Mengden lys vi slipper inn
Roman
efrem forlag 2025
arild dahl Mengden lys vi slipper inn
© Efrem forlag AS, Follese 2025
Foto omslag: Arild Dahl
Design og sats: Efrem forlag
Satt med Sabon 11/14
Papir: 100 g Munken Premium Cream
Trykk og innbinding: ScandBook, Falun
isBn 978-82-8475-008-8
www.efremforlag.no
Til Torill
Jeg låste sykkelen utenfor Overlege Jansens Hus og tok trappene opp til avdelingen. I korridoren hilste jeg på en medarbeider som også var kommet tidlig, før jeg gikk inn på kontoret og lukket døren bak meg. Straks jeg hadde satt meg, husket jeg det, og jeg reiste meg fra kontorstolen igjen og åpnet døren. Jeg var økonomidirektør i helseforetaket, min dør skulle alltid stå åpen. Man hadde vedtatt åpenhet. Det var en av verdiene.
I helgen hadde jeg ryddet i boden; satt vekk skiene, funnet fram sykkelen, nå ville jeg ha vår! Så herlig det var å sykle i morges. Endelig var varmen kommet. I ettermiddag skulle jeg sette meg ut på terrassen og nyte våren. Kanskje jeg kunne gå tidlig også? Jeg logget meg inn og åpnet mailboksen. Seksjonslederne for henholdsvis Lønn og Økonomi hadde levert statusoppdateringer. Regnearkene viste overskridelser. Vikarbruken hadde vært for høy, de utenlandske legene for kravstore, Personal for ettergivende. Men totalt sett så det faktisk ikke helt galt ut heller. Jeg reiste meg fra kontorstolen og gikk ut for å finne meg kaffe. Morgensolen som skinte inn på felleskjøkkenet, avslørte hvor skitne vinduene var blitt. April is the cruellest month, tenkte jeg plutselig; jeg husket ordene, men ikke hvem som hadde skrevet dem.
Da jeg endelig var kommet hjem, satte jeg meg ut på
terrassen med en salat og et glass champagne. Ettermiddagssolen viste at også mine vinduer trengte en vask. Jeg hadde flyttet inn i desember, så hittil hadde jeg bare sittet ute innhyllet i ulltepper, men nå hadde jeg tatt på meg shorts og kortermet skjorte. Det var dette jeg hadde sett fram til helt siden jeg så prospektet for første gang. Endelig kunne jeg nyte det. Jeg kommer til å bo her ute i sommer, tenkte jeg og drakk ut glasset. Så tok jeg av meg skjorten, lente meg bakover i stolen og lukket øyene. Jeg kjente solen varme på min bleke vinterhud og tenkte: for et eventyr livet er, tross alt.
Idet jeg slår opp øynene, blir jeg oppmerksom på en mann som fotograferer meg. Han står på skrå over meg, på terrassen i fjerde etasje i blokka ved siden av. Han fotograferer meg helt åpenlyst. Jeg fryser til: selv om jeg sitter i shorts og BH, føler jeg meg naken. Men mannen som tar bilder skal neimen ikke få tilfredsstillelsen av å ha bragt meg ut av fatning, så jeg strekker armen langsomt ut etter skjorten på bordet. Jeg har solen i øynene og ser ikke mannen tydelig. Mest sannsynlig er det han som bor der, en nabo, altså, som fotograferer meg. Som tillater seg å stå på terrassen sin og ta bilder av meg. Han har tydeligvis et proft kamera, for nå dreier han på linsen. Jeg setter meg opp i stolen, kaster blikk til høyre og venstre – nei, ikke en sjel. Det må altså være meg han fotograferer, og mannen gjør ikke det minste forsøk på å skjule det. Straks han var ute av syne, gikk jeg inn på rommet jeg benyttet til kontor. Der fant jeg fram den gule ringpermen merket Elveparken og slo opp i beboerlisten. Sameiet bestod av fire blokker, hver på fire etasjer. Jeg kjente bare et fåtall av naboene, selv om jeg satt i styret. Selv bodde jeg i den nest øverste endeleiligheten i nummer 44, men det var nummer 42 jeg var interessert
i: Hvem bodde i den øverste endeleiligheten som vendte mot meg? Florian Hofer. Leiligheten var eid av en Florian Hofer. Tysker? Jeg kunne ikke huske at noen hadde snakket tysk på den konstituerende generalforsamlingen. Florian Hofer. Jeg visste altså hva han het. Jeg visste hvor han bodde. Men hva skulle jeg med det? Hva hadde han gjort med bildene? Forstørret dem for å kunne betrakte meg i detalj? Eller hadde han allerede slettet dem? Kanskje mannen overhodet ikke hadde vært interessert i meg? Kanskje han bare hadde testet det nye kameraet? Jeg åpnet PC-en, gikk inn på Facebook og skrev Florian Hofer i søkefeltet. Så mange! Noen med profilbilde, andre uten, noen fra Italia, andre fra Østerrike. Skulle jeg finne naboen, måtte jeg gå inn på hver enkelt profil for å se om noen av alle disse bodde i Norge, men hvorfor skulle jeg det? En nabo hadde fotografert meg, hva så? Nå må du ikke legge for mye i det, sa jeg til meg selv og lukket PC-en.
