Klimaboka

De gjennomsnittlige globale temperaturene har steget med omtrent 1,2 °C siden førindustriell tid.1

2021

I FNs klimapanels rapport fra 2021 konkluderte en gruppe på 234 av verdens beste forskere fra 66 land med at «det er utvetydig at menneskelig påvirkning har gjort atmosfæren, hav og landområder varmere. Det har foregått omfattende og raske forandringer i atmosfæren, havet, kryosfæren og biosfæren».

Globale temperaturavvik

1850

i

1 Eksperter legger av og til frem forskjellige tall for denne økningen i globale temperaturer, med en spennvidde på 1–1,3 °C. Dette skjer fordi forskere bruker forskjellige årstall for innledningen av den industrielle tidsalderen, fordi noen beregner tallet ut fra gjennomsnittstemperaturen de siste ti årene og fordi det finnes mindre temperatursvingninger fra år til år.

~420

Klimautslipp – deriblant karbondioksid, metan, lystgass og fluoriserte gasser – fra menneskelig aktivitet har økt til konsentrasjoner i atmosfæren man ikke har sett på mange millioner år, ikke siden en tid da det vokste trær på Sydpolen og havnivået steg med 20 meter.

Atmosfærisk CO2-konsentrasjon i deler per million

~199 ppm

for cirka 800 år siden

ppm

2022

Homo sapiens dukker opp

000

Til tross for kraftige advarsler i 1980- og 1990-årene har vi sluppet ut mer CO2 siden 1991 enn i resten av menneskehetens historie.

Ifølge anslaget til FNs klimapanel var det gjenværende karbonbudsjettet vårt for en 67 prosents sjanse for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C i begynnelsen av 2020 på 400 gigatonn2. Med de nåværende utslippstallene kommer vi til å overskride dette karbonbudsjettet før 2030.

Årlige globale CO2-utslipp fra brenning av fossile brensler

1750

ii

2021

1990

785 948

GtCO2- GtCO2utslipp utslipp

Noen land har et mye større historisk ansvar for utslipp enn andre – de største utslipperne slapp ut mange hundre milliarder tonn CO2 til atmosfæren mellom 1850 og 2021.

420,0 GtCO2 USA 241,8 Kina 117,3 Russland 93,1 Tyskland 74,9 Storbritannia 66,7 Japan 57,1 India 38,5 Frankrike 34,2 Canada 30,0 Ukraina I 2015 forpliktet nesten alle land i verden – til sammen 195 – seg til Paris­ avtalen. Målet for Parisavtalen er å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 °C, ideelt sett under 1,5 °C, sammenlignet med førindustrielle nivåer.

Verden er ikke på langt nær på vei mot å nå disse målene. Det er en avgrunn mellom løftene myndighetene har gitt og det de faktisk har gjort. Mange ut­ slipp – som utslippene fra internasjonal transport og skipsfart, i tillegg til mange militære utslipp – forblir uregistrert eller blir ikke gjort rede for.

Basert på nåværende politikk anslår FNs klimapanel at den globale oppvarmingen vil komme opp i 3,2 °C innen 2100. iii er den maksimale mengden CO2 som menneskeheten kan slippe 2 «Karbonbudsjettet» ut samtidig som vi har en sjanse til å begrense oppvarmingen til 1,5 eller 2 °C.

Greta Thunberg ble født i 2003. I august 2018 startet hun en skolestreik for klimaet utenfor Sveriges riksdag, og den har etter hvert spredd seg til hele verden. Hun er aktivist i Fridays for Future og har holdt taler på klimademonstrasjoner verden over, i tillegg til i Verdens økonomiske forum i Davos, den amerikanske kongressen og FN.

iv

AV

GRETA THUNBERG Oversatt av Lene Stokseth

v

Greta Thunberg Originalens tittel: The Climate Book Oversatt av Lene Stokseth Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

First published in the UK in 2022 by Allen Lane, an imprint of Penguin Press. Penguin Press is part of the Penguin Random House of companies. copyright © Greta Thunberg, 2022 Essays copyright © the individual authors, 2022 The moral rights of the authors have been asserted.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-76167-7 1. utgave, 1. opplag 2022 Art Direction: Jim Stoddart Design: Stefanie Posavec Grafer og kart: Sonja Kuijpers Omslag: «Warming Stripes» av Ed Hawkins Utvidet rettighetsliste på side 444 Sats: Have A Book, Polen Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2022 Satt i Baskerville Pro 10,5/14 pkt og trykt på 115 g Scandia White 1,3.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no —————————————————————————

vi

DEL EN /

Hvordan klimaet fungerer 1.1 «Vi må forstå dette problemet før vi kan løse det» / Greta Thunberg 1.2

Karbondioksidets dype historie

Peter Brannen / Vitenskapsjournalist, bidragsyter i Atlantic

1 2 6

og forfatter av The Ends of the World.

1.3

Vår evolusjonære innvirkning

9

Beth Shapiro / Professor i økologi og evolusjonsbiologi

ved University of California Santa Cruz og forfatter av Life as We Made It. 1.4

Sivilisasjon og utryddelse

11

Elizabeth Kolbert / Fast skribent for The New Yorker og forfatter.

Siste utgivelse: Under a White Sky: The Nature of the Future.

1.5 «Forskningen kan ikke bli mer solid» / Greta Thunberg 1.6

Oppdagelsen av klimaendringer

18 23

Michael Oppenheimer / Atmosfæreforsker, professor i geopolitikk

og internasjonalt arbeid ved Princeton University og forfatter av mange rapporter for FNs klimapanel.

1.7

Hvorfor gjorde de ikke noe?

29

Naomi Oreskes / Professor i vitenskapshistorie og professor i Earth

and Planetary Sciences ved Harvard University.

1.8

Vippepunkter og tilbakekoblinger

32

Johan Rockström / Leder ved Potsdam Institute for Climate Impact Research

og professor ved Potsdam University.

1.9 «Dette er verdens viktigste historie» / Greta Thunberg

41

DEL TO /

Hvordan planeten forandrer seg 2.1 «Det er som om været går på steroider» / Greta Thunberg 2.2

Ekstremvarme

44 48 50

Katharine Hayhoe / Professor ved Texas Tech University

og forfatter av Saving Us. 2.3

Metan og andre gasser

Zeke Hausfather / Hovedklimaforsker ved Stripe, forsker i Berkeley Earth.

53

2.4

Luftforurensning og aerosoler

57

Bjørn H. Samset / Seniorforsker ved CICERO Senter for klimaforskning,

hovedforfatter for FNs klimapanel, og ekspert på klimaeffekter av ikke-CO2-utslipp.

2.5

Skyer

60

Paulo Ceppi / Foreleser i klimaforskning ved the Grantham Institute

og fysikkinstituttet ved Imperial College London.

2.6

Oppvarming av polområdene og jetstrømmen

62

Jennifer Francis / Seniorforsker ved Woodwell Climate Research Center og tidligere forskningsprofessor i Marine and Coastal Sciences ved Rutgers University.

2.7

Farlig vær

67

Friederike Otto / Seniorforeleser i klimaforskning ved the Grantham Institute

ved Imperial College London og en av lederne for World Weather Attribution.

2.8 «Snøballen har begynt å rulle» / Greta Thunberg 2.9

Tørke og oversvømmelser

72 74

Kate Marvel / Klimaforsker ved Columbia University Center for

Climate Systems research og ved Nasa Goddard Institute for Space Studies.

2.10

Isdekker, brehyller og isbreer

76

Ricarda Winkelmann / Professor i klimaanalyse ved

Potsdam Institute for Climate Impact Research og University of Potsdam.

2.11

Varmere hav og stigende havnivåer

78

Stefan Rahmstorf / Leder av Earth System Analysis-avdelingen

ved Potsdam Institute og professor i havfysikk ved University of Potsdam.

2.12

Forsuring og marine økosystemer

84

Hans-Otto Pörtner / Klimaforsker og fysiolog, professor og leder av Department of Integrative Ecophysiology ved Alfred Wegener Institute.

2.13

Mikroplast

86

Karin Kvale / Seniorforsker ved GNS Science og ekspert på modellering

av marinøkologiens rolle i globale biogeokjemiske sykluser.

2.14

Ferskvann

88

Peter H. Gleick / Medgrunnlegger og president emeritus ved Pacific Institute, medlem av US National Academy of Sciences, klima- og vannforsker.

2.15 «Det er mye nærmere enn vi tror» / Greta Thunberg 2.16

Skog- og gressbranner

90 96

Joëlle Gergis / Seniorforeleser i klimavitenskap ved Australian National

University og hovedforfatter for FNs klimapanels sjette rapport.

2.17

Amazonas

Carlos A. Nobre / Jordsystemforsker på Amazonas, leder for forskningspanelet

for Amazonas og ansvarlig for Amazonia 4.0-prosjektet.

Julia Arieira / Planteøkolog og geosystemforsker ved Brasils Federal University of Espírito Santo.

Nathália Nascimento / Geograf og geosystemforsker ved Brasils Federal University of Espírito Santo.

viii

99

2.18

Nordlige og tempererte skoger

102

Beverly E. Law / Professor emeritus i Global Change Biology and Terrestrial Systems Science ved Oregon State University.

2.19

Biologisk mangfold på land

106

Andy Purvis / Forsker på endringer i biologisk mangfold

ved Natural History Museum i London og hovedforfatter for et kapittel i Det internasjonale naturpanelets rapport om biologisk mangfold og økosystemtjenester.

Adriana De Palma / Vinner av Verdens økonomiske forums pris for unge forskere og og seniorforsker ved Natural History Museum i London.

2.20

Insekter

110

Dave Goulson / Professor i biologi ved University of Sussex og forfatter av over

fire hundre vitenskapelige artikler om økologien og bevaringen av humler og andre insekter, og, blant mange andre bøker, Silent Earth.

2.21

Naturens kalender

113

Keith W. Larson / Økolog som forsker på miljøendringer i Arktis og direktør for Arctic Centre ved Umeå universitet.

2.22

Jord

116

Jennifer L. Soong / Jordkarbonforsker ved Corteva og forsker tilknyttet

Colorado State University og Lawrence Berkely National Laboratory.

2.23

Permafrost

118

Örjan Gustafsson / Professor i biogeokjemi ved Stockholms universitet

og medlem av Kungliga Vetenskapsakademin.

2.24

Hva skjer ved en oppvarming på 1,5, 2 og 4 °C?

122

Tamsin Edwards / Klimaforsker ved King’s College London, hovedforfatter for FNs klimapanel og forskningsformidler som spesialiserer seg på usikkerheter ved stigende havnivåer.

DEL TRE /

Hvordan det påvirker oss 3.1 «Verden har feber» / Greta Thunberg 3.2

128 132

Helse og klima

134

Ekstremvarme og sykdom

137

Tedros Adhanom Ghebreyesus / Generaldirektør i Verdens helseorganisasjon.

3.3

Ana M. Vicedo-Cabrera / Miljøepidemiolog, leder av Climate Change

and Health research group ved universitetet i Bern.

3.4

Luftforurensning

Drew Shindell / Klimaforsker og professor ved Duke University’s Nicholas School

of the Environment, forfatter av flere rapporter fra FNs klimapanel.

