HELLIG UNIVERS
– den forunderlige fortellingen om deg
Efrem forlag 2025
Gregers Lundh Hellig univers. Den forunderlige fortellingen om deg
© Efrem forlag as, Follese 2025
Illustrasjon forside: Kristian Leine Lerø
Omslag og sats: Efrem forlag
Satt med Adobe Garamond Pro 11,5/14
Papir: 80g Munken Print Cream 1,8
Trykk og innbinding: ScandBook, Falun
Første opplag, 2025
isbn 978-82-8475-0149 www.efremforlag.no
Til Gabriel
Gi meg en trøst jeg kan tro på.
Si meg noe som er sant.
Lars Saabye Christensen
Innhold
I dette øyeblikket 11
DEL 1
En oppskrift med mikroskopiske marginer 21
Vennligst bekreft mine forestillinger om verden 37
Botanikeren med hukommelsestap 49
Elgen i lyskrysset 61
Den kjedsommelige regelmessigheten 79
Å møte en ungdomsforelskelse i Calcutta 91
«Ringen er skjult, den synes ei …» 103
Vant Liv i Lotto? 113
Tilfeldighetens guder 121
Når det går et lys opp for deg 131
DEL II
Flyer I 149
Medspilleren og valgene 161
Når hjernen er alene 173
Et kosmisk Genesis 191
Den gåtefulle grensen 205
Fabeldyret 213
DEL III
Velkommen til Hitlers 500-årsdag 229
8 | Hellig univers
Zoologisk hage – sensurert avdeling 243
Det ondes metafysikk 251
Viruskrig 267
Naturkatastrofe på Mars 279
DEL IV
Vårt siste utviklingstrinn 299
Når Gud snakker bronsealdersk 307
Gudsåpenbaring med stor G 343 Ørkenslaget 363
Samtaleemnet 373
Røntgenbildene 385
Den andre fortellingen 393
En hvit ravn blant de døde 407
Den tredje oppstandelsen 415
Det objektive vitnet 429
Skyen 447
APPENDIKS
En avstikker til Sherwoodskogen 465
Etterord 471
Litteraturliste 475
I dette øyeblikket
I dette øyeblikket leser du dette. Mange årsakssammenhenger har ført til at du holder denne boken i hånden. Noe fikk deg til å åpne den, og noe fikk deg til å lese, i alle fall så langt.
Årsak og virkning. Pang! Ordene er hjørnesteinen i virkelighetsforståelsen vår. Både regndråpenes og planetens bevegelser forklares ut fra årsak-virkning-sammenhenger. I universets komplekse årsakskjeder aner vi den skapende rekkefølgen som kan spores milliarder av år tilbake – helt tilbake til begynnelsen, til Big Bang, da nullpunktet ble sprengt innenfra, og verden sprang ut i alle retningers strålekrans.
Siden den gang har energi, materie og naturlover samvirket – slik at de ble til stjerner og galakser, ble til skapninger som oss selv. Snur vi oss tilbake, ser vi at strømmen av samvirkende hendelser har nådd frem til vårt eget utsiktspunkt mellom stjernene.
Årsakssammenheng og kausalitet, universets vekselvirkende grunnstruktur, dirrer i disse ordene. Astrofysikken ber oss om å ta en titt i bakspeilet, der 13,8 milliarder skapende år rulles ut bak oss. I mikroog makrokosmos har vrimlenes vrimler virket inn i hverandre, strukket seg mot dette øyeblikket, mot ditt og mitt bevissthetspunkt i universets mektige geometri.
Siden tidens første, urolige pulsslag har myriader av arbeidende litenhet bygget seg opp til komplekse strukturer. Vi kaller det som skjer i universets minste-rom for kvantemekanikk; der mikrokosmos stadig har nye gåter på lur.
Elektrondansen rundt atomkjernen er noe for seg selv. Her finnes ingen gjenkjennbare mønstre. Elektronene leker gjemsel med oss. I sin her er jeg – her er jeg ikke-dans har de skapt hodepine hos mange partikkelfysikere. Kanskje er elektronene, i all sin mystikk og uforutsigbarhet, garantistene for at ingen lever i et forutbestemt, deterministisk univers.
I over hundre år har kvantefysikken 1 vært på banen. For lengst har fysikken for det bitte lille lagt mekaniske verdensbilder døde. Universet er ikke et urverk som «tikk-takk tikk-takk» tannhjuloverfører foregående øyeblikk inn i det neste. Kvantemekanikkens vekselvirkende karakter er annerledes. Den er organisk, nesten levende, som om noen har knadd sammen en kolossal, glitrende deig og satt den til heving. Alt vi observerer av partikler i denne deigen samvirker, både de nær oss og de langt borte. Ingen er satt på sidelinjen. En partikkel som ikke samvirker, finnes knapt, vil en kvantefysiker si. 2
Midt i denne organiske prosessen befinner vi oss. Den gjennomtrenger kropp og sinn – og har frembrakt universets mest oppsiktsvekkende fenomen: Skapningen som stiller spørsmål og som skimter bokstavrekken «u-t-v-i-k-l-i-n-g og r-e-k-k-e-f-ø-l-g-e» på bunnen av tilværelsen.
Utvikling og rekkefølge – ordene viser at vi forstår virkelighet som en slags fortelling. Helt siden vi som spedbarn knekket ordkoden, har vi arbeidet på vårt eget narrativ. Egenfortellingen smeltet tidlig sammen med jeget. Observasjoner, innlærte mønstre, nederlag og
1 Kvantefysikk er et videre begrep enn kvantemekanikk. Mens kvantemekanikken beskriver partiklenes virkemåte (det som skjer), representerer kvantefysikken den utforskende vitenskapen rettet mot mikrokosmos generelt.
2 I det som kalles «den relasjonelle kvantemekanikken», fremheves dette aspektet ved elektronene. Den kjente italienske partikkelfysikeren Carlo Rovelli (1956–) skriver: «Når elektronet ikke vekselvirker med noe som helst, har det ingen fysiske egenskaper. Det har ingen posisjon, og heller ingen hastighet.» Carlo Rovelli: Helgoland, Milano 2021. Norsk oversettelse: Helgoland, Oslo 2022, s.87.
seiere, alt ble integrert i vår narrative skikkelse.
Enten det gjelder kosmologien, biologien eller vår egen fortelling, bruker vi hele tiden utviklings- og rekkefølge-disposisjonen. I hukommelsesfilmen om oss selv, sorteres myriader av hendelser kronologisk etter hverandre, så flimrer minnene over lerretet.
Fortellingen om oss selv leves ut på scenen der møtende mennesker og hendelser tar del i vår egen saga. Bakgrunnsteppene har sin egen fortellerstemme; mangel eller overflod, stabilitet eller utrygghet, alle faktorer preger historien. Når egenfortellingen vår trer frem på minnenes scene, kan det virke som om den er hugget i fortidens marmor.
