i n n h ol d Ordførerens forord Forfatternes forord kapittel 1
6 7
Arendal før kjøpstaden
8
eirin holberg og knut dørum
kapittel 2
Begynnelsen
18
eirin holberg
kapittel 3
Den første skjærgårdsbonden
42
Gårdssamfunnet vokser fram
68
eirin holberg
kapittel 4 eirin holberg
kapittel 5
Høvdingenes tid
86
eirin holberg
kapittel 6
Under kristne konger 1000–1350
118
eirin holberg og knut dørum
kapittel 7
Fra krise til oppgang
142
knut dørum
kapittel 8
I maktstatens grep
172
knut dørum
kapittel 9
Det berømte ladestedet
204
knut dørum
kapittel 10 Byens herskap
238
knut dørum
kapittel 11 Byen vinner omlandet
266
knut dørum
kapittel 12 Høy og lav i standssamfunnet
304
knut dørum
kapittel 13 Kampen og seieren
334
knut dørum
kapittel 14 Arendal i et langt tidssveip eirin holberg og knut dørum
Noter 362 Kilder og litteratur
378
356
begynnelsen For nesten 12 000 år siden smeltet arendalsområdet fram fra den store innlandsisen. Det var begynnelsen på steinalderen, en tidsperiode på 8000 år, som utgjør to tredjedeler av vår historie. I hele dette tidsrommet levde folk hovedsakelig av jakt, fangst og sanking. Men det var langt fra noen stillstand. Fra pionertiden til slutten av steinalderen skjedde mange og omfattende endringer. Folk tok i bruk nye redskaper til hus- og båtbygging, de levde sammen på nye måter og fant nye guder å tro på. I dette kapitlet skal vi se nærmere på tiden da de aller første menneskene kom. Senere får vi noen glimt fra livet til etterkommerne deres i tusenårene som fulgte, spesielt gjennom sporene etter nøstvetfolk og traktbegerkultur. Narestø på Flosterøya er kjent som stedet der traktbegerkulturen ble oppdaget i Norge. På slutten av steinalderen ble fellesskapet med jordbruksbefolkningen i Danmark tett. Det var kimen til en utvikling som førte fram til gårdssamfunnet i jernalderen.
A R E N DA L
F Ø R
D
K J Ø P S TA D E N
områdene rundt Bottenvika var den nesten tre kilometer tykk, og vekten av de enorme massene trykket landet flere hundre meter ned i mantelen og under havnivået. Ismassene lå ikke rolig, men var i stadig bevegelse utover fra sitt eget sentrum. En kraftig strøm av is fløt som ei elv ut gjennom Oslofjorden og fulgte Norskerenna videre rundt agderkysten og helt opp til Sunnmøre, før den slapp seg utfor kontinentalhylla. Denne kjempestrømmen har avsatt varige spor i form av rygger på havbunnen og steinblokker av bergarter fra oslofeltet på øyene, som larvikitt, kalkstein med fossiler og rombepomfyr. Under isen var det store mengder fastfrosset stein og grus, og sammen dannet de et mektig sandpapir som skuret nådeløst over berggrunnen, slipte ned berget og rev med seg alt av løsmasser på sin ferd. Ufattelige krefter rådde grunnen i en kuldeheim som ikke ga grobunn for mye liv, verken på land eller i havet. Et likklede, har det altoppslukende isteppet blitt sammenlignet med. Men selv om det var lite liv der isen herjet, var det ikke en død verden. Istiden var en skapelsestid, og det som lå under isen, var en ufødt verden, en som holdt på å ta form og ennå ikke hadde sett dagens lys. Øyene, Galtesundet, landkjenningsmerkene – Imenessadelen, Jomåsknutene og Hovdefjell – alle de formasjonene vi kjenner i dag, lå i dypet og ventet. Et av de mest iøynefallende sporene vi har fra istiden i Norge, er Raet som ble dannet ved iskanten under nedsmeltingen, for ca. 12 000 år siden. Den ytterste rekken av øyer – Tromlingene, Tromøya, Gjesøya, Merdø, Havsøya, Ærøya og Jerkholmen – alle er de en del av et sammenhengende grusbelte, et enormt jøkelgjerde som ligger igjen etter den siste isfronten. I vår tid er Raet et kjent og kjært landskapsområde som ivaretas som nasjonalpark. Det er vanlig å snakke om «istiden», men i virkeligheten var det ikke bare én, men mange istider. Hele 40–50 stykker mener forskerne å ha identifisert. De var atskilt av perioder med mildere klima og smelting der brefronten trakk seg tilbake, for så å ese utover igjen da kulden kom tilbake. For omkring 35 000 år siden blottla en varmere klimaperiode store
e aller første menneskene som tok arendalsområdet i bruk, kom hit for omkring 11 000 år siden. Hvem var disse menneskene? Hvor kom de fra? Hva kan vi vite om livene deres, flere hundre generasjoner før vår tid? Inntil de helt siste årene var det få kjente spor etter dem, og ingen fra arendalsområdet. Dette har endret seg. Nå er det påvist boplasser fra både begynnelsen av eldre steinalder og senere deler av steinalderen i vårt område. Det gir spennende muligheter til å si noe om hvor de første bosetterne kom fra, hvordan de levde, og hvordan etterkommerne deres i løpet av få generasjoner etablerte et nytt samfunn i det nye landet. I dette kapitlet skal vi grave, bokstavelig talt, i denne aller eldste historien og se hvordan arkeologiske funn og ny forskning kan belyse livet til pionerene og etterkommerne deres. I eldre lærebøker kan vi lese at Norge ble bosatt like raskt og taktfast som isen smeltet langs kysten fra sør til nord. Der sies det også at de første bosetterne var reinjegere, og at de nærmest vandret i reinens fotspor da den trakk nordover til de nye beiteområdene som vokste fram etter siste istid. Nyere forskning har nyansert dette bildet, og det er ikke lenger like selvsagt at alt handlet om reinsjakt. Isteden har forskerne begynt å danne seg et inntrykk av et kystfolk, et folk som lenge før de kom til landet som mange tusen år senere skulle bli Norge, hadde utviklet en sjøkultur og en kunnskap om båter og havet som gjorde det mulig for dem å bo ved kysten i nord. Noen av boplassene deres er funnet på Sagene og på Hesthag i Austre Moland, på steder som for 11 000 år siden lå helt i strandkanten. Men for å forstå hele historien må vi begynne med begynnelsen – nærmere bestemt slutten på den siste, lange istiden.
raet For 120 000 år siden gikk Nord-Europa inn i den siste av de store istidene. Innlandsisen nådde sin største utbredelse for ca. 20 000 år siden. Da lå den som en tykk kappe over hele Skandinavia. I de sentrale 20
B E G Y N N E L S E N
Restene av Raet, det store, sammenhengende grusbeltet som innlandsisen la igjen etter seg på slutten av siste istid, er godt synlig på yttersiden av Tromøya. Bildet viser Såta på sørsiden av Hoveodden, sett vestover mot Merdø og Store og Lille Torungen. FOTO: ØIVIND BERG.
på denne tiden.3 Men heller ikke denne gangen skulle varmen vare. Klimaet slo tilbake til full istid, og for ca. 12 000 år siden lå arendalsområdet på nytt under isen. Denne perioden ble derimot ikke så langvarig. Når vi vet at den siste, store istiden varte i 100 000 år, kan vi nesten tenke på denne siste tiden under breen – den tusen år lange kuldeperioden som kalles yngre dryas – som bare en siste natt. For omkring 11 700 år siden økte temperaturen betydelig over hele den nordlige halvkule. Nå smeltet isen raskt tilbake, og på noen få hundre år var breen borte og istiden over for godt. Raet er fotavtrykket til dette aller siste breframstøtet. Breen hadde presset en vegg av stein og grus foran seg. I vårt område skjedde dette like utenfor det som i dag er fastlandet i Arendal kommune. Her hvilte de ytterste delene av breen på toppen av grusryggen ut mot havet og endte i en steil vegg av is. Etter hvert som ismassene beveget seg utover, brøt det ene isfjellet etter det andre seg løs fra moderbreen og seilte ut i Skagerrak. På veien ut i havet slapp de fra seg fin sand, grus og stein som hadde blitt tatt opp i isen på ferden over land, og disse massene
deler av agderkysten så lenge at planter og dyr må ha funnet veien hit. Vi vet at det var mammut i Norge i denne varmeperioden, som varte 4000–5000 år, og vi kan se for oss de hårete kjempene på vandring i et landskap av arktiske lyngheier med gufset fra en blå bre i bakgrunnen. Men innslaget av liv var kortvarig. Det er ingen sikre spor etter mennesker fra denne tiden. Det ble kaldere. Stripen av land sluttet å vokse, og isen bygde seg opp igjen. Det første landområdet som ble isfritt i Norge, var sannsynligvis Lista. Det skjedde for nesten 19 000 år siden. For 18 000–17 000 år siden begynte fjelltopper i Vest-Agder å stikke opp av isen, og for 15 000 år siden var den ytterste skjærgården mellom Mandal og Lista isfri. Det som i dag er arendalsområdet, lå ennå under isen. Først i den varmeperioden som kalles Bølling-Allerød, for 14 000–13 000 år siden, smeltet isen tilbake og blottla en ca. ti kilometer bred stripe av land fra Ra-posisjonen og innover. Nye dateringer av skjell fra boreprøver ved Bjørnebu viser at det var isfritt her i denne perioden, og det samme viser dateringer fra tvedestrandområdet.2 En datering av skjell ved Moen i Øyestad vitner også om åpent land 21
A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
av havstrømmer. Isbreene som kom og gikk, hadde karvet ut mange små fjorder der berget var svakest. De har etterlatt seg en blanding av glatte bergflater – finpolert av isen – grove grusrygger og gammel havbunn der det ligger grøderike avsetninger av finkornet materiale. På Kvaknes på Tverrdalsøya er det registrert nesten 300 såkalte jettegryter, som er store, runde fordypninger i berget. De har sannsynligvis blitt dannet under isen, med vann under høyt trykk, i sammenheng med Raet. Andre steder har smeltevann og grus slipt dype renner i berget. Utenfor ligger tallrike øyer og skjær atskilt av dype og trange renner under vann. Da isen smeltet, ble store mengder løsmasser liggende igjen som rygger av steinblandet grus. Små og store brearmer kalvet seg innover i landet og blottla stadig nye flekker av land. Store vannmengder hadde samlet seg i elver som brøytet seg vei ut til havet. Der brefronten tok pauser, førte smeltevannselvene ut så mye sand at det dannet seg vingeformede deltaer. Ved Brekka i Austre Moland ble iskanten hengende noen tiår på datidens holmer og skjær og la etter seg et delta av avsetninger. Flere israndsdeltaer ligger ca.
ble liggende igjen som en slak bakke på havbunnen utenfor Raet. Da breen smeltet, slapp også den taket i grus og stein den hadde samlet med seg. Det var enorme masser som ble liggende igjen ved iskanten, og det er disse som i dag danner det tykke beltet, den sammenhengende moreneryggen, som kalles Raet. I lange strekninger går ryggen over tørt land, andre steder ligger den som langstrakte banker på havbunnen. I Arendal kommune og dels også i Kragerø og Larvik stikker de øverste delene av den enorme grusmorenen opp av havet like utenfor fastlandet. Ved Tromlingene stiger det opp og strekker seg over Tromøya ved Tromøy kirke og videre til Hove, før det forsvinner under vann igjen. Siste gang det kommer opp fra havoverflaten, er det i form av Jerkholmen. Den vesle rullesteinsøya Molen utenfor Flosterøya er også en del av Raet. Den er et helt spesielt vitne om istiden og naturkreftenes evne til å endre landskapet. Molen er ikke bergfast, men er dannet av løs stein og grus slik som resten av Raet. Dermed lar den seg arbeide med av strømmer, bølger og storm og endrer stadig form. Ikke bare den ytre formen på øya skifter – den har også vært delt både i to og tre
til venstre: Skandinavia under siste istid. Den grå fargen viser isens største utbredelse for vel 20 000 år siden. Da var store deler av Nordsjøen tørt land, markert med grønt. Den røde linjen viser isens utbredelse da Raet ble dannet for litt under 12 000 år siden. til høyre: De mange jettegrytene på Kvaknes, Tverrdalsøya, ble dannet under den siste isbreen som lå over arendalsområdet. ILLUSTRASJON OG FOTO: IVAR JOHAN JANSEN.
22
B E G Y N N E L S E N
sen år gamle skjell i sandavsetninger som er funnet flere steder i arendalsområdet langt over dagens havnivå, blant annet på Hisøy og på Tromøya. Samtidig med skjellene kom plankton som ga levegrunnlag for fisk. Utenfor strendene fløt det drivis der polartorsken trivdes.7 Selen – som ga både rikelig med godt kjøtt, pels til klær og bein til å lage redskaper av – fant snart fram til de nye yngleområdene. Det må ha vært ypperlige forhold for ringsel, grønlandssel og storkobbe. På øyene og i de bratteste bergene kan vi se for oss et leven av hekkende sjøfugl. Bein av en havelle fra i en myr i Tvedestrand er datert til å være nesten 11 000 år gamle. Det er bare noen få hundre år etter at den store innlandsisen hadde trukket seg tilbake fra heiene, og den gangen var det en grunn havbukt der myra ligger over 60 meter over havet i dag.8 Fjellreven kunne boltre seg i måltider av egg og unger. Etter hvert som mose, lav og lyng bredde seg over de åpne sårene etter isens herjinger, kom også reinen hit. Den voksende kyststripen var full av liv og framtid, i et landskap som stadig ble grønnere. Nå var det et rikt fiske, egg å sanke og sel, rein og annet vilt å jakte på. «Sørlandets hjerte ligger ved
fem kilometer innenfor Raet, i arendalsområdet ved Nævesdal og Ulvsmoen i Øyestad.4 Da isen smeltet tilbake og landet ble befridd fra vekten av breen, begynte det å stige. Havet steg også, men ikke like raskt. Grunner vokste opp av havet og ble til øyer. De var dekket av grøderik skjellsand og ble raskt dekket av vegetasjon. Lav, mose og pionerplanter som klarer seg uten mye jordsmonn, fant raskt feste i leire, sand og grus. Et grønt dekke grodde sakte, men sikkert utover det nye landet. Den første vegetasjonen besto av lav, lyng, dvergbusker, busker, tindved og bjørk.5 Det var først et arktisk landskap med arktisk klima, flora og fauna, på mange måter likt det vi finner på Svalbard i dag. Men etter bare noen få generasjoner var klimaet og forholdene nokså like dagens. I følge med den kraftige issmeltingen satte Golfstrømmen ny fart inn i Norskehavet og bidro til at klimaet ble enda mildere. Det varme og salte vannet brakte med seg nytt liv til havet og havbunnen. Blåskjell, oskjell og strandsnegler, arter vi i dag tar for gitt, kunne ikke leve i det kalde istidsvannet.6 Nå kom de til norskekysten, og vi kan finne mange tu-
Strandlinjekurve som viser landhevingen for Arendal og Tvedestrand etter siste istid. Den liggende aksen viser tidspunkt i år før nåtid. Den stående aksen angir hvor mange meter havet stod over dagens havnivå. ILLUSTRASJON: ANDERS ROMUNDSET.
23
A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
Søndre portal i skipet på Øyestad kirke med karakteristisk spiss, gotisk bue. Den gotiske buen er yngre enn den romanske buen vi så i portalen på Tromøy kirke (s. 131), og ble satt inn da kirken ble ombygd. FOTO: KJELL-OLAV MASDALEN, 2002.
134
U N D E R
K R I S T N E
KO N G E R
gjenkjennelig trekk. Den har detaljer som har forbilder fra koret i Stavanger domkirke, som ble bygd etter året 1272. Som Tromøy kirke har også Øyestad hatt en døpefont av kleber, av samme type og med datering til ca. 1275–1325. Skipet i Øyestad kirke har to portaler med spisse buer og andre gotiske trekk. Dette, samt en skulptur av et kongehode som en gang har stått over vestportalen og et bispehode over sørportalen, viser likhet med domkirken i Stavanger. Men – det er lite sannsynlig at Øyestad kirke opprinnelig var bygd i gotisk stil, sier ekspertene.241 Den har mest sannsynlig også en gang vært en romansk steinkirke fra begynnelsen av 1100-tallet, men har gjennomgått en stor ombygging. Noe som støtter denne teorien, er at det er brukt flere kvadere fra en romansk portalbue eller et vindu i kirkegårdsmuren. Verken på Austre Moland eller Hisøy er det ennå påvist rester etter kirkebygg fra middelalderen. Opplysninger om en middelalderkirke på Hisøy finnes bare i én kjent kilde, et diplom, som sier at det var prest her i 1320.242 Diplomet er et vitnesbyrd om en medgift, der «sira Ifuar j Trumu sira Rolfue gamle j Hiss», altså prest Ivar i Tromøy og prest Rolf gamle i Hisøy, var to av vitnene. Prestene på Tromøya, Fjære og Søndeled var også til stede. «Sira», som egentlig betyr herre, var en tittel som ble brukt om prester. Når det oppgis å være en prest på Hisøy, må det bety at Hisøy var et selvstendig sogn med egen kirke på 1300-tallet. Men denne kirken må ha blitt nedlagt før 1620, da den ikke nevnes i Stavanger bispedømmes jordebok fra dette året.243 Også Austre Moland hadde egen kirke og var prestegjeld før 1350. I et lite kjent brev fra 1344 nevnes Eirik prest «på Moland», som i dette tilfellet var Austre Moland, i en drapssak mot Gudrun på Hesthag i samme sogn. Det var prosten i Landvik som hadde stevnet henne til prestegården Austre Moland.244 I 1450 møter vi referansen Molanda sokn, og ennå kan Moland ha vært et eget prestegjeld.245 I 1620 var Moland blitt et annekssogn under Holt (se kapittel 7).246
1 0 0 0 – 13 5 0
Gravplate med kors fra middelalderen på Austre Moland kirkegård. FOTO: KJELL-OLAV MASDALEN, 2002.
En kilde fra 1704 forteller at for 200 år siden bygde skipbrudne et kapell på Flosta, og etterpå ble kapellet underholdt av «en og anden Guds børn». Inntektene skal så vidt ha dekket utgiftene til brød og vin.247 Den lille korsarmen ved inngangen fra våpenhuset i vest skal være de siste restene av en eldre kirke, som beskrives som en enskipet langkirke som det ble gjort omfattende reparasjoner på i 1632.248 Det må være det gamle kapellet det er snakk om her, og beskrivelsen av grunnplanet stemmer overens med en datering til 1500-tallet. Det tyder på at det opprinnelige kapellet eller kirken sto på samme sted som Hisøy kirke står i dag.
135
A R E N DA L
F Ø R
kristenretten, prestene og folket
K J Ø P S TA D E N
for at det hadde livskraft til å vokse opp. Kristenretten hadde i tillegg svært strenge regler for hvem som kunne inngå ekteskap. Det var forbudt med ekteskapsinngåelse for kvinner og menn som var i slekt innenfor sjette slektsledd. Faddere til samme barn ble også regnet for nær slekt, selv om det ikke var noe biologisk slektskapsforhold. Disse reglene kunne gjøre det vanskelig å finne en ekteskapspartner for folk i små og tette lokalsamfunn. Gulatingslovens kristenrett gjaldt på Agder, og de lokale sogneprestene som biskopen i Stavanger tilsatte, hadde som oppgave å få folk til å etterkomme kirkens påbud og forbud. Brøt folk reglene i kristenretten, kunne de bli bøtelagt eller eventuelt pisket hvis de ikke kunne betale for seg. Ekteskapsreglene var strenge, og her kunne brudd gi bøter og til og med fredløshet eller landsforvisning. Det var forbudt å ha ekteskapelig samliv på helligdager og nettene før helligdager, og dessuten alltid natt til søndag, onsdag og fredag og dessuten tre uker før Jonsmesse, Mikkelsmesse og jul, ni uker før påske og selvfølgelig i påskeuka og de tretten juledagene. Forbud rammet mat og måltider. Det var mange og lange fastetider der det ikke var lov til å spise kjøtt, og hestekjøtt som mat ble forbudt. Hesten hadde jo vært det hedenske blotdyret framfor noe annet. Det må ha vært vanskelig å overholde alle de detaljerte fastereglene og de andre levereglene hele tiden, selv om folk la stor vekt på å være gudfryktige og gode kristne. Ikke minst lå trusselen om skjærsildens grusomheter over dem. Alle måtte gjennom skjærsilden for å komme til himmelen, men de som hadde syndet, måtte være der lenger enn andre før sjelen ble renset og klar for å møte gud. Den første tiden hadde prestene lav status. De hadde ikke egne gårder, men bodde trolig hos kirkeeieren eller en av bøndene som hadde vært med å få reist kirken. Ifølge Gulatingsloven hadde kirkeeierne rett til å styre prestene med hogg og slag.249
Vedtaket på Mostertinget omkring 1024 om at kristendommen skulle være den eneste lovlige troen i Norge og at kristenretten skulle gjelde i hele landet, fikk langvarige virkninger. Kristenretten inneholdt generelle lover om at det skulle bygges kirker med biskopen som overhode, men også mange og detaljerte regler som grep dypt inn i folks liv. Det var strenge krav om dåp og gravlegging på kirkegård, og det var regler om faste og helligdagshold, og ikke minst påbud og forbud som gjaldt seksuell omgang og ekteskap. Alle barn skulle døpes, og det ble forbudt å sette ut spedbarn for å dø om det var noe håp
Bronsenøkkel fra middelalderen, funnet på Tromøy kirkegård. FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN
136
U N D E R
K R I S T N E
KO N G E R
1 0 0 0 – 13 5 0
Sildevika
Moen
Huverstø Staubø Gangdalen
Brekka
Hesvika Syrdalen
Risstøl Holtebekk Midstøl Egestøl Bråstadskogen
Haugåsdalen
Furremyr Løfjell
Sageneset
Skilsøy
Revesand
Simonstø Brekka
Forsvunne gårder: Hellesvika Guring Rægevig Bordvik Skjørmo Fugne Presteng Bjørketeigen Brunkeviga Kallevig Kjennåsen Muddelien Østenbulia
Lia Slåttøya
Flademoen
Slåbervig
Munkestøa Tingtveitsåsen
Eplestø
Stoa
Lunnerød
Rossøya
Frisøya
Saltrød
Sandstø
Tangen Hovstøl
Røynåna
Merkevik
Vindholmen
Nokevje Bjørbekk
Hesthag
Torsbudalen
Flodda
Rossedalen
Gjerdalen
Åbelviga Råna
Longumstølen Steda
Bråstadhaven
Tveiterød
Engelstjønn
Eskestøl
Lillestølen
Vatnebu
Gjervoldsøya
Gjesøya Havsøya
0
Men deres status og anseelse vokste med tiden, og de begynte å gifte seg inn i bondefamiliene, og bøndene begynte å la sønnene sine få presteopplæring. Etter hvert fikk de egne prestegårder og inntekter i form av landskyldinntekter av eget jordegods og en andel av tienden – det vil si 1/10 av utkommet fra en gård – som alle gårdeiere måtte betale i avgift til kirken. De fleste hadde begrenset med eiendom, men noen få ervervet seg mye jordegods og ble velstående personer. En av de sistnevnte bodde på Øyestad på begynnelsen av 1300-tallet. Vi kjenner til arvegodset etter en prest ved navn Narve i Øyestad, og i to brev framgår det at han var en holden mann. I 1338 solgte arvingene til Narve arvegodset videre til biskopen i Stavanger.250 Det
5 km
Kart over nye navnegårder som ble ryddet ca. 1300–1350.
