker i svart og hvitt med kors og en finger som pekte opp mot himmelen hvor det sto «one way»; Jesus er veien!

En av gutta fra Guds Fred holdt en kort andakt. Han snakket om at vi mennesker er som treet, og Gud er gartneren som ønsker å klippe av de greinene som ikke bærer frukt. Er det noe ved oss mennesker som ikke bærer frukt, må vi kvitte oss med det. Det kan gjøre litt vondt, var budskapet, men velsignelsen blir så mye større etterpå.

Nesten alle elevene på skolen var til stede under møtet. Mange av dem ble smittet av Guds Freds begeistring for Jesus.

Hans Jacob ble tent av det han hørte. – Jeg ble henført av den enkle forkynnelsen og væremåten til Guds Fred. De var unge som meg selv, og budskapet traff meg.

Etter samlingen i peisestuen gikk Hans Jacob opp på rommet sitt på gutteinternatet og ba om at Gud måtte være gartneren i hans liv. – Mange ting skjedde den våren som gjorde at jeg fikk erfare at Jesus er den som han har gitt seg ut for å være. Den Jesus jeg var opplært til at han var, det stemte.

Foto og musikk var Hans Jacobs store interesser. Han spilte Mozart, Grieg og Beethoven på piano, til han i fjortenårsalderen gikk helt over til gitar og viser.

Gitaren var med ham på fjellturer i Jotunheimen, på leirer eller blant venner i sosiale lag på lørdagskveldene. Han sang og spilte viser som «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta», «Far har fortalt om byen slik den var før bilene fylte våre gater», eller «Det var en vakker morgen over Hiroshima by», diktet av Jens Bjørneboe (1920-1976) som Sverre Ingstad satte melodi til. Diktet skildrer morgenen 6. august 1945, før amerikanerne slapp atombomba over byen klokka 08.15.

Når Hans Jacob sang om Hiroshima by, ble det alltid stille etterpå.

En kveld på Rønningen satt Hans Jacob alene på rommet sitt og øvde inn en sang på gitaren. Da kom en annen fra gutteinternatet på besøk. Han hadde noe han måtte si. Denne vennen kunne fortelle at Gud hadde talt til ham. Gud hadde sagt at han ville «prøve» Hans Jacob i troen. Gud ville se hva som betydde mest for Hans Jacob. Var det Jesus eller musikken?

Hans Jacob måtte kvitte seg med alle platene. Det hadde Gud sagt. De nærmere hundre albumene hans sto i veien for Jesus.

Hans Jacob lyttet til sin venn. Han skjønte at han måtte vise Gud at Jesus var viktigere enn både Beatles, Bob Dylan, Cat Stevens, Joan Beaz, Pink Floyd og The Seekers. Det var ikke nok å mene at Gud var størst, han måtte også vise det i konkret handling.

Hans Jacob ville være lydig mot Gud. Derfor dro han hjem til gutterommet sitt på Gjettum i Bærum og samlet sammen alle albumene. Han plukket fram Beatles-platene, albumene til Finn Kalvik, Joni Mitchell, Øystein Sunde, Simon & Garfunkel, Peter, Paul and Mary og – alle de andre bandene, gruppene og artistene han elsket. Han stappet platene ned i en grønn ryggsekk, pluss i to store hvite plastikkposer med den røde logoen til Ali kaffe.

Han tok den mørkeblå Kolsåsbanen fra Gjettum stasjon inn til Nationaltheatret. På ryggen hadde han den tunge sekken. Plastposene skar seg inn i hendene. Han gikk opp Karl Johan, forbi både Musikkhuset og Norsk Musikkforlag hvor han ofte hadde stukket innom og bladd i platebunker. Han passerte gateselgere som satt på fortauet med beina i kors og fristet med kulltegninger, diktsamlinger og hjemmelagde smykker i sølv, skinn og perle av tre. På Grand-hjørnet sto en gutt i islender og solgte Klassekampen. Hans Jacob gikk opp Lille Grensen som var blitt gågate, inn i Akersgata, forbi Lutherstiftelsens bokhandel med bøker som Seksualliv og ekteskap – hva sier Bibelen?, Søster Ola – en mor i Israel og Sanger for de små i utstillingsvinduet. Han passerte Aftenposten og Dagbladet. Videre forbi Dillingøen Reklamebyrå og videre oppover Ullevålsveien.

På hjørnet mellom Ullevålsveien og St. Olavsgate lå Ringstrøm Antikvariat, med bøker, tidsskrifter og en egen avdeling med vinylplater. Hans Jacob satte ryggsekken og bæreposene på disken og viste fram alle albumene sine. Mannen bak disken snudde og vendte på platene. Han talte dem og kom med en pris for alt sammen.

Slik kvittet Hans Jacob seg med hele platesamlinga si. Det var vondt, men det måtte til.

Da han gikk ut av butikken, var han mange kilo lettere. Det var ikke lenger noe som tynget. Nå var han fri og klar til å ta imot det Gud ville gi ham.

Hans Jacob fikk 600 kroner for platene han solgte hos Ringstrøms Antikvariat. Pengene la han i kollektbøssa på neste gospelgudstjeneste Guds Fred hadde i Trefoldighetskirken i Akersgata.

