14 Samenes historie fram til 1750
En konsekvens av denne faglige sorteringen av «det samiske» var imidlertid at den historiske og den arkeologiske litteraturen om samene lenge var bemerkelsesverdig begrenset. Først så seint som på slutten av 1900-tallet kom samisk fortid til å bli et forskningsfelt av betydning innenfor disse disiplinene. Inntil da hadde også den for en stor del vært et etnografisk eller «lappologisk» anliggende (Schanche & Olsen, 1983; Olsen, 1986, 2007; Zachrisson, 1993; Ojala, 2009). Selv om samenes fortid i dag framstår som et helt naturlig historisk og arkeologisk forskningsfelt, skal vi ikke langt tilbake i forrige århundre for å finne at det forholdt seg svært annerledes. Vi skal derfor innlede med å se litt nærmere på hvorfor det å skrive samenes etnografi lenge framsto som et langt mer selvsagt alternativ enn å skrive deres historie.
1.1
Folk uten historie?
Fram til 1970-årene var det en utbredt oppfatning at samenes fortid ikke tilhørte de historiske disiplinenes arbeidsområde. Ikke bare kom dette til uttrykk ved at samene, som historikeren Ernst Sars uttrykte det, kunne «settes ud af Betragtning» (Fulsås, 1999. s. 240) når de «store» nasjonale fortellingene om de nordiske rikene skulle skrives. Også i lokale og regionale bosetningshistoriske studier fra Nord- og Midt-Skandinavia var samene påfallende lite synlige. Eksempelvis behandler det arkeologiske standardverket om jernalderen i Nord-Norge, The Iron Age settlement of Arctic Norway (Sjøvold, 1962, 1974), primært funnene etter den norrøne bosetningen. Én grunn til utelatingen av samene i slike studier synes å være at begrepet bosetning implisitt ble gjort synonymt med den faste gårds bosetningen som de norrøne folkene representerte. Den samiske fortidige tilstedeværelsen kom dermed på paradoksalt vis til å utfolde seg i områder som på de bosetningshistoriske kartene framsto som «ubebodd» (Zachrisson, 1993; Bergstøl, 2008; Ojala, 2009; Gjerde, 2016; Knutsson, 2020). Også når samene faktisk opptrådte i de historiske beretningene, var det helst i sammenhenger der deres aktivitet eller tilstedeværelse forklarte forhold ved de norrøne folkenes samfunn. I mange eldre arkeologiske og historiske arbeider kan man finne at forklaringen på et eller annet spesielt fenomen forutsetter tilstedeværelsen av en samisk befolkning, mens framstillingen for øvrig godt kan ignorere en slik tilstedeværelse (Schanche & Olsen, 1983, s. 132). Mye omtale er på dette viset blitt viet finneskatten og den kilden til rikdom som samene utgjorde for de norske høvdingene og kongene, uten at samenes egen sosiale og kulturelle væren normalt var oppfattet som interessant for de historiske plottene. Denne rollen som statist – eller rekvisita – i fortellingene om mer primære historiske subjekter har samene selvsagt
