1.1 «Vi må forstå dette problemet før vi kan løse det» / Greta Thunberg

1.1 Vi må forstå dette problemet før vi kan løse det

Greta Thunberg

Klima- og naturkrisen er den største trusselen menneskeheten noen gang har stått overfor. Den kommer utvilsomt til å bli det som mer enn noe annet vil definere og forme den fremtidige hverdagen vår. Det er smertelig klart. De siste årene har vi begynt å se på og snakke om krisen på en ny måte, men siden vi har kastet bort så mange tiår på å ignorere og bagatellisere denne eskalerende krisen, er samfunnene våre fremdeles preget av fornektelse. Dette er tross alt kommunikasjonens tidsalder, der det man sier, lett kan oppveie det man gjør. Det er slik vi har endt opp med at så mange nasjoner kaller seg klimaledere selv om de er storprodusenter av fossilt brennstoff og har store utslipp, og til tross for at de ikke har fått på plass troverdig klimagassreduserende tiltak. Dette er den store grønnvaskemaskinens tidsalder.

Det finnes ingenting her i livet som er svart-hvitt. Ingen kategoriske svar. Alt er gjenstand for endeløse diskusjoner og kompromisser. Dette er et av de viktigste prinsippene i vår tids samfunn. Et samfunn som har mye å stå til rette for når det gjelder bærekraft. Dette hovedprinsippet er nemlig feil. Det finnes noe som er svart-hvitt. Det finnes faktisk globale og samfunnsmessige grenser som ikke kan krysses. Vi mener for eksempel at samfunnene våre kan være mer eller mindre bærekraftige, men på lang sikt kan man ikke være litt bærekraftig – enten er man bærekraftig, eller så er man ikke det. Det blir som å gå på tynn is – enten holder den deg oppe, eller så gjør den det ikke. Enten kommer du deg inn til land, eller så synker du ned i det dype, mørke, kalde vannet. Og hvis det skulle skje med oss, finnes det ingen nærliggende planet som vil komme oss til unnsetning. Vi er fullstendig overlatt til oss selv.

Jeg mener oppriktig at det eneste vi kan gjøre for å unngå de verste konsekvensene av denne gryende eksistensielle krisen, er å samle mange nok mennesker som kan kreve de nødvendige endringene. Hvis det skal kunne

skje, må vi spre bevissthet raskt, for folk flest mangler fremdeles mange av de grunnleggende kunnskapene vi trenger for å forstå den alvorlige situasjonen vi er i. Jeg ønsker å være med på innsatsen for å gjøre noe med det.

Jeg har bestemt meg for å bruke plattformen min til å lage en bok basert på den beste rådende forskningen vi har tilgang til – en bok som gir en helhetlig oversikt over klimaet og økologi- og bærekraftkrisen. Klimakrisen er selvsagt bare et symptom på en mye større bærekraftkrise. Jeg håper at denne boka kan bli en selvskreven kilde til forståelse av disse vanskelige og nært forbundne krisene.

I 2021 inviterte jeg en rekke ledende forskere og eksperter, aktivister, forfattere og historiefortellere til å bidra med sin spesielle ekspertise. Denne boka er resultatet av arbeidet deres: en omfattende samling av fakta, historier, grafer og fotografier som viser noen av de mange sidene av bærekraftkrisen, spesielt med søkelys på klima og økologi.

Boka dekker alt fra smeltende brehyller til økonomi, fra fast fashion til artstap, fra pandemier til øyer som forsvinner, fra avskoging til tap av matjord, fra vannmangel til urbefolkningers suverenitet, fra fremtidig matproduksjon til karbonbudsjetter – den avslører handlingene til de ansvarlige og viser hvor de som allerede burde ha delt denne informasjonen med verdens befolkning, svikter.

Vi har fremdeles tid til å unngå de verste konsekvensene. Det finnes fremdeles håp, men ikke hvis vi fortsetter som i dag. Vi må forstå problemet for å kunne løse det – og forstå det faktum at selve problemet per definisjon består av en rekke problemer som henger sammen. Vi må legge frem fakta og fortelle det som det er. Forskning er et redskap, og vi må alle lære hvordan vi skal bruke det.

Vi må også besvare noen grunnleggende spørsmål. Som: Hva er det egentlig vi vil løse? Hva er målet vårt? Er det å redusere utslipp, eller å kunne fortsette å leve som i dag? Er målet å trygge nåværende og fremtidige leveforhold, eller er det å opprettholde en livsstil med høyt forbruk? Finnes i det hele tatt grønn vekst? Og kan vi ha evig økonomisk vekst på en begrenset planet?

Nå er det mange av oss som trenger håp. Men hva er håp? Og håp for hvem? Håp for dem av oss som har skapt problemet, eller for dem som allerede rammes av konsekvensene? Og kan ønsket om å gi folk dette håpet komme i veien for å handle og derfor risikere å gjøre mer skade enn gagn?