Vent! Enda en faktor spiller inn i narrativet vårt: lyssettingen. Den er selve fortolkningsverktøyet. Scenelysene kan rettes både mot fortid, nåtid og fremtidens scenebilde.
Vi er lysmestere på egen scene. Hånden som styrer prosjektørene, har fortolkerens mulighet til å fremheve det ene fremfor det andre. Hele tiden bruker vi lyset og fargefiltrene som ligger lengst fremme i bevisstheten. Av ulike årsaker kan man fristes til å forvrenge, forskjønne eller mørklegge. Scenelys kan mane tragedie, kan lyve glansbilde.
Lyssetting og egenforståelse henger sammen. Mange tror at scenen blir mørklagt i det øyeblikket døden banker på. Jeg blir utslettet i dødsøyeblikket, tenker man. Døden multipliserer meg med null, og et uendelig ingenting venter.
Troen på dødsøyeblikkets utslettende makt bunner i hvordan enkelte livssyn lyssetter tilværelsen. Andre lyssettinger av menneskemysteriet – der livets fasit ikke er tilintetgjørelse – kan vise seg å være vel så troverdige, kanskje mer troverdig når alt kommer til alt.
Snart skal vi sikte oss inn – og tenke langs universets voldsomme årsakssammenhenger. Bruker vi ny og gammel kunnskap til å forstå prosessene som skaper vårt opplevde øyeblikk nå, kan livsfortellingen fremstå i nytt lys. Kanskje henger det ubrukte lyskastere over
scenelandskapet. Tas de i bruk, vil landskapet forandre seg og vise nye sider ved tilværelsen. Da vil vi kunne se nye perspektiver ved det å leve – ved det å dø.
Helt siden mennesket begynte å reflektere, har det hatt fornemmelsen av å være del av en gåte. Gjennom myter, filosofi og vitenskap, har de som levde før oss søkt løsningen på livsmysteriet. I våre dager mottar forskningsinstitusjoner astronomiske beløp til forskning som direkte eller indirekte kan lede til The theory of everything, universalformelen som forklarer naturlovene på dypet. Aldri i menneskenes historie har så mange vært engasjert i å fravriste tilværelsen det den skjuler.
Den britiske astrofysikeren Stephen Hawking (1942–1918) avslutter sin banebrytende bok, A Brief History of Time, slik:
«Men hvis vi virkelig oppdager en fullstendig teori, bør den i tidens løp kunne bli begripelig i store trekk for alle, ikke bare for noen få vitenskapsmenn. Da vil vi alle, filosofer, forskere og vanlige mennesker kunne være med på å diskutere spørsmålet om hvorfor det har seg slik at vi og universet eksisterer. Finner vi svaret på det, ville det være menneskefornuftens endelige triumf – for da ville vi kjenne
Guds mening.»3
Det er ikke vanskelig å gjenkjenne de religiøse overtonene her. Hawking, som stadig omdefinerte sitt eget forhold til de store spørsmålene, forutsetter en slags mening. Sammen med hovedstrømmen av menneskelig tenkning før ham, aner han at universets store likninger er skrevet med evighetens blekk; rom-stoff-tid-mønstrene utgjør grunnrisset i fortellingen om oss selv.
De som levde før oss, jaktet på den storslåtte beretningen. I dag drømmer man om den fullkomne likningen; kvante- og astrofysikkens forsøk på å finne fellesnevneren for tilværelsens strøm av hendelser. Ved å forsøke å tyde verdensrommets mønstre, prøver man å
3 Stephen Hawking: A Brief History of Time, Cambridge 1988. Norsk oversettelse: Univers uten grenser, Oslo 1988, s.183.
danne seg et bilde av hvordan universets bakenforliggende tegning er risset opp. 4
Verden har skjedd, og det som skjedde, etterlot seg spor; spor som kan tydes. Å være menneske er å lete etter sporene – er å tyde universets eldgamle runer.
Kanskje er det i mytene vi finner de eldste fortolkningene av universet. Etter hvert løftet filosofien logikken og matematikken frem som forståelsesredskap.5 Da forskningens pionerer begynte å gjøre observasjonene sine, hadde de samme prosjekt som mytologien og filosofien; de ville finne måten verden hadde skjedd på. De ville forstå skapningen som hele tiden prøver å finne løsningen på sitt eget mysterium.
Når man i dag er opptatt av å understreke motsetningene mellom mytene, filosofien og naturvitenskapen, bunner det kanskje i at opplysningstidens skepsis til alt som ikke er målbart, fortsatt sitter i kulturen. Likevel – de som fortalte, tenkte og eksperimenterte, hadde felles utgangspunkt; det var én, og bare én fortelling de jaktet på. For sett fra et altomfattende perspektiv, har ikke verden skjedd på tusen måter. Universet har ikke tusen bakenforliggende tegninger. Fra første tidsfragment og frem til i dag har universet skjedd på én måte – på sitt eget vis; i sin egen malstrøm av hendelser. Nettopp i dette ene, og uhyre komplekse hendelsesforløpet – i naturmønstrenes møtepunkt – finnes mennesket, skapningen som søker fortellingen om verden og om seg selv.
Jakten på den ene fortellingen, på den bakenforliggende tegningen, har preget historien. Mytene har avløst hverandre. Nye filosofiske retninger har forkastet tidligere tiders tenkning. Vitenskapelige teorier har reist seg for så å bli lagt til side. Det skjer med nødvendighet i en verden som har skjedd på én måte – for til syvende og sist er det bare én fortelling som gjelder.
4 Jfr. Julia Ravanis: Skönheten i kaos, Stockholm 2021. Norsk oversettelse: Skjønnheten i kaos, Oslo 2022 s.149.
5 Ved hjelp av enkel matematikk kartla flere oldtidskulturer himmellegemene på en imponerende måte – samtidig befolket man himmelrommet med mytologiske skikkelser og fortellinger. Mens matematikken i noen grad ga svar på spørsmålet: «Hvordan skjer dette?», prøvde man – gjennom mytologien – å finne svar på spørsmålet: «Hvorfor er verden som den er?»
Mannen som fører pennen i denne boken, er ikke partikkel- eller astrofysiker. Han er pedagog og prest, en som har latt seg begeistre av mikrokosmos og av universets forunderlige fininnstilling. Like fascinert er han av jakten på The theory of everything – av menneskets higen etter å tyde det som står skrevet i den bakenforliggende fortellingen.
Hele tiden bruker vi andres ekspertise når vi reflekterer over tilværelsen. Selv om elektrondansen og sorte hull ikke nødvendigvis er en del av filosofi- og teologipensumet, reflekterer filosofer og teologer over kvantemekanikk og astrofysikk. Kun på få områder har den enkelte ekspertkompetanse. Slik er det med denne forfatteren også. Han er fagperson når det gjelder læring og religion, ikke når det gjelder naturvitenskap. Derfor er han avhengig av andres forskning og forklaringer.