140

3.5

Vektorbårne sykdommer

143

Felipe J. Colón-González / Amanuensis ved Department of Infectious Disease

Epidemiology ved London School of Hygiene and Tropical Medicine.

3.6

Antibiotikaresistens

147

John Brownstein / Chief innovation officer ved Boston Children’s Hospital

og professor ved Department of Biomedical Informatics and Pediatrics ved Harvard Medical School.

Derek MacFadden / Forsker i klinisk medisin ved Ottawa Hospital og Junior Clinical Research Chair in Antibiotic Use and Antibiotic Resistance ved University of Ottawa, Canada.

Sarah McGough / Epidemiolog for smittsomme sykdommer ved Harvard T.H. Chan School of Public Health.

Mauricio Santillana / Professor i fysikk ved Northeastern University og amanuensis i epidemiologi ved Harvard T.H. Chan School of Public Health.

3.7

Mat og ernæring

149

Samuel S. Myers / Sjefsforsker ved Harvard T.H. Chan School of Public Health

og leder av Planetary Health Alliance.

3.8 «Vi er ikke alle i samme båt» / Greta Thunberg 3.9

Livet ved 1,1°C

154 158

Saleemul Huq / Leder av International Centre for Climate Change

and Development ved Independent University i Bangladesh.

3.10

Miljørasisme

162

Jacqueline Patterson / Grunnlegger og administrerende direktør i The Chisholm Legacy Project, et ressurssenter for svart frontlinje-klimarettferdighetslederskap.

3.11

Klimaflyktninger

165

Abrahm Lustgarten / Gravejournalist for ProPublica og The New York

Times Magazine og forfatter av en kommende bok om klimadreven migrasjon i USA. 3.12

Stigende havnivåer og små øyer

169

Michael Taylor / Karibisk klimaforsker, hovedforfatter for FNs klimapanel,

professor og dekan ved Faculty of Science and Technology, The University of the West Indies, Mona.

3.13

Regn i Sahel

171

Hindou Oumarou Ibrahim / Urbefolkningskvinne, geograf og koordinator for

the Association of the Indigenous Women and Peoples of Chad og talsperson for FNs bærekraftsmål.

3.14

Vinter i Sápmi

173

Elin Anna Labba / Samisk journalist og forfatter som arbeider med urbefolkningslitteratur ved Tjállegoahte i Jokkmokk i Sverige.

3.15

Kamp for skogen

Sônia Guajajara / Brasiliansk urbefolkningsaktivist, miljøvernforkjemper og politiker og koordinator for Association of Indigenous People of Brazil.

x

176

3.16 «Vi har enorme utfordringer i vente» / Greta Thunberg 3.17

Oppvarming og urettferdighet

180 182

Solomon Hsiang / Forsker og økonom, professor og leder av Global Policy

Laboratory ved UC Berkeley, og en av grunnleggerne av Climate Impact Lab. 3.18

Vannmangel

186

Taikan Oki / Globalhydrolog, tidligere seniorviserektor ved United Nations

University, koordinerende hovedforfatter for FNs klimapanel.

3.19

Klimakonflikter

188

Marshall Burke / Amanuensis ved Department of Earth System Science

ved Stanford University og medgrunnlegger av Atlas AI. 3.20

De virkelige kostnadene ved klimaendringer

191

Eugene Linden / Journalist og forfatter. Han siste bok om klimaendringer

er Fire and Flood. En av hans tidligere bøker, The Winds of Change, vant en Grantham Prize Award.

DEL FIRE /

Hva vi har gjort med det

196

4.1 «Hvordan kan vi rette opp feilene våre hvis vi ikke er i stand

til å innrømme at vi har mislykkes?» / Greta Thunberg 4.2

Den nye fornektelsen

200 204

Kevin Anderson / Professor i energi og klimaendringer ved universitetene

i Manchester, Uppsala og Bergen.

4.3

Sannheten om statlige klimamål

210

Alexandra Urisman Otto / Klimareporter i den svenske avisen Dagens Nyheter

og medforfatter av Gretas resa.

4.4 «Vi beveger oss ikke i riktig retning» / Greta Thunberg 4.5

Fossile brenslers standhaftighet

216 219

Bill McKibben / Grunnlegger av miljøorganisasjonen 350.org og Third Act

og forfatter av mange bøker, deriblant The End of Nature, Eaarth og Deep Economy.

4.6

Den fornybare energiens fremvekst

224

Glen Peters / Forskningsdirektør ved CICERO Senter for klimaforskning i Oslo,

medlem av ledergruppen for Global Carbon Budget og hovedforfatter i FNs klimapanel.

4.7

Hvordan kan skoger hjelpe oss?

Karl-Heinz Erb / Hovedforfatter i FNs klimapanel, direktør ved Institute of Social

Ecology og amanuensis for Land Use and Global Change ved University of Natural Resources and Life Sciences i Wien.

Simone Gingrich / Amanuensis ved Institute of Social Ecology ved University of Natural Resources and Life Sciences i Wien.

xi

230

4.8

Hva med klimafiksing?

233

Niclas Hällström / Direktør for What Next?, president i ETC group

og emeritus tilknyttet Centre for Environment and Development Studies ved Uppsala universitet.

Jennie C. Stephens / Rektor og professor ved Sustainability Science and Policy ved Northeastern University og forfatter av Diversifying Power.

Isak Stoddard / Stipendiat ved Department of Earth Sciences ved Uppsala universitet.

4.9

Drawdown-teknologi

235

Rob Jackson / Geoforsker ved Stanford University og styreleder i Global Carbon Project.

4.10 «En helt ny måte å tenke på» / Greta Thunberg 4.11

Avtrykket vårt på jorden

240 244

Alexander Popp / Seniorforsker ved Potsdam Institute for Climate Impact Research og leder av en forskningsgruppe som forsker på forvaltning av landarealer.

4.12

Kalorispørsmålet

248

Michael Clark / Miljøforsker ved University of Oxford, med hovedvekt

på matsystemer og deres bidrag til klima, biologisk mangfold og velferd.

4.13

Utforming av nye matsystemer

252

Kartlegging av utslipp

256

Sonja Vermeulen / Programdirektør ved CGIAR og partner i Chatham House.

4.14

John Barrett / Professor i energi- og klimapolitikk ved University of Leeds,

regjeringsrådgiver for DEFRA og hovedforfatter i FNs klimapanel.

Alice Garvey / Forsker ved Sustainability Research Institute ved University of Leeds.

4.15

Det tekniske problemet

260

Ketan Joshi / Frilansforfatter, analytiker og kommunikasjonskonsulent som tidligere

har jobbet for flere australske og europeiske klimaorganisasjoner.

4.16

Transportutfordringen

265

Alice Larkin / Visedekan og rektor for School of Engineering og professor

i klimavitenskap og energipolitikk ved Tyndall Centre ved University of Manchester.

4.17

Er fremtiden elektrisk?

271

Jillian Anable / Meddirektør ved University of Oxfords CREDS Centre for

Research in energy demand solutions.

Christian Brand / Meddirektør ved UK Energy Research Centre og amanuensis ved University of Oxford. Forfatter av Personal Travel og Climate Change.

4.18 «De fortsetter å si én ting og gjøre noe annet» / Greta Thunberg 4.19

Kostnadene ved storforbruk

278 281

Annie Lowrey / Fast skribent i The Atlantic, dekker økonomisk politikk,

forfatter av Give People Money.

4.20

Hvordan (unngå å) kjøpe

Mike Berners-Lee / Professor ved Lancaster University’s Environment

Centre, direktør i Small World Consulting Ltd og forfatter av There is No Planet B.

xii

285

4.21

Verdens avfall

290

Silpa Kaza / Seniorbyutviklingsspesialist i Verdensbankens Urban, Disaster Risk Management, Resilience and Land Global Practice.

4.22

Resirkuleringsmyten

295

Nina Schrank / Seniorleder i Greenpeace UK for the Plastics Team.

«Det er her vi setter grensen» / Greta Thunberg

4.23

4.24

Utslipp og vekst

301 306

Nicholas Stern / Professor i økonomi og ledelse og leder for Grantham Research

Institute on Climate Change and the Environment ved London School of Economics and Political Science.

4.25

Rettferdighet

308

Sunita Narain / Generaldirektør for Centre for Science and Environment,

en ikke-kommersiell forsknings- og støtteorganisasjon i New Delhi.

4.26

Nedvekst

310

Jason Hickel / Økonomiantropolog, forfatter og professor ved Institute

for Environmental Science and Technology ved Universitat Autónoma i Barcelona.

4.27

Oppfatningsforskjellen

313

Amitav Ghosh / Forfatter av seksten romaner og sakprosabøker. Den første

engelskspråklige forfatteren som fikk utdelt Indias høyeste æresbevisning: Jnanpith Award.

DEL FEM /

Hva vi må gjøre nå

320

5.1 «Det mest effektive vi kan gjøre for å komme oss

ut av denne knipen, er å drive folkeopplysning» / Greta Thunberg 5.2

Individuell handling, sosial forvandling

324 328

Stuart Capstick / Miljøsamfunnsviter ved Cardiff University og visedirektør

for Centre for Climate Change and Social Transformations.

Lorraine Whitmarsh / Professor i miljøpsykologi ved University of Bath og direktør for Centre for Climate Change and Social Transformations.

5.3

Mot en 1,5 °C-livsstil

331

Kate Raworth / Medgrunnlegger av Doughnut Economics Action Lab og seniorforsker ved Oxford University’s Environmental Change Institute.

5.4

Å overvinne klima-apati

Per Espen Stoknes / Psykolog, TEDGlobal-taler og meddirektør ved Senter for

klimastrategi ved Handelshøyskolen BI.

xiii

337

5.5

Kostholdsendring

340

Husk havet

344

Gidon Eshel / Professor i miljøfysikk ved Bard College i New York.

5.6

Ayana Elizabeth Johnson / Marinbiolog, medgrunnlegger av den politiske

tenketanken Urban Ocean Lab, medredaktør for antologien All We Can Save, og medskaper av podkasten How to Save a Planet.

5.7

Rewilding

348

George Monbiot / Forfatter, filmskaper og miljøaktivist, forfatter av en ukentlig

spalte i The Guardian og av flere bøker og videoer.

Rebecca Wrigley / Grunnlegger av og administrerende direktør i Rewilding Britain.

Har i tretti år arbeidet med bevaring og samfunnsutvikling.

5.8 «Nå må vi gjøre det som virker umulig» / Greta Thunberg 5.9

Praktiske utopier

354 360

Margaret Atwood / Vinner av Booker Prize og forfatter av over femti bøker

– skjønnlitteratur, poesi og kritiske artikler.

5.10

Folkemakt

364

Endring av medias historiefortelling

369

Erica Chenoweth / Professor i statsvitenskap ved Harvard University.

5.11

George Monbiot / Forfatter, filmskaper og miljøaktivist, forfatter av en ukentlig

spalte i The Guardian og av flere bøker og videoer.

5.12

Motstå den nye fornektelsen

372

Michael E. Mann / Professor i atmosfærevitenskap ved Penn State University,

bidragsyter i FNs klimapanel og forfatter av mange bøker, deriblant The New Climate War. 5.13

Genuin kriserespons

375

Seth Klein / Teamleder i Climate Emergency Unit og forfatter av

A Good War: Mobilizing Canada for the Climate Emergency.

