Issuu

SARA BLIKSTAD NYEGAARD

ELISE GRIMSRUD CHRISTENSEN

RASISME I SKOLEN

Sara Blikstad Nyegaard og Elise Grimsrud Christensen

rasisme i skolen

universitetsforlaget

ISBN 978-82-15-07082-7

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Forfatterne har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokordningen for høyere utdanning.

Omslag: ottaBOK

Omslagsillustrasjon: Hawa Muuse

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Minion Pro 11/14

Papir: 100 g Amber Graphic

«Rasisme er ikke et alvorlig problem

«Det finnes jo ikke raser, så hvorfor må vi snakke om rasisme?» ...............................................

«Jeg har ingen innvandrere i klassen min, så her er det ikke rasisme» ................................................

«Rasisme er et problem som først og fremst foregår mellom ulike minoriteter» .......................................

«På vår skole er mangfold det normale, så her er det ikke rasisme»

«Vi trenger ikke å være opptatt av rasisme, vi kan heller legge vekt på inkludering» .....................................

«Hvis det var rasisme her på skolen, ville vi visst det» .........

«Elevene mine er for unge til å snakke om rasisme» .......... 27

«Hvis vi snakker om rasisme, vil elevene bruke ‘rasismekortet’ hele tiden» ..............................................

«På vår skole er det så mange innvandrere at det er norske barn som opplever rasisme» ...............................

Norskhet, hvithet og tilhørighet ...........................

= norsk? ........................................

som møter rasisme fra lærere

kapittel 5 | til læreren .......................

Fallgruver i undervisning om rasisme ......................

velge innhold i undervisningen ..........................

Kunnskap forebygger rasisme – men ikke av seg selv .......

skape sammenhenger mellom fortid og nåtid, det

og hverdag ..................................

rasismen hjem»

Fremstillinger av minoriteter som særegne og

i klasserommet ...............................

håndtere en situasjon der rasisme er i spill ................

Når rasismen er en del av et bakteppe som lærerens

kapittel 6 | til

Innledning

I femteklasse hadde vi ofte sånne stasjoner i norsktimene. Hver gang vi skulle bytte stasjon, var det mange som gjorde et poeng av å tørke av bordet og stolen jeg hadde sittet på før de kunne sette seg der, mens de lo og lagde grimaser. Læreren fikk det nok ikke med seg engang, at det bare var meg de vaska etter, hun sa bare at de måtte forte seg og komme i gang.

Dette er en bok om skolen som en arena der rasisme kan motvirkes. Sitatet på forrige side, gir et bilde av hvordan rasisme kan erfares i klasserommet. Det stammer fra fortellingen til en kvinne som vokste opp i en norsk bygd tidlig på 2000-tallet. Barneskoleårene var fylt av motstand, og det var vanskelig å passe inn. Utseendet hennes var alltid i fokus. Hun forteller om fremmedgjøring og samtidig om vanskeligheter med å forstå hvor hun «egentlig» hørte hjemme. Var hjemme et sted hun ikke hadde noen minner om, som foreldrene flyktet fra, men også lengtet tilbake til? Eller var det stedet der hun bodde, som stadig avviste henne på både subtile og åpenbare måter?

Minoriteter, og blant dem barn og unge, utsettes for rasisme til tross for at folk flest ikke identifiserer seg som rasister eller har klare ideologiske forankringer i rasistisk tankegods (Bangstad & Døving, 2023). Forskningen som foreligger per i dag, tyder på at omfanget av rasisme også i skolen er bekymringsfullt (Lynnebakke et al., 2024; Proba, 2023; Wollscheid et al., 2022). Rasisme blir unngått som tema (Eriksen, 2021; Haugen, 2021) eller forstått som historiske eller moralske eksempler heller enn nåtidige samfunnsutfordringer (Hagen, 2021; Jore, 2018). Med belegg i denne forskningen kan vi si at mye går «under radaren» til skolens ansatte, og at skolens håndtering må bli bedre. Arbeidet mot rasisme krever både presisjon, tålmodighet, mot og engasjement fra alle oss som arbeider i og med skolen. Denne boka er til oss som arbeider i skolen, med skolen eller som er i utdanning og ser skolen som en fremtidig arbeidsplass. Vi har alle våre måter å forstå skolehverdagen på, tuftet på våre egne erfaringer, verdier og kompetanse – og med dette har vi også blindsoner. Rasisme kan være en slik blindsone eller et område vi trenger mer kunnskap om. Denne boka forsøker å synliggjøre utfordringer og muligheter i skolens arbeid om og mot rasisme. Vi tror skoleledere, lærere, studenter og alle andre som jobber inn mot skolen, har god nytte av samtaler om hvordan ideer om rase, hudfarge, etnisitet og religion påvirker skolehverdagen og elevenes muligheter til å utvikle demokratisk medborgerskap. Intensjonen vår er å bidra til gode faglige diskusjoner, både i profesjonsfellesskapet og i lærerutdanningen, om hvordan vi kan skape en skole som arbeider for likeverdige relasjoner. Dette arbeidet forutsetter blant annet en god forståelse av hvordan også rasisme er en del av elevenes verden.

hvorfor skal skolen motvirke rasisme?

Både enkeltindivider og samfunn blir påvirket av og kan ta skade av rasisme. Skadene kan ha konsekvenser både for den enkeltes muligheter i livet og for hvordan samfunnet vårt fungerer. Rasisme begrenser våre muligheter fordi det innebærer nedvurderinger av mennesker og grupper, og det skader relasjonene mellom individer og mellom individ og samfunnsinstitusjoner – blant annet fordi det bygger ned tillit.

Skolen er en av våre viktigste fellesarenaer. Her møtes mennesker over lengre tid, og vi øver oss på å møte verden. I skolen skal elever lære seg å forholde seg til hverandre på en god måte. Slik blir skolen en viktig bærebjelke i demokratiske samfunn. Utover å være en arena hvor alle elever tilbringer relativt mye tid, legger også skolen premisser for identitetsutvikling, mestringsevne og samfunnsdeltagelse, og holdninger dannes og kan befestes. Forholdene som dannes mellom individer og samfunnet i disse formative årene, er et viktig fundament for valgene vi tar i livet, og for hvordan vi forstår oss selv og vår egen rolle i verden. Dersom forhold på skolen preges av rasisme, har dette en negativ effekt (Fu et al., 2022; Lynnebakke et al., 2024; Sue et al., 2019). Dersom skolen usynliggjør rasisme, har dette også en negativ effekt (Fu et al., 2022; Leonardo & Grubb, 2019).