Er du usikker på om en prest kan være til hjelp i fortolkningen av universet, er det forståelig. Religion har lenge vært satt på sidelinjen når det gjelder å forstå de store sammenhengene. Det er noen som aldri blir lei av å spille platen om den italienske astronomen Galileo Galilei (1564–1642) og Den katolske kirkes avvisning av det heliosentriske verdensbildet.6 Avspillingen skjer i det uendelige – i lærebøker for barneskolen og langt opp i akademia.
Få spiller platen om ham som satte oss på sporet av Big Bang; den
6 Striden mellom Galilei og Den katolske kirke på begynnelsen av 1600-tallet handlet i stor grad om hvilke matematiske og astronomiske modeller som best støttet de nye teleskopobservasjonene. Galilei hevdet at observasjonene hans beviste det heliosentriske verdensbildet (at solen er sentrum i solsystemet), mens Kirken påpekte at teorien hans måtte forstås som kun én mulig regnemodell blant flere. Den danske astronomen Tycho Brahes (1546–1601) observasjoner og beregninger hadde nemlig ledet til en ny variant av den geosentriske modellen (at jorden er i sentrum) der planetene – ifølge ham – beveget seg rundt solen, som igjen kretset rundt jorden. Tycho Brahes modell forklarte flere av Galileis observasjoner. Et sentralt problem for Galilei var at teleskopet hans ikke viste stjernenes parallakse (teleskopene på denne tiden var ikke i stand til det) – altså forskyvningen i stjernenes posisjoner som burde vært synlig dersom jorden beveget seg rundt solen. Mange astronomer mente at dette motbeviste det heliosentriske verdensbildet. Galilei svekket også sin sak ved å feilaktig hevde at tidevannet skyldtes jordens bevegelse og ikke månens tiltrekning, dette til tross for at sammenhengen mellom måne og tidevann var kjent allerede på 700-tallet. Striden handlet også om autoritet. Galilei, som ikke var teolog (og heller ikke særlig diplomatisk anlagt), kunne lett oppfattes som en som ville instruere kirkens ledere både på kosmologiens og teologiens område. Likevel hadde Galilei støtte fra sentrale medlemmer av Benediktiner-, Karmelitt- og Jesuittordenen. Disse mente at det heliosentriske verdensbildet var bygget på reelle observasjoner og dermed ikke kunne stride mot Kirkens lære.
«Vitenskap uten religion er lam. Religion uten vitenskap er blind»,9 hevdet han. Det var og er en heftig påstand.
Kan det hende at Einstein hadde rett? Overser vi noe viktig når vi tar av oss de religiøse brillene? Gjør vi oss blinde for det vesentlige, for selve essensen? Kan det til og med tenkes at vi går glipp av en sublim glede, den grunnleggende nytelsen i det å være menneske?
Universets grensesprengende karakter fremkaller ærefrykt i oss. Stjernedypenes gåteverden kan aldri bli dagligdagse eller selvsagte. Når lyset fra stjerner tusener av lysår unna når frem til oss, kan noen og enhver kjenne fornemmelsen av å stå på hellig grunn. Samme følelse gjestet formødrene og forfedrene våre. De bar med seg en taus forståelse av at verdensrommet var et redskap; det kommuniserte hensikt, godhet og evighet. De snakket om himmelen i dobbelt forstand. Kanskje formidler katedralene de bygget, mer om universets egentlige karakter enn hva moderne fremstillinger er i stand til. Kan hende gjenkjenner vi den urgamle tilnærmingen, når vi tar inn over oss det overveldende som venter, både i det grensesprengende lille, og i det som ruver over alle størrelsesbegreper. I møtet med
7 Når forskning og religion kommer opp som tema, kan det være nyttig å kjenne den etymologiske bakgrunnen for begrepet religion. Vi finner det i det latinske prefikset -re og det påfølgende verbet -ligare. Ligare betyr å binde sammen, mens prefikset re står for å gjenta noe. Grunnbetydningen av begrepet religion blir dermed «å binde noe sammen på nytt.»
8 Georges Lemaître og Albert Einstein møttes første gang i 1927. De utviklet et tett samarbeid når det gjaldt å utvikle kosmologiske teorier.
9 Walter Isaacson: Einstein, his life and universe, London 2007, s.390. Min oversettelse.
I dette øyeblikket | 17 belgiske presten, matematikeren og astrofysikeren Georges Lemaître (1894–1966). Han var den første som forsto sammenhengen mellom universets vekst og dets begynnelse. For katolikken Lemaître var ikke forskning og religion7 motsetninger, like lite representerte de motpoler for hans langt mer berømte kollega, den tysk-jødiske fysikeren Albert Einstein (1879–1955).8 Einstein mente tvert imot at forskningen trengte religionen og omvendt:
det altomfattende vil vi kanskje gjenkjenne noe vi ikke har hatt kontakt med siden vi var barn: evnen til tillit, evnen til å bare vite. For barnet vet det intuitivt; alt går opp i det altomfattende.
Himmeldypene vil ha oss til å lytte, vil ha oss til å strekke kunnskap og intuisjon bakover langs de store linjene, langs de komplekse hendelsesforløpene. De vil ha oss til å lete etter sammenheng og årsak, til å la fingertuppene løpe langs stjernenes avtrykk i sjelen.
Universet er både forteller og fortelling. Det gir oss ikke ferdigformulerte overskrifter. Når alt kommer til alt er det du og jeg som velger lyssettingen – som velger hvordan virkeligheten fortolkes.
Gjennom det siste hundreåret har universet raust delt sine vakre, logiske strukturer. Når vi betrakter disse mønstrene, ser vi at logikken der ute, korresponderer med vår egen tanke – de snakker faktisk sammen. Dette er så oppsiktsvekkende, at vi skal vie fenomenet stor oppmerksomhet. For stjernebrevet som brettes ut for oss om natten, inneholder mer enn galaksenes historie. Det er vår egen, forunderlige fortelling vi kan lese der.
DEL I
Kapittel 1
En oppskrift med mikroskopiske marginer
Noe beveger seg inne i meg når jeg leser Homers (ca. 800 f.Kr.) eldgamle fortellinger om Trojakrigen: Iliaden og Odysseen. 2800 år etter at den greske skalden lukket de blinde øynene sine for godt, fortsetter heltene fra Troja å påvirke verden. Den dag i dag oppildner de til mot og handlekraft.
Homer var født blind. Han så ikke ansiktsuttrykket til moren når hun sang sangene om Odyssevs, eller frykten i søsterens øyne når faren fortalte om den enøyde kyklopen Polyfemos. Til tross for at Homer aldri hadde sett segl eller skip, var det han som ga oss beretningen om verdens mest berømte sjøreise, Odysseen. Fortellingen kom fra en mann som var stengt ute fra å se hvordan én kjegle i et kjeglespill kunne velte de andre. Når Homer hørte småfuglenes iltre varsling og forskrekkede vingeslag, så han ikke katten som kom listende. Antikkens blinde dikter måtte forestille seg årsakssammenhengene uten å kunne se dem.