–Vi var unge og svermeriske, sier Hans Jacob i dag. –Vi var overbevist om at vi hadde oppdaget kristendommen på nytt. Kristendommen var noe mer enn det vi hadde lært på skolen og i konfirmantundervisningen. Troen skulle ikke bare handle om salmevers, trosbekjennelsen og lange prekener. Troen handlet om å overgi seg. Og troens frukter var kjærlighet, glede og fred. –Vi opplevde at Gud konkret grep inn i livet vårt og vi higet etter enda flere følelsesmessige opplevelser. Vi var så opptatt av opplevelser at vi søkte stadig nye opplevelser, og opplevelsene uteble ikke. Vi mente at vi fikk et glimt av hvem Jesus var. Men for å sikre oss slike opplevelser, så måtte ikke noe stå i veien for Gud.

Og Gud ville prøve oss i troen. Slik som Jesus testet disiplene.

I dag ser Hans Jacob annerledes på det. Han har for lengst bygd seg opp en ny platesamling, Nå har han 100 LP-er og ca. 1000 CD-er. Han har dessuten kjøpt en splitter ny platespiller i valnøtt. – Platespilleren er vakker som et møbel, sier han entusiastisk.

Han har elektrostatiske høyttalere som er 1,4 meter høye. Kvaliteten på lyden er for ham minst like viktig som selve musikken. Hans krav til høyttalere er at lyden er så god at det skal høres ut som han er til stede på konserten. Musikk er ikke noe han bare har i bakgrunnen mens han gjør alt mulig annet. Når han legger på en plate, setter han seg ned i godstolen med grått saueskinn, og lytter. Musikken fyller hele rommet. Der og da er alt annet uvesentlig.

Det betyr ikke at han har glemt Gud.

Han er fremdeles sterk i troen.

Det var noen uker før jul jeg snakket med Hans Jacob om platene som han en gang kvittet seg med. – Du har vel kjøpt dem på nytt? spurte jeg. Du har dem vel enten som LP eller CD?

Jeg vet at å laste ned musikk, ikke er aktuelt for ham. Han skal kunne kjenne fysisk på et cover.

Jo da, han hadde kjøpt igjen platene. Men det var to album han ikke hadde fått tak i, fikk jeg vite.

Det er derfor jeg står her hos Big Dipper og blar i platebunker denne råkalde lørdagen i desember. Ringstrøms Antikvariat er lagt ned. Det skjedde etter nesten 50 års drift. Da er det godt at det har dukket opp andre sjapper som selger både nye og brukte vinylplater. Jeg leter etter dobbeltalbumet Jesus Christ Superstar og trippelalbumet The Concert for Bangladesh. Det kan bli en fin julepresang.

The Concert for Bangladesh er et liveopptak fra konserten i Madison Square Garden i New York 1. august 1971, til støtte for den katastroferammede befolkningen i Bangladesh. På konserten framførte George Harrison sin låt «My Sweet Lord» som sto øverst på hitlistene:

Mm, my Lord (Hallelujah) My, my, my Lord (Hare Krishna) My sweet Lord ( Hare Krishna) My sweet lo Lord (Krishna Krishna) My Lord (Hare Hare) …

Medlemmene i The Beatles hadde vært i India for å sette seg mer inn i læren til den hinduistiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. John Lennon, Paul McCartney, Ringo Star og George Harrison ønsket å oppnå en euforisk opplevelse – uten narkotika. Nå skulle det være slutt med LSD. George Harrisons «My sweet Lord» ble til etter denne reisen. George Harrison ønsket å vise at de kristnes Halleluja og buddhistenes Hare Krishna egentlig var det samme. Låta lå åtte uker på topp på VG-lista i 1971.

«My Sweet Lord» var en lengsel etter Gud og et behov for å hylle ham, mente George Harrison selv.

Eric Clapton måtte ta metadon før konserten i Madison Square Garden. Han fikk likevel et sammenbrudd på scenen og måtte få legehjelp før han kunne fullføre.

Bob Dylan framførte blant annet Mr. Tambourine Man, Just Like A Woman og Blowin’ In The Wind. «Blowin’ In The Wind» er kanskje hans mest kjente protestvise, som i Norge ble sunget i viseklubber, på stevner og andre steder der ungdom samlet seg.

Jesus Christ Superstar er en britisk rockeopera av lyrikeren Tim Rice og komponisten Andrew Lloyd Webber. Den handler om Jesu siste uke på jorda og slutter med korsfestelsen. Albumet gikk rett til topps på hitlistene i USA sommeren 1970. Året etter ble rockeoperaen satt opp på Broadway i New York.

Hos Big Dipper finner jeg det jeg leter etter. Jeg kjøper både Jesus Christ Superstar og The Concert for Bangladesh. Butikken har to utgaver av The Concert for Bangladesh. Coveret til det ene albumet er litt slitt, mens det andre er helt feilfritt og koster 200 kroner mer.

Jeg kjøper det fineste, selvfølgelig gjør jeg det.

INGER-LISE FINSTAD

BRENNENDE HJERTER

Jesusbevegelsen og de radikale 70-åra

This article is from: