Njål Skrunes
JOHANNES’ ÅPENBARING
o En kommentar o
© Efrem forlag 2025 isbn 978-82-8475-006-4
Efrem forlag, Follese post@efremforlag.no www.efremforlag.no
Illustrasjon forside: Sunrise on shore, JeraRS | Adobe Stock Omslag og sats: Efrem forlag
Trykk: ScandBook, Falun
Satt med Adobe Trinite 11/12,1
Papir: 80g Munken Print Cream
Utgivelsen har mottatt støtte fra NLA Høgskolen.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Efrem forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
· | Forord 15
1 | Språket 17
Innhold
InnlednIng 17
1.1 Språket og Guds verden 19
1.2 Språket og eskatologien 19
1.3 Litterære former – apokalyptiske, profetiske, liturgiske tekster 21
1.4 Åpenbaringsbokens forhold til andre bibelske tekster 24
1.4.1 Forholdet til Det gamle testamentet 24
1.4.2 Forholdet til evangeliene 26
1.4.3 Forhold til Paulusbrevene 26
1.4.4 Forholdet til 1 Peters brev 27
1.4.5 Forholdet til den poetiske litteraturen og salmetradisjonen 27
1.5 Fortolkninger av bilder og tall 29
1.5.1 Billedsymbolikk 29
1.5.2 Tallsymbolikk 30
1.5.3 Beregning av tid og tidsperioder 31
2 | ForFatter, tId, SItuaSjon og henSIkt 34
2.1 Forfatter 34
2.2 Tid og situasjon 36
2.2.1 Tidlig datering, ca 69 e.Kr. 36
2.2.2 Sen datering, ca. 90-96 e.Kr. 39
2.3 Mottaker, situasjon og hensikt 40
2.3.1 Brevform 40
2.3.2 Mottaker 41
2.3.3 Menighetenes religiøse og sosio-kulturelle rammesituasjon 42
3 | tolknIngShIStorIe og tolknIngStyper 46
3.1 Oppsummering av ulike tolkningsteorier 51
4 | oppbygnIng av åpenbarIngSboken 52
4.1 Bruken av tidsbegrepet 53
4.2 Andre strukturkriterier 54
5 | valg av kommentarlItteratur 55
kommentarer 65
Overskrift og innledning, 1,1-7 66
1 | InnlednIng, 1,1-7 66
1.1 Inneledende sammenfatning, 1,1-3 67
1.2 Sammenfatning og utsyn 75
1.3 Hilsen, 1,4-6 76
1.4 Avsluttende hyllest, 1,7 86
1.5 Sammenfatning og utsyn 89
FørSte hoveddel, 1,8-3,22 Kristus og de sju menighetene 90
2 | gudS SelvpreSentaSjon, kallet og menneSkeSønnenS åpenbarIng, 1,8-22 91
2.1 Guds selvpresentasjon, 1,8 91
2.2 Johannes; situasjon og kall, 1,9-11 92
2.3 Menneskesønnens åpenbaring, 1,12-20 98
2.3.1 Visjonen: Synet av Menneskesønnen, 1,12-16 98
2.3.2 Johannes sin reaksjon og Menneskesønnens selvpresentasjon, 1,17-20 101
2.4 Sammenfatning og utsyn 106
3 | proFetISk budSkap tIl Sju menIgheter, 2,1-3,22 107
3.1 Tekstens oppbygning og litterære karakter 108
3.2 Tolkningshistorie 109
3.3 Profetisk budskap til menigheten i Efesos, 2,1-7 110
3.3.1 Byen Efesos 110
3.3.2 Budskapet 112
3.3.2.1 Presentasjon av adressat og avsender, 2,1 112
3.3.2.2 Menighetens åndelige kraft, 2,2-3 114
3.3.2.3 Kritikk og kall til omvendelse og ros, 2,4-6 117
3.3.3.4 Kall til å lytte og eskatologisk løfte, 2,7 122
3.3.4 Sammenfatning og utsyn 124
3.4 Profetisk budskap til menigheten i Smyrna, 2,8-11 125
3.4.1 Byen Smyrna 125
3.4.2 Budskapet 127
3.4.2.1 Presentasjon av adressat og avsender, 2,8 127
3.4.2.2 Menighetens trengsler, 2,9 128
3.4.2.3 Trøst og formaning, 2,10 132
3.4.2.4 Kallet til å lytte og eskatologisk løfte, 2,11 134
3.4.3 Sammenfatning og utsyn 135
3.5 Profetisk budskap til menigheten i Pergamon, 2,12-17 136
3.5.1 Byen Pergamon 136
3.5.2 Budskapet 137
3.5.2.1 Presentasjon av adressat og avsender, 2,12 137
3.5.2.2 Menighetens utfordringer og fasthet i troen, 2,13 138
3.5.2.3 Menighetens tolerante holdning til vranglære, 2,14-15 139
3.5.2.4 Kall til omvendelse, 2,16 142
3.5.2.5 Kall til å lytte og eskatologiske løfte, 2,17 143
3.5.3 Sammenfatning og utsyn 145
3.6 Profetisk budskap til menigheten i Tyatira, 2,18-29 146
3.6.1 Byen Tyatira 146
3.6.2 Budskapet 148
3.6.2.1 Presentasjon av adressat og avsender, 2,18 148
3.6.2.2 Menighetens kjærlighet, tro og tjeneste, 2,19 149
3.6.2.3 Menighetens tolerante holdning til vranglæren og konsekvensen, 2,20-23 151
3.6.2.4 Oppmuntring til de andre om å stå fast, 2,24-25 155
3.6.2.5 Eskatologisk løfte og kall til å lytte, 2,26-29 157
3.6.3 Sammenfatning og utsyn 159
3.7 Profetisk budskap til menigheten i Sardes, 3,1-6 160
3.7.1 Byen Sardes 160
3.7.2 Budskapet 162
3.7.2.1 Presentasjon av avsender, mottaker og åndelig krise, 3,1 162
3.7.2.2 Kall til omvendelse, 3,2-3 164
3.7.2.3 Eskatologisk løfte og kall til å lytte, 3,4-6 166
3.7.3 Sammenfatning og utsyn 169
3.8 Profetisk budskap til menigheten i Filadelfia, 3,7-13 170
3.8.1 Byen Filadelfia 170
3.8.2 Budskapet 171
3.8.2.1 Presentasjon av adressat og avsender, 3,7 172
3.8.2.2 Menighetens troskap mot Guds ord og Jesu navn, 3,8 173
3.8.2.3 Menighetens tjeneste og Guds bevarende gjerning, 3,9-11 175
3.8.2.3 Eskatologisk løfte og kall til å lytte, 3,12-13 180
3.8.3 Sammenfatning og utsyn 182
3.9 Profetisk budskap til menigheten i Laodikea, 3,14-22 182
3.9.1 Byen Laodikea 183
3.9.2 Budskapet 184
3.9.2.1 Presentasjon av adressat og avsender, 3,14 184
3.9.2.2 Menighetens åndelige selvbedrag, 3,15-17 187
3.9.2.3 Kall til omvendelse, 3,18-20 191
3.9.2.4 Eskatologisk løfte og kall til å lytte, 3,21-22 195
3.9.3 Sammenfatning og utsyn 196
andre hoveddel 4,1-19,10
Gud er i forfølgelsen: Han bevarer, redder og straffer 198
4 | bakgrunnSteppe: grunnleggende tolknIngSSyn 198
4.1 En samtidshistorisk fortolkning, preterismen 198
4.2 Klassisk dispensasjonalisme 199
4.3 Den idealistiske tolkningsteori 200
4.4 Kirkehistorisk-eskatologisk tolkning 200
4.5 Oppbygningen av andre hoveddel, 4,1-19,10 200
5 | gudS SuverenItet, InnSettelSen av l ammet, de SekS FørSte Seglene
og gudS trøSt, 4,1-7,17 201
5.1 Guds tronsal 4,1-11 202
5.1.1 Johannes inviteres til den himmelske tronsal, 4,1-2a 203
5.1.2 Beskrivelsen av den himmelske tronsalen, 4,2b-8a 206
5.1.3 Den himmelske tilbedelse av Gud på troen, 4,8b-11 214
5.1.4 Sammenfatning og utsyn 221
5.2 Innsettelsen av Lammet, 5,1-14 222
5.2.1.Synet av den forseglede bokrullen, 5,1 222
5.2.2 Hvem er verdig til å bryte seglene, 5,2-5 224
5.2.3 Lammet, overrekkelsen av bokrullen og den nye sangen, 5,6-10 227
5.2.4 Den universelle lovprisningen av Lammet, 5,11-14 237
5.2.5 Sammenfatning og utsyn 243
5.3 De seks seglene, 6,1-17 244
5.3.1 Første segl – den hvite hesten, 6,1-2 247
5.3.2 Andre segl – den røde hesten, 6,3-4 249
5.3.3 Tredje segl – den svarte hesten, 6,5-6 252
5.3.4 Fjerde segl – den gulbleke hesten, 6,7-8 254
5.3.5 Femte segl – martyrene under alteret, 6,9-11 256
5.3.6 Sjette segl – kosmiske katastrofer og de mektiges flykt,6,12-17 263
5.3.7 Sammenfatning og utsyn 268
5.4 To trøstebudskap: Gud beskytter og utfrir fra trengselen, 7,1-17 269
5.4.1 De 144 000 beseglede på jorden, 7,1-9 270
5.4.1.1 De fire englene med de fire vindene, 7,1 270
5.4.1.2 En annen engelen og budskapet om beseglingen, 7,2-3 271
5.4.1.3 Johannes hører tallet på dem som blir beseglet, 7,4-8 273
5.4.2 Den store skare i himmelen, 7,10-17 278
5.4.2.1 Den store hvite skaren lovpriser Gud og Lammet, 7,9-10 279
5.4.2.2 Alle englene, de 24 eldste og de fire livsvesenene tilber Gud, 7,11-12 282
5.4.2.3 Identifikasjonen av den store hvite skaren, 7,13-14 284
5.4.2.4 Tjenesten for Gud og løfter for et nytt liv: Guds og Lammets omsorg, 7,15-17 286
5.4.3 Sammenfatning og utsyn 290
6 | det Sjuende Seglet og de SekS baSunene, 8,1-9,21 291
Ekskurs: Plagene over Egypt ved utferden, 2 Mos 7,8-13,16, og de sju basunene 293
6.1 Det sjuende seglet, 8,1 295
6.2 Prologen til de sju basunene: I Guds tronsal, 8,2-6 296
6.2.1 Sju engler blir gitt sju basuner, 8,2 296
6.2.2 Engelen ved røkelseskaret og de helliges bønner, 8,3-4 297
6.2.3 Det himmelske svaret på bønnene, 8,5 299
6.2.4 De sju englene forbereder seg for å blåse i basunene, 8,6 300
6.3 De seks baunene, 8,7-9,21 301
6.3.1 De fire første basunene, 8,7-12 302
6.3.1.1 Den første basun, 8,7 302
6.3.1.2 Den andre basun, 8,8-9 304
6.3.1.3 Den tredje basun, 8,10-11 305
6.3.1.4 Den fjerde basun, 8,12 306
6.3.2 Femte og sjette basun, 8,13-9,21 308
6.3.2.1 Introduksjon, 8,13 308
6.3.2.2 Den femte basun, 9,1-12 309
En stjerne/engel åpner avgrunnen, 9,1 310
Gresshoppehæren fra avgrunnen handler, 9,2-6 311
Beskrivelse av gresshoppehærens utrustning, 9,7-10 315
Den demoniske herskeren, 9,11 317
6.3.2.3 Den sjette basun, 9,12-21 318
Introduksjon, 9,12 319
Løslatelse av fire domsengler, 9,13-16 319
Beskrivelse: den demoniske hæren, virkemidler og død, 9,17-19 322
Reaksjonen fra de overlevende: Ingen omvendelse, 9,20-21 323
6.4 Sammenfatning og utsyn 328
7 | mellomSpIll: proFetI og vItneSbyrd, 10,1-11,13 329
7.1 Den mektige engelen, den lille bokrullen og Johannes, 10,1-11 330
7.1.1 En mektig engel bærer den lille bokrullen, 10,1-4 330
7.1.2 Engelen sverger og kunngjør at fullendelsen kommer, 10,5-7 335
7.1.3 Johannes sitt profetiske oppdrag, 10,8-11 338
7.2 Målingen av tempelet og de to vitnene, 11,1-13 341
7.2.1 Tolkningsmodeller 342
7.2.2 Målingen av tempelet, 11,1-2 344
7.2.3 De to profetiske vitnene, 11,3-6 349
7.2.4 Dyrets kamp mot vitnene og drapet av dem, 11,7-10 356
7.2.5 Vitnenes oppstandelse og himmelfart, 11,11-12 361
7.3 Sammenfatning og utsyn 365
8 | den Sjuende baSun: veropetS ForankrIng og begrunnelSe, 11,14-13,18 366
8.1 Veroptes forankring: proklamasjonen av Guds verdensherredømme, 11,14-18 367
8.1.1 Annonsering av det tredje veropet, 11,14 367
8.1.2 Himmelrøstenes proklamering av Guds herredømme, 11,15 368
8.1.3 De tjuefire eldstes takkehymne, 11,16-18 370
8.1.4 Sammenfatning og utsyn 376
8.2 Veropets begrunnelse: angrepet på Guds utvalgte, 11,19-13,18 376
8.2.1 Innledende guddommelig manifestasjon: kosmisk hendelser kunngjør enden,11,19 377
8.2.2 Kvinnen, hennes sønn og Dragen, 12,1-17 379
8.2.2.1 Introduksjon av kvinnen og dragen, 12,1-4a 379
8.2.2.2 Første scene: Fødsel og flukt, 12,4b-6 383
Ekskurs: Hvem er «kvinnen» i vår tekst? 387
1 Kvinnen symboliserer kirken 388
2 Kvinnen symboliserer jomfru Maria 389
3 Kvinnen symboliserer Israel 389
8.2.2.3 Andre scene: Dragens kamp i himmelen og hans nederlag, 12,7-12 390 Kampen i himmelen og dragens nederlag, 12,7-9 390
Himmelsk proklamasjon av seieren, 12,10-12 394
8.2.2.4 Tredje scene: dragen forfølger kvinne og hennes avkom, 12,13-17 400
Forfølgelsen og beskyttelsen av kvinnen, 12,13-16 400
Forfølgelsen av kvinnens andre barn, av Guds menighet, 12,17 402
8.2.3 Sammenfatning og utsyn 404
8.3 Dragen, dyret og den falske profet, 12,18-13,18 406
8.3.1 Dyret fra havet – Antikrist, 12,18-13,10 406
8.3.1.1 Dragen gir dyret sin makt, 12,18-13,4 406
8.3.1.2 Dyrets aktivitet og Guds kontroll, 13,5-8 412
8.3.1.3 Formaning om å høre og være beredt, 13,9-10 416
Ekskurs: Dyret – Antikrist 419
8.3.2 Sammenfatning og utsyn 424
8.3.3 Dyret fra jorden – den falske profet, 13,11-18 425
8.3.3.1Profetens opphav og kontrastfylte karakter, 13,11 425
8.3.3.2 Profetens makt, under og forførelse, 13,12-14a 427
8.3.3.3 Profetens skapende og formende kraft gjennom dyrets bild, 13,14b-15 430
8.3.3.4 Profetens tvingende og kontrollerende makt gjennom dyrets merke, 13,16-17 432
8.3.3.5 Påkallelse av visdom til å forstå hva som skjer, 13,18 433
8.3.4 Sammenfatning og utsyn 436
9 | trøSt og advarSel: vISjonen av gudS FrelSe og dom, 14,1-20 437
9.1 Lammet og de 144 000, 14,1-5 438
9.1.1 Visjonen av Lammet på Sion og de 144 000, 14,1 438
9.1.2 Lyden av den nye sangen, 14,2-3 441
9.1.3 De helliges kjennetegn, 14,4-5 442
9.2 Engler forkynner frelse og dom, 14,6-13 445
9.2.1 Den første engelen forkynner kallet til omvendelse, 14,6-7 446
9.2.2 Den andre engelen proklamere dommen over Babylon, 14,8 449
9.2.3 Den tredje engelen forkynner dommen over dyrets tilbedere, 14,9-11 451
9.2.4 Formaning og trøst, 14,12-13 453
9.2.5 Innhøstning til frelse og til dom, 14,14-20 455
9.2.5.1 Innhøstningen til frelse, 14,14-16 456
9.2.5.2 Innhøstningen til dom, 14,17-20 458
9.3 Sammenfatning og utsyn 461
10 | gudS vrede: de Sju vredeSSkålene og babylonS Fall, 15,1-19,10 463
10.1 Guds vrede og de sju vredesskålene, 15,1-16,21 463
10.1.1 Introduksjon og lovprisning av Lammet,15,1-4 464
10.1.1.1 Introduksjon av de sju englene, 15,1 464
10.1.1.2 De seirende lovsynger Guds suverenitet, 15,2-4 466
10.1.2 De sju vredesskålene, 15,5-16,21 473
10.1.2.1 De sju englene utrustes for oppdraget, 15,5-16,1 474
10.1.2.2 De sju vredesskålene, 16,2-21 477
Første skål – dyrets tilbedere rammes av byller, 16,2 478
Andre skål – havet blir til blod, alt liv dør, 16,3 478
Tredje skål – elver og vannkilder blir til blod, 16,4 479
Proklamasjon av Guds rettferdige dom, 16,5-7 480
Fjerde skål – solen svir, ingen vender om, 16,8-9 483
Femte skål – dyrets trone rammes, ingen vender om, 16,10-11 485
Sjette skål – den siste mobilisering til kampen mot de hellige, 16,12-16 487
Sjuende skål – dommen over Babylon, ingen vender om, 16,17-21 494
10.1.3 Sammenfatning og utsyn 498
10.2 Guds dom: Babylons undergang, 17,1-19,10 500
10.2.1 Horen på det skarlagenrøde dyret, 17,1-18 500
10.2.1.1 Introduksjon, 17,1-2 501
10.2.1.2 Beskrivelse av horen, 17,3,-6a 503
10.2.1.3 Engelens forklaring av visjonen, 17,6b-14 506
Johannes’ undring fører til engelens forklaring, 17,6b-7 507
Forklaringen av dyret, 17,8 507
Forklaringen av de sju hodene, 17,9-11 509
Forklaringen av de ti horn, 17,12-14 513
10.2.1.4 Borgerkrig: horens undergang, 17,15-18 516
10.2.2 Sammenfatning og utsyn 520
10.2.3 Babylons fall, 18,1-24 521
10.2.3.1 Engelen annonser Babylons fall, 18,1-3 522
10.2.3.2 Advarsel til Guds folk og klagesang over Babylon 18,4-20 525
En himmelsk røst kommanderer de troende til å forlate byen, 18,4-8 526
Kongenes klagerop, 18,9-10 532
Kjøpmennenes klagerop, 18,11-17a 534
Sjøfarernes klagerop, 18,17b-19 538
Et himmelsk kall til glede, 18,20 540
10.2.3.3 Ødeleggelsen av Babylon, 18,21-24 541
10.2.4 Sammenfatning og utsyn 545
10.2.5 Feiringen i himmelen, 19,1-8 547
10.2.5.1 Hallelujakoret, den store skaren, priser Guds seier, 19,1-3 547
10.2.5.2 De himmelske vesenenes svar, 19,4 551
10.2.5.3 Kall til å prise Gud, 19,5 551
10.2.5.4 Hallelujakoret, den store skaren, svarer, bruden er klar for Lammets bryllup,19,6-8 553
10.2.6 Avsluttende formaning til leserne, 19,9-10 557
10.2.7 Sammenfatning og utsyn 560
tredje hoveddel 19,11-22,5 Fullendelse
11 | avSluttende dom og Fullkommen FrelSe 562
11.1 Avsluttende seier og dom, 19,11-20,15 563
11.1.1 Rytteren på den hvite hesten, 19,11-16 564
11.1.1.1 Beskrivelse av rytteren på den hvite hesten, 19,11-13 564
11.1.1.2 Rytterens hær, utrustning og oppgave, 19,14-16 569
11.1.2 Invitasjonen til fuglene og de døde kroppene, 19,17-18 572
11.1.3 Kampen mot og dommen over dyret og hans allierte, 19,19-21 575
Ekskurs: Krigen og Jesu gjenkomst 578
11.1.4 Fengslingen av Satan, 20,1-3 582
11.1.5 Tusenårsriket, 20,4-6 588
Ekskurs: Tusenårsriket 595
1 Et tolkningshistorisk overblikk 595
2 Tusenårsriket i ulike tolkningsteorier og i et kritisk perspektiv 601
3 Åpenbaringsbokens tekst og noen grunnleggende betraktninger 604
Ekskurs: Israels omvendelse og tusenårsriket 606
11.1.6 Satans løslatelse, beseiring og dom, 20,7-10 609
11.1.7 Avsluttende dom, 20,11-15 615
11.1.7.1 Domstronen og kosmologiske konsekvenser, 20,11 616
11.1.7.2 Dommen og domsgrunnlaget, 20,12-13 617
11.1.7.3 Effektueringen av dommen, 20,14-15 619
11.1.8 Sammenfatning og utsyn 621
11.2 Fullkommen frelse, en ny himmel og en ny jord, 21,1-22,5 624
11.2.1 En ny himmel og en ny jord, 21,1-8 625
11.2.1.1 Visjonen av et nytt skaperverk og det nye Jerusalem, 21,1-2 625
11.2.1.2 Kontrasten mellom det nye og det gamle, 21,3-4 629
11.2.1.3 Guds oppsummering i sju punkter, 21,5-8 632
11.2.2 Det nye Jerusalem, 21,9-27 639
11.2.2.1 Johannes blir ledet av engelen og Ånden til et nytt utsyn, 21,9-10 640
11.2.2.2 Byens skjønnhet, murer, porter og grunnsteiner, 21,11-14 642
11.2.2.3 Byens mål, 21,15-17 645
11.2.2.4 Byens bygningsmateriale, 21,18-21 646
11.2.2.5 Gud og Lammet er byens tempel, 21,22-23 648
11.2.2.6 Byens befolkning, 21,24-27 650
11.2.3 Livsfylden i Guds nye skaperverk, 22,1-5 655
11.2.3.1 Guds gave: Livets vann og livets tre, 22,1-2 655
11.2.3.2 Relasjonen Gud og menneskene, 22,3-4 658
11.2.3.3 Guds velsignelse og det evige kongedømmet, 22,5 661
11.2.4 Sammenfatning og utsyn 661
12 |avSlutnIng: oppSummerIng, FormanInger og lengSel 22,6-21 664
12.1 Det profetiske ord, Jesu gjenkomst og Johannes’ reaksjon, 22,6-9 664
12.2 Engelens formaninger, 22,10-11 669
12.3 Jesu ord om lønn, salighet og engelens vitnesbyrd, 22,12-16 671
12.4 En samstemt bønn om Jesu komme, 22,17 676
12.5 Jesu avsluttende vitnesbyrd om bokens troverdighet og sitt komme, 22,18-20a 678
12.6 Menighetens lengsel og avsluttende nådehilsen, 22,20b-21 680
etterord
Budskapets aktualitet 683
1 · Trøst i forfølgelsen og Guds suverenitet 683
2 · Frelse og håp og Lammet på Guds trone 684
3 · Antikrists ånd og Antikrist 684
4 · Politisk makt og Antikrist 685
5 · Forførelse og forføreren 686
6 · Lovløsheten og den lovløse 686
7 · Jordens ødeleggelse og håpet 687
8 · Antikrist og Jesu gjenkomst 688
· | lItteraturlISte 689
Forord
Hvorfor skrive en kommentar til Johannes` åpenbaring?
Det er lett å tenke at Åpenbaringsboken er en bok for særlig interesserte, og det kan gis flere grunner for en slik vurdering. Språket er ofte vanskelig å forstå, og en spør seg selv: Skal teksten tolkes billedlig eller bokstavelig? Har vi noen kriterier å gå etter når denne type tekster skal tolkes? Tematikken er også spesiell, for store deler av boken leder oss inn i visjoner og audisjoner som åpner opp en metafysisk virkelighet som ellers ikke er tilgjengelig for vårt vanlige sanseapparat. Egenarten i Åpenbaringsboken er at den metafysiske virkeligheten er satt i relasjon til eskatologiske begivenheter med kosmiske og universelle dimensjoner. I tillegg finnes det er rekke fortolkninger av Åpenbaringsboken som minner mye om spekulasjon. Ikke minst gjør dette seg gjeldene når teksten skal anvendes og aktualiseres.
Personlig har jeg utsatt å arbeide med Åpenbaringsboken i mange år, bl.a. fordi jeg opplevde at den var krevende å tolke, og jeg merket at det var betydelige meningsforskjeller blant både predikanter og teologer. Noen ganger har slike uenigheter skapte sterke motsetninger og noen ganger fordømmelser.
Opp gjennom årene har jeg hatt mange bibeltimer om endetiden, men da først og fremst med utgangspunkt i Jesu eskatologiske tale og i Paulus` brev.
Men nå opplevde jeg at det var på tide at jeg tok meg tid til å arbeide mer grundig med Åpenbaringsboken.
Bønn
Åpenbaringsboken ender med at Jesus proklamerer: «Ja, jeg kommer snart!» Til det svarer Johannes på vegne av Guds folk: «Amen. Kom, Herre Jesus!»
Med disse ordene uttrykkes det en lengsel etter Jesu gjenkomst og realiseringen av Guds fullkomne frelse. Det er det framtidshåp alle Guds barn kan kjenne på, og som gjerne forsterker seg i møte med smerte, forførelse, forfølgelse og død. Det kristne frelsesbudskapet er fylt av trøst, for det viser til hva Gud både har gjort og hva han vil gjøre for å fullføre sin frelsesplan. I Åpenbaringsboken trer Guds suverenitet fram. Gjennom sin Sønn, Lammet på tronen, seirer Gud over alle de forførende og forfølgende krefter som søker å lede
menneskene bort fra Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus.
Min bønn er at du som leser denne kommentaren, kunne kjenne både på glede, trøst og takknemlighet fordi du har møtt Guds åpenbaring gjennom Jesus Kristus og kommet til tro på ham.
Takk
Kommentaren er blitt til over tid, og det er flere som har gitt hjelp og gode råd. Jeg vil nevne Johannes Kleppa og mine to kollegaer ved NLA Høgskolen, førsteamanuensis Gunnar Johnstad og professor Gunhild Hagesæther. I tillegg har lektor Torstein Sætre lest gjennom manus og gitt innspill til språket. Men alt som står i denne kommentarene står jeg selv ansvarlig for.
Jeg vil også takke NLA Høgskolen for deres økonomiske støtte til trykkingen av en så pass stor bok som dette. Jeg håper at jeg ved dette kan bidra til å realisere NLAs folkepedagogiske oppdrag.
Til slutt – også en takk til min kone, Astrid, som tålmodig har sett sin mann sitte ved datamaskinen tidlig og sent i en lang periode.
Njål Skrunes, Bergen, 15. mars 2025.
JOHANNES’ ÅPENBARING
Innledning
Johannes’ åpenbaring vekker ulike reaksjoner hos kristne lesere. For mange er dette en lukket bok som en kanskje har lest litt i, men som en raskt har lukket igjen. Språket er uvant, bildene er mange og ofte skremmende. For en nøktern bibelleser blir tekstene vanskelige å forstå. I tillegg kan noen også ha møtt svært spekulative utleggelser som har skapt negative holdninger til hele boken.
For noen har Johannes’ åpenbaring blitt en spennende bok. Språket har gitt rom for innlevelse og tankeflukt. De mange bildene har skapt et betydelig tolkningsrom. Samtidig har mange funnet likheter mellom egen samtid og de skildringen vi finner i Åpenbaringsboken. Dermed har boken fått både en personlig aktualitet og blitt en betydelig hjelp til å forstå menighetens situasjon i endetiden.
Gjennom hele kirkens historie har det vært debatt om bokens forfatter, dens innhold og bakgrunns situasjon, og ikke minst dens plass i Bibelen. Deler av denne diskusjon vil vi komme tilbake til. For min egen del ønsker jeg å komme nærmest mulig teksten, språket og innholdet, og hvilken situasjon den springer ut fra. Det er ikke alltid like lett å trekke klare konklusjoner, men alt er ikke like uklart og uforståelig. Jeg håper at min egen vandring gjennom Åpenbaringsboken kan gi noen en nødvendig hjelp til å arbeide videre med teksten, og at en slik medvandring kan resultere i at bokens budskap kan nå fram til nye tilhørere og lesere gjennom forkynnelse, undervisning og personlig bibelstudium.
1 · Språket
Vi kommer ikke forbi at språket i Johannes’ åpenbaring har en egenart som skaper utfordringer for oss som lesere i dag. Det kan være nyttig å reflektere litt over språkets betydning for å forstå den virkeligheten som omgir oss. Det er særlig nyttig i denne sammenhengen, for vi står overfor en rekke tekster
som omtaler en metafysisk virkelighet, en virkelighet utenfor vår synlige, hørbare og sanselige verden. I tillegg omtaler Åpenbaringsboken en framtid som ingen ennå har erfart, og som derfor ikke kan beskrives ut fra erfaring.
Vi lever innenfor den skapte og synlige virkelighet. Gjennom alle våre sanser fanger vi inn denne virkeligheten. Språket er gitt oss som et redskap for å sortere, ordne og forstå alt vi sanser. Språket gir oss kunnskap og innsikt, ved det samler vi på erfaring og formidler alt videre til andre. Språket er alltid i utvikling og blir mer nyansert for at vi bedre skal kunne forstå og erfare den skapte virkeligheten vi lever innenfor.
Men kan vi si noe om Guds verden, om Gud selv? Han er ikke en del av skaperverket. Det er derfor en fundamental grense mellom oss og Gud. Denne grensen kan vi som mennesker ikke bryte igjennom. Vi kan spekulere og fantasere, men det gir ingen sann gudskunnskap. Gud selv må bryte grensen. Han gjorde det da han skapte verden i begynnelsen. Derfor aner vi noe om Gud som Skaper ut fra Guds skapergjerning og skaperverk, Rom 1,19f. Men det er først gjennom Guds ordåpenbaring at vi får kjennskap til Guds plan og hensikt med skaperverket. Gjennom denne ordåpenbaringen lærer vi Guds person å kjenne. Språket i Guds åpenbaring er hele tiden det språket vi mennesker har lært å kjenne, og som er forankret i skaperverkets dimensjoner. Ikke minst er språket fanget inn av tid og rom. Alt skjer på et sted og i en tid. Vi har ikke et eget «englespråk» tilgjengelig.
I det øyeblikk Gud avslører for oss sine handlinger i historien, slik de trer fram i Israels historie, i Jesu Kristi liv, i hans ord og gjerning og i urmenigheten i den apostoliske tid, bruker Gud menneskers språk. Ved ord og setninger beskrives og fortolkes de historiske begivenhetene. De settes inn i en større frelseshistorisk sammenheng bestemt av Guds egen frelsesvilje. Denne språkdimensjonen ved Guds åpenbaring får både sin bekreftelse og sin sterke aksentuering når Jesus Kristus kalles for «Guds logos», «Guds ord». På samme måte som Jesus er sann Gud og sant menneske, er åpenbaringsordet en enhet av guddommelig tale og menneskelig språk.
Det er først når Gud ved sin Ånd gir ord som fortolker begivenhetene, at tekstene gir oss del i en enestående gudskunnskap.
Johannes omtaler åpenbaringssituasjonen med uttrykket å være «i Ånden», en pnevmati, se 1,10; 4,2, oversatt med «kom Ånden over meg» (Bibelen 2024) eller «grepet av Ånden» (Pollestad 2023). I denne situasjon under Åndens påvirkning med de visjoner og audisjoner som Johannes får del i, trer det fram et språk som gjengir hva han ser og hører. Han bruker da det språk han har lært og tilegnet seg gjennom livet ved å høre, lese og reflektere over hva språket formidler av innhold. Det er en prosess som pågår både reflektert og umiddelbart. Når Johannes får del i åpenbaringen på Patmos, er det ikke gjennom et nitidig «skrivebordsarbeid» hvor han sitter med en mengde skriftruller og klipper og limer fra ulike skrifter. En slik arbeidsmåte krever
arbeid over tid. Johannes får del i åpenbaringen på «Herrens dag», 1,10, første dagen i uken, tilsvarende vår søndag. Det betyr at det skjedde på en forholdsvis avgrenset tid.
Noen ganger virker det som om kommentarlitteraturen analyserer Åpenbaringsbokens tekst som om den var blitt til som et skrivebordsprodukt i stedet for at en bygger på at åpenbaringssituasjonen, språklig sett, er en skapende situasjon hvor det finner sted en sammensmelting av Johannes’ språklige forutsetninger med en språklig persepsjon av de visjoner og audisjoner han får del i.
1.1 | Språket og gudS verden
Når vi nå vender oss til tekstene i Johannes’ åpenbaring, står vi i stor grad overfor en egenartet språkbruk. På den ene siden er språket helt og holdent forankret i den skapte og synlige verden. Ord og uttrykk er kjent fra naturliv, menneskeliv og samfunnsliv. Samtidig sprenges den erfaringsbaserte forståelsen, når ord og begreper anvendes på den metafysiske verden, på Guds verden, som ligger utenfor det skapte. Det gjør at språket som beskriver hva Johannes ser, er metaforisk. Han bruker bilder kjent fra vår skapte verden, men de uttrykkene han bruker, er ikke identiske med det han ser. De bare ligner. Noen ganger tydeliggjør Johannes det ved å si at det «så ut som...», 4,3; 9,7, eller at det «lignet», 4,7; 6,6; 15,2; 19,1, eller at det «var lik» 14,14. Noen ganger blir synet Johannes får, forklart direkte i teksten, 17,7ff. Andre ganger sprenger synet enhver erfaring fra den naturlige verden.
Johannes er klar over at han står ved språkets grense, at det er en avstand mellom språk og guddommelig virkelighet. Det kommer også til uttrykk i 1,1 når Johannes bruker fortidsformen av verbet, på gresk semaino, som rommer mer enn bare «å kunngjøre». Det er snakk om en kunngjøring i et anskuelig billedspråk.1 I Bibelen 2024 oversettes det med «å vise noe». Det greske ordet semeion, som betyr «tegn», går tilbake til det samme greske grunnordet som verbet kommer fra. Semeion var ordet Johannes brukt om Jesu under da han skrev sitt evangelium, Joh 2,11; 4,54; 6,14 m.fl.. Underne viste utover seg til en større og mer omfattende virkelighet. Det ligger altså innebygd i hele det budskapet som Johannes får åpenbart, at det er et tegn som viser hen på en dypere virkelighet, Guds metafysiske verden og møtet mellom himmel og jord.
1.2 | Språket og eSkatologIen
Også når det eskatologiske perspektivet rulles opp, dvs. hva som skal skje i framtiden, møter vi et språklig særpreg. Framtiden er alltid ukjent.
1 Moe 1960: 25.
Beskrivelsen av framtiden skjer ikke ved øyenvitner. Heller ikke Guds handling i framtiden kan beskrives av et øyenvitne. Det gjør at språket som brukes når profetiene proklameres, er et annet enn det som brukes når oppfyllelsen erfares og skal beskrives. Det kan vi se når vi går til profetiene i Det gamle testamentet (heretter forkortet til GT) og til beskrivelsen av oppfyllelsen i Det nye testamentet (heretter forkortet til NT). At det er slik, bekreftes dersom vi tar utgangspunkt i noen av Messiasløftene i GT og ser på oppfyllelsen av dem i NT.
Vi finner ingen detaljbeskrivelse i GT om hva Messias skulle gjøre. Men vi finner helt sentrale hendelser omtalt på en slik måte at når det skjedde, da kunne de som kjente det profetiske ordet og var åpne for Guds handling i Jesus Kristus, se at det var Messias. Hans fødsel var omtalt, Jes 7,14; 9,6, fødestedet i Betlehem var nevnt hos profeten Mi, 5,1-2, hans død omtales i Jes 53,1ff, m.fl. Når vi leser disse gammeltestamentlige bibeltekstene og legger dem ved siden av evangelienes beretninger om det som skjedde, ser vi forskjellen i detaljrikdommen. Ut fra de gammeltestamentlige tekstene var det umulig å lese på forhånd hva som skulle skje i en stall i Betlehem, på et kors på Golgata osv., men det var sagt nok om selve hovedsaken til å forstå at Jesus fra Nasaret født i Betlehem var Guds Messias.
Forholdet profeti - oppfyllelse kan sammenlignes med peilemerker i horisonten som viser retningen for hvilken vei vi skal gå. Men det er først når vi kommer fram til merket, at vi kan beskrive terrenget omkring. Slik er det også med endetidsprofetiene. De er peilemerker i horisonten som vi kan orientere oss etter, men det er først når vi kommer i oppfyllelsens tid at vi kan beskrive hva som skjer.
De fleste tekstene i Johannes’ åpenbaring har med framtiden å gjøre. Det er skildringer av framtidsscenarier i et språk som er gjenkjennelig, for det som beskrives ligner på noe som har skjedd før og som er kjent. I Åpenbaringsboken er det mye tale om den forfulgte menighet. Det var kjent for leserne den gang, og det er kjent for oss i dag. Men dybdeerfaringen av slike begivenheter blir ofte beskrevet i et billedspråk som gir andre assosiasjoner enn en nøktern og oppregnende språkform. I Johannes’ åpenbaring møter vi billedspråket som skaper både forestillinger og sterke følelser.
De visjonære tekstene i Johannes’ åpenbaring taler både om den guddommelige verden og om hvordan Gud handler inn i den skapte verden, i den store kampen mellom Gud og Satan. Kampen står om menneskene som lever i den skapte, men falne verden, i et ødelagt skaperverk. Håpet om seier tegnes ut i dramatiske begivenheter og i en endelig forløsning av alt det skapte etter at alle motstandskrefter er kastet i «ildsjøen», 19,11-22,5.
I Åpenbaringsbokens omtale av framtiden inngår det også en lang rekke skildringer av naturkatastrofer. Vi får beskrivelser av katastrofer knyttet til øyer, hav og vann, se 6,14; 8,8-9; 16,20. Skildringene minner om vulkanske
utbrudd under vann, eller om øyer som vokser fram eller som går under. I tilknytning til slike vulkanske utbrudd skjer det også omfattende forgiftninger av havet og av vannet. Fra vulkanske utbrudd kan det også stige opp enorme askeskyer som gjøre at solen og månen oppleves å ha mistet noe av sin lyskraft, 6,12. Egeerhavet og det indre Middelhavsområdet er et kjent vulkansk område. I 79 e.Kr. kom også det velkjente vulkanutbruddet i Italia sør for dagens Napoli. Byene Pompeii og Herculaneum ble dekket av aske, og luften var full av giftige gasser. Slike hendelser skapte et katastrofespråk som vi finner igjen i de eskatologiske skildringene i Åpenbaringsboken, men omfanget av ødeleggelsene i endetiden vil bli mye mer omfattende enn det som er kjent fra før.
I katastrofeskildringene hører vi også om stjerner som faller ned, 6,13; 8,10. Dette minner om meteoritter som trenger gjennom atmosfæren og treffer jorden. Dette var fenomener som var velkjente også i antikken uten at folk visste helt hva som var årsaken til det de så. Skildringene som vi finner i Åpenbaringsboken, beskriver bare hva som sees og hvilke konsekvenser dette får. De er enorme, og de går langt ut over det som er erfart i dag.
I skildringen av dyrets herredømme og Babylon står vi overfor det samme språkfenomenet. Mange trekk i skildringene er kjent fra den livsform som folk kunne se og høre om, og som fant sted innen den herskende klassen eller den økonomiske overklassen, men skildringene får dimensjoner som går langt utover det de kunne observere i samtiden. Når det brukes dyresymboler om ondskapen, er det en kjent metaforisk språkbruk fra eskatologiske tekster i GT, f.eks. Danielsboken.
1.3 |lItterære Former - apokalyptISke, proFetetISke og lIturgISke tekSter
Ut fra språkbruken blir Johannes’ åpenbaring gjerne plassert innenfor den apokalyptiske litteraturen. Apokalypsis kommer av et gresk ord, apokalypsis, som oversettes med «åpenbaring». Ordrett betyr det greske ordet «av-dekking». Gjennom apokalypsen avdekkes hemmeligheter, noe ukjent blir avslørt. Det dreier seg da om den metafysiske verden, i bibelsk språkbruk: Guds verden.
I forskningen er det gjort en rekke forsøk på å definere og avgrense den apokalyptiske litteraturen i forhold til andre litteraturformer, bl.a. profetien.2 I vår sammenheng er det tilstrekkelig å peke på noen karakteristiske trekk. I den apokalyptiske litteraturen formidles åpenbaringen gjennom visjoner og audisjoner. Mottakeren får se inn i en verden som ellers er skjult og utilgjengelig, og han hører ord som kommer til ham utenfra. Noen ganger
2 Bøe 1998: 20. 33-35; Beale 1999: 37-43; Kjær 2024: 14-16.
blir det svært detaljerte skildringer av den metafysiske verden. I Åpenbaringsboken er skildringene av Guds verden fyldige og detaljerte. I deler av den apokalyptiske litteraturen kan slike metafysiske skildringer bli enda mer detaljerte, f.eks. i skildringen av hva som skjer med menneskene etter døden, av hva himmel og helvete rommer m.m.
I Åpenbaringsboken møter vi typiske trekk fra denne litteraturtypen. Vi finner en rekke visjoner, 1,12-16; 4,2bff; 6,1ff; 10,1-11; 11,19-12,18; 13,1-18 m.fl. Vi hører om audisjoner, 11,15-18; 14,2-5; 19,1-8 m.fl. Slike beretninger står ofte selvstendig, og det er ikke alltid at synene og audisjonene blir fortolket og forklart. Flere ganger trer Johannes fram som tilhører til lovsanger, 5,13; 7,12, til akklamasjoner, 4,11; 5,9-10, til seierssanger, 12,10-12; 14,8; 19,1-2, og til saligprisninger, 14,13; 16,15; 19,9; 20,6. Vi hører likeledes om hvordan Johannes løftes opp og inn i det himmelske rom for Guds trone, jfr. 4,1ff.
Apokalyptisk litteratur finnes så å si i alle religioner. I en periode av forskningshistorien som kalles for den religionshistoriske, var en opptatt med å finne paralleller til Johannes’ åpenbaring i en rekke andre og bibelfremmede tradisjoner, slik som gresk, egyptisk og iransk apokalyptikk. Når en fant likheter i begreper, uttrykk eller forestillinger, hadde en lett for å tolke det som avhengighet. Men påvisning av en viss parallellitet garanterer aldri for avhengighet. Likhet i ord og uttrykk kan ha mange andre forklaringer enn avhengighet. Forskningen har derfor i større grad konsentrert seg om paralleller i den jødiske apokalyptikken. Det dreier seg bl.a. om følgende bøker: Første Henoks bok, Fjerde Esras bok, Baruksapokalypsen, Jubileerboken, De sibylliske orakler, Mose himmelfart, Jesajas himmelfart. En har også funnet tilsvarende tekster etter Qumran-samfunnet.
Disse jødiske tekstene kan avspeile spesielle tradisjoner i Israel fra tiden etter det babylonske eksilet (586-538 f.Kr.). Muntlige og skriftlige tradisjoner har fått nedslag i disse skriftene. Men det har vært vanskelig å gi dem en nøyaktig datering. Et helt annet spørsmål er om Johannes har kjent til noen av disse bøkene. Det er vanskelig å finne svar på et slikt spørsmål. Samtidig er det viktige forskjeller mellom Johannes’ åpenbaring og disse jødisk-apokalyptiske tekstene. De siste tekstene går mye lenger i å skildre den metafysiske virkeligheten enn Åpenbaringsboken. Ofte tillegges skriftene forfattere fra fortiden, slik som Henok, Baruk, Esra. I tillegg er Johannes’ åpenbaring gjennomsyret av en trinitarisk og kristologisk åpenbaringsteologi.
Det vi med sikkerhet kan anta, er at Johannes har kjent til GT. Også i GT er det innslag av apokalyptiske tekster hvor den metafysiske verden, Guds verden, beskrives. Det er tale om visjoner og audisjoner og til tider en sterk symbolsk språkbruk.
I Johannes’ åpenbaring finner vi et spesielt slektskap med deler av Esekielsboken og Danielsboken. Det skal vi komme tilbake til i selve gjennomgangen
av bibeltekstene. Men det spesielle med Åpenbaringsbokens bruk av GT er at disse tekstavsnittene verken innledes eller avsluttes med en tilvisning til GT. I stedet henter forfatteren begreper, uttrykksformer og tenkemåter fra de gammeltestamentlige tekstene og bruker dem i sin egen fortløpende tekst.
Det er gjort en rekke forsøk på å telle hvor mange GT-henspillinger som finnes i Åpenbaringsboken. Tallet varierer mellom 250 og 700.3 Variasjonene avspeiler hvor vanskelig det er å bli enig om disse språklige henspillingene til GT, bl.a. kan et og samme ord eller uttrykk ha flere GT-tekster som bakgrunn. Når det er vanskelig å finne hvilke tekster det henspilles på, betyr det også at det kan være vanskelig å finne ut hvordan hver enkelt henspilling skal tolkes.4
Vi regner med at det er apostelen Johannes som har skrevet Åpenbaringsboken. Han vokste opp i Galilea omgitt av synagogen og av et samfunn hvor språket var gjennomsyret av de gammeltestamentlige skriftene. Han levde i en kultur hvor en var vant til å huske hellige tekster. På den måten ble GT en integrert del av Johannes’ språkverden. Det er derfor naturlig at Åpenbaringsboken har en språkføring som minner om GT.
Også i NT finnes det innslag av apokalyptiske tekster. I evangeliene har vi det som kalles Jesu eskatologiske tale, Mark 13; Matt 24-25; Luk 21. Disse teksten formidles ikke av en visjonsbærer slik som en profet i GT eller som Johannes, men det er Jesus selv som taler. Han trer fram og taler som Gud selv taler.
I brevene i NT finner vi tilsvarene tekster hos Paulus, men ikke rammet inn av en visjons- eller audisjonsinnledning. De paulinske tekstene har mer preg av læretekster som gir undervisning om endetiden, om Herrens gjenkomst og om hva som skal skje forut for Jesu gjenkomst, jfr. 1 Tess 4,13-5,11; 2 Tess 1,3-2,12. Tilsvarende er det med teksten i 2 Pet 3,1-18.
Johannes’ åpenbaring kalles også for «profeti», jfr. «ordene i denne profeti» 1,3; 22,18. Dermed brukes et velkjent begrep fra GT som gjenfinnes i ordene profet, profetere, profeti. Det profetiske ord omfatter mange forskjellige litterære former, hvor den apokalyptiske formen bare er en av dem. Profetene i GT talte på vegne av Gud først og fremst til sin egen samtid. De kalte folket til omvendelse, tro og lydighet mot Gud. Det meste av profetenes budskap var rettet inn mot den situasjonen folket befant seg i, for å avsløre deres forhold til Gud og til Guds lov. De talte konkret og direkte til tilhørerne om deres liv og om hva Gud ville gjøre med dem og for dem. Oftest var det tale om hva som skulle skje i nær framtid, men noen ganger talte profetene om en tid lenger framme.
I Åpenbaringsboken er det særlig åpenbaringsordene i kapittel 2-3 som taler tydeligst inn i samtiden og kaller til omvendelse og tro. Disse kapitlene
3 Gentry gir en oversikt over ulike forsøk på slike tellinger. Gentry 2024a: 129-139.
4 Se Bøe 1998: 5-11.
minner mye om den profetiske tale som vi finner i GT. Men vi har også en rekke poetiske tekster i Åpenbaringsboken som minner om et liturgisk språk, se 5,9-10; 5,12.13; 7,14-17;11,17-18; 15,3-4; 19,1-5 m.fl. I israelittisk tradisjon fantes det en rik poesi. Vi finner den særlig i Salmenes bok, men også flere andre steder i de historiske og profetiske bøkene. Mye av dette fikk også nedslag i synagogegudstjenesten. Dette var kjente tekster for Johannes og den kristne menighet, og de hørte naturlig til i forfatterens språkverden. Johannes’ åpenbaring ble skrevet med sikte på at den skulle leses opp for menighetene. Både de som leste opp, og de som tok imot profetordet, ble erklært for «salige», 1,3. Boken hadde et budskap til alle med konsekvenser for deres «salighet», for troens fellesskap både med Gud og mennesker i tid og evighet.
1.4 | åpenbarIngSbokenS Forhold tIl andre
bIbelSke tekSter
1.4.1 Forholdet til Det gamle testamente I slutten på det første århundret var GT tilgjengelig både i originalspråket hebraisk og i gresk oversettelse (kalt Septuaginta, forkortet til det romerske tallet for 70=LXX). I det foregående har vi påpekt at det er ingen bok i NT som har så mange referanser til GT som Åpenbaringsboken. Men ingen av disse referansene starter eller avslutter med en tilvisning til en bestemt tekst i GT. Slike tilvisninger som vi finner andre steder i NT, jfr. Matt 1,22; 2,5.15.17f m.fl., sier noe om hvordan den gammeltestamentlige teksten er brukt og fortolket. Disse mangler i Johannes’ åpenbaring. Dette særpreget har gitt grunnlag for en omfattende debatt med mange ulike teorier om hvordan forholdet mellom Åpenbaringsboken og GT skal forstås.5 En av utfordringene fortolkerne står overfor, er spørsmålet om hvordan en skal sortere ut de tekstene i Åpenbaringsboken som faktisk har en gammeltestamentlig referanse. I denne kommentaren vil vi forholde oss til slike tekster som henter opp begreper og uttrykk fra GT, og som bruker dem i Åpenbaringsboken med et meningsinnhold som samsvarer med GT-teksten. Så kan andre tekster være mer diskutable. Dette vil komme fram i kommentardelen.
En mulig måte å sortere mellom ulik bruk av GT-tekster kan være følgende:
• Johannes bruker ord og uttrykk fra GT som en naturlig del av sitt eget språk uten at det ligger en bevisst tilknytning til en bestemt tekst eller bestemte tekster eller situasjoner i GT. Det språklige uttrykket må da tolkes ut fra tekstsammenhengen i Åpenbaringsboken. Innhentingen
5 Beale gir en omfattende beskrivelse av denne debatten, Beale 1999: 76-99. I denne sammenhengen vil jeg bare forholde meg til noen sider ved debatten som kan ha betydning for kommentarene til enkeltekstene. Bøe har i sin avhandling en drøfting av forholdet mellom GT-tekster og deres anvendelse i Åpenbaringsboken på bakgrunn av bruken av Esek 38-39 i Åp 19,17-21 og 20,7-10. Bøe 1999: 313-340.
av en eventuell GT-tekst kan bare bidra til å forstå ordets meningsinnhold uten at det settes inn i en større teologisk tolkningsramme.
• Johannes bruker ord og uttrykk fra GT som tydelig er forankret i bestemte tekster og situasjoner. Johannes bruker disse tekstene ut fra at det er en motivlikhet mellom situasjonen i GT og det Johannes henspiller på i egen samtid eller i framtiden. Denne motivlikheten har en teologisk forutsetning, nemlig at Gud som handler og taler i GT, er den samme som handler og taler i Johannes’ samtid og i framtiden. GT-tekstene er ikke profetier om fullendelsen av Guds frelsesplan. Eksemplet på slike motiver er exodusmotivet i andre Mosebok, Noahmotivet, Sodoma- og Gomorramotivet, domsmotivet over Tyros m.fl.
• Johannes bruker ord og uttrykk fra eskatologiske tekster i GT. Det er særlig doms- og frelsestekster Johannes henter ord og uttrykk fra. I denne tekstbruken ligger det inne et oppfyllelsesmotiv, men oppfyllelsen må sees i lys av den nytestamentlige åpenbaring i Kristus, og tekstene må tolkes i samsvar med Kristusåpenbaringen. Dette krever at det i tolkningen av Johannes’ åpenbaring må gjøres tydelig om teksten taler om kirken, Guds menighet, bestående av jøder og hedninger, eller om den taler om det etniske Israel, om jødefolket.6
• En spesiell form for profeti - oppfyllelse er knyttet til den typologiske tolkningen av GT-tekster. Da blir GT-tekster som omtaler personer, situasjoner og institusjoner oppfattet som typer eller antityper til forhold i oppfyllelsen i den nye pakt. Eksempler på slik typologisk tolkninger er følgende: offerpraksisen i GT er et forbilde Jesus som Lammet, Babylon i GT er et bilde på de antikristelige kreftene i Johannes’ samtid særlig knyttet til Romerriket og til Antikrists rike i framtiden, og dyret i Danielsboken er bilde både på Antiokos IV Epifanes, på keiseren og keiserdyrkelsen i Johannes’ samtid og på Antikrist i endetiden.
• Johannes bruker aldri profeti - oppfyllelses motivet på den måten vi møter det i evangeliene, særlig i Matteusevangeliet, jfr. Matt 1,2; 2,5; 3,3; 4,14 m.fl. Evangeliene og andre NT-tekster som taler om oppfyllelsen av det profetiske ord, tar utgangspunkt i det som har skjedd ved Jesu komme, hans liv, død og oppstandelse. Det har funnet sted en konkret oppfyllelse av det profetiske ord. Johannes’ budskap i kap. 4-22 er selv et profetisk ord. Oppfyllelsen skjer en gang i framtiden og ikke
6 Denne type utforinger kommer opp flere steder i Åpenbaringsboken. Kanskje aller tydeligst i måten Esek 38-39 blir brukt i Åp 19,17-21 og 20,7-10. Det er en GT-tekst som angår Israel, men som i Åpenbaringsboken brukes universelt om oppgjøret med dyret, den falske profet og Satan og deres angrep på den kristne menighet. Johannes anvender ikke Esek 38-39 i Åpenbaringsboken som en direkte oppfyllelse, men den eskatologiske situasjonen skildres med sterke innsalg av tekstelementer fra Esekiel. Se Bøe 1999: 272f. 310f. Se kommentarene til Åp 19,17-21 og 20,7-10.
i hans samtid. Det er først når det profetisk-eskatologiske budskapet går i oppfyllelse, at det kan tales om profeti - oppfyllelse i forhold til Åpenbaringsboken. Heller ikke i de profetisk-eskatologiske tekstene i GT blir det talt om oppfyllelse av andre eskatologiske tekster innenfor åpenbaringshistorien i GT.
Disse tolkningsperspektivene på GT som her er skissert, vil komme til uttrykk i de konkrete kommentarene til Åpenbaringsbokens tekster.
1.4.2 Forholdet til evangeliene
Vi finner ikke eksempler på at Åpenbaringsboken siterer fra evangeliene, verken fra de synoptiske evangeliene eller fra Johannesevangeliet. Det er heller ikke vanlig at de nytestamentlige skriftene viser til hverandre. Det er bare Peter som en gang viser til at Paulus har skrevet brev som mottakeren kjenner til fra før, se 2 Pet 3,15f.
Nå sier Johannes i Åpenbaringsboken at han er bortvist til Patmos på grunn av «Guds ord» og «Jesu vitnesbyrd», 1,9, at han er et vitne om «Guds ord» og at han «bærer fram Jesu Kristi vitnesbyrd», 1,2. Her viser han først til «Guds ord», som vi mener refererer til GT, og til «Jesu Kristi vitnesbyrd», som vi har påpekt både er å forstå som et «vitnebyrd om Jesus» og som et «vitnesbyrd fra Jesus». Se kommentaren til disse versene. Vi oppfatter dette siste uttrykket som en henvisning til evangelietradisjonen. På den tid da Åpenbaringsboken ble skrevet, var nok evangelietradisjonen i ferd med å få en fastere form etter at det først hadde vært flere både skriftlige og muntlige evangeliefortellinger i omløp i urmenigheten, jfr. Luk 1,1-4.
Johannes, slik som vi oppfatter det, var selv bærer av evangelietradisjonen, som en apostel og øye- og ørevitne til det som skjedde med Jesus. Mellom Åpenbaringsboken og de synoptiske evangeliene er det både språklige og saklige likheter som viser at Åpenbaringsboken befinner seg innenfor evangelietradisjonens rammer. Vi kan nevne følgende: «Den som har ører, hør...», jfr. Åp 2,7.11.17 med Matt 11,5; 13,43; Mark 4,9; Luk 8,8. Jesu kommer som en tyv, jfr. Åp 3,3; 16,15 med Matt 24,43-44; Luk 12,39-40. Jesus vil vedkjenne seg sine innfor Guds trone, jfr. Åp 3,5 med Matt 10,32; Luk 12,8. De som både hører og gjør, skal velsignes, jfr. Åp 1,3 med Matt, 7,24-27. Jesu disipler skal sette seg på tronen sammen med Jesus, jfr. Åp 3,21 med Matt 19,28; Luk 22,28-30. I beskrivelsen av endetidstegnene er det mange likheter, jfr. Åp, 6,1ff med Matt 24,6-9.29-31; Mark 13,7-9. I kommentardelen kommer vi tilbake til dette.
1.4.3 Forholdet til Paulusbrevene
Paulus skrev en rekke brev til menighetene han hadde grunnlagt eller som stod ham nær, jfr. Paulusbrevene i NT. Han hadde en lang virketid i Efesos. Han kom dit først på et kort besøk på slutten av den andre misjonsreisen,
Apg 18,19ff. Senere kom han tilbake dit i begynnelsen av sin tredje misjonsreise. Da hadde hans nære medarbeidere Priskilla og Akvilas vært der en tid. Også jøden Apollos var kommet dit og underviste menigheten i den kristne tro, Apg 18, 24-27. Paulus hadde senere et langt opphold i menigheten i Efesos, og ut derfra hadde evangeliet spredt seg videre i den romerske provinsen Asia, Apg 19,8-10. Senere skrev han brev til menigheten i Efesos. Det var et rundskriv til menighetene i denne regionen. Han skrev også til menigheten i Kolossai og til Filemon, som bodde der. Paulusbrevene var altså i omløp i den regionen hvor de sju menighetene som Åpenbaringsboken er skrevet til, lå. Men Paulus skrev også veiledningsbrev til sin nære medarbeider Timoteus, ca. år 63 e.Kr., da han oppholdt seg i Efesos. Mellom Åpenbaringsboken og Paulusbrevene er det både språklige og saklige likheter.7 Som eksempler kan vi nevne følgende: Brevinnledningen i Åp 1,4ff, jfr. Gal 1,3-4; Rom 1,2-6, henvisningen til åpenbaringen i Åp 1,1.3, jfr. Gal 1,12; 2,2; 1 Kor 12,1.7, understrekningen av det profetiske i Åp 1,2, jfr. Rom 12,6; 1 Kor 12,10; 14,6.26ff, understrekningen av Jesus som påskelammet i Åp 5,6; 7,14, jfr. 1 Kor 5,7, bruken av uttrykket den førstefødte i Åp 1,5, jfr. Rom 8,29, Jesu gjenkomst som en seier over ondskapen og Guds fiender i Åp 19,11.15, jfr. 1 Kor 15,27; 2 Tess 1,7-2,12, menigheten som Guds tempel, Åp 3,12; 11,1-2, jfr. Ef 2,19-22 og skaperverkets forløsning i Åp 21,1; 22,1-5, jfr. Rom 8,18-22. Dette vil bli nærmere kommentert senere.
1.4.4 Forholdet til 1. Peters brev
Også Peters første brev er skrevet til menigheter i Lilleasia, til dem som lever som «fremmede, spredt rundt i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia», 1 Pet 1,1. Brevet er sannsynligvis skrevet en gang mot slutten av Peters liv, men før arrestasjonen i Roma som endte med døden ca. år 64-65 e.Kr. Der er også et tydelig slektskap mellom dette brevet og Åpenbaringsboken.8 Vi skal peke på noen av dem: Begge skriftene opererer med Babylon som en teologisk motpol, 1 Pet 5,13, jfr. med Åp 17-18, med Jesus som Lammet i kristologien, 1 Pet 1,19-21, jfr. med Åp 5,6ff, med Jesu blod som en soning for syndene, 1 Pet 1,2.18f, jfr. med Åp 1,5; 5,9; 7,14, med apostlenes betydning, 1 Pet 1,1, jfr. med Åp 2,2; 18,20; 21,14, med tilvisningen til 2 Mos 19,6 om hellig folk, Guds eiendom og kongelig presteskap, 1 Pet 2,9, jfr. med Åp 1,6; 5,10; 20,6b, med Sion som stedet for Guds frelseshandling, 1 Pet 2,6, jfr. med Åp 14,1.
1.4.5 Forholdet til den poetiske litteraturen og salmetradisjonen I GT er den poetiske salmeskatten i Israels historie bevart i Samenes bok. Den avspeiler ulike livssituasjoner, og ulikt formspråk er blitt brukt og ulike
7 Berger drøfter dette inngående på bakgrunn av den eldre liberale teologi som avviste en slik nærhet mellom Paulusbrevene og Åpenbaringsboken. Berger 2020a: 94-100.
8 Berger påpeker et slikt forhold. Berger 2020a: 93-94.
salmetyper. Også i de andre bøkene i GT finnes det en rekke poetiske avsnitt som minner om salmelitteraturen.
I NT finner vi særlig hos Lukas en rekke poetiske tekster, Luk 1,13-17.3033.35.46-55.68-79; 2,14; 2,29-32. Disse står helt sentralt i fødselsfortellingen. Flere av dem har en engel som talende subjekt. Teologisk sett er disse avsnittene mettet med innhold.
I NT er det Åpenbaringsboken som har flest poetetiske avsnitt, og gjennomgående har de hymnens eller lovsangens karakter. Det har selvsagt reist spørsmål om dette er stoff hentet fra urkirkens liturgi, og som så er blitt brukt av Johannes for å gi et språklig uttrykk for det han opplever i sine syner. På bakgrunn av den diskusjon som har vært, sier Aune at det er rimelig sannsynlig at Johannes ikke har kopiert eller modifisert jødisk eller kristen tradisjon som han var kjent med. Det er heller slik at han har skrevet nye hymner for den situasjon han stod i, og at han har brukt både gammeltestamentlige, jødiske og kristne tradisjoner.9 Vi vil i kommentardelen komme tilbake til det vi kan kalle den gammeltestamentlige tradisjonsbakgrunnen.
I de aller fleste av de poetiske tekstene trer Guds verden fram. De er ikke en del av den lidende menighets uttrykksform, som i stor grad ville ha hatt klagesangens form. Disse tekstavsnittene er også på en særskilt måte fylt med teologisk innhold og har derfor en viktig funksjon i Åpenbaringsboken. De er bærere av et sterkt budskap til tro og trøst for den lidende menighet i verden. Tekstene har også fått et sterkt nedslag i kirkens liturgiske tradisjoner.10 I tillegg er det fire klagerop fra mennesker på jorden som opplever dommen over Babylon.
Den følgende tabellen vise omfanget av det poetiske stoffet i Åpenbaringsboken.
Skriftsted Type
1,7
4,8b
4,11
5,9-10
5,12
9 Aune 1997: 315f.
Situasjon
Lovprisning – hyllest Avslutningen på Johannes sin hilsen
Hyllest (sanktus)
De fire livsvesenene for Guds trone
Hyllest – tilbedelse De tjuefire eldste for Guds trone
Hyllest – tilbedelse De fire livsvesenene og de tjuefire eldste for Guds troen
Hyllest
Myriader av engler sammen med de fire livsvesenene og de tjuefire eldste
10 Berger 2020a og 2020b har samlet mye stoffet om dette.
5,13b
7,10
7,12
11,15b
11,17-18
12,10b-12
13,9-10b
15,3b-4
16,5-7
18,2-3
18,4-8
18,10b
18,14
18,1
18,21b-24
19,1b-3
19,4b.5b.6b-8
21,3b-4
Hyllest
Proklamasjon
Lovprisning
All skapning; i himmelen, på jorden, under jorden, på havet
Den store hvite skare for tronen og Lammet
Alle englene, de fire livsvesenene, de tjuefire eldste for Guds trone
Proklamasjon Røster i himmelen
Tilbedelse
De tjuefire eldste
Proklamasjon En røst i himmelen
Profetisk formaningsrop Johannes
Lovsang til Lammet Martyrene som har seiret over dyret
Proklamasjon av Guds rettferdighet
Engelen over vannene
Proklamasjon av dommen En engel som stiger ned på jorden
Profetisk formaningsrop En røst fra himmelen til Guds folk på jorden
Klagerop Fra jorden
Klagerop
Fra kjøpmennene på jorden
Klagerop Fra skippere og sjøfolk på jorden
Domsord Domsengelen
Lovsang
Lovsang
Proklamasjon av Guds nærvær
Den store skaren i himmelen
De fire livsvesenene, de tjuefire eldste,
En høy røst ved tronen
1.5 | FortolknIng av bIlder og tall
1.5.1 Billedsymbolikk
Den apokalyptiske litteraturen er rik på bilder, på metaforer. Det stiller oss som fortolkere overfor ekstra utfordringer. Hvordan skal bildene forstås? Tekster med utstrakt billedbruk kan lett skape spekulative fortolkninger. Da trenger vi noen veiledende regler for hvordan metaforene skal tolkes. Vi vil peke på følgende:
a. Se etter om bildene blir forklart i teksten. Vi må derfor legge nøye merke til hvordan de brukes og hvilke forklarende trekk som ligger i den nære sammenhengen hvor bildet er brukt. Som eksempler kan vi nevne de
sju lysestakene og de sju stjernene, 1,20, de sju brennende faklene framfor tronen, 4,5, Lammets sju øyne, 5,6 m.fl.
b. Er bildet brukt i GT? Vi finner en rekke bilder fra GT som er brukt i Åpenbaringsboken, uten at det direkte er vist til en tekst fra GT. Det er bilder som har en omfattende og innarbeidet bruk, f.eks. løven, 1 Mos 49,9f, og offerlammet brukt om Messias, Jes 53, horn som bilde på kraft, Sal 132,17f, ild som bilde på dom eller renselse, Jes 30,27; Jer 5,14, villdyr som bilde på onde verdensriker, Dan 7,2ff m.fl.
c. Kjennskapet til historiske begivenheter i GT eller i samtiden kan være med å kaste lys over ord og skildringer i Åpenbaringsboken. Som eksempel kan vi nevne plagene i Egypt som type på plager som trer fram i endetiden, bare i en større dimensjon i Åp 8 og 16, eller dyrkingen av Nebukadnesars statue, Dan 3,1ff som et forbilde på keiserdyrkelsen, eller også egne erfaringer med forfølgelsen i samtiden.
1.5.2 Tallsymbolikk
Vi finner også en utbredt bruk av tall i Åpenbaringsboken. Den kan by på særskilte utfordringer. Vi må da merke oss at Israelsfolket skilte seg tidlig ut i sin forståelse av tid. Blant urbefolkningen i Israel, kanaanittene, var det en utbredt fruktbarhetsdyrkelse med gudene Baal, Astarte og Molok i sentrum. De tolket tiden i lys av naturens rundgang fra sommer til høst, vinter, vår og ny sommer. Når naturen var i balanse, gav den også sin grøde. Det gjaldt å sørge for at naturens kretsløp ble opprettholdt. Det var guden som var herre over naturen og dermed også over naturens fruktbarhet. Menneskene måtte derfor dyrke, ofre og tilbe fruktbarhetsgudene.
Dette kalles for et syklisk tidsbegrep. Alt gjentas i et vedvarende kretsløp. I dag kan det finnes eksempler på fruktbarhetsguder i naturreligionene, men det mest utbredte eksemplet på en syklisk tidsforståelse finner vi nå innen hinduismen forankret i deres virkelighetsforståelse.
I israelittens gudstro vokste det fram en lineær tidsforståelse ut fra åpenbaringen av Gud som skaper og frelser. Skapelsen var en absolutt begynnelse, 1 Mos 1,1. På bakgrunn av syndefallet ble det allerede fra tidenes morgen tegnet ut en frelseslinje, 1 Mos 3,15, som etter hvert ble til en tydelig frelseshistorisk linje, som siktet fram mot fullendelse, Jes 9,2-9; 11,1-10, Jer 31,31-37; Esek 36,16-38 m.fl. Men denne tidslinjen kan ikke sammenlignes med en kalenderlinje med dager, uker og år som grunnleggende enheter. Tiden er beskrevet som begivenheter, som noe som skal skje. Det er snakk om en innholdsfylt tid, jfr. uttrykket «tidens fylde», Gal 4,4. Det er ikke tale om begivenheter som stadig gjentar seg, men om begivenheter som følger etter hverandre i en rekkefølge. Dette har betydning for hvordan vi forstår endetiden slik den er omtalt i Åpenbaringsboken.
Innenfor denne lineære og innholdsfylte tidsforståelsen møter vi en rekke tall i Åpenbaringsboken som har symbolsk betydning. Vi skal kommentere de viktigste.
Flere ganger nevnes fire, eller det firfoldige. Det er snakk om fire levende vesener for Guds trone, Åp 4,6, jfr. Esek 1,5f. Den synlige og usynlige verden har en firfoldig beskrivelse: himmelen, jorden, under jorden og havet, Åp 5,13. Menneskene på jorden beskrives på en firfoldig måte: Stammer, tungemål, folk og ætter, Åp 5,9; 7,9; 11,9 m.fl.. Naturens plager eller katastrofer er firfoldig: på jorden, i havet, i elver og vannkilder, på solen, Åp 16,2-8. Det opptrer fire ryttere, Åp 6,1-8, fire straffengler Åp 9,14. Det er fire engler ved jordens fire hjørner som holder vindene, Åp 7,1. Firetallet trer fram som jordens tall, et tall for beskrivelse og et tall for viktige begivenheter.
Det aller viktigste tallet i Åpenbaringsboken synes å være sjutallet. Det er brukt hele 54 ganger. Det er tale om de sju segl, kap. 6, de sju engler med sju basuner, kap. 8-9, det er sju vredesskåler, kap. 15-16. Det nevnes sju Ånder, 1,4; 4,5; 5,6. Se kommentarene til disse tekstene. Det er sju menigheter Johannes skriver til, kap. 2-3. Sju-tallet har sin forankring i skapelsen, 1 Mos 1. Det uttrykker Guds orden og er rammen for Guds gjerning. Sju er på en spesiell måte Guds tall for hans ordning og handling.
Også titallet er brukt. Det er grunnenheten i titallsystemet. Det er brukt om de ti bud, 2 Mos 20, i NT om de ti brudepikene, Matt 25,1, om de ti sølvpengene, Luk 15,8. I Johannes’ åpenbaring er det brukt om trengsel i ti dager, 2,10, om de ti hodene både på dragen og på dyret, 12,3; 13,1 og om de ti kongene, 17,12ff. Når titallet brukes slik, utgjør det en grunnleggende enhet og helhet.
Vi har også 12-tallet kjent fra GT som tallet på Jakobs 12 barn og Israels 12 stammer. I NT kaller Jesus 12 apostler. Dette er tallet for det utvalgte folk i den gamle og den nye pakt. I Åpenbaringsboken møter vi 12-tallet brukt om Det nye Jerusalem, 21,12.14. Tallet kommer også igjen når de som har fått Guds «segl», blir nevnt. Det er 12 000 fra hver av Israels 12 stammer, til sammen 144 000, 7,4ff. Tusentallet utgjør her en mengdebeskrivelse, og det utgjør den største mengdeenheten som er i bruk.
I tillegg har vi to tall brukt om tidslengde. De har spilt en stor rolle i mange teorier om endetiden. Dyret skal ha makt i 42 måneder, 13,5. Men Satan skal til slutt holdes fengslet i 1000 år, 20,1ff. Dager, måneder og år var grunnbenevnelse i et tidsforløp også den gang. Begge disse tallene er bestemt av Gud og uttrykker at det er Gud som er herre i endetiden.
1.5.3 Beregning av tid og tidsrom
Vi er vant til å sette et tidsskille ved Jesu fødsel og regner tiden i forhold til det. Det første utkast til en slik tidsregning kom først på 500-tallet e.Kr., og det tok mange hundre år før dette ble den vanligste måten å sette opp tiden
på.11 I både GT og NT blir tiden knytte til kongers eller keiserens regjeringstid, se f.eks. Jes 1,1ff; Jer 1,1; Luk 1,5; 2,2; 3,1ff m.fl.
På jødisk hold allerede 150 år før Jesu fødsel finnes det spor av en begynnende beregning av tid med utgangspunkt i skapelsen. Etter hvert ble dette et viktig utgangspunkt for mange lærde i jødedommen. Men det var først i det andre århundret e.Kr. at behovet for en tidsregning meldte seg med tyngde. Bakgrunnen var Jerusalems ødeleggelse og forventningen om Messias’ komme. Jøder og kristne kom i intens strid med hverandre om beregningen av hans komme. To skjema kom til anvendelse. Det ene hadde sitt utgangspunkt i Danielsboken og dens antydning av et 70-årukeskjema, Dan 9, 24-27. Det andre tok utgangspunkt i skapelsens seks dager med den sjuende dagen som hviledag. Disse to skjemaene har spilt en stor rolle i endetidsteologien fram til i dag.12
I den aktuelle teologiske debatten om endetiden er det profetien fra Danielsboken som står i fokus. Det slår inn også i fortolkningen av Åpenbaringsboken. I det følgende vil jeg gjengi to ulike måter å anvende de 70 årukene på. Ut fra Dan 9,24-27 deles disse 70 årukene = 490 år inn i tre perioder: 7 åruker = 49 år, 62 åruker = 434 år, 1 åruke = 7 år. Den siste uken deles gjerne inn i to deler på 3 1/2½år hver.
Eksempel 1 hentet fra Skarsaune:13
a. De sju årukene: De starter i år 587/586 f.Kr., da Jerusalem ble ødelagt og folket bortført, og ender i år 538 f.Kr. da folket vender tilbake etter at perserkongen Kyros har gitt dem friheten.
b. De 62 årukene: De varer fram til år 171 f.Kr., da øverstepresten Onias III (den salvede) dør. Men denne perioden er bare på 367 år.
c. Den siste åruken deles i to: I år 167 f.Kr. innfører Antiokos IV Epifanes Zevsdyrkelsen i tempelet. I år 164 f.Kr. befrir Judas Makkabeus Jerusalem og tempelet renses.
Eksempel 2 hentet fra Walvoord. Han er en framtredende representant for dispensasjonalismen. Hele profetien gjelder bare Israel, Jerusalem og tempelet.14
a. De sju årukene: De starter i år 445 f.Kr. med Artaxerxes dekret til Nehemia om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer og varer i sju åruker = 49 år.
b. De 62 årukene: Jerusalem står gjenreist, men det er også en tid med trengsel. Den ender med at «den salvede ryddes av veien». Det skjer i
11 Skarsaune 1999: 16ff.
12 Skarsaune 1999: 21-45.
13 Skarsaune gir en fyldig begrunnelse for dette skjemaet. Skarsaune 1999: 24-27.
14 Walvoord gir en omfattende begrunnelse for dette skjemaet og drøfter mange av de alternative oppfatningene av Dan 9,24-27. Walvoord 1971/1989: 216-237.
slutten av den 69. uke, etter 483 år. I dette skjemaet er årets lengde satt til 360 dager. Da ender denne perioden i år 32 e.Kr., som også skal være det året Jesus døde.
c. Den siste åruken: Starten på den utsettes til Antikrist kommer, og Åpenbaringsboken kap. 6-19 beskriver denne perioden, som deles i to, hvor den første delen er mer fredfull, og den siste blir preget av store forfølgelser. Den ender med Jesu gjenkomst. Alt som skjer i den sjuende uken, er knyttet til Israel og ikke til kirken.
I Åpenbaringsboken står Jesu gjenkomst sentralt. Årukeskjemaet får dermed stor betydning hos fortolkere som står nær dispensasjonalismen.15 Kapittel 4-19 i Åpenbaringsboken oppfattes som en beskrivelse av den «store trengselen», som skal vare i sju år, og i den siste delen skal Antikrist (dyret) stå fram og regjere i 3 ½ år. Men det er ingen henvisninger til dette 70-ukersskjemaet fra Åpenbaringsboken. Dersom dette skjemaet skulle ha vært grunnleggende for å forstå profetiene i denne bok, måtte vi ha forventet at det var en eller annen henvisning eller antydning om det, siden Johannes ha så mange henspillinger til gammeltestamentlige ord og uttrykk.
Det er her ikke plass for en detaljert drøfting av disse to ulike fortolkningene av årukeskjemaet fra Danielsboken, men det brukes ingen andre steder i GT eller i NT. Den nærmeste tilknytningen vi har, er Åpenbaringsbokens bruk av en variant av 42-månedersskjemaet, Åp 11,2f; 12,6; 12,14; 13,5. Bakgrunnen for denne tidsangivelsen av dyrets tid er Danielsboken. Det er det tidsrommet som Guds siste store motstander får holde på med sin virksomhet, Dan 7,25; 9,27; 12,7. Riktignok er det slik at Danielsboken bruker formuleringer som mer er å sammenligne med hentydninger, jfr. «en tid og en halv tid», «etter en halv uke», «en tid og tider og en halv tid». Det er ikke tale om år og måneder slik som i Åpenbaringsboken.
En viktig grunn til at vi ikke finner noe tidsskjema som de ulike begivenhetene kan plasseres inn i, kan også være den sterke nærforventningen som preget den kristne menighet i det første århundret. Denne forventningen slår også inn i avslutningen av Åpenbaringsboken. Da gjentas følgende to ganger: «Og se, jeg kommer snart», 22,7.12. Og menighetens forventning kommer til uttrykk når det står: «Ånden og bruden sier «Kom!»»,22,17, og hele boken avsluttes med en gjensidig forventning: «Han som vitner om dette sier: «Ja, jeg kommer snart.» Amen. Kom, Herre Jesus!», 22,20.
15 Walvoords kommentar til Danielsboken synes å ha hatt en sterk påvirkning på hele den dispensasjonalistiske bevegelsen både i USA og i andre land. Hans grunnsyn er gjengitt hos Per Braaten. Braaten 2024. Dette grunnskjemaet preger også Ø. Brakvatnes gjennomgang av Åpenbaringsboken. Veien gjennom Bibelen, P7.
