STOFF #43

bergen

•

d e s e m b e r 2020

•

n r 43

•

å r ga n g 6

Hører planter på musikk? m e to o i da n m a r k

•

j u l e gav e t i p s

•

g r a f i t t i - s a fa r i

•

antikvitetsbutikker i bergen

ER DU INTERESSERT I Å JOBBE SOM FRIVILLIG? møt oss på: NY@KVARTERET.NO KVARTERET.NO FRIVILLIG.NO FACEBOOK.COM/KVARTERET

innholdsstoff

9

4

LEDER

5

TRE KULE

6

LESERINNLEGG

7-8 9-11

HØRER PLANTER PÅ MUSIKK?

12-13

TEATERANMELDELSE: SLIK VAR DET

14-15

DA METOO KOM TIL DANMARK

16

BROSTEINSTELEGRAFEN

17-20

FOTOSTOFF: IVO EK

21-22

HEYERDAHL I VINDEN

23

BASSER I DRESS

24-25

LØST GJENFORTALT

26-27

ANTIKAPITALISTISKE JULEGAVETIPS

28-31

MED GATEN SOM GALLERI

32-33

MÅNEDENS DEBUTANT

34-35

SAMLEOBJEKTER I SENTRUM

36-37

MUSIKKQUIZ

39

21

KORRESPONDENTBREV FRA BERGEN

28 32

KONTAKTANNONSER

17 ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør

Åsalinn Arntzen Dale Hans Magnus Støp Meland Amalie Vadla

fotoredaktør

Nina Thuestad Forus

nettredaktør

Aksel Persen

some-ansvarlig webmastere

Simen Peder Aksnes Aarli Emilie Hemsett, Ingvild Stensland

illustrasjonsansvarlig

Zilvinas Andriuskevicius

art director

Ane Martine Tømmeraas

redaksjonen

Amanda Schøyen, Christine Hausken Kjærandsen, Daniel Arnesen Sellami, Helene Gammelmark Pedersen, Ida Giske, Ida Otilde Haugland, Idun Kjøl Wiig, Ingrid Kallestad, Jørgen Engebret, Karl Anders Bondø, Kaspara Aavik Stoltze, Martin Lie-Nielsen, Mats Vederhus, Natalie Preminger, Oscar Gussiås, Selma Ebne Røeggen, Simen Peder Aksnes Aarli, Sol Sandvik, Stine Jahnsen Guttormsen, Synnøve Reitan

foto/illustrasjon Embla Müller, Fredrik

Geving Bedsvaag, Kari Orvik Olsson, Marthe Hagelien

grafikere Mimi Hemsett daglig leder Natalie Preminger styreleder Jògvan Helge Gardar forside Simen Peder Aksnes Aarli publiseringsdato 01.12.2020 trykkedato 30.11.2020 trykkeri Schibsted trykk

lederstoff

17 MILLIONER I MASSEGRAV Det koker i den danske koronadebatten. Og det med god grunn. 16. november besluttet den danske regjeringen at all mink skulle avlives grunnet smittefare fra en mutert versjon av koronaviruset. Hurtig avliving ville bli belønnet. Minkbøndene har fortvilt på vegne av eget livsgrunnlag, men også på en uverdig død for millioner av mink. Bildene fra massegraver der mink tyter opp fra jordsmonnet gjør ikke saken mindre horribel.

Håndtering av viruset har skapt store reaksjoner og en regjeringskrise med flere følgefeil. Men hva er det vi egentlig reagerer på? Dagbladet og VG var raskt på banen med å rapportere om uverdige forhold under avlivningen. Det kommer også fram at regjeringen har handlet med tvangsbestemmelser uten lovmessig grunnlag, noe som har fått minkbønder til å rase. På toppen av det hele viser det seg også at dumping av minken skjer i et lokalt badevann, som medfører en fare for forurensning av dette vannet.

Det er klart at alle Skandaler med stor S får stor plass i tabloidavisene. NRK på sin side valgte å gi saken ganske så ensrettet fokus på det økonomiske tapet av arbeidsplasser, samt smittefaren ved det muterte viruset.

Det er tydelig at økonomisk tap trumfer tap av dyreliv og dyrevelferd i nyhetsbildet, for ikke å nevne tap av et sunt miljø der mink ble dumpet. Bør vi ikke kreve mer av et statlig medie som skal håndtere nyhetsbildet på en nyansert og ansvarlig måte?

portere om uverdige forhold i forkant av denne krisen, eller som har stilt spørsmål om hva som skjer videre i minkbransjen. Vi gremmes av bildene der mink ligger døde og stablet etter gassavlivning. Vi snur oss når videoene av lastebiler tømmer dyrekroppene i massegraver.

Men hvorfor er dette så mye verre enn den industrien vi allerede vet har foregått bak lukkede dører?

Minken har levd i uverdige forhold så lenge industrien har eksistert, og selv om avlingen har vært spesielt uverdig under minkkrisen, kan ikke dette overskygge bransjens utgangspunkt. Minken som naturlig lever i territorier på cirka to og en halv kilometer, med tilgang til vann, vekster og jaktmuligheter, blir sperret inne i små nettingbur, der atferdsproblemer er et vedvarende fenomen.

Under masseavlivningen har sytten millioner dyreliv gått tapt, og enda flere ville det blitt om bransjen hadde fortsatt. Danmarks pelsindustri er en av verdens ledende, og inntil minkkrisen oppstod hadde de den største avlen av mink. Nå ser det ut til at hele industrien avvikles for godt – det er i det minste lov å håpe.

I Norge er det vedtatt å avvikle hele pelsdyrindustrien innen 1. februar 2025. Hva er neste steg for vår egen del? Stiller vi oss kritiske til den danske håndteringen av minkkrisen, burde vi også stille oss kritiske til utenlandsk oppdrett av pelsdyr. Å forby import av pels burde da være en selvfølge.

Jeg er kritisk til NRK sin dekning av skandalen, men kanskje mest bekymret over kortsiktig fokus i denne saken. Dessverre er det få som er på banen for å rap-

«vi snur oss når videoene av lastebiler tømmer dyrekroppene i massegraver. men hvorfor er dette så mye verre enn den industrien vi allerede vet har foregått bak lukkede dører?»

04 stoff

Åsalinn Arntzen Dale ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

desember 2020

K O M M E N TA R S T O F F

Foto Amanda Iversen Orlich

Foto Privat

Foto Privat

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom dudu skulle utdet av det Dersom skullehahaproblemer problemermed med åå finne finne ut selv.selv.

Selma Moren Debattansvarlig i Dagsavisen

Viktor Bugge Knappetrekker/kunstpresser selskapet Frekt

Jeg fikk en åpenbaring en gang.

Det var i den blå sofaen på NRK, den som står utenfor Dagsnytt 18-studioet. Den du sitter og venter i før du skal inn å debattere.

Det var snakk om to minutter. Likevel hadde jeg brukt hvert bidige sekund siden de inviterte meg til å tenke på «hvorfor meg», og om jeg kom til å falle av stolen eller kaste opp på programleder Espen Aas.

Det er lett at hodet koker. Man føler at ting er viktigere enn de egentlig er og gjør ting som kort tid etterpå fremstår som katastrofale. Når terskelen for å ta opp datamaskinen i lommen er så lav som den er, er det helt kritisk at du klarer å skille det viktige fra det uviktige. Du må bygge intuisjon på hvilke ting som haster, og hvilke ting som kan vente, eller droppes helt: Gi faen, men bry deg som faen! Si det du skal gjøre, og gjør det du sier du skal. Avpass farten. Sov hvis du føler for det! Dans og skipp. Si ifra om dyr mat er drit.

Skriv skikkelig. Se opp, ned og til sidene. Lær deg verktøyene du bruker godt. Alltid sjekk internt før eksternt. Bygg et trygt rede. Omgi deg med bra folk og behold de der. Ikke tøff deg. Forstå, ikke pugg. Hjelp folk til å forstå det du forstår. Vær skilpadde når det trengs – hare når det trengs. Og husk at du når som helst kan bytte sittestilling.

Jeg kom skjelvende opp trappa på Marienlyst, og ble ikke ofret et blikk av de som skulle inn før meg. Det var to politikere, og selv om de straks skulle debattere mot hverandre, storkoste de seg. Dresskledde, bredbeinte og lattermilde. Jeg satte meg ned, med «unnskyld for at jeg eksisterer»-holdningen min, sjokkert over hvordan de kunne være så bakoverlente og selvtilfredse, sekunder før de skulle inn i en alvorlig debatt.

Til slutt brøt jeg inn og spurte om de ikke skulle inn nå – på live TV og radio. De skvatt opp, tørka av seg gliset og gjennomførte en helt okei debatt.

Fra den dagen av bestemte jeg meg for å aldri takke nei til noe, selv om jeg var redd for å kaste opp på Espen Aas. Det er ikke bare verden som bestemmer hvem som fortjener en plass i den blå sofaen. Du bestemmer litt du også.

DESEMBER 2020

i

musikk-

Veronica Westhrin NRKs korrespondent i Washington, D.C.

Lytt til gode råd, men følg eget hjerte. Reis, opplev, utforsk, lær. Ta deg fri. Noen dager, måneder, år. Opplev nye steder, nye land.

Bruk beina, hesteryggen, tog, båt, buss. Og fly, om du må. Skru av telefonen mest mulig.

