1.6 Oppdagelsen av klimaendringer

I begynnelsen var det snarere vitenskapelig nysgjerrighet enn et problem. Den svenske kjemikeren Svante Arrhenius ga ikke uttrykk for bekymring da han i 1896 publiserte sin nå berømte prognose om at menneskeheten gradvis ville varme opp jorden flere grader ved å slippe ut karbondioksid i atmosfæren. Funnene hans ble stort sett ignorert inntil 1950-årene, da en håndfull forskere påpekte at denne oppvarmingen kunne få katastrofale konsekvenser. Ti år senere utviklet den unge meteorologen Syukuro Manabe de første moderne datasimuleringene av klimaet,1 og hans prognoser for hvor varm jorden ville bli, viste at Arrhenius slett ikke hadde vært på villspor. I kjølvannet av Manabes prognoser kom en ny bølge av vitenskapelig forskning som begynte å skissere stadig verre konsekvenser, og i slutten av 1970-årene var det bred vitenskapelig enighet om hvor mye varmere jorden kunne bli når karbondioksidnivåene i atmosfæren ble fordoblet. Jeg var doktorgradsstudent i kjemisk fysikk første gang jeg leste om «drivhuseffekten» i en utgave av Technology Review i 1969, og ideen om at mennesker skulle komme til å kontrollere klimaet på jorden, skremte vettet av meg. Gradvis gikk det opp for meg at jeg kunne kanalisere disse bekymringene på en konstruktiv måte og bidra til å løse problemet ved å kombinere min interesse for politikk med ekspertisen på jordens atmosfære. Jeg sluttet meg til et voksende kor av forskere som slo alarm i 1980-årene. Bare en håndfull makthavere lyttet, men i dag er det umulig å ignorere oppvarmingen.

Fysikken som ligger bak drivhuseffekten, og årsakene til at global oppvarming foregår, er enda tydeligere nå enn for et århundre siden. Gassene som utgjør jordens atmosfære, primært nitrogen og oksygen, er stort sett gjennomsiktige for sollys. Resultatet er at mesteparten av lyset fra solen passerer gjennom atmosfæren og varmer opp jordens overflate.

1 Manabe fikk nobelprisen i fysikk i 2021.

Etter hvert som jorden blir varmere, sender den varme tilbake ut i verdensrommet i form av infrarød stråling. Vanndamp og noen andre gasser som finnes i spormengder i atmosfæren, særlig karbondioksid, tar opp eller fanger imidlertid mye av denne infrarøde strålingen og sender noe av den tilbake mot jordens overflate og øker temperaturen der.

Dette er klimagassene, eller drivhusgassene, som blir kalt det fordi prosessen med å fange varme minner om hvordan glasset i et drivhus holder det varmt innvendig selv på kalde dager, slik at plantene i drivhuset trives. Uten disse gassene ville varmen som stråler ut fra jordens overflate, gå tapt i verdensrommet, og planeten ville være omtrent 33 grader kaldere. Atmosfærens drivhuseffekt har holdt temperaturen på jorden innenfor et temperaturområde som har gjort det mulig for mennesker og andre arter å utvikle seg.

Denne prosessen hadde vært stabil i mange tusen år inntil den omfattende industrialiseringen tok til på attenhundretallet. De fossile brennstoffene som skulle drive industrisamfunnet – kull, olje og naturgass – er rester etter karbonbasert plantematerie som ble begravd for millioner av år siden. De er blitt utvunnet gjennom gruvedrift og oljeboring for å drive fabrikker, kraftverk, biler, traktorer, båter og fly, og for å varme opp hjem og arbeidsplasser. Brenning av fossile brensler slipper ut mange titalls milliarder tonn karbondioksid daglig.

Jordbruk og kvegdrift har også resultert i økende utslipp av metan og lystgass, klimagasser som gir en enda større oppvarmingseffekt per molekyl enn karbondioksid. Boringen etter og transporten av naturgass har lekket enda mer metan ut i luften. Uhemmet avskoging og andre arealbruksendringer er blitt en annen stor kilde til karbondioksid og andre klimagasser. Som et resultat av disse menneskelige påvirkningene er karbondioksidnivåene i luften nå 50 prosent høyere enn i førindustriell tid.