5.14

Lærdom fra pandemien

378

David Wallace-Wells / Skribent i New York Times Opinion og forfatter av

Den ubeboelige planeten.

5.15 «Ærlighet, solidaritet, integritet og klimarettferdighet» / Greta Thunberg 5.16

En rettferdig overgang

Naomi Klein / Journalist og internasjonal bestselgerforfatter, UBC-professor i klimarettferdighet og en av grunnleggerne av Centre for Climate Justice ved University of British Columbia.

xiv

386 390

5.17

Hva betyr rettferdighet for deg?

396

Nicki Becker / Jusstudent og klimarettferdighetsaktivist fra Argentina.

Medgrunnlegger av Jovenes por el Clima og aktiv i Fridays For Future MAPA. Disha A. Ravi / Indisk klima- og miljørettferdighetsaktivist og forfatter.

Hilda Flavia Nakabuye / Klima- og miljørettighetsaktivist som grunnla Ugandas Fridays For Future-bevegelse.

Laura Verónica Muñoz / Økofeministisk klimaaktivist for de colombianske Andesfjellene og engasjert i Fridays For Future, Pacto X og Unite for Clima Action.

Ina Maria Shikongo / Mor, klimarettferdighetsaktivist og poet aktiv i Fridays For Future International-bevegelsen.

Ayisha Siddiqa / Pakistanskamerikansk historieforteller, klimarettighetsforkjemper og medgrunnlegger av Polluters Out og Fossil Free University.

Mitzi Jonelle Tan / Klimarettferdighetsaktivist på heltid basert på Filippinene og engasjert i Youth Advocates for Climate Action Philippines og Fridays For Future.

5.18

Kvinner og klimakrisen

402

Wanjira Mathai / Kenyansk miljøforkjemper og -aktivist og visepresident og regiondirektør for Afrika ved World Resources Institute.

5.19

Avkarbonisering krever omfordeling

405

Lucas Chancel / Meddirektør for The World Inequality Lab ved Paris School

of Economics og professor tilknyttet Sciences Po. Thomas Piketty / Professor ved EHESS og Paris School of Economies, meddirektør for The World Inequality Lab og The World Inequality Database.

5.20

Klimakompensasjon

410

Olúfé.mi O. Táíwò / Amanuensis i filosofi ved Georgetown University og forfatter av Reconsidering Reparations og Elite Capture.

5.21

Reparere forholdet vårt til jorden

415

Robin Wall Kimmerer / Universitetslektor i miljøbiologi, grunnlegger og direktør for Center for Native Peoples and the Environment.

5.22 «Håp er noe du må gjøre deg fortjent til» / Greta Thunberg

Hva nå?

424

Register

437

Illustrasjoner

444

En kommentar om omslaget

446

Ed Hawkins / Professor i meteorologi ved University of Reading

Notene, og kildene som bidragsyterne har basert seg på, er for mange til at de får plass i denne boka. Du finner dem på theclimatebook.org

De neste sidene: Fryste metanbobler i Bajkalsjøen i Russland

xv

421

xvi

xvii

DEL EN /

Hvordan klimaet fungerer

«Lytt til forskningen.

Før det er for sent.»

xviii

1

hvordan klimaet fungerer

1.1

Vi må forstå dette problemet før vi kan løse det Greta Thunberg

Klima- og naturkrisen er den største trusselen menneskeheten noen gang har stått overfor. Den kommer utvilsomt til å bli det som mer enn noe annet vil definere og forme den fremtidige hverdagen vår. Det er smertelig klart.

De siste årene har vi begynt å se på og snakke om krisen på en ny måte, men siden vi har kastet bort så mange tiår på å ignorere og bagatellisere denne eskalerende krisen, er samfunnene våre fremdeles preget av fornektelse.

Dette er tross alt kommunikasjonens tidsalder, der det man sier, lett kan oppveie det man gjør. Det er slik vi har endt opp med at så mange nasjoner kaller seg klimaledere selv om de er storprodusenter av fossilt brennstoff og har store utslipp, og til tross for at de ikke har fått på plass troverdig klimagassreduserende tiltak. Dette er den store grønnvaskemaskinens tidsalder.

Det finnes ingenting her i livet som er svart-hvitt. Ingen kategoriske svar.

Alt er gjenstand for endeløse diskusjoner og kompromisser. Dette er et av de viktigste prinsippene i vår tids samfunn. Et samfunn som har mye å stå til rette for når det gjelder bærekraft. Dette hovedprinsippet er nemlig feil. Det finnes noe som er svart-hvitt. Det finnes faktisk globale og samfunnsmessige grenser som ikke kan krysses. Vi mener for eksempel at samfunnene våre kan være mer eller mindre bærekraftige, men på lang sikt kan man ikke være litt bærekraftig – enten er man bærekraftig, eller så er man ikke det. Det blir som å gå på tynn is – enten holder den deg oppe, eller så gjør den det ikke.

Enten kommer du deg inn til land, eller så synker du ned i det dype, mørke, kalde vannet. Og hvis det skulle skje med oss, finnes det ingen nærliggende planet som vil komme oss til unnsetning. Vi er fullstendig overlatt til oss selv.

Jeg mener oppriktig at det eneste vi kan gjøre for å unngå de verste konsekvensene av denne gryende eksistensielle krisen, er å samle mange nok mennesker som kan kreve de nødvendige endringene. Hvis det skal kunne

2

skje, må vi spre bevissthet raskt, for folk flest mangler fremdeles mange av de grunnleggende kunnskapene vi trenger for å forstå den alvorlige situasjonen vi er i. Jeg ønsker å være med på innsatsen for å gjøre noe med det.

Jeg har bestemt meg for å bruke plattformen min til å lage en bok basert på den beste rådende forskningen vi har tilgang til – en bok som gir en helhetlig oversikt over klimaet og økologi- og bærekraftkrisen. Klimakrisen er selvsagt bare et symptom på en mye større bærekraftkrise. Jeg håper at denne boka kan bli en selvskreven kilde til forståelse av disse vanskelige og nært forbundne krisene.

I 2021 inviterte jeg en rekke ledende forskere og eksperter, aktivister, forfattere og historiefortellere til å bidra med sin spesielle ekspertise. Denne boka er resultatet av arbeidet deres: en omfattende samling av fakta, historier, grafer og fotografier som viser noen av de mange sidene av bærekraftkrisen, spesielt med søkelys på klima og økologi.

Boka dekker alt fra smeltende brehyller til økonomi, fra fast fashion til artstap, fra pandemier til øyer som forsvinner, fra avskoging til tap av matjord, fra vannmangel til urbefolkningers suverenitet, fra fremtidig matproduksjon til karbonbudsjetter – den avslører handlingene til de ansvarlige og viser hvor de som allerede burde ha delt denne informasjonen med verdens befolkning, svikter.

Vi har fremdeles tid til å unngå de verste konsekvensene. Det finnes fremdeles håp, men ikke hvis vi fortsetter som i dag. Vi må forstå problemet for å kunne løse det – og forstå det faktum at selve problemet per definisjon består av en rekke problemer som henger sammen. Vi må legge frem fakta og fortelle det som det er. Forskning er et redskap, og vi må alle lære hvordan vi skal bruke det.

Vi må også besvare noen grunnleggende spørsmål. Som: Hva er det egentlig vi vil løse? Hva er målet vårt? Er det å redusere utslipp, eller å kunne fortsette å leve som i dag? Er målet å trygge nåværende og fremtidige leveforhold, eller er det å opprettholde en livsstil med høyt forbruk? Finnes i det hele tatt grønn vekst? Og kan vi ha evig økonomisk vekst på en begrenset planet?

Nå er det mange av oss som trenger håp. Men hva er håp? Og håp for hvem? Håp for dem av oss som har skapt problemet, eller for dem som allerede rammes av konsekvensene? Og kan ønsket om å gi folk dette håpet komme i veien for å handle og derfor risikere å gjøre mer skade enn gagn?

Den rikeste ene prosenten av verdens befolkning er ansvarlig for over dobbelt så mye karbonforurensning som den fattigste halvdelen av menneskeheten er.

Hvis du er en av de 19 millionene amerikanske eller de 4 millionene kinesiske innbyggerne som tilhører den rikeste ene prosentandelen – i likhet

3

hvordan klimaet fungerer

med alle de som har en nettoformue på 1 055 337 amerikanske dollar eller mer – er det kanskje ikke håp du har størst behov for. I hvert fall ikke fra et objektivt perspektiv.

Vi får selvsagt høre at det blir gjort visse fremskritt. Noen nasjoner og regioner rapporterer om forbløffende reduksjoner i CO2-utslipp – i det minste i årene etter at verden begynte å forhandle om rammeverkene for hvordan vi skal håndtere statistikkene. Men hvordan står alle disse reduksjonene seg når vi innbefatter de samlede utslippene våre fremfor å se på omhyggelig administrerte lokale statistikker – med andre ord: alle disse utslippene som vi har vært så flinke til å fjerne fra tallene? Vi kan for eksempel outsource fabrikker til steder helt andre steder i verden og unnlate å regne med utslipp fra internasjonal flytrafikk og skipsfart i statistikkene. Det betyr at vi ikke bare produserer varene våre ved å bruke billig arbeidskraft og utnytte folk, men i tillegg fjerner de tilhørende utslippene fra regnskapet – utslipp som faktisk har økt. Er det fremskritt?

Hvis vi skal klare å nå de internasjonale klimamålene, må vi få ned de individuelle utslippene per person til rundt ett tonn karbondioksid i året.

I Sverige ligger dette tallet nå på rundt ni tonn, når man regner med forbruk av importerte varer. I USA er tallet 17,1 tonn, i Canada 15,4 tonn, i Australia 14,9 tonn og i Kina 6,6 tonn. Når vi legger til biogene utslipp – som utslipp fra brenning av tre og vegetasjon – vil tallene i mange tilfeller bli enda høyere, i skogbruksnasjoner som Sverige og Canada betydelig høyere.

Global inntekt og tilhørende livsstilforbruksutslipp Verdens befolkning sortert etter inntekt (desiler) Rikeste 10 %

49,0 %

Prosentandel CO2-utslipp fra verdens befolkning De rikeste 10 prosentene står for nesten halvparten av de samlede livsstilforbruksutslippene

19,5 % 12,5 % 7,5 % 4,5 % 3,0 % 2,0 % 1,5 % 0,7 % Fattigste 10 %

4

0,3 %

De fattigste 50 prosentene står bare for omtrent 7 prosent av de samlede livsstilforbruksutslippene

Det vil ikke bli vanskelig for den aller største delen av verdens befolkning å holde utslippene på under 1 tonn i året per person, siden de bare trenger å gjøre små – om i det hele tatt noen – endringer for å leve innenfor planetens tålegrenser. I mange tilfeller vil de til og med kunne øke utslippene sine betraktelig.

Men ideen om at land som Tyskland, Italia, Sveits, New Zealand, Norge og så videre vil kunne oppnå så store reduksjoner i løpet av et par tiår uten omfattende systemendringer, er naiv. Likevel mener lederne av det såkalt globale nord at det vil skje. I fjerde del av boka skal vi se nærmere på hvordan de ligger an.

