kapittel 1 Arendal før kjøpstaden

ble liggende igjen som en slak bakke på havbunnen utenfor Raet. Da breen smeltet, slapp også den taket i grus og stein den hadde samlet med seg. Det var enorme masser som ble liggende igjen ved iskanten, og det er disse som i dag danner det tykke beltet, den sammenhengende moreneryggen, som kalles Raet.

I lange strekninger går ryggen over tørt land, andre steder ligger den som langstrakte banker på havbunnen. I Arendal kommune og dels også i Kragerø og Larvik stikker de øverste delene av den enorme grusmorenen opp av havet like utenfor fastlandet. Ved Tromlingene stiger det opp og strekker seg over Tromøya ved Tromøy kirke og videre til Hove, før det forsvinner under vann igjen. Siste gang det kommer opp fra havoverflaten, er det i form av Jerkholmen. Den vesle rullesteinsøya Molen utenfor Flosterøya er også en del av Raet. Den er et helt spesielt vitne om istiden og naturkreftenes evne til å endre landskapet. Molen er ikke bergfast, men er dannet av løs stein og grus slik som resten av Raet. Dermed lar den seg arbeide med av strømmer, bølger og storm og endrer stadig form. Ikke bare den ytre formen på øya skifter – den har også vært delt både i to og tre av havstrømmer.

Isbreene som kom og gikk, hadde karvet ut mange små fjorder der berget var svakest. De har etterlatt seg en blanding av glatte bergflater – finpolert av isen – grove grusrygger og gammel havbunn der det ligger grøderike avsetninger av finkornet materiale. På Kvaknes på Tverrdalsøya er det registrert nesten 300 såkalte jettegryter, som er store, runde fordypninger i berget. De har sannsynligvis blitt dannet under isen, med vann under høyt trykk, i sammenheng med Raet. Andre steder har smeltevann og grus slipt dype renner i berget. Utenfor ligger tallrike øyer og skjær atskilt av dype og trange renner under vann. Da isen smeltet, ble store mengder løsmasser liggende igjen som rygger av steinblandet grus. Små og store brearmer kalvet seg innover i landet og blottla stadig nye flekker av land. Store vannmengder hadde samlet seg i elver som brøytet seg vei ut til havet. Der brefronten tok pauser, førte smeltevannselvene ut så mye sand at det dannet seg vingeformede deltaer. Ved Brekka i Austre Moland ble iskanten hengende noen tiår på datidens holmer og skjær og la etter seg et delta av avsetninger. Flere israndsdeltaer ligger ca.

til venstre: Skandinavia under siste istid. Den grå fargen viser isens største utbredelse for vel 20 000 år siden. Da var store deler av Nordsjøen tørt land, markert med grønt. Den røde linjen viser isens utbredelse da Raet ble dannet for litt under 12 000 år siden. til høyre: De mange jettegrytene på Kvaknes, Tverrdalsøya, ble dannet under den siste isbreen som lå over arendalsområdet.

ILLUSTRASJON OG FOTO: IVAR JOHAN JANSEN.

22

fem kilometer innenfor Raet, i arendalsområdet ved Nævesdal og Ulvsmoen i Øyestad.4

Da isen smeltet tilbake og landet ble befridd fra vekten av breen, begynte det å stige. Havet steg også, men ikke like raskt. Grunner vokste opp av havet og ble til øyer. De var dekket av grøderik skjellsand og ble raskt dekket av vegetasjon. Lav, mose og pionerplanter som klarer seg uten mye jordsmonn, fant raskt feste i leire, sand og grus. Et grønt dekke grodde sakte, men sikkert utover det nye landet. Den første vegetasjonen besto av lav, lyng, dvergbusker, busker, tindved og bjørk.5 Det var først et arktisk landskap med arktisk klima, flora og fauna, på mange måter likt det vi finner på Svalbard i dag. Men etter bare noen få generasjoner var klimaet og forholdene nokså like dagens.