De mange hundre milliardene tonn med klimagasser som allerede er tilført atmosfæren, ville likevel hatt en relativt moderat effekt på temperaturen på jorden hvis det ikke hadde vært for følgene av tilbakekoblinger som har gjort den enda varmere. Oppvarmingen har gitt økt fordampning fra havets overflate og sendt mer klimagass i form av vanndamp ut i luften, noe som i sin tur har akselerert oppvarmingen. Havisen i Nordishavet har smeltet, slik at mer sollys blir tatt opp i vannflaten i stedet for å bli reflektert tilbake ut i verdensrommet av isen, og det setter ytterligere fart på oppvarmingen. Skyer både fanger varme og reflekterer sollys, og nettoeffekten av endringer i skyethet på grunn av oppvarming er enda en tilbakekobling som gjør jorden varmere. Samlet får disse tilbakekoblingene jorden til å bli varmere tre ganger så fort som den ellers ville ha blitt.

Det som gjør opphopningen av karbondioksid i atmosfæren ekstra bekymringsverdig, er at dette overskuddet bare kan fjernes fra atmosfæren

for godt gjennom en uhyre langsom flere århundrer lang prosess som løser det opp i havene. Noen eksperter forsker på metoder for å akselerere fjerningen på kunstig vis, men foreløpig finnes det ingen tilgjengelig teknologi som er effektiv og billig nok.

Hvor stor innsats som må til, for å håndtere oppvarmingen, og behovet for å handle tidlig, var i likhet med den grunnleggende fysikken krystallklar for over tretti år siden. Hvorfor gjorde vi likevel nesten ingenting i flere tiår? Kjernen av problemet var at det var ekstremt vanskelig å få politikerne til å ta inn over seg den ekstremt farlige situasjonen vi befant oss i, til tross for at forskerne var klar over hva som var i ferd med å skje.

Jeg begynte med miljøarbeid i 1981, som forsker i Environmental Defense Fund, sammen med andre forskere og noen få interesserte myndigheter, for å prøve å legge frem saken for offentligheten og politisk valgte ledere. Den gangen mente imidlertid de fleste myndigheter at man ikke burde gjøre noe, siden følgene av oppvarmingen ikke var åpenbar ennå – selv om forskningen og de potensielle kostnadene ved manglende handling begynte å bli tydelige.

I 1986 vitnet jeg for en komité i det amerikanske senatet, og før det var min tur, fulgte jeg med på diverse etater som hadde ordet – de fleste av dem var uvitende, ubekymrede og uinteresserte i noen form for felles handling for å forsinke oppbyggingen av klimagasser. Jeg forsøkte å gjøre det helt klart for politikerne og offentligheten: Dette var «et problem som ville komme til å overskygge alle andre problemer på grunn av miljøpåvirkningen … at mange økosystemers overlevelse sto på spill – kanskje til og med også overlevelsen til sivilisasjonen slik vi kjenner den». Da jeg snakket om opphopningen av karbondioksid, påpekte jeg at dette var en helt annen form for problem enn vanlig luftforurensning, og at vi rett og slett ikke hadde råd til å sitte og vente på konsekvensene før vi innførte politiske tiltak for å stanse utslippene, for da ville det bli for sent å unngå alvorlige konsekvenser.

To år senere, midt under en hetebølge i det østlige USA, ble jeg invitert til å vitne for en annen senatkomité, sammen med professor Manabe og NASAs James Hansen, som den dagen fremla sitt berømte vitnesbyrd der han erklærte at «drivhuseffekten er blitt oppdaget og forandrer klimaet vårt nå». Vitnesbyrdet mitt dekket rapporten fra en internasjonal vitenskapelig konferanse som jeg hadde vært med på å arrangere i FN-regi, og som konkluderte med at vi var nødt til å gripe fatt i problemet med menneskeskapte klimaendringer. Jeg kom også med spesifikke anbefalinger om tiltak for å begrense fremtidige klimagassutslipp.