På et individuelt nivå er rasisme skadelig for helsa, særlig for psykisk helse, og for relasjonsbygging (Benner et al., 2018; Ishaq et al., 2024; Orupabo et al., 2022; Paradies et al., 2015). Blant norske barn og unge som opplever rasisme, finner vi mange som lever et godt liv, og som lykkes på mange områder i samfunnet. Mange har det bra. Ikke fordi rasisme ikke skader, men fordi mange til tross for hindringene de møter, likevel får det til, blant annet gjennom valg av håndteringsstrategier og/eller ulike former for bekreftelse og støtte fra sine omgivelser. Kunnskapsgrunnlaget forskningen har frembrakt de siste fem til ti årene, viser samtidig at rasisme påvirker, blant annet gjennom tapte muligheter og trygghetsfølelse (Wollscheid et al., 2022). For noen blir hindringene såpass mange at man faller utenfor fellesskapet (Wollscheid et al., 2022). Det kan tenkes at tiltroen til samfunnet rundt en svikter gjennom summen av opplevelser med rasisme.

Dette viser hvordan det går en bro mellom individer og samfunnet. Vi kan tenke oss at skolens jobb er å holde denne broen åpen, så strak som mulig, og gi elevene våre reelle muligheter til å krysse broen inn i samfunnet. Rasisme kan ses som et hinder på denne broen, et hinder som for mange kan befinne seg i en blindsone.

Rasisme er dessuten et substansielt hinder for det som står i sentrum av skolens virke, nemlig læring. For de av oss som opplever det, er rasisme

en stressfaktor. Sammenhengene mellom rasisme og stress, spesielt hos unge mennesker i formativ alder, er veletablerte (Benner et al., 2018; Cave et al., 2020; Lee & Ahn, 2013; Paradies et al., 2015). Elever som er redde, engstelige, stressa eller føler at deres opplevelser ikke blir tatt på alvor eller forstått, vil kunne få et dårligere læringsutbytte. Noen vil ikke klare å koble seg på læringen som foregår i klasserommet. Skolen har et særskilt ansvar for å verne mot dette (opplæringsloven § 1.1), og vi må være rustet både til å forebygge og til å ta ansvar for elever som blir utsatt, dersom det skjer.

Den fremste oppgaven til lærere og andre skolefolk er å sørge for at hver enkelt elev skal få en god skolegang (opplæringsloven § 1.1). For å lære må elever trygges, og for å trygges må deres opplevelser bli møtt med forståelse av oss. Vi må formidle til elevene at vi vil dem vel. Å møte elevene med kunnskap om det de opplever, vil også hjelpe dem når de selv føler uro, men ikke klarer å identifisere rasismen de kanskje utsettes for. Overser eller bortforklarer vi rasisme for elevene, blir det vanskeligere å etablere den tryggheten som trengs for å drive god skole. Samtidig kan bortforklaringer og mangel på forståelse også bidra til å normalisere og videreføre rasisme.

hvorfor får ikke skolen bukt med rasisme?

Alle som har erfaring med å jobbe i skolen, vet at livet som lærer består av en rekke prioriteringer. Vi rekker aldri å gjøre alt det vi ønsker, og gjør så godt vi kan under de forutsetningene som rår.

Det finnes nærmest ingen grenser for hva en lærer skal oppnå. Faglige prestasjoner skal være på så høyt nivå som mulig for alle elever. Vi skal skape et trygt psykososialt miljø hvor elevene både trives og utfordres, og en trygg ramme som hjelper elevene med de spesifikke problemstillingene som er relevante for hver enkelt. Vi skal ha et blikk som ser hvert individ så godt at problemer kan fanges opp på et tidlig stadium. Elevene skal settes i stand til å ivareta både seg selv, andre og vår felles fremtid – med det mylderet av utfordringer dette innebærer. Blir rasisme nok en ting skolen skal ta seg av, men som vi ikke har tid eller mulighet til å prioritere?

Forskning viser at skolens ansatte ofte ikke opplever rasisme som relevant eller aktuelt (Eriksen, 2021; Haugen, 2021; Nyegaard, 2024). Vi vil hevde at det ikke er helt tilfeldig at rasisme kan virke mindre relevant eller ikke aktuelt. I samfunnet og i skolen foreligger det mange misoppfatninger om hva rasisme er, hvilket omfang det har, hvilke konsekvenser det får, og hvordan det bør motvirkes. Samtidig kan temaet være både skummelt, følelsesladet og «brennhett», fordi det også henger sammen med bildet av

oss selv som samfunn – et samfunn vi ofte mener bæres av verdier som likhet og like muligheter for alle. Rasisme, i likhet med utfordringer knyttet til klasse, kjønn og legning, kan utfordre fortellingene om det gode Norge. I denne boka vil vi forsøke å tydeliggjøre hvorfor rasisme må prioriteres, og hvordan arbeid mot rasisme kan se ut i klasserommet. Forhåpentlig vil denne boka gi et godt grunnlag for å innlemme antirasistisk praksis i lærerens daglige arbeid i klasserommet og med alle elever. Et viktig grunnlag for oss i dette arbeidet er tanken om at det som er godt for noen, er godt for alle. Vi gjør ikke antirasistisk arbeid som et stunt, som et tillegg til noe annet, eller som noe vi må ta oss tid til for å hjelpe minoriteter. Antirasisme, slik vi foreslår det i denne boka, er en bevissthet og en praksis som er med oss hele tiden, for alle elevers beste, for vårt eget beste og for samfunnets beste.

antirasisme

I dagens offentlige ordskifte er det ikke alltid like god grobunn for antirasisme som idé. For noen kan antirasisme tidvis oppleves som en moralsk fordømmelse av hele samfunnet. Dette har vi for eksempel sett i debatten om rasisme som spilte seg ut i Morgenbladet i 2020. Den ble satt i gang av Torkil Brekke med kronikken «Deler av den antirasistiske bevegelsen minner om en religiøs vekkelse» (Brekke, 2020, 14. juni). Ethvert kommentarfelt i sosiale medier der antirasisme kommer opp, har også en tendens til å fremprovosere sterke motreaksjoner. Vi tror en av årsakene til denne motstanden mot antirasisme dreier seg om at antirasisme av og til kan fremstå som moralsk forfektning av hva som er mest sosialt rettferdig.

