1.5 «Forskningen kan ikke bli mer solid» / Greta Thunberg

1.5 Forskningen kan ikke bli mer solid

Greta Thunberg

Det bemerkelsesverdig stabile klimaet i holocen gjorde det mulig for arten vår – Homo sapiens – å ta steget fra å være jegere og sankere til å bli bønder som dyrket jorden. Holocen begynte for omtrent 11 700 år siden, da den siste istiden tok slutt. I løpet av denne relativt korte perioden har vi forvandlet vår verden fullstendig – «vår» i betydning menneskenes. «Vår verden» er en verden som tilhører én spesifikk art – og den arten er oss.

Vi utviklet jordbruk, vi bygde hus, vi skapte språk, skrift, matematikk, redskaper, valutaer, religioner, våpen, kunst og hierarkiske strukturer. Menneskesamfunnet ekspanderte i det som fra et geologisk perspektiv var en ufattelig fart. Så kom den industrielle revolusjon, som markerte begynnelsen av «den store akselerasjonen». Vi gikk fra utrolig rask utvikling til noe annet – noe helt vanvittig.

Hvis verdenshistorien skulle overføres til et tidsspenn på ett år, ville den industrielle revolusjon ha foregått omtrent halvannet sekund før midnatt på nyttårsaften. Fra den menneskelige tilværelsens spede begynnelse til nå har vi hogd ned halvparten av trærne i verden, utslettet over to tredjedeler av dyrelivet og fylt havene med plast i tillegg til å innlede en potensiell masseutryddelse og klimakatastrofe. Vi har begynt å destabilisere de livreddende systemene vi alle er avhengige av. Vi sager med andre ord over greinen vi lever på.

Likevel er de aller fleste av oss fremdeles ikke helt klar over hva som foregår, og mange ser ganske enkelt ikke ut til å bry seg. Dette har flere årsaker, og vi skal se nærmere på mange av dem i denne boka. Den ene av dem kalles «shifting baseline syndrome» eller «generasjonell amnesi», og viser til at vi blir vant til nye ting og begynner å se verden fra et nytt perspektiv. Oldeforeldrene mine ville neppe kunnet forestille seg en åttefelts motorvei, men for min generasjon er det helt normalt. For noen av oss virker det til og med naturlig, trygt og beroligende, avhengig av omstendighetene. De fjerne lysene fra en kjempestor by, et oljeraffineri som glitrer ved siden av en

mørklagt motorvei, og opplyste rullebaner som lyser opp nattehimmelen på en flyplass, er noe vi er så vant til å se at mange av oss ville synes det var rart hvis det ikke var der.

Det samme gjelder trøsten noen finner i for eksempel overforbruk. Noe som tidligere var utenkelig, kan uhyre raskt bli en naturlig – og til og med uerstattelig – del av hverdagen. Og jo mer vi fjerner oss fra naturen, desto vanskeligere blir det å minne oss selv på at vi er en del av den. Vi er tross alt én av mange dyrearter. Vi er ikke hevet over de andre elementene som utgjør jorden. Vi er avhengige av dem. Vi har ikke et mer rettmessig eierskap til denne planeten enn froskene eller billene, hjortene eller neshornene har. Dette er ikke vår verden, noe Peter Brannens kapittel gir oss en påminnelse om.

Den raskt eskalerende klima- og naturkrisen er en global krise: Den påvirker alle levende planter og skapninger. Men det er langt fra sant at hele menneskeheten er ansvarlig for det. I dag lever de aller fleste godt innenfor planetens tålegrenser. Det er bare et mindretall av oss som har forårsaket denne krisen, og som fortsetter å fyre opp under den. Det er derfor det populære argumentet om at «det er altfor mange mennesker» er særdeles villedende. Ja, befolkning spiller en rolle, men det er ikke folk flest som forårsaker utslipp og utarmer jorden, men hva noen mennesker gjør. Det er noen menneskers vaner og adferd i kombinasjon med de økonomiske strukturene våre som forårsaker katastrofen.

Den industrielle revolusjon, som fikk en ekstra pådriver gjennom slaveri og kolonisering, sikret verdens nordligste land ufattelig velstand, og spesielt en liten minoritet av menneskene der. Denne ekstreme urettferdigheten er fundamentet som våre moderne samfunn er bygd på. Det er selve kjernen i problemet. Det er lidelsene til de mange som har betalt for privilegiene til de få. Og det hadde sin pris – først og fremst undertrykking, folkemord, økologisk ødeleggelse og klimatisk ustabilitet. Regningen for alle disse ødeleggelsene er ennå ikke betalt. Den har ikke engang blitt skrevet, den venter fremdeles på å bli fakturert.

