Normalitet i barnehagen

Liv Mette Laastad Strømme

Normalitet i barnehagen

NORMALITET i barnehagen

NORMALITET i barnehagen

© Universitetsforlaget 2023

ISBN 978–82-15-06031-6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget AS

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Endre Barstad

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/14,5

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Forord

Denne læreboken er skrevet på basis av min doktoravhandling. Å ha et forskningstema som «normalitet i barnehagen» har vært en utrolig spennende, utfordrende og forunderlig prosess. I tillegg, å få anledning til å «se» et fenomen på ny i lys av en teori som for meg, til da, hadde vært nokså ukjent – Merleau-Pontys teori om livsverden og den levde kroppen – ga min forståelse en ny dimensjon. Å søke å forstå normalitet slik denne teoretikeren viser oss, har også vært en vesentlig del av det meningsfulle:

Det finnes ingenting som kan kalles et naturlig stadium for det tre år gamle barnet, men i stedet en foreløpig utviklingsstabilisering som finner sted rundt tre års alder. En slik dynamisk forståelse er mer opptatt av «barnets alder» enn «barndommens alder»

(…) Når det gjelder et barn på 7 år, så kan vi ikke definere utviklingsnivå basert på noen få markører som skal gi anledning til å klassifisere ham på et gitt stadium, vi må i stedet oppdage guttens individuelle dynamisme (Merleau-Ponty, 2010, s. 231).1

Å skrive en lærebok er i hovedsak en glede og en anledning til å gjøre dypdykk i refleksjoner, språkdrakt og kunnskap som man håper å kunne dele med andre i en mer tilgjengelig klesdrakt. Jeg har vært så heldig å få tiden jeg trengte til å skrive denne boken, av min leder, og dette har vært helt nødvendig for at boken skulle kunne bli en realitet.

At læreboken ble en realitet, er i all hovedsak takket være barnehagen – de ansatte og barna som lot meg og min forskning være en del av deres tilværelse over flere måneder.

1 There is no such thing as a natural stage of the three-year old child, but a provisional developmental stabilization that takes place around three years. Such a dynamic conception is more concerned with ‹the age of the child» than with «the age of childhood» (…) With a child of seven, we cannot define his developmental degree by a few signs that permit us to classify him in a certain «stage», we must discover his individual dynamism (Merleau-Ponty, 2010, s. 231).

Uten deres imøtekommenhet og raushet ville ikke studien min vært mulig, heller ikke læreboken. Institutt for barnehagelærerutdanning ved Universitetet i Stavanger samt mine dyktige veiledere, professor Eva Marianne Johansson og professor Ellen Ramvi, ga meg muligheten, tilliten og støtten til å gjennomføre studien presentert i avhandlingen, noe som er selve forutsetningen for denne læreboken. Mine tidligere veiledere har fortsatt tro på meg og at denne læreboken har noe viktig og nødvendig å formidle til barnehagefeltet – nemlig å forstå normalitet som et fenomen som handler mye om implisitte og eksplisitte forventninger samt å tydeliggjøre prosesser som viser hvordan normalitet vokser frem.

Til

ettertanke

Jeg hørte en historie en gang om en liten gutt i et afrikansk land. Han fikk mye ros fordi han kunne løpe så fort for å hente vann til familien sin. Fordi han løp så fort, hentet han mange flere bøtter med vann enn andre barn som ikke greide å løpe så fort. Familien flyttet til Norge, og sett i lys av vår kulturs syn på barn, ble det et problem at barnet løp så fort. Man lurte på hva som var galt med barnet som hadde så mye aktivitet i kroppen sin? I bokens innledende kapittel er det «Pippi» som får synliggjøre det unormale barnet som gjør alt barn ikke skal gjøre og som hverken tenker eller handler fornuftig. Kulturelt syn på barn kan vise oss ressurser eller problemer/ unormalitet, og slik farges vårt syn på og forventninger til normalitet som uttrykkes til barn i barnehagen.

Haugesund, januar 2023

Liv Mette Laastad Strømme

Kapittel 1

Introduksjon

I Tommy og Annikas liv er det foreldrene som er de sentrale representantene for normaliteten og det stabile borgerlige liv med omfattende regler og høvisk fremferd. Pippi representerer annerledesheten, den som går sine egne veier, og med den prisen det har, og den er svært høy, og i Pippis sko vil ingen egentlig være … (Solvang, 2006, s. 177).