Den som prøver å forstå sin egen odyssé i bredt perspektiv, er bort imot i samme situasjon. Vi er nesten, men ikke helt, blinde for de virkelig store sammenhengene. Til tross for vår begrensing, finnes trangen til å utforske og til å erkjenne i oss. Mennesket er en skapning på leting.
På en eller annen måte må vår utforskende evne ha sprunget ut av de komplekse årsakskjedene mennesket er en del av. Det er som om universets mangslungne kausalitet – gjennom oss, har åpnet sitt eget blikk mot verden. I oss har betrakterne kommet – og etter vår ankomst ble universet til fortelling.
Prosessen bak menneskesagaen strekker seg tilbake til universets begynnelse. Spilles den kosmiske filmen baklengs, skimtes den skapende bevegelsen på vei mot vårt liv, mot vår bevissthet. Gjennom plante- og dyrerikets forskjellige skikkelser kan livets stafettpinne spores tilbake til de eldste mappene i det biologiske arkivet.
Universet var fødselshjelper i denne livsprosessen. Gjennom voldsomme og samtidig ekstremt finjusterte fusjonsprosesser10 i stjernene, frembrakte universet de 92 naturlige grunnstoffene.11 Her fant livet byggemateriale. Ut fra det oppsiktsvekkende faktum at vi selv eksisterer, kan universet vanskelig tolkes annerledes enn at marginene – på en eller annen måte – har vært på livets og bevissthetens side.
Verdensrommets livsvennlige egenskaper er alt annet enn selvfølgelige. Dersom grunnstrukturene i den kosmiske organismen hadde vært ørlite grann annerledes – vi snakker om marginer hinsides prosent- og promillebetegnelser – hadde vi ikke eksistert. Det er som om skaperverkets iboende balansekunstner har gitt beskjed: «Det skal skapes grunnstoffer. Det skal skapes liv.»
Omtrent midt i Orionarmen – i spiral-galaksen Melkeveien – svever moder Jord.12 Hun er en ballerina blant planetene. Innhyllet i sitt oppsiktsvekkende sterke magnetfelt, roterer hun – ikke for fort, ikke for sakte. Hun danser varlig slik at den beskyttende atmosfæren alltid omgir henne. Den kunne lett ha blitt revet i filler og blitt oppslukt av verdensrommet, men nei, moder Jord kan dansetrinnene sine. Hun bærer morsnavnet med rette. Trofast har hun trådt
10 Gravitasjonskreftene skaper et kolossalt trykk som genererer temperaturer hinsides fatteevne inne i stjernene. Trykk og temperatur holder fusjonsprosessen i gang; der lette atomer smelter sammen og danner tyngre grunnstoffer. På solen smelter hydrogenatomer sammen og danner det tyngre grunnstoffet helium. I fusjonsprosessen frigjøres enorme mengder energi, energi som vi opplever som lys og varme.
11 Grunnstoffene utgjør de 92 forskjellige kjente «byggeklossene» som all materie er bygget opp av. Det er bare én type atom i ett grunnstoff, derfor består f.eks. rent gull bare av gullatomer. Hvert enkelt grunnstoff er plassert i det som kalles Periodesystemet eller Det periodiske system. Ved siden av de 92 naturlige, finnes det 26 kunstige fremstilte grunnstoffer. Derfor opererer man ofte med 118 grunnstoffer til sammen.
12 Forestillingen om «Moder jord» har mange betydningslag. «Mor» kommer fra det latinske mater som ligger til grunn for ordet «materie.»
livsdansen gjennom milliarder av år.
Moder Jord er en ekstraordinær juvel som henger blått i himmeldypet. For den som vil utforske egenarten hennes, har hun lagt ut ledetråder. Fra den dagen mennesket begynte å nøste, har nye svar og nye spørsmål avløst hverandre.
Det udelelige individet
Før vi tar inn over oss universets veldige fenomenmangfold, må vi reflektere rundt begrepet persepsjon, prosessen som skaper vår oppfatning av tilværelsen. Etter at syn, hørsel, lukt, smak og følesans, har omkodet «biter av verden» til elektriske impulser i hjernens synapsesystemer, bearbeides sanseinntrykkene av vår, mildt sagt, oppsiktsvekkende kognitive evne. Bevisste og ubeviste erfaringer former prosessen. Det samme gjelder arv, miljø og våre grunnleggende forestillinger. Sammen med et brokete – og ofte dominerende kulturelt bakteppe – utgjør disse faktorene persepsjons-prosessen som skaper min subjektive virkelighet; min underbevissthet; mine fornemmelser; min erkjennelse.
Persepsjonsprosessen skjer ikke på autopilot, i alle fall behøver den ikke å gjøre det. Ny kunnskap og nye erfaringer åpner for ny forståelse. Et lite sopp-kurs om høsten – og soppturen blir en trygg opplevelse. Nå vet jeg hva slags sopp som ikke skal i stekepannen. Min nye innsikt har forandret litt på verden. Når vi nærmer oss de store spørsmålene, er det nyttig å reflektere over hvilke faktorer som ligger til grunn for vår oppfatning av virkeligheten. Kanskje er det elementer i persepsjonen vår som venter på å bli utfordret – for ny innsikt åpner nye perspektiver.
I flere hundre år har det å plukke ting fra hverandre, vært veien inn til naturens gåte. Forskerne har liknet den ivrige krabaten som åpner trekkopp-leken sin med skrutrekker. Der inne ventet løsningen på mysteriet. Snart oppdaget man nye lag av litenhet, og bakenfor der –en litenhet hinsides fatteevne.
Gjennom generasjoner har naturvitenskapen dissekert skaperverket, plukket det fra hverandre i molekyler og atomer, vist oss hvordan alt henger sammen fra bunnen av. Ned til subatomære nivåer har tilværelsen blitt demontert. Verken planeter, amfibier eller mennesker har sluppet unna.
Når alt er skilt fra hverandre og plassert i de forskjellige grunnstoffbåsene, kan det være vanskelig å samle alt til en helhet igjen. Forestillingen om at mennesket bare består av en porsjon kjemikalier, har spøkt i bakhodene til mange.13
Begrepet individ hjelper oss med å sette tilværelsen sammen igjen.
Individ kommer fra det latinske individuum, som betyr udelelig. Verken tigre, geitebukker eller homo sapiens kan deles opp i enkeltfaktorer uten å miste egenart, uten å opphøre å være individ, en tigerhale er ikke en tiger. Noe udelelig definerer oss, noe som gir oss betegnelsene tiger, geit – og menneske.
Den som er på utkikk etter en ny bil, søker et fungerende fremkomstmiddel, ikke en haug bildeler. Bare når bildelene samvirker med hverandre slik de er tenkt å fungere, gir det mening å snakke om bil.
Det samme gjelder oss selv. Våre mange samvirkende vesensegenskaper definerer oss. Vi klarer oss ikke uten empati, samvittighet, evnen til moralsk refleksjon, tenkeevne, utforskertrang og kommunikasjonsevne. Like lite klarer vi oss uten kjærlighets- og takknemlighetsevnen. Disse, og andre vesensegenskaper, vekselvirker med hverandre og gjør oss til mennesker. Legges samvittighet i én bås, moralske forestillinger i en annen og utforskertrang i en tredje, handler det ikke lenger om homo sapiens. Forsøker vi å demontere individ og egenart, avskaffer vi dem. Bilen og haugen med bildeler er ikke én og samme ting.