I følge med den kraftige issmeltingen satte Golfstrømmen ny fart inn i Norskehavet og bidro til at klimaet ble enda mildere. Det varme og salte vannet brakte med seg nytt liv til havet og havbunnen. Blåskjell, oskjell og strandsnegler, arter vi i dag tar for gitt, kunne ikke leve i det kalde istidsvannet.6 Nå kom de til norskekysten, og vi kan finne mange tusen år gamle skjell i sandavsetninger som er funnet flere steder i arendalsområdet langt over dagens havnivå, blant annet på Hisøy og på Tromøya. Samtidig med skjellene kom plankton som ga levegrunnlag for fisk. Utenfor strendene fløt det drivis der polartorsken trivdes.7 Selen – som ga både rikelig med godt kjøtt, pels til klær og bein til å lage redskaper av – fant snart fram til de nye yngleområdene. Det må ha vært ypperlige forhold for ringsel, grønlandssel og storkobbe. På øyene og i de bratteste bergene kan vi se for oss et leven av hekkende sjøfugl. Bein av en havelle fra i en myr i Tvedestrand er datert til å være nesten 11 000 år gamle. Det er bare noen få hundre år etter at den store innlandsisen hadde trukket seg tilbake fra heiene, og den gangen var det en grunn havbukt der myra ligger over 60 meter over havet i dag.8 Fjellreven kunne boltre seg i måltider av egg og unger. Etter hvert som mose, lav og lyng bredde seg over de åpne sårene etter isens herjinger, kom også reinen hit. Den voksende kyststripen var full av liv og framtid, i et landskap som stadig ble grønnere. Nå var det et rikt fiske, egg å sanke og sel, rein og annet vilt å jakte på. «Sørlandets hjerte ligger ved

Strandlinjekurve som viser landhevingen for Arendal og Tvedestrand etter siste istid. Den liggende aksen viser tidspunkt i år før nåtid. Den stående aksen angir hvor mange meter havet stod over dagens havnivå.

ILLUSTRASJON: ANDERS ROMUNDSET.

23

Søndre portal i skipet på Øyestad kirke med karakteristisk spiss, gotisk bue. Den gotiske buen er yngre enn den romanske buen vi så i portalen på Tromøy kirke (s. 131), og ble satt inn da kirken ble ombygd.

FOTO: KJELL-OLAV MASDALEN, 2002.

134

gjenkjennelig trekk. Den har detaljer som har forbilder fra koret i Stavanger domkirke, som ble bygd etter året 1272. Som Tromøy kirke har også Øyestad hatt en døpefont av kleber, av samme type og med datering til ca. 1275–1325. Skipet i Øyestad kirke har to portaler med spisse buer og andre gotiske trekk. Dette, samt en skulptur av et kongehode som en gang har stått over vestportalen og et bispehode over sørportalen, viser likhet med domkirken i Stavanger. Men – det er lite sannsynlig at Øyestad kirke opprinnelig var bygd i gotisk stil, sier ekspertene.241 Den har mest sannsynlig også en gang vært en romansk steinkirke fra begynnelsen av 1100-tallet, men har gjennomgått en stor ombygging. Noe som støtter denne teorien, er at det er brukt flere kvadere fra en romansk portalbue eller et vindu i kirkegårdsmuren.

Verken på Austre Moland eller Hisøy er det ennå påvist rester etter kirkebygg fra middelalderen. Opplysninger om en middelalderkirke på Hisøy finnes bare i én kjent kilde, et diplom, som sier at det var prest her i 1320.242 Diplomet er et vitnesbyrd om en medgift, der «sira Ifuar j Trumu sira Rolfue gamle j Hiss», altså prest Ivar i Tromøy og prest Rolf gamle i Hisøy, var to av vitnene. Prestene på Tromøya, Fjære og Søndeled var også til stede. «Sira», som egentlig betyr herre, var en tittel som ble brukt om prester. Når det oppgis å være en prest på Hisøy, må det bety at Hisøy var et selvstendig sogn med egen kirke på 1300-tallet. Men denne kirken må ha blitt nedlagt før 1620, da den ikke nevnes i Stavanger bispedømmes jordebok fra dette året.243

Også Austre Moland hadde egen kirke og var prestegjeld før 1350. I et lite kjent brev fra 1344 nevnes Eirik prest «på Moland», som i dette tilfellet var Austre Moland, i en drapssak mot Gudrun på Hesthag i samme sogn. Det var prosten i Landvik som hadde stevnet henne til prestegården Austre Moland.244 I 1450 møter vi referansen Molanda sokn, og ennå kan Moland ha vært et eget prestegjeld.245 I 1620 var Moland blitt et annekssogn under Holt (se kapittel 7).246

