kapittel 2 Begynnelsen

De små byene i Norge fikk på 1600- og 1700-tallet sine herskap og dynastier. I en seddel i fogderegnskapene fra 1700 omtales borgeren og grunneieren Lauritz Pedersen Brinch som «herre til Arendal».565 Flere ganger møter vi uttrykket «stedets herskaper» i fogderegnskapene på slutten av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet. Grunneierne var byens herskaper eller herrer. I Mandal og Farsund kalte man dem «kongene».566 I andre småbyer gikk de under betegnelsene «jorddrotter» og «proprietærer». Lauritz definerte sin rolle slik: «å kunne våke over Arendal og være ladestedet til gavn og bestyrkelse».567 Det er tydelig at Arendal i løpet av 1680- og 1690-årene hadde fått en mann som betraktet byen som sin. Det å være grunneier sikret ham eller henne og familien makt og rikdom i småbyen.

Finn-Einar Eliassen har dokumentert at de aller fleste ladestedene som grodde opp i Norge på 1600- og 1700-tallet, var styrt og dominert av én, to eller tre og sjelden flere grunneiere.568 Han sammenligner grunneierne i småbyene med middelalderens godseiere i deler av det kontinentale Europa, som hadde nærmest uinnskrenket makt over alle innbyggerne i landsbyen eller landsbyene som tilhørte godset. Derfor bruker han begrepet «småbyføydalisme». Som vi skal se, kan det diskuteres hvor stor makt grunneierne egentlig hadde i praksis.

Det var noen få familier som dominerte småbyene. Det var også tilfellet for Arendal. I denne byen kom familien Brinch, med Lauritz Pedersen Brinch som grunnlegger og stamfar, til å bli dominerende som grunneier, og det fra 1681. Vi ser av oversikten over huseiere i Arendal fra 1685 at de som hadde bodd der lenge, hadde begynt å betale grunnleie til Lauritz i 1681. Dette finner vi konkret opplyst om når det gjelder huseierne Lauritz Mørch på Steinbrygga (senere kalt Langbrygga), Fredrik Børgesen, Lauritz Hansen, Anne Rasmusdatter (enke etter Christopher Keyssøn), kirurg Peder Lauritzen, Tarald Torvilsen og Tore i Nesset. De hadde betalt «Lars Pedersen i 4 år». På folkemunne ble Lauritz ofte kalt Lars, og av og til slo det gjennom også i skrift. Gjennom ekteskap ble den rike kjøpmannsfamilien Ellefsen og de framgangsrike kjøpmennene far og sønn Anders Sørensen og Søren Andersen tett knyttet sammen med familien Brinch. De tre familiene – Brinch, Ellefsen, og far og sønn Anders og Søren – vokste sammen og utgjorde til sammen byens herskap. Dette var familier som både bygde på etablert og nyervervet rikdom, makt og status. Disse familiene kom til å bryte en trend. De representerte de rene kjøpmenn, som ikke lenger var embetsmenn. De skilte seg ut fra embetskjøpmenn, som både hadde embete og drev næring, slik både toller Niels Thrane og sorenskriver og senere tiendeskriver Mathias Hvid hadde vært.

Kjernen i herredømmet over en by var å eie bygrunnen, og Lauritz sikret seg nettopp eiendomsrett til mye av bygrunnen. Grunneierne hadde ikke bare store grunnleieinntekter fra innbyggerne. De kunne kreve arbeidsplikt av alle som festet grunn. Grunneierne kunne forvente respekt, lydighet og lojalitet fra de mange grunnsitterne, som man kalte alle som leide grunn. Grunneierne satt gjerne som de mest betydningsfulle kjøpmenn, redere, fabrikanter, arbeidsgivere og kreditorer i småbyen, og de var bysamfunnets beskyttere og velgjørere.