Våren var definitivt kommet. Jeg syklet til kontoret i stadig lettere klær, og om ettermiddagene og kveldene, med mindre jeg hadde et møte eller var bortreist i forbindelse med jobben, satte jeg meg ut på terrassen, og da tok jeg gjerne et glass champagne, og den lette champagnerusen ga meg et løft i sinnet. Jeg elsket champagne! Det var så godt! Ingen annen musserende nådde opp; en cava kunne være grei, en cremant også, en franciacorta kunne være utmerket, og de nye engelske var slett ikke uten potensiale – men en god prosecco hadde jeg ennå til gode å smake. Jeg hadde fornærmet mer enn én med min klare holdning til prosecco, og det hadde jeg tenkt å fortsette med. Jeg drakk stille viner også, men da savnet jeg alltid lukten av gjærbakst og frukt, boblene som prikket på tungen, syren som ga meg vann i munnen – sammenlignet med champagne falt all annen vin gjennom. Ja, jeg nøt å sitte ute med et glass, men jeg følte meg rett og slett ufri. Riktignok hadde ikke naboen fotografert meg flere ganger, selv om han hadde vist seg mer enn én gang der oppe på terrassen. Da hadde han ikke sett min vei engang. Og jeg hadde fulgt med, jeg hadde knapt lukket øynene disse ettermiddagene og kveldene. Mannen hadde frarøvet meg friheten. Friheten til å sole meg usjenert på min egen terrasse. Jeg reflekterte nokså mye over dette. Var forundret over meg selv, trodde ikke at
jeg skulle la meg prege. Jeg hadde ikke tenkt å sole meg naken. Jeg hadde bare tenkt å ta av meg litt. Men når jeg satte meg ut om ettermiddagene, kunne det se ut som om jeg slappet av, men det klarte jeg ikke. Mannen der oppe, en av mine naboer, hadde tatt bilder av meg. Tatt er ordet, tenkte jeg.
En kveld kommer han igjen til syne med et kamera i hånden. Solen er i ferd med å gå ned, jeg ligger i solsengen. Nå skal vi se. Jeg ligger med ansiktet vendt mot ham, med solbriller på, så han kan ikke vite om jeg observerer ham eller ei. Nå folder han ut bena på et stativ og monterer kameraet oppå dette. Kameraet rager så vidt over rekkverket. Mannen bøyer nakken mens han stiller inn kameraet og sikter mot solnedgangen. Han knipser. Vrir på linsen, knipser på ny. Jeg betrakter vekselvis naboen og solen som er i ferd med å gå ned bak den skogkledde åsen. Han er altså en mann som fotograferer solnedganger. Jeg er lettet. Plutselig dreier han kameraet i min retning, vrir på linsen, fotograferer på ny. Jeg kan se at han tar flere bilder. Jeg blir med på alle, det er jeg sikker på. Men det samme blir også terrassen min, blomstene mine, bordet mitt … Hva er det han egentlig fotograferer? Kanskje han ikke ser meg engang? Ignorerer meg, som om jeg var et hagemøbel?
Straks naboen var ute av syne, løp jeg ned trappene og gikk over til nr. 42. Ved inngangsdøren fant jeg ganske riktig en ringeklokke merket Hofer.
«Ja?» Underlig å høre stemmen hans i den lille høyttaleren.
«Dette er Alva Horn. En nabo i nummer 44. Jeg vil gjerne snakke med deg, hvis det passer?»
«Nå?»
«Gjerne.»
Naboen ventet på meg i døråpningen. Mørkt, kortklippet hår. Lyseblå skjorte. Beige bukse. Nøytral i fremtoningen. Han var kanskje noe yngre enn meg.
«God kveld. Jeg vil gjerne se bildene du nettopp tok av meg.»
Han kjenner meg ikke igjen. Enten spiller han godt, eller så kjenner han meg faktisk ikke igjen.
«Jeg bor i blokka ved siden av, nest øverst. Du fotograferte meg da jeg satt ute på terrassen i sted. Hvorfor gjør du det?»
«Å, er det deg …» Han snakket med litt aksent. «Kom inn.»
Han åpnet døren for meg. Jeg nølte. Et øyeblikk så jeg situasjonen utenfra: Enslig kvinne går frivillig inn i leiligheten til en mann hun ikke kjenner. Men var det ikke dette jeg ønsket? Å konfrontere naboen?
«Florian Hofer.» Han rakte meg hånden.
