Forord

Denne læreboken er skrevet på basis av min doktoravhandling. Å ha et forskningstema som «normalitet i barnehagen» har vært en utrolig spennende, utfordrende og forunderlig prosess. I tillegg, å få anledning til å «se» et fenomen på ny i lys av en teori som for meg, til da, hadde vært nokså ukjent – Merleau-Pontys teori om livsverden og den levde kroppen – ga min forståelse en ny dimensjon. Å søke å forstå normalitet slik denne teoretikeren viser oss, har også vært en vesentlig del av det meningsfulle:

Det finnes ingenting som kan kalles et naturlig stadium for det tre år gamle barnet, men i stedet en foreløpig utviklingsstabilisering som finner sted rundt tre års alder. En slik dynamisk forståelse er mer opptatt av «barnets alder» enn «barndommens alder»

(…) Når det gjelder et barn på 7 år, så kan vi ikke definere utviklingsnivå basert på noen få markører som skal gi anledning til å klassifisere ham på et gitt stadium, vi må i stedet oppdage guttens individuelle dynamisme (Merleau-Ponty, 2010, s. 231).1

Å skrive en lærebok er i hovedsak en glede og en anledning til å gjøre dypdykk i refleksjoner, språkdrakt og kunnskap som man håper å kunne dele med andre i en mer tilgjengelig klesdrakt. Jeg har vært så heldig å få tiden jeg trengte til å skrive denne boken, av min leder, og dette har vært helt nødvendig for at boken skulle kunne bli en realitet.

At læreboken ble en realitet, er i all hovedsak takket være barnehagen – de ansatte og barna som lot meg og min forskning være en del av deres tilværelse over flere måneder.

1 There is no such thing as a natural stage of the three-year old child, but a provisional developmental stabilization that takes place around three years. Such a dynamic conception is more concerned with ‹the age of the child» than with «the age of childhood» (…) With a child of seven, we cannot define his developmental degree by a few signs that permit us to classify him in a certain «stage», we must discover his individual dynamism (Merleau-Ponty, 2010, s. 231).

Uten deres imøtekommenhet og raushet ville ikke studien min vært mulig, heller ikke læreboken. Institutt for barnehagelærerutdanning ved Universitetet i Stavanger samt mine dyktige veiledere, professor Eva Marianne Johansson og professor Ellen Ramvi, ga meg muligheten, tilliten og støtten til å gjennomføre studien presentert i avhandlingen, noe som er selve forutsetningen for denne læreboken. Mine tidligere veiledere har fortsatt tro på meg og at denne læreboken har noe viktig og nødvendig å formidle til barnehagefeltet – nemlig å forstå normalitet som et fenomen som handler mye om implisitte og eksplisitte forventninger samt å tydeliggjøre prosesser som viser hvordan normalitet vokser frem.

Til

ettertanke

Jeg hørte en historie en gang om en liten gutt i et afrikansk land. Han fikk mye ros fordi han kunne løpe så fort for å hente vann til familien sin. Fordi han løp så fort, hentet han mange flere bøtter med vann enn andre barn som ikke greide å løpe så fort. Familien flyttet til Norge, og sett i lys av vår kulturs syn på barn, ble det et problem at barnet løp så fort. Man lurte på hva som var galt med barnet som hadde så mye aktivitet i kroppen sin? I bokens innledende kapittel er det «Pippi» som får synliggjøre det unormale barnet som gjør alt barn ikke skal gjøre og som hverken tenker eller handler fornuftig. Kulturelt syn på barn kan vise oss ressurser eller problemer/ unormalitet, og slik farges vårt syn på og forventninger til normalitet som uttrykkes til barn i barnehagen.

Haugesund, januar 2023

Liv Mette Laastad Strømme

Kapittel 1

Introduksjon

I Tommy og Annikas liv er det foreldrene som er de sentrale representantene for normaliteten og det stabile borgerlige liv med omfattende regler og høvisk fremferd. Pippi representerer annerledesheten, den som går sine egne veier, og med den prisen det har, og den er svært høy, og i Pippis sko vil ingen egentlig være … (Solvang, 2006, s. 177).