Fyll ryggsekken med bøker om stedene du besøker, og andre klassikere du burde ha lest, men aldri rakk lese. Lonely Planet-boken er uansett et must. Bo hjemme hos lokale familier. Bli kjent med folk. Lær språket og kulturen. Besøk museer, teatre. Meld deg på et salsakurs, keramikkurs. Eller noe helt annet.

Tenk litt mindre på hva andre måtte mene, og litt mer på hva du vil. Når du sitter der og er 50 er det ingen som bryr seg om du begynte å jobbe et år eller to senere fordi du tok et utradisjonelt valg. Kanskje er det nettopp de utradisjonelle valgene som bringer deg videre.

Eller gjør som Rolf Jacobsen: Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

STOFF 05

det kreves radikale tiltak Tekst Eline Aresdatter Haakestad, klimabyråd (MDG) Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius Foto Simen Peder Aksnes Aarli

Bergen kommune har som mål om å være utslippsfri innen 2030.

LESERINNLEGG Klimakrisen har blitt nedprioritert gjennom hele min levetid. Samtidig blir budskapet fra klimaforskerne tydeligere og tydeligere: Verden trenger hurtige, dyptgripende endringer. Med forskning i ryggen står vi som MDG-politikere og forsvarere av gjennomgripende forslag rakrygget når reaksjonene hagler fordi vi krever klimatiltak som monner. Mange ganger har jeg blitt konfrontert av BTs lesere i kommentarfeltene med at tiltakene vi foreslår er «urealistiske» og «virkelighetsfjerne». En liknende kritikk kom fra statsminister Erna Solberg i 2017 da hun uttalte i VG at «Norge vil stoppe opp med MDGs politikk». Dermed fortsetter det å være en en gigantisk kløft mellom de endringene vi vet må skje og hvordan dette blir fulgt opp i praksis.

Uavhengig av om statsministeren har vært Gro, Kjell Magne, Jens eller Erna, har regjeringen forsømt, utsatt eller nedprioritert helt nødvendige tiltak. Det er uholdbart

og urettferdig. Konsekvensene av en varmere klode er at polisen smelter, at vi får mer ekstremvær, mer tørke og stigende havnivå. Det er et levelig klima og en beboelig klode vi står i fare for å miste. Mennesker verden over rammes allerede av et endret klima, og det vil også vi i Norge kjenne på. Vi kan unngå de verste scenarioene, men da må vi ta klimakrisen på alvor og kutte utslipp i det tempoet og den størrelsen som trengs.

I min første uke som klimabyråd leverte vi et klimabudsjett som viser hvordan Bergen kan kutte sine utslipp fram mot 2030. Et samlet bystyre, utenom FrP, satte i 2016 et fossilfritt 2030 som mål for kommunen, og klimabudsjettet peker på tiltakene som må til for at vi skal nå dette målet. Noen av tiltakene som listes opp av kommunen omtales som «radikale tiltak». La oss innrømme det først som sist, å be bergenserne resirkulere eller ta en kjøttfri dag er ikke nok for å nå klimamålene. Kommunen må gå mer drastisk til

verks – forbud mot fossilbiler og påbud om biodrivstoff for fly er noen av tiltakene som foreslås i klimabudsjettet.

Som byens øverste ansvarlige for klimapolitikken er jeg heller ikke fornøyd med måten vi måler utslippene på, fordi jeg vet at mye havner utenfor. Hvem tar ansvar for å kutte klimagassutslippene fra skip som passerer kommunens grenser til sjøs, eller utslippene fra produksjonen av varer i andre land som nordmenn gjør krav på med vårt skyhøye forbruk? Og hva med størsteparten av utslippene knyttet til flyturene til og fra Oslo på Flesland? At det er vanskelig å kutte utslipp er en dårlig unnskyldning som våre tidligere statsledere og politikere har tatt i bruk. Vi må ta den vanskelige samtalen sammen, politikere, næringsliv og innbyggere, om hvilke tiltak som skal innføres og når de skal innføres. Sånn ruster vi byen for de helt nødvendige endringene som må komme.

«at det er vanskelig å kutte utslipp er en dårlig unnskyldning som våre tidligere statsledere og politikere har tatt i bruk.»

06 stoff STOFF 8

desember 2020

samfunnsstoff

korrespondentbrev fra bergen

Tekst Frida W. Lindland Foto Simen Peder Aksnes Aarli Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

LESERINNLEGG

En utvekslingsstudent fra Volda møter byens realiteter.

(Leses med stemmen til Morten Jentoft, eller Anders Magnus hvis du ønsker en østlandsk tone.)

I mangel på utvekslingsmuligheter i en usikker tid, bestemmer jeg meg for å kjøre titimer over fjellet. Jeg flytter, midt i koronapandemien, til byen som ga det norske folk svartedauden. Jeg flytter til Bergen.

Det begynner så bra! Blant alle de rare fjesene somvandrer på Nøstet finner vi en fast solplass – på en brygge rett utenfor døra. Det er rene sydenferien!

Gangavstand til havet, sol til å få skille av, masse badende studenter, og andre av den ikke-studerende sorten.

den tiden hvor jeg absolutt ikke prøvde å finne meg selv, men likevel bodde på internat og delte rom. Vi er en firkløver, vi fire, i Nøstegaten. Sammen utforsker vi havna, vi pilser på Nordnes, vi smetter inn på vors hos ukjente og kjente, vi erobrer kvelden, og natten – for et eventyr dette blir!

«Ke det gåri» Det var en gang Café Opera, hvor jeg raskt Den lille nasjonen innser at kleskoden i denne forunderlige byen Plutselig finner jeg meg selv på et sted er en annen enn mitt tilhørende utdanningssted. hvor menneskene trasker rundt i en hygamle damer er så grove i Plutselig er jeg omringet av modellaktige kids brid av gummistøvler og cowboyboots. haster forbi i en blanding av Fretex-jakker Hvor gamle damer er så grove i målet målet at du er glad du ikke bodde som og Ganni-boots. Ved den velkjente bardisken i at du er glad du ikke bodde her før endenne kaféen rett ved teateret, menger jeg meg metersregelen. Hvor du tar deg selv i å her før enmetersregelen brått med dem som ikke kan beskrives som noe tenke at “det var da satans mange tyske annet enn «gamle slagere»; selv om dette absoog danske turister her”, før du skjønner at de innfødte prater en variant av norsk så ulik din. Sol, latter, smil, stup – hva er dette for slags para- lutt ikke er et begrep jeg vanligvis bruker om mer enn Hvor såkalte rappere vimser rundt i en tåke av sliten dis jeg har emigrert til? Som utvekslingsstudent er kjipe DeLillos-låter. ekstravaganse og total forvirring. Hvor øst møter det ikke like lett å finne seg venner, spesielt ikke i en vest og de sju fjellene som kranser rundt det 100 me- by preget av et så sterkt hat mot andre enn Brann- Bergen er full av mennesker som åpenbart vet ter store sentrum gir navn til alt mellom legesentre supportere. Heldigvis har jeg kollektivet mitt. Der er hvordan man skal kle seg i en by hvor det visstnok i toppetasjer og bryggerier i kjellere. Plutselig finner det til og med en annen utvekslingsstudent fra Volda, alltid regner, og samtidig se on point ut. Jeg trekkes den samme lille studiebygden jeg kjørte i timer bort mot disse høytståendvesenene som kalles bergensere, jeg meg selv i byen som så mange mener er en fra! Og to andre, som jeg kjenner fra en svunnen tid, og faller i snakk med noen her og der. egen nasjon. Jeg bor i Bergen.

«…

.»

desember 2020 stoff

STOFF 07

«bergen er full av mennesker som åpenbart vet hvordan man skal kle seg i en by hvor

det visstnok alltid regner, og samtidig se on point ut.»

På gaten en torsdagskveld møter vi en som absolutt ikke vil høre at han må plukke opp søppelet han nettopp kastet fra seg på bakken, fordi han jo «har hatt samfunnstjeneste» og vet “hva det går i”. Det er denne kvelden det sakte siver inn.

Etter en rekke andre møter med bergensere som ikke forstår «ke det gåri», innser jeg det: menneskene jeg så lenge har sett opp til i byen under den der skyen, er norges mest pretensiøse og nesevise befolkning.

Sammen med dem lever en hel motkultur av Lars Vaulars lyriske garde. Misforståmeg rett, disse er også bergensere, javisst, de er bare av et annet slag enn det jeg noensinne hadde sett for meg at jeg skulle komme over i en så opphauset nasjon. Med ett, lengter jeg tilbake over fjellene jeg så lykkelig kjørte vekk fra i sommer.

Utsikter Høsten siger innpå. Det som begynte så bra har gått

over i en trykkende stemning, det hele føles lummert.

Fortsatt har jeg ikke karret meg opp på de syv fjellene, kun knappe fire. Fortsatt har jeg ikke vært på halvparten så mange av barene med de avantgarde navnene som jeg så for meg. Likevel sitterjeg igjen med en følelse av at jeg ikke kan klandres. Elefanten i rommet er selvfølgelig min egen mangel på sosial intelligens.

Jeg dro til Bergen i håp om å stifte nye bekjentskap.

Noen som kunne lære meg kodene, som visste å manøvrere seg over den løvtunge brosteinen uten å skli.

Javisst, kollektivet mitt er absolutt sosialt oppegående – gjennom dem har jeg skaffet meg en rekke bekjente.