Historikerne har ofte undervurdert den betydningen som byens herrer hadde for byutviklingen. De har betraktet byene som enten selvgrodde eller som anlagt ved vedtak av staten, og de har vært lite opptatt av de bevisste strategiene som byherrene hadde i styringen av sine byer. Vi skal forsøke å betrakte Arendal ut fra to idealtyper, det vi si generaliserte og forenklede beskrivelser av virkeligheten. Våre idealtyper er monopolbyen og konkurransebyen. Dette er nye begreper som vi her skal gi et be-

side 237: Lars Andersen Dahll (1692–1753) bodde på Nes og på Merdø, var en av Arendals utenbys boende borgere og seilte som kaperkaptein under den store nordiske krig. Reproduksjon i AAma av nå forsvunnet oljemaleri av Signe Scheel på

Merdøgård. FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.

240

241

stemt innhold. Monopolbyen er dominert av én til to–tre familier som kontrollerer og regulerer bruk av areal og tilgang til næringsdrift, sitter med store eierandeler i handelseksport og skipsfart, øver sterk innflytelse på lokale politisk-administrative beslutninger og gjerne står som kulturelle og sosiale velgjørere. Konkurransebyen, derimot, avspeiler langt flere og skiftende næringsaktører. De konkurrerer om makt og rikdom på ulike områder, noe som ofte ender med at kontrollen over ressursene blir fordelt på flere hender.

Arendal var som nevnt funksjonelt sett en by før den fikk status som kjøpstad (se kapittel 9), noe som er tydelig fra 1660-årene og utover. I 1723 var ikke Arendal på rundt 700–800 innbyggere lenger bare en selvgrodd by, slik den hadde vært i første del av 1600-tallet. Byen hadde fått et sterkt preg av å ha et herskap; noen få som styrte og bestemte. Men makten hadde også sine grenser. Hovedspørsmålet blir derfor: Hvor langt gikk Arendal i å utvikle seg til å bli en monopolby fram mot 1723? Var det rom for flere konkurrerende kjøpmenn? Og kunne grunnsitterne utfordre grunnherren? I dette kapitlet skal vi måle maktens grenser for Arendals herre ut fra forholdet mellom grunneieren og andre aktører i selve byen.

Først skal vi se hvordan en toller og en sorenskriver etablerte seg som grunneiere, med tolleren som hovedaktør etter at staten hadde vært en passiv eier. Deretter skal vi få vite hvordan oppkomlingen Lauritz Pedersen Brinch greide å overta «tronen» etter tolleren og hans svigersønn. Så følger beretningen om de svært vellykkede alliansene og nettverket som Lauritz fikk i stand, ikke minst gjennom giftermål, før et nytt sceneskifte kaster lys over den kampen som Lauritz førte mot flere mektige konkurrenter. Til slutt skal vi drøfte hvor stor makt det nye Arendals-dynastiet hadde skaffet seg. Vi begynner med overgangen fra et passivt statlig eierskap til et aktivt eierskap i regi av embetskjøpmennene.

kronen avvikler og embetskjøpmenn kjøper

Arendal var til å begynne med statseiendom. Fra 1646 til 1663 satt kronen med alt det som skulle bli bygrunnen til Arendal: Barbu, Østre Strømsbu og Langsæ. Først fikk gården Barbu en beskjeden bebyggelse, og etter hvert rommet gården Østre Strømsbu flere hus. Barbu hadde en liten del av Arendals Nes eller Neset, mens Østre Strømsbu omfattet både Kittelsbukt og vestre Tyholmen, som utgjorde mellom en tredjedel og en fjerdedel av det som i dag er Tyholmen. Friholmen kom også etter hvert under Østre Strømsbu. Aller viktigst var gården Langsæ, som avgav det meste av bygrunnen. Den besto av Blødekjær, Stranden (Arendals strand), Arendals havn, Bendiksklev og størstedelen av det som i dag er Tyholmen.569 På 1600-tallet var Tyholmen mindre enn i dag, og det lå tre andre holmer mellom Tyholmen og Friholmen. Det var også en sterk kobling mellom Friholmen og grunnene til Langsæ, selv om Friholmen var solgt ut som egen eiendom og fikk navnet sitt fordi grunnen var fri og uten avgift (se kart).

