INGRID RIBE-NYHUS
SÅ DET IKKE BLIR BORTE
Ingrid Ribe-Nyhus (f. 1987) er sykehusprest og bosatt på Hamar. Hun har vært spaltist i Vårt land og er i dag litteraturkritiker i podkasten Kulturmisjonen. Så det ikke blir borte er hennes første roman.
ingrid ribe-nyhus
Så det ikke blir borte
Roman
Efrem forlag 2025
Ingrid Ribe-Nyhus Så det ikke blir borte
© Efrem forlag AS, Follese 2025
Illustrasjon omslag: Thorvald Erichsen, Sittende kvinne i interiør (1931)
Omslagsdesign: Marte Espevik | Molberger Satt med Adobe Garamond Pro 11,5/14,5 av Øyvind Lerø | Efrem forlag Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook as, Falun Første opplag, 2025
ISBN 978-82-8475-010-1
www.efremforlag.no
Det snødde ikke lenger. Himmelen var like hvit som bakken under skoa. Trærne var flere og lengre her, som krumbøyde kjemper over gjerdene. Jeg stoppa utafor det røde huset med smijernsport. I oppkjørselen stod en gammel Volvo, nesten nedsnødd.
Jeg fikk øye på ham i hagen. Han stod vendt mot epletreet, førsøkte å vikle julelys rundt greinene.
«Hei», ropte jeg. «Er du Bjørn?»
Han løfta hånda i en hilsen. På denne avstanden så jeg ikke brannskaden på hånda hans.
«Bare gå inn gjennom porten.»
Han slang fra seg julelysa, skritta over ei snøfonn på tunge støvler, og fortsatte mot porten. Han var høyere enn jeg hadde trodd.
«Velkommen», sa Bjørn og rakte meg hånda. Mi iskalde forsvant i hans som ikke var kald i det hele tatt.
«Eva», svarte jeg.
«Vi skal til annekset på baksiden av huset», sa Bjørn.
Annekset var mindre enn jeg hadde sett for meg. Bokhyller fra golv til tak. Ei skuvseng dandert med puter. En ørelappstol og en skinnstol. Et rundt trebord i midten. En skrivepult med skuffer ved vinduet.
«Det er nesten hundre år gammelt», sa Bjørn og hang jakka si på stumtjeneren. «Så det er litt slitent, som du ser.»
Han kippa på seg et par skinntøfler, gikk bort til hylla og
trykka på knappen på vannkokeren.
«Kan jeg by deg på pulverkaffe?»
«Ja takk», sa jeg.
«Vær så god, bare sitt.»
Stolen var mjuk.
Bjørn henta krus fra hylla, satte dem på bordet og slapp to skjeer pulver oppi hver av dem. Jeg så opp i taket. En bærebjelke.
Bjørn satte seg i den andre stolen, la beina i kors og så meg rett i øya. Kan hende nesten førti år med empatisk speiling hadde satt sine spor i ansiktet hans. Eller kanskje sorgen kom fra han sjøl. To milde, blå øyne. Djupe linjer tvers over panna. Blandinga av svart og grått hår fikk meg til å tenke på en gammal labrador. Et lite hakk over neseryggen, etter lesebriller, kan hende. Han hadde glemt å barbere seg, eller kanskje skjegget skulle være sånn. Han så ut som en sånn mann som mangla ei pipe i munnviken.
«Så mange bøker du har», sa jeg. «Har du lest alle?»
«Ikke alle», svarte Bjørn. «Men jeg syntes det er hyggelig å ha dem her. Jeg er interessert i mye forskjellig.»
«Jeg ser det.»
Det kom et pling fra vannkokeren.
Bjørn skjenka rykende vann i krusa på bordet før han satte vannkokeren tilbake i hylla. Ved sida av lå ei tipakning med tørkeservietter.
Jeg tok en svart slurk før jeg satte fra meg koppen. Bjørn beholdt koppen i hånda enda den måtte være like varm som min.
«Takk for at jeg fikk komme», sa jeg.
«Det var jo bra at det kom en åpning så fort», svarte Bjørn. Øya var like snille som på bildet.
«Jeg leste i boka di», sa jeg.
«Å?»
«Eller ei av dem. Den siste, Føniks», sa jeg. «Det virker som du har hjulpet mange. Tror du at du kan hjelpe meg?»
«Jeg håper det», svarte Bjørn. «Jeg tenker på det som et samarbeid. At vi begge bidrar.»
En tova engel hang i en sytråd fra leselampa på pulten. Den snurra rolig rundt sin egen akse og velsigna liksom rommet for hver runde.