Når vi nærmer oss de store spørsmålene – når de kompliserte
13 96 % av kroppsvekten til et menneske består av kun fire grunnstoffer; oksygen, karbon, hydrogen og nitrogen. I tillegg inngår stoffer som kalsium, fosfor, kalium, svovel og klor som viktige byggesteiner i kroppene våre.
sammenhengene der ute skal forstås, trengs hele vårt udelelige menneske, trengs alle vesensegenskaper. Det holder ikke bare å ha intellekt, kunnskap og matematikkferdigheter i beredskap. Alle gode egenskaper vil og må være med i persepsjonsprosessen. Ikke minst må kjærlighet og takknemlighet ha en tydelig rolle. Som våre dypeste relasjonelle egenskaper er de to bærebjelker i referansesystemet til homo sapiens. Uten kjærlighet- og takknemlighetsdimensjonen blir persepsjonen mangelfull, for kjærlighet og takknemlighet er hjertefaktorene som lar oss gjenkjenne skjønnhetsstrukturene i det skapte. Det vakre der ute korresponderer med noe i oss. Det må elskes – det krever en deltagelse fra vår side – for å bli erkjent fullt ut.
Det som har blitt dissekert, må forklares tilbake – settes sammen igjen til individ. I vårt indre univers kan verken utforskertrang og kjærlighet skilles, like lite kan intellekt og takknemlighet det.
Jeget hviler i en interessant dobbelthet. På den ene siden eksisterer det som en del av atom og molekyl-virkeligheten. På den andre siden representerer det noe udelelig som er løftet inn i en erkjennende jegposisjon. Menneskets indre kosmologi sirkler seg inn mot jeget; stedet der skaperverket åpner seg for å bli betraktet gjennom kroppens mangslungne sanseapparat.
Ta bort én vesensegenskap ved betrakteren, og noe ved det som betraktes, blir borte. Ta bort kjærligheten og takknemligheten, og universet vil fort fremstå som truende, goldt og tilfeldig.
Og her er vi, betrakterne, lytterne, de nysgjerrige under himmelhvelvet, vi som stadig trenger dypere inn i uberørte områder. Hvilke forklaringer venter? Kan hende utgjør grunnstoffmylderet på forunderlig vis en livssøkende, en til syvende og sist jeg-søkende struktur. Kanskje er bevisstheten en gjensidig, vekselvirkende egenskap ved universet. Hvem vet om ikke jorden utgjør spydspissen i en kolossal, kosmisk utviklingsprosess.
En oppskrift på kosmisk loff
Mennesket har alltid hatt bevissthet om stjernedypene. Lysprikkene på nattehvelvingen har vært referansepunkter for tid og evighet. På mange måter er det fortsatt slik. Vi leter etter begynnelsen der ute –vi aner noe om kosmiske energier, «at stjernehimmelen» på en eller annen måte har lagt til rette for livet. Hver gang vi står under den, er det noe i oss som lytter.
Det siste hundreåret har åpnet nye kunnskapsdyp, der universet har avslørt sin egen fininnstilling. Med en blanding av vantro og fascinasjon har forskerne sett hvordan mikromarginene – dette som fortoner seg som nøyaktig tilpassede størrelser – hele tiden balanseres opp mot hverandre.
At universet er finstemt på en eller annen måte, er ikke ekstraordinært i seg selv. Alle systemer vil etter hvert finne sin balanse, sitt ekvilibrium. Gjør de ikke det, vil de bryte sammen. Det som er sensasjonelt med fininnstillingen som møter oss i vårt univers, er at det har presis den innstillingen som er nødvendig for at liv skal oppstå. Universet kunne vært finstemt på milliarder på milliarder andre måter, men da ville det vært livløst.
Samtidig med at verdensrommets fysiske konstanter14 ble klarlagt i forrige århundre, tegnet universet seg i avstemte funksjoner som på en subtil måte virket inn i hverandre. Et avvik på et tusendels promille ville ødelagt verdiene som er nødvendige for biologien – og for at sagaen om mennesket kunne begynne.
Bare metaforer kan skape et inntrykk av hva universets fininnstilling innebærer. Denne forfatteren skal prøve seg med den kosmiske loff-oppskriften.
14 De fysiske konstantene representerer grunnleggende tall som beskriver universets egenskaper. De tre mest kjente er gravitasjonskonstanten (G) som beskriver gravitasjonskraften mellom masseenheter, lysets hastighet (C) – som er 299 792 458 meter i sekundet og Plancks konstant (h) – som er nøkkelkomponenten man trenger for å beregne energien i fotoner. Omregnet til desimaltall har Plancks konstant den mildt sagt mikroskopiske tallverdien: 0,000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 662607015 joule-sekunder (Js). Ved å multiplisere Plancks konstant (h) med frekvensen (f) til det enkelte fotonet, finner man energien (E) fotonet er bærer av: E = h f. Jo høyere frekvens (jo blåere lyset er), jo høyere energi. Reflekterer vi over litenheten i Plancks konstants knapt forståelige tallverdi, aner vi hvor små energi- og masseenhetene det er i mikrokosmos sammenliknet med vår «vanlige» fysiske virkelighet.
Siden oppskriften boltrer seg i betegnelser som mikrogram og nanogram, får vi gjenoppfriske barnelærdommen når det gjelder desimalene til høyre for komma når det refereres til kilo: Altså; et tusendels gram kalles milligram og skrives 0,001 g. En milliontedels gram kalles mikrogram og skrives 0,000001 g, mens et nanogram er betegnelsen på et milliarddels gram, og det skrives 0,000000001 g.
For å lage denne spesielle loffen, trenger du nøyaktig – og på prikken: 22 382, (komma) 877663457 kg hvetemel – omtrent det man får plass til på en stor lastebil. Du trenger også en tilsvarende stor bakebolle. Når du heller melet opp i bakebollen, må du passe på så du ikke mister så mye som et mikrogram. Gjør du det er hundre og ett ute.
Når melet er på plass, blander du i 867, (komma) 763121612 kg tørrgjær. Her må du ikke slurve. Et nanogram for mye eller for lite tørrgjær, og du kan vinke farvel til både deg selv og hele menneskeheten. Jeg regner med at du forstår alvoret. Den samme forsiktigheten må utvises når du skal ha i 57, (komma) 319765481 kg salt, 389, (komma) 765436781 kg smør, 11396, (komma) 8723 liter melk og de 34026 eggene du trenger. Et milliarddels gram for mye eller for lite, og alle sjanser er forspilt.