som ble solgt, var «alt det faste og løse gods som hadde falt dem», med unntak av gangklær, sengeklær, kister, bøker og lerret, som var på Øyestad.251 Til tross for at mye var utelatt fra salget, må det ha vært store verdier – for betalingen var henholdsvis 16 og 4 månedsmatbol i gårdene Vestreim og Haga i Valdres. Månedsmatbol var en vanlig måleenhet på den tiden og tilsvarte jord av en slik størrelse at den ga mat for én mann i én måned. Fire månedsmatbol (eller fire huder) tilsvarte størrelsen på en normalgård, så det var mye jordegods de fikk. Og i et diplom kort tid senere finner vi flere opplysninger om hva arvegodset besto av. Det var svært store verdier i 137
A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
Middelalder Yngre jernalder Eldre jernalder
0
5 km
Kart over navnegårder som ble etablert i ulike tidsfaser fra år 0 til 1350.
i Farsund har ruvet over sine brødre i kallet på Agder med en rikdom som sidestilte ham med en holden stormann (senere adelsmann) i Norge.253
form av mynter, edelmetall og annet løsøre. Det var snakk om ti og en halv mark i engelske penger og i to sølvplater, videre én gullpenning, 60 små penninger, tre sølvskjeer og tre sølvskåler med en samlet vekt på to mark, en sølje, et sølvbeslått belte, et fingergull, en silkepung og en sølvpenn. I tillegg kom 14 kyr, 4 okser og en hest på Øyestad – «foruten alt det øvrige som var etterlatt».252 Prestene i bygder som Øyestad, Fjære og Holum kan med hensyn til inntekt og formue ha nådd samme nivå som lavadelen eller toppsjiktet blant bøndene, mens presten i Vanse
ny landnåmstid I middelalderen kan tilveksten i Øyestad, Austre Moland, Flosta og Tromøy ha vært på 73 navnegårder, mot 53 navnegårder i yngre jernalder og 61 i eldre jernalder. Dette synes registreringen ut fra navnetyper, størrelse og beliggenhet å vise. Det reelle tallet 138
U N D E R
K R I S T N E
KO N G E R
1 0 0 0 – 13 5 0
gårder, verdier o g mål i midde l alderen Ulike navneklasser indikerer ulike kronologiske faser. Naturnavn er de eldste, og personnavn er yngre, som nevnt tidligere. Vi finner også holdepunkter for alder i mål for størrelse og verdi på gårder i kilder fra middelalderen og fra 1500- og 1600-tallet. Verdien på den tiden ble angitt i landskyld, som også var den årlige landskylda som leilendingen måtte betale til jordeierne. På 1300-tallet var en fullgård på Østlandet på minst 2 markebol, og på 1600-tallet var en fullgård på 4–5 huder (se tabell over mål og vekt). I praksis kunne gjennomsnittet på navnegårdene i arendalsområdet ligge på 3–4 markebol, mens gjennomsnittsbruket var på 1–2 markebol. På begynnelsen av 1300-tallet ble 1 markebol regnet i 1 forngild mark, som var både en vektenhet og en pengeenhet. Det gikk 3 øyrar eller 24 penningar i sølv i 1 mark. Det var bare penningar som ble utmyntet, og enheten «forngilde» pekte på den gamle, gode verdien før nye og dårlige mynter kom i sirkulasjon utover på 1300-tallet, etter at kongene blandet kopper i dem. Den vanligste landskyldenheten på 1600-tallet i arendalsområdet var huder. 1 hud tilsvarte 12 kalveskinn. Alternativt 6 saueskinn eller 4 geiteskinn eller 2 bukkeskinn. En fullgård, som utgjorde det øverste sjiktet, hadde minst 4 huder i skyld. Det er vanlig å anta at de eldre gårdene er større enn de yngre, og at gårddelingen alt i yngre jernalder, og enda mer i middelalderen, besto av utskillinger av mindre navnegårder. Imidlertid kom flere av gårdene som skjøt opp i vikingtiden, til å stå med høy landskyld.
langt større vekst enn de foregående.254 Noe annet er at det knytter seg usikkerhet til dateringen av flere gårder, og oversiktene over bosetningsveksten i ulike perioder før 1350 må bli skissemessige. Landnåmet i århundrene fra 1000-tallet til 1350 forteller om økende befolkningspress. Nå ble det ryddet mindre bruk oppe i heia med sandholdig jord og der snøen lå lenger og frosten kom tidligere, og i utmarka der ingen før hadde villet bosette seg, og i karrige og utsatte deler av kysten. Rydningene fra middelalderen var gjennomgående mindre enn gårdene som var blitt reist tidligere. Flere gårder fra
på nye navnegårder må ha vært noe høyere i alle perioder, kanskje kan vi tale om 10 % flere navnegårder. Det kjente tallet på nye bruk som følge av gårddelinger fra slutten av vikingtiden og fram til 1350 har vært på fjorten. Men i 1340-årene må gårddelingene i løpet av flere hundre år ha resultert i langt flere nye bruk enn disse fjorten. Som vi skal komme tilbake til i kapittel 7, synes tallet på navnegårder i de fire bygdene rett før 1350 å ha vært mellom 190 og 200, og vi kommer fram til mellom 285 og 300 gårdsbruk. Regner vi også med at mesteparten av gårddelingen skjedde i perioden 1000–1350, får denne perioden 139
byens herskap Arendal skulle i siste del av 1600-tallet få et mektig herskap som dominerte byen politisk, sosialt og økonomisk. Herskapet besto av tre familier, og de utøvde til sammen herredømmet over et ladested som ble en by lenge før det fikk status som det. Lauritz Pedersen Brinch lyktes i å bli «herre til Arendal». Han vant seg byen i 1681. Suksesshistorien var slik: Han giftet seg med dattera til en av byens rikeste menn. Han overtok så bygrunnen til toller Niels Thrane, som hadde satt seg i dyp gjeld til Lauritz. Som grunnherre fikk Lauritz en enestående stilling, og herredømmet ble styrket gjennom giftermål og allianser mellom tre familier. For byens befolkning ble det viktig å ha et godt forhold til herren til Arendal, som Lauritz ble kalt. Imidlertid var ikke hans makt ubegrenset. Grunnherren hadde problemer med å få inn leie og holde oversikt over hvem som bodde i den lille byen.
Prospekt av Arendal fra 1685, fransk karttegning av Louis Boudan, med tittelen: Plan de la ville d'Arrendal en Nortwege, dans la province de Christiania. FOTO: BIBLIOTHÈQUE NATIONALE DE FRANCE.