Staten kom aldri til å vise noen interesse for å styre og utvikle ladestedet Arendal eller for den saks skyld noen andre ladesteder eller småbyer på 1600-tallet eller senere. Fredrikstad (1567), Kongsberg (1623) og Kristiansand (1641) var rett nok byer som kongemakten hadde fått anlagt etter plan. Men heller ikke disse byene brydde kongen seg om å styre, bortsett fra at de ble utstyrt med næringsrettigheter og handelsområder.

Heller ikke adelsmenn og lensherrer viste noen interesse for å være herrer over småbyer på 1600-tallet. Christoffer Gøye så ikke potensialet som Arendal hadde, da han i 1646 overdro til kronen de tre gårdene som avgav grunn til stedet der Arendal etter hvert kom til å ligge. Det gjorde heller ikke adelsmannen Hans Johan Grabow da han i 1663 fikk hånd om Langsæ, Torbjørnsbu og Østre Strømsbu. Snart overtok toller Niels Thrane gården Langsæ og sorenskriver Mathias Hvid gården Østre Strømsbu. Fogden Petter Steffensen hadde i 1663 fått Barbu som pan-

242

NORDRE TRONDHJEM

FINNMARK

ROMSDAL

SØNDRE TRONDHJEM

NORDRE BERGENHUS KRISTIANS

AMT HEDEMARKEN

NORDLAND

SØNDRE BERGENHUS BUSKERUD

AKERSHUS

STAVANGER BRATSBERG

SMÅLENENE

LISTER NEDENES

OG MANDAL

JARLSBERG GREVSKAP LARVIK GREVSKAP

Stavanger

Egersund

Sokndal Flekkefjord

Farsund Kristiania

Bragernes

Kongsberg Strømsø Holmestrand

Skien

Porsgrunn

Brevik

Stathelle Kragerø

Åsgårdstrand Tønsberg

Sandfjord Larvik Langesund Drøbak

Hvitsten Hølen Son Moss

Fredrikshald

Fredrikstad

Risør Arendal

Grimstad Lillesand Kristiansand

Mandal

Kjøpsteder Ladesteder

Kart over sørnorske småbyer.

tegods, men i 1665 kunne kronen på auksjon selge gården til et partisipantskap, eller tre eiendomspartnere.570 Eierne var presidenten for magistraten (som var byrådet med borgermester/president) i Kristiansand, Niels Pedersen, og lagmannen på Agdesiden, Lauritz Andersen, og til slutt Strange Trøner, som var borger i København.571 Det tok imidlertid tid før de sentrale delene av Arendals bygrunn skulle komme på borgerhender.

Borgere og embetsmenn kom til å demonstrere en helt annen holdning til ladestedene. De sto for et aktivt eierskap. De ville noe med ladestedene. De ville skape seg makt og rikdom. Hvorfor? For embetsmennene var det åpenbare fordeler med å styre en by. De kunne kombinere store lokalkunnskaper og kontroll over toll og oppsyn med handel som fulgte embetet, med aktiv trelasthandel og pulserende sosiale nettverk. De lokale borgerne kom etter og lærte av embetsmennene. Småbyer fortonte seg annerledes for kongen og adelsmenn, som hadde sin oppmerksomhet spredt på mange ulike interesseområder. For dem var Arendal i 1660-årene bare et lite sted ute i periferien.

På 1600-tallet kunne forskjellen på embetsmenn

243

og borgere være liten. Disse gruppene kunne lett smelte sammen. Begrepet embetskjøpmenn gir god mening. Det å være kjøpmann samtidig som en hadde et embete, var en ideell posisjon.572 Undersøkelser av Telemark viser at særlig fogdene og tollerne merket seg ut som embetskjøpmenn; de både kontrollerte og hadde hånd om mye av handelen og krevde inn avgifter.573 Det samme mønstret finner vi på Agder. Embetsmenn som toller Niels Thrane og sorenskriver Mathias Hvid, begge bosatt i Arendal, drev betydelig næringsvirksomhet.

tolleren og svigersønnen styrer byen

Den første herren til Arendal var ingen ren kjøpmann. Det var en toller som vant seg herredømmet over et ladested i sterk vekst og på et heldig tidspunkt da staten trakk seg ut som grunneier i Arendal. Byfogden i Arendal kunne så sent som i 1709 formidle folketradisjonen om «den griske toller Niels». Toller Niels Thrane hadde virkelig satt spor etter seg. Det som brakte Niels toller til makten, var det strategiske eiendomskjøpet av gården Langsæ og den lukrative rollen som både toller og trelasthandler.