Den kosmiske loff-oppskriften, er én av mange illustrasjoner, skapt for at man skal ane hvor finstemt universet er. Den vietnamesisk-amerikanske astrofysikeren Trin Xuan Thuan (1948–) gir oss et annet eksempel: Tenk deg at du er en golfspiller som prøver deg på en hole in one, der golfballen skal i det utvalgte hullet på ett slag. Problemet er at hullet du skal treffe, ikke er hundre- eller tohundre meter borte, det befinner seg på planeten Mars. I det golfkøllen treffer ballen, må den ha akkurat den nøyaktige –og samtidig ekstremt voldsomme – energien som skal til å føre golfballen ut av jordens gravitasjonsfelt. Samtidig må køllen treffe ballen på det ene punktet blant millioner – og i den absolutt nøyaktige vinkelen – som gjør at den faktisk holder kursen frem mot hullet på Mars. – Lykke til!
Er eksemplene med den kosmiske loffen og golfballen som treffer hullet på Mars overdrevet? Neppe. Slik beskriver Stephen Hawking finstemt-fenomenet:
«Hadde universets tetthet bare vært en billiontedel større – ett sekund etter Big Bang, ville det ha kollapset etter ti år. På den annen side ville det etter ti år vært tilnærmet tomt, om tettheten hadde vært en billiontedel mindre.»
Videre skriver han:
«Hvis for eksempel forskjellen mellom proton- og nøytronmassen ikke var rundt det dobbelte av elektronmassen, ville man ikke ha fått de par hundre stabile nuklidene15 som er nødvendig for dannelse av grunnstoffene, som igjen er forutsetningen for kjemi og biologi. På samme måten er det med protonets gravitasjonsmasse; hadde den vært vesentlig annerledes enn det den er, ville vi ikke hatt stjerner som kunne frembringe grunnstoffene. Og hadde universets begynnende ekspansjon vært litt mindre eller litt større, ville universet enten ha kollapset før stjernene hadde fått utviklet seg, eller så ville universet ha vokst så raskt at stjerner aldri kunne ha blitt dannet ved gravitasjonskreftenes arbeid.»
Når Hawking vurderer disse faktaene, uttrykker han seg slik:
Faktisk ser det ut til at verken betingelsene for en begynnelse eller teoriens (Big Bang teorien, min anm.) parametere er vilkårlige, men at de på en eller annen måte må ha blitt valgt eller utskilt med den største aktsomhet.16
Astrofysikerne mumlet lenge om the fine tuning of the universe,
15 Stabile nuklider er atomkjerner der proton- og nøytronantallet er konstant.
16 Alle de tre Hawking-sitatene er hentet fra: Stephen Hawking: BLACK HOLES AND BABY UNIVERSES and Other Essays, London 1993, s. 136, 44 og 45. Min oversettelse.
om universets fininnstilling. Etter hvert ble det mer enn mumling, for alle tanker om kosmiske slingringsmonn ble etter hvert parkert. Var det forskere som fortsatt var i tvil om fininnstillingsprinsippene, forsvant tvilen om man fordypet seg i det som kalles trippel-alfa-prosessen.
Beryllium er til vanlig et nyttig metall, brukt i alt fra røntgenapparater til romteknologi. Når det nevnes her, er det fordi en berylliumsvariant, isotopen17 beryllium-8, i et ultrakort glimt dukker opp i fusjonsprosessen mellom helium og karbon. I stjernedypene utgjør beryllium-8 det uhyre flyktige mellomleddet i det som kalles trippel-alfa-prosessen – der karbonet, livets byggestein, blir til. I denne prosessen smelter først to heliumkjerner (alfa-partikler) sammen og danner den skjøre isotopen beryllium-8. Dette nærmest spøkelsesaktige stoffet eksisterer i et tidsglimt så kort at det bryter med forestillingsevnen vår. (Lyset rekker å bevege seg omtrent en 1/4000-del av diameteren til et hårstrå i løpet av levetiden til beryllium-8.) I dette rudimentære «øyeblikket», blir som regel beryllium-8 isotopen «slukt» av sitt eget tidsvakuum. Men innimellom – innenfor tidens aller minste marginer – hender det at det rekker å fange opp en tredje heliumkjerne, og pang! – dermed har karbonet oppstått.
Uten dette spranget i ytterkanten av marginenes marginer – ville universet vært uten karbon, og dermed uten liv.
Mange forskere fremhever trippel-alfa-prosessen som det mest overveldende eksempelet på at universet er fininnstilt for liv.
Som sagt, bare metaforer kan gjøre fininnstillingsfenomenet begripelig. Vi har prøvd oss med den kosmiske loff-oppskriften, og med det rimelig presise slaget som får golfballen til å havne i hullet sitt på Mars.
Hvordan forholde seg til dette strenge ekvilibrium, disse marginenes marginer – grunnleggende for alt og alle; dette alltid fininnstilte
17 En isotop er en variant av et grunnstoff der atomkjernen inneholder flere eller færre nøytroner enn vanlig. Fordi antallet protoner er det samme, har isotopen de samme kjemiske egenskapene som grunnstoffet. Derimot kan forskjellen i nøytrontall gi isotopen andre masseegenskaper –som vekt og stabilitet – enn det grunnstoffet vanligvis har.
fenomenmangfoldet hinsides prosent og promillebegreper? Hva skjuler seg i denne finjusterte prosessen som har ført til at øyet ditt følger linjene i denne boken nå? Hvordan er det i det hele tatt mulig at noe kan dekode trykksverte eller piksler til mental virkelighet?
Da universets fininnstilling steg frem for forskningsmiljøene, vakte det naturlig nok oppsikt. Ingen ville bli forundret om et ras av småstein mot et PC-tastatur ville resultert i tegnene: 6ks2d-yq eller i andre usammenhengende tegnkombinasjoner. Om småsteinraset skulle resultert i tegnene «f-i-n-i-n-n-s-t-i-l-t f-o-r l-i-v», derimot, ville det være en stor sensasjon.
Nå viste det seg at universets fininnstilling var av samme karakter som det oppsiktsvekkende småsteinsraset mot tastaturet. Hvordan skulle man forklare det? Fininnstillingsfenomenet krevde svar. Naturvitenskapen hadde fått et nytt, presserende spørsmål opp i fanget:
– Hvorfor er universet så uhyre fininnstilt mot liv? Hvordan forklare at «f-i-n-i-n-n-s-t-i-l-t f-o-r l-i-v» lyser mot oss når vi studerer tilværelsens store dataskjerm?
Når Liv spiller kort
Tenker man i tilfeldighetskategorier, fortoner det seg som om livsmulighetene – la oss kalle henne Liv, er eneste spiller i et kortspill som bare spilles én gang. Fra bunken med milliarder av godt stokkede kort, deles det ut kun seks spillkort til henne. Kortstokken inneholder ikke bare de tretten vanlige kortvariantene. Her er alle slags tenkelige og utenkelige kort. I den Mont Everest-høye bunken, er det likevel bare fire kort av hvert slag. Målet med spillet er at vinneren – etter at kortene er delt ut, skal sitte med to ess, to konger og to damer på hånden. Derfor er spillet avgjort i det øyeblikket Liv sjekker kortene. Sjansene for å vinne er nesten, men bare nesten – lik null. Bare ved å vinne, kan Liv gjøre livet til en realitet. Så skjer det: Når Liv sprer ut kortviften, har det umulige skjedd. Liv sitter med to ess, to konger og to damer på hånden. Mot alle odds har hun fått utdelt vinnerkortene.