Noen av de alvorlige funnene jeg fremhevet den dagen, var at vi for å forsinke oppvarmingen til et akseptabelt tempo og etter hvert stabilisere

atmosfæren, ville bli nødt til å redusere utslippene fra fossile brensler «med 60 prosent av de daværende nivåene, i tillegg til å gjøre lignende reduksjoner i utslipp av andre klimagasser. Med tanke på den antatte doblingen av utslipp de neste 40 årene i «vi fortsetter som før»-scenarioer, har vi en avskrekkende oppgave foran oss», påpekte jeg.

Tallene fra konferanserapporten jeg nettopp nevnte, er utdaterte nå, for lite er blitt gjort for å tøyle utslippene, og derfor er de gamle tallene mye lavere enn de reduksjonene som må til nå. Hvis alle land i verden, og særlig i det globale nord, hadde gått sammen om å gjøre noe den gangen, ville vi ligget mye bedre an til å stoppe klimakrisen i dag, i stedet for å måtte håndtere de utallige katastrofene som hjemsøker oss nå.

Samme år, i 1988, kom etableringen av FNs klimapanel, som samlet mange tusen forskere fra hele verden for å vurdere klimaproblemet og foreslå løsninger. Dette var et historisk forsøk fra verdens ledere på å engasjere det vitenskapelige samfunnet i å se inn i fremtiden og lage anslag over hvilke konsekvenser miljøødeleggelsene ville få for mennesker og økosystemer. Jeg ble involvert i klimapanelets første rapport, som ble publisert i 1990, og har vært klimapanelforfatter siden, gjennom alle de seks hovedsyklusene.

Startskuddet var gått for et kappløp mellom den irreversible opphopningen av karbondioksid og myndighetenes av-og-på-forsøk på å gjøre om landene sine til karbonfrie økonomier. Jeg og mange av mine kolleger blant forskere og miljøaktivister skjønte at vi i nær fremtid ville få se land som ble herjet av ekstremvær utløst eller forverret av klimaendringer – stadig verre perioder med tørke, orkaner og hetebølger. Målet vårt var å få nasjoner til å handle før de opplevde omfattende død og ødeleggelse på grunn av det stadig mer ekstreme klimaet forskningen forutså. Det kappløpet har vi åpenbart tapt.

De klimagassreduserende tiltakene vi gjorde, var for langsomme og for små. Land møttes for å undertegne klimakonvensjonen på FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Målet med avtalen var å redusere klimautslipp ned til 1990-nivå før år 2000. Avtalen var imidlertid tannløs, fordi lovnadene om utslippsreduksjoner ikke var forpliktende. Det var viktig og ga et visst håp at USA deltok, siden amerikanerne så langt hadde bidratt mest til de globale karbondioksidutslippene. Den amerikanske kongressen ratifiserte avtalen, og Bill Clintons seier i presidentvalget samme år så ut til å love godt for klimahandling. Men da den nye presidenten forsøkte å innføre en energiskatt som et første obligatorisk skritt for å redusere klimagassutslippene, møtte han sterk motstand i kongressen og trakk tilbake forslaget. Skatter er et minefelt i amerikansk politikk, og selv den dag i dag er det vanskelig å innføre karbonskatter.

Verdens land innså at det ikke ville bli mulig å innfri målene i klimakonvensjonen, og møttes igjen i Kyoto i 1997 for å enes om bindende

utslippsavtaler for industriland. I likhet med klimakonvensjonen inneholdt imidlertid ikke Kyoto-avtalen heller noen krav til industriland om utslippsreduksjoner – en alvorlig begrensning, siden Kinas utslipp var i ferd med å stige voldsomt og noen andre industriland etter hvert ville følge opp.

USA ratifiserte aldri Kyoto-avtalen, og i 2001 trakk den nyvalgte president George W. Bush tilbake USAs opprinnelige signering av dokumentet. Vitenskapen tapte kampen på grunn av den politiske innflytelsen til selskaper som produserer fossile brensler, og firmaene som forbruker dem i stort monn. Mange av disse firmaene og de ulike fagforbundene deres hadde iverksatt effektive desinformasjonskampanjer, blant annet ved hjelp av såkalte «tenketanker», mens noen politikere fra regioner som produserte fossile brensler, aktivt støttet vrengebilder og regelrette løgner om forskningen. I en situasjon der private interesser skapte en offentlig foruroligende atmosfære av løgn og bedrag, var det altfor lett for folk flest å ta risikoen med en klype salt.