«Du skrev at du er tjuefire år?» sa Bjørn. «At du går på profesjonsstudier i teologi, på femte året? Betyr det at du er ferdig om halvannet år?»
Jeg nikka.
«Og at du hadde vært hos en lege tidligere i høst?»
«Legen hadde en sånn smerteskala-plakat han ville jeg skulle peke på», sa jeg. «Den gikk bare til ti.»
«Akkurat.»
Bjørn trakk ut ei bok og et ark fra hylla, og la det mot låret. Han fant penn i innerlomma på Blazeren.
«Jeg har i alle fall ikke noen smerteskala du trenger å peke på», sa Bjørn.
«Hva skriver du?» spurte jeg.
«Bare noen stikkord. Så husker jeg bedre til neste gang. Vil du si noe mer om hva som fikk deg til å ta kontakt?»
Bak hodet hans hang et maleri. En mørkegrønn skog. Ei elv i midten. Et fabeldyr. Chagall, kanskje.
«Jeg veit jo nesten ingenting om deg», sa jeg. «Bortsett fra det som stod i boka di.»
«Hva er det du vet om meg da?»
«At du bor her, tydeligvis. At du er gift og har barn.»
«Jeg er gift, og jeg har barn», sa Bjørn.
Jeg prøvde å se dem for meg. Det klarte jeg ikke. I stedet så jeg for meg ansiktet til mora hans. Hu han hadde skrevet om i boka. Hu som hadde dødd i ei bilulykke da han var tjue.
«Jeg pleier ikke å fortelle så mye om meg selv», sa Bjørn. «Jeg tenker at det er deg og ditt liv som skal være i fokus her.»
Jeg pirka på armlenet. Et mattere felt i treverket der utallige fingre sikkert hadde pirka før meg. Bjørn satt med albuen mot stolermet. Haka støtta mot hånda, pekefingeren opp langs kinnet. Det var så stille på dette kontoret som ikke likna på andre kontor.
«Du kan si akkurat hva du vil her», sa Bjørn. «Det du har på hjertet. Alt som faller deg inn.»
«Er du en god far?»
Bjørn strøyk en finger over haka. «Det måtte kanskje barna mine svart på», sa han. «Hvordan er din far da?»
«Jeg veit at jeg egentlig er en av de heldige», sa jeg og det blei stille i rommet. Bare en svak summende lyd fra datamaskina på skrivepulten som jeg ikke hadde lagt merke til før nå. «Men likevel», la jeg til. «Det gjør vondt hele tida.»
«Det er som om noe er borte», sa jeg.
«Det er som om noe er borte», gjentok Bjørn. Stemma hans var følsom, verken mørk eller lys, liksom ei streng midt imellom.
«Vet du hva som er borte?»
«Gud», svarte jeg og beit innsida av kinna.
Som barn hadde jeg lukka øya og sett for meg Jesus før jeg sovna. Jeg hadde starta med de nederste delene av kroppen, sandalene, føttene. Jeg hadde fortsatt å jobbe meg oppover, til leggene, kjortelen, livet, så armene, henda. Reine, solbrune arbeidshender. Jeg kom så nær at jeg kunne kjenne lukta av sagflis og sjø. Kunne kjenne teksturen av lin mot håndflatene da jeg tok på kjortelen. Jeg strøyk fingeren over det åpne såret i hånda hans. Der naglen hadde gjennombora kjøttet, gikk lyset tvers igjennom. Dro jeg kjortelen til side, kunne jeg se spydsåret som ei åpen flenge i huden. Men det gjorde ikke vondt lenger. Det sa han, før jeg sovna. At ingenting gjorde vondt lenger nå.
Olav trakk ut stolen ved sida av min. Jeg skjøv den andre kaffekoppen over på hans side av pulten.
«Nice», sa Olav og dro opp en boks med hårvoks fra sekken. Han gnei en hvit klatt mellom håndflatene og dro den gjennom håret. Det lukta såpe og granbar. Notatboka hans så ut som papirsøppel.
«Frisk igjen?» spurte han.
I det samme kom Kjartan. Han trakk ut en stol og satte seg han også.
Professor Hille klappa i henda og ba om oppmerksomheten. Det var siste undervisningsdag før juleferien. Bagen min lå ferdigpakka mellom beina så jeg ville rekke første toget hjem til mamma og pappa i Drammen.
«Sett dere sammen tre og tre og snakk om hvordan dere ville løst oppgaven», sa Hille. Han hadde delt ut et nytt kasus.
«Leverer dere dødsbudskapet ute på trappa, eller ber dere om å få komme inn i gangen først? Hvordan sier dere dødsbudskapet mest mulig rett fram og uten å skape forvirring? Hva sier dere når pårørende spør om å få se avdøde?