«Alva Horn. Jeg sitter i styret.» Jeg sitter i styret. Jeg angret med det samme, det virket som om jeg var på offisiell visitt.
«Jeg husker deg fra generalforsamlingen», sa han.
Jeg så rett på ham og sa: «Tror du det er noe hyggelig når du stirrer på meg med kameraet og knipser i vei? Du har gjort det før også. Du har ikke lov til å ta bilder av folk på den måten!»
«Jeg beklager hvis du fant det ubehagelig. Jeg kan slette alle bildene hvis du ønsker.»
«Ja, det ville jeg sette pris på.»
«Et øyeblikk.» Naboen forsvant inn i stuen og ut av syne. Jeg ble stående igjen på dørmatten. Han var annerledes enn jeg hadde ventet. Eller egentlig visste jeg ikke hva jeg hadde ventet meg. Leiligheten hans var identisk til min, bare speilvendt. Jeg så to av stueveggene; store,
lyse flater. Forstørrelser av fotografier på veggene, snødekte fjell, breer, forlatte strender. På gulvet en høy, gul vase.
Han kom tilbake med et kamera i hendene.
«Vil du se?» Uten å vente på svar, stilte han seg inntil meg og holdt opp kameraet så jeg skulle se bildene på displayet. Så trykket han på en knapp, men skiftet deretter så fort mellom bildene at jeg ikke rakk å se de han hadde tatt av meg, jeg registrerte bare at alle var i sort-hvitt.
«Hvor er bildene du tok av meg?»
«Det er disse.»
Han bladde motsatt vei, og nå så jeg det: Ett var et oversiktsbilde av blokkene som lå symmetrisk på rekke. Selv var jeg knapt synlig nede i venstre hjørne. På neste bilde hadde han konsentrert seg om terrassen min; rekkverket bestod av liggende, smale lister med et par centimeters mellomrom, og på fotografiet ble sollyset silt gjennom sprekkene slik at de dannet et sebramønster på husveggen min. Jeg følte meg dum: Var det slike bilder han hadde tatt? Jeg begynte å angre på at jeg hadde oppsøkt ham.
Men så oppdaget jeg det siste bildet: Han hadde fotografert meg også, bare meg. Jeg lå i solstolen, vendt mot fotografen, og med kveldssolen fra siden.
«Vekk!» sa jeg. «Det skal vekk!»
«Naturligvis.» Han trykket på noen små knapper på baksiden av kameraet.
«Jeg kan godt slette de andre også.»
«Gjerne det.»
«Selvfølgelig. Jeg skal gjøre det med en gang.» Og så begynte denne Florian Hofer å trykke på baksiden av kameraet, og han viste meg, demonstrativt, hvordan han slettet ett og ett fotografi jeg var med på.
«Og de bildene du tok av meg første gang?»
Han så på meg, prøvde å huske, virket det som.
«For flere uker siden.»
«Da må vi se på PC-en.» Han gjorde en diffus bevegelse med hånden, og jeg fulgte etter ham inn i entreen.
Også han benyttet det minste soverommet til kontor, men da jeg stanset bak ham på dørstokken, oppdaget jeg at veggene var kledd med fotografier av høye tinder, jernbaneskinner, kondensstriper, og i hyller stod det kameraer, objektiver, ladere …
«Er du fotograf?»
«Nei.» Han bøyde seg over PC-en og slo den på. Så trykket han på en knapp for å heve skrivebordet med skjerm og tastatur på, og vi ble begge stående tause og se på at bordet løftet seg med en svak skjelving.
«Er det passe høyt?»
«Ja.»
Han gikk inn på PC-en, åpnet mapper med fotografier, lagret etter dato, åpnet en mappe som rommet portretter; unge mennesker, gamle, kvinner, menn, men også heisekraner, fasader, alléer – jeg fikk en ubehagelig følelse av å snoke, som om det var jeg som var kikkeren.
«Jeg vet ikke helt når det var …»
Det er ikke så farlig, skulle jeg til å si, da jeg kjente igjen et bilde av blokkene våre, så ett til, og enda ett. Jeg var ikke med på noen av bildene som viste takkonstruksjoner, rekkverk og veggplater – linjer og strukturer trådte tydelig fram. Jeg var i ferd med å frikjenne naboen, men så fikk jeg øye på et fotografi av meg selv. Og så et til. Han hadde altså fotografert meg den første kvelden, den kvelden også – og ikke som et element i en større komposisjon – nei, her kunne han ikke påberope seg arkitektoniske strukturer. Her var det bare hans ukjente nabo Alva Horn, sittende i bare BH-en. På det neste bildet hadde han zoomet meg inn. Kløften var nokså fremtredende.
«Og dette da?» spurte jeg, tørr i svelget, uten å se på ham.
«Jeg kan godt slette alle.»
«Ja.»
«Selvfølgelig.» Og så la han ett og ett bilde over i papirkurven.
