1.2 Karbondioksidets dype historie

Alt liv er fremkalt av CO2. Det er verdens første tryllekunst, og alt annet liv har oppstått fra det. På jordens overflate forvandles CO2 til levende materie gjennom fotosyntese, uten annet enn sollys og vann, og etterlater seg oksygen. Deretter strømmer plantekarbonet gjennom dyrekropper og økosystemer og tilbake ut i havene og luften som CO2 igjen. Men noe av dette karbonet unnslipper kretsløpet på jordens overflate og trenger inn i jorden som kalkstein eller karbonrikt slam og blir liggende dypt nede i jordskorpen i mange hundre millioner år. Hvis ikke dette plantematerialet blir begravd, brytes det raskt ned på jordens overflate gjennom stoffskiftet til dyr, sopp og bakterier. På denne måten forbruker livet 99,99 prosent av oksygenet som produseres i fotosyntesen – og ville forbrukt alt sammen hvis det ikke hadde vært for den ørlille lekkasjen av plantemateriale inn i berggrunnen. Men det er fra denne lekkasjen inn i berggrunnen kloden er blitt begunstiget med sitt merkelige oksygenoverskudd. Det er med andre ord ikke vår tids levende skoger og plankton vi kan takke for at det er mulig å puste i jordens atmosfære, men karbondioksidet livet har fanget gjennom hele planetens historie og lagt igjen i jordskorpen som fossile brensler.

Det ville vært interessant nok hvis dette hadde vært slutten av historien og CO2 kun var det grunnleggende substratet for alt liv på jorden og den indirekte kilden til jordens livgivende oksygen. Men nå har det seg altså slik at dette samme enkle molekylet også er avgjørende for avpassingen av temperaturen på hele planeten og for kjemien i hele havet. Når denne karbonkjemien slår feil, blir livet i verden negativt påvirket, termostaten går i stykker, havene forsures og ting dør. Karbondioksid har altså så forbløffende stor betydning for hver minste del av livet på jorden at vi ikke bare kan behandle det som et hvilket som helst ubehagelig forurensende stoff vi kan regulere, som klorfluorkarboner eller bly. Det er snarere «det viktigste stoffet i biosfæren», som havforskeren Roger Revelle skrev i 1985.

Det viktigste stoffet i biosfæren er ikke noe vi kan forvalte på en skjødesløs måte. Det er karbondioksidets bevegelse – når det svulmer opp fra

vulkaner, røres inn i luften og havene, spinner gjennom livets virvler og suges ned i berggrunnen igjen – som gjør jorden til jorden. Dette kalles karbonsyklusen, og livet på jorden er fullstendig avhengig av at denne globale syklusen opprettholder en slags sårbar, men likevel dynamisk balanse. CO2 slippes årlig ut fra vulkaner (i et omfang som utgjør en hundredel av menneskenes utslipp), levende organismer bytter det utrettelig ut på jordens overflate og samtidig vasker planeten det jevnt og trutt ut av systemet for å hindre en klimakatastrofe. Responser som reduserer karbondioksidet – fra erosjonen av hele fjellkjeder til de rene snøstormene av karbonrikt plankton som synker ned til havbunnen – bidrar til å opprettholde en slags planetarisk likevekt. For det meste. Vi lever i en usannsynlig mirakuløs verden, en verden vi ubetenksomt tar for gitt.

En eller annen gang i den geologiske historien har imidlertid planeten blitt skjøvet forbi en terskel. Jordsystemet kan tøyes, men det kan også ødelegges. Og det har hendt – i ekstremt sjeldne, ekstremt katastrofale episoder begravd dypt nede i jordens historie – at karbonsyklusen har blitt så overbelastet og ødelagt at det har kommet ut av kontroll. Da har de ufravikelige konsekvensene vært masseutryddelse.