Normalitet er et tatt-for-gitt-fenomen i barnehagen. Dersom man ikke reflekterer over og drøfter hvilken mening som legges i normalitet, kan barns livsverden innskrenkes. Pippi er en av barnelitteraturens største avvikere. Selv om mange kvinner løfter henne frem som et forbilde, betyr ikke det nødvendigvis at de vil være som henne. Pippis liv skiller seg fra andre barns liv. Hun gjør akkurat som hun vil, på tvers av normer og regler, selv om hun beskytter og hjelper andre når hun kan. Hun er kjempesterk og rampete. Pippi har egenskaper som gjør henne til et barn utenfor normalen.

Normalitet er et flertydig fenomen. Normaliteten kan både være undertrykkende når man peker på hvem som skal godkjennes som innenfor, og når man peker på hvem som skal stemples med avvik. Samtidig sørger normaliteten for at vi har sosial orden i samfunnet vårt. Noen vil like fullt hevde at vi må ta bort normaliteten for at et samfunn skal fungere som en nøkkel til mangfoldighet og god integrering (Solvang, 2006). Normalitet vekker følelser i oss, og har dype etiske og moralske sider ved seg. Barnehagens «Pippier» oppfattes sjelden som forbilder for de andre barna, hverken av ansatte eller av samfunnet ellers som barnehagens forventninger avspeiler. Pippi faller utenfor normen for hva som forventes av normal adferd og kommunikasjon i barnehagen. Hun står på stolen sin, på bordet eller på hodet om hun får lyst. Hun lager mye lyd, og hun følger ikke regler dersom de ikke gir mening for henne. Pippi går ikke på skolen og kan ikke matematikk. Hun er snill, impulsiv, rampete og empatisk med mye vitalitet og livsglede. Disse egenskapene og kvalitetene er ikke de som i hovedsak bifalles og oppmuntres i barnehagen. Snarere tvert om jobbes det

med å lære barna å tenke og handle fornuftig, noe som innebærer å være gode på selvkontroll – og med lavmælthet heller enn yrhet. Det normale barnet er et rasjonelt og fornuftig barn.

Hva er normalt – og hva er avvik?

I bokens første kapittel beskriver jeg i et metaperspektiv forventninger til barn og normalitet, og viser til studiens resultater knyttet til standardbarn og standardansatte når det rasjonelle barnet er målet for barns utvikling i barnehagen.

Når det dreier seg om observasjon av egenskaper, væremåter, tenkning, opplevelser og følelser, er vi gjerne opptatt av om det vi observerer, er typisk eller vanlig, hva som er normalt. Når er det normalt for barnet å si sitt første ord? En vanlig måte å definere normalitet på er å legge til grunn hvor vanlig noe er eller hvor hyppig noe forekommer. Da undersøker man større grupper mennesker og kartlegger forekomsten av det fenomenet man er interessert i.2 I neste kapittel viser jeg samtidig at normalitet kan forstås og defineres ulikt, avhengig av konteksten normaliteten opptrer i.

Jeg har ofte hørt barnehageansatte uttale at vi har for snevre rammer for normalitet. De sier at dette er grunnen til at mange barn havner utenfor. Gjennom feltarbeid i barnehage opplevde jeg at både ansatte og barn uttrykte sine forventninger til normalitet på ulike måter. Men hva er egentlig normalitet? Det alminnelige er så alminnelig og vanlig at vi ikke tenker på det i det hele tatt (Steinsholt & Ness, 2016). Vi tar det for gitt, og det er ikke engang oppe til diskusjon eller refleksjon. Slik er det også med normalitet. Alle vet jo hva det betyr å være normal, eller? Er det ikke nokså opplest og vedtatt hva dette er? Om normalitet tas for gitt, får vi ikke øye på de etiske og moralske dilemmaene som ligger i arbeidet vårt når det såkalt alminnelige er at vi tenker og handler på refleks når vi utfordres i verdi- og moralspørsmål (Johansson et al., 2015; Pettersen & Simonsen, 2013).

Standarder for normalitet forandrer seg. De utfordres også, og dette er det viktig å vite om, reflektere over og ta dypt alvorlig for alle som arbeider med barn. For at et samfunn skal fungere, behøves regler og normer og enkelte rammer for fortolkning som er felles for oss alle. Vi straffer de som bryter lovene våre, og vi viser på mange ulike måter at vi forventer at innbyggerne i et samfunn aksepterer og lever etter gjeldende regler og normer. Dette forstås gjerne som normativitet. Men hvor grensene går mellom normativitet og normalitet, hva som er normalt og hva som er avvik, er noe som varierer, både med tanke på tiden vi lever i, og kulturelle forskjeller (Eriksen 2

& Breivik, 2006). Dersom vi ikke innser dette, kan vi gjøre stor urett overfor barn. Flerspråklige/-kulturelle barn i barnehagen nevnes som et særlig aktuelt eksempel.