Noen tror at de ville bli de siste som sluttet seg til klimabevegelsen, hvis de bestemte seg for å gjøre det nå. Det er langt fra sannheten. Hvis du bestemmer deg for å gjøre noe nå, vil du fremdeles være en pioner. I siste del av boka ser vi nærmere på løsninger og hva vi faktisk kan gjøre som virkelig betyr noe, fra små, individuelle handlinger til en verdensomspennende systemendring.

Denne boka skal være demokratisk, for demokrati er det beste redskapet vi har for å løse denne krisen. De som skriver fra frontlinjene, kan være litt uenige på noen felt. Alle i denne boka skriver ut fra egne oppfatninger og kan trekke forskjellige konklusjoner. Vi trenger imidlertid hele den kollektive kunnskapen deres hvis vi skal kunne bygge opp det store offentlige presset som må til for å skape endringer. Tanken bak boka er ikke at én eller to «kommunikasjonseksperter» eller forskere skal trekke alle konklusjonene for deg som leser, men at den samlede kunnskapen på de respektive ekspertiseområdene deres skal hjelpe deg frem til et punkt der du kan begynne å se tegningen selv. Det er i hvert fall hva jeg håper på. Jeg mener nemlig at de viktigste konklusjonene ikke er trukket ennå. Forhåpentlig er det du som vil trekke dem. /

5

hvordan klimaet fungerer

1.2

Karbondioksidets dype historie Peter Brannen

Alt liv er fremkalt av CO2. Det er verdens første tryllekunst, og alt annet liv har oppstått fra det. På jordens overflate forvandles CO2 til levende materie gjennom fotosyntese, uten annet enn sollys og vann, og etterlater seg oksygen.

Deretter strømmer plantekarbonet gjennom dyrekropper og økosystemer og tilbake ut i havene og luften som CO2 igjen. Men noe av dette karbonet unnslipper kretsløpet på jordens overflate og trenger inn i jorden som kalkstein eller karbonrikt slam og blir liggende dypt nede i jordskorpen i mange hundre millioner år. Hvis ikke dette plantematerialet blir begravd, brytes det raskt ned på jordens overflate gjennom stoffskiftet til dyr, sopp og bakterier.

På denne måten forbruker livet 99,99 prosent av oksygenet som produseres i fotosyntesen – og ville forbrukt alt sammen hvis det ikke hadde vært for den ørlille lekkasjen av plantemateriale inn i berggrunnen. Men det er fra denne lekkasjen inn i berggrunnen kloden er blitt begunstiget med sitt merkelige oksygenoverskudd. Det er med andre ord ikke vår tids levende skoger og plankton vi kan takke for at det er mulig å puste i jordens atmosfære, men karbondioksidet livet har fanget gjennom hele planetens historie og lagt igjen i jordskorpen som fossile brensler.

Det ville vært interessant nok hvis dette hadde vært slutten av historien og CO2 kun var det grunnleggende substratet for alt liv på jorden og den indirekte kilden til jordens livgivende oksygen. Men nå har det seg altså slik at dette samme enkle molekylet også er avgjørende for avpassingen av temperaturen på hele planeten og for kjemien i hele havet. Når denne karbonkjemien slår feil, blir livet i verden negativt påvirket, termostaten går i stykker, havene forsures og ting dør. Karbondioksid har altså så forbløffende stor betydning for hver minste del av livet på jorden at vi ikke bare kan behandle det som et hvilket som helst ubehagelig forurensende stoff vi kan regulere, som klorfluorkarboner eller bly. Det er snarere «det viktigste stoffet i biosfæren», som havforskeren Roger Revelle skrev i 1985.

Det viktigste stoffet i biosfæren er ikke noe vi kan forvalte på en skjødesløs måte. Det er karbondioksidets bevegelse – når det svulmer opp fra

6

vulkaner, røres inn i luften og havene, spinner gjennom livets virvler og suges ned i berggrunnen igjen – som gjør jorden til jorden. Dette kalles karbonsyklusen, og livet på jorden er fullstendig avhengig av at denne globale syklusen opprettholder en slags sårbar, men likevel dynamisk balanse. CO2 slippes årlig ut fra vulkaner (i et omfang som utgjør en hundredel av menneskenes utslipp), levende organismer bytter det utrettelig ut på jordens overflate og samtidig vasker planeten det jevnt og trutt ut av systemet for å hindre en klimakatastrofe. Responser som reduserer karbondioksidet – fra erosjonen av hele fjellkjeder til de rene snøstormene av karbonrikt plankton som synker ned til havbunnen – bidrar til å opprettholde en slags planetarisk likevekt. For det meste. Vi lever i en usannsynlig mirakuløs verden, en verden vi ubetenksomt tar for gitt.

En eller annen gang i den geologiske historien har imidlertid planeten blitt skjøvet forbi en terskel. Jordsystemet kan tøyes, men det kan også ødelegges. Og det har hendt – i ekstremt sjeldne, ekstremt katastrofale episoder begravd dypt nede i jordens historie – at karbonsyklusen har blitt så overbelastet og ødelagt at det har kommet ut av kontroll. Da har de ufravikelige konsekvensene vært masseutryddelse.

Hva ville for eksempel skje hvis vulkaner på størrelse med kontinenter brant gjennom hele kongeriker av karbonrik kalkstein, antente massive kullog naturgassforekomster under bakken og sprøytet mange tusen gigatonn CO2 ut i luften, fra eksploderende kalderaer og fra rykende varme, glødende vidder av basaltlava? Det var den ubehagelige situasjonen for de uheldige skapningene som levde for 251,9 millioner år siden, de siste øyeblikkene før den største masseutryddelsen i historien til livet på jorden. Mot slutten av permtiden fikk 90 prosent av dette livet merke de fatale konsekvensene av en karbonsyklus som ble fullstendig satt ut av spill av for mye karbondioksid.

Under masseutryddelsen i slutten av permtiden skjøt karbondioksid ut fra vulkaner i Sibir i mange tusen år og holdt på å tilintetgjøre alt komplekst liv. Alle de vanlige sikkerhetstiltakene i karbonsyklusen sviktet i dette desidert verste øyeblikket i hele den geologiske historien. Temperaturen steg med 10 °C, og planeten kokte av livsfarlig varme, forsurede hav fulle av oppblomstrende algeslim som sugde til seg oksygenet i vannet. Det oksygenfattige havet ble fylt av giftige hydrogensulfider, og orkaner brølte over havene med en uhyggelig intensitet. Etterpå, da feberen omsider begynte å synke, kunne man reist verden rundt uten å se et eneste tre. Korallrevene var erstattet med bakterieslim, fossilhistorien forstummet og planeten brukte nesten ti millioner år på å våkne fra glemselen. Og alt dette skyldtes i stor grad brenning av fossile brensler.

Hver eneste masseutryddelse i jordens historie har vært forårsaket av omfattende forstyrrelser av den globale karbonsyklusen – det har geokjemikere

7

hvordan klimaet fungerer

funnet beviser for i berggrunnen. Med tanke på karbondioksidets avgjørende betydning for biosfæren, burde vi kanskje ikke bli overrasket over bevisene for at vi kan risikere å ødelegge hele planeten hvis vi presser dette systemet så langt ut av likevekt.

Hva om en av slektene i primaten Homo forsøkte å gjøre nøyaktig det samme som de gamle vulkanene gjorde for mange hundre millioner år siden?

Hva om de ofret de samme massive reservoarene av underjordisk karbon – begravd av fotosyntetisk liv gjennom hele jordens historie – ikke ved å sprenge alt sammen gjennom jordskorpen som en supervulkan, men på en mer avansert måte, ved å hente dem opp fra dypet og brenne alt sammen på overflaten i et mer spredt utbrudd, i vår moderne verdens stempler og smelteverk … og i et ti ganger høyere tempo enn i de gamle masseutryddelsene? Det er det absurde spørsmålet vi nå krever at planeten skal besvare for oss.

Klimaet er ikke mottagelig for politiske paroler, og det står ikke til ansvar for økonomiske modeller. Det står bare til ansvar for fysikk. Det vet ikke, og bryr seg ikke om, hvorvidt opphopningen av karbondioksid i atmosfæren kommer fra et vulkanutbrudd som skjer én gang hvert hundre millionte år, eller fra en industriell sivilisasjon som eksisterer én gang i historien. Det reagerer uansett på samme måte. Og i berggrunnen ligger det en umiskjennelig advarsel – en fossilhistorie full av gravmonumenter over tidligere apokalypser. Den gode nyheten er at vi fremdeles er langt unna å kunne måle oss med de uhyggelige crescendoene fra fortidens naturkatastrofer. Og det kan også være at planeten er mer motstandsdyktig mot karbonsyklussjokk i dag enn den var den gangen i alt annet enn gode gamle dager. Det er ingen grunn til at vi skulle være nødt til å risse navnene våre inn i denne forsmedelige fortegnelsen over de aller verste hendelsene i jordens historie. Men hvis det er noe berggrunnen forteller oss, så er det at vi trekker i jordsystemets kraftigste spaker. Og dem trekker vi i på eget ansvar. /

Vi lever i en usannsynlig mirakuløs verden, en verden vi ubetenksomt tar for gitt.

8

1.3

Vår evolusjonære innvirkning Beth Shapiro

Det første belegget vi har for at mennesker er en evolusjonær kraft, kommer fra de fossile levningene som ble funnet ved menneskenes første bosetninger på planetens kontinenter og øyer. Etter hvert som folk bevegde seg ut fra Afrika for over 50 000 år siden og spredte seg videre utover kloden, begynte samfunnene de sluttet seg til, å forandre seg. Dyrearter, og særlig megafauna, som kjempevombat, ullhåret neshorn og kjempedovendyr, begynte å bli utryddet. Forfedrene våre var effektive rovdyr bevæpnet med unik menneskeskapt teknologi – redskaper som bedret sjansen for å lykkes på jakt, og en evne til å kommunisere og raskt videreutvikle disse redskapene. Det tidsmessige sammentreffet mellom utryddelsene av de store dyrene og menneskenes tilsynekomst er registrert i fossilhistorien på alle andre kontinenter enn Afrika. Men sammentreff beviser ikke nødvendigvis årsakssammenheng. I Europa, Asia og Amerika falt menneskenes ankomst og utryddelsen av lokal megafauna sammen med perioder med klimatiske omveltninger, og det har ført til mange tiårs debatt om disse to kreftenes relative skyld for utryddelsen av megafaunaen. Beviset for at menneskene hadde skylden, er å finne i Australia, der de første utryddelsene knyttet til mennesker er registrert, og fra øyene, der noen av de nyligste menneskeskapte utryddelsene har funnet sted – moaen på Aotearoa (New Zealand) og den mauritiske dodoen er begge blitt utryddet i løpet av de siste århundrene.

De australske utryddelsene og utryddelsene på øyene i senere tid foregikk ikke i perioder med store klimaendringer, og det gjorde heller ikke utryddelsene som er registrert under eldre klimahendelser. Disse utryddelsene, og utryddelsene på andre kontinenter, var konsekvenser av menneskeskapte endringer i det lokale habitatet. Vi hadde begynt å bestemme andre arters evolusjonære skjebne allerede i vår første fase av omgangen med dyrelivet.