En kilde fra 1704 forteller at for 200 år siden bygde skipbrudne et kapell på Flosta, og etterpå ble kapellet underholdt av «en og anden Guds børn». Inntektene skal så vidt ha dekket utgiftene til brød og vin.247 Den lille korsarmen ved inngangen fra våpenhuset i vest skal være de siste restene av en eldre kirke, som beskrives som en enskipet langkirke som det ble gjort omfattende reparasjoner på i 1632.248 Det må være det gamle kapellet det er snakk om her, og beskrivelsen av grunnplanet stemmer overens med en datering til 1500-tallet. Det tyder på at det opprinnelige kapellet eller kirken sto på samme sted som Hisøy kirke står i dag.

Gravplate med kors fra middelalderen på Austre Moland

kirkegård. FOTO: KJELL-OLAV MASDALEN, 2002.

135

kristenretten, prestene og folket

Vedtaket på Mostertinget omkring 1024 om at kristendommen skulle være den eneste lovlige troen i Norge og at kristenretten skulle gjelde i hele landet, fikk langvarige virkninger. Kristenretten inneholdt generelle lover om at det skulle bygges kirker med biskopen som overhode, men også mange og detaljerte regler som grep dypt inn i folks liv. Det var strenge krav om dåp og gravlegging på kirkegård, og det var regler om faste og helligdagshold, og ikke minst påbud og forbud som gjaldt seksuell omgang og ekteskap. Alle barn skulle døpes, og det ble forbudt å sette ut spedbarn for å dø om det var noe håp for at det hadde livskraft til å vokse opp. Kristenretten hadde i tillegg svært strenge regler for hvem som kunne inngå ekteskap. Det var forbudt med ekteskapsinngåelse for kvinner og menn som var i slekt innenfor sjette slektsledd. Faddere til samme barn ble også regnet for nær slekt, selv om det ikke var noe biologisk slektskapsforhold. Disse reglene kunne gjøre det vanskelig å finne en ekteskapspartner for folk i små og tette lokalsamfunn.

Gulatingslovens kristenrett gjaldt på Agder, og de lokale sogneprestene som biskopen i Stavanger tilsatte, hadde som oppgave å få folk til å etterkomme kirkens påbud og forbud. Brøt folk reglene i kristenretten, kunne de bli bøtelagt eller eventuelt pisket hvis de ikke kunne betale for seg. Ekteskapsreglene var strenge, og her kunne brudd gi bøter og til og med fredløshet eller landsforvisning. Det var forbudt å ha ekteskapelig samliv på helligdager og nettene før helligdager, og dessuten alltid natt til søndag, onsdag og fredag og dessuten tre uker før Jonsmesse, Mikkelsmesse og jul, ni uker før påske og selvfølgelig i påskeuka og de tretten juledagene. Forbud rammet mat og måltider. Det var mange og lange fastetider der det ikke var lov til å spise kjøtt, og hestekjøtt som mat ble forbudt. Hesten hadde jo vært det hedenske blotdyret framfor noe annet. Det må ha vært vanskelig å overholde alle de detaljerte fastereglene og de andre levereglene hele tiden, selv om folk la stor vekt på å være gudfryktige og gode kristne. Ikke minst lå trusselen om skjærsildens grusomheter over dem. Alle måtte gjennom skjærsilden for å komme til himmelen, men de som hadde syndet, måtte være der lenger enn andre før sjelen ble renset og klar for å møte gud.

Den første tiden hadde prestene lav status. De hadde ikke egne gårder, men bodde trolig hos kirkeeieren eller en av bøndene som hadde vært med å få reist kirken. Ifølge Gulatingsloven hadde kirkeeierne rett til å styre prestene med hogg og slag.249

Bronsenøkkel fra middelalderen, funnet på Tromøy kirkegård.

FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN

136

Moen Sildevika

Huverstø

Brekka

Holtebekk Gangdalen

Syrdalen

Risstøl

Tveiterød Lillestølen

Åbelviga Råna Vatnebu Staubø

Hesvika

Gjerdalen

Midstøl

Egestøl Bråstadskogen Eskestøl Engelstjønn

Longumstølen Hesthag

Furremyr Bråstadhaven

Haugåsdalen

Rossedalen

Løfjell Sageneset Stoa

Nokevje

Bjørbekk Lunnerød

Munkestøa Flodda Steda

Torsbudalen Saltrød Frisøya

Sandstø

Vindholmen Eplestø

Tangen Skilsøy

Hovstøl Simonstø Brekka Lia

Revesand

Slåbervig Slåttøya Flademoen

Røynåna Rossøya Tingtveitsåsen Gjervoldsøya

Havsøya Gjesøya Merkevik

Forsvunne gårder: Hellesvika Guring Rægevig Bordvik Skjørmo Fugne Presteng Bjørketeigen Brunkeviga Kallevig Kjennåsen Muddelien Østenbulia

0 5 km

Men deres status og anseelse vokste med tiden, og de begynte å gifte seg inn i bondefamiliene, og bøndene begynte å la sønnene sine få presteopplæring. Etter hvert fikk de egne prestegårder og inntekter i form av landskyldinntekter av eget jordegods og en andel av tienden – det vil si 1/10 av utkommet fra en gård – som alle gårdeiere måtte betale i avgift til kirken. De fleste hadde begrenset med eiendom, men noen få ervervet seg mye jordegods og ble velstående personer. En av de sistnevnte bodde på Øyestad på begynnelsen av 1300-tallet.

Vi kjenner til arvegodset etter en prest ved navn Narve i Øyestad, og i to brev framgår det at han var en holden mann. I 1338 solgte arvingene til Narve arvegodset videre til biskopen i Stavanger.250 Det som ble solgt, var «alt det faste og løse gods som hadde falt dem», med unntak av gangklær, sengeklær, kister, bøker og lerret, som var på Øyestad.251 Til tross for at mye var utelatt fra salget, må det ha vært store verdier – for betalingen var henholdsvis 16 og 4 månedsmatbol i gårdene Vestreim og Haga i Valdres. Månedsmatbol var en vanlig måleenhet på den tiden og tilsvarte jord av en slik størrelse at den ga mat for én mann i én måned. Fire månedsmatbol (eller fire huder) tilsvarte størrelsen på en normalgård, så det var mye jordegods de fikk. Og i et diplom kort tid senere finner vi flere opplysninger om hva arvegodset besto av. Det var svært store verdier i

Kart over nye navnegårder som ble ryddet ca. 1300–1350.

137

Kart over navnegårder som ble etablert i ulike tidsfaser fra år 0 til 1350.

Middelalder

Yngre jernalder

Eldre jernalder

0 5 km

form av mynter, edelmetall og annet løsøre. Det var snakk om ti og en halv mark i engelske penger og i to sølvplater, videre én gullpenning, 60 små penninger, tre sølvskjeer og tre sølvskåler med en samlet vekt på to mark, en sølje, et sølvbeslått belte, et fingergull, en silkepung og en sølvpenn. I tillegg kom 14 kyr, 4 okser og en hest på Øyestad – «foruten alt det øvrige som var etterlatt».252 Prestene i bygder som Øyestad, Fjære og Holum kan med hensyn til inntekt og formue ha nådd samme nivå som lavadelen eller toppsjiktet blant bøndene, mens presten i Vanse i Farsund har ruvet over sine brødre i kallet på Agder med en rikdom som sidestilte ham med en holden stormann (senere adelsmann) i Norge.253

ny landnåmstid

I middelalderen kan tilveksten i Øyestad, Austre Moland, Flosta og Tromøy ha vært på 73 navnegårder, mot 53 navnegårder i yngre jernalder og 61 i eldre jernalder. Dette synes registreringen ut fra navnetyper, størrelse og beliggenhet å vise. Det reelle tallet

138

gårder, verdier og mål i middelalderen

Ulike navneklasser indikerer ulike kronologiske faser. Naturnavn er de eldste, og personnavn er yngre, som nevnt tidligere. Vi finner også holdepunkter for alder i mål for størrelse og verdi på gårder i kilder fra middelalderen og fra 1500- og 1600-tallet. Verdien på den tiden ble angitt i landskyld, som også var den årlige landskylda som leilendingen måtte betale til jordeierne. På 1300-tallet var en fullgård på Østlandet på minst 2 markebol, og på 1600-tallet var en fullgård på 4–5 huder (se tabell over mål og vekt). I praksis kunne gjennomsnittet på navnegårdene i arendalsområdet ligge på 3–4 markebol, mens gjennomsnittsbruket var på 1–2 markebol.