Normalitet er et tatt-for-gitt-fenomen i barnehagen. Dersom man ikke reflekterer over og drøfter hvilken mening som legges i normalitet, kan barns livsverden innskrenkes. Pippi er en av barnelitteraturens største avvikere. Selv om mange kvinner løfter henne frem som et forbilde, betyr ikke det nødvendigvis at de vil være som henne. Pippis liv skiller seg fra andre barns liv. Hun gjør akkurat som hun vil, på tvers av normer og regler, selv om hun beskytter og hjelper andre når hun kan. Hun er kjempesterk og rampete. Pippi har egenskaper som gjør henne til et barn utenfor normalen.

Normalitet er et flertydig fenomen. Normaliteten kan både være undertrykkende når man peker på hvem som skal godkjennes som innenfor, og når man peker på hvem som skal stemples med avvik. Samtidig sørger normaliteten for at vi har sosial orden i samfunnet vårt. Noen vil like fullt hevde at vi må ta bort normaliteten for at et samfunn skal fungere som en nøkkel til mangfoldighet og god integrering (Solvang, 2006). Normalitet vekker følelser i oss, og har dype etiske og moralske sider ved seg. Barnehagens «Pippier» oppfattes sjelden som forbilder for de andre barna, hverken av ansatte eller av samfunnet ellers som barnehagens forventninger avspeiler. Pippi faller utenfor normen for hva som forventes av normal adferd og kommunikasjon i barnehagen. Hun står på stolen sin, på bordet eller på hodet om hun får lyst. Hun lager mye lyd, og hun følger ikke regler dersom de ikke gir mening for henne. Pippi går ikke på skolen og kan ikke matematikk. Hun er snill, impulsiv, rampete og empatisk med mye vitalitet og livsglede. Disse egenskapene og kvalitetene er ikke de som i hovedsak bifalles og oppmuntres i barnehagen. Snarere tvert om jobbes det med å lære barna å tenke og handle fornuftig, noe som innebærer å være gode på selvkontroll – og med lavmælthet heller enn yrhet. Det normale barnet er et rasjonelt og fornuftig barn.

Hva er normalt – og hva er avvik?

I bokens første kapittel beskriver jeg i et metaperspektiv forventninger til barn og normalitet, og viser til studiens resultater knyttet til standardbarn og standardansatte når det rasjonelle barnet er målet for barns utvikling i barnehagen.

Når det dreier seg om observasjon av egenskaper, væremåter, tenkning, opplevelser og følelser, er vi gjerne opptatt av om det vi observerer, er typisk eller vanlig, hva som er normalt. Når er det normalt for barnet å si sitt første ord? En vanlig måte å definere normalitet på er å legge til grunn hvor vanlig noe er eller hvor hyppig noe forekommer. Da undersøker man større grupper mennesker og kartlegger forekomsten av det fenomenet man er interessert i.2 I neste kapittel viser jeg samtidig at normalitet kan forstås og defineres ulikt, avhengig av konteksten normaliteten opptrer i.

Jeg har ofte hørt barnehageansatte uttale at vi har for snevre rammer for normalitet. De sier at dette er grunnen til at mange barn havner utenfor. Gjennom feltarbeid i barnehage opplevde jeg at både ansatte og barn uttrykte sine forventninger til normalitet på ulike måter. Men hva er egentlig normalitet? Det alminnelige er så alminnelig og vanlig at vi ikke tenker på det i det hele tatt (Steinsholt & Ness, 2016). Vi tar det for gitt, og det er ikke engang oppe til diskusjon eller refleksjon. Slik er det også med normalitet. Alle vet jo hva det betyr å være normal, eller? Er det ikke nokså opplest og vedtatt hva dette er? Om normalitet tas for gitt, får vi ikke øye på de etiske og moralske dilemmaene som ligger i arbeidet vårt når det såkalt alminnelige er at vi tenker og handler på refleks når vi utfordres i verdi- og moralspørsmål (Johansson et al., 2015; Pettersen & Simonsen, 2013).

Standarder for normalitet forandrer seg. De utfordres også, og dette er det viktig å vite om, reflektere over og ta dypt alvorlig for alle som arbeider med barn. For at et samfunn skal fungere, behøves regler og normer og enkelte rammer for fortolkning som er felles for oss alle. Vi straffer de som bryter lovene våre, og vi viser på mange ulike måter at vi forventer at innbyggerne i et samfunn aksepterer og lever etter gjeldende regler og normer. Dette forstås gjerne som normativitet. Men hvor grensene går mellom normativitet og normalitet, hva som er normalt og hva som er avvik, er noe som varierer, både med tanke på tiden vi lever i, og kulturelle forskjeller (Eriksen 2

& Breivik, 2006). Dersom vi ikke innser dette, kan vi gjøre stor urett overfor barn. Flerspråklige/-kulturelle barn i barnehagen nevnes som et særlig aktuelt eksempel.

Barnehageansatte er gjerne opptatt av mangfold og ønsker å skape rom for ulikheter. Ansatte i studien om normalitet i barnehagen3 ønsker ikke å definere normalitet for smalt. Barnehagelærer Ine4 sa det slik: «Alt er jo ikke normalt, men vi har jo et vidt spekter. Så en må jo tåle noe, for mye er jo normalt også!» Ansatte understreker at de ikke ønsker å «sette barn i bås», at dette ikke er deres oppgave å gjøre: «Vi setter dem ikke i en bås, vi gjør ikke det!» (Ane, barnehagelærer). Så hva er da problemet, om det finnes? Det er forventninger til barnehagelærere gjennom Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (Kunnskapsdepartementet [KD], 2017) og fra samfunnet for øvrig om å skape velfungerende, normale barn. Dette vil si at ansatte, i samarbeid med barnet selv, skal legge til rette for at barnet får en så normal utvikling som mulig den tiden det er i barnehagen. Da er det av betydning å ha perspektiver på og kunnskap om hva normalitet kan være, og hva vi tenker i vår barnehage at normalitet er.

Bakgrunn for boken

Denne boken er skrevet med bakgrunn i studien min, som utgjør en undersøkelse av normalitet i barnehagen sett fra barns og voksnes perspektiv. Jeg har gjort kvalitative undersøkelser gjennom intervju av ansatte og videoobservasjoner i barnehagen. Jeg tok utgangspunkt i livsverdenontologi og en fenomenologisk hermeneutikk (teori og metode). En fenomenologisk basert teori innebærer at forskeren ytrer seg med forsiktighet og respekt for at man aldri helt kan kjenne den andre, og at det ikke finnes absolutter eller objektivitet i forskning som impliserer mennesker. Metodisk valgte jeg, med basis i hermeneutikken, å gjøre videoobservasjoner og intervjuer med ansatte. Her var barns og barns og voksnes interaksjoner sentralt. Videre grunnlag for studien er intervjuer med samtlige ansatte ved barnehagens avdeling samt med en assistent og to barnehagelærere i tillegg – totalt sju intervjuer. Ved hjelp av livsverdensontologi og hermeneutikk var formålet altså å forstå fenomenet normalitet slik det leves og erfares av barn og ansatte i barnehagen. Hermeneutikken plasserer forståelsen i sentrum for hele menneskelivet, der tolkning står sentralt, samt syn på kunnskap og sannhet som tolket i en tid og en sammenheng.

3 Normalitet i barnehagen. Ansatte og barns forventninger til det å «være normal» (Strømme, 2019).

4 «Ine» er et fiktivt navn, og alle ansatte og barn i studien min er anonymiserte. Det samme er barnehagen, byen jeg forsket i, osv. Dette for å ta vare på personvernet.