1.4 Sivilisasjon og utryddelse

Sivilisasjon og utryddelse

Elizabeth Kolbert

Begynnelsen av denne historien er innhyllet i mystikk.

For omtrent 200 000 år siden, i Afrika, utviklet det seg en ny menneskeart. Ingen vet nøyaktig hvor, eller hvem denne artens nærmeste forfedre var. Medlemmer av denne arten, som vi nå kaller «anatomisk moderne mennesker», eller Homo sapiens, eller ganske enkelt oss selv, var kjennetegnet ved rund hodeskalle og spiss hake. De hadde spinklere kroppsbygning og mindre tenner enn slektningene sine. Rent fysisk var de kanskje ikke så tiltalende, men mye tyder på at de var uvanlig intelligente. De lagde redskaper som først var temmelig enkle, men gradvis ble mer avanserte. De kunne ikke bare kommunisere i rom, men også i tid. De klarte å overleve i svært forskjellige klimaer og, kanskje like viktig, tilpasse seg forskjellige kosthold. Der det var rikelig med vilt, jaktet de på det. Der det fantes skalldyr, spiste de det i stedet.

Dette var i pleistocen, en tid med gjentatte bredannelser, og store deler av verden var preget av enorme isdekker. Likevel begynte arten vår, som ikke var så ny lenger, å bevege seg nordover for rundt 120 000 år siden, eller kanskje enda tidligere. Menneskene kom til Midtøsten for 100 000 år siden, til Australia for omtrent 60 000 år siden, til Europa for 40 000 år siden og til Amerika for 20 000 år siden. Et eller annet sted på veien – antagelig i Midtøsten – støtte Homo sapiens på sine mer firskårne slektninger Homo neanderthalensis, bedre kjent som neandertalere. Mennesker og neandertalere hadde sex – det er umulig å si om den foregikk med eller uten samtykke – og fikk barn. I det minste noen av disse barna må ha overlevd lenge nok til å få egne barn, og så videre gjennom flere generasjoner, for i dag har de fleste i verden en ørliten andel neandertalergener. Så skjedde det noe, og neandertalerne forsvant. Kanskje mennesker rett og slett drepte dem. Eller kanskje de bare utkonkurrerte dem. Eller kanskje, som en gruppe forskere ved Stanford University nylig har lagt frem en teori om, mennesker brakte med seg tropiske sykdommer som de mer kuldetilpassede slektningene

deres ikke tålte. Uansett er det nesten sikkert at mennesker var involvert i dette «noe» som skjedde med neandertalerne. Som den svenske forskeren Svante Pääbo som ledet gruppen som dechiffrerte neandertalergenomet, sa til meg en gang: «Uflaksen deres var oss.»

Det skulle vise seg at neandertalernes opplevelse ikke ble en engangsforeteelse. Da menneskene kom til Australia, levde det et stort utvalg usedvanlig store dyr der. Blant dem var pungløver, som hadde det kraftigste bittet for noe kjent pattedyr i forhold til kroppsstørrelse, Megalania, verdens største varan, og diprotodon, som av til kalles neshornvombat. Alle disse kjempedyrene forsvant selvfølgelig i løpet av de neste tusenårene. Da menneskene kom til Nord-Amerika, levde det et helt menasjeri av kjempedyr der også, som mastodonter, mammuter og bevere som kunne bli nesten to og en halv meter lange og veie nitti kilo. De døde også ut. Det samme gjaldt kjempene i Sør-Amerika – svære dovendyr, gigantiske beltedyrlignende skapninger som vi kaller glyptodonter, og toxodoner, en klasse planteetere på størrelse med neshorn. Tapet av så mange store arter i løpet av så (geologisk sett) kort tid var så dramatisk at det ble bemerket allerede på Darwins tid. «Vi lever i en zoologisk utarmet verden, og alle de største, villeste og merkeligste livsformene har forsvunnet ganske nylig», kommenterte Darwins rival Alfred Russel Wallace i 1876.

Helt siden da har forskere diskutert årsaken til utryddelsen av den såkalte megafaunen. Nå vet vi at utryddelsen fant sted til forskjellige tider på forskjellige kontinenter, og at rekkefølgen på når arter ble utryddet, faller sammen med når menneskelige nybyggere dukket opp. Med andre ord: «Uflaksen deres var oss.» Forskere som har prøvd å forestille seg møter mellom mennesker og megafauna, har funnet ut at selv om flokker av jegere bare tok ut en mammut eller et kjempedovendyr omtrent en gang i året, ville det i løpet av noen århundrer være nok til å tyne disse langsomt reproduserende artene til utryddelse. Biologiprofessoren John Alroy ved Australias Macquarie University har beskrevet utryddelsen av megafaunaen som «en geologisk momentan økologisk katastrofe som gikk for gradvis til at menneskene som utløste den, oppfattet det».