A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
D
av og til slo det gjennom også i skrift. Gjennom ekteskap ble den rike kjøpmannsfamilien Ellefsen og de framgangsrike kjøpmennene far og sønn Anders Sørensen og Søren Andersen tett knyttet sammen med familien Brinch. De tre familiene – Brinch, Ellefsen, og far og sønn Anders og Søren – vokste sammen og utgjorde til sammen byens herskap. Dette var familier som både bygde på etablert og nyervervet rikdom, makt og status. Disse familiene kom til å bryte en trend. De representerte de rene kjøpmenn, som ikke lenger var embetsmenn. De skilte seg ut fra embetskjøpmenn, som både hadde embete og drev næring, slik både toller Niels Thrane og sorenskriver og senere tiendeskriver Mathias Hvid hadde vært. Kjernen i herredømmet over en by var å eie bygrunnen, og Lauritz sikret seg nettopp eiendomsrett til mye av bygrunnen. Grunneierne hadde ikke bare store grunnleieinntekter fra innbyggerne. De kunne kreve arbeidsplikt av alle som festet grunn. Grunneierne kunne forvente respekt, lydighet og lojalitet fra de mange grunnsitterne, som man kalte alle som leide grunn. Grunneierne satt gjerne som de mest betydningsfulle kjøpmenn, redere, fabrikanter, arbeidsgivere og kreditorer i småbyen, og de var bysamfunnets beskyttere og velgjørere. Historikerne har ofte undervurdert den betydningen som byens herrer hadde for byutviklingen. De har betraktet byene som enten selvgrodde eller som anlagt ved vedtak av staten, og de har vært lite opptatt av de bevisste strategiene som byherrene hadde i styringen av sine byer. Vi skal forsøke å betrakte Arendal ut fra to idealtyper, det vi si generaliserte og forenklede beskrivelser av virkeligheten. Våre idealtyper er monopolbyen og konkurransebyen. Dette er nye begreper som vi her skal gi et be-
e små byene i Norge fikk på 1600- og 1700-tallet sine herskap og dynastier. I en seddel i fogderegnskapene fra 1700 omtales borgeren og grunneieren Lauritz Pedersen Brinch som «herre til Arendal».565 Flere ganger møter vi uttrykket «stedets herskaper» i fogderegnskapene på slutten av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet. Grunneierne var byens herskaper eller herrer. I Mandal og Farsund kalte man dem «kongene».566 I andre småbyer gikk de under betegnelsene «jorddrotter» og «proprietærer». Lauritz definerte sin rolle slik: «å kunne våke over Arendal og være ladestedet til gavn og bestyrkelse».567 Det er tydelig at Arendal i løpet av 1680- og 1690-årene hadde fått en mann som betraktet byen som sin. Det å være grunneier sikret ham eller henne og familien makt og rikdom i småbyen. Finn-Einar Eliassen har dokumentert at de aller fleste ladestedene som grodde opp i Norge på 1600og 1700-tallet, var styrt og dominert av én, to eller tre og sjelden flere grunneiere.568 Han sammenligner grunneierne i småbyene med middelalderens godseiere i deler av det kontinentale Europa, som hadde nærmest uinnskrenket makt over alle innbyggerne i landsbyen eller landsbyene som tilhørte godset. Derfor bruker han begrepet «småbyføydalisme». Som vi skal se, kan det diskuteres hvor stor makt grunneierne egentlig hadde i praksis. Det var noen få familier som dominerte småbyene. Det var også tilfellet for Arendal. I denne byen kom familien Brinch, med Lauritz Pedersen Brinch som grunnlegger og stamfar, til å bli dominerende som grunneier, og det fra 1681. Vi ser av oversikten over huseiere i Arendal fra 1685 at de som hadde bodd der lenge, hadde begynt å betale grunnleie til Lauritz i 1681. Dette finner vi konkret opplyst om når det gjelder huseierne Lauritz Mørch på Steinbrygga (senere kalt Langbrygga), Fredrik Børgesen, Lauritz Hansen, Anne Rasmusdatter (enke etter Christopher Keyssøn), kirurg Peder Lauritzen, Tarald Torvilsen og Tore i Nesset. De hadde betalt «Lars Pedersen i 4 år». På folkemunne ble Lauritz ofte kalt Lars, og
side 237: Lars Andersen Dahll (1692–1753) bodde på Nes og på Merdø, var en av Arendals utenbys boende borgere og seilte som kaperkaptein under den store nordiske krig. Reproduksjon i AAma av nå forsvunnet oljemaleri av Signe Scheel på Merdøgård. FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.
240
B Y E N S
H E R S K A P
241
A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
kronen avvikler og embetskjøpmenn kjøper
stemt innhold. Monopolbyen er dominert av én til to–tre familier som kontrollerer og regulerer bruk av areal og tilgang til næringsdrift, sitter med store eierandeler i handelseksport og skipsfart, øver sterk innflytelse på lokale politisk-administrative beslutninger og gjerne står som kulturelle og sosiale velgjørere. Konkurransebyen, derimot, avspeiler langt flere og skiftende næringsaktører. De konkurrerer om makt og rikdom på ulike områder, noe som ofte ender med at kontrollen over ressursene blir fordelt på flere hender. Arendal var som nevnt funksjonelt sett en by før den fikk status som kjøpstad (se kapittel 9), noe som er tydelig fra 1660-årene og utover. I 1723 var ikke Arendal på rundt 700–800 innbyggere lenger bare en selvgrodd by, slik den hadde vært i første del av 1600-tallet. Byen hadde fått et sterkt preg av å ha et herskap; noen få som styrte og bestemte. Men makten hadde også sine grenser. Hovedspørsmålet blir derfor: Hvor langt gikk Arendal i å utvikle seg til å bli en monopolby fram mot 1723? Var det rom for flere konkurrerende kjøpmenn? Og kunne grunnsitterne utfordre grunnherren? I dette kapitlet skal vi måle maktens grenser for Arendals herre ut fra forholdet mellom grunneieren og andre aktører i selve byen. Først skal vi se hvordan en toller og en sorenskriver etablerte seg som grunneiere, med tolleren som hovedaktør etter at staten hadde vært en passiv eier. Deretter skal vi få vite hvordan oppkomlingen Lauritz Pedersen Brinch greide å overta «tronen» etter tolleren og hans svigersønn. Så følger beretningen om de svært vellykkede alliansene og nettverket som Lauritz fikk i stand, ikke minst gjennom giftermål, før et nytt sceneskifte kaster lys over den kampen som Lauritz førte mot flere mektige konkurrenter. Til slutt skal vi drøfte hvor stor makt det nye Arendals-dynastiet hadde skaffet seg. Vi begynner med overgangen fra et passivt statlig eierskap til et aktivt eierskap i regi av embetskjøpmennene.
Arendal var til å begynne med statseiendom. Fra 1646 til 1663 satt kronen med alt det som skulle bli bygrunnen til Arendal: Barbu, Østre Strømsbu og Langsæ. Først fikk gården Barbu en beskjeden bebyggelse, og etter hvert rommet gården Østre Strømsbu flere hus. Barbu hadde en liten del av Arendals Nes eller Neset, mens Østre Strømsbu omfattet både Kittelsbukt og vestre Tyholmen, som utgjorde mellom en tredjedel og en fjerdedel av det som i dag er Tyholmen. Friholmen kom også etter hvert under Østre Strømsbu. Aller viktigst var gården Langsæ, som avgav det meste av bygrunnen. Den besto av Blødekjær, Stranden (Arendals strand), Arendals havn, Bendiksklev og størstedelen av det som i dag er Tyholmen.569 På 1600-tallet var Tyholmen mindre enn i dag, og det lå tre andre holmer mellom Tyholmen og Friholmen. Det var også en sterk kobling mellom Friholmen og grunnene til Langsæ, selv om Friholmen var solgt ut som egen eiendom og fikk navnet sitt fordi grunnen var fri og uten avgift (se kart). Staten kom aldri til å vise noen interesse for å styre og utvikle ladestedet Arendal eller for den saks skyld noen andre ladesteder eller småbyer på 1600-tallet eller senere. Fredrikstad (1567), Kongsberg (1623) og Kristiansand (1641) var rett nok byer som kongemakten hadde fått anlagt etter plan. Men heller ikke disse byene brydde kongen seg om å styre, bortsett fra at de ble utstyrt med næringsrettigheter og handelsområder. Heller ikke adelsmenn og lensherrer viste noen interesse for å være herrer over småbyer på 1600-tallet. Christoffer Gøye så ikke potensialet som Arendal hadde, da han i 1646 overdro til kronen de tre gårdene som avgav grunn til stedet der Arendal etter hvert kom til å ligge. Det gjorde heller ikke adelsmannen Hans Johan Grabow da han i 1663 fikk hånd om Langsæ, Torbjørnsbu og Østre Strømsbu. Snart overtok toller Niels Thrane gården Langsæ og sorenskriver Mathias Hvid gården Østre Strømsbu. Fogden Petter Steffensen hadde i 1663 fått Barbu som pan242
B Y E N S
H E R S K A P
NORDRE TRONDHJEM
FINNMARK
SØNDRE TRONDHJEM ROMSDAL
NORDRE BERGENHUS
SØNDRE BERGENHUS
NORDLAND
KRISTIANS AMT
HEDEMARKEN
BUSKERUD AKERSHUS BRATSBERG
SMÅLENENE
STAVANGER LISTER NEDENES OG MANDAL
JARLSBERG GREVSKAP LARVIK GREVSKAP
Kristiania Bragernes Kongsberg
Strømsø Holmestrand
Skien
Drøbak Hvitsten Hølen Son
Moss
Åsgårdstrand
Tønsberg
Fredrikshald Porsgrunn Sandfjord Brevik Larvik Fredrikstad Stathelle
Stavanger
Kragerø
Risør
Egersund Sokndal Flekkefjord Farsund
Langesund
Arendal Grimstad Lillesand
Kristiansand
Kjøpsteder
Mandal
Ladesteder
Kart over sørnorske småbyer.