Men det blir med det. Til og med i Bergen skaper det noe uggen stemning å hele tiden ta opp politiske diskusjoner – attpåtil være frekk i kjeften med de som jeg motvillig plaprer med mellom et par øl.

Det er greit, Bergen. Så har dere kanskje ikke kommet like langt akkurat på den fronten. Sånn er det jo fort når man bestemmer seg for å dra på utveksling: det er ikke alt som klaffer. Noe krasjer med kulturen der du selv kommer fra. Jeg sitter igjen med en følelse av utenforskap, i den forstand utenforskap kan føles på et så offentlig og uhøytidelig sted som en bar. Det er noe med miljøet, den fine linjen fra kidsa, til slagerne, til de som ikke helt har funnet rytmen noe sted, til oss – de utenforstående.

I løpet av mitt opphold har jeg kommet i snakk med en del, og de har gitt nye perspektiver – horisonten min har brettet seg ut, jeg ser lenger enn til Ulriken, men jeg kom meg aldri til dalen. Kanskje jeg en gang returnerer til dette underlige stedet, som preger det norske folk. Eller kanskje får jeg aldri muligheten til å dra tilbake. Uansett kommer Bergen alltid til å være der, langt der borte, i enden av Fløibanen.

VIL DU BLI MED I STOFF? vi søker

Ansvarlig redaktør (2021) Daglig leder (2021) Grafikere Journalister Illustratører vil du være med å forme magasinet videre? send søknad til red@stoffmagasin.no STOFF 08

oktober 2019 stoff

k u lt u r s t o f f

GRØNNE PLANTER OG MELODIØS SYNTH Plantasia Er det dette albumet du bør spille for plantene dine? Og kan det Plantasia: også være en terapeutisk plate for å stresse ned i eksamensperioden?

Tekst Idun Kjøl Wiig Foto Kaspara Stoltze, Idun Kjøl Wiig og Simen Peder Aksnes Aarli

Tidligere i år kom jeg over et interessant musikkfenomen. Et albumcover viser en tegning av to smilende figurer som klemmer en potteplante de nesten går i ett med. Jeg trykker play, og svevende sanger med navn som «Concerto for Philodendron & Pothos» og «Swingin’ Spathiphyllums» strømmer ut i rommet.

planter har blitt en stor trend i urbane miljøers hus og hjem, og Plantasia har dermed gått rett inn i tidsånden. Mens jeg leter etter mer informasjon om albumet finner jeg ut at det visstnok påvirker planters vekst. Er dette reelt? Og hva slags andre virkninger kan lystig 70-talls-elektronika ha på planter og menneskene som elsker dem?

Mother Earth’s Plantasia – Music for plants and the people who love them er et album fra 70-tallet, men takket være Youtubes algoritmer har albumet fått sin renessanse. Grønne

Fra plantebutikk til kultfenomen Det var komponisten og elektronikapionéren Mort Garson som i 1976 ga ut albumet. Plantasia ble først solgt i plantebutikken Mother

desember 2020

Earth’s Plant Boutique i California.

Kjøpte du en plante der, fikk du Plantasia på kjøpet for å spille albumet for plantene. Hver sang passer til ulike plantefamilier: «You Don’t Have to Walk a Begonia», «Music to Soothe the Savage Snake Plant» eller «Baby’s Tears Blues». Tanken er at potteplantene dine vil få et bedre liv om du spiller denne musikken for dem.

Da platen kom ut på 70-tallet ble den ikke særlig populær, men i løpet av de siste årene har Plantasia fått tilnærmet kultstatus. På grunn

av den økende populariteten valgte Sacred Bones Records å gi ut platen på nytt, og den selges i dag sammen med plantefrø som kan dyrkes til albumets lystige toner.

Hva sier forskerne?

I tidsskriftene Nature og Frontiers in Plant Science har forskere funnet eksempler på såkalt «lydvibrasjonsrespons» hos planter. Fra før er det kjent at planter kan reagere på stimuli som berøring og vibrasjoner, men det er vanskelig å si om det er en unik respons på lyd.

stoff 09

k u lt u r s t o f f

Frans (til venstre) og Geir (til høyre) etter eksperimentet er ferdig.

Siden musikk er en så kompleks sammensetning av forskjellige frekvenser, amplituder og toner, kan man ikke si hva det er plantene faktisk reagerer på. Forskerne har så langt ikke klart å konkludere med hvorvidt musikk virker inn på plantevekst. På vegne av vårt eget lille nisjemagasin har jeg valgt å ta saken i egne hender. På to uker utførte jeg et hypotetisk forsøk på effekten av plantemusikk.

Eksperiment: Musikk som vekstmiddel?

Da jeg startet mitt eget forskningsprosjekt kjøpte jeg inn to like filodendroner, plasserte dem i tilnærmet like omgivelser (les: i vinduskarmen) og vannet dem akkurat like mye i løpet av en to ukers periode. Den ene planten spiller jeg hele Plantasia for hver morgen, og den andre ikke. Jeg har kalt planten som

10 stoff

har hørt på Plantasia for «Frans», og den andre for «Geir». Før jeg begynte eksperimentet, målte jeg lengden på det lengste bladet på hver plante: Frans målte 15 cm, og Geir målte 20 cm.

I løpet av perioden har begge planter kun vokst én centimeter. Det kan se ut som musikken ikke har noen effekt likevel. Mulige feilkilder kan være eksperimentets korte prøvetid, at plantene fikk ulik mengde sollys, eller at bråk fra gaten har overdøvet Platanias lystige toner. Én forskjell er imidlertid at man kan se at bladene til Geir henger mer ned enn den andre. Det kan være tilfeldig, eller så kan det være at Frans ble sterkere av å høre på plantemusikk? Forskning har så langt ikke klart å bevise at musikk påvirker plantevekst. Heller ikke med min egen forskning er jeg nærmere å avgi en konklusjon.

Musikk med terapeutisk effekt Det er altså usikkert om Plantasia kan ha noen effekt på plantene mine. Men hva med effekten for «the people who love them»? Det er en kjent sak at musikk har stor effekt på mennesker – også utover at det er fint å lytte til. Mange bruker det til å gire seg opp, roe seg ned, gjøre seg sentimental eller glad. Nå i eksamensperioden bruker man gjerne musikk for å konsentrere seg på lesesalen, eller som et deilig og avslappende avbrekk når man kommer hjem. Musikk kan også ha stor effekt på helsen vår, og musikkterapi er forskningsområdet som studerer nettopp denne sammenhengen mellom musikk og helse.

Ifølge Brynjulf Stige, professor i musikkterapi ved Universitetet i Bergen, er det en rekke komponenter som spiller inn når man skal finne

ut hvilken type musikk som passer til hver enkelt person og situasjon.

Hvordan kan musikk hjelpe på eksamensstress og slitne studenter?

– Mange opplever at de stresser ned og blir mer konsentrert når de setter på rolig bakgrunnsmusikk som de liker. Mens for andre vil bakgrunnsmusikk være forstyrrende. Så her må du rett og slett prøve deg fram og finne ut hva som fungerer for deg.

Lystige toner, humørfylte melodier og beroligende rytmer. Plantasias instrumentelle sanger skaper en rolig atmosfære uansett situasjon. Hva slags musikk som roer en ned kan likevel variere fra person til person.

Stige forteller at det handler blant annet om preferanse og identitet.

Det er imidlertid ikke bare kulturell

desember 2020

k u lt u r s t o f f

«tanken er da at potteplantene dine vil få et

bedre liv om du spiller denne musikken for dem»

bakgrunn og personlig smak som spiller inn på hvilken musikk som virker avslappende. Stige forklarer at musikkens virkning også kan ha en biologisk funksjon.

– Det er ikke tilfeldig at en musikksjanger som vuggeviser er preget av sanger med forutsigbare melodier i et mellomleie, og en rolig puls med rundt femti til seksti slag per minutt.

Som voksne kan vi kanskje savne det å bli vugget av og til, men da er musikken en mulighet, forteller Stige.

som høres ut som en blanding av soundtrackene til Super Mario Bros og Det var en gang et menneske.

Uansett kan det ikke skade å sette på litt hyggelig synth-elektronika innimellom, verken for kropp, sjel eller potteplanter.

Det er fortsatt verken bevist eller motbevist om musikken i Plantasia påvirker planters ve og vel, men selv om plantene dine kanskje ikke får noen effekt av nisjealbumet fra 70-tallet, får kanskje du det? Det kommer jo selvfølgelig an på om du liker å høre på melodiøs elektronika

desember 2020

stoff 11

k u lt u r s t o f f

mellom døden og livet En alkoholisert maler står overfor sin kanskje siste dag på jorden. Fosses nyskrevne monolog er absolutt interessant, men den lite kompliserte handlingen gjør stykket mindre engasjerende enn det kunne vært.

Tekst Ida Otilde Haugland Foto Pressefoto, Jenny André Det regner pingpongballer over den gamle mannen.

Forestillingen denne kvelden var på mange måter en spesiell opplevelse.

Ikke bare er det Jon Fosse som har skrevet stykket – mannen som er behengt med nominasjoner fra Nobels Litteraturpris. Slik var det (DNS) er nemlig hans første teaterstykke på 10 år, og forestillingen er stykkets urfremførelse. For øvrig ble det også siste premiere på Den Nationale Scene før teateret igjen stengte ned.

Stykket spilles på DNS’ Lille Scene.