Samtidig fortsatte folk å spre seg. Den siste store landmassen der mennesker bosatte seg, var New Zealand – polyneserne kom dit rundt år 1300, antagelig fra Selskapsøyene. Den gangen levde det ni moa-arter på Nordøya og Sørøya i New Zealand – strutselignende fugler som kunne bli nesten like store som sjiraffer. I løpet av noen få århundrer var alle moaene borte. I dette tilfellet er det ingen tvil om hva som tok livet av dem: De ble slaktet ned. På maori sier man: Kua ngaro I te ngaro o te moa, som betyr «Like fortapt som moaen var».

Da europeerne begynte å kolonisere verden på slutten av fjortenhundretallet, økte utryddelsestempoet. Dodoen, som levde på Mauritius, ble først observert av nederlandske sjømenn i 1598. I 1670-årene var den borte. Det skyldtes antagelig en kombinasjon av nedslakting og innføring av nye arter. Europeerne brakte med seg rotter verden rundt, i dette tilfellet skipsrotter. I tillegg innførte europeerne ofte bevisst andre rovdyr som katt og rev, som jaktet på mange arter som rottene ikke brydde seg om. Etter at de første europeiske nybyggerne kom til Australia i 1788, har flere titalls dyr blitt utryddet av innførte arter, deriblant Notomys macrotis, en hoppemus med store ører, som ble drept av katter, og østlig hare-wallaby, som også kan ha blitt utryddet av katter. Etter at britene begynte å slå seg ned på New Zealand rundt år 1800, er ytterligere 20 fuglearter blitt utryddet, deriblant Chatham Islands-dvergpingvinen, hvitbrynriksen og stephenklatresmetten. En nyere studie publisert i tidsskriftet Current Biology anslo at det vil ta 50 millioner år med evolusjon før New Zealands biologiske fuglemangfold skal kunne vende tilbake til nivåene før de menneskelige bosetningene.

All denne skaden ble gjort med relativt enkle midler – køller, seilbåter og musketter – og noen svært fruktbare innførte arter. Så kom de mekaniserte drapene. Mot slutten av attenhundretallet klarte jegere bevæpnet med hagler som kunne avfyre nærmere en halv kilo hagl samtidig, å utslette vandreduen, en nordamerikansk fugl det tidligere fantes milliarder av. Omtrent samtidig greide jegere som skjøt fra tog, nesten å utslette den amerikanske bisonen, en art som i sin tid var så tallrik at bisonflokkene ble beskrevet som «tettere enn […] stjernene på himmelhvelvingen».

Vårt aller farligste våpen skulle vise seg å være moderniteten og dens trofaste makker senkapitalismen. På nittenhundretallet begynte menneskets innflytelse å øke, ikke bare lineært, men også eksponentielt. Tiårene etter andre verdenskrig var en tid med historisk befolkningsvekst på den ene siden og forbruk på den andre. Mellom 1945 og 2000 ble det tre ganger så mange mennesker i verden. I samme periode ble vannforbruket firedoblet, fangsten av saltvannsfisk sjudoblet og bruken av kunstgjødsel tidoblet. Mesteparten av befolkningsveksten skjedde i verdens sørligste land. Mesteparten av forbruket var det USA og Europa som sto for.

Den store akselerasjonen, som den ofte blir kalt, forvandlet planeten radikalt. Som miljøhistorikeren J.R. McNeill har bemerket, skjedde det egentlig ikke fordi folk gjorde noe nytt, men fordi de gjorde så mye mer av det. «Av og til kan kvantitetsforskjeller føre til en kvalitetsforskjell», skriver McNeill. «Det var tilfelle med miljøendringene på nittenhundretallet.» I begynnelsen av århundret ble det drevet jordbruk på rundt 8 millioner kvadratkilometer i verden. Da hadde folk drevet jordbruk i omtrent 10 000

år. De fleste av de store skogene i Europa var blitt hogd ned for lengst, og også USAs skoger og prærier var stort sett borte. Ved slutten av århundret var over 15 millioner kvadratkilometer under oppdyrking. Det betyr at folk pløyde opp like mye jord på hundre år som de hadde gjort i løpet av de forrige ti tusen årene. Utvidelsen av jordbruksområder innbefattet å meie ned store deler av regnskogene i Amazonas og Indonesia, områder som ligger høyt oppe på listen over «hotspots» for biologisk mangfold. Vi vet ikke hvor mange arter som gikk tapt underveis – en rekke forsvant antagelig før de engang var blitt identifisert. Blant dyrene vi vet har forsvunnet, er javatigeren, som nå er utryddet, og brillearaen, som er utryddet i vill tilstand.