«Ja, takk, da», sa jeg. Og jeg snudde meg og forlot arbeidsrommet hans og gikk tilbake til stuen.
«Fotograferer du?» spurte han.
«Bare med mobilen.»
I entreen sa han: «Det er svært interessant å fotografere. Selv tar jeg færre og færre bilder.»
«Ja vel», sa jeg og la hånden på dørvrideren.
«Da sees vi vel en eller annen gang da», sa han.
«Ja, hvis du kommer på sameiermøtene, så gjør vi det», sa jeg og gikk.
Neste kveld stod jeg og nippet til champagnen mens jeg rørte i appelsinsausen. Stangekyllingen var i ovnen, Lill kom hvert øyeblikk. Det var fredag, først skulle vi spise, så skulle vi på konsert med noen som Lill hadde hørt om. Det ringte på døren, og jeg gikk hurtig gjennom stuen og ut i entreen, hvor jeg trykket på tasten for å åpne ytterdøren nede. Så åpnet jeg entredøren, og for at den ikke skulle gli igjen, skjøv jeg dørmatten over terskelen før jeg skyndet meg tilbake til sausen.
Da Lill ikke kom inn, gikk jeg ut i entreen for å se hvor det ble av henne. Det var naboen som stod i døren, han som hadde fotografert meg. Han bar en stor bukett gule roser i hendene.
«Å, er det deg.»
«Vær så god», sa han alvorlig og rakte meg buketten. «En beklagelse fra min side.» Den tyske aksenten fikk det til å høres høytidelig ut.
«Til meg?»
«Jeg beklager så mye at jeg fotograferte deg.»
«Jo», svarte jeg og tok imot buketten. «Ja, takk, da.»
Naboen nikket, og først nå oppdaget jeg at han bar et kamera i rem over skulderen.
«Jeg må nesten inn til maten», sa jeg.
«Selvfølgelig.» Så rakte han meg kameraet. «Jeg tenkte kanskje du hadde lyst til å låne et kamera som gjør det
mer interessant å fotografere enn med mobilen?»
Nå plinget ringeklokken på ny, rett ved øret mitt, og jeg kvapp før jeg fikk summet meg til å åpne.
«Bare hvis du har lyst», fortsatte han. «Du slår det på her, og så trykker du her for å se bildene på displayet. Jeg har stilt det på auto, men du kan naturligvis bare prøve deg fram. Du må bare låne kameraet så lenge du ønsker.
Og hvis du vil, kan vi gjerne se på bildene dine sammen ved en anledning.»
«Jeg vet ikke ...»
«Det er selvfølgelig opp til deg. Jeg la bare merke til at du virket litt interessert i foto.»
Lill kom til syne i trappen, hun smilte, og jeg tok nølende imot fotoapparatet og mumlet takk.
«Så det er her det skjer?» sa Lill og stanset foran oss.
«Da skal jeg gå», sa naboen og bukket, slik ingen norske menn lenger bukket. Og med et siste blikk på meg, og deretter et kort nikk til Lill, forsvant han ned trappen.
«Og det var?» Lill så uutgrunnelig på meg.
«En nabo», svarte jeg og lukket entredøren.
«Er de så fornøyd meg jobben du gjør i styret, at de kommer med blomster til deg?»
«Nei, dette er ikke en styresak. Det er en lang historie.»
«Jeg må få høre alt!»
«Jeg svir sausen. Tar du blomstene?»
Lill var kjent i skapene mine og fant en vase. Mens jeg reddet sausen, snittet hun rosene og satte dem i vann.
«Nydelig saus», sa Lill da vi hadde begynt å spise.
«Ja, den lot seg redde. Men kyllingen ble tørr.» Jeg skulle ikke tatt imot det kameraet.
«Jeg synes den ble god, jeg.»
«Ja ja, det er bare mat», sa jeg og skjenket mer vin i
glassene. «Hvordan liker du champagnen?»
«Deilig.»
«Det er en blanc de noirs – jeg håpet den skulle passe …»
«Ja, den er kjempegod, Alva.»
Så spurte Lill om dette med naboen. Jeg forklarte. Hun forstod.
«Kaffe?»
«Gjerne.»
Vi hadde satt oss i de okergule lenestolene med hver vår kopp og en skål med smågodt mellom oss.
«Nei, hva sier du, Lill? Skal vi gå på den konserten?»
«Hva har du lyst til?»
«Samme for meg», sa jeg.
«Skal vi drite i det?»
«Gjerne for meg.»
Vi lo begge to.
Så sa jeg: «Vet du hva? Jeg er litt trøtt, jeg.»
«Jeg og.»
«Skal vi slappe av lite grann?»
«Så kommer vi grusomt tilbake etterpå!» sa Lill med en liten latter.
«Legg deg der, du», sa jeg og pekte på sofaen.
«Men du da?»
«Jeg slapper av her», sa jeg og vippet stolen bakover.
«Skal vi sette klokke på?»
