Det er jo fra støvet vi kommer
De første timene vi tilbrakte sammen, var vi svøpt i dette gylne lyset. Very good sign, sa hun, og jeg forsto, ikke vet jeg hvordan jeg nesten alltid kunne forstå det aller meste av det hun sa, og jeg svarte ja, Rødtopp, det må være et godt tegn, og hver for oss gjentok vi det den andre hadde sagt, helt til vi sa det riktig. Vi var et kor av forskjellige språk – like og ulike – akkurat slik det vi sa, var det samme, men fremdeles ubegripelig inntil det øyeblikket da vi sa det samtidig. Vi hermet frem og tilbake, gjentok det den andre sa helt til ordene ikke var annet enn lyder, good sign, godt tegn, gudd sain, guddsain, guddsain, guddsain, vi brast i latter, og det vi sa, lignet en sang som kunne nå så langt, så langt, for pampasen er en verden der lyden bærer i alle retninger; det er nærmest ikke annet enn stillhet der. Vinden, skrikene fra en og annen karakarafugl og summingen fra insektene når de kommer veldig nær ansiktet, eller sirissene, som spiller så godt som hver eneste natt, bortsett fra de aller kaldeste vinternettene. Vi dro av sted, alle tre. Jeg følte ikke at jeg etterlot meg annet 21