På begynnelsen av 1300-tallet ble 1 markebol regnet i 1 forngild mark, som var både en vektenhet og en pengeenhet. Det gikk 3 øyrar eller 24 penningar i sølv i 1 mark. Det var bare penningar som ble utmyntet, og enheten «forngilde» pekte på den gamle, gode verdien før nye og dårlige mynter kom i sirkulasjon utover på 1300-tallet, etter at kongene blandet kopper i dem. Den vanligste landskyldenheten på 1600-tallet i arendalsområdet var huder. 1 hud tilsvarte 12 kalveskinn. Alternativt 6 saueskinn eller 4 geiteskinn eller 2 bukkeskinn. En fullgård, som utgjorde det øverste sjiktet, hadde minst 4 huder i skyld. Det er vanlig å anta at de eldre gårdene er større enn de yngre, og at gårddelingen alt i yngre jernalder, og enda mer i middelalderen, besto av utskillinger av mindre navnegårder. Imidlertid kom flere av gårdene som skjøt opp i vikingtiden, til å stå med høy landskyld.

på nye navnegårder må ha vært noe høyere i alle perioder, kanskje kan vi tale om 10 % flere navnegårder. Det kjente tallet på nye bruk som følge av gårddelinger fra slutten av vikingtiden og fram til 1350 har vært på fjorten. Men i 1340-årene må gårddelingene i løpet av flere hundre år ha resultert i langt flere nye bruk enn disse fjorten. Som vi skal komme tilbake til i kapittel 7, synes tallet på navnegårder i de fire bygdene rett før 1350 å ha vært mellom 190 og 200, og vi kommer fram til mellom 285 og 300 gårdsbruk. Regner vi også med at mesteparten av gårddelingen skjedde i perioden 1000–1350, får denne perioden langt større vekst enn de foregående.254 Noe annet er at det knytter seg usikkerhet til dateringen av flere gårder, og oversiktene over bosetningsveksten i ulike perioder før 1350 må bli skissemessige.

Landnåmet i århundrene fra 1000-tallet til 1350 forteller om økende befolkningspress. Nå ble det ryddet mindre bruk oppe i heia med sandholdig jord og der snøen lå lenger og frosten kom tidligere, og i utmarka der ingen før hadde villet bosette seg, og i karrige og utsatte deler av kysten. Rydningene fra middelalderen var gjennomgående mindre enn gårdene som var blitt reist tidligere. Flere gårder fra

139

byens herskap

Arendal skulle i siste del av 1600-tallet få et mektig herskap som dominerte byen politisk, sosialt og økonomisk. Herskapet besto av tre familier, og de utøvde til sammen herredømmet over et ladested som ble en by lenge før det fikk status som det. Lauritz Pedersen Brinch lyktes i å bli «herre til Arendal». Han vant seg byen i 1681. Suksesshistorien var slik: Han giftet seg med dattera til en av byens rikeste menn. Han overtok så bygrunnen til toller Niels Thrane, som hadde satt seg i dyp gjeld til Lauritz. Som grunnherre fikk Lauritz en enestående stilling, og herredømmet ble styrket gjennom giftermål og allianser mellom tre familier. For byens befolkning ble det viktig å ha et godt forhold til herren til Arendal, som Lauritz ble kalt. Imidlertid var ikke hans makt ubegrenset. Grunnherren hadde problemer med å få inn leie og holde oversikt over hvem som bodde i den lille byen.

Prospekt av Arendal fra 1685, fransk karttegning av Louis Boudan, med tittelen: Plan de la ville d'Arrendal en Nortwege, dans la province de Christiania. FOTO: BIBLIOTHÈQUE NATIONALE DE FRANCE.