Han sto på alle måter nærmest til å overta herredømmet over Arendal. Niels Thrane, født i 1614, var blitt toller i ladestedet i 1656 og hadde i 1662 fått stillingen som toller på livstid. I 1664 fikk han og kona Dorte Hansdatter kjøpt Langsæ, etter at adelsmannen Hans Jacob Grabow hadde bestemt seg for å selge videre kort tid etter at han kjøpte eiendommen av kronen.574

Stillingen som toller og kjøpet av Langsæ var altså inngangen for den første herren til Arendal. Noe nytt var i ferd med å skje, og dette var begynnelsen på et maktsystem som oppsto i mange ladesteder på 1600-tallet. En eller flere familier forsøkte å skaffe seg herredømme over verdifull grunn og handel. Allianser måtte bygges, og giftermål var middelet. I 1654 hadde Niels Thrane også fått overta den store herregården Tangen etter enka etter lensherre

«Hauffnen» ca. 1680. Tegning av Christian Poppe fra 1972. FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.

244

Christoffer Gøye, som lå strategisk til ved Nidelva.575

I 1660-årene bygde han opp sin maktstilling. I 1670 kom høydepunktet. Da fikk Niels Thrane bevilling fra kongen til å holde dobbeltbryllup hjemme på Langsæ gård. Her ble det sikkert ikke spart på mat og drikke. Han hadde giftet bort to døtre, den ene til medtolleren i Arendal, Jørgen Walther, og den andre til Jacob Lauritzen, fogd i Råbyggelaget. Med disse giftermålene hadde Niels Thrane fått mektige allierte i distriktets embetskjøpmenn.576 Et viktig grunnlag for maktposisjonen lå også i oppbyggingen av jordegods med muligheter for sagdrift og andre inntekter. Niels Thrane og svigersønnen Jacob lå ikke på latsiden. Jacob kom til å lykkes godt i sin dobbeltrolle som fogd og trelasthandler, men til slutt gikk det galt.

Rikdommen til Jacob Lauritzen, som var skapt av trelasthandel, blir svært synlig i skiftet etter stiftamtmann Jørgen Møller i Kristiansand, for fogden hadde store krav i boet. Jørgen Møller var sterkt involvert i trelasthandelen og samarbeidet mye med Jacob Lauritzen. Da stiftamtmannen døde, kom arvingene etter Jacob til å fremme krav på utestående fordringer som knyttet seg til store mengder bjelker og bord som var blitt skåret på Agder, med arendalsområdet som en hovedbase. I 1694 kom overhoffretten til at arvingene etter Jacob skulle ha en sum på 5356 rd., etter at Høyesterett tidligere hadde tilkjent dem pengekrav.577 Andre saker viser at Jacob Lauritzen hadde drevet betydelig utlån mot pant i jordeiendom til en rekke bønder på Agder og i Telemark, slik mange andre borgere hadde gjort. Men han kom til å sette seg selv ut av spill. Over flere år hadde han problemer med å få drevet inn skattene i Råbyggelaget. Kassamangelen førte til at han ble avskjediget som fogd i 1679, og det var mest fordi han ikke hadde greid å få inn skattene.578 Det gikk mot stupet for ham. Mot pant i gården Tangen lånte han betydelige summer. Han greide aldri å betale tilbake, og i 1690 etterlot han seg et konkursbo der Tangen gård gikk til kreditorene. Enka Christiana Thrane sto ribbet og fattig tilbake.

Arendals eldste tollbod på hjørnet av Teaterplassen og Friergangen, oppført i 1676 av toller Åmund Keyssøn Kruse. Tollboden er den blå bygningen litt til venstre i bildet. Utsnitt av prospektet av Arendal er fra ca. 1750 eller fra 1770-årene.

FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.

en sorenskriver i flere roller

Vi må stoppe opp. Stillingen til Niels Thrane og svigersønnen var ikke suveren, heller ikke i den tiden lykken smilte til dem. Niels hadde en sterk posisjon som eier av Langsæ, men han var ikke konge alene på haugen. Sorenskriver Mathias Hvid var grunneier til Østre Strømsbu og eier av en del av bygrunnen og greide å bygge seg opp en posisjon. I 1672 kalte bøndene i Nedenes ham litt ironisk, men ikke uten grunn i virkeligheten, for «tollerens og fogdens medkonge».579 Tolleren, fogden i nabofogderiet og sorenskriveren utgjorde på denne tiden Arendals triumvirat eller et tremannsstyre. Med Østre Strømsbu fulgte

245

også vestre Tyholmen for sorenskriveren. I 1667 var Mathias Hvid ikke lenger sorenskriver, men var blitt tiendeskriver i Arendal. I bestallingsbrevet, eller embetsinstruksen, het det at han også skulle være overkjøpmann, mellomhandler og ha embetet som veier og måler. Det betydde at ingen kunne selge eller kjøpe trelast uten at han var til stede og krevde trelasttiende. Det går fram av brevet at bøndene var svært misfornøyde med hvordan borgerne i ladestedet behandlet dem. Med dette fikk Mathias en nyttig dobbeltrolle. Han skulle kontrollere og føre oppsyn med trelasthandlere og handelen i ladestedet og innkreve trelasttiende, samtidig som han selv drev betydelig næringsvirksomhet.580

I 1669 fikk Mathias Hvid lov av kongen til å drive noen jernmalmganger og gruver som var blitt oppdaget på gårdene Alve og Bjelland på Tromøya, og bevillingen gjaldt også andre malmfunn i distriktet.581 I 1670 lyktes det ham å få bevilling av kongen til å bygge to sager, på grunnen til Songe og Solberg. 582 Han fikk også kjøpt seg en skogteig i Åmli som støttet opp om sagbruksdrift og trelasthandel. Mathias demonstrerte med dette vilje og evne til å kombinere flere roller. Han hadde en viktig maktstilling i embetsverket og som grunneier av en del av bygrunnen til Arendal, og han var en strategisk godseier og trelasthandler. Men tiendeskriveren i trelasthandelen forsvant ubemerket ut av historien uten å etterlate seg sønner som kunne ha overtatt farens forretninger.

fra aktivt til passivt eierskap

Hva betydde tolleren og sorenskriveren som en ny type eiere? Avgjørende for utviklingen av ladestedene på 1600-tallet var overgangen fra passivt til aktivt eierskap som kom med embetskjøpmenn som eiere. Med aktivt eierskap menes her at eierne ønsket å bruke eiendomsretten til å kontrollere og utvikle næringsvirksomhet, mens passivt eierskap begrenset seg til investering for fast renteavkastning i form av leieinntekter.

Som sagt lokket ikke småbyene eller ladestedene på 1600- og 1700-tallet den dansk-norske kongemakten til innsats og engasjement, selv om småbyene spilte en viktig rolle i handel og eksport i landsdeler som Agder og Østlandet. Ladestedene ble overlatt til seg selv og var til dels uønsket. De var selvgrodde. At bygrunnen til Arendal en stund var statseiendom, gav ikke nye vekstvilkår. Staten sto for et passivt eierskap. Derimot kom både embetsmenn og kjøpmenn til å representere et aktivt eierskap. Da staten solgte Arendals grunn, utløste det en ny utvikling. Det var toller Niels Thrane og sorenskriver Mathias Hvid som for alvor forsto at det å eie en bygrunn kunne være en kilde til makt og rikdom. Til slutt overtok den framgangsrike kjøpmannen Lauritz Pedersen Brinch byen og utviklet som byens grunnherre herredømmet enda mer enn sine forgjengere gjennom blant annet viktige ekteskapsstrategier. Det gjorde han etter å ha utkonkurrert Niels Thrane, hans barn og svigersønn.