«Hvorfor det? Hva er det som haster?»
«Du er skikkelig crazy», sa Lill.
«Ja, skikkelig crazy.»
Jeg klarte ikke helt å slappe av, men var glad jeg kunne sitte her i min egen stue, vis á vis Lill som hadde lagt seg i sofaen min. Jeg betraktet venninnen min som allerede hadde lukket øynene: Hva var det som bandt oss sammen? Felles historie? Nei, vi var ikke barndomsvenninner. Jeg
for min del var oppvokst i denne småbyen i Norges indre, Lill på sin side hadde flyttet hit for å begynne som lektor på den videregående skolen. Realfag, hvis det var noe som lenger het det. Normalt var det bare helsepersonell som flyttet til denne byen, og her jobbet de på sykehuset i en periode før de kunne dra videre til grønnere beiter. Lill var opprinnelig fra Lillestrøm, hvorfor hadde hun flyttet hit? Hadde hun rett og slett hatt behov for å starte på ny, på ukjent sted?
Jeg kom til å tenke på hvordan vi hadde møttes. Vi hadde stått i kø for å komme inn på en konsert i Kulturhuset, Lill noen meter foran meg. Jeg hadde ikke lagt merke til henne før to ungjenter som stod bak meg prøvde å snike i køen. Det gjorde de på den vanlige måten ved at de lot som om de var sammen med noen lenger fremme, og liksom umerkelig gled inn i køen der, enda vi hadde stått i kø en god stund allerede og det var unummererte billetter. Da var det jeg hørte en myndig kvinnestemme si: «Dere to stiller dere bakerst i køen!» Og surmulende gikk de to snikerne ut av køen, passerte meg og stilte seg bakerst.
Jeg elsket det! Når folk ikke fant seg i det, men tok igjen. Og for å berømme en slik handlekraft, gikk jeg fram til denne kvinnen som hadde satt ungdommen ettertrykkelig på plass. «Bra!» sa jeg. Hun så kort og nokså irritert på meg og sa: «Prøver du å snike i køen, du også?» «Nei, overhodet ikke, jeg bare ville si at jeg likte måten du satte dem på plass på.» Da så hun på meg, denne fremmede kvinnen på min egen alder, og smilte kort. Jeg gikk tilbake til plassen min i køen og tenkte, det var det, men da jeg kom inn i salen, ble jeg oppmerksom på at hun vinket til meg, og pekte på det ledige setet ved siden av hennes. Slik begynte vårt vennskap.
Så, hva bandt oss sammen? Felles interesser? Jo, teater, musikk, litteratur, kunst, der hadde vi sammenfallende interesser. Lill var imidlertid sporty, trente på SATS og var medlem i DNTs lokalforening. Selv begrenset jeg meg til å svømme en gang i uken. Og så diskuterte vi politikk. Hvor lenge skal Norge fortsette med selvskadingen? hadde jeg spurt. Vi nordmenn er ikke utagerende, hadde hun da svart, vi er rolige, sindige, tenker vårt – og lar oss overkjøre. Og så elsket hun å danse, det gjorde ikke jeg, selv om jeg kunne sette pris på dans som kunstnerisk uttrykksform. Men i samme livssituasjon var vi: single, og med brannsår. Men det må være noe mer, tenkte jeg nå mens jeg betraktet Lill som sov i sofaen min; det må være en form for tiltrekning, en slags forelskelse, men uten sexen, uten trangen til sex.
«Nei, her kan vi ikke ligge», sa Lill og strakte på seg. Hun gned seg i øynene, som om hun hadde sovet på ordentlig.
«Har du sovet?»
«Det må jeg ha gjort. Har ikke du?»
«Jo.» Vi lo begge to, og jeg tenkte: Er ikke vennskapet en like sjelden blomst som kjærligheten?
«Skal si det er fart i party-jentene!» sa Lill.
Så nikket hun mot vasen på gulvet og sa: «Vet du hva gule roser betyr?»
Jeg ristet på hodet.
«Ikke jeg heller. Lykke og glede, tror jeg.»
«Gjerne for meg.»
«De er fine.»
«Visst pokker er de fine!»
«Kanskje han bare er hyggelig.»
Lill reiste seg og hentet kameraet som jeg hadde lagt fra meg på skjenken. Hun veide det i hånden. Jeg hadde
ikke greie på fotoapparater, men så at det var mindre enn disse store og klumpete kameraene som ivrige fedre pleide å gå rundt med på 17. mai. Lill slo det på. Så siktet hun på meg og knipset.
«Vil du være snill og slette det?»
«Hva er det, Alva?»
«Jeg vil ikke at det skal være bilde av meg på hans kamera. Jeg trodde du skjønte såpass etter det jeg fortalte deg.»
«Det er jo bare et bilde.»