Europa lot seg ikke avlede i like stor grad og ble heller ikke splittet av desinformasjonskampanjer fra fossilt brennstoff-selskaper, og de fremsto tidlig som en global leder i klimasaken. Storbritannias statsminister Margaret Thatcher, som hadde bakgrunn som kjemiforsker, respekterte forskernes advarsler, og siden hun også var fast bestemt på å svekke makten til gruvearbeidernes fagforeninger, hadde hun i 1989 gitt sin støtte til tanken om å forhandle om FNs klimakonvensjon. I Tyskland – et annet av Europas største utslippsland av klimagasser – hadde Die Grünen fått stadig større innflytelse siden midten av 1980-årene. Det fikk de to største politiske partiene til å innføre miljø- og energimål, noe som Angela Merkel, enda en tidligere kjemiker, fortsatte å arbeide med etter at hun ble valgt til forbundskansler i 2005. Så da USA trakk seg fra lederrollen i klimasaken, fylte EU, anført av Storbritannia og Tyskland, sammen med Nederland og de skandinaviske medlemslandene, delvis tomrommet og presset på for at noe måtte gjøres globalt for å håndtere problemet. EU nådde målet de var blitt enige om i Kyoto, med god drahjelp fra Tysklands gjenforening og den brå utslippsreduksjonen i det tidligere Øst-Tyskland og andre tidligere sovjetstater.

Andre industriland, spesielt Canada og Australia, støttet lovnadene i Kyotoavtalen i ord, men ikke i gjerninger. De lot seg påvirke av sine respektive regioner med stor utnytting av fossile brensler og gjorde lite eller ingenting for faktisk å redusere utslippene sine.

I 2014 gikk Kina og USA sammen og tilbød nasjonale utslippsmål som banet veien for det påfølgende årets avtale, Parisavtalen. Parisavtalen var på noen måter en milepæl, men har bare vist seg å være middels virkningsfull, siden Kina – og i senere tid India – har raskt stigende utslipp og en økonomi

som fremdeles er sterkt avhengig av kull. Kina har imidlertid rikelig med grunner til å fortsette å jobbe med klimaengasjementet sitt: Landet har et presserende behov for å redusere luftforurensningen og ligger an til å kunne tjene stort på å selge solcellemoduler, vindgeneratorer og elektriske biler til resten av verden. Likevel motsetter Kinas ledere seg full transparens i overvåkingen, rapporteringen og etterprøvingen av det de forpliktet seg til i Parisavtalen, og inntil de endrer holdning, er de ikke til å stole på som et eksempel på ansvarlig lederskap.

Vi tapte ett kappløp – kappløpet om å forhindre skadelige følger – men nå som oppvarmingen akselererer, befinner vi oss i begynnelsen av et nytt: kappløpet om å redusere klimagassutslippene og opprettholde en beboelig planet. Hvis vi skal vinne dette kappløpet, trenger vi at det trer frem ledere som kan konfrontere fossilinteresser og offentlig nærsynthet på en måte som min generasjon aldri gjorde. Fremskritt i energiteknologi kombinert med den nå velfunderte forståelsen vi har av krisen, og den beundringsverdige kombinasjonen av målbevisst og besluttsomt press fra den yngre generasjonen, gir meg et visst håp. Det kommer ikke til å bli enkelt, men nå er det krystallklart hva som står på spill, og denne gangen kan ingen si at de ikke så det komme. /

Trender i atmosfærisk CO2 kontra globale temperaturendringer. Både karbondioksidkonsentrasjonen i atmosfæren og gjennomsnittstemperaturen i verden har steget voldsomt til tross for globale klimakonferanser og internasjonale avtaler om å redusere utslipp. ppm (deler per million) 420

400

380

360

340 1992 FNs første klimarapport

1990 FNs klimapanels første hovedrapport 1979 Verdens første klimakonferanse 2015 Parisavtalen ble vedtatt 2009 Københavnavtalen

2005 Kyotoavtalen trådte i kraft

320

1960 1970 1980 1990 2000 2010 2020