Ordførerens forord

De aller første menneskene som tok arendalsområdet i bruk, kom hit for omkring 11 000 år siden. Hvem var disse menneskene? Hvor kom de fra? Hva kan vi vite om livene deres, flere hundre generasjoner før vår tid? Inntil de helt siste årene var det få kjente spor etter dem, og ingen fra arendalsområdet. Dette har endret seg. Nå er det påvist boplasser fra både begynnelsen av eldre steinalder og senere deler av steinalderen i vårt område. Det gir spennende muligheter til å si noe om hvor de første bosetterne kom fra, hvordan de levde, og hvordan etterkommerne deres i løpet av få generasjoner etablerte et nytt samfunn i det nye landet. I dette kapitlet skal vi grave, bokstavelig talt, i denne aller eldste historien og se hvordan arkeologiske funn og ny forskning kan belyse livet til pionerene og etterkommerne deres.

I eldre lærebøker kan vi lese at Norge ble bosatt like raskt og taktfast som isen smeltet langs kysten fra sør til nord. Der sies det også at de første bosetterne var reinjegere, og at de nærmest vandret i reinens fotspor da den trakk nordover til de nye beiteområdene som vokste fram etter siste istid. Nyere forskning har nyansert dette bildet, og det er ikke lenger like selvsagt at alt handlet om reinsjakt. Isteden har forskerne begynt å danne seg et inntrykk av et kystfolk, et folk som lenge før de kom til landet som mange tusen år senere skulle bli Norge, hadde utviklet en sjøkultur og en kunnskap om båter og havet som gjorde det mulig for dem å bo ved kysten i nord. Noen av boplassene deres er funnet på Sagene og på Hesthag i Austre Moland, på steder som for 11 000 år siden lå helt i strandkanten. Men for å forstå hele historien må vi begynne med begynnelsen – nærmere bestemt slutten på den siste, lange istiden.

raet

For 120 000 år siden gikk Nord-Europa inn i den siste av de store istidene. Innlandsisen nådde sin største utbredelse for ca. 20 000 år siden. Da lå den som en tykk kappe over hele Skandinavia. I de sentrale områdene rundt Bottenvika var den nesten tre kilometer tykk, og vekten av de enorme massene trykket landet flere hundre meter ned i mantelen og under havnivået. Ismassene lå ikke rolig, men var i stadig bevegelse utover fra sitt eget sentrum. En kraftig strøm av is fløt som ei elv ut gjennom Oslofjorden og fulgte Norskerenna videre rundt agderkysten og helt opp til Sunnmøre, før den slapp seg utfor kontinentalhylla. Denne kjempestrømmen har avsatt varige spor i form av rygger på havbunnen og steinblokker av bergarter fra oslofeltet på øyene, som larvikitt, kalkstein med fossiler og rombepomfyr. Under isen var det store mengder fastfrosset stein og grus, og sammen dannet de et mektig sandpapir som skuret nådeløst over berggrunnen, slipte ned berget og rev med seg alt av løsmasser på sin ferd. Ufattelige krefter rådde grunnen i en kuldeheim som ikke ga grobunn for mye liv, verken på land eller i havet. Et likklede, har det altoppslukende isteppet blitt sammenlignet med. Men selv om det var lite liv der isen herjet, var det ikke en død verden. Istiden var en skapelsestid, og det som lå under isen, var en ufødt verden, en som holdt på å ta form og ennå ikke hadde sett dagens lys. Øyene, Galtesundet, landkjenningsmerkene – Imenessadelen, Jomåsknutene og Hovdefjell – alle de formasjonene vi kjenner i dag, lå i dypet og ventet. Et av de mest iøynefallende sporene vi har fra istiden i Norge, er Raet som ble dannet ved iskanten under nedsmeltingen, for ca. 12 000 år siden. Den ytterste rekken av øyer – Tromlingene, Tromøya, Gjesøya, Merdø, Havsøya, Ærøya og Jerkholmen – alle er de en del av et sammenhengende grusbelte, et enormt jøkelgjerde som ligger igjen etter den siste isfronten. I vår tid er Raet et kjent og kjært landskapsområde som ivaretas som nasjonalpark.

Det er vanlig å snakke om «istiden», men i virkeligheten var det ikke bare én, men mange istider. Hele 40–50 stykker mener forskerne å ha identifisert. De var atskilt av perioder med mildere klima og smelting der brefronten trakk seg tilbake, for så å ese utover igjen da kulden kom tilbake. For omkring 35 000 år siden blottla en varmere klimaperiode store

20