le skape seg makt og rikdom. Hvorfor? For embetsmennene var det åpenbare fordeler med å styre en by. De kunne kombinere store lokalkunnskaper og kontroll over toll og oppsyn med handel som fulgte embetet, med aktiv trelasthandel og pulserende sosiale nettverk. De lokale borgerne kom etter og lærte av embetsmennene. Småbyer fortonte seg annerledes for kongen og adelsmenn, som hadde sin oppmerksomhet spredt på mange ulike interesseområder. For dem var Arendal i 1660-årene bare et lite sted ute i periferien. På 1600-tallet kunne forskjellen på embetsmenn
tegods, men i 1665 kunne kronen på auksjon selge gården til et partisipantskap, eller tre eiendomspartnere.570 Eierne var presidenten for magistraten (som var byrådet med borgermester/president) i Kristiansand, Niels Pedersen, og lagmannen på Agdesiden, Lauritz Andersen, og til slutt Strange Trøner, som var borger i København.571 Det tok imidlertid tid før de sentrale delene av Arendals bygrunn skulle komme på borgerhender. Borgere og embetsmenn kom til å demonstrere en helt annen holdning til ladestedene. De sto for et aktivt eierskap. De ville noe med ladestedene. De vil243
A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
Niels Thrane hadde virkelig satt spor etter seg. Det som brakte Niels toller til makten, var det strategiske eiendomskjøpet av gården Langsæ og den lukrative rollen som både toller og trelasthandler. Han sto på alle måter nærmest til å overta herredømmet over Arendal. Niels Thrane, født i 1614, var blitt toller i ladestedet i 1656 og hadde i 1662 fått stillingen som toller på livstid. I 1664 fikk han og kona Dorte Hansdatter kjøpt Langsæ, etter at adelsmannen Hans Jacob Grabow hadde bestemt seg for å selge videre kort tid etter at han kjøpte eiendommen av kronen.574 Stillingen som toller og kjøpet av Langsæ var altså inngangen for den første herren til Arendal. Noe nytt var i ferd med å skje, og dette var begynnelsen på et maktsystem som oppsto i mange ladesteder på 1600-tallet. En eller flere familier forsøkte å skaffe seg herredømme over verdifull grunn og handel. Allianser måtte bygges, og giftermål var middelet. I 1654 hadde Niels Thrane også fått overta den store herregården Tangen etter enka etter lensherre
og borgere være liten. Disse gruppene kunne lett smelte sammen. Begrepet embetskjøpmenn gir god mening. Det å være kjøpmann samtidig som en hadde et embete, var en ideell posisjon.572 Undersøkelser av Telemark viser at særlig fogdene og tollerne merket seg ut som embetskjøpmenn; de både kontrollerte og hadde hånd om mye av handelen og krevde inn avgifter.573 Det samme mønstret finner vi på Agder. Embetsmenn som toller Niels Thrane og sorenskriver Mathias Hvid, begge bosatt i Arendal, drev betydelig næringsvirksomhet.
tolleren og svigersønnen styrer byen Den første herren til Arendal var ingen ren kjøpmann. Det var en toller som vant seg herredømmet over et ladested i sterk vekst og på et heldig tidspunkt da staten trakk seg ut som grunneier i Arendal. Byfogden i Arendal kunne så sent som i 1709 formidle folketradisjonen om «den griske toller Niels». Toller
«Hauffnen» ca. 1680. Tegning av Christian Poppe fra 1972.
FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.
244
B Y E N S
H E R S K A P
Christoffer Gøye, som lå strategisk til ved Nidelva.575 I 1660-årene bygde han opp sin maktstilling. I 1670 kom høydepunktet. Da fikk Niels Thrane bevilling fra kongen til å holde dobbeltbryllup hjemme på Langsæ gård. Her ble det sikkert ikke spart på mat og drikke. Han hadde giftet bort to døtre, den ene til medtolleren i Arendal, Jørgen Walther, og den andre til Jacob Lauritzen, fogd i Råbyggelaget. Med disse giftermålene hadde Niels Thrane fått mektige allierte i distriktets embetskjøpmenn.576 Et viktig grunnlag for maktposisjonen lå også i oppbyggingen av jordegods med muligheter for sagdrift og andre inntekter. Niels Thrane og svigersønnen Jacob lå ikke på latsiden. Jacob kom til å lykkes godt i sin dobbeltrolle som fogd og trelasthandler, men til slutt gikk det galt. Rikdommen til Jacob Lauritzen, som var skapt av trelasthandel, blir svært synlig i skiftet etter stiftamtmann Jørgen Møller i Kristiansand, for fogden hadde store krav i boet. Jørgen Møller var sterkt involvert i trelasthandelen og samarbeidet mye med Jacob Lauritzen. Da stiftamtmannen døde, kom arvingene etter Jacob til å fremme krav på utestående fordringer som knyttet seg til store mengder bjelker og bord som var blitt skåret på Agder, med arendalsområdet som en hovedbase. I 1694 kom overhoffretten til at arvingene etter Jacob skulle ha en sum på 5356 rd., etter at Høyesterett tidligere hadde tilkjent dem pengekrav.577 Andre saker viser at Jacob Lauritzen hadde drevet betydelig utlån mot pant i jordeiendom til en rekke bønder på Agder og i Telemark, slik mange andre borgere hadde gjort. Men han kom til å sette seg selv ut av spill. Over flere år hadde han problemer med å få drevet inn skattene i Råbyggelaget. Kassamangelen førte til at han ble avskjediget som fogd i 1679, og det var mest fordi han ikke hadde greid å få inn skattene.578 Det gikk mot stupet for ham. Mot pant i gården Tangen lånte han betydelige summer. Han greide aldri å betale tilbake, og i 1690 etterlot han seg et konkursbo der Tangen gård gikk til kreditorene. Enka Christiana Thrane sto ribbet og fattig tilbake.