«Bare et bilde! Skjønner du det ikke? Du skulle sett de nærgående bildene han tok! Så hvordan blir det fra nå av? Neste gang jeg er ute på terrassen. Kan jeg ignorere ham? Eller må jeg plutselig begynne og vinke og greier? Er vi liksom blitt venner bare fordi han har kjøpt blomster for å unnskylde seg? Jeg får jo ikke fred på min egen terrasse etter dette!»
«Jeg skjønner», sa Lill og så ulykkelig ut.
Jeg reiste meg og sa: «Blir du med?»
Lill fulgte etter meg ut i boden, hvor jeg hadde plassert vinskapet. Der, innenfor den fargede glassdøren, glitret champagneflaskene. Jeg åpnet døren og så på venninnen min.
«Hvilken skal vi ta?»
Lill slo ut med hendene, overdrevent, som i stumfilm.
«Da tar vi den beste», sa jeg.
«Ja, vi får nøye oss med den», sa Lill, min Lill.
Naboen viste seg ikke. Riktignok var han ute på terrassen, han også, nå og da fikk jeg et glimt av ham, men han ga seg aldri til kjenne. Etter hvert som dagene gikk, fant jeg dette mer og mer påfallende: Hadde han glemt at han lånte meg et kamera? Glemt at han skulle lære meg å fotografere? Eller skammet han seg dypt, og ønsket med sin oppførsel å signalisere at jeg ikke hadde noe å frykte fra hans side? Eller hadde den godeste Florian Hofer iverksatt en plan? Ønsket han med sin passivitet å fremprovosere et initiativ fra min side?
Men kunne ikke jeg rope opp til ham, vinke, i det minste? Jeg slipper med hensikt bestikket hardt ned på tallerkenen. Men ikke engang den skarpe klirringen får ham til å snu seg og kikke ned på min terrasse. Slik gidder jeg ikke ha det, og jeg bestemmer meg for å levere kameraet tilbake, få saken ute av verden.
Da fikk jeg en idé: Hva om jeg svarte med samme mynt? Hva om jeg fotograferte ham? Jeg ble opprømt ved tanken, og fant fram kameraet hans.
Men først måtte jeg lære meg å betjene det. Og hva skulle jeg ta bilde av? Med begge hender holdt jeg kameraet foran meg, og i displayet så jeg kjøkkenbenken, komfyren, kjøleskapet – det får da være måte på kjedelig bilde, tenkte jeg. Så oppdaget jeg at det på baksiden av fotoapparatet også var en liten firkant av glass som man kunne
se gjennom, slik vi gjorde før de digitale displayene kom. Jeg førte fotoapparatet til ansiktet og la øyet inntil det lille glasset: De blanke stengene på grillristen skinte i lyset. Jeg hadde satt en rundstykkedeig og tatt grillristen ut av stekeovnen og plassert den på kjøkkenbordet. Nå dreide jeg på linsen, zoomet inn til grillristen fylte hele synsfeltet. Da trykket jeg utløseren forsiktig ned, og en mekanisk lyd hørtes fra kameraet.
Jeg trykket på en tast på baksiden av kameraet og fikk opp bildet på displayet: De blanke stengene dannet et mønster, men rullen med bakepapir i bakgrunnen var skjemmende. Nå fjernet jeg tingene som stod i veien og tok bilde på ny. Jeg tok flere bilder, flyttet litt på risten for hver gang, så stengene ble fotografert i forskjellig vinkler. Etterpå så jeg gjennom bildene: grillristen funklet på bildene. Min egen grillrist så ut som et objekt fra en annen verden.
Rundstykkedeigen måtte uansett heve, og med kameraet i hånden tok jeg trappene opp til taket. Takterrassen hadde vært et av salgsargumentene for sameiet. Alle leilighetene i blokka hadde tilgang, men jeg for min del hadde aldri vært der oppe. Jeg åpnet døren og steg ut på taket. Ikke et menneske, men beboere hadde etterlatt bord og stoler der oppe.
Jeg gikk bort til rekkverket: Ja, jeg kunne se ned på terrassen hans. Men han var ikke ute. Og ingen puter i stolene, og trekket var trukket over gassgrillen. At han hadde det ryddig på terrassen, var vel strengt tatt ingen overraskelse, mannen var jo tysker. Men ergerlig, da fikk jeg ikke fotografert ham. Innenfor det store stuevinduet skimtet jeg bare en grønn plante på gulvet og noen lyse stolben. Heller ikke gjennom sidevinduet i stuen var han å se. Var han hjemme?