Veggene rundt scenen er dekket med lerret og viser en video av en mann, stykkets hovedrolleinnehaver, som sykler rundt i Bergen. Den lille scenen er omringet av stabler med malingsspann og rekker med bøker,

12 stoff

som danner den aldrende kunstnerens atelier. Kun et hjørne er satt av til mannen bak kunsten. Her ligger en sovepose, en lampe og noen flasker.

I begynnelsen ligger også stykkets eneste karakter her, sovende med ryggen til. Han ser ingen grunn til å stå opp til enda en dag.

Ren kunstner Gerhard Pettersen er en skuespiller med lang fartstid i teateret. Han er trygg og står stødig på scenen. Han fyller rommet, uten å utkonkurrere Fosses fine og underfundige replikker. Iført underbukse, lang regnfrakk og sjøstøvler ligner han en blotter. Oppførselen skaper assosiasjoner til en ekkel gammel mann:

han drikker, jokker og kommer med sleivete kommentarer. Det rene oppsynet – en flekkfri regnfrakk, en kritthvit underbukse og Pettersens rene trekk – gjør at jeg likevel ikke helt tror på karakterens vulgaritet.

Selv når han tar malerkosten fatt og etter hvert har klint seg inn med hvit maling, virker det hele litt for rent.

Det blir klart at kunsten er alt denne mannen har. Han er forlatt av flere koner og har ikke sett barna sine på årevis. Bildene av de elskede barna oppbevarer han i en bibel.

Kristendommen er blitt en viktig del av kunstnerens liv, og skal erstatte alt det han har mistet. Hver dag starter han med å be Fader Vår

på sengekanten. Akkurat denne dagen glemmer han å gjøre dette - et urovekkende varsel om at denne dagen blir annerledes. Han prøver gang på gang å begynne på bønnen, men klarer ikke annet enn å gjenta «til jord skal du bli». Det virker som han forkynner sin egen jordpåkastelse. Sårheten over livet han har levd er tydelig – han har ingenting som blir igjen etter seg. Kunsten er solgt og barna er borte.

Klassisk Fosse Etter hvert som stykket skrider frem, kommer mannens bakgrunn og personlighet frem gjennom hverdagslige gjentakelser med dypere mening. Dette er Fosses varemerke.

desember 2020

k u lt u r s t o f f

«det blir klart at kunsten er alt denne mannen har.»

Gerhard Pettersen som fordrukken kunstner.

Ved å klage på kvinnen som kommer innom ham hver dag, blir det klart at han savner hennes daglige spørsmål. Kvinnene som har forlatt ham mener at han har prioritert kunsten over dem, og dermed blir ikke kunsten bare et livskall, men også et offer. På særlige steder i stykket, kanskje i de øyeblikkene hvor virkeligheten treffer ham, regner det pingpongballer fra luker i taket over ham. Hvorfor det akkurat er pingpongballer som treffer ham, er uvisst.

Noe skurrer Selv om stykket som helhet fungerer bra, er det flere elementer som virker litt tilfeldige. Det er

desember 2020

vakkert når maleren tråkker i malingsspannet og drar malingen utover gulvet, men det gjør ikke så mye mer enn å kroppsliggjøre kunsten. Av og til danser han til Bach med knallblå øretelefoner.

Det bryter opp fargepaletten på scenen, men jeg får ikke kunstneren til å passe til de moderne øretelefonene. Teknologien virker malplassert. Det samme skjer når kunstneren noen ganger bruker et håndholdt kamera for å betro seg direkte til oss, selv om publikum sitter mindre enn to meter unna.

Kamerabruken virker feil i hendene til den gamle mannen, og passer ikke helt inn i det klassisk møblerte atelieret.

Kunstnerens personlige hjørne.

Misforstå meg rett, stykket er absolutt godt. Det er interessant å følge kunstneren og hvordan livet ikke ble slik han så for seg. Stykket har et interessant tema, teksten er god og utviklingen i stykket fungerer godt. Men det virker som om stykket mangler det siste giret. Vi kommer aldri helt under huden på kunstneren. Hva er det som egentlig driver ham? Hvorfor kunsten? Vi sitter igjen med en figur som heller mot en parodi på en bitter og glemt kunstner, heller enn en karakter med en faktisk personlighet.

stoff 13

k o m m e n ta r s t o f f

DA METOO KOM TIL DANMARK, IGEN En ung danskers tanker om debatten og generationsforskellen.

Tekst Helene Gammelmark Pedersen Illustrasjon Embla MĂźller

14 stoff

desember 2020

k o m m e n ta r s t o f f

I September stod Sofie Linde, en kendt dansk journalist, frem og fortalte om de oplevelser hun har haft med sexisme i den danske mediebranche. Herefter bakkede hundredvis af kvinder i forskellige brancher op. Efter det overvældende antal af vidnesbyrd ruller snebolden. Flere chefer og politiske ledere bukkede under for det massive medie- og samfundspres og gik af. Endnu en gang debatterede vi sexisme i Danmark. Men hvorfor er ikke det danske folk enige i at kønsdiskrimination hører fortiden til? Hvorfor kan nogen være imod denne kamp for ligestilling? Og hvordan kommer vi sexisme til livs?

Danskernes anden bølge Flere af mine norske kammerater har spurgt mig, hvorfor Danmark først nu, er ramt af MeToo. Det virker som om de tænker at Danmark er bagefter. Hvorfor tager danskerne ikke sexisme og ligestilling seriøst?

Jeg har spurgt danske venner, og stort set alle svarer med humor «Der er ingen, der skal fortælle danskere, hvordan eller hvornår de skal gøre noget». Vi tager MeToo-bølgen, når det passer os! Mest af alt tror jeg dog at vi var med på MeToo-bølgen, da USA satte den i gang. Men det blev personsager med syndebukke.

Vi børstede vores hænder og tænkte «Det var det!» Vi glemte alt det underliggende der stadigvæk ulmede.

Mig og min mor Jeg sidder på bagsædet i mine forældres bil. Vi skal på sommerhusferie i Jylland. Vi hyggesnakker. Lige indtil samtalen lander på den nye «Sofie Linde-sag». Som den unge kvinde jeg er, bakker jeg selvfølgelig op om den bølge, Sofie Linde har sat i gang.

Det virker jo absurd, at en stor mediechef kan true en 18-årig med at ødelægge hendes karriere, hvis ikke hun vil «sutte hans pik på toilettet».

Lige denne sag er vi enige om, er for meget. Men de mange hundrede kvinder, der beretter om deres forskellige oplevelser med krænkelser og sexisme, ser vi ikke øje til øje på. Fra mit perspektiv kan vi ikke acceptere sexisme eller anden form for krænkende handlinger! Jeg synes det er fint, at vi lader «hoveder

desember 2020

rulle». Vi må vise at vi ikke tolererer krænkende adfærd og forhåbentligt skabe en mere ligeværdig kultur.

Min mor ser det anderledes. Hun mener det bliver for ekstremt: «Det er jo bare en hånd på låret eller en dum kommentar». Ifølge hende skal vi passe på at det ikke bliver heksejagt.

Til at starte med forstår jeg ikke hvorfor hun som kvinde ikke bakker op om sagen. Men når jeg spørger ind, så er hun jo egentligt ikke imod MeToo. Hun er imod, det unuancerede billede, hun synes der bliver vist i medierne. På mange måder er jeg enig med hende. For medierne mangler de nuancer, jeg selv har så svært ved at skrive frem.

Vi har vidst det eksisterede, men omfanget er kommet som en overraskelse. Mange glemmer at sexisme er meget mere end en hånd på låret. Det er den kønsdiskrimination der er indlejret i alt fra vores sprog og handlinger til samfundsstrukturer. Ofte bliver ulovlige overgreb blandet sammen med upassende kommentarer og sexisme. Den offentlige debat bliver hidsig og mudret. Derfor bliver flere bange for, at udtale sig, i frygt for at fejle. Men vi er nødt til, at turde blive ved med at tage debatten. Det er os der har ansvaret!

Det er os, der er med til at skabe en forandring, ved i hverdagen at være opmærksomme på diskriminationen mellem køn.

«det virker jo helt absurd, at der en stor mediechef kan bede en

18-årig medarbejder om at ”sutte hans pik på toilettet”»

Mænd bliver gjort til skurke og kvinder til ofre. Og som mor siger: «Det kan jo ikke være rigtigt, at kun kvinder krænkes».

Kvindelige krænkere Til slut på bølgetoppen, kom det frem, at flere unge mænd i hospitalsverdenen er blevet krænket af magthavende kvinder. Historien fik forsvindende lidt omtale. Der er som om ingen rigtig ved hvad de skal stille op med den. Findes der andre krænkede mænd? Eller er det medierne der har shamet mændene så meget, at de ikke ved hvordan de skal behandle sagen? Min mor fik ret. MeToo er ikke sort/hvid, som vi ellers gør den til. Uanset hvem der er krænkeren og hvem der krænkes så er det vigtige for mig, at vi ikke accepterer sexisme eller krænkende handlinger. Vi er nødt til, at skabe et ligeværdigt forhold mellem køn begge veje.

I oktober var det MeToo der var altopslugende og allestedsnærværende. I november handler det om mink på sociale medier, i nyhederne og i vores samtaler. Vi kan ikke rumme mere end én sag ad gangen. Det gør mig bekymret.

Måske ender denne gang lige som første MeToo-bølge. Der rullede også et par hoveder, og så gik det i sig selv igen. Kun fremtiden vil vise, om denne bølge har gjort en forskel, eller blot bliver endnu en i rækken.