Nå kan hun sette i gang.
Var Liv vinner i et lotteri der sjansen for å vinne var uhyggelig lik null? I så fall er det nærliggende å tenke at vår egen eksistens er rimelig usannsynlig.
I den innbyrdes dynamikken mellom kortene Liv hadde fått utdelt, ventet et avansert samvirke mellom partiklene – ventet vekselvirkningen som bygger molekylene – denne velsignede hendelsen som skaper verden – som gir oss H 2O, vannmolekylet. Ellers er det supergrunnstoffet karbon som er den suverene når det gjelder å inngå molekylsamarbeid med andre atomer. Karbonet finnes som hjørnestein i alle organiske forbindelser, ikke minst i DNA-et vårt. I skapelsesdynamikken virker gravitasjon, sterk og svak kjernekraft og elektromagnetisme18 sammen i hyperkomplekse vekselvirkninger. Slik drives enkle strukturer inn i fusjonsprosesser som leverer universets byggemateriale – grunnstoffene. Etter noen milliarder år med strukturell bearbeidelse, er det oppsiktsvekkende resultater som kommer ut av skapelsesprosessen. Her har noe satt deg og meg midt opp i universets grensesprengende fortelling.
Liv er den mest spektakulære delen av prosessen. Gjennom hennes utvidende omskaping av materien, har universets relativt enkle grunntoner sprunget ut i livets ekstravagante symfonier på kloden vår. Himmel, hav og dype skoger, alt er trukket inn i livsdansen hennes. Hvem vet om hun ikke har spilt opp på andre steder i universet også.
– Det er noe ved Liv som vekker poeten i oss:
18 Fysikken opererer med fire grunnkrefter: Gravitasjonskraften, (som samler materien og styrer himmellegemene) den sterke kjernekraften, (som binder protoner og nøytroner sammen i atomkjernen) den elektromagnetiske kraften, (som binder molekylene sammen og som generer fotoner, altså lys) og den svake kjernekraften. (som virkelig er svak, men som spiller en avgjørende rolle i visse typer radioaktiv spaltning.) Gravitasjonskraften er så mangetydig at det kan være problematisk å skille den ut som egen grunnkraft. Derfor opereres det av og til med bare tre grunnkrefter der gravitasjonen er utelatt. I en slik tredeling av grunnkreftene, betraktes gravitasjon som en egenskap ved tidrommet og materien. Det er også seriøse teorier som setter gravitasjon i sammenheng med såkalt mørk materie, materieformen som faktisk er dominerende i universet. Slik sett kan gravitasjon være et partikkelfenomen, der de hypotetiske gravitasjonspartiklene «gravitonene» er bærerne av gravitasjonskraften. Gravitasjonsfenomenet er fortsatt en gåte, en gåte det arbeides iherdig med å løse.
Liv, du er en beundringsverdig kvinne.
Jeg hørte stemmen din over vannet, i summingen av en bie
klokken 15.23
onsdag den 24. august.
Da Venus beveget seg bak løvet den kvelden, var det du som fortalte.
– Takk til poesien! Tilbake til resonnementet (kolon)
Er det riktig at Liv er en del av universets skapende struktur, er hun en del av kortspillet også. Slik sett, kan det hende hun er spillets mester, at hun «visste» hvilke kort hun skulle trekke. En annen mulighet kan være at «hånden» som delte ut, ga henne kortene hun trengte.
Det som er sikkert, er at hun har frembrakt mennesket; skapningen som grovt sett har gitt to løsninger på Livs mysterium. De kan sammenfattes slik:
1. Liv er vinneren – og dermed resultatet av et kosmisk lotteri, der sjansen for å vinne var faretruende nær null. Hun var én mulighet blant milliarder. Hadde hun ikke vunnet, hadde verken hun eller vi eksistert. Denne løsningen har mange ulike uttrykksformer.
2. Liv bærer navnet sitt med rette, fordi hun er nettopp Liv. Hun er prinsippet som samler periferi til levende essens. Liv er en integrert del av skaperverket. Det er fininnstilt for å virkeliggjøre henne. Også denne løsningen er formulert på mange ulike måter.
Denne forfatteren er glad i tankeeksperimenter. Nå kaster vi oss ut i en tankelek der vi skriver brev til Liv, og legger problemet frem for henne.
Kjære Liv!
Menneskeheten du har frembrakt, har grovt sett to forskjellige løsninger på mysteriet ditt.
I den ene løsningen fremstår du som den tilfeldige vinneren av et hyperkomplekst kortspill, der sjansen for å vinne var ekstremt liten.
I den andre, er du en egenskap ved skapelsesstrukturene. Du er den livsskapende oppdriften mellom grunnstoffenes innbyrdes vekselvirkninger, der lyset kanskje er din bevegelse mot det livløse.
Hvilken av de to beskrivelsene er den riktige?
Finnes det muligens andre løsninger på mysteriet ditt, muligheter vi har oversett?
Med håp om snarlig svar.
Ærbødigst
Leser og forfatter av denne boken.
Som tidligere nevnt, tilværelsen byr ikke på ferdigfortolkede overskrifter. Derfor skal ingen være forundret over Livs svar:
Kjære leser og forfatter!
Takk for brev! Svaret dere søker, ligger i universet selv: «Bare følg rekkefølgen», sier det. Rekkefølgen lyver ikke. Lykke til!
Med oppriktig ønske om alt godt!
Deres meget forbundne
Liv
Takk til Liv for raskt svar. Hun har gitt oss et hint. Vi følger rådet hennes og sikter oss inn mot den store rekkefølgen. Den går som en ryggsøyle langs den universelle organismen. Vi har intellekt, kunnskap og intuisjon i beredskap. Kjærligheten og takknemmeligheten er også med. De er nødvendige for å favne virkeligheten i hele dens bredde.
Det antropiske prinsipp
Da den australske matematikeren og fysikeren Brandon Carter (1942–) lanserte tanken om et antropiske prinsipp i 1973, satte han fart i tenkningen som forsøkte å forklare sammenhengen mellom universets egenskaper og det faktum at disse egenskapene har frembrakt oss. Carters antropiske prinsipp er i utgangspunktet en observasjon av universet og av oss som betrakter det: Et fininnstilt univers speiler seg i menneskets fininnstilte bevissthet. Dette er det kosmologiske sceneoppsettet vi må forholde oss til. Slik er scenen rigget.
Det antropiske prinsipp lar oss ane at både det som observeres og observatøren må ha del i noen sammenfallende egenskaper. Carters betraktning av universet og dets iakttagere, åpner for å tenke rundt de komplekse, universelle mønstrene som har gjort det mulig for homo sapiens å entre scenen.