lauritz pedersen brinch

Hvem var Lauritz Pedersen Brinch – mannen som skulle vinne seg Arendal? Vi har ingen malerier av ham, og skildringene av ham er ytterst få. Noe privatarkiv har han ikke etterlatt seg, bortsett fra et omfattende skifte etter ham. Likevel etterlater ulike kilder om ham et inntrykk av en mann som hadde store evner som leder, forretningsmann, strateg og grunnlegger av et stort handelshus. Han hadde en autoritet og en posisjon som ingen andre hadde i Arendal og i regionen rundt. I 1705 skriver byfogden i Arendal at Lauritz i sin tid var blitt betraktet som «en stor herre» og den som i folks øyne sto «nest under kongen med sin rettferdige strenghet og milde godhet».583

Lauritz kom fra en embetsfamilie, var født i 1630-årene og døde i 1702. Han var sønn av Peder Andersen Brinch, som ble sorenskriver på Nedenes i 1670 og døde i 1692. Dermed hadde han en solid familieposisjon i distriktet å bygge på. Vi finner ham tidlig som stempelpapirforvalter. Det innebar at han

246

til venstre: Østre Strømsbu gård. Utsnittet av kartet Nedenes amt nr. 1: Kart over Arondall og Omegn fra 1646 eller 1647.

KARTVERKET.

til høyre: Østre Strømsbu gård rundt 1900. FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.

i distriktet sto for salget av godt stemplet papir som skulle brukes til viktige forretninger. Annet papir ville ikke myndighetene akseptere. En slik funksjon gav Lauritz både status og prestisje og dessuten økonomisk fortjeneste. Dette var en forretning som lett kunne kombineres med trelasthandel.584 Broren Hans Pedersen slo seg også opp som handelsmann og etablerte seg på storgården His på 4 huder. Nevøen til brødrene Lauritz og Hans – Peder Jacobsen, sønn av Jacob Pedersen – kjenner vi som sogneprest til Arendal i årene 1705–1720.585

Lauritz var ikke bare en dyktig kjøpmann. Han visste å gifte seg strategisk. Han giftet seg nærmest med «kongsdattera», slik Askeladden gjorde det i eventyret. Ekteskapet med enka etter arendalskjøpmannen Anders Sørensen i 1668, Kirsten Ellefsdatter, innebar et viktig gjennombrudd for Lauritz. Kirsten var datter av den dominerende rederen og trelasthandleren i arendalsdistriktet Ellef Gunnleiksen på Havsøya. I tillegg kunne hun føre videre deler av boet etter Anders Sørensen. Den styrtrike Anders hadde dødd i 1667. Med ekteskapet med Kirsten fikk Lauritz tilgang på verdier fra to familier, både fra Ellefsen-familien og fra Anders Sørensen. På samme tid fikk han borgerskap i Kristiansand.586 Lauritz bodde lenge på storgården Asdal, men i 1681 bosatte han seg i Arendal.587 Det er betegnende at broren til Lauritz – Hans Pedersen – giftet seg med dattera til arendalskjøpmannen Anders Sørensen og Kirsten Ellefsdatter, som het Else Andersdatter.588 Dermed ble han gift med stedattera til broren Lauritz og dattera til Kirsten fra Ellefsen-familien. Igjen har vi eksempel på at nettverkene var tette. Man giftet seg ikke av lyst, men av strategisk nødvendighet. Å gifte seg med sin brors stedatter var nettopp det.

