Den blå døra

Huset i Norbygata 45 på Grønland i Oslo er mindre enn jeg husker det. På et hvitt skilt under ringeklokka står det Nadheim med små svarte bokstaver. Kvinner og menn som selger sex, blir tatt godt hånd om her, i regi av Kirkens Bymisjon. Jeg ringer på, og ei ung kvinne åpner opp for meg. Håret hennes er mørkt og krøllete, og øynene er brune. Hun snakker norsk med aksent. Hun smiler bredt og går et skritt til side og slipper meg inn. Etter mange år er jeg igjen bak den blå døra.

Det var her Guds Fred holdt til, det største fellesskapet innenfor det som ble kalt Jesusbevegelsen. Guds Fred begynte som et lite kollektiv med sju ungdommer, sommeren 1972. Fellesskapet vokste raskt. På det meste jobbet rundt 70 frivillige her, som vasket, ryddet, og kokte te til alle som stakk innom, smurte matpakker til rusavhengige som sov under bruene, og tilbød en varm dusj til jenter som solgte kroppen sin. «Gudsfredere» evangeliserte på gata, sang og spilte i Lille Grensen og på Egertorget og gikk på husbesøk for å fortelle

9

at Jesus lever. Snart spredde alternativbevegelsen av brennende kristne seg til steder som Bergen, Sandefjord, Molde og Tromsø.

Litt lenger borti Norbygata hadde Klassekampen sitt redaksjonslokale. Avisa ble etablert i 1969 for å styrke den marxist-leninistiske bevegelsen. I starten var det frivillige som brettet aviser, solgte den og gjorde det redaksjonelle arbeidet.

Ml-erne var aktive på universiteter og høyskoler, og studenter samlet seg i studiesirkler for å fordype seg i Maos skrifter. Målet var det klasseløse kommunistiske samfunn.

Slottsparken hadde allerede trukket til seg barbeinte langhåra jenter og gutter som drømte om fred og kjærlighet, røkte hasj og søkte åndelig mystikk i østlige religioner.

Rundt om i landet oppsto små og store anarkistgrupper som kjempet for nedbygging av statsmakta. Miljøbevisste ungdommer protesterte mot atomkraftverk, forurensing og utbygging av fosser.

Kvinner kastet bh-en og de sloss for likestilling og frigjøring. Både Nyfeministene og Kvinnefronten dannet lokallag i byer rundt om i landet.

Vi var barn av foreldre som hadde vært med på å bygge opp landet etter andre verdenskrig. Vi var ikke lenger et fattig land, og aldri før hadde godene vært så jevnt fordelt.

10

Mens voksne gledet seg over den økonomiske veksten slik at de kunne kjøpe fryseboks, vaskemaskin, tv-apparat og folkevogn, var vi en ungdomsgenerasjon som gjorde opprør mot autoriteter, tradisjoner og det kommersielle forbrukersamfunnet som forsøpla jorda vår. Det var kald front mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. USA kriget i Vietnam og drepte uskyldige ofre. De rike landene stjal fra de fattige. Verden var urettferdig.

Det var ml-bevegelse, økologibevegelse, miljøbevegelse, kvinnebevegelse, hippiebevegelse, homobevegelse, anarkistbevegelse og visebevegelse. I mylderet av flower-power, demonstrasjoner, yoga, meditasjon, vegetarmat og økologisk landbruk oppstod Jesusbevegelsen. Den hadde startet i USA på slutten av 1960-tallet blant frikere som søkte nye åndelige verdier, og Jesus ble framstilt som en langhåra opprører, en revolusjonær frigjører som tok parti med de svake, sårbare og utstøtte. Lignende kristne miljøer oppstod over store deler av USA og spredde seg videre til Europa.

Jeg var blant dem som vanket litt i Guds Fred-miljøet i den gamle bygningen i Norbygata på Oslo øst. Det første som slår meg i møtet med huset nå, er hvor mye lysere interiøret er blitt. Borte er de brune, oransje og grønne 70-tallsfargene. Jeg vandrer gjennom rommene og minner fra min egen ungdomstid dukker opp. I de årene ble huset fylt opp av frikete jenter og langhåra

11

gutter som lovpriste Gud. Jesus elsket oss, og Jesus kunne gjøre mirakler.

Jeg husker hvordan vi satt i en ring på brune og lilla puter på gulvet i møtesalen. Vi var brødre og søstre i ånden. Møtesalen er mindre enn jeg husker den, men bjelkene i taket er der ennå.

Kvinnen som tar meg med rundt, ber meg følge henne ut i bakgården. Her er det viltvoksende gress, et høyt plankegjerde og hvite plasthagestoler. Kvinnen har noe hun vil vise meg; en hagerake lener seg til den grå murveggen. –Se her, sier hun. På skaftet i tre står det Guds Fred med store svarte tusjbokstaver.

Det er det eneste synlige tegnet på at Guds Fred-fellesskapet holdt til her.

I 1980 ble Guds Fred lagt ned. Det samme skjedde med lignende fellesskap rundt om i Norge. På 1980-tallet fikk ml-bevegelsen mindre oppslutning. Hippiene hadde for lengst forlatt Slottsparken. Nå tiltrakk parken kun pushere og ungdom som gikk på hardere stoffer, mens politiet prøvde å jage dem bort. Feministene hadde fått gjennomslag for viktige krav og aktiviteten avtok. Debattmøtene stilnet, det ble færre fakkeltog og de store demonstrasjonene løste seg opp.

Sommeren 1979 var jeg på Draugen-festivalen i Mefjordvær på yttersida av Senja. Et svartkledd

12

punkeband opptrådte. Blant høye spisse fjell og storhavet rett ut, skrek vokalisten fra scenen: «Snuten ut av parken!».

Nå var det boots, nagler og sikkerhetsnåler i øret som gjaldt.

En ny generasjon var på vei til å overta.

Alt har sin tid.

Og vi er selv med på å forme den tida vi lever i. Slik er det, uansett hva vi tror på, tenker jeg, idet den blå døra går igjen bak meg.

13