Barnehageansatte er gjerne opptatt av mangfold og ønsker å skape rom for ulikheter. Ansatte i studien om normalitet i barnehagen3 ønsker ikke å definere normalitet for smalt. Barnehagelærer Ine4 sa det slik: «Alt er jo ikke normalt, men vi har jo et vidt spekter. Så en må jo tåle noe, for mye er jo normalt også!» Ansatte understreker at de ikke ønsker å «sette barn i bås», at dette ikke er deres oppgave å gjøre: «Vi setter dem ikke i en bås, vi gjør ikke det!» (Ane, barnehagelærer). Så hva er da problemet, om det finnes? Det er forventninger til barnehagelærere gjennom Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (Kunnskapsdepartementet [KD], 2017) og fra samfunnet for øvrig om å skape velfungerende, normale barn. Dette vil si at ansatte, i samarbeid med barnet selv, skal legge til rette for at barnet får en så normal utvikling som mulig den tiden det er i barnehagen. Da er det av betydning å ha perspektiver på og kunnskap om hva normalitet kan være, og hva vi tenker i vår barnehage at normalitet er.

Bakgrunn for boken

Denne boken er skrevet med bakgrunn i studien min, som utgjør en undersøkelse av normalitet i barnehagen sett fra barns og voksnes perspektiv. Jeg har gjort kvalitative undersøkelser gjennom intervju av ansatte og videoobservasjoner i barnehagen. Jeg tok utgangspunkt i livsverdenontologi og en fenomenologisk hermeneutikk (teori og metode). En fenomenologisk basert teori innebærer at forskeren ytrer seg med forsiktighet og respekt for at man aldri helt kan kjenne den andre, og at det ikke finnes absolutter eller objektivitet i forskning som impliserer mennesker. Metodisk valgte jeg, med basis i hermeneutikken, å gjøre videoobservasjoner og intervjuer med ansatte. Her var barns og barns og voksnes interaksjoner sentralt. Videre grunnlag for studien er intervjuer med samtlige ansatte ved barnehagens avdeling samt med en assistent og to barnehagelærere i tillegg – totalt sju intervjuer. Ved hjelp av livsverdensontologi og hermeneutikk var formålet altså å forstå fenomenet normalitet slik det leves og erfares av barn og ansatte i barnehagen. Hermeneutikken plasserer forståelsen i sentrum for hele menneskelivet, der tolkning står sentralt, samt syn på kunnskap og sannhet som tolket i en tid og en sammenheng.

3 Normalitet i barnehagen. Ansatte og barns forventninger til det å «være normal» (Strømme, 2019).

4 «Ine» er et fiktivt navn, og alle ansatte og barn i studien min er anonymiserte. Det samme er barnehagen, byen jeg forsket i, osv. Dette for å ta vare på personvernet.

Å stå i en kryssild av forventninger

I studien var jeg opptatt av å undersøke hvilke forventninger ansatte uttrykker at de har til barna i løpet av en barnehagedag. På en arbeidsplass, som alle andre steder i livet, er man omgitt av forventninger hele tiden. Noen forventninger er tydelige og sagt høyt, mens andre forventninger kan være implisitte, det vil si at man antar at de man jobber med, skjønner hva som er forventet. Men slik er det ikke alltid, og iblant er man heller ikke selv helt klar over hvilke forventninger man står overfor eller signaliserer til andre, enten det er ansatte eller barn i barnehagen.

Uttrykk for forventninger om normer og verdier kan fortelle om hvordan vi forholder oss til annenhet (det som er annerledes) eller likhet hos hverandre. Forventningsuttrykk forteller også hvordan vi ønsker at barn skal være og oppføre seg, og når det kommer til stykket også hvordan ansatte skal være og forholde seg til sine omgivelser.

Barnehagelærere støter på ulike dilemmaer som kan knyttes til forventninger i sitt arbeid. De peker på egne verdier og holdninger om et bredt normalitetsperspektiv. Samtidig har barnehageeier sine forventninger, i tillegg til kommersielle aktører i barnehagefeltet, kommunale føringer og stortingsmeldinger som knyttes til normalitet hos barn. Barna skal følge en gitt utvikling, en akse for det normale. Slik oppstår spenningsforhold. Randi (barnehagelærer) setter ord på hvordan dette kan være:

Jeg tenker en skal ikke henge seg for mye opp i en bås som aldersstadiene – men det er noe med at barn skal klare å følge en … ja, det blir litt feil å si en normal utvikling, men jeg synes det er viktig å gi unger tid. Alle unger har sin egen normalutvikling, du skal jo ha en linje, så skal du på en måte se på midten – at dette her er forventet at en 5-åring skal kunne, om de ligger på plussiden i det, eller minussiden (…) så må du jo se på den aksen som de skal følge, og den er jo på en måte bra å ha, for da ser en jo hva som er forventet.

Det ser ut til å være slik at når man begynner å snakke om det normale, da blir det straks noe annet, en standard som avviket måles opp mot (Solvang, 2011).5 Normalitet har nødvendigvis også en bakside, og det som er det motsatte av normalitet, er ikke like enkelt å tematisere og eksemplifisere. Hver enkelt intervjudeltager ble bedt om å beskrive et «annerledes» barn. Samtlige stusset over dette spørsmålet, og ga uttrykk for at dette var det svært vanskelig å svare på eller til og med nesten litt provoserende. Ine (barnehagelærer) sa det slik: 5 Per Koren

Der er jo … annerledes barn? … Føler at da blir en satt i bås! Vi er jo åpne for at folk er forskjellige, men det er klart at det er jo noen som utmerker seg, at de er annerledes, som er litt ulike? Du gjør det egentlig automatisk, at det blir en sammenligning, hvis den største gruppen er sånn, og der er et par som ikke er sånn. Men da er det jo vår jobb å være profesjonelle og tenke at det er ikke noe galt med dem om de er sånn, men de er forskjellige. Men ikke negativt annerledes!

Å være annerledes kan lett oppfattes som negativt og uønsket, noe man bør unngå. Samtidig finnes det barn som faller utenfor det gjennomsnittlige på en slik måte at det ikke kan oversees. På den ene siden forventes ansatte i barnehagen å ha ambisjoner om variasjon og barns rett til forskjellighet samt å bli oppfattet som unike individer. På den andre siden skal ansatte møte forventninger fra flere parter om hvordan barn og barnehager skal være, som nevnt ovenfor. Stortingsmeldinger6 presiserer betydningen av tidlig innsats, og foreldre ønsker forsikringer om at barnet deres følger en normal utvikling. Det enkleste da er kanskje å bruke kartleggingsmateriell som med all tydelighet viser om barn er innenfor eller utenfor når det gjelder mål for aldersadekvate ferdigheter. Skjemaene tar ikke høyde for om det kan finnes flere normaliteter, men presenterer en gitt standard for normalitet basert på et slags gjennomsnitt. Da blir det enkelt å se hvilke barn som kvalifiserer til å være normal. Eller er det så enkelt?

Forskning viser at overraskende få barnehagelærere benytter systematisk og skriftlig observasjon som sin foretrukne måte å kartlegge et barn på, slik de har lært i løpet av utdanningen sin (Birkeland, 2020).

Standardbarn og standardbarnehagelærere?

I denne boken diskuterer og kritiserer jeg oppfatningen av «standardbarnet» som speilbilde av det normale og som samtlige barn skal måles opp mot. Når «det normale» defineres smalt, blir det desto vanskeligere å snakke om mangfold i barnehagen som noe positivt og ønskverdig.

Samfunnet og barnehageeier uttrykker også normalitetsforventninger til barnehagelærere. Selv om barnehagelæreres metodefrihet står sterkt, kan kommunen og/eller kommersielle aktører argumentere godt for hva som behøves for å øke kvaliteten i barnehagen – gjerne med mål om å møte krav og forventninger om tidlig innsats. Ifølge Vik (2016) opplever barnehagelærere seg selv som mer betydningsfulle og med økt faglig tyngde dersom de har konkret kartleggingsmateriell å legge på bordet i møte med foreldre og samarbeidende instanser. Hva er det da som mangler i utdan-

6 Eksempelvis: St.meld. 6 (2019–2020) og St.meld. nr. 16 (2006–2007).

ning av barnehagelærere når barnehagelærere så tilsynelatende lett lar seg overtale av aktører utenfor barnehagen når det gjelder argumenter knyttet til økt kompetanse og kvalitet? Hvordan kan barnehagelærerstudenter tilegne seg den faglige tryggheten som behøves før møtet med praksisfeltet?

Jeg ønsker å løfte frem forventninger som barnehagelærere møter i arbeidet sitt. Hvilke valgmuligheter har barnehagelærere når det gjelder å si «ja takk» eller «nei takk» til barnehageprogram?7 I det offentlige ordskiftet og debatter knyttet til barnehagefeltet og barnehagens innhold ser jeg tendenser til en enten-eller-tenkning som har dreid seg om motstridende synspunkter: Kvaliteten blir best dersom man henholdsvis velger eller velger bort et program for barnehagen. Jeg mener vi må nyansere enten-eller-holdninger som knyttes til det pedagogiske innholdet i barnehagen, og vi må skape en bredde i forståelsen av barn og hvordan syn på barn og egne verdier og holdninger virker inn på de valgene man tar i barnehagen. Ikke minst påvirkes barnehagelæreres syn på normalitet av egen taus kunnskap dersom tatt-for-gitt-tenkning får leve sitt eget liv uten motstand og felles refleksjon.

I kapittel 1 Introduksjon har jeg tatt et metaperspektiv på forventninger til barn og normalitet, og viser til studiens resultater knyttet til «standardbarn» og «standardbarnehagelærere» når det rasjonelle barnet er målet for barns utvikling i barnehagen.

Kapittel 2 Dypdykk i historien viser hvor komplekst «det normale» er og har vært, og hvilke ulike mål og hensikter man til ulike tider har hatt når det gjelder å «skape normale barn».

Kapittel 3 Tidligere forskning knyttet til normalitet beskriver ulike forskningsperspektiver som bekrefter, understreker og viser hvor sammenflettet, komplisert og iblant motstridende forventningene som uttrykkes til barns identiteter og væremåter, er – forventninger om hvordan barn bør være og forholde seg, både som individ, i lys av relasjoner og som del av et fellesskap.

Kapittel 4 Livsverdenontologi og metoder beskriver forenklet hva livsverdenontologi innebærer og metodologien i studien min. Her ønsker jeg å vise hvordan barn kan møtes og betraktes som kroppslige individer som kommuniserer med hele seg. Kapitlet gir også en kort beskrivelse av studiens metodologi fra et hermeneutisk fenomenologisk ståsted.

Kapittel 5 Regulerte kropper som tema samler og synliggjør forventninger knyttet til verdien av en behersket, tilpasningsdyktig kropp. Tid, orden (struktur) og normer regulerer barns og voksnes erfaringer knyttet til livsutfoldelse i barnehagen.

Kapittel 6 Å bli passe normal til skolestart handler om barnehageansattes syn på «førskolebarnet» og hva som må til før barn kan bli trygge og robuste skolestartere. 7 Stafettloggen er det aktuelle konseptet i studien min (Strømme, 2019.) Se side 88 for beskrivelse.

Regulering av barn synes spesielt viktig det siste året i barnehagen. Da skal nødvendige ferdigheter læres for å gjøre en barnekropp klar for skolen.

Kapittel 7 Et annerledes barn – hvilket barn er det? viser ved hjelp av eksempler hvor vanskelig det kan være å måtte snakke om og definere et annerledes barn. Samtidig er dette den naturlige konsekvensen av normalitet – at det finnes en bakside som handler om avvik.

Kapittel 8 Barnehageansatte – mellom «barken og veden»? belyser hvordan barnehageansatte befinner seg i et spenningsforhold mellom ønsker om en bred normalitet på den ene siden og krav om å utvikle normale barn etter en gitt standard på den andre. Barnehageansatte møter eksempelvis normalitetsforventninger knyttet til lojalitet. Dette kan tenkes å skape trangere rom for utvikling av pedagogikk og faglighet dersom kreativitet og metodefrihet står på spill. Eller kan det være slik at det åpnes for nye muligheter?

Kapittel 9 Barns uttrykk for normalitet – på tvers av ansattes forventninger? viser hvordan barna iblant utfordrer ansattes normalitetsforventninger. Da kan det se ut som om barn skaper rom for sin egen normalitet, der voksne ikke har «adgang» med sine forventninger og det irrasjonelle og spontane lekent får komme frem blant barna. Her er det barna som bestemmer reglene.

Kapittel 10 Rasjonelle kropper presenterer studiens hovedresultat – at det normale barnet er et rasjonelt og fornuftig barn. Kapitlet belyser hva som forventes av barn når det rasjonelle er målet, nemlig å kunne følge regler, tilpasse seg fellesskapet og danne vennskap, samt å kunne regulere sin kropp, sine handlinger og sine følelser.

I kapittel 11 Hva står på spill? drøfter jeg hva som står på spill når det rasjonelle er målet og det blir mindre rom for det irrasjonelle, spontane, emosjonelle, vitale og impulsive for barn. Det stilles spørsmål ved hvilke følger dette kan få for barns muligheter og rom for å være som seg selv, og om ulike identiteter kan utvikles når barna måles mot en gitt standard for normalitet. Kan vi også snakke om at barns livsutfoldelse står på spill når det rasjonelle er målet for normaliteten?

Kapittel 12 Avslutning understreker betydningen av det tatt-for-gitte ved oppfatningen av normalitet, og stiller spørsmål ved hvilke mål og begrunnelser ansatte kan ha for sitt systematiske arbeid med barns normalisering. Hvilke perspektiver og ideer gir retning for barns normalitet? Hva kan det føre til for barn og barns livsverden i barnehagen dersom det rasjonelle er mål for barns utvikling?

Kapittel 2

Dypdykk i historien

I dette kapitlet søker jeg å vise hvor komplekst det normale er og har vært, samt hvilke ulike mål og hensikter man til ulike tider har hatt når det gjelder å skape normale barn.

Det er svært viktig at barnehagelærere kjenner til historikken som hefter ved utviklingen av normalitetsbegrepet, for hvordan skal man ellers kjenne igjen hva som er typisk for vår tid når det gjelder forståelsen av «det normale»? Det er viktig også for å kunne reagere om man ser tendenser til at historien «gjentar seg» på måter man ikke ønsker, fordi det er til ulempe eller skade for barns liv.

Hvordan man betrakter normalitet, er noe som forandrer seg gjennom årenes løp. Ulike perspektiver har hatt betydning når det gjelder tenkning om og forståelser av normalitet. Dette innebærer hvilke skifter som påvirker et fenomen som normalitet, og den rollen det tidsmessige spiller. Normalitetstenkningen og tenkning om avvik har sine røtter som historisk idé fra opplysningstiden. Forestillingen var at alle fenomener i prinsippet var tilgjengelige for objektiv forskning, og at mennesker og menneskelig variasjon kunne måles og sammenlignes (Grue, 2016).

Flere ulike og til dels sterke stemmer har hevdet noe om normalitet, eksempelvis fra 1700-tallet og frem til nå. Ulike fortolkninger har fått til dels store konsekvenser. Eksempler på dette er feilkurver knyttet til menneskelig utvikling (Adolphe Quetelet, i Grue, 2016) og eugenikken (Francis Galton). Det gjennomsnittlige ble det ønskverdige og ideelle (Gauss-kurven, Grue, 2016). «Enerne» skulle betraktes som de mest verdifulle menneskene.

Å føre statistikk8 ble på midten av 1700-tallet ansett som særlig nyttig i forbindelse med samfunnsplanlegging. I mer moderne tider og i mer raffinert form ble det da mulig å definere størrelser som gjennomsnitt, normalfordeling og avvik som kunne

8 Gottfried Achenwall var i 1749 den som først brukte termen statistikk (i Grue, 2016).

Hva vil det si å være «normal»? Tar vi det for gitt at alle legger samme mening i fenomenet normalitet?

Ansatte i barnehagen opplever et stort ansvar for at barn utvikler seg i tråd med forventninger fra samfunnet. Barn tilpasser seg forventningene fra omgivelsene for å være en del av fellesskapet og unngå ekskludering. Det å være et rasjonelt barn med god kroppslig og følelsesmessig kontroll synes å være idealet, skal man mestre framtidens krav til «det normale mennesket». Men å streve etter det rasjonelle går fort på bekostning av vitalitet, emosjonalitet, impulsivitet og andre uttrykk for engasjement og livsglede.

Det presses på for «tidlig innsats» og bruk av kartlegginger og evalueringer i barnehagen. Profesjonsutøvere må manøvrere med klokskap slik at jaget etter det normale ikke skaper usikkerhet, utenforskap og opplevelse av å ikke være god nok.

Boka retter seg mot studenter i barnehagelærerutdanningen og profesjonsutøvere i barnehagen.

Liv Mette Laastad Strømme er avdelingsleder for barnehage og psykisk helse i Karmøy kommune. Hun har lang erfaring fra både PPT og BUP. I 2019 disputerte hun ved UiS med doktoravhandlingen Normalitet i barnehagen.

ISBN 978-82-15-06031-6