Det kan også nevnes at en annen datter av Anders Sørensen og Kirsten Ellefsdatter, Maren Andersdatter, var gift med tre tollere i Arendal etter hverandre. Da den første tolleren døde, giftet hun seg med etterfølgeren, og da han døde, kunne presten snart vie henne sammen med den tredje tolleren i byen. Maren var gift fire ganger, men overlevde ikke den siste ektemannen, toller Johan Gustav Riedeman. Samme år som hun giftet seg med ham i 1714, døde hun som en enke på 50. Han var fremdeles en ung mann på 34 år. For tollerne i Arendal på begynnelsen av 1700-tallet fulgte Maren Andersdatter som både en heftelse og et aktivum med embetet. Gjennom henne var de knyttet til nettverket av byens herskap.589

247

en tapt og en vunnet by

Lauritz Pedersen Brinch nøyde seg ikke med å bli rik på trelast med sete i Asdal. Han satte seg høyere mål. Han greide å ta knekken på den store grunneieren i Arendal i 1660-årene – ladestedets toller – og rive ham ned fra tronen. Hvordan greide han det? Veien gikk gjennom rollen som kreditor. Han visste at tolleren Niels Thrane drev et høyt spill og investerte store penger i skip og i driften rundt oppkjøp og transport av tømmer. Lauritz kom til å tilby Niels lån med pant i den strategisk viktige gården Langsæ. Å råde over denne eiendommen var inngangen til Arendal. Pantsettingen ble skjebnesvanger for Niels da han ikke greide å betale ned lånet.

Utlån var den kjente og velprøvde strategien som sikret både embetsmenn og borgere kontroll over viktige eiendommer, og gjennom gjeldsbinding kunne de også tvinge personer inn i avhengighetsforhold til dem. I 1702 kommenterer fogden i Nedenes denne praksisen slik: «Den væren å slå seg opp som kreditor og utlåner har secureret [trygget] og gitt adkomst til mangen god eiendom for en geskjeftig borger.»590 Både for driftige embetsmenn og kjøpmenn kunne det å være utlåner gi tilgang til viktige gårder og gårdparter. I 1665 ble toller Niels Thrane oppnevnt til å sitte i Agders avdeling av landkommisjonen, som hadde i oppgave å vurdere og taksere alle gårder. Dette var et ærefullt oppdrag, og her satt bare de sosialt høytstående personene i den enkelte region. Tolleren i Arendal satt sammen med lagmannen på Agder, den ene borgermesteren i Kristiansand og tolleren i Risør.591

Toller Niels Thrane kom til å miste en by, mens Lauritz Pedersen Brinch vant seg en by. Det sto om Arendal, «nu for tiden der rikdommene virker størst», het det i 1698.592 Men det ble en kamp mellom to mektige menn som varte i flere år. Kampen sto om herredømmet over byen. Fra 1664 kom toller Niels Thrane til å styre større deler av ladestedet gjennom at han eide hovedgrunnen, dvs. gården Langsæ med tilliggende eiendommer. Det er bevart festesedler som han utstedte til huseiere som måtte leie grunn av ham. I 1681 fikk Lauritz dom på at han var eier av gården som kreditor og panthaver etter at Niels ikke hadde greid å betjene lånet og løse inn pantegodset. Niels hadde etter alt å dømme forsøkt å holde oppe odelskravet ved å vise til «pengemangel», noe som kunne gi rett til å utsettelse. Domstolen hadde ikke godkjent odelskravet og gitt Lauritz medhold.

Men Niels Thranes posisjon ble truet tidligere. Et upåaktet brev tinglyst i 1697 viser at tolleren hadde pantsatt gården til Lauritz i forbindelse med pengelån, trolig i slutten av 1660-årene. En gang etter 1685 avgikk den mektige tolleren ved døden som en mann som hadde satt seg i plagsom gjeld. Kilden er Niels Thranes datter Christiana Augusta. Hun hadde selv eller gjennom sin verge fått skrevet og tinglyst brevet. Det er hun som beretter historien. En kvinne på den tiden måtte i offentlige sammenhenger opptre gjennom menn eller verger, men det fratok dem ikke økonomisk og rettslig handleevne. Enker overtok forretninger og eiendommer etter sine ektemenn og kunne styre over dette nokså fritt. I 1697 var Christiana Augusta for lengst blitt en enke i vanskelige kår.

Hva var et pant på 1600-tallet? Det var to former for pant som figurerte. Den ene formen var brukelig underpant, som ga innehaver og kreditor aktiv bruksrett. Den andre formen var pantobligasjon (også kalt underpant), som innebar at låner betalte til utlåner avdrag og renter på lånet mot at eiendommen ble stilt som sikkerhet, men uten at disposisjonsretten ble overført til panthaveren. Dette er i tråd med den moderne pantobligasjonen. Men gjennom store deler av 1600-tallet var pantegods langt på vei likestilt med vanlig jordegods, og innehaveren leide ut pantegodset eller brukte det selv med samme rettigheter som en jordeier. Det var ikke uvanlig at panthavere måtte betale odelsskatt av det brukelige pantet.

Opplysninger i det tinglyste brevet til Christiana Augusta indikerer at Niels Thrane lenge greide å beholde bruksretten til pantegodset, mens Lauritz Pedersen trolig presset på for å kunne benytte

248

Langsæ gård. Maleri av Barthold Christian Rummelhoff fra 1865–1873.

FOTO: ANNE KLIPPENVÅG PETTERSEN. AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.

gården Langsæ som brukelig pant og etter hvert få full eiendomsrett. Hun forteller at Lauritz først tok gården i bruk – «i sin posisjon og benyttelse» – etter dommen, som fant sted i 1681, men at Niels Thrane også etter dommen hevdet odelsrett på vegne av dattera. Hensikten for Niels var å kunne gjenvinne både eiendoms- og bruksretten til den svært viktige gården. Men dette førte ikke fram. Christiana Augusta innrømmer i brevet at det ikke fantes noen dom eller vurdering som stadfestet odelsretten hennes.593

Vi kan oppsummere det slik: Allerede i 1670-årene sto det etter alt å dømme en kamp mellom Niels Thrane og Lauritz Pedersen om hvem som skulle være byens herre eller grunneier. Eiendommen Langsæ var nøkkelen til byen. Når det viste seg at Niels Thrane ikke greide å innfri lån og innløse pantet og forsøkte seg med odelsrett for å få utsettelse, ble det en sak for domstolen, og Lauritz ble da tilkjent eiendomsretten med dom i 1681. Da var det ikke lenger tvil om at Lauritz kunne opptre som grunneier over store deler av bygrunnen, eller til det som hørte til Langsæ. Ennå så sent som i 1697 ønsket Lauritz å forsikre seg mot odelskrav fra arvingene etter Niels Thrane, og ifølge brevet tilbød han Christiana Augusta 20 rd. mot at hun avsto fra å fremme odelskrav på vegne av seg selv og sine arvinger.

Hvem kan det ha være som hevdet rettigheter til Langsæ i 1680-årene? Kan det ha vært flere? Ifølge Aalholm skal mannen til Christiana Augusta ha

249

Arendal, enten fra ca. 1750 eller 1770-årene. Malt av Jean Neuwerth eller sønnen Ole Christian Neuwerth. Olav A. Aalholm har gitt sønnen æren, ut fra kartlegging av kjente hus. FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.

fått overta en fjerdedel av Langsæ-komplekset etter Thrane.594 Hennes ektemann var altså den tidligere fogden i Råbyggelaget, Jacob Lauritzen. I 1681 skal han fremdeles ha hatt denne parten, men dette nevnes ikke i brevet i 1697. Det nevnes heller ikke i manntallet fra 1685 over «Arendalske huseiere». I manntallet framgår det at flere av huseierne i fire år hadde betalt grunnleie til Lauritz Pedersen Brinch og før det til Niels Thrane. Noen hadde også betalt grunnleie til kongen før 1664. Tolleren krevde altså inn grunnleie fra 1664 til 1681, før han måtte gi tapt. Og det ser ikke ut til at svigersønnen Jacob Lauritzen hevdet rettigheter til bygrunnen. I manntallet for Arendal fra 1685 står Lauritz Pedersen Brinch som den eneste eieren.595

Christiana Augusta beretter i 1697 at hun levde i stor «nød og trang» sammen med sine faderløse fattige barn, som det het. Det var Lauritz som hadde gitt dem det mest nødvendige til opphold og føde, skrev hun. Måten hun tiltaler ham på, er interessant. Hun kaller ham «edle, meget høytaktbar, velvis og fornemme mann». Dette avspeiler hvilken høy po-

250