Hvorfor bry seg om det? Hvorfor kan vi ikke bare slå en strek over fortiden og finne løsninger på de aktuelle problemene i en krisesituasjon som dette? Hvorfor gjøre ting vanskeligere ved å ta opp noen av de mest kompliserte problemene i menneskehetens historie? Svaret er at denne krisen ikke bare skjer her og nå. Klima- og naturkrisen er en kumulativ krise som skriver seg tilbake til kolonitiden og vel så det. Det er en krise som bunner i ideen om at noen mennesker er mer verdt enn andre, og at de derfor har rett til å stjele andre menneskers landområder, ressurser, fremtidige leveforhold – selv livet deres. Og dette foregår fremdeles.

Rundt nitti prosent av CO2-utslippene i hele karbonbudsjettet er allerede blitt sluppet ut – karbonbudsjettet er den maksimale mengden karbondioksid vi samlet kan slippe ut for å gi verden en 67 prosent stor sjanse til å holde oss under en global temperaturstigning på 1,5 °C. Dette karbondioksidet har allerede blitt pumpet ut i atmosfæren eller ut i havene, der det vil bli værende og forstyrre den sårbare balansen i biosfæren i mange århundrer fremover – for ikke å nevne risikoen for at vi kan passere mange vippepunkter og utløse tilbakekoblinger i den samme tidsperioden. Budsjettet for det resterende karbondioksidet vi kan slippe ut uten å overskride målene vi er blitt enige om, er nesten oppbrukt – men mange lav- og mellominntektsland har ennå ikke bygd opp den infrastrukturen som velstanden i høyinntektsland er basert på, og hvis de skal gjøre det, vil de måtte slippe ut betydelige mengder CO2. Det sier seg selv at de 90 prosentene CO2 som allerede er sluppet ut, bør være sentrale i klimaforhandlingene våre, eller i det minste ha en viss påvirkning på den globale klimadebatten. Det som skjer, er imidlertid det motsatte. Den historiske gjelden vår blir fullstendig ignorert av nasjonene i det globale nord – sammen med mange andre viktige aspekter.

Noen hevder at dette skjedde for så lenge siden at de som satt med makten den gangen, ikke var klar over disse problemene da de bygde opp energisystemene våre og begynte å masseprodusere alt vi forbruker. Men det var de, og det viser Naomi Oreskes i essayet sitt. Vi har tydelige beviser for at store oljeselskaper som Shell og ExxonMobil har visst om konsekvensene av handlingene sine i minst førti år. Det gjorde også mange av verdens land, slik Michael Oppenheimer forklarer. Likevel er det et faktum at over 50 prosent av alle menneskeskapte (antropogene) karbonutslipp er blitt gjort etter at FNs klimapanel ble etablert, og etter at FN holdt sin klimakonferanse i Rio de Janeiro i 1992. De visste det. Verden visste det.

Nå er vi tilbake til dette med svart-hvitt. Noen sier at det finnes mange gråtoner imellom, at alt er så komplisert, og at det ikke finnes enkle svar. Men jeg gjentar: Det finnes mye som er svart-hvitt. Enten faller du utfor et stup, eller så gjør du ikke det. Enten lever vi, eller så er vi døde. Enten har alle borgere stemmerett, eller så har de ikke det. Enten har kvinner de samme rettighetene som menn, eller så har de ikke det. Enten holder vi oss under klimamålene som man ble enige om i Parisavtalen, slik at vi kan unngå den største risikoen for å utløse irreversible endringer utenfor menneskelig kontroll, eller så gjør vi ikke det.

Alt dette er så svart-hvitt som det kan bli. Når det gjelder klima- og naturkrisen, har vi solide, entydige vitenskapelige beviser for behovet for endring. Problemet er at alle disse bevisene setter den beste tilgjengelige

forskningen vi har i dag, på kollisjonskurs med vårt nåværende økonomiske system og livsstilen som mange mennesker i det globale nord nå ser på som en rettighet. Begrensninger og restriksjoner er ikke helt det samme som nyliberalisme eller moderne vestlig kultur. Bare se på hvordan visse deler av verden reagerte på restriksjonene under covid-19-pandemien.