Arendals eldste tollbod på hjørnet av Teaterplassen og Friergangen, oppført i 1676 av toller Åmund Keyssøn Kruse. Tollboden er den blå bygningen litt til venstre i bildet. Utsnitt av prospektet av Arendal er fra ca. 1750 eller fra 1770-årene. FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.
en sorenskriver i flere roller Vi må stoppe opp. Stillingen til Niels Thrane og svigersønnen var ikke suveren, heller ikke i den tiden lykken smilte til dem. Niels hadde en sterk posisjon som eier av Langsæ, men han var ikke konge alene på haugen. Sorenskriver Mathias Hvid var grunneier til Østre Strømsbu og eier av en del av bygrunnen og greide å bygge seg opp en posisjon. I 1672 kalte bøndene i Nedenes ham litt ironisk, men ikke uten grunn i virkeligheten, for «tollerens og fogdens medkonge».579 Tolleren, fogden i nabofogderiet og sorenskriveren utgjorde på denne tiden Arendals triumvirat eller et tremannsstyre. Med Østre Strømsbu fulgte 245
A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
Som sagt lokket ikke småbyene eller ladestedene på 1600- og 1700-tallet den dansk-norske kongemakten til innsats og engasjement, selv om småbyene spilte en viktig rolle i handel og eksport i landsdeler som Agder og Østlandet. Ladestedene ble overlatt til seg selv og var til dels uønsket. De var selvgrodde. At bygrunnen til Arendal en stund var statseiendom, gav ikke nye vekstvilkår. Staten sto for et passivt eierskap. Derimot kom både embetsmenn og kjøpmenn til å representere et aktivt eierskap. Da staten solgte Arendals grunn, utløste det en ny utvikling. Det var toller Niels Thrane og sorenskriver Mathias Hvid som for alvor forsto at det å eie en bygrunn kunne være en kilde til makt og rikdom. Til slutt overtok den framgangsrike kjøpmannen Lauritz Pedersen Brinch byen og utviklet som byens grunnherre herredømmet enda mer enn sine forgjengere gjennom blant annet viktige ekteskapsstrategier. Det gjorde han etter å ha utkonkurrert Niels Thrane, hans barn og svigersønn.
også vestre Tyholmen for sorenskriveren. I 1667 var Mathias Hvid ikke lenger sorenskriver, men var blitt tiendeskriver i Arendal. I bestallingsbrevet, eller embetsinstruksen, het det at han også skulle være overkjøpmann, mellomhandler og ha embetet som veier og måler. Det betydde at ingen kunne selge eller kjøpe trelast uten at han var til stede og krevde trelasttiende. Det går fram av brevet at bøndene var svært misfornøyde med hvordan borgerne i ladestedet behandlet dem. Med dette fikk Mathias en nyttig dobbeltrolle. Han skulle kontrollere og føre oppsyn med trelasthandlere og handelen i ladestedet og innkreve trelasttiende, samtidig som han selv drev betydelig næringsvirksomhet.580 I 1669 fikk Mathias Hvid lov av kongen til å drive noen jernmalmganger og gruver som var blitt oppdaget på gårdene Alve og Bjelland på Tromøya, og bevillingen gjaldt også andre malmfunn i distriktet.581 I 1670 lyktes det ham å få bevilling av kongen til å bygge to sager, på grunnen til Songe og Solberg. 582 Han fikk også kjøpt seg en skogteig i Åmli som støttet opp om sagbruksdrift og trelasthandel. Mathias demonstrerte med dette vilje og evne til å kombinere flere roller. Han hadde en viktig maktstilling i embetsverket og som grunneier av en del av bygrunnen til Arendal, og han var en strategisk godseier og trelasthandler. Men tiendeskriveren i trelasthandelen forsvant ubemerket ut av historien uten å etterlate seg sønner som kunne ha overtatt farens forretninger.
lauritz pedersen brinch Hvem var Lauritz Pedersen Brinch – mannen som skulle vinne seg Arendal? Vi har ingen malerier av ham, og skildringene av ham er ytterst få. Noe privatarkiv har han ikke etterlatt seg, bortsett fra et omfattende skifte etter ham. Likevel etterlater ulike kilder om ham et inntrykk av en mann som hadde store evner som leder, forretningsmann, strateg og grunnlegger av et stort handelshus. Han hadde en autoritet og en posisjon som ingen andre hadde i Arendal og i regionen rundt. I 1705 skriver byfogden i Arendal at Lauritz i sin tid var blitt betraktet som «en stor herre» og den som i folks øyne sto «nest under kongen med sin rettferdige strenghet og milde godhet».583 Lauritz kom fra en embetsfamilie, var født i 1630-årene og døde i 1702. Han var sønn av Peder Andersen Brinch, som ble sorenskriver på Nedenes i 1670 og døde i 1692. Dermed hadde han en solid familieposisjon i distriktet å bygge på. Vi finner ham tidlig som stempelpapirforvalter. Det innebar at han
fra aktivt til passivt eierskap Hva betydde tolleren og sorenskriveren som en ny type eiere? Avgjørende for utviklingen av ladestedene på 1600-tallet var overgangen fra passivt til aktivt eierskap som kom med embetskjøpmenn som eiere. Med aktivt eierskap menes her at eierne ønsket å bruke eiendomsretten til å kontrollere og utvikle næringsvirksomhet, mens passivt eierskap begrenset seg til investering for fast renteavkastning i form av leieinntekter. 246
B Y E N S
H E R S K A P
til venstre: Østre Strømsbu gård. Utsnittet av kartet Nedenes amt nr. 1: Kart over Arondall og Omegn fra 1646 eller 1647. KARTVERKET.
til høyre: Østre Strømsbu gård rundt 1900.
FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.
i distriktet sto for salget av godt stemplet papir som skulle brukes til viktige forretninger. Annet papir ville ikke myndighetene akseptere. En slik funksjon gav Lauritz både status og prestisje og dessuten økonomisk fortjeneste. Dette var en forretning som lett kunne kombineres med trelasthandel.584 Broren Hans Pedersen slo seg også opp som handelsmann og etablerte seg på storgården His på 4 huder. Nevøen til brødrene Lauritz og Hans – Peder Jacobsen, sønn av Jacob Pedersen – kjenner vi som sogneprest til Arendal i årene 1705–1720.585 Lauritz var ikke bare en dyktig kjøpmann. Han visste å gifte seg strategisk. Han giftet seg nærmest med «kongsdattera», slik Askeladden gjorde det i eventyret. Ekteskapet med enka etter arendalskjøpmannen Anders Sørensen i 1668, Kirsten Ellefsdatter, innebar et viktig gjennombrudd for Lauritz. Kirsten var datter av den dominerende rederen og trelasthandleren i arendalsdistriktet Ellef Gunnleiksen på Havsøya. I tillegg kunne hun føre videre deler av boet etter Anders Sørensen. Den styrtrike Anders hadde dødd i 1667. Med ekteskapet med Kirsten fikk Lauritz tilgang på verdier fra to familier, både fra Ellefsen-familien og fra Anders Sørensen. På samme tid fikk han borgerskap i Kristiansand.586 Lauritz
bodde lenge på storgården Asdal, men i 1681 bosatte han seg i Arendal.587 Det er betegnende at broren til Lauritz – Hans Pedersen – giftet seg med dattera til arendalskjøpmannen Anders Sørensen og Kirsten Ellefsdatter, som het Else Andersdatter.588 Dermed ble han gift med stedattera til broren Lauritz og dattera til Kirsten fra Ellefsen-familien. Igjen har vi eksempel på at nettverkene var tette. Man giftet seg ikke av lyst, men av strategisk nødvendighet. Å gifte seg med sin brors stedatter var nettopp det. Det kan også nevnes at en annen datter av Anders Sørensen og Kirsten Ellefsdatter, Maren Andersdatter, var gift med tre tollere i Arendal etter hverandre. Da den første tolleren døde, giftet hun seg med etterfølgeren, og da han døde, kunne presten snart vie henne sammen med den tredje tolleren i byen. Maren var gift fire ganger, men overlevde ikke den siste ektemannen, toller Johan Gustav Riedeman. Samme år som hun giftet seg med ham i 1714, døde hun som en enke på 50. Han var fremdeles en ung mann på 34 år. For tollerne i Arendal på begynnelsen av 1700-tallet fulgte Maren Andersdatter som både en heftelse og et aktivum med embetet. Gjennom henne var de knyttet til nettverket av byens herskap.589