Antirasisme gjøres til en slags dyd vi bør måles i. Vi mener imidlertid at dette er en grov forenkling av hva antirasisme er og kan være, og slår et slag for mer pragmatiske tilnærminger til antirasisme i skolen.

Slik vi forstår antirasisme, handler det ikke om et politisk eller ideologisk standpunkt hvor man som skolefolk må plassere seg. Antirasisme ses som en inngang til hvordan vi kan utøve yrket vårt til beste for alle våre elever, og i tråd med skolens mandat og styringsdokumenter. Med andre ord: For å kunne sørge for god utdanning må vi anerkjenne noen grunnleggende fakta om hvordan rasisme eksisterer og virker i samfunnet vårt, og motvirke de skadelige konsekvensene rasisme har for våre elever og for vårt samfunn. Det betyr ikke at vi alltid må være enige om hvordan rasisme ser ut, eller hvor rasismens grenser trekkes opp. I spennvidden av mange ulike former for rasisme i skolehverdagen er det ikke alltid tilgjengelige fasitsvar for hver enkelthendelse.

Hverdagsrasisme, for eksempel, kan være vanskelig å gjenkjenne og sette ord på, og det kan oppleves ulikt avhengig av hvilken posisjon den enkelte har. Landskapet kan av og til være tvetydig. Et eksempel er spørsmålet «Hvor kommer du egentlig fra?». Avsenderen av spørsmålet mener kanskje ikke at dette handler om å plassere noen utenfor det norske fellesskapet. Opplevelsen vil likevel kanskje være en annen. Summen av mange slike spørsmål kan bidra til et utenforskap, en markering av hvem som hører til, og hvem som er her, men ikke egentlig hører til her. Hudfarge, språk, kultur og religion spiller en rolle for hvem som ofte møter denne formen for subtil andregjøring. En antirasistisk tilnærming til lærerprofesjonen og skolen kan nettopp handle om å ta høyde for hvordan slike erfaringer påvirker, i samspill med mer åpenbare former for rasistisk diskriminering.

Et viktig budskap i denne boka er med andre ord at antirasisme kan være å anerkjenne at rasisme finnes og påvirker elevene våre, og at denne bevisstheten ansporer oss til antirasistisk handling i skolehverdagen. Denne bevisstheten mener vi er en nøkkel til å forstå elevenes verden, og det kan synliggjøre mange dynamikker i det sosiale spillet mellom elever, mellom elever og skolen og mellom elever og samfunnet.

Tiden vi lever i, krever at vi klarer å holde mange tanker i hodet samtidig, og at vi også lærer våre elever å gjøre dette. Vi trenger mindre endelige svar og steile fronter, og mer åpen diskusjon. For at samtaler skal være fruktbare, må vi imidlertid ha kunnskap om det vi snakker om, og grunnleggende respekt for hverandre. Vi lever i en tid der høyreekstreme krefter vinner fotfeste i mange land (Beller, 2023; Gidron et al., 2019; Schwörer, 2021), en tid hvor vi ser at hatretorikk vinner frem. Rasisme er et fenomen som endrer seg i tid og sted, og skolens arbeid må derfor tilpasse seg. Vi mener skolen trenger en antirasisme som kan fange opp og motvirke både ideologisk, individuell rasisme, «uskyldig» hverdagsrasisme (som slett ikke er så uskyldig!), og samtidig gi rom for maktkritiske innganger som kan bevisstgjøre oss og hjelpe oss med å skape bedre strukturer i samfunnet vårt. hvem er vi som skriver denne boka?

Forfatterne av denne boka er begge lærere. Sara Blikstad Nyegaard har jobbet i grunnskolen i mange år, hovedsakelig med nyankomne elever uten skolebakgrunn. Hun har siden 2020 jobbet med en doktorgrad om skolens arbeid mot rasisme. Elise Grimsrud Christensen har arbeidet som lektor i ungdomsskolen, som museumsformidler for skoleklasser og studenter,

og som veileder og kursholder for skoler om forebygging av rasisme, antisemittisme og udemokratiske holdninger.

Grunnen til at vi skriver denne boka, er at vi mener den trengs. Vi har selv ofte lett etter relevant litteratur om temaene rasisme og skole, som både studenter og lærere. Forskningslitteraturen på rasismefeltet er omfattende, diskursene om rasisme i samfunnet peker i ulike retninger, og vi opplever selv at det kan være relativt vanskelig å navigere i dette terrenget. Vi håper at skolens ansatte og fremtidige lærere kan bruke denne boka til å utforske noen dynamikker i norsk skole der rasisme er en del av bildet, nøste i egne praksiser og finne inspirasjon til å styrke det antirasistiske arbeidet – i tråd med forskningen som nå foreligger, og i tråd med minoriteters egne erfaringer slik vi nå har kjennskap til dem. Vi har også brukt mange år på å opparbeide oss kompetanse om rasisme og fordype oss i feltet.

Vi er selv representanter for majoritetsbefolkningen, som de fleste ansatte i skolen. Vi er oppmerksomme på at våre innganger og forståelser er posisjonert: Vi kommer til feltet fra et privilegert ståsted i det norske samfunnet, og vi kan ha egne blindsoner og kunnskapshull. Vi har heller ikke selv erfart rasisme på kroppen. Samtidig har vi gjennom våre år i skolefeltet vært aktører i situasjoner der rasisme er i spill, og lyttet til både voksne, barn og unge som forsøker å sette ord på sine opplevelser, og forsøkt å forstå hvordan rasisme påvirker oss alle. Vi har også brukt mange år på å opparbeide oss kompetanse om rasisme og fordype oss i feltet.

