Dypdykk i historien

I dette kapitlet søker jeg å vise hvor komplekst det normale er og har vært, samt hvilke ulike mål og hensikter man til ulike tider har hatt når det gjelder å skape normale barn.

Det er svært viktig at barnehagelærere kjenner til historikken som hefter ved utviklingen av normalitetsbegrepet, for hvordan skal man ellers kjenne igjen hva som er typisk for vår tid når det gjelder forståelsen av «det normale»? Det er viktig også for å kunne reagere om man ser tendenser til at historien «gjentar seg» på måter man ikke ønsker, fordi det er til ulempe eller skade for barns liv.

Hvordan man betrakter normalitet, er noe som forandrer seg gjennom årenes løp. Ulike perspektiver har hatt betydning når det gjelder tenkning om og forståelser av normalitet. Dette innebærer hvilke skifter som påvirker et fenomen som normalitet, og den rollen det tidsmessige spiller. Normalitetstenkningen og tenkning om avvik har sine røtter som historisk idé fra opplysningstiden. Forestillingen var at alle fenomener i prinsippet var tilgjengelige for objektiv forskning, og at mennesker og menneskelig variasjon kunne måles og sammenlignes (Grue, 2016).

Flere ulike og til dels sterke stemmer har hevdet noe om normalitet, eksempelvis fra 1700-tallet og frem til nå. Ulike fortolkninger har fått til dels store konsekvenser. Eksempler på dette er feilkurver knyttet til menneskelig utvikling (Adolphe Quetelet, i Grue, 2016) og eugenikken (Francis Galton). Det gjennomsnittlige ble det ønskverdige og ideelle (Gauss-kurven, Grue, 2016). «Enerne» skulle betraktes som de mest verdifulle menneskene.

Å føre statistikk8 ble på midten av 1700-tallet ansett som særlig nyttig i forbindelse med samfunnsplanlegging. I mer moderne tider og i mer raffinert form ble det da mulig å definere størrelser som gjennomsnitt, normalfordeling og avvik som kunne