Hva ville for eksempel skje hvis vulkaner på størrelse med kontinenter brant gjennom hele kongeriker av karbonrik kalkstein, antente massive kull- og naturgassforekomster under bakken og sprøytet mange tusen gigatonn CO2 ut i luften, fra eksploderende kalderaer og fra rykende varme, glødende vidder av basaltlava? Det var den ubehagelige situasjonen for de uheldige skapningene som levde for 251,9 millioner år siden, de siste øyeblikkene før den største masseutryddelsen i historien til livet på jorden. Mot slutten av permtiden fikk 90 prosent av dette livet merke de fatale konsekvensene av en karbonsyklus som ble fullstendig satt ut av spill av for mye karbondioksid.

Under masseutryddelsen i slutten av permtiden skjøt karbondioksid ut fra vulkaner i Sibir i mange tusen år og holdt på å tilintetgjøre alt komplekst liv. Alle de vanlige sikkerhetstiltakene i karbonsyklusen sviktet i dette desidert verste øyeblikket i hele den geologiske historien. Temperaturen steg med 10 °C, og planeten kokte av livsfarlig varme, forsurede hav fulle av oppblomstrende algeslim som sugde til seg oksygenet i vannet. Det oksygenfattige havet ble fylt av giftige hydrogensulfider, og orkaner brølte over havene med en uhyggelig intensitet. Etterpå, da feberen omsider begynte å synke, kunne man reist verden rundt uten å se et eneste tre. Korallrevene var erstattet med bakterieslim, fossilhistorien forstummet og planeten brukte nesten ti millioner år på å våkne fra glemselen. Og alt dette skyldtes i stor grad brenning av fossile brensler.

Hver eneste masseutryddelse i jordens historie har vært forårsaket av omfattende forstyrrelser av den globale karbonsyklusen – det har geokjemikere

funnet beviser for i berggrunnen. Med tanke på karbondioksidets avgjørende betydning for biosfæren, burde vi kanskje ikke bli overrasket over bevisene for at vi kan risikere å ødelegge hele planeten hvis vi presser dette systemet så langt ut av likevekt.

Hva om en av slektene i primaten Homo forsøkte å gjøre nøyaktig det samme som de gamle vulkanene gjorde for mange hundre millioner år siden? Hva om de ofret de samme massive reservoarene av underjordisk karbon – begravd av fotosyntetisk liv gjennom hele jordens historie – ikke ved å sprenge alt sammen gjennom jordskorpen som en supervulkan, men på en mer avansert måte, ved å hente dem opp fra dypet og brenne alt sammen på overflaten i et mer spredt utbrudd, i vår moderne verdens stempler og smelteverk … og i et ti ganger høyere tempo enn i de gamle masseutryddelsene? Det er det absurde spørsmålet vi nå krever at planeten skal besvare for oss.

Klimaet er ikke mottagelig for politiske paroler, og det står ikke til ansvar for økonomiske modeller. Det står bare til ansvar for fysikk. Det vet ikke, og bryr seg ikke om, hvorvidt opphopningen av karbondioksid i atmosfæren kommer fra et vulkanutbrudd som skjer én gang hvert hundre millionte år, eller fra en industriell sivilisasjon som eksisterer én gang i historien. Det reagerer uansett på samme måte. Og i berggrunnen ligger det en umiskjennelig advarsel – en fossilhistorie full av gravmonumenter over tidligere apokalypser. Den gode nyheten er at vi fremdeles er langt unna å kunne måle oss med de uhyggelige crescendoene fra fortidens naturkatastrofer. Og det kan også være at planeten er mer motstandsdyktig mot karbonsyklussjokk i dag enn den var den gangen i alt annet enn gode gamle dager. Det er ingen grunn til at vi skulle være nødt til å risse navnene våre inn i denne forsmedelige fortegnelsen over de aller verste hendelsene i jordens historie. Men hvis det er noe berggrunnen forteller oss, så er det at vi trekker i jordsystemets kraftigste spaker. Og dem trekker vi i på eget ansvar. /