Vi har ønsket å synliggjøre minoritetsperspektiver i arbeidet med denne boka. En måte vi har gjort dette på, er at vi har samlet en rekke historier om rasisme i skolen og brukt disse til å lage introduksjoner til de ulike temaene vi tar opp. Disse historiene er hentet fra møter vi har hatt med elever, foreldre og ansatte i skolen. De er til dels gjendiktninger av historier vi har blitt fortalt, vært en del av selv eller observert. Vi har valgt ut historier som illustrerer ulike perspektiver og ulike nyanser av rasisme i skolen. I lys av forskningsrapporter og fortellinger gjengitt i offentligheten finner vi at mye vi selv har erfart eller lyttet til, har gjenklang hos flere. Historiene vi har valgt ut, er med andre ord vanlige, i den forstand at de illustrerer erfaringer som vi tror mange vil kjenne seg igjen i.

bokas kapitler

Boka består av syv kapitler. Det første kapittelet handler om utbredte myter om rasisme i skolen. Gjennom ti myter om rasisme som finnes i skolen, sporer vi sammenhenger mellom forskning og praksis. Målet med dette

kapittelet er å belyse handlingsalternativer gjennom å øke kompetanse og bevissthet om rasisme. Kapittel 2 handler om rasismebegrepet, og om omfang og konsekvenser av rasisme i den norske skolen. Her ser vi nærmere på hva rasisme som fenomen innebærer i en skolesammenheng. I kapittel 3 presenterer og diskuterer vi skolens mandat til å motvirke rasisme. Vi ser nærmere på hvor mandatet kommer fra, og hvordan mandatet kan brukes i antirasistisk arbeid. I kapittel 4, 5 og 6 nærmer vi oss tematikken sett fra ulike roller i skolen. Rasisme kan oppfattes og merkes forskjellig gitt hvilken posisjon man har i skolen. I denne delen av boka forsøker vi å pakke ut noen utvalgte situasjoner fra ulike ståsteder: elevene, lærerne og skoleledelsen.

Kapittel 4 belyser rasisme fra et elevperspektiv. Rasisme kan være til stede gjennom skjellsordbruk, i samhandling mellom elever eller som opplevd bakteppe for elevene som forsøker å navigere i skolehverdagen og det norske samfunnet. Hovedmålet med dette kapittelet er å gi noen innganger til hvordan vi kan forstå elevenes reaksjoner og opplevelser.

Kapittel 5 er rettet til læreren og handler om hvordan undervisningen vår kan, ofte ubevisst, bidra til å befeste stereotypier, usynliggjøre rasisme eller i noen tilfeller utløse mer rasisme. Samtidig er det også eksempler på praksis som kan styrke elevers følelse av tilhørighet i et mangfoldig Norge, og som ser utfordringene med rasisme i skolen, også der den er strukturell, altså til stede i samfunnets infrastruktur som kan gi majoriteten privilegier.

Skoleledelse har en nøkkelrolle å spille for at systematisk arbeid mot rasisme og forebygging implementeres i skolens praksis på sikt. Vi argumenterer for at skoleledelsen bør, i likhet med alt arbeid mot mobbing, være bevisst på hvordan rasisme kan påvirke, og hvordan rasisme kan se ut. Bevissthet om dette skaper innsikt i hvordan vi kan bygge en likeverdig skole for alle elever i Norge gjennom aktivt skoleutviklingsarbeid i profesjonsfellesskapet. I dette siste kapittelet løfter vi inn noen refleksjoner om hvordan bevissthet om rasisme og rasismens historie kan bidra til forståelse for at det kan være lav tillit mellom majoritet og minoritet. Det kan derfor være gode grunner til å gjennomgå skolens praksis sammen med alle ansatte. Har vi blindsoner? Hvordan håndterer vi rasismesaker? Hvor bevisst er vi på forebygging? Kan egne fordommer mot minoriteter skaper mistillit i relasjonene? Og hva kan vi i så fall gjøre annerledes? Har vi allerede god praksis som ikke alle vet om?

Denne boka er ikke en fullstendig gjennomgang av alt som handler om rasisme i skolen. Det finnes ikke én oppskrift på antirasistisk arbeid som vil fungere for alle lærere, alle elever eller i alle klasserom. Vi må selv utvikle vår egen praksis i tråd med det som passer for våre elever. Vi håper at denne

boka kan skape trygghet til å gjøre dette arbeidet. Det er nødvendig for å ta gode pedagogiske og didaktiske valg.

Vi vil gjerne takke Daniel Mohammed Ansari, Hibo Jama og Samia Bouthakrit for innsiktsfulle kommentarer og gode diskusjoner om innholdet i denne boka. Vi vil også takke Cora Alexa Døving for tilbakemeldinger på tidlige kapittelutkast, og vår redaktør Ingrid Ugelvik for tiltro og støtte gjennom prosessen. En stor takk også til illustratør Hawa Muuse, som har delt av sin kreativitet og erfaringer fra sin norsk-somaliske bakgrunn.

kapittel 1 |

Myter om rasisme

Jeg har to barn på mellomtrinnet, og de har allerede skjønt hva rasisme er. De kommer til å skjønne mer etter hvert som de blir større. Skjønne at noen ikke vil ha dem her. Når jeg har snakka med skolen om rasisme, så får jeg et inntrykk av at de kanskje ikke ser hvor alvorlig det er. Kan det bli mer alvorlig? Det dreier seg om at noen synes vi ikke er like bra som andre, at noen faktisk vil drepe oss bare fordi vi har brun hud. Barna mine må vite hva huden vår betyr for noen, og hva folk har brukt huden vår til før. Samtidig så er det ikke bare mine barn som må vite om dette. Alle barna som ikke har brun hud må også lære om rasisme. Men lærer de egentlig nok om det på skolen?

Far til barn i barneskolen

‘‘ ‘‘

Hver gang jeg ble med noen hjem, så grua jeg meg til å møte de voksne. Jeg visste at de kom til å spørre. «Hvor kommer du fra?» Og nei, det var ikke nok å si hvor jeg bodde. Jeg visste at spørsmålene bare kom til å fortsette helt til jeg sa det de ville høre: Jeg er adoptert. Da ble de alltid letta. Jeg skjønte aldri hvorfor de ble så glade for å høre at noen hadde gitt meg bort. Det føltes så kleint, så nakent. Jeg følte meg overkjørt. Så ja, jeg slutta å bli med nye folk hjem ganske tidlig, egentlig. Nå som jeg er voksen, skjønner jeg at dette var en form for rasisme, de var sikkert redde for at jeg kom fra en annen kultur. Men det visste jeg ikke da, jeg trodde det var noe galt med meg som gjorde at jeg bare ikke passa inn. Tidligere elev

Disse sitatene sier oss noe om hvordan rasisme kan oppleves. En far beskriver hvordan han selv opplever å ha barn med mørk hud i en verden der hudfarge bærer betydning. Han beskriver med bekymring hvordan skolen kanskje ikke forstår alvoret i rasisme. Mellom linjene kan vi lese om Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen, om kolonitid og slavehandel, om nedverdigelser, vold og mindreverd. Mot slutten av sitatet behandles skolens ansvar overfor elever som ikke selv kan utsettes for rasisme. Hva forventer denne faren av skolen? Hvorfor er han opptatt av hva andre barn lærer om rasisme?