247
A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
en tapt og en vunnet by
leie grunn av ham. I 1681 fikk Lauritz dom på at han var eier av gården som kreditor og panthaver etter at Niels ikke hadde greid å betjene lånet og løse inn pantegodset. Niels hadde etter alt å dømme forsøkt å holde oppe odelskravet ved å vise til «pengemangel», noe som kunne gi rett til å utsettelse. Domstolen hadde ikke godkjent odelskravet og gitt Lauritz medhold. Men Niels Thranes posisjon ble truet tidligere. Et upåaktet brev tinglyst i 1697 viser at tolleren hadde pantsatt gården til Lauritz i forbindelse med pengelån, trolig i slutten av 1660-årene. En gang etter 1685 avgikk den mektige tolleren ved døden som en mann som hadde satt seg i plagsom gjeld. Kilden er Niels Thranes datter Christiana Augusta. Hun hadde selv eller gjennom sin verge fått skrevet og tinglyst brevet. Det er hun som beretter historien. En kvinne på den tiden måtte i offentlige sammenhenger opptre gjennom menn eller verger, men det fratok dem ikke økonomisk og rettslig handleevne. Enker overtok forretninger og eiendommer etter sine ektemenn og kunne styre over dette nokså fritt. I 1697 var Christiana Augusta for lengst blitt en enke i vanskelige kår. Hva var et pant på 1600-tallet? Det var to former for pant som figurerte. Den ene formen var brukelig underpant, som ga innehaver og kreditor aktiv bruksrett. Den andre formen var pantobligasjon (også kalt underpant), som innebar at låner betalte til utlåner avdrag og renter på lånet mot at eiendommen ble stilt som sikkerhet, men uten at disposisjonsretten ble overført til panthaveren. Dette er i tråd med den moderne pantobligasjonen. Men gjennom store deler av 1600-tallet var pantegods langt på vei likestilt med vanlig jordegods, og innehaveren leide ut pantegodset eller brukte det selv med samme rettigheter som en jordeier. Det var ikke uvanlig at panthavere måtte betale odelsskatt av det brukelige pantet. Opplysninger i det tinglyste brevet til Christiana Augusta indikerer at Niels Thrane lenge greide å beholde bruksretten til pantegodset, mens Lauritz Pedersen trolig presset på for å kunne benytte
Lauritz Pedersen Brinch nøyde seg ikke med å bli rik på trelast med sete i Asdal. Han satte seg høyere mål. Han greide å ta knekken på den store grunneieren i Arendal i 1660-årene – ladestedets toller – og rive ham ned fra tronen. Hvordan greide han det? Veien gikk gjennom rollen som kreditor. Han visste at tolleren Niels Thrane drev et høyt spill og investerte store penger i skip og i driften rundt oppkjøp og transport av tømmer. Lauritz kom til å tilby Niels lån med pant i den strategisk viktige gården Langsæ. Å råde over denne eiendommen var inngangen til Arendal. Pantsettingen ble skjebnesvanger for Niels da han ikke greide å betale ned lånet. Utlån var den kjente og velprøvde strategien som sikret både embetsmenn og borgere kontroll over viktige eiendommer, og gjennom gjeldsbinding kunne de også tvinge personer inn i avhengighetsforhold til dem. I 1702 kommenterer fogden i Nedenes denne praksisen slik: «Den væren å slå seg opp som kreditor og utlåner har secureret [trygget] og gitt adkomst til mangen god eiendom for en geskjeftig borger.»590 Både for driftige embetsmenn og kjøpmenn kunne det å være utlåner gi tilgang til viktige gårder og gårdparter. I 1665 ble toller Niels Thrane oppnevnt til å sitte i Agders avdeling av landkommisjonen, som hadde i oppgave å vurdere og taksere alle gårder. Dette var et ærefullt oppdrag, og her satt bare de sosialt høytstående personene i den enkelte region. Tolleren i Arendal satt sammen med lagmannen på Agder, den ene borgermesteren i Kristiansand og tolleren i Risør.591 Toller Niels Thrane kom til å miste en by, mens Lauritz Pedersen Brinch vant seg en by. Det sto om Arendal, «nu for tiden der rikdommene virker størst», het det i 1698.592 Men det ble en kamp mellom to mektige menn som varte i flere år. Kampen sto om herredømmet over byen. Fra 1664 kom toller Niels Thrane til å styre større deler av ladestedet gjennom at han eide hovedgrunnen, dvs. gården Langsæ med tilliggende eiendommer. Det er bevart festesedler som han utstedte til huseiere som måtte 248
B Y E N S
H E R S K A P
Langsæ gård. Maleri av Barthold Christian Rummelhoff fra 1865–1873. FOTO: ANNE KLIPPENVÅG PETTERSEN. AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.
Niels Thrane ikke greide å innfri lån og innløse pantet og forsøkte seg med odelsrett for å få utsettelse, ble det en sak for domstolen, og Lauritz ble da tilkjent eiendomsretten med dom i 1681. Da var det ikke lenger tvil om at Lauritz kunne opptre som grunneier over store deler av bygrunnen, eller til det som hørte til Langsæ. Ennå så sent som i 1697 ønsket Lauritz å forsikre seg mot odelskrav fra arvingene etter Niels Thrane, og ifølge brevet tilbød han Christiana Augusta 20 rd. mot at hun avsto fra å fremme odelskrav på vegne av seg selv og sine arvinger. Hvem kan det ha være som hevdet rettigheter til Langsæ i 1680-årene? Kan det ha vært flere? Ifølge Aalholm skal mannen til Christiana Augusta ha
gården Langsæ som brukelig pant og etter hvert få full eiendomsrett. Hun forteller at Lauritz først tok gården i bruk – «i sin posisjon og benyttelse» – etter dommen, som fant sted i 1681, men at Niels Thrane også etter dommen hevdet odelsrett på vegne av dattera. Hensikten for Niels var å kunne gjenvinne både eiendoms- og bruksretten til den svært viktige gården. Men dette førte ikke fram. Christiana Augusta innrømmer i brevet at det ikke fantes noen dom eller vurdering som stadfestet odelsretten hennes.593 Vi kan oppsummere det slik: Allerede i 1670-årene sto det etter alt å dømme en kamp mellom Niels Thrane og Lauritz Pedersen om hvem som skulle være byens herre eller grunneier. Eiendommen Langsæ var nøkkelen til byen. Når det viste seg at 249
A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
Arendal, enten fra ca. 1750 eller 1770-årene. Malt av Jean Neuwerth eller sønnen Ole Christian Neuwerth. Olav A. Aalholm har gitt sønnen æren, ut fra kartlegging av kjente hus. FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.
Og det ser ikke ut til at svigersønnen Jacob Lauritzen hevdet rettigheter til bygrunnen. I manntallet for Arendal fra 1685 står Lauritz Pedersen Brinch som den eneste eieren.595 Christiana Augusta beretter i 1697 at hun levde i stor «nød og trang» sammen med sine faderløse fattige barn, som det het. Det var Lauritz som hadde gitt dem det mest nødvendige til opphold og føde, skrev hun. Måten hun tiltaler ham på, er interessant. Hun kaller ham «edle, meget høytaktbar, velvis og fornemme mann». Dette avspeiler hvilken høy po-
fått overta en fjerdedel av Langsæ-komplekset etter Thrane.594 Hennes ektemann var altså den tidligere fogden i Råbyggelaget, Jacob Lauritzen. I 1681 skal han fremdeles ha hatt denne parten, men dette nevnes ikke i brevet i 1697. Det nevnes heller ikke i manntallet fra 1685 over «Arendalske huseiere». I manntallet framgår det at flere av huseierne i fire år hadde betalt grunnleie til Lauritz Pedersen Brinch og før det til Niels Thrane. Noen hadde også betalt grunnleie til kongen før 1664. Tolleren krevde altså inn grunnleie fra 1664 til 1681, før han måtte gi tapt. 250