Den rikeste ene prosenten av verdens befolkning er ansvarlig for over dobbelt så mye karbonforurensning som den fattigste halvdelen av menneskeheten er.

Hvis du er en av de 19 millionene amerikanske eller de 4 millionene kinesiske innbyggerne som tilhører den rikeste ene prosentandelen – i likhet

med alle de som har en nettoformue på 1 055 337 amerikanske dollar eller mer – er det kanskje ikke håp du har størst behov for. I hvert fall ikke fra et objektivt perspektiv.

Vi får selvsagt høre at det blir gjort visse fremskritt. Noen nasjoner og regioner rapporterer om forbløffende reduksjoner i CO2-utslipp – i det minste i årene etter at verden begynte å forhandle om rammeverkene for hvordan vi skal håndtere statistikkene. Men hvordan står alle disse reduksjonene seg når vi innbefatter de samlede utslippene våre fremfor å se på omhyggelig administrerte lokale statistikker – med andre ord: alle disse utslippene som vi har vært så flinke til å fjerne fra tallene? Vi kan for eksempel outsource fabrikker til steder helt andre steder i verden og unnlate å regne med utslipp fra internasjonal flytrafikk og skipsfart i statistikkene. Det betyr at vi ikke bare produserer varene våre ved å bruke billig arbeidskraft og utnytte folk, men i tillegg fjerner de tilhørende utslippene fra regnskapet – utslipp som faktisk har økt. Er det fremskritt?

Hvis vi skal klare å nå de internasjonale klimamålene, må vi få ned de individuelle utslippene per person til rundt ett tonn karbondioksid i året. I Sverige ligger dette tallet nå på rundt ni tonn, når man regner med forbruk av importerte varer. I USA er tallet 17,1 tonn, i Canada 15,4 tonn, i Australia 14,9 tonn og i Kina 6,6 tonn. Når vi legger til biogene utslipp – som utslipp fra brenning av tre og vegetasjon – vil tallene i mange tilfeller bli enda høyere, i skogbruksnasjoner som Sverige og Canada betydelig høyere.

Global inntekt og tilhørende livsstilforbruksutslipp

Verdens befolkning sortert etter inntekt (desiler) Prosentandel CO2-utslipp fra verdens befolkning

Rikeste 10 %

49,0 %

De rikeste 10 prosentene står for nesten halvparten av de samlede livsstilforbruksutslippene

19,5 %

12,5 %

7,5 %

4,5 %

Fattigste 10 %

3,0 %

2,0 %

1,5 %

0,7 %

0,3 %

De fattigste 50 prosentene står bare for omtrent 7 prosent av de samlede livsstilforbruksutslippene

Det vil ikke bli vanskelig for den aller største delen av verdens befolkning å holde utslippene på under 1 tonn i året per person, siden de bare trenger å gjøre små – om i det hele tatt noen – endringer for å leve innenfor planetens tålegrenser. I mange tilfeller vil de til og med kunne øke utslippene sine betraktelig.

Men ideen om at land som Tyskland, Italia, Sveits, New Zealand, Norge og så videre vil kunne oppnå så store reduksjoner i løpet av et par tiår uten omfattende systemendringer, er naiv. Likevel mener lederne av det såkalt globale nord at det vil skje. I fjerde del av boka skal vi se nærmere på hvordan de ligger an.

Noen tror at de ville bli de siste som sluttet seg til klimabevegelsen, hvis de bestemte seg for å gjøre det nå. Det er langt fra sannheten. Hvis du bestemmer deg for å gjøre noe nå, vil du fremdeles være en pioner. I siste del av boka ser vi nærmere på løsninger og hva vi faktisk kan gjøre som virkelig betyr noe, fra små, individuelle handlinger til en verdensomspennende systemendring.

Denne boka skal være demokratisk, for demokrati er det beste redskapet vi har for å løse denne krisen. De som skriver fra frontlinjene, kan være litt uenige på noen felt. Alle i denne boka skriver ut fra egne oppfatninger og kan trekke forskjellige konklusjoner. Vi trenger imidlertid hele den kollektive kunnskapen deres hvis vi skal kunne bygge opp det store offentlige presset som må til for å skape endringer. Tanken bak boka er ikke at én eller to «kommunikasjonseksperter» eller forskere skal trekke alle konklusjonene for deg som leser, men at den samlede kunnskapen på de respektive ekspertiseområdene deres skal hjelpe deg frem til et punkt der du kan begynne å se tegningen selv. Det er i hvert fall hva jeg håper på. Jeg mener nemlig at de viktigste konklusjonene ikke er trukket ennå. Forhåpentlig er det du som vil trekke dem. /