For 15 000 år siden hadde mennesker gått inn i en ny fase av omgangen med andre arter. Ulv som hadde latt seg lokke til menneskenes bosetninger for å finne mat, var blitt til domestiserte hunder, og både hunder og

9

hvordan klimaet fungerer

mennesker dro nytte av det stadig tettere forholdet. Den siste istiden tok slutt, klimaet ble bedre og ekspanderende bosetninger trengte mer pålitelige kilder til mat, klær og husly. For omtrent 10 000 år siden begynte folk å ta i bruk jaktstrategier som opprettholdt byttedyrpopulasjoner fremfor å utrydde dem. Noen jegere drepte bare hanner eller hunner som ikke var forplantningsdyktige, og senere begynte de å gjerde inn enkelte arter og holde dem i nærheten av bosetningene. Snart begynte folk å velge hvilke dyr som skulle avle neste generasjon, og dyr som ikke lot seg temme, ble brukt til mat. Eksperimentene deres begrenset seg ikke til dyr. De sådde også frø og valgte å videreutvikle dem som produserte mer mat per plante, eller som kunne høstes samtidig som andre. De lagde vanningsanlegg og trente dyr til å rydde jord til gårder. Etter hvert som forfedrene våre gikk over fra å være jegere til gjetere og fra sankere til bønder, forvandlet de landområdene de bodde på, og artene de ble stadig mer avhengige av.

På begynnelsen av nittenhundretallet truet fremgangen forfedrene våre gjorde som gjetere og bønder, stabiliteten i samfunnene de skapte.

Villmark var blitt erstattet av jordbruksland eller beitemarker og forringet av kontinuerlig bruk. Luft- og vannkvaliteten var begynt å bli dårligere.

Utryddelsestallene var på vei oppover igjen. Denne gangen var ødeleggelsene mer åpenbare, folk var rikere og teknologien var mer avansert. Etter hvert som tidligere utbredte arter ble sjeldnere, vokste det frem en lyst til å beskytte de gjenværende ville artene og områdene. Nok en gang gikk forfedrene våre inn i en ny fase av omgangen med andre arter: De ble beskyttere og verget utrydningstruede arter og habitater mot farene i naturens og i økende grad menneskenes verden. Med denne overgangen ble mennesker den evolusjonære kraften som skulle bestemme skjebnen til alle arter og habitatene der disse artene lever. /

Vi er den evolusjonære kraften som vil bestemme skjebnen til alle arter og habitatene der disse artene lever.

10

1.4

Sivilisasjon og utryddelse Elizabeth Kolbert

Begynnelsen av denne historien er innhyllet i mystikk.

For omtrent 200 000 år siden, i Afrika, utviklet det seg en ny menneskeart. Ingen vet nøyaktig hvor, eller hvem denne artens nærmeste forfedre var. Medlemmer av denne arten, som vi nå kaller «anatomisk moderne mennesker», eller Homo sapiens, eller ganske enkelt oss selv, var kjennetegnet ved rund hodeskalle og spiss hake. De hadde spinklere kroppsbygning og mindre tenner enn slektningene sine. Rent fysisk var de kanskje ikke så tiltalende, men mye tyder på at de var uvanlig intelligente. De lagde redskaper som først var temmelig enkle, men gradvis ble mer avanserte. De kunne ikke bare kommunisere i rom, men også i tid. De klarte å overleve i svært forskjellige klimaer og, kanskje like viktig, tilpasse seg forskjellige kosthold. Der det var rikelig med vilt, jaktet de på det. Der det fantes skalldyr, spiste de det i stedet.

Dette var i pleistocen, en tid med gjentatte bredannelser, og store deler av verden var preget av enorme isdekker. Likevel begynte arten vår, som ikke var så ny lenger, å bevege seg nordover for rundt 120 000 år siden, eller kanskje enda tidligere. Menneskene kom til Midtøsten for 100 000 år siden, til Australia for omtrent 60 000 år siden, til Europa for 40 000 år siden og til Amerika for 20 000 år siden. Et eller annet sted på veien – antagelig i Midtøsten – støtte Homo sapiens på sine mer firskårne slektninger Homo neanderthalensis, bedre kjent som neandertalere. Mennesker og neandertalere hadde sex – det er umulig å si om den foregikk med eller uten samtykke – og fikk barn. I det minste noen av disse barna må ha overlevd lenge nok til å få egne barn, og så videre gjennom flere generasjoner, for i dag har de fleste i verden en ørliten andel neandertalergener. Så skjedde det noe, og neandertalerne forsvant. Kanskje mennesker rett og slett drepte dem. Eller kanskje de bare utkonkurrerte dem. Eller kanskje, som en gruppe forskere ved Stanford University nylig har lagt frem en teori om, mennesker brakte med seg tropiske sykdommer som de mer kuldetilpassede slektningene

11

hvordan klimaet fungerer

deres ikke tålte. Uansett er det nesten sikkert at mennesker var involvert i dette «noe» som skjedde med neandertalerne. Som den svenske forskeren Svante Pääbo som ledet gruppen som dechiffrerte neandertalergenomet, sa til meg en gang: «Uflaksen deres var oss.»

Det skulle vise seg at neandertalernes opplevelse ikke ble en engangsforeteelse. Da menneskene kom til Australia, levde det et stort utvalg usedvanlig store dyr der. Blant dem var pungløver, som hadde det kraftigste bittet for noe kjent pattedyr i forhold til kroppsstørrelse, Megalania, verdens største varan, og diprotodon, som av til kalles neshornvombat. Alle disse kjempedyrene forsvant selvfølgelig i løpet av de neste tusenårene.

Da menneskene kom til Nord-Amerika, levde det et helt menasjeri av kjempedyr der også, som mastodonter, mammuter og bevere som kunne bli nesten to og en halv meter lange og veie nitti kilo. De døde også ut.

Det samme gjaldt kjempene i Sør-Amerika – svære dovendyr, gigantiske beltedyrlignende skapninger som vi kaller glyptodonter, og toxodoner, en klasse planteetere på størrelse med neshorn. Tapet av så mange store arter i løpet av så (geologisk sett) kort tid var så dramatisk at det ble bemerket allerede på Darwins tid. «Vi lever i en zoologisk utarmet verden, og alle de største, villeste og merkeligste livsformene har forsvunnet ganske nylig», kommenterte Darwins rival Alfred Russel Wallace i 1876.

Helt siden da har forskere diskutert årsaken til utryddelsen av den såkalte megafaunen. Nå vet vi at utryddelsen fant sted til forskjellige tider på forskjellige kontinenter, og at rekkefølgen på når arter ble utryddet, faller sammen med når menneskelige nybyggere dukket opp. Med andre ord: «Uflaksen deres var oss.» Forskere som har prøvd å forestille seg møter mellom mennesker og megafauna, har funnet ut at selv om flokker av jegere bare tok ut en mammut eller et kjempedovendyr omtrent en gang i året, ville det i løpet av noen århundrer være nok til å tyne disse langsomt reproduserende artene til utryddelse. Biologiprofessoren John Alroy ved Australias Macquarie University har beskrevet utryddelsen av megafaunaen som «en geologisk momentan økologisk katastrofe som gikk for gradvis til at menneskene som utløste den, oppfattet det».

Samtidig fortsatte folk å spre seg. Den siste store landmassen der mennesker bosatte seg, var New Zealand – polyneserne kom dit rundt år 1300, antagelig fra Selskapsøyene. Den gangen levde det ni moa-arter på Nordøya og Sørøya i New Zealand – strutselignende fugler som kunne bli nesten like store som sjiraffer. I løpet av noen få århundrer var alle moaene borte. I dette tilfellet er det ingen tvil om hva som tok livet av dem: De ble slaktet ned. På maori sier man: Kua ngaro I te ngaro o te moa, som betyr «Like fortapt som moaen var».

12

Da europeerne begynte å kolonisere verden på slutten av fjortenhundretallet, økte utryddelsestempoet. Dodoen, som levde på Mauritius, ble først observert av nederlandske sjømenn i 1598. I 1670-årene var den borte. Det skyldtes antagelig en kombinasjon av nedslakting og innføring av nye arter. Europeerne brakte med seg rotter verden rundt, i dette tilfellet skipsrotter. I tillegg innførte europeerne ofte bevisst andre rovdyr som katt og rev, som jaktet på mange arter som rottene ikke brydde seg om. Etter at de første europeiske nybyggerne kom til Australia i 1788, har flere titalls dyr blitt utryddet av innførte arter, deriblant Notomys macrotis, en hoppemus med store ører, som ble drept av katter, og østlig hare-wallaby, som også kan ha blitt utryddet av katter. Etter at britene begynte å slå seg ned på New Zealand rundt år 1800, er ytterligere 20 fuglearter blitt utryddet, deriblant Chatham Islands-dvergpingvinen, hvitbrynriksen og stephenklatresmetten.

En nyere studie publisert i tidsskriftet Current Biology anslo at det vil ta 50 millioner år med evolusjon før New Zealands biologiske fuglemangfold skal kunne vende tilbake til nivåene før de menneskelige bosetningene.

All denne skaden ble gjort med relativt enkle midler – køller, seilbåter og musketter – og noen svært fruktbare innførte arter. Så kom de mekaniserte drapene. Mot slutten av attenhundretallet klarte jegere bevæpnet med hagler som kunne avfyre nærmere en halv kilo hagl samtidig, å utslette vandreduen, en nordamerikansk fugl det tidligere fantes milliarder av. Omtrent samtidig greide jegere som skjøt fra tog, nesten å utslette den amerikanske bisonen, en art som i sin tid var så tallrik at bisonflokkene ble beskrevet som «tettere enn […] stjernene på himmelhvelvingen».

Vårt aller farligste våpen skulle vise seg å være moderniteten og dens trofaste makker senkapitalismen. På nittenhundretallet begynte menneskets innflytelse å øke, ikke bare lineært, men også eksponentielt.

Tiårene etter andre verdenskrig var en tid med historisk befolkningsvekst på den ene siden og forbruk på den andre. Mellom 1945 og 2000 ble det tre ganger så mange mennesker i verden. I samme periode ble vannforbruket firedoblet, fangsten av saltvannsfisk sjudoblet og bruken av kunstgjødsel tidoblet. Mesteparten av befolkningsveksten skjedde i verdens sørligste land. Mesteparten av forbruket var det USA og Europa som sto for.

Den store akselerasjonen, som den ofte blir kalt, forvandlet planeten radikalt. Som miljøhistorikeren J.R. McNeill har bemerket, skjedde det egentlig ikke fordi folk gjorde noe nytt, men fordi de gjorde så mye mer av det. «Av og til kan kvantitetsforskjeller føre til en kvalitetsforskjell», skriver McNeill. «Det var tilfelle med miljøendringene på nittenhundretallet.»

I begynnelsen av århundret ble det drevet jordbruk på rundt 8 millioner kvadratkilometer i verden. Da hadde folk drevet jordbruk i omtrent 10 000

13

hvordan klimaet fungerer

år. De fleste av de store skogene i Europa var blitt hogd ned for lengst, og også USAs skoger og prærier var stort sett borte. Ved slutten av århundret var over 15 millioner kvadratkilometer under oppdyrking. Det betyr at folk pløyde opp like mye jord på hundre år som de hadde gjort i løpet av de forrige ti tusen årene. Utvidelsen av jordbruksområder innbefattet å meie ned store deler av regnskogene i Amazonas og Indonesia, områder som ligger høyt oppe på listen over «hotspots» for biologisk mangfold. Vi vet ikke hvor mange arter som gikk tapt underveis – en rekke forsvant antagelig før de engang var blitt identifisert. Blant dyrene vi vet har forsvunnet, er javatigeren, som nå er utryddet, og brillearaen, som er utryddet i vill tilstand.