Jeg gikk videre bortover taket, helt til det bakre hjørnet: derfra kunne jeg se inn soveromsvinduet hans. Sengen hans, mørkt sengetøy mot den lyse veggen. Jeg løfter kameraet til øynene, finner vinduet, zoomer inn. Jeg ser leselampen på nattbordet hans, en bok. Der leser han. Der sover han. Jeg trykker ned utløseren. Jeg har tatt et bilde av soverommet hans, jeg senker kameraet. Blir stående. Plutselig kommer han inn i rommet. Naken. Jeg løfter kameraet til øyet, nå har han snudd ryggen til. Han åpner skyvedørsgarderoben, de lange ryggmusklene er tydelige i det skrå kveldslyset, smal midje, brede skuldre, jeg knipser, han trekker ut en skuff, jeg knipser, han finner en T-skjorte, jeg knipser; har han dusjet i kveld så han skal slippe det i morgen tidlig, og nå finner han en T-skjorte å sove i? Han lukker garderobedøren og forsvinner ut av synsfeltet. Jeg venter. Han kommer ikke tilbake.
Helgen etter feiret vi min mors 70-årsdag. Som vanlig i familiesammenkomster ble jeg på slutten av måltidet sittende med skjønne Emilie på det ene kneet og like fine William på det andre. At Oscar, min tafatte bror hadde falt for min svigerinne som vet alt, er virkelig ikke til å tro. Og nå skulle Robert, mors nye venn, holde tale.
Hvem av foreldrene mine hadde stått meg nærmest? Min mor Marit, den energiske læreren? Eller min far Nikolai, den sindige rådmannen som døde for ni år siden? Riktig svar var begge. «Pappa», hvisket jeg nå lavt for meg selv. Ja, min mor kom i annen rekke. Er det straffen den lengstlevende må sone? Den som faller tidlig fra, vil alltid bli husket for sine beste år. Etter at far døde, begynte mor å reise til steder hun aldri hadde nevnt. Ble perlevenner med nabodamer hun tidligere bare hadde omtalt med sarkasme. Og så hadde hun altså funnet seg en venn. Jeg lurte på om min gamle mor og hennes enda eldre venn hadde en form for seksualliv, tanken bød meg imot. Nå hadde imidlertid Robert slått på glasset, og han reiste seg, gråhåret, rødsprengt, snudde seg mot jubilanten og åpnet munnen. Hva kunne han si som hadde kjent min mor i mindre enn et år?
«Shall I compare thee to a summer’s day? Thou art more lovely and more temperate …» Shakespeare! Jammen visste han å smigre! Etter å ha
tenkt meg om, visste jeg hvordan Robert kom til å avslutte talen: But thy eternal summer shall not fade, kom han til å si, og med blussende kinn ville mor slå hendene sammen og gi seg ende over. Et øyeblikk nøt jeg tilfredsstillelsen ved å ha kommet Robert i forkjøpet, men så slo alvoret inn: Moren min hadde i det minste en som hyllet henne ved å sitere Shakespeare. Hva med meg? Ville noen hylle meg med vakker poesi den dagen jeg fylte sytti? Jeg hadde selv hatt fødselsdag tidligere i vår, den 7. april, for å være nøyaktig. Jeg hadde ønsket å dysse ned dagen, og det hadde jeg lyktes med til fulle. Det endte med at jeg kjørte opp til min mor, som hadde bakt en kake til meg. Kanskje skyldtes det at jeg tenkte på naboen. Mens jeg satt der med tantebarna på fanget, kom jeg i hvert fall til å tenke på Thomas, den eneste mannen jeg hadde levd sammen med.
Thomas hadde flyttet til byen, i et vikariat som karkirurg. Vi møttes på et salsakurs som Lill hadde truet meg med på. Der fant Thomas en gyldig grunn til å spille ut mannen i seg, mens jeg for min del følte sterkt på at min lange, stive kropp ikke var skapt for latinamerikanske rytmer. Men vi så noe hos hverandre, en gjensidig tiltrekning oppstod, og vi flyttet sammen etter få måneder. Vi var voksne, vi hadde vært nok alene, hva var det å vente på?
Thomas hadde et godt hode, men var oppvokst i et hjem hvor man ikke visste hvilken gaffel man begynte med, og jeg oppdaget til min forbauselse at han var barnslig fascinert av min kjedelige oppvekst med piano og ballett. Thomas kunne gi endovaskulær behandling av venøs insuffisiens, men hadde vansker med å finne to like sokker. Vi var imidlertid glade i hverandre, og vi ønsket oss barn. Men graviditeten lot vente på seg, og med tiden
ble det mye hverdag og lite helg. Thomas gikk oftere og oftere inn på kontoret for å fordype seg i forskningsartikler om sirkulasjonsforstyrrelser til nyre og tarm, mens jeg for min del ble sittende i stuen og se filmer og serier. Helt til jeg en kveld trakk ut undertøyskuffen min og fant en svart stringtruse.
Jeg hadde aldri kjøpt en stringtruse i hele mitt liv.
Denne var ikke ny, men forhåpentligvis vasket. Jeg knep den fremmede stringtrusen mellom tommelfinger og pekefinger, og med strak arm holdt jeg trusen som en død rotte demonstrativt opp foran øynene til Thomas. Vi vekslet blikk. Thomas sa ingenting, men snudde seg bort. Jeg sa heller ingenting, men kastet trusen i søpla og knøt sammen posen. Du går vel ut med søpla, du, sa jeg. Thomas gikk ut med søpla. Mens han var ute, ble han uventet tilkalt, måtte ta en nattevakt.