Folk begynte ikke å bruke fossile brensler på nittenhundretallet – kineserne brente kull så tidlig som i bronsealderen – men det var praktisk talt da problemet med klimaendringer ble oppfunnet. I 1900 var de samlede kumulative karbondioksidutslippene på rundt 45 milliarder tonn. I 2000 var dette tallet 1000 milliarder tonn, og siden da har det sjokkerende nok steget til 1900 gigatonn. Hvor stor del av verdens flora og fauna som kan overleve i en verden som raskt blir varmere, er et av vår tids største spørsmål – kanskje det aller største.

De fleste av våre nålevende arter har overlevd gjennom flere istider. Det er åpenbart at de kunne overleve kaldere globale temperaturer. Hvorvidt de kan tåle varmere temperaturer, er derimot uklart, for verden har ikke vært stort varmere enn den er i dag, på mange millioner år. Under pleistocen migrerte selv knøttsmå dyr som biller flere hundre kilometer for å oppsøke et bedre klima. I dag er talløse arter nok en gang på farten, men i motsetning til i istidene blir de ofte hindret av byer, motorveier eller soyaplantasjer underveis. «Det er åpenbart at kunnskapene våre om de tidligere responsene deres kan ha liten verdi når vi skal forutsi fremtidige reaksjoner på klimaendringer, siden vi har innført helt nye hindringer for artenes mobilitet», har den britiske paleoklimatologen Russell Coope skrevet. «Vi har gjort det ekstra vanskelig for dem ved å flytte målstengene og lage en ballsport med helt nye regler.»

Det finnes naturligvis også mange arter som rett og slett ikke kan flytte på seg. I 2014 gjorde australske forskere en detaljert kartlegging av Bramble Cay, en liten koralløy i Torresstredet. På dette korallrevet levde gnagerarten Melomys rubicola, som var det eneste kjente endemiske pattedyret i Australias store barriererev. Korallrevet krympet på grunn av stigende havnivåer, og forskerne ville finne ut om denne gnagerarten fremdeles fantes der. Det gjorde den ikke, og i 2019 erklærte australske myndigheter arten for å være utryddet. Dette var den første dokumenterte utryddelsen som ble tilskrevet

De neste sidene:

Hardy Reef Lagoon i Queensland. Det store barriererevet i Australia er verdens største levende struktur og er et habitat for nesten 9000 arter marint liv. klimaendringer, selv om det nesten garantert har vært mange udokumenterte tidligere slike tilfeller.

Korallrev er svært sårbare for klimaendringer. Revdannende koralldyr er knøttsmå geléaktige skapninger. Det som gir dem farge, er de enda mindre symbiotiske algene som lever i cellene deres. Når vanntemperaturen øker, brytes det symbiotiske forholdet mellom koralldyrene og algene ned. Koralldyrene driver ut algene og blir hvite, det vi kaller «korallbleking». Koralldyrene blir sultne uten symbiontene sine. Hvis ikke episoden varer for lenge, kan de komme seg igjen, men havtemperaturene stiger raskt, og episoder med bleking og koralldød blir både hyppigere og mer langvarige. I 2020 viste en studie gjort av australske forskere at koralldekket på Australias store barriererev er blitt redusert til det halve siden 1995. En annen studie som amerikanske forskere la frem i 2020, viste at de aller fleste karibiske rev er blitt forvandlet til habitater dominert av alger og svamp. En studie fra 2021 advarte om at revene i Det karibiske hav er «sårbare for økosystemkollaps». Det er anslått at hvis rev kollapser, kan de ta med seg millioner av arter.

Slutten på denne historien er naturligvis også ukjent. I løpet av den siste halve milliarden år har det foregått fem masseutryddelser, og hver av dem utslettet noe sånt som tre fjerdedeler av artene i verden. Forskere advarer om at vi er på vei mot enda en: den sjette utryddelsen. Denne vil skille seg ut ved å være den første som blir forårsaket av en biologisk aktør: oss. Kommer vi til å handle tidsnok til å unngå den? /

De fleste av våre nålevende arter har overlevd gjennom flere istider. Det er åpenbart at de kunne overleve kaldere globale temperaturer. Hvorvidt de kan tåle varmere temperaturer, er derimot uklart.