Folk begynte ikke å bruke fossile brensler på nittenhundretallet – kineserne brente kull så tidlig som i bronsealderen – men det var praktisk talt da problemet med klimaendringer ble oppfunnet. I 1900 var de samlede kumulative karbondioksidutslippene på rundt 45 milliarder tonn. I 2000 var dette tallet 1000 milliarder tonn, og siden da har det sjokkerende nok steget til 1900 gigatonn. Hvor stor del av verdens flora og fauna som kan overleve i en verden som raskt blir varmere, er et av vår tids største spørsmål – kanskje det aller største.

De fleste av våre nålevende arter har overlevd gjennom flere istider. Det er åpenbart at de kunne overleve kaldere globale temperaturer.

Hvorvidt de kan tåle varmere temperaturer, er derimot uklart, for verden har ikke vært stort varmere enn den er i dag, på mange millioner år. Under pleistocen migrerte selv knøttsmå dyr som biller flere hundre kilometer for å oppsøke et bedre klima. I dag er talløse arter nok en gang på farten, men i motsetning til i istidene blir de ofte hindret av byer, motorveier eller soyaplantasjer underveis. «Det er åpenbart at kunnskapene våre om de tidligere responsene deres kan ha liten verdi når vi skal forutsi fremtidige reaksjoner på klimaendringer, siden vi har innført helt nye hindringer for artenes mobilitet», har den britiske paleoklimatologen Russell Coope skrevet. «Vi har gjort det ekstra vanskelig for dem ved å flytte målstengene og lage en ballsport med helt nye regler.»

Det finnes naturligvis også mange arter som rett og slett ikke kan flytte på seg. I 2014 gjorde australske forskere en detaljert kartlegging av Bramble Cay, en liten koralløy i Torresstredet. På dette korallrevet levde gnagerarten Melomys rubicola, som var det eneste kjente endemiske pattedyret i Australias store barriererev. Korallrevet krympet på grunn av stigende havnivåer, og forskerne ville finne ut om denne gnagerarten fremdeles fantes der. Det gjorde den ikke, og i 2019 erklærte australske myndigheter arten for å være utryddet. Dette var den første dokumenterte utryddelsen som ble tilskrevet

14

De neste sidene: Hardy Reef Lagoon i Queensland. Det store barriererevet i Australia er verdens største levende struktur og er et habitat for nesten 9000 arter marint liv.

klimaendringer, selv om det nesten garantert har vært mange udokumenterte tidligere slike tilfeller.

Korallrev er svært sårbare for klimaendringer. Revdannende koralldyr er knøttsmå geléaktige skapninger. Det som gir dem farge, er de enda mindre symbiotiske algene som lever i cellene deres. Når vanntemperaturen øker, brytes det symbiotiske forholdet mellom koralldyrene og algene ned.

Koralldyrene driver ut algene og blir hvite, det vi kaller «korallbleking».

Koralldyrene blir sultne uten symbiontene sine. Hvis ikke episoden varer for lenge, kan de komme seg igjen, men havtemperaturene stiger raskt, og episoder med bleking og koralldød blir både hyppigere og mer langvarige. I 2020 viste en studie gjort av australske forskere at koralldekket på Australias store barriererev er blitt redusert til det halve siden 1995. En annen studie som amerikanske forskere la frem i 2020, viste at de aller fleste karibiske rev er blitt forvandlet til habitater dominert av alger og svamp. En studie fra 2021 advarte om at revene i Det karibiske hav er «sårbare for økosystemkollaps». Det er anslått at hvis rev kollapser, kan de ta med seg millioner av arter.

Slutten på denne historien er naturligvis også ukjent. I løpet av den siste halve milliarden år har det foregått fem masseutryddelser, og hver av dem utslettet noe sånt som tre fjerdedeler av artene i verden. Forskere advarer om at vi er på vei mot enda en: den sjette utryddelsen. Denne vil skille seg ut ved å være den første som blir forårsaket av en biologisk aktør: oss. Kommer vi til å handle tidsnok til å unngå den? /

De fleste av våre nålevende arter har overlevd gjennom flere istider. Det er åpenbart at de kunne overleve kaldere globale temperaturer. Hvorvidt de kan tåle varmere temperaturer, er derimot uklart.

15

hvordan klimaet fungerer

16

17

hvordan klimaet fungerer

1.5

Forskningen kan ikke bli mer solid Greta Thunberg

Det bemerkelsesverdig stabile klimaet i holocen gjorde det mulig for arten vår – Homo sapiens – å ta steget fra å være jegere og sankere til å bli bønder som dyrket jorden. Holocen begynte for omtrent 11 700 år siden, da den siste istiden tok slutt. I løpet av denne relativt korte perioden har vi forvandlet vår verden fullstendig – «vår» i betydning menneskenes. «Vår verden» er en verden som tilhører én spesifikk art – og den arten er oss.

Vi utviklet jordbruk, vi bygde hus, vi skapte språk, skrift, matematikk, redskaper, valutaer, religioner, våpen, kunst og hierarkiske strukturer.

Menneskesamfunnet ekspanderte i det som fra et geologisk perspektiv var en ufattelig fart. Så kom den industrielle revolusjon, som markerte begynnelsen av «den store akselerasjonen». Vi gikk fra utrolig rask utvikling til noe annet – noe helt vanvittig.

Hvis verdenshistorien skulle overføres til et tidsspenn på ett år, ville den industrielle revolusjon ha foregått omtrent halvannet sekund før midnatt på nyttårsaften. Fra den menneskelige tilværelsens spede begynnelse til nå har vi hogd ned halvparten av trærne i verden, utslettet over to tredjedeler av dyrelivet og fylt havene med plast i tillegg til å innlede en potensiell masseutryddelse og klimakatastrofe. Vi har begynt å destabilisere de livreddende systemene vi alle er avhengige av. Vi sager med andre ord over greinen vi lever på.

Likevel er de aller fleste av oss fremdeles ikke helt klar over hva som foregår, og mange ser ganske enkelt ikke ut til å bry seg. Dette har flere årsaker, og vi skal se nærmere på mange av dem i denne boka. Den ene av dem kalles «shifting baseline syndrome» eller «generasjonell amnesi», og viser til at vi blir vant til nye ting og begynner å se verden fra et nytt perspektiv.

Oldeforeldrene mine ville neppe kunnet forestille seg en åttefelts motorvei, men for min generasjon er det helt normalt. For noen av oss virker det til og med naturlig, trygt og beroligende, avhengig av omstendighetene. De fjerne lysene fra en kjempestor by, et oljeraffineri som glitrer ved siden av en

18

mørklagt motorvei, og opplyste rullebaner som lyser opp nattehimmelen på en flyplass, er noe vi er så vant til å se at mange av oss ville synes det var rart hvis det ikke var der.

Det samme gjelder trøsten noen finner i for eksempel overforbruk. Noe som tidligere var utenkelig, kan uhyre raskt bli en naturlig – og til og med uerstattelig – del av hverdagen. Og jo mer vi fjerner oss fra naturen, desto vanskeligere blir det å minne oss selv på at vi er en del av den. Vi er tross alt én av mange dyrearter. Vi er ikke hevet over de andre elementene som utgjør jorden. Vi er avhengige av dem. Vi har ikke et mer rettmessig eierskap til denne planeten enn froskene eller billene, hjortene eller neshornene har. Dette er ikke vår verden, noe Peter Brannens kapittel gir oss en påminnelse om.

Den raskt eskalerende klima- og naturkrisen er en global krise: Den påvirker alle levende planter og skapninger. Men det er langt fra sant at hele menneskeheten er ansvarlig for det. I dag lever de aller fleste godt innenfor planetens tålegrenser. Det er bare et mindretall av oss som har forårsaket denne krisen, og som fortsetter å fyre opp under den. Det er derfor det populære argumentet om at «det er altfor mange mennesker» er særdeles villedende. Ja, befolkning spiller en rolle, men det er ikke folk flest som forårsaker utslipp og utarmer jorden, men hva noen mennesker gjør. Det er noen menneskers vaner og adferd i kombinasjon med de økonomiske strukturene våre som forårsaker katastrofen.

Den industrielle revolusjon, som fikk en ekstra pådriver gjennom slaveri og kolonisering, sikret verdens nordligste land ufattelig velstand, og spesielt en liten minoritet av menneskene der. Denne ekstreme urettferdigheten er fundamentet som våre moderne samfunn er bygd på. Det er selve kjernen i problemet. Det er lidelsene til de mange som har betalt for privilegiene til de få. Og det hadde sin pris – først og fremst undertrykking, folkemord, økologisk ødeleggelse og klimatisk ustabilitet. Regningen for alle disse ødeleggelsene er ennå ikke betalt. Den har ikke engang blitt skrevet, den venter fremdeles på å bli fakturert.

Hvorfor bry seg om det? Hvorfor kan vi ikke bare slå en strek over fortiden og finne løsninger på de aktuelle problemene i en krisesituasjon som dette? Hvorfor gjøre ting vanskeligere ved å ta opp noen av de mest kompliserte problemene i menneskehetens historie? Svaret er at denne krisen ikke bare skjer her og nå. Klima- og naturkrisen er en kumulativ krise som skriver seg tilbake til kolonitiden og vel så det. Det er en krise som bunner i ideen om at noen mennesker er mer verdt enn andre, og at de derfor har rett til å stjele andre menneskers landområder, ressurser, fremtidige leveforhold – selv livet deres. Og dette foregår fremdeles.

19

hvordan klimaet fungerer

Rundt nitti prosent av CO2-utslippene i hele karbonbudsjettet er allerede blitt sluppet ut – karbonbudsjettet er den maksimale mengden karbondioksid vi samlet kan slippe ut for å gi verden en 67 prosent stor sjanse til å holde oss under en global temperaturstigning på 1,5 °C. Dette karbondioksidet har allerede blitt pumpet ut i atmosfæren eller ut i havene, der det vil bli værende og forstyrre den sårbare balansen i biosfæren i mange århundrer fremover – for ikke å nevne risikoen for at vi kan passere mange vippepunkter og utløse tilbakekoblinger i den samme tidsperioden. Budsjettet for det resterende karbondioksidet vi kan slippe ut uten å overskride målene vi er blitt enige om, er nesten oppbrukt – men mange lav- og mellominntektsland har ennå ikke bygd opp den infrastrukturen som velstanden i høyinntektsland er basert på, og hvis de skal gjøre det, vil de måtte slippe ut betydelige mengder CO2. Det sier seg selv at de 90 prosentene CO2 som allerede er sluppet ut, bør være sentrale i klimaforhandlingene våre, eller i det minste ha en viss påvirkning på den globale klimadebatten. Det som skjer, er imidlertid det motsatte. Den historiske gjelden vår blir fullstendig ignorert av nasjonene i det globale nord – sammen med mange andre viktige aspekter.

