1.3 Vår evolusjonære innvirkning

Det første belegget vi har for at mennesker er en evolusjonær kraft, kommer fra de fossile levningene som ble funnet ved menneskenes første bosetninger på planetens kontinenter og øyer. Etter hvert som folk bevegde seg ut fra Afrika for over 50 000 år siden og spredte seg videre utover kloden, begynte samfunnene de sluttet seg til, å forandre seg. Dyrearter, og særlig megafauna, som kjempevombat, ullhåret neshorn og kjempedovendyr, begynte å bli utryddet. Forfedrene våre var effektive rovdyr bevæpnet med unik menneskeskapt teknologi – redskaper som bedret sjansen for å lykkes på jakt, og en evne til å kommunisere og raskt videreutvikle disse redskapene. Det tidsmessige sammentreffet mellom utryddelsene av de store dyrene og menneskenes tilsynekomst er registrert i fossilhistorien på alle andre kontinenter enn Afrika. Men sammentreff beviser ikke nødvendigvis årsakssammenheng. I Europa, Asia og Amerika falt menneskenes ankomst og utryddelsen av lokal megafauna sammen med perioder med klimatiske omveltninger, og det har ført til mange tiårs debatt om disse to kreftenes relative skyld for utryddelsen av megafaunaen. Beviset for at menneskene hadde skylden, er å finne i Australia, der de første utryddelsene knyttet til mennesker er registrert, og fra øyene, der noen av de nyligste menneskeskapte utryddelsene har funnet sted – moaen på Aotearoa (New Zealand) og den mauritiske dodoen er begge blitt utryddet i løpet av de siste århundrene. De australske utryddelsene og utryddelsene på øyene i senere tid foregikk ikke i perioder med store klimaendringer, og det gjorde heller ikke utryddelsene som er registrert under eldre klimahendelser. Disse utryddelsene, og utryddelsene på andre kontinenter, var konsekvenser av menneskeskapte endringer i det lokale habitatet. Vi hadde begynt å bestemme andre arters evolusjonære skjebne allerede i vår første fase av omgangen med dyrelivet.

For 15 000 år siden hadde mennesker gått inn i en ny fase av omgangen med andre arter. Ulv som hadde latt seg lokke til menneskenes bosetninger for å finne mat, var blitt til domestiserte hunder, og både hunder og

mennesker dro nytte av det stadig tettere forholdet. Den siste istiden tok slutt, klimaet ble bedre og ekspanderende bosetninger trengte mer pålitelige kilder til mat, klær og husly. For omtrent 10 000 år siden begynte folk å ta i bruk jaktstrategier som opprettholdt byttedyrpopulasjoner fremfor å utrydde dem. Noen jegere drepte bare hanner eller hunner som ikke var forplantningsdyktige, og senere begynte de å gjerde inn enkelte arter og holde dem i nærheten av bosetningene. Snart begynte folk å velge hvilke dyr som skulle avle neste generasjon, og dyr som ikke lot seg temme, ble brukt til mat. Eksperimentene deres begrenset seg ikke til dyr. De sådde også frø og valgte å videreutvikle dem som produserte mer mat per plante, eller som kunne høstes samtidig som andre. De lagde vanningsanlegg og trente dyr til å rydde jord til gårder. Etter hvert som forfedrene våre gikk over fra å være jegere til gjetere og fra sankere til bønder, forvandlet de landområdene de bodde på, og artene de ble stadig mer avhengige av.

På begynnelsen av nittenhundretallet truet fremgangen forfedrene våre gjorde som gjetere og bønder, stabiliteten i samfunnene de skapte. Villmark var blitt erstattet av jordbruksland eller beitemarker og forringet av kontinuerlig bruk. Luft- og vannkvaliteten var begynt å bli dårligere. Utryddelsestallene var på vei oppover igjen. Denne gangen var ødeleggelsene mer åpenbare, folk var rikere og teknologien var mer avansert. Etter hvert som tidligere utbredte arter ble sjeldnere, vokste det frem en lyst til å beskytte de gjenværende ville artene og områdene. Nok en gang gikk forfedrene våre inn i en ny fase av omgangen med andre arter: De ble beskyttere og verget utrydningstruede arter og habitater mot farene i naturens og i økende grad menneskenes verden. Med denne overgangen ble mennesker den evolusjonære kraften som skulle bestemme skjebnen til alle arter og habitatene der disse artene lever. /