Nyhedsværdien I løbet af de sidste måneder har danskere fået øjnene op for den sexisme, der er i vores samfund.

stoff 15

k u lt u r s t o f f brosteinstelegrafen

Rom for rabalder Et skjønnlitterært dypdykk inn i et helt vanlig øyeblikk.

Tekst Åsalinn Arntzen Dale Illustrasjon Mimi Hemsett To rumenske gatemusikanter har plassert seg med hvert sitt trekkspill utenfor en kiosk i sentrumskjernen.

Den eldste av dem har brun skinnfrakk, pelslue og grovt ansikt. Han beveger armene til lystig sigøynermusikk, mens den yngre har tatt en pause og prater med en kjenning.

De tuller og skratter og sammenlikner flaskefangsten. Kjenningen har ikke mye pant å skryte av, men tilbyr gatemusikantene sigaretter. Den yngste tar imot og gliser tilbake slik at det store mellomrommet mellom fortennene kommer til syne. Han fortsetter å spille, med sneipen i hånden, og synger av full hals med sin rustne røverrøst.

Jeg sitter på en benk like ved, som eneste publikum. Nå har jeg fått det for meg at øyeblikket må dokumenteres. Med penn og papir vel å merke. Foreløpig har ikke rumenerne oppdaget meg. De spiller intenst og haltende på samme tid, og rett som det er gauler den yngste ut i et ukjent språk. Snøen faller sakte mens nordmenn stresser forbi, med henda i lomma, store headset og blikket rett fram. Det er nesten som om karene etterlikner gangen til nordmenn når de spiller opp til

en eskalerende klezmer. De fleste forbipasserende lar seg ikke affektere av den hurtige rytmen, men enkelte holder seg demonstrativt for ørene. En eldre kvinne setter seg på benken ved siden av meg. Hun smiler og humrer, sånn som gamle gjør når de ikke vet hvordan de skal reagere på noe de ikke liker.

– Hva synes du om musikken?, spør jeg.

Trekkspillet overdøver, og hun fortsetter bare å nikke og humre.

– Ja, svarer hun.

Jeg spør igjen, og hun drar litt på det.

– Vel... De er ikke godt trent, akkurat.

Der har vi det. De er ikke godt trent. Hun kunne like gjerne sagt «Hvem er det som våger å spille i offentligheten når man ikke vet å holde takten engang?» Men det gjør hun ikke. Hun pakker det inn i humring og en ydmyk kommentar. Rumenerne spiller med stolthet.

Det er kanskje det som frustrerer

oss mest. At de improviserer, sannsynligvis uten å ha lært seg en eneste note.

– Where you from?

Et lite kronestykke, det første mens jeg har sittet her, blir sluppet ned i en glorete plastkurv på asfalten.

Giveren er ikke norsk, naturlig nok. Tiden går mens jeg sitter på benken og observerer gatemusikantene, og deres ufrivillige publikum.

Forbipasserende begynner å se rart på meg, blikkene forteller at det er merkelig å sitte på en benk og lytte til rumensk gatemusikk.

Gatemusikantene har forøvrig også gitt meg noen mistenksomme blikk.

Hvem er hun som sitter og bedømmer musikken vår, prater med folkene rundt seg og noterer det som skjer, mens hun stirrer på oss?

Joda, det er nok litt rart. Men det er vel lov å være en observerende skrue med en helt alminnelig notatblokk? Plutselig er det jeg som står i rampelyset fra gatelyktene, og jeg skjønner straks at tiden er inne for å tvinge meg selv til å hilse på de ukjente.

– What are you playing?

Jeg har gått helt gatemusikantene.

bort

til

– You speak Engelish?» spør den eldste.

– Yes, I speak English. What are you playing?

De ser spørrende på hverandre.

16 stoff

Den eldste trekker på skuldrene og gir styringen til den yngste.

Intervjuet er snudd mot meg.

– I’m from Norway. Where are you from?

– Aah, Norwegish. You speak Engelish?

Vi kommer ingen vei. Den yngste har reist seg fra stolen, musikken har stoppet, og jeg skulle plutselig ønske jeg var litt mer norsk av meg. Så kysser rumeneren meg på begge kinn, som om det var den beste kommunikasjonsformen han kunne ty til. Jeg trekker meg bort fra rampelyset, litt mindre klok enn da jeg brøt isen, vinker farvel, og musikken ramler videre inn i den travle gaterytmen.

Mens jeg lunter forsiktig hjemover trekker jeg hetta godt over hodet, som for å anonymisere min egen uforsiktighet.

Kulturjournalistikkens uheldige utvalgte har nok en gang snublet over sine egne grenser. Igjen sitter likevel et skjelvende smil om munnen.

Publikummet er kanskje ubevisst sin egen tilstedeværelse, men det er ingenting å utsette på gatemusikantenes glede og formidling.

Og det til tross for tobakksfingre, ustemte trekkspill og en tilsynelatende mangel på grunnleggende musikalsk oppdragelse. Gatelivet har rom for rabalder.

desember 2020

fotostoff

ivo ek Tekst Nina Thuestad Forus

Foto Ivo Ek

Da drømmen om å bli profesjonell danser gikk i vasken følte Ivo Ek en trang til å bytte retning i livet. For to år siden ble fotografi hovedfokuset, og i dag studerer nittenåringen kunstfotografi på Fotofagskolen i Trondheim. Ek har bestemt seg for at han skal leve av foto.

Kontakten med mennesker er det han liker best med å være fotograf. Han dokumenterer ofte hverdagslige situasjoner hvor målet er å finne det ekstraordinære i det ordinære. For å få til dette må han finne og sette seg inn i historiene til folk og steder, og det er nettopp sånn Ek liker best å fotografere: å la bildene følge av historien.

– Foto gir meg mulighet til å stoppe tiden, fange noe som er i ferd med å forsvinne eller forandres, slik at jeg kan bevare stemningen, sier han i et intervju med Stoff.

Bildene han har valgt ut er del av fotoprosjektet Bardo, som følger besteforeldrenes flytting fra huset de har bodd i sammen i 38 år, til deres nye leilighet og liv. Han trekker frem bildet av strykejernet: – Jeg lusket meg rundt i huset på jakt etter detaljer og interiør. På et tidspunkt hadde jeg vært overalt i huset, utenom rommet til mormor og bestefar. Men så snek jeg meg inn og så strykejernet med én gang. Jeg forsto at bildet var bra der og da, men ble spesielt glad i det etter det hadde ligget litt og jeg så det på nytt med nye øyne.

desember 2020

stoff 17

fotostoff

18 stoff

desember 2020

fotostoff

desember 2020

stoff 19

fotostoff

20 stoff

desember 2020

samfunnsstoff

Vind i seilene for Heyerdahl Tekst Mats Vederhus Illustrasjon Mimi Hemsett Foto Arkivet fra Kon-Tiki museet

Kritikere av Thor Heyerdahl mente teoriene hans var feil, men en nylig publisert studie viser noe annet.

– Eventyreren og etnografen Thor Heyerdahl åpnet verdens øyne for kulturutveksling mellom søramerikanere og Polynesia, lenge før noen hadde trodd at det gikk an. Selv om den vellykkede KonTiki-ekspedisjonen ga opphav til to bøker samt en Oscar-vinnende dokumentarfilm, klarte han aldri å overbevise andre vitenskapsfolk om at han hadde rett. Før nå.

Hvor kom polynesierne fra?

Thor Heyerdahl ble født i 1914, på en tid da verden fortsatt var i en brytningsperiode mellom det kjente og ukjente. Store deler av verden var allerede kartlagt, men det gjenstod ennå områder der mennesker ikke hadde satt sin fot. Spørsmål om hvordan verden ble bosatt, og hvordan det kunne eksistere mennesker på noen av verdens mest avsidesliggende steder var ubesvarte. Disse spørsmålene opptok store deler av Heyerdahls liv og virke.

Hvordan øygruppen Polynesia ble bosatt ble en desember 2020

stoff

sentralt problemstilling for Thor Heyerdahl. Var det folk fra Peru i Sør-Amerika, eller folk fra Asia som hadde befolket denne øygruppen? På hans tid var den allment godtatte teorien at Polynesia måtte ha blitt bosatt fra Asia, ettersom det lå nærmere.

Heyerdahl gjorde seg derimot andre betraktninger.

I 1937 dro han på en kombinert bryllupsreise og ekspedisjon til øyen Fatu Hiva i Polynesia, sammen med sin første kone Liv. Målet med reisen var å forlate sivilisasjonen og leve i komplett harmoni med naturen. Under oppholdet la han merke til at vegetasjonen, vinden og havstrømmene indikerte at Polynesia kunne ha blitt bosatt fra Sør-Amerika heller enn Asia. Den muntlige fortellertradisjonen på begge sider av Stillehavet om en mektig gud støttet også denne teorien.

Kon-Tiki Guden Viracocha, bedre kjent som Kon-Tiki, ble tilbedt av sør-amerikanere som guden av solen og stormer. Sagnet sier at Kon-Tiki skal ha forsvunnet

over Stillehavet for aldri å returnere. Heyerdahl undret seg over hvordan fortellinger om solguden også hadde oppstått i Polynesia.