Naturlig nok inviterer det antropiske prinsipp til refleksjon rundt spørsmålet om hvorfor universet er fininnstilt – og også om fininnstillingen kan henge sammen med vår evne til å lese universet. I siste instans inviterer det til refleksjon rundt spørsmålet om fininnstillingen i seg selv – gjør oss i stand til å fortolke de ørsmå marginene som er forutsetningen for eksistensen vår.
Det antropiske prinsipp har etter hvert blitt et mangetydig begrep, en samlebetegnelse for ulike idéer som prøver å se sammenhengen mellom universet og mennesket.19 Når Stephen Hawking skal definere det antropiske prinsipp, sier han kort og godt:
«Vi oppfatter universet slik det er, for hvis det var annerledes, ville vi ikke ha vært her og hatt mulighet for å observere det.»20
19 Brandon Carter skilte mellom et «svakt» og et «sterkt» antropisk prinsipp. «Det svake prinsippet» sier at universets egenskaper nødvendigvis må være forenlige med vår eksistens – ellers kunne vi ikke vært her og stilt spørsmål om det. «Det sterke prinsippet» antyder et univers med en slags innebygd retning mot liv og bevissthet. Siden begrepene «svakt- og/eller- sterkt antropisk prinsipp» i dag brukes i en rekke ulike- og ofte motstridende sammenhenger, unngår jeg å bruke Carters betegnelser i denne boken.
20 Stephen Hawking: A Brief History of Time, Cambridge 1988. Norsk oversettelse: Univers uten grenser, Oslo 1988, s.191.
Den britisk-amerikanske astro- og kvantefysikeren Freeman Dyson (1923–2020) bruker en annen innfallsvinkel når han reflekterer rundt det menneskefrembringende universet:
«Jo mer jeg undersøker universet og detaljene i den universelle arkitekturen, jo mer finner jeg tegn på at universet – på ett eller annet vis – må ha visst om at vi kom.»21
Uansett hvordan man forstår det antropiske prinsipp; begrepet oppsto fordi det unektelig finnes en universell prosess som har ført frem til antropos. (fra gresk; anthrōpos – som betyr menneske) Det store spørsmålet er hvordan vi skal fortolke denne prosessen. Innbakt i det antropiske prinsipp, venter en gåte. Den må løses underveis. Gullhårgåten kalles den, oppkalt etter eventyret om Gullhår og de tre bjørnene.
I eventyret går lille Gullhår inn i huset til de tre bjørnene. Huset er tomt, for den store pappabjørnen, den ikke fullt så store mammabjørnen og den lille bjørnungen er ute en tur. I huset finner Gullhår to stoler som er for store, men den tredje stolen passer akkurat. Det stopper ikke der; på bordet venter tre tallerkener med grøt, men bare én porsjon er passe varm. Når hun går ovenpå finner hun tre senger, men bare én seng er passe myk.
De samme positive sammentreffene som møter Gullhår, preger universet. Det passer akkurat inn i myriadene av forutsetninger som trengs for at liv skal oppstå. Det er akkurat passe for deg og meg. Når mennesket trer inn på arenaen og kikker tilværelsen nøyere etter i sømmene, oppdager de det samme som Gullhår. De befinner seg i et univers som passer akkurat, både for Gullhår og for menneskeheten. Gullhår befinner seg midt i det antropiske prinsipp, der uendelig mange faktorer har virket til livets og menneskets fordel.
21 Freeman Dyson: From Eros to Gaia, New York 1992, s.166. Min oversettelse.
Stiller vi oss foran speilet, og reflekterer over hvem som ser oss inn i øynene, kan vi trygt si at denne personen har sprunget ut fra et univers som har lagt til rette for menneskeheten. Sett i perspektiv av vår egen eksistens, kan de kosmiske hendelsesforløpene ikke karakteriseres som noe annet enn en rekke oppsiktsvekkende, positive begivenheter, hendelser som er en del av vår egen livsfortelling.
Dette første kapittelet har tydelig vist at universet er fininnstilt for liv. Denne overraskende egenskapen ved alt som omgir oss, gjør at nye spørsmål melder seg. Kanskje reiser de seg i tankene som uoverstigelige fjell. Alle som har gått i fjellet, vet at åsryggen foran kan skjule uventede bratte fjellrygger som også må forseres. Slik vil det være i denne boken også. Nye spørsmål vil tvinge seg frem. Ikke fortvil om skaperverkets majestet reiser seg som uoverstigelige tinder i tankene. I slike situasjoner kan det være lurt å kaste et sideblikk ned «i dalen» –ned til fotnotene som det kryr av i denne boken. Der finnes støtte for det du leser. For videre skal vi, og vi skal komme frem. Det er nemlig noen overraskende – og samtidig svært iøynefallende – veivisere som venter på oss lenger fremme.
Om Skyggen av et dikt (2020)
«Høstens beste leseopplevelse … Denne diktsamlingen har jeg ventet på i mange år uten å vite det.»
Anne KrIsTIn AAsMundTVeIT, dAGen
«En språklig feiring av at verdens skapelse aldri blir helt ferdig.»
GunnAr WÆrness, VÅrT LAnd
«Gregers Lundh skriv meditative debutantdikt med biletlege kvalitetar.»
sIndre eKrheIM, dAG OG TId
«Kanskje den mest overraskande debutanten i haust, og samtidig den mest gledelege. Lundhs dikting ausar av dei store kjeldene, og dreg med seg bibelske motiv og tematikkar inn i eit gjennomtenkt og moderne lyrisk univers. Her nærmar verkshøgda seg nivået til ein Arnold Eidslott.
Desse dikta må ikkje hamne i skuggane, men bør ut i dagslyset og lesast høgt.»
ALF KJeTIL WALGerMO i «Årets beste bøker», VÅrT LAnd
«Vitenskap uten religion er lam. Religion uten vitenskap er blind.»
albert einstein
Da den belgiske presten og fysikeren Georges Lemaître forsto sammenhengen mellom universets vekst og dets begynnelse – det vi i dag kaller Big Bang – falt teorien om et univers uten begynnelse sammen. Det eldgamle filosofiske spørsmålet meldte seg med ny kraft: Kan noe bli til uten å ha en årsak utenfor seg selv.
Går vi universet nærmere etter i sømmene, ser vi at det følger dype, logiske mønstre, mønstre som faktisk kan peke i retning av en Skaper – av en stor visdom som både omgir oss og verdensaltet.
I Hellig univers, en grensesprengende bok, belyser Gregers Lundh dybdene i Einsteins ord om vitenskap og religion – om de logiske strukturene som gjennomsyrer alt og alle.
Ny innsikt i kvantefysikk og kosmologi gjør at vi kan stille menneskets grunnleggende spørsmål om opphav og mening på nytt. Svarene som venter, kan komme til å åpne nye perspektiver – både for troende og ikke-troende.
ISBN 978-82-8475-015-6
ISBN 978-82-8475-015-6 9 788284 750156