Noen hevder at dette skjedde for så lenge siden at de som satt med makten den gangen, ikke var klar over disse problemene da de bygde opp energisystemene våre og begynte å masseprodusere alt vi forbruker. Men det var de, og det viser Naomi Oreskes i essayet sitt. Vi har tydelige beviser for at store oljeselskaper som Shell og ExxonMobil har visst om konsekvensene av handlingene sine i minst førti år. Det gjorde også mange av verdens land, slik Michael Oppenheimer forklarer. Likevel er det et faktum at over 50 prosent av alle menneskeskapte (antropogene) karbonutslipp er blitt gjort etter at FNs klimapanel ble etablert, og etter at FN holdt sin klimakonferanse i Rio de Janeiro i 1992. De visste det. Verden visste det.

Nå er vi tilbake til dette med svart-hvitt. Noen sier at det finnes mange gråtoner imellom, at alt er så komplisert, og at det ikke finnes enkle svar.

Men jeg gjentar: Det finnes mye som er svart-hvitt. Enten faller du utfor et stup, eller så gjør du ikke det. Enten lever vi, eller så er vi døde. Enten har alle borgere stemmerett, eller så har de ikke det. Enten har kvinner de samme rettighetene som menn, eller så har de ikke det. Enten holder vi oss under klimamålene som man ble enige om i Parisavtalen, slik at vi kan unngå den største risikoen for å utløse irreversible endringer utenfor menneskelig kontroll, eller så gjør vi ikke det.

Alt dette er så svart-hvitt som det kan bli. Når det gjelder klima- og naturkrisen, har vi solide, entydige vitenskapelige beviser for behovet for endring. Problemet er at alle disse bevisene setter den beste tilgjengelige

20

forskningen vi har i dag, på kollisjonskurs med vårt nåværende økonomiske system og livsstilen som mange mennesker i det globale nord nå ser på som en rettighet. Begrensninger og restriksjoner er ikke helt det samme som nyliberalisme eller moderne vestlig kultur. Bare se på hvordan visse deler av verden reagerte på restriksjonene under covid-19-pandemien.

Man kan selvfølgelig hevde at det finnes forskjellige vitenskapelige syn og meninger, at ikke alle forskere er enige seg imellom. Det er sant: Forskere bruker utrolig mye tid på å diskutere ulike aspekter ved resultatene sine – det er slik forskning fungerer. Dette argumentet kan brukes i utallige diskusjonstemaer, men det kan ikke lenger brukes i forbindelse med klimakrisen.

Det toget har gått. Forskningen kan ikke bli mer solid.

Det som gjenstår nå, er hovedsakelig taktikk. Hvordan skal vi pakke inn, formulere og formidle informasjonen? Hvor klar beskjed tør forskerne å gi? Burde forskerne applaudere politikernes utilstrekkelige forslag fordi de er bedre enn ingenting, og fordi det kan hjelpe forskerne med å få – eller holde på – en plass ved forhandlingsbordet? Eller bør forskerne risikere å bli avskrevet som ulykkesprofeter og si det som det er, selv om det kan føre til at et økende antall mennesker gir opp og blir apatiske? Bør de anlegge en håpefull og positiv innstilling om at «glasset er halvfullt», eller bør de legge kommunikasjonstaktikken til side og bare konsentrere seg om å formidle fakta? Eller kanskje litt av begge deler?

I dag strides det intenst om hvorvidt man skal inkludere rettferdighet og historiske utslipp i diskusjoner om hva som må gjøres for å håndtere miljøkrisen. Siden disse tallene er blitt forhandlet ut av de internasjonale rammeverkene, er det utvilsomt fristende å ignorere dem, for de vil få et dystert budskap til å virke enda dystrere. Det får imidlertid de som forsøker å se hele bildet og inkludere tallene, til å virke som enda verre ulykkesprofeter enn kollegene deres er, og det er et stort problem. Muligheten for at nasjoner i det globale nord, som for eksempel Spania, USA eller Frankrike, skal klare å komme ned i netto null utslipp innen år 2050, virker fullstendig urealistisk hvis man inkluderer dette med rettferdighet og historiske utslipp.

Men hvis du skulle være en amerikansk forsker som ønsker å nå et stort hjemlig publikum, vil du neppe ha særlig lyst til å avvise hele ideen om nullutslipp i 2050 som helt utilstrekkelig. Ideen om å oppnå nullutslipp i løpet av 30 år regnes allerede som ekstremt radikalt i den amerikanske diskursen. Og denne taktikken gir absolutt mening. Problemet er imidlertid at vi er nødt til å inkludere rettferdighet og historiske utslipp for å få Parisavtalen til å fungere globalt. Det er ikke til å unngå. Og vi har ikke akkurat tid til å snakke oss rolig gjennom dette.

21

hvordan klimaet fungerer

Vi har fjernet oss utrolig langt fra våre jeger- og sankerforfedre, men instinktene våre har ikke klart å henge helt med. De opererer fremdeles i stor grad slik de gjorde for 50 000 år siden, i en annen verden, lenge før vi utviklet jordbruk, hus, Netflix og supermarkeder. Vi er skapt for en helt annen virkelighet, og for menneskehjernen er det vanskelig å reagere på trusler som ikke er umiddelbare og kommer brått på oss, trusler som klima- og naturkrisen. Trusler det er vanskelig å se klart fordi de er for komplekse, beveger seg for langsomt og er for langt borte.

Sett fra et større geologisk perspektiv har evolusjonen av Homo sapiens skjedd med lysets hastighet. Er det dette som vender tilbake og hjemsøker oss? Bygde vi fundamentet vårt på ustabil grunn i utgangspunktet, titusener av år før den industrielle revolusjon? Var arten vår for evnerik? For overlegen for sitt eget beste? Eller kan vi forandre oss? Vil vi klare å bruke evnene våre og kunnskapen og teknologien vår til å skape et kulturelt skifte som kan få oss til å endre kurs i tide til å unngå en klima- og miljøkatastrofe? Vi er åpenbart i stand til det. Spørsmålet om vi vil gjøre det, er helt opp til oss. /

Hvis verdenshistorien skulle overføres til et tidsspenn på ett år, ville den industrielle revolu­ sjon ha foregått omtrent halvannet sekund før midnatt på nyttårsaften.

22

1.6

Oppdagelsen av klimaendringer Michael Oppenheimer

I begynnelsen var det snarere vitenskapelig nysgjerrighet enn et problem.

Den svenske kjemikeren Svante Arrhenius ga ikke uttrykk for bekymring da han i 1896 publiserte sin nå berømte prognose om at menneskeheten gradvis ville varme opp jorden flere grader ved å slippe ut karbondioksid i atmosfæren. Funnene hans ble stort sett ignorert inntil 1950-årene, da en håndfull forskere påpekte at denne oppvarmingen kunne få katastrofale konsekvenser. Ti år senere utviklet den unge meteorologen Syukuro Manabe de første moderne datasimuleringene av klimaet,1 og hans prognoser for hvor varm jorden ville bli, viste at Arrhenius slett ikke hadde vært på villspor. I kjølvannet av Manabes prognoser kom en ny bølge av vitenskapelig forskning som begynte å skissere stadig verre konsekvenser, og i slutten av 1970-årene var det bred vitenskapelig enighet om hvor mye varmere jorden kunne bli når karbondioksidnivåene i atmosfæren ble fordoblet. Jeg var doktorgradsstudent i kjemisk fysikk første gang jeg leste om «drivhuseffekten» i en utgave av Technology Review i 1969, og ideen om at mennesker skulle komme til å kontrollere klimaet på jorden, skremte vettet av meg.

Gradvis gikk det opp for meg at jeg kunne kanalisere disse bekymringene på en konstruktiv måte og bidra til å løse problemet ved å kombinere min interesse for politikk med ekspertisen på jordens atmosfære. Jeg sluttet meg til et voksende kor av forskere som slo alarm i 1980-årene. Bare en håndfull makthavere lyttet, men i dag er det umulig å ignorere oppvarmingen.

Fysikken som ligger bak drivhuseffekten, og årsakene til at global oppvarming foregår, er enda tydeligere nå enn for et århundre siden. Gassene som utgjør jordens atmosfære, primært nitrogen og oksygen, er stort sett gjennomsiktige for sollys. Resultatet er at mesteparten av lyset fra solen passerer gjennom atmosfæren og varmer opp jordens overflate.

1 Manabe fikk nobelprisen i fysikk i 2021.

23

hvordan klimaet fungerer

Etter hvert som jorden blir varmere, sender den varme tilbake ut i verdensrommet i form av infrarød stråling. Vanndamp og noen andre gasser som finnes i spormengder i atmosfæren, særlig karbondioksid, tar opp eller fanger imidlertid mye av denne infrarøde strålingen og sender noe av den tilbake mot jordens overflate og øker temperaturen der.

Dette er klimagassene, eller drivhusgassene, som blir kalt det fordi prosessen med å fange varme minner om hvordan glasset i et drivhus holder det varmt innvendig selv på kalde dager, slik at plantene i drivhuset trives. Uten disse gassene ville varmen som stråler ut fra jordens overflate, gå tapt i verdensrommet, og planeten ville være omtrent 33 grader kaldere. Atmosfærens drivhuseffekt har holdt temperaturen på jorden innenfor et temperaturområde som har gjort det mulig for mennesker og andre arter å utvikle seg.

Denne prosessen hadde vært stabil i mange tusen år inntil den omfattende industrialiseringen tok til på attenhundretallet. De fossile brennstoffene som skulle drive industrisamfunnet – kull, olje og naturgass – er rester etter karbonbasert plantematerie som ble begravd for millioner av år siden.

De er blitt utvunnet gjennom gruvedrift og oljeboring for å drive fabrikker, kraftverk, biler, traktorer, båter og fly, og for å varme opp hjem og arbeidsplasser. Brenning av fossile brensler slipper ut mange titalls milliarder tonn karbondioksid daglig.

Jordbruk og kvegdrift har også resultert i økende utslipp av metan og lystgass, klimagasser som gir en enda større oppvarmingseffekt per molekyl enn karbondioksid. Boringen etter og transporten av naturgass har lekket enda mer metan ut i luften. Uhemmet avskoging og andre arealbruksendringer er blitt en annen stor kilde til karbondioksid og andre klimagasser. Som et resultat av disse menneskelige påvirkningene er karbondioksidnivåene i luften nå 50 prosent høyere enn i førindustriell tid.

De mange hundre milliardene tonn med klimagasser som allerede er tilført atmosfæren, ville likevel hatt en relativt moderat effekt på temperaturen på jorden hvis det ikke hadde vært for følgene av tilbakekoblinger som har gjort den enda varmere. Oppvarmingen har gitt økt fordampning fra havets overflate og sendt mer klimagass i form av vanndamp ut i luften, noe som i sin tur har akselerert oppvarmingen. Havisen i Nordishavet har smeltet, slik at mer sollys blir tatt opp i vannflaten i stedet for å bli reflektert tilbake ut i verdensrommet av isen, og det setter ytterligere fart på oppvarmingen. Skyer både fanger varme og reflekterer sollys, og nettoeffekten av endringer i skyethet på grunn av oppvarming er enda en tilbakekobling som gjør jorden varmere. Samlet får disse tilbakekoblingene jorden til å bli varmere tre ganger så fort som den ellers ville ha blitt.