Den natten falt brikkene på plass: uken før hadde jeg vært bortreist på en konferanse fra onsdag til fredag, og da jeg kom hjem hadde Thomas på eget initiativ vasket sengetøyet. Jeg roste ham for dette, glad han endelig hadde forstått at sengetøyet måtte vaskes jevnlig, og at noen faktisk måtte gjøre det. Stringtrusen var bare et symptom på en underliggende sykdom, og da morgenen kom, hadde jeg bestemt meg: jeg ville gå fra ham. Men Thomas kom meg i forkjøpet, slik menn før ham hadde gjort. Porselen som slynges mot veggen hører hjemme i franske og italienske filmer, ikke i mitt hjem. Ingen av oss hevet røsten. Vi flyttet fra hverandre, like lidenskapsløst som forholdet i bunn og grunn hadde vært. Og etter Thomas hadde jeg ikke våget å åpne meg for en annen. Det var jo ingen der ute! Bare skilte menn med en haug med unger! Eller var det jeg som ikke tok sjansen, redd som jeg var for å bli forsmådd?
Nå og da savnet jeg en mann i sengen, jeg var ikke uten den slags hunger. Ja, fra tid til annen kom det over meg et begjær så sterkt at det fikk meg til å forestille meg selv i de mest unevnelige situasjoner. Men først og fremst savnet jeg det å ha en. Å kunne rekke ut hånden, og så er den andre der. Å ikke behøve å si noe, den andre skjønner likevel alt. Å være den eneste for en annen. Å kunne si mannen min. Tanken på at det i hele den vide verden ikke fantes ett eneste mannfolk som bare måtte ha meg, meg, akkurat slik jeg var, nå og for alltid, var nesten ikke til å bære. Når mennene ble bedre kjent med meg, likte de meg ikke lenger, det var realiteten. Men jeg kan forandre meg, tenkte jeg nå, jeg kan bli åpnere, mer livlig, mer kjærlig, mer spontan. Jeg kan jobbe med humoren min også. Ja, jeg skulle love å bli mer spennende, bare noen ga meg en sjanse. I hele mitt voksne liv hadde jeg ønsket meg mann og barn. Min egen lille familie. Men i takt med at jeg var blitt eldre, hadde omgivelsene gradvis sluttet å snakke om lykken ved barn når jeg var til stede. Og den følelsen jeg hadde hatt i mange år, følelsen av at livet mitt var satt på vent, den var erstattet av en iskald visshet om at det aldri skulle bli min tur.
Emilie og William sitter urolige på knærne mine. De har sittet så lenge til bords, de voksne snakker så mye. Robert nærmer seg heldigvis slutten på talen: Så heldig jeg er, så sent i livet, å finne kjærligheten på ny, og så med deg – han ser med inderlighet på min mor og sier: «Thy eternal summer shall not fade ...»
Med blussende kinn slår mor hendene sammen og gir seg ende over. Jeg klarer ikke å møte blikket hennes, blankt av lykke.
arild dahl (f. 1954) har gitt ut en rekke bøker i ulike skjønnlitterære sjangre; lyrikk, dramatikk, noveller, romaner. Han har også vært leder av Skrivekunstakademiet.
Mengden lys vi slipper inn er Arild Dahls niende roman.
Omslagsfoto: Arild Dahl
«Ja, min forskrekkelse og min sorg var ektefølt, men også andre følelser, ikke like edle, gjorde seg gjeldende den natten i Hellas: Jeg er unnsluppet, tenkte jeg.»
Alva Horn har helt fra hun var ung student, trodd på «strukturell godhet: Å gjøre godt, uten selv å være god.»
Nå, i begynnelsen av førtiårene, har hun en lederstilling i et helseforetak, med en direkte stil og en hang til å tenke annerledes. Ubehaget som hun føler på i møte med sin samtid og iblant egen livssituasjon, døyver hun med champagne og skrifter fra antikken.
Hun har forsonet seg med at tradisjonell familielykke er forbeholdt andre, men da hun møter Florian, skal likevel en veldig drøm folde seg ut i henne. Kjærligheten skal imidlertid bringe med seg dilemmaer, gjennom hendelser hun ikke rår over.
arild dahl har skrevet en roman om eksistensiell frihet, og om hvordan verdier styrer handlinger og valg i nære relasjoner. Mengden lys vi slipper inn gir et portrett av en kompleks kvinne, introvert i sitt vesen, som erfarer lengsler som overrasker henne selv.
ISBN 978-82-8475-008-8 9 788284 750088 efremforlag.no
ISBN 978-82-8475-008-8 9 788284 750088