Etter å ha bodd sammen med Kwakiutl-indianerne fra 1939-1940, begynte en teori å forme seg i hodet hans. Han bestemte seg i 1947 for å foreta den samme reisen som Kon-Tiki gjorde for over tusen år siden, for å bevise at teorien om at Polynesia ble bosatt av sør-amerikanere stemte. Han hadde da opplevd nederlag på nederlag hos vitenskapelige utgivere som nektet å publisere teorien hans i tidsskriftene sine. Fordi ingen trodde på teorien hans, klarte han heller ikke å skaffe finansiering til ekspedisjonen. Men etter å ha samlet sammen et kobbel av modige eventyrere fra Norge og Sverige - en av dem, Torstein Raaby, skulle senere dø i et forsøk på å nå Nordpolen på ski - klarte han til slutt å overbevise presidenten av Peru, Jose Luis Bustamente y Rivero, om at peruvianere kan ha vært de første som satte sine føtter på Polynesia.

Dermed skaffet presidenten penger til veie gjennom

STOFF 21

samfunnsstoff

«studien beviser at det må ha eksistert kontakt mellom sør-amerikanere og polynesiere.» havs, på en balsaflåte som alle trodde kom til å synke, klarte Heyerdahl og mannskapet å komme seg i land på atollen Raroia. Til tross for en vellykket ekspedisjon skulle det likevel ta lang tid før vitenskapsfolk kunne bekrefte teorien hans.

At Polynesia ble befolket av folk fra Asia stod støtt.

Nye funn En nylig publisert forskningsartikkel i tidsskriftet Nature viser at det har vært kontakt mellom polynesiere og folk fra det som i dag er Colombia rundt år 1200 evt. Det var en skjebnens tilfeldighet at de første sør-amerikanerne ser ut til å ha dukket opp på Fatu Hiva, som også var Heyerdahls første møte med Polynesia. Det betyr at Heyerdahl hadde rett i at verdenshavene ble krysset av folk fra eldgamle sivilisasjoner i SørAmerika. I og med at DNA fra Sør-Amerika finnes i dagens polynesiere, betyr det at folkene ikke bare utvekslet kultur da de møttes - for eksempel ananas, som opprinnelig er en Sør-Amerikansk frukt - men at de også fikk barn sammen.

STOFF 22

Reidar Solsvik, kurator ved Kon-Tiki-museet, mener at denne studien har mye å si for Heyerdahls ettermæle.

– Studien beviser at det må ha eksistert kontakt mellom sør-amerikanere og polynesiere. Hvis det skulle vise seg ved senere undersøkelser at sør-amerikanske indianere faktisk har seilt ut i Stillehavet og ankommet Polynesia før antatt asiatiske sivilisasjoner, så ville det bli enda mer betydningsfullt, sier Solsvik.

Han tror at Heyerdahl ville sagt seg godt fornøyd med studien.

– Han hadde i hvert fall fokusert på det faktum at spørsmålene han stilte i alle år var vel funderte, og at de nye studiene gjør at de nå endelig kan diskuteres ordentlig.

Reidar Solsvik. Foto: Kon-Tiki Museet.

stoff desember 2020

ssaammffuunnnnsssttooffff

desember 2020

stoff 23

k u lt u r s t o f f

“det var lenge siden!”

Tekst Martin Lie-Nielsen Foto Marthe Hagelien

Å møte en venn du ikke har sett på lenge.

Løst gjenfortalt.

I dag er dagen. Du er sultefôret på sosial kontakt og skal endelig møte vennen du ikke har sett på halvannet år. Dere var som erteris for mange år siden, men etter studietiden begynte har du ikke møtt vedkommende utenom et par ganger på byen. Årene med sporadisk kontakt gikk, og plutselig fikk du vite at din gamle venn var reist utenlands. Det som startet som utveksling, ble til et halvt år med veldedig arbeid, og siden et halvt år med reising. Dette kan i hvert fall deduseres fra sosiale medier. I grunnen har du glemt denne vennen litt. Etter emigrasjonen har du ikke giddet å holde kontakten.

Billig øl og avsky Avtalen er at dere skal møtes over en øl hjemme hos broren hennes, hvor hun «crasher» etter at hun kom hjem for noen dager siden. Den klassiske dørstokkmilen gjør at du ikke gidder å kjøpe øl før du skal bort dit, noe som innebærer at avtaletidspunktet må koordineres med at du skal rekke ølsalget på veien. Alt går etter planen, bortsett fra at absolutt alle andre øltørste i distriktet har bestemt seg for å flise Bunnpris minuttene før kjøp av alkohol blir en praktisk umulighet.

Du noterer deg klokkeslettet 17:56, seksten mennesker i samme ærend mellom deg og den oppjagede kassemedarbeideren – en fyr fra studiet du vanligvis ikke snakker med. Du rekker det sikkert ikke, men velger å bli stående i køen og lar heller tankene fly til din gamle venn som du skal møte.

Først og fremst frykter du at møtet kommer til å bli litt kleint. Hva skal dere egentlig snakke om?

Selv om dere var gode venner før, har dere ikke så mye til felles. Det er kanskje derfor dere har sklidd fra hverandre de siste årene. Dessuten er vedkommende en veldig beskjeden type. Urnorsk i stilen.

Prater aldri mer enn hun må og tar ikke ordet i forsamlinger om det så skulle stått på livet.

Mens du står der og grubler på om det faktisk finnes situasjoner der det å ta ordet i en forsamling kan sette deg i livsfare, ropes det fra kassen. Valuta veksles inn i et kjipt ølmerke. Et øl så billig at det skygges av folk flest i frykt for sosial stigmatisering. Du kjøper det på trass og begrunner det for deg selv med at folk flest suger. Du får bekreftet sistnevnte antakelse ved at kassemannen knipser og peker en imaginær pistol på deg. «Nice» sier han og nikker i retning klokken som akkurat har skiftet til 18:00. Ditt intense hat mot folk som uironisk synes at å rekke ølsalget er «nice», begraves av din høflige natur og du skyter kassemannen med et knips tilbake og hilser han en «fet kveld».

Din interne dialog om hva som er verst av en idiot eller en hykler, forblir uavklart ettersom du ganske plutselig har beveget deg fra butikken til destinasjonen. Du står nå i inngangspartiet i Nord-Europas skitneste leilighet og hilser på en gammel venn.

Backpackerlivet Du har planlagt på forhånd at skitne triks må tas i bruk for å unngå klein stillhet med hun du husker som tausheten selv. Dere setter dere ned i sofaen i

Nord-Europas ekleste stue. Du åpner munnen for å gå i gang med en lengre monolog om hvordan det egentlig ikke finnes noe «Nord-Europa» og at dette er et begrep nordmenn har skapt for å skryte over at de har Skandinavias største ditt og datt. Til din store forbauselse er det plutselig vennen din som griper ordet først.

«Det er så sykt å komme hjem til Norge. Liksom, hva er det folk driver med her? Vi loffer rundt i mariusgenserne våre og snakker om NAV og bompenger? Hva faen?» Du innrømmer at du har fulgt en del med på NAV-saken og egentlig synes det er spennende å se hvordan et system tuftet på… Du blir avbrutt. «Altså da jeg var i Colombia brydde ikke folk seg en dritt om disse A4-tingene.

De er så mye mer chill på det der nede».

Du er ikke synsk, heller ikke noe psykologisk geni, men aner likevel at et generisk forsvar av liberale narkotikalover er under oppseiling. «Ja altså, ta weed da for eksempel. Alle der nede er helt chille på det. I Norge er man liksom, uuh narkotika er så jævlig dangerous - vent hva er det norske ordet for det?». Du overser den påtatte språkforvirringen, og som barn av din tid prøver du å skyte inn at du selvfølgelig er enig i at det er sterkt behov for en endring i nasjonal narkot... Du blir avbrutt igjen, og denne gangen slipper du ikke til igjen. Du sitter bare der og lytter til et menneske som har sett verden og «glemt» det norske språk mens du drikker øl – noe som ifølge vennen din er «ganske sykt» med tanke på hvor giftig det er for deg.

«et er så sykt å komme hjem til norge. liksom, hva er det folk driver med her? vi loffer rundt i mariusgenserne våre og snakker om nav og bompenger? hva faen?»

24 stoff

desember 2020

k u lt u r s t o f f

Skyt meg I løpet av dette lengre foredraget om hvorfor regler er dumt, blir du oppmerksom på at vennen din lesker seg fra en tekopp i tre med metallsugerør, som var litt populært blant sør-amerikanske fotballspillere en stund. Du får ikke spurt noe om hva det er oppi før vennen din spør deg: «Har du prøvd psykedelika?».

Du svarer at du ikke har prøvd det, og egentlig ikke kjenner på behovet. Vennen overser svaret ditt og fortsetter: «Jeg tror literally at nordmenn sliter psykisk siden de ikke har prøvd det. Det er liksom ikke rart at du er deprimert når du ikke har sett hva livet egentlig handler om. Who you really are liksom».

Du soner ut igjen i en lang monolog om hvordan folk som kun bruker livet sitt til å reise garantert aldri vil få kreft. I løpet av denne monologen uttaler hun også ord som ayahuasca og Wat Pho, på en unaturlig og passiv-aggressiv måte. Som om vennen insisterer på at du er et barnehagebarn som ikke vet hvordan man

staver. Du selv vet også at uttalen er feil. Men holder kjeft.