Man kan selvfølgelig hevde at det finnes forskjellige vitenskapelige syn og meninger, at ikke alle forskere er enige seg imellom. Det er sant: Forskere bruker utrolig mye tid på å diskutere ulike aspekter ved resultatene sine – det er slik forskning fungerer. Dette argumentet kan brukes i utallige diskusjonstemaer, men det kan ikke lenger brukes i forbindelse med klimakrisen. Det toget har gått. Forskningen kan ikke bli mer solid.

Det som gjenstår nå, er hovedsakelig taktikk. Hvordan skal vi pakke inn, formulere og formidle informasjonen? Hvor klar beskjed tør forskerne å gi? Burde forskerne applaudere politikernes utilstrekkelige forslag fordi de er bedre enn ingenting, og fordi det kan hjelpe forskerne med å få – eller holde på – en plass ved forhandlingsbordet? Eller bør forskerne risikere å bli avskrevet som ulykkesprofeter og si det som det er, selv om det kan føre til at et økende antall mennesker gir opp og blir apatiske? Bør de anlegge en håpefull og positiv innstilling om at «glasset er halvfullt», eller bør de legge kommunikasjonstaktikken til side og bare konsentrere seg om å formidle fakta? Eller kanskje litt av begge deler?

I dag strides det intenst om hvorvidt man skal inkludere rettferdighet og historiske utslipp i diskusjoner om hva som må gjøres for å håndtere miljøkrisen. Siden disse tallene er blitt forhandlet ut av de internasjonale rammeverkene, er det utvilsomt fristende å ignorere dem, for de vil få et dystert budskap til å virke enda dystrere. Det får imidlertid de som forsøker å se hele bildet og inkludere tallene, til å virke som enda verre ulykkesprofeter enn kollegene deres er, og det er et stort problem. Muligheten for at nasjoner i det globale nord, som for eksempel Spania, USA eller Frankrike, skal klare å komme ned i netto null utslipp innen år 2050, virker fullstendig urealistisk hvis man inkluderer dette med rettferdighet og historiske utslipp. Men hvis du skulle være en amerikansk forsker som ønsker å nå et stort hjemlig publikum, vil du neppe ha særlig lyst til å avvise hele ideen om nullutslipp i 2050 som helt utilstrekkelig. Ideen om å oppnå nullutslipp i løpet av 30 år regnes allerede som ekstremt radikalt i den amerikanske diskursen. Og denne taktikken gir absolutt mening. Problemet er imidlertid at vi er nødt til å inkludere rettferdighet og historiske utslipp for å få Parisavtalen til å fungere globalt. Det er ikke til å unngå. Og vi har ikke akkurat tid til å snakke oss rolig gjennom dette.

Vi har fjernet oss utrolig langt fra våre jeger- og sankerforfedre, men instinktene våre har ikke klart å henge helt med. De opererer fremdeles i stor grad slik de gjorde for 50 000 år siden, i en annen verden, lenge før vi utviklet jordbruk, hus, Netflix og supermarkeder. Vi er skapt for en helt annen virkelighet, og for menneskehjernen er det vanskelig å reagere på trusler som ikke er umiddelbare og kommer brått på oss, trusler som klima- og naturkrisen. Trusler det er vanskelig å se klart fordi de er for komplekse, beveger seg for langsomt og er for langt borte. Sett fra et større geologisk perspektiv har evolusjonen av Homo sapiens skjedd med lysets hastighet. Er det dette som vender tilbake og hjemsøker oss? Bygde vi fundamentet vårt på ustabil grunn i utgangspunktet, titusener av år før den industrielle revolusjon? Var arten vår for evnerik? For overlegen for sitt eget beste? Eller kan vi forandre oss? Vil vi klare å bruke evnene våre og kunnskapen og teknologien vår til å skape et kulturelt skifte som kan få oss til å endre kurs i tide til å unngå en klima- og miljøkatastrofe? Vi er åpenbart i stand til det. Spørsmålet om vi vil gjøre det, er helt opp til oss. / Hvis verdenshistorien skulle overføres til et tidsspenn på ett år, ville den industrielle revolusjon ha foregått omtrent halvannet sekund før midnatt på nyttårsaften.