Alt dette er viktig å ha tenkt gjennom på forhånd.»
Kjartan sa han ville spurt mora i huset om å få komme inn i stua.
«Men det er jo mora som er død», sa Olav og pekte på arket.
«Det er sønnen som åpner døra», sa jeg.
«Han er seks år», sa Olav.
«For noe dritt», sa Kjartan.
«Kanskje spørre gutten om faren hans er hjemme da?» spurte jeg.
Kjartan fortsatte å stirre på arket. Det så ut som tanken på gutten hadde gjort ham ute av stand til å snakke.
Kjartan hadde begynt på teologistudiene rett etter bibelskole i Grimstad, og jeg hadde fordomsfullt venta på at det skulle dukke opp sår etter de konservative åra fra ungdomstida hans. Kjartan måtte imidlertid være det lykkeligste menneske jeg kjente. Kanskje det var derfor han sverga til de svarte Black Metal-skjortene. Jeg likte Kjartan. Olav og. Odelsgutten som elska både Buddha og Jesus og ikke ville være odelsgutt likevel og trossa mora og faren da han begynte på teologi i stedet for å ta over gården i Vinje i Telemark.
De to var de eneste jeg kom til å savne. De eneste på
MF Vitenskapelige høyskole som kanskje kom til å savne meg og.
Hille snudde seg mot tavla og skreiv «ritualer» og «rolle.»
«Presteskjorta er til hjelp for begge parter», fortsatte han og sirkla inn orda med krittet. «Det blir en understreking av rollen, og den avstanden skaper også nødvendig rom for den andre.»
Han rakte ei ny bunke med papirer til Olav og ba ham dele dem ut.
«Noter gjerne datoene for neste semester allerede nå. Vi starter rett på med undervisning etter jul», fortsatte
Hille mens Olav gikk mellom pultradene og delte ut semesterplanen. Den sklei bortover pulten og landa i fanget
mitt. Vårsemesteret 2010. Jeg myste på emnekodene. De likna svarte fluer. TEOL6744, TEOL6745. Metode.
Jeg snudde arket opp ned, fant en blyant i pennalet og tegna ansiktet til Bjørn. Først konturene av hodet, så håret, øyebryna, haka. Øya til sist. De var vanskeligst.
Det så ikke ut som øya til en som hadde mista mange han var glad i. Det så ikke ut som øya til en mann som virka forsont med liv og død og smerte og sånn heller. Jeg strøyk fingeren over panna hans for å lage skygger. I bakgrunnen hørte jeg stemma til Hille. De korte smella hver gang krittet traff tavla.
Jeg fant et anna ark og starta på nytt. Det var ingen som merka noe uansett. Ingen som merka at jeg ikke hørte til der lenger. At jeg ikke skreiv om Gud eller ritualer eller Paul Tillich, men tegna det samme ansiktet på nytt og på nytt.
Forfatterportrett: Klara Markusson Kunstverk forside: Thorvald Erichsen, Sittende kvinne i interiør, 1931 (utsnitt)
Omslagsdesign: Marte Espevik, molberger.no
En tova engel hang i en sytråd fra leselampa på pulten. Den snurra rolig rundt sin egen akse og velsigna liksom rommet for hver runde.
«Du kan si akkurat hva du vil her», sa Bjørn. «Det du har på hjertet. Alt som faller deg inn.»
«Er du en god far?»
Bjørn strøyk en finger over haka. «Det måtte kanskje barna mine svart på», sa han. «Hvordan er din far da?»
«Jeg veit at jeg egentlig er en av de heldige», sa jeg, og det blei stille i rommet. Bare en svak summende lyd fra datamaskina på skrivepulten som jeg ikke hadde lagt merke til før nå. «Men likevel», la jeg til, «det gjør vondt hele tida.»
«Det er som om noe er borte», sa jeg.
«Det er som om noe er borte», gjentok Bjørn. Stemmen hans var følsom, verken mørk eller lys, liksom en streng midt imellom. «Veit du hva som er borte?»
Eva er teologistudent, men etterlatt i et mørke og i villrede om hun fortsatt kan bli prest. Hun oppsøker Bjørn, en ordknapp terapeut med kontor i et hageanneks. Så det ikke blir borte skildrer barndom og Bach, Freud og fugleegg, trass, savn, overføring og overskridelse. Med lekent språk og lysende observasjoner har Ingrid Ribe-Nyhus skrevet en roman om det umistelige.
ISBN 978-82-8475-010-1
Efrem forlag