I det andre sitatet møter vi en voksen dame som forteller om barndommen sin, om hvordan hun selv opplevde å bære et utseende som fremprovoserte alles oppmerksomhet. Sitatet viser en kontrast i hennes egen opplevelse av å være «gitt bort», noe hun selv opplevde som en personlig sorg som ikke kan rommes av et barn, og et samfunn som ikke forsto hvor personlig denne sorgen må ha vært. Hvordan ville denne jenta helst vært møtt av skolen? Hva kunne lærerne ha gjort for henne?

Sitatene stammer fra to ulike mennesker som har noe til felles: De har brun hud, og de bor i Norge. De har også skolen som en felles arena. Faren har barna sine på skolen, og damen har minner av sin egen skolegang. Hva de trenger eller trengte fra skolen, er imidlertid ulikt. Vi vil påstå at de begge ville hatt godt av en skole der ansatte har høy kompetanse på rasisme, og en skole som klarer å romme det minoritetserfaringer innebærer.

I det innledende kapittelet i denne boka gikk vi igjennom noe av forskningsgrunnlaget som viser at skolens arbeid mot rasisme ofte ikke er tilstrekkelig. Noe av forklaringen på hvorfor utfordringene med rasisme blir vedvarende i skolen, kan knyttes til hva ansatte i skolen tror om fenomenet, og vi vier derfor dette kapittelet til å nøste i utbredte oppfatninger av rasisme som fenomen i skolen.

Før vi går inn i dette, vil vi imidlertid poengtere at skolens utfordringer med rasisme ikke dreier seg om at «skolen er rasistisk», eller at lærere har feil holdninger. Idealene og motivasjonen i arbeidet til skolens ansatte er ofte svært gode. Det er stor enighet om at rasisme er negativt og ikke hører hjemme i skolen. Rasisme er koblet til de verste overgrepene i historien, som slavehandelen i kolonitiden og nazistenes folkemord før og under andre verdenskrig. Dermed ønsker de fleste av oss å ta avstand fra rasisme. For mange lærere er det en del av læreridentiteten: Vi ønsker å undervise og hjelpe alle våre elever uavhengig av bakgrunn og utseende. Hvordan dette arbeidet skal gjøres, hvem som rammes, og når det kreves aktiv handling, er det imidlertid mindre enighet om. Skolens arbeid mot rasisme preges av noen tilbakevennende forklaringsmodeller for å beskrive utfordringene, som

ikke nødvendigvis reflekterer det vi vet om rasisme fra forskningsmessig hold. Ofte kan forklaringene være rene myter og forestillinger om hva rasisme er, som også skaper misforståelser om hvordan rasisme virker i skolen.

«rasisme finnes ikke i norge»

Når det sies at rasisme ikke finnes i Norge, kan dette dreie seg om at Norge i dag ikke har institusjonalisert, statlig rasisme som en del av lovverket sitt. Lovene i landet er i prinsippet ment for å beskytte alle innbyggere. Det er heller ikke mange i Norge som ser på seg selv som rasister. At rasismen ikke er villet politikk, eller at folk ikke ser seg selv som ideologiske rasister, er imidlertid ikke ensbetydende med at rasisme ikke finnes eller ikke er et problem. Rasisme foregår i Norge, både strukturelt og individuelt, og bevisgrunnlaget er såpass omfattende at det ikke er fruktbart å diskutere hvorvidt rasisme finnes eller ikke. Forskningen slår fast at rasisme er et reelt problem som har mange ulike konsekvenser (Larsen & Midtbøen, 2024; Wollscheid et al., 2022).

Denne myten handler også om hvilke ideer vi har om rasisme knyttet til holdninger. De fleste mennesker i Norge mener at de ikke har rasistiske holdninger. Mange har likevel fordommer mot ulike minoriteter (Moe et al., 2022) og er mindre bevisst over hvordan disse fordommene virker. Rasismeforståelsen som dominerer i Norge i dag, er sterkt individualisert. Vi tenker ofte at rasisme utføres av rasister, og at rasisme har et ideologisk fundament (Rogstad & Midtbøen, 2009). I skolen har dette ført til en vektlegging av å forhindre ulike former for åpenbare krenkelser mot minoriteter (Arneback & Jämte, 2017; Banks & Banks, 2019). Dette må forstås som et viktig arbeid. Samtidig viser forskning fra de siste tiårene at rasisme ikke kan reduseres til meningsuttrykk eller handlinger utført av individer som med viten og vilje gir uttrykk for rasistisk ideologi (Bangstad & Døving, 2023). Rasister, som selv åpent identifiserer seg med rasistisk ideologi, er et relativt marginalt problem. Selv om det helt klart er et problem som må følges opp, kan ikke alt skolen gjør mot rasisme, rettes mot denne ene formen for åpenbar rasisme. Det meste av rasismen som skjer i skolen i dag, er langt mer subtil og ofte uintendert. Rasisme er altså et problem som kommer til uttrykk i praksiser i langt bredere lag av befolkningen, ikke bare hos elever som for eksempel viser støtte til høyreekstreme, rasistiske grupperinger (Arneback & Jämte, 2017).

Fagfeltene som studerer rasisme i skolen, har i stor grad beveget seg vekk fra denne snevre, individuelle forståelsen av rasisme, der kun ideologisk

rasisme er i søkelyset. Mange er opptatt av at rasisme ikke fordrer en rasist: Rasisme kan foregå ubevisst, og «gjerningspersonen» eller intensjonen er ikke nødvendigvis rasistisk eller negativ. For skolens arbeid betyr dette at å motvirke rasisme ikke dreier seg om å «finne» rasistiske elever, stemple noen som rasist eller motvirke at elever blir rasister, men heller å gjøre alle elever og ansatte bevisste på hva som oppleves rasistisk, eller får konsekvenser som er rasistiske. Arbeidet mot rasisme vil da innebære at man er opptatt av relasjoner mellom minoritet og majoritet, og ikke minst setter det kritisk søkelys på majoritetens praksisformer, forståelsesmåter og privilegier som bidrar til å opprettholde utenforskap i vestlige samfunn (se for eksempel Røthing, 2019).

Etter våren 2020 har ideen om at rasisme ikke finnes i Norge, blitt grundig svekket. Demonstrasjonene og samfunnsdebatten som fulgte i kjølvannet av drapet på amerikaneren George Floyd og den påfølgende oppslutningen rundt Black Lives Matter-bevegelsen, har gjort rasisme på ulike nivåer langt synligere for mange i Norge. Black Lives Matter-bevegelsen førte også til at Norge ble tvunget til å se hverdagsrasisme som både reell og problematisk. Avisene og sosiale medier bar vitnesbyrd om hvordan rasisme oppleves fra minoriteters perspektiv. Døving (2022, s. 9) beskriver denne økte og endrede forståelsen av rasisme som et paradigmeskifte: Det har skjedd en banebrytende endring i hvordan rasisme forstås. Hvilke effekter denne endringen har på skolens arbeid mot rasisme, vet vi foreløpig lite om fra forskningsmessig hold.

«rasisme er ikke et alvorlig problem i norge»

Samtidig som folk flest er klar over at rasisme altså forekommer i Norge, er det fortsatt mange som tror at «alvorlig» rasisme nærmest ikke finnes i Norge. Dette kan handle om at rasismebegrepet favner bredt: Det inkluderer alt fra folkemord, etnisk rensning og apartheid til stygge blikk og upassende vitser. For å forstå kompleksiteten i rasisme er det viktig å anerkjenne at apartheidsystemer og upassende vitser er svært ulike ting. Samtidig finnes det en kjerne i rasismens idégrunnlag. Det kan være en krevende og viktig øvelse å reflektere over sammenhengene mellom ulike grader av rasisme. Rasismen som foregår i den norske skolen, dreier seg i stor grad om andregjøring, mobbing, utestenging og undervurdering (Wollscheid et al., 2022). For minoritetselever som opplever disse konsekvensene, er dette selvsagt et alvorlig problem. Det er forsket en hel del på alvoret i den såkalte hverdagsrasismen, og det har vist seg at å utsettes for denne formen

for rasisme har negative helseeffekter, spesielt i form av helseskadelig stress (Benner et al., 2018; Ishaq et al., 2024; Lee & Ahn, 2013; Orupabo et al., 2022; Paradies et al., 2015).

I demokratisk forstand er det et problem for hele samfunnet fordi rasisme kan føre til at noen får færre muligheter i livet enn andre, blir marginalisert og trekker seg bort fra fellesskapet eller blir presset ut. Samfunnet løper dermed en større risiko for å miste både stemmer og deltagelse fra flere av våre medborgere. Majoritetens forståelse av verden står dessuten i fare for å bli et vrengebilde dersom vi ikke prøver å gjøre noe med rasisme. For majoritetselevenes selvbilde og verdensforståelse påvirker det også negativt at noen løper en større risiko enn andre, for å utsettes for krenkelser, få læringsmiljøet sitt truet eller oppleve skolen som et vondt sted å være.

«det finnes jo ikke raser, så hvorfor må vi snakke om rasisme?»

Selve ordet rasisme kan fremstå som misvisende, mye fordi innholdet i begrepet har forandret seg over tid. Rasebegrepet brukes i dag forskjellig og refererer i noen kontekster til sosiale kategorier for å forklare sosial ulikhet og identitet i samfunn, som for eksempel USA.

I Norge er rasebegrepet lenge vært diskreditert fordi det først og fremst er forbundet med 1800- og 1900-tallets ideer om at mennesker kan deles inn i biologiske raser basert på utseende, og at biologiske kjennetegn har sammenheng med egenskaper som intellekt og moral. Denne kategoriseringen var utgangspunktet for rangering av mennesker, blant annet under nazismen. Vitenskapelig er disse ideene avvist.

Alle som lever i dag, tilhører den samme rasen: Homo sapiens. I Norge ser vi likevel at rase som referanse eksisterer, og ofte er hudfarge, religion og kultur blandet inn i forestillinger om rase i uttrykk for rasisme. Uttrykket etnisitet fungerer ofte som en stedfortreder for ordet rase.

Forestillingene fra rasetenkningens historie har satt spor og fortsetter å ha reelle konsekvenser. Utenlandsadoptertes erfaringer med rasisme er et eksempel på dette: Folk som har blitt adoptert til Norge og dermed levd hele livet sitt i norske hjem med norsk kultur og språk, opplever rasisme. Dette viser at fenotyp, altså fysisk utseende, har konsekvenser. Folk «leses inn» i rasekategorier selv om de har norsk kultur og språk som sitt eget.

Kort sagt: Selv om raselære ikke har bred aksept i Norge i dag, finnes det rasisme i mange former som bygger på en form for forskjellstenkning basert på forestillinger om både biologi og kultur. Selv om rase ikke er

reelt i biologisk kontekst, kan det altså anses som reelt i konsekvens (Omi & Winanat, 2015).

«jeg har ingen innvandrere i klassen min, så her er det ikke rasisme»

For noen skoler handler rasisme om å håndtere situasjoner der elever utøver rasisme. Når elevmassen fremstår som homogen, vil det være færre situasjoner i skolehverdagen hvor åpenbar rasisme utspiller seg og rammer en medelev. Slik sett kan rasisme oppfattes som et mindre problem. Rasisme foregår imidlertid ikke kun der det er umiddelbare ofre i klassen eller på skolen, men eksisterer som holdninger og ideer som av historiske årsaker er dypt fundert i vår kultur. Rasismens forestillingskompleks finnes i alle deler av samfunnet og påvirker hvordan vi møter mennesker også utenfor skolen. Der elevmassen fremstår som «lik» (selv om ulikheten mellom individer jo vil være like stor i en såkalt homogen klasse), vil det være viktig å ta opp rasisme nettopp fordi mangfoldet har en mindre tydelig tilstedeværelse og stemme i elevenes oppvekst. Med andre ord vil det ofte være skolens undervisning som kan presentere rasismens motstemmer for mange majoritetselever.

En annen fallgruve ved å se på rasisme som en utfordring kun der det er synlig etnisk, kulturelt eller religiøst mangfold i et klasserom, er å bevisst eller ubevisst se på rasisme som et problem som minoritetene tar med seg til skolen eller lokalsamfunnet. Villet eller ikke kan dette bli en form for offerklandring. Tilstedeværelsen av synlige minoriteter kan forstås som premiss for at majoritetselevene utvikler rasistiske holdninger eller forestillinger. Implisitt er altså minoriteten selv skyld i fordommene mot dem – en slags «ingen røyk uten ild»-tankegang. Dette er i seg selv et problematisk utgangspunkt for arbeid mot rasisme fordi det fraskriver majoriteten ansvar for å ta et oppgjør med egne fordommer og praksiser, og overser historiens betydning for fordommenes tilblivelse. Rasisme er i det store og hele majoritetens forestillinger og holdninger til dem man oppfatter som annerledes enn seg selv. Det er heller ikke riktig at minoriteter skaper rasisme som sådan. Om noen elever bekrefter fordommer gjennom sin oppførsel, må fordommene ha vært der i utgangspunktet. I kjernen av rasisme som idé ligger nettopp essensialisering – altså å generalisere og forestille seg at oppførsel er resultat av noe medfødt eller iboende hos en gruppe.

«rasisme er et problem som først og fremst foregår mellom ulike minoriteter»

Det er selvsagt at rasisme også foregår mellom ulike minoriteter. De av oss som har minoritetsbakgrunn, er ikke immune mot å selv tenke, ytre og handle rasistisk. Minoritetenes forestillinger om hverandre kan også samsvare med rasistiske forestillinger utbredt i majoritetsbefolkningen, og dermed bidra til å forsterke fordommer. Det gjør ikke fordommene sanne.

Det er alltid skolens jobb å ordne opp. All rasisme, også den som foregår mellom minoriteter, må tas på alvor.

Å se rasisme som et «minoritetsproblem» kan bidra til å fraskrive skolen ansvaret. Å unngå rasisme ved å tilskrive hele problematikken til minoriteter er vist i ulike kontekster. Den amerikanske skoleforskeren Paul Gorski (2019) bruker begrepet «equity detours» for å beskrive hvordan utdanningssystemet i USA på ulike vis tilrettelegger for at rasisme ikke ses som en del av arbeidet som må til for å oppnå likestilling og likeverd. Ved å ta en omvei rundt hele problemstillingen med rasisme kan majoritetsbefolkningen skånes fra å forholde seg til rasisme, og fortsette å se rasisme som «kulturelle utfordringer» som ligger i minoritetsbefolkningen, et problem som majoritetsbefolkningen ikke trenger å engasjere seg i. Å se rasisme som et problem «mellom minoriteter» kan altså være en strategi for å unngå å ta tak i rasismeproblematikk.

«på vår skole er mangfold det normale, så her er det ikke rasisme»

På samme måte som fravær av mangfold ikke er noen garantist for fravær av rasisme eller rasistisk tenkning, er ikke mangfold i seg selv preventivt mot rasisme. Rasisme handler om makt. Mange hundre år med definerte maktstrukturer hvor «hvite» mennesker har utøvd dominans over verden, blir ikke borte av at mangfold er til stede i dag. Holdningene til majoritetsbefolkningen er riktignok ofte mer positive til minoriteter der det er mer kontakt mellom majoritet og minoritet (som i større byer), men skoleforskningen viser tydelig at rasisme oppleves som et problem for elever med minoritetsbakgrunn også i områder der det er stort mangfold generelt (Proba, 2023). Dette er dessuten noe det er forsket mye på også i andre kontekster, som for eksempel i USA og i Australia. Mange tiår med forskning på effekten av å øke representasjon av minoriteter fra disse og andre kontekster viser at å omgås minoriteter i seg selv ikke fører til et

samfunn uten rasisme (Ben et al., 2020). Skolen kan derfor aldri ta for gitt at minoritetselever ikke utsettes for rasisme, selv om det er mange synlige minoriteter på skolen.

Forskningen viser i tillegg at elever sjelden melder fra til skolen om opplevelser av rasisme (Proba, 2023). Elevers fremste strategi i møte med rasisme er faktisk å late som ingenting og forsøke å usynliggjøre hendelsen. Så selv om rasisme ikke er «synlig» for skolens ansatte, betyr altså ikke dette at rasisme ikke oppleves av elevene. Vi har dessverre grunn til å tro at rasisme ofte er et større problem på mange skoler enn det ansatte har innsikt i.

«vi trenger ikke å være opptatt av rasisme, vi kan heller legge vekt på inkludering»

Inkludering, toleranse, respekt, nestekjærlighet og omsorg er eksempler på ord som mange skoler fremhever som viktige for sitt daglige virke og sine ambisjoner for hva elevene skal erfare av verdier på skolen. Arbeid mot rasisme kan ses som en del av det å skape er inkluderende miljø. Samtidig er det problematisk dersom en generell vektlegging av mangfold blir brukt for å «krysse av» på at skolen har et fungerende arbeid mot rasisme.

Vektleggingen av inkludering og toleranse som ofte dominerer skolers antirasistiske arbeid, kan ses som en arv fra multikulturalismen. Multikulturalisme i skolen legger ofte vekt på å feire mangfold. Det har vist seg å føre til overfladiske tiltak som ikke nødvendigvis reduserer rasisme. Overfladisk feiring av mangfold kan forsterke rasisme ved å essensialisere elever med minoritetsbakgrunn (Alemanji, 2016; Wiltgren, 2023; Øzerk, 2008). Essensialisering betyr at mennesker reduseres til representanter for en gruppe med statiske trekk. Når en skole for eksempel har internasjonal dag og elever med ulik landbakgrunn tar med mat fra «hjemlandet» eller presenterer en «eksotisk» dans, er det en viss fare for essensialisering. Overdreven vektlegging av inkludering kan også kobles til fargeblindhet. Dette er en annen tilnærming til mangfold som finnes i skolen (Leonardo & Grubb, 2018), en ideologi som ser rasisme som historisk og ikke-eksisterende i dagens samfunn. Nåtiden oppfattes som en samtid hvor «farge» eller opphav ikke lenger har noen betydning, og alle eventuelle opplevelser av rasisme skyldes individuelle aspekter. Innenfor denne tilnærmingen skal skolen behandle alle elever likt og ikke se elever som medlemmer av ulike grupper. Mange forskere advarer mot fargeblind ideologi og andre forestillinger om at rasisme ikke er et reelt samfunnsproblem (Bonilla-Silva, 2002; Van Dijk, 1992), både fordi den bygger på falske premisser om at

samfunnet ikke lenger kan være rasistisk, og fordi unngåelse av rasisme har vist seg å føre til mange negative konsekvenser: Rasisme fortsetter å skje, men blir vanskeligere å fange opp, snakke om, reparere og forebygge (Haugen, 2021; Røthing, 2019).

«hvis det var rasisme her på skolen, ville vi visst det»

Det er ikke alltid lett å få med seg alt som skjer i en klasse eller på en skole. Å anta at en selv som lærer skal fange opp rasisme, eller at elever kommer til å melde fra om hva som foregår, viser seg å ikke være nok. Både Antirasistisk senter (2017) og Unicef (2022) har gjennomført undersøkelser som avdekker at skolen er det stedet barn og unge opplever mest rasisme, og at dette i mange tilfeller ikke blir sett eller gjort noe med.. Fra forskningsmessig hold bekreftes dette av Proba (2023), som også viser at skolen er en primærarena for opplevelser med rasisme. Skolen er nødt til å ta dette på alvor, for det er lite sannsynlig at akkurat din skole er et unntak hvor dette ikke skjer. Å basere seg på antagelser er ikke nok – skolen er forpliktet av opplæringsloven til å undersøke. Ifølge paragraf 12 i opplæringsloven er skolen ansvarlig for å hente inn informasjon om alle elevers psykososiale miljø, og dermed må skolen vite noe om omfanget av rasisme. Hvordan dette kan kartlegges, skriver vi mer om i kapittelet om skoleledelse (kap. 6).

«elevene mine er for unge til å snakke om rasisme»

Tanker om at barn skal vernes fra å snakke om rasisme på skolen, kan knyttes til ulike logikker. Noen mener at det vil være vondt og vanskelig for minoritetsbarn å få vite at det finnes rasisme, at krefter i verden faktisk ikke vil ha dem her eller ser på dem som undermennesker, at systemet er rigget mot dem. Andre synes at det er for vanskelig, og at unge elever ikke har kognitive evner eller modenhet til å forstå hva rasisme dreier seg om. Noen er også redde for å skape en offermentalitet hos barna, eller for å fremme rasisme i klasserommet gjennom å presentere tankene bak rasisme. Elever med minoritetsbakgrunn er ofte klar over rasisme fra tidlig alder. Mange har selv erfaringer med rasisme allerede i barnehagen (Lund, 2021). Små barn ser at mennesker for eksempel har ulike hudfarger eller snakker ulike språk. Her er det viktig å huske at selv om rasisme kan være

et krevende tema for alle (uansett alder), har skolen lang erfaring med å ta opp nettopp krevende temaer med unge mennesker. Andre svært vanskelige temaer, som for eksempel seksuelle overgrep, likestilling og kjønn, snakker vi ofte med barn om fra de er i barnehagen (Bakken & Lindhardt, 2021). Det finnes flere gode måter å snakke med unge barn om rasisme på også. Dersom skolen ikke tar dette ansvaret på alvor, er det en fare for at elever som opplever rasisme (noe vi vet mange minoritetselever gjør), ikke føler seg møtt og sett av skolen, og opplever seg selv og sine utfordringer som noe som foregår «på siden» av det norske samfunnet. Dette bidrar til ekskludering på et helt annet nivå, og det finnes flere studier som viser hvordan nettopp denne typen erfaringer er høyst reelle hos minoritetselever (Chinga-Ramirez, 2017; Mathisen, 2020). Ansatte i skolen må altså øve seg på å snakke om rasisme med barn på en ansvarlig og ivaretagende måte. Her er det en rekke hensyn som bør tas, og mange pedagogiske grep er tilgjengelig. I kapittelet Til læreren gjør vi rede for noen av disse.

«hvis vi snakker om rasisme, vil elevene bruke ‘rasismekortet’ hele tiden»

Mange ansatte i skolen har kanskje opplevd å bli kalt rasist, eller opplevd at rasisme blir forsøkt brukt som et pressmiddel i uenigheter mellom elever. Hva mener elever når de bruker dette ordet? Å få klarhet i dette er viktig i slike situasjoner. Å bli kalt rasist kan være svært krenkende, nettopp fordi rasisme har en svært alvorlig konnotasjon ved seg: En rasist ses som et umenneske, en ondskapsfull person med manglende moralske skrupler.

Å avfeie elevers opplevelse av rasisme er også svært krenkende. Her synes vi det er viktig å få frem at elever og lærere har veldig ulike posisjoner. Maktrelasjoner mellom elev/lærer og minoritet/majoritet må tas med i betraktingen. Som ansatt i skolen står man i et asymmetrisk maktforhold til elevene. Som majoritetsnordmenn (som er det store flertallet av ansatte i skolen) står man også i et historisk asymmetrisk forhold til minoritetselevene. Å distansere seg fra påstanden om at man er rasist eller gjør noe rasistisk, må derfor ikke skje gjennom å avvise, fornedre eller latterliggjøre eleven. Lærerens handlingsrom er langt større enn elevens.

Her kan undring og nysgjerrighet være viktige pedagogiske verktøy. Kanskje fører mer åpenhet om rasisme til mindre rom for beskyldninger om at noen er rasist? Et eksempel på en sak der disse perspektivene kan være relevante, dukket opp våren 2024. En elev med mørk hud sendte et innlegg til en Instagram-konto som publiserer saker om rasisme i Norge.

Rasisme forekommer ofte i norsk skole. Og elever som blir utsatt for rasisme, opplever ikke at skolen tar grep. Det betyr at behovet er stort for kunnskap både om hva rasisme faktisk er, og hvordan den kan motvirkes.

Denne boken gir oppdatert og forskningsbasert kunnskap om hva rasisme er i sine mange former, hvilke typer rasisme som forekommer i norsk skole idag, og hvilket omfang fenomenet har. Forfatterne tar også for seg hva norske skoler gjør for å motvirke rasisme, hva som er typiske fallgruver og forskningsbaserte eksempler på hva som kan motvirke og stoppe rasisme.

Rasisme i skolen er skrevet av Sara Blikstad Nyegaard og Elise Christensen. Blikstad Nyegaard har lang erfaring som lærer i grunnskolen og skriver doktorgrad om rasisme i skolen. Christensen underviser ved 22. juli-senteret og har vært undervisningsleder ved HL-senteret.

«Det finnes jo ikke raser, så hvorfor må vi snakke om rasisme?»

«Jeg har ingen innvandrere i klassen min, så her er det ikke rasisme»

«Det er ikke alle som vil integreres»

«Elevene mine er for unge til å snakke om rasisme»

«Det er jo ikke lov å si noen ting lenger. Hva skal man egentlig kalle dem?»

ISBN 978-82-15-07082-7