Det som gjør opphopningen av karbondioksid i atmosfæren ekstra bekymringsverdig, er at dette overskuddet bare kan fjernes fra atmosfæren

24

for godt gjennom en uhyre langsom flere århundrer lang prosess som løser det opp i havene. Noen eksperter forsker på metoder for å akselerere fjerningen på kunstig vis, men foreløpig finnes det ingen tilgjengelig teknologi som er effektiv og billig nok.

Hvor stor innsats som må til, for å håndtere oppvarmingen, og behovet for å handle tidlig, var i likhet med den grunnleggende fysikken krystallklar for over tretti år siden. Hvorfor gjorde vi likevel nesten ingenting i flere tiår?

Kjernen av problemet var at det var ekstremt vanskelig å få politikerne til å ta inn over seg den ekstremt farlige situasjonen vi befant oss i, til tross for at forskerne var klar over hva som var i ferd med å skje.

Jeg begynte med miljøarbeid i 1981, som forsker i Environmental Defense Fund, sammen med andre forskere og noen få interesserte myndigheter, for å prøve å legge frem saken for offentligheten og politisk valgte ledere. Den gangen mente imidlertid de fleste myndigheter at man ikke burde gjøre noe, siden følgene av oppvarmingen ikke var åpenbar ennå – selv om forskningen og de potensielle kostnadene ved manglende handling begynte å bli tydelige.

I 1986 vitnet jeg for en komité i det amerikanske senatet, og før det var min tur, fulgte jeg med på diverse etater som hadde ordet – de fleste av dem var uvitende, ubekymrede og uinteresserte i noen form for felles handling for å forsinke oppbyggingen av klimagasser. Jeg forsøkte å gjøre det helt klart for politikerne og offentligheten: Dette var «et problem som ville komme til å overskygge alle andre problemer på grunn av miljøpåvirkningen … at mange økosystemers overlevelse sto på spill – kanskje til og med også overlevelsen til sivilisasjonen slik vi kjenner den». Da jeg snakket om opphopningen av karbondioksid, påpekte jeg at dette var en helt annen form for problem enn vanlig luftforurensning, og at vi rett og slett ikke hadde råd til å sitte og vente på konsekvensene før vi innførte politiske tiltak for å stanse utslippene, for da ville det bli for sent å unngå alvorlige konsekvenser.

To år senere, midt under en hetebølge i det østlige USA, ble jeg invitert til å vitne for en annen senatkomité, sammen med professor Manabe og NASAs James Hansen, som den dagen fremla sitt berømte vitnesbyrd der han erklærte at «drivhuseffekten er blitt oppdaget og forandrer klimaet vårt nå». Vitnesbyrdet mitt dekket rapporten fra en internasjonal vitenskapelig konferanse som jeg hadde vært med på å arrangere i FN-regi, og som konkluderte med at vi var nødt til å gripe fatt i problemet med menneskeskapte klimaendringer. Jeg kom også med spesifikke anbefalinger om tiltak for å begrense fremtidige klimagassutslipp.

Noen av de alvorlige funnene jeg fremhevet den dagen, var at vi for å forsinke oppvarmingen til et akseptabelt tempo og etter hvert stabilisere

25

hvordan klimaet fungerer

atmosfæren, ville bli nødt til å redusere utslippene fra fossile brensler «med 60 prosent av de daværende nivåene, i tillegg til å gjøre lignende reduksjoner i utslipp av andre klimagasser. Med tanke på den antatte doblingen av utslipp de neste 40 årene i «vi fortsetter som før»-scenarioer, har vi en avskrekkende oppgave foran oss», påpekte jeg.

Tallene fra konferanserapporten jeg nettopp nevnte, er utdaterte nå, for lite er blitt gjort for å tøyle utslippene, og derfor er de gamle tallene mye lavere enn de reduksjonene som må til nå. Hvis alle land i verden, og særlig i det globale nord, hadde gått sammen om å gjøre noe den gangen, ville vi ligget mye bedre an til å stoppe klimakrisen i dag, i stedet for å måtte håndtere de utallige katastrofene som hjemsøker oss nå.

Samme år, i 1988, kom etableringen av FNs klimapanel, som samlet mange tusen forskere fra hele verden for å vurdere klimaproblemet og foreslå løsninger. Dette var et historisk forsøk fra verdens ledere på å engasjere det vitenskapelige samfunnet i å se inn i fremtiden og lage anslag over hvilke konsekvenser miljøødeleggelsene ville få for mennesker og økosystemer. Jeg ble involvert i klimapanelets første rapport, som ble publisert i 1990, og har vært klimapanelforfatter siden, gjennom alle de seks hovedsyklusene.

Startskuddet var gått for et kappløp mellom den irreversible opphopningen av karbondioksid og myndighetenes av-og-på-forsøk på å gjøre om landene sine til karbonfrie økonomier. Jeg og mange av mine kolleger blant forskere og miljøaktivister skjønte at vi i nær fremtid ville få se land som ble herjet av ekstremvær utløst eller forverret av klimaendringer – stadig verre perioder med tørke, orkaner og hetebølger. Målet vårt var å få nasjoner til å handle før de opplevde omfattende død og ødeleggelse på grunn av det stadig mer ekstreme klimaet forskningen forutså. Det kappløpet har vi åpenbart tapt.

De klimagassreduserende tiltakene vi gjorde, var for langsomme og for små. Land møttes for å undertegne klimakonvensjonen på FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Målet med avtalen var å redusere klimautslipp ned til 1990-nivå før år 2000. Avtalen var imidlertid tannløs, fordi lovnadene om utslippsreduksjoner ikke var forpliktende. Det var viktig og ga et visst håp at USA deltok, siden amerikanerne så langt hadde bidratt mest til de globale karbondioksidutslippene. Den amerikanske kongressen ratifiserte avtalen, og Bill Clintons seier i presidentvalget samme år så ut til å love godt for klimahandling. Men da den nye presidenten forsøkte å innføre en energiskatt som et første obligatorisk skritt for å redusere klimagassutslippene, møtte han sterk motstand i kongressen og trakk tilbake forslaget. Skatter er et minefelt i amerikansk politikk, og selv den dag i dag er det vanskelig å innføre karbonskatter.

Verdens land innså at det ikke ville bli mulig å innfri målene i klimakonvensjonen, og møttes igjen i Kyoto i 1997 for å enes om bindende

26

utslippsavtaler for industriland. I likhet med klimakonvensjonen inneholdt imidlertid ikke Kyoto-avtalen heller noen krav til industriland om utslippsreduksjoner – en alvorlig begrensning, siden Kinas utslipp var i ferd med å stige voldsomt og noen andre industriland etter hvert ville følge opp.

USA ratifiserte aldri Kyoto-avtalen, og i 2001 trakk den nyvalgte president George W. Bush tilbake USAs opprinnelige signering av dokumentet. Vitenskapen tapte kampen på grunn av den politiske innflytelsen til selskaper som produserer fossile brensler, og firmaene som forbruker dem i stort monn. Mange av disse firmaene og de ulike fagforbundene deres hadde iverksatt effektive desinformasjonskampanjer, blant annet ved hjelp av såkalte «tenketanker», mens noen politikere fra regioner som produserte fossile brensler, aktivt støttet vrengebilder og regelrette løgner om forskningen. I en situasjon der private interesser skapte en offentlig foruroligende atmosfære av løgn og bedrag, var det altfor lett for folk flest å ta risikoen med en klype salt.

Europa lot seg ikke avlede i like stor grad og ble heller ikke splittet av desinformasjonskampanjer fra fossilt brennstoff-selskaper, og de fremsto tidlig som en global leder i klimasaken. Storbritannias statsminister Margaret Thatcher, som hadde bakgrunn som kjemiforsker, respekterte forskernes advarsler, og siden hun også var fast bestemt på å svekke makten til gruvearbeidernes fagforeninger, hadde hun i 1989 gitt sin støtte til tanken om å forhandle om FNs klimakonvensjon. I Tyskland – et annet av Europas største utslippsland av klimagasser – hadde Die Grünen fått stadig større innflytelse siden midten av 1980-årene. Det fikk de to største politiske partiene til å innføre miljø- og energimål, noe som Angela Merkel, enda en tidligere kjemiker, fortsatte å arbeide med etter at hun ble valgt til forbundskansler i 2005. Så da USA trakk seg fra lederrollen i klimasaken, fylte EU, anført av Storbritannia og Tyskland, sammen med Nederland og de skandinaviske medlemslandene, delvis tomrommet og presset på for at noe måtte gjøres globalt for å håndtere problemet. EU nådde målet de var blitt enige om i Kyoto, med god drahjelp fra Tysklands gjenforening og den brå utslippsreduksjonen i det tidligere Øst-Tyskland og andre tidligere sovjetstater.

Andre industriland, spesielt Canada og Australia, støttet lovnadene i Kyotoavtalen i ord, men ikke i gjerninger. De lot seg påvirke av sine respektive regioner med stor utnytting av fossile brensler og gjorde lite eller ingenting for faktisk å redusere utslippene sine.

I 2014 gikk Kina og USA sammen og tilbød nasjonale utslippsmål som banet veien for det påfølgende årets avtale, Parisavtalen. Parisavtalen var på noen måter en milepæl, men har bare vist seg å være middels virkningsfull, siden Kina – og i senere tid India – har raskt stigende utslipp og en økonomi

27

hvordan klimaet fungerer

som fremdeles er sterkt avhengig av kull. Kina har imidlertid rikelig med grunner til å fortsette å jobbe med klimaengasjementet sitt: Landet har et presserende behov for å redusere luftforurensningen og ligger an til å kunne tjene stort på å selge solcellemoduler, vindgeneratorer og elektriske biler til resten av verden. Likevel motsetter Kinas ledere seg full transparens i overvåkingen, rapporteringen og etterprøvingen av det de forpliktet seg til i Parisavtalen, og inntil de endrer holdning, er de ikke til å stole på som et eksempel på ansvarlig lederskap.

Vi tapte ett kappløp – kappløpet om å forhindre skadelige følger – men nå som oppvarmingen akselererer, befinner vi oss i begynnelsen av et nytt: kappløpet om å redusere klimagassutslippene og opprettholde en beboelig planet. Hvis vi skal vinne dette kappløpet, trenger vi at det trer frem ledere som kan konfrontere fossilinteresser og offentlig nærsynthet på en måte som min generasjon aldri gjorde. Fremskritt i energiteknologi kombinert med den nå velfunderte forståelsen vi har av krisen, og den beundringsverdige kombinasjonen av målbevisst og besluttsomt press fra den yngre generasjonen, gir meg et visst håp. Det kommer ikke til å bli enkelt, men nå er det krystallklart hva som står på spill, og denne gangen kan ingen si at de ikke så det komme. / ppm Figur 1: Trender i atmosfærisk (deler per million) CO2 kontra globale 420 temperaturendringer.

Både karbondioksid­ konsentrasjonen i atmosfæren og gjennomsnittstempera­ 400 turen i verden har steget voldsomt til tross for globale klimakonferanser og internasjonale avtaler 380 om å redusere utslipp.

2015 Parisavtalen ble vedtatt 2009 Københavnavtalen 2005 Kyotoavtalen trådte i kraft 1992 FNs første klimarapport 1990 FNs klimapanels første hovedrapport

360

1979 Verdens første klimakonferanse

340

320

1960

28

1970

1980

1990

2000

2010

2020