Det bobler smått over for deg. Du åpner munnen for å rette på stavemåten til vennen din og skal til å fortelle at veldedighetsturisme er rasistisk og ansett som et stort problem blant organisasjoner i Sentral- og ØstAfrika. Du ser for deg at du skriker til vennen din at man får perspektiver av å handle genuint for andre, av å bry seg, ikke av å sitte på et plastikkhostell og drikke øl med fulle briter. Du vil spørre om hva som er vitsen med å reise ut og finne seg selv i Amazonas, når personen man finner er en drittsekk. «Innsikten» du har fått av å drikke soppbrygg, har en million turister før deg fått, den er ikke unik, og ihvertfall ikke noe spennende for andre å høre om. Likevel trumfer nok en gang den jævla høfligheten alt hatet, og du holder munn.

døren. «Jeg har forresten invitert noen venner som jeg traff på en jævlig fet strandbar i Zanzibar». Som om ikke kvelden var ille nok fra før kan du nå se frem til memorering fra «all kødden» de fant på i Tanzania (et av verdens fattigste land vel og merke). Du tenker stille med deg selv «Kanskje det ikke er så ille, jeg er jo tross alt ganske nedrig selv, disse er sikkert greie mennesker.

Hvis ikke håper jeg at noen skyter meg». Døren åpnes og inn ramler historiens mest generisk utseende gjeng.

Alle med hvite t-skjorter, intetsigende tatoveringer og Converse. Gjengen er anført av kassemannen fra Bunnpris som umiddelbart «fingergunner» deg med begge hender. Skuddene treffer.

FAEN.

Istedenfor å diskutere begynner du å lete etter verbale og fysiske fluktruter, da det med ett banker på

«ja altså, ta weed da for eksempel. alle der nede er helt chille på det. i norge er man liksom, uuh narkotika er så jævlig dangerous - vent hva er det norske ordet for det?» desember 2020

stoff 25

k u lt u r s t o f f

julegaver

uten kapitalistisk bismak Denne julen kan du delta i obligatorisk gavekultur og samtidig beholde dine grønne verdier og etiske prinsipper. Stoff gir deg syv tips!

Tekst og foto Kaspara Stoltze Julestria nærmer seg med stormskritt og midt i en pandemi er julehandel ikke bare stress, men potensielt helsefarlig. Da er kreative prosjekter en god måte å utnytte karantenetid og festfrie helger, samtidig som du produserer dine egne gaver til en billig penge. Ikke minst slipper du å støtte storkapitalens utnyttelse av underbetalte arbeidere og begrensede naturressurser, i tro til julens solidariske prinsipper. Mangler du kreative evner, byr vi også på opplevelsesgaver og virtuelle begivenheter uten karbonavtrykk. Her kommer syv grønne julegaver som garanterer smil og glede.

1) HJEMMEBLANDET TE Spiselige og drikkbare gaver er ofte det beste å gi den som har alt. Dessverre er ikke alle matprosjekter like vellykkede. Heldigvis finnes det enklere veier til kjøkkensuksess enn en mastergrad i surdeig. Hjemmeblandet te er matgaven for dummies og krever minimalt med kulinarisk talent. Det eneste du trenger er enkel sort eller grønn te og krydderne du liker.

Miks dem sammen som du vil og putt blandingen i et syltetøyglass, gjerne med en tekstilbit for prima bestemorestetikk. Vi anbefaler å gi teen et eksentrisk eller poetisk navn, i duren mystic banana eller chai sunrise.

Garanterer store smil fra bestemødre og andre te-elskere.

Kostnad: 2/10 Egeninnsats: 1/10 Målgruppe: Bestemødre.

2) KIMCHI Kimchi har nylig blitt en favoritt i helsekostmiljøet. Sør-Koreas probiotiske nasjonalrett er ikke bare bra for tarmen, den er også billig og enkel å lage. Fermentering kan virke skummelt, men er ikke hjernekirurgi. Alt du trenger er salt, kinakål, ingefær, hvitløk og koreansk chilipulver.

Og frykt ikke, Bergen har rikelig med eksotiske matvarehandler som selger alt du trenger. Kålen må ligge i saltvann over natten, så er det bare å blande ingrediensene sammen, fyll et norgesglass og la bakteriene gjøre resten. Ekstra bonus er hipsterpoengene du får i kollektivet når de ser de mystiske fermenteringsprosjektene i kjøkkenskapet.

Kostnad: 2/10 Egeninnsats: 3/10 Målgruppe: Alle vennene dine som måtte avlyse backpacking i Asia. Ta dem med på en reise gjennom tarmen.

26 stoff

desember 2020

k u lt u r s t o f f

3) KREATIVE VENNER Den store tragedien er dagen du innser at du er for gammel til å pakke inn en julenisse laget av en gammel terrakottapotte. Det skal mer til for å imponere din kjære mor, som du forøvrig stjal potten fra. Om du likevel vil gi noe som er håndlaget med kjærlighet, kan vennene dine komme til unnsetning. Du kan kanskje ikke gi bort venner, men gjennom korona-tidsfordriv har antallet venner som driver med linotrykk, hekling og kombucha-brygging skutt i himmelen. Hva med å kjøpe noe flott en venn har laget?

Instagram er proppfull av kreative sjeler som lager unike objekter som kan glede familie og venner.

Kostnad: 4/10 (med vennerabatt) Egeninnsats: 1/10 Målgruppe: Alle utenom han onkelen som hater dilldall og kunst.

5) TUR-GAVEKORT

4) INTERNETTKURS Hva med å gi bort litt kunnskap i år? Aldri før har vi hatt så mye tid til overs. Nettet byr på en overflod av kurs i alt fra akvarellmaling til hacking. Vi har alle hørt venner og familie snakke om ting de skulle ønske de hadde studert eller lært mer om. Gi dem et kurs til jul så kan de endelig lære seg å småprate på russisk, lage autentisk meksikansk taco eller skrive filmmanus. Treningskurs og kostholdsveiledning gis på egen risiko, da det kan resultere i uvennskap og singeltilværelse ved nyttår.

Kostnad: 1-10/10 (avhengig av om du holder kurset selv eller ikke) Egeninnsats: 2/10 Målgruppe: Alle

6) PRIVAT ZOOMKONSERT

Å innrømme at man ikke liker å gå på tur virker for mange som landsforræderi. Instagram-feeden kan overbevise nære og bekjente om at du elsker å runde de syv toppene, men familien kjenner sannheten. Foreldre har hørt kreative unnskyldninger for å slippe unna tur utallige ganger. Så hva er bedre enn å gi et tur-gavekort som de kan benytte når de vil? Husk signatur, så avtalen er juridisk bindende. Det kan også være en fordel å legge ved unntak for dagen derpå, med mindre du vil male toppen av Fløyen med gårsdagens middag.

Kulturlivet er i dårlig form for tiden, så hva med å gi en gave til alle musikerne, teaterskuespillerne og komikerne der ute? Mange har mye ekstra fritid og det er mulig du får en god pris på privatkonsert. Det er også mulig å få med vennegjengen på en spleis. Ta med lokale artister inn i stuen til en du er glad i. Kanskje de er så heldige å få høre en favorittlåt, eller kanskje det hele ender i en rølpete karaokefest. Ikke forvent svar fra Karpe eller Aurora, med mindre du er villig til å punge ut med like store beløp som Trumps saksøkningskampanje.

Kostnad: 0/10 Egeninnsats: 10/10 Målgruppe: Venner og familie som uten hell har prøvd å få deg med ut i marka.

Kostnad: 7/10 (om du spør pent) Innsatsnivå: 5/10 Målgruppe: Alle som savner musikk og moro.

7) POST-KORONAFEST Om det er noe vi alle ønsker oss til jul, så er det en stor fest med alle vi er glad i.

Hvorvidt denne drømmen blir realisert i nærmeste fremtid vet vi ikke. Men det er ingenting som stanser deg fra å gi ut invitasjoner. Festen bør inkludere minst 60 mennesker, gjerne i en 50 kvadratmeters bolig, så vi igjen kan nyte sild-i-tønne-stemningen. Det er nok ikke lurt å sette noen tidsgaranti, men det er lov å krysse fingrene for at invitasjonen kan tas i bruk før vi alle triller rullator.

Moro: 10/10 Dans: 10/10 Målgruppe: Alle.

desember 2020

stoff 27

k u lt u r s t o f f

med gaten som galleri Tekst Amanda Schøyen Foto Marthe Hagelien

Fotograf og gatekunstkjenner Øistein Jakobsen tar oss med på omvisning i Bergens gatekunstverden.

Det er duskregn og novembermørkt, og vi er på vei mot det gamle Bergensmeieriet på Minde.

Over den repetitive lyden av vindusviskere mot ruten og brummingen fra bilen vi sitter i, lyder en mørk stemme.

– Ser du taket der? Hvis du fører øynene nedover veggen ser du at det er malt helt ned til bakken.

Et massivt industribygg kommer til syne i tåken. Nesten hver eneste overflate er dekket av spraymaling. På et platå har noen bygget skateramper i finér. Mest av alt ser det forlatte meieriet ut som en fargerik borggård, der det ruver over de grå industribyggene rundt.

– Dette er en encyklopedi over Bergens street art, sier fotograf og gatekunstkjenner Øistein Jakobsen fra førersetet, og nikker mot bygget foran oss.

Vi er med på en av hans daglige – og ofte nattlige – rundturer i Bergen, på jakt etter nye gatekunstverk.

28 stoff

Finne på faenskap Jakobsen er en utypisk kandidat til å være ekspert på gatekunst. Tidligere jobbet 62-åringen som forskningsleder hos en av Norges største lakseoppdrettere, men da han ble ufør etter en hanggliderulykke, tok livet en vending. I 2015 bestemte han seg for å gå opp og ned Bergens mange gater, og begynte raskt å legge merke til at det hele tiden dukket opp nye verk på den daglige ruten. Derfra begynte ballen å rulle.

– Jeg er sånn type fyr som har flydd i hangglider og reist jorda rundt. Jeg har fem flykrasj bak meg, dykket med kun en fot og hoppet i fallskjerm flere ganger. Og så har jeg ADHD, så det er ganske kjedelig å i utgangspunktet bare gå rundt i byen. Men å gå på jakt etter gatekunst er aldri kjedelig. Da må man alltid følge med, sier han.

Nå kaller han seg bare «tidsanarkist», og bruker mesteparten av sine våkne timer på å fasilitere for at gatekunstmiljøet i Bergen skal få blomstre på egne premisser. «Meieriet» er bare ett av flere

prosjekter Jakobsen er involvert i. Da Tine flyttet ut av lokalene tidligere i år, var det Jakobsen som skaffet tillatelse fra de nye eierne til å bruke bygget som snart skal rives. På denne måten får gatekunstnerne mulighet til å utfolde seg uten å risikere straffeforfølgelse.

Bergens gatekunstnere flommet raskt til det 3000 kvadratmeters veggarealet. Kjente navn, som AFK, Bly, ENSER, MIKO, WC, HUR og LOK dekker hver eneste vegg av det forlatte bygget. Utvalget av navn er like variert som teknikkene: tags, graffer, paste-ups, stensiler – til og med kalligrafitti er representert. Over 60 kunstnere deltok. For et utrent øye kan det være vanskelig å skille de ulike uttrykksformene fra hverandre. Intensjonen bak en enkel tag er likevel ofte en helt annen enn den bak mer forseggjorte og tidkrevende murals eller wildstyles.

– Med en tag kan du sende signaler, vise at du er tilstede – eller du kan finne på faenskap, sier Jakobsen,

desember 2020

k u lt u r s t o f f

Gatekunst gjør seg synlig i offentlige gaterom, fortrinnsvis på ulovlig vis. Synonymet «street art» blir gjerne brukt for å skille kunstverkene fra graffiti. Utøvere av gatekunst benytter seg av mange ulike teknikker, og de følgende er kun er et utvalg: Murals er store og tidkrevende gatekunstverk direkte påført en vegg. En burner dekker på lignende vis et stort område, og «brenner» tilsynelatende opp veggen med farger og effekter.

Wildstyles er detaljerte, sammenkoblede ord eller navn. Den stiliserte formen gjør det gjerne vanskelig å lese teksten, og meningen kan ofte kun dechiffreres av en som er innviet i gatekunstmiljøet.

Gatekunst kan også lages på forhånd, og tas med i til sin endelige lokasjon. Om et verk er malt eller tegnet på et papirunderlag kalles det en paste-up. Disse festes til gatevegger med en egen type lim.

Som med paste-ups, må ikke stensiler lages ferdig på stedet de befinner seg. En stensilkunstner skjærer ut et design i papp eller plast, og maler eller sprayer verket på veggen.

Tags utføres på frihånd med tusj eller spray.

Avhengig av hvor komplekst verket er, kan en tag også kalles en throw-up. Både tags og throw-ups kan settes opp raskt, og er teknikker som gjerne brukes når en gatekunstner drar ut for å bombe – det vil si, dekke store overflater på kort tid.

Han peker mot en piece på en av veggene på meieriet, signert AFK. Over motivet, en melkesprengt kvige med brennmerket «100% vegan» på rumpa, har noen tagget «toy» i ustø blokkbokstaver. Vanligvis brukes uttrykket om en nybegynner innen gatekunstmiljøet, men i dette tilfellet er det nok heller noen som forsøker å bli rekruttert inn i et konkurrerende crew ved å tagge over AFKs verk, forteller Jakobsen. Ved å etterlate slike beskjeder er gatekunstnere i en konstant samtale med hverandre.

– Kunsten er ikke statisk, som på museum eller i gallerier. På gata utvikler ting seg hele tiden, påpeker Jakobsen mens vi beveger oss videre.

Banksy’s Bergen Jakobsen tar oss med videre til Nygårdshøyden, hvor det er flust av kjente gatekunstnavn. Han vil vise oss en ny stensil bak HF-bygget, men når vi kommer frem er den borte.

– Helt corny, utbryter Jakobsen.

Det er paradoksalt at universitetet bestiller verk til å utsmykke byggene sine, men samtidig fjerner piecer kunstnere lager på universitetsområdet på eget initiativ, mener han. Samtidig er også den konstante utskiftningen og kommunikasjonen gatekunstnerne og byen har seg imellom, noe av det som gjør gatekunst til gatekunst.

til Bergen seg for å selge noen av bildene som var igjen. Et av dem, «Mona Lisa with AK47», gikk under hammeren på Sotheby’s med auksjonsnummeret «Lot 333». Salgssummen endte på svimlende 156 000 pund. Det samme navnet finner du igjen på en klesbutikk i Kong Oscars gate, som ble finansiert av nettopp dette salget.

I år 2000 var selveste Banksy på besøk i Bergen.

Historien var den samme også da. Banksy, som da var relativt ukjent, ble invitert til Norge for å lage veggkunst til nattklubben Agora. Samtidig som han var i byen, gjorde han en rekke stensiler, på alt fra trappen opp til den Nationale Scene til Smørsbroen og Sentralbadet. Samtlige ble spylt bort, malt over eller har forvitret med tiden.

Politisk formidlingskanal Jakobsen tror noe av av grunnen til at Bergen har avlet så mange profilerte gatekunstnere kan spores tilbake til Banksy. Det korte oppholdet rundt årtusenskiftet inspirerte unge lovende gatekunstspirer, og ga opphav til et miljø av likesinnede. I krysset mellom Hans Holmboes gate og Fosswinckels gate kommer kanskje den interne kommunikasjonen mellom gatekunstnere aller tydeligst til syne. Da en paste-up av en korsfestet Sylvi Listhaug, signert AFK, dukket opp i påsken 2018, fikk gatekunstmiljøet i Bergen stor oppmerksomhet i mediene, og området ble en ny hotspot for både aspirerende og etablerte gatekunstnere.

Arven etter Banksy har likevel ikke forsvunnet fra bybildet. Ikke bare figurerer Banksy som inspirasjon for dagens gatekunstnere, han dukker også opp på mer subtile vis. Da Agora stengte ned og Banksy for alvor var på vei opp mot stjernehimmelen, bestemte guttene som en gang i tiden hadde invitert gatekunstfenomenet

«– om du er gatekunstner er du det fordi du liker spenningen i å male på steder du ikke har lov

desember 2020

– og fordi du vil gi noe tilbake til folket i gata.»

stoff 29

k u lt u r s t o f f

«–kunsten er ikke statisk, som på museum eller i gallerier. på gata utvikler ting seg hele tiden.»

– Listhaug-bildet var århundrets vernissage, sier Jakobsen.

«Making a Martyr», som verket ble kalt, hadde blitt laget på forhånd og limt opp på veggen av AFK, og kunne derfor også tas ned. Etter å først ha blitt vandalisert med svartmaling, bestemte noen studenter seg for å fjerne verket fra veggen. Visstnok vasket de av malingen med neglelakkfjerner for å ikke skade originalen. Senere samme år ble paste-upen solgt på auksjon for skyhøye 300 000 kroner. Siden den tid har AFK returnert til gatehjørnet med nye verk, mens mer eller mindre profesjonelt utførte tags fyller opp veggene i nærheten for hver dag som går. Jakobsen kaller området bare for «speaker’s corner».

– Toyere ønsker å få oppmerksomhet fra de andre kunstnerne, spesielt de som er medlemmer av et crew. Writere ønsker ofte kun å male, oftest uten politisk kommentar. De produserer abstrakt kunst.

30 stoff

Toyere bare tagger, forklarer Jakobsen.

De siste månedene har imidlertid den samfunnskritiske gatekunsten skildret et relativt nytt tema. I nærheten av Kronstad DPS finner man artisten Pyritts «Mai 2020», en stensil av en bunadskledd kvinne – med munnbind på. Jakobsen trekker også fram AFKs «Kvikklunsj Kid», malt på en sidevegg ved studentbaren Diskuterbar, som en viktig piece i sammenheng med covid-19. Da pandemien først kom til Norge og hytteforbudet var det som fikk mest oppmerksomhet i media, dukket det opp en mural av en gutt med Kvikk Lunsj-lue, med ryggen vendt mot en livløs menneskekropp.

Budskapet, i følge Jakobsen?

– Det finnes viktigere ting i verden enn å spise kvikklunsj på en hytte til 4 millioner.

For hva er et navn?

Samme kveld som han tar oss med rundt i gatekunst-Bergen, legger Jakobsen ut et innlegg i Facebookgruppen StreetArt Bergen: «U see the term gatekunstner actually holds some content. It’s kind of an occupation title. Thereby also criteria to be met», skriver han.

Det ligger ære i «stillingstittelen» gatekunstner, forteller Jakobsen oss mens vi kjører gjennom et mørklagt bysentrum. Selv om gatekunst er en kunstform som på ulovlig vis benytter offentlige rom og overflater som lerret, betyr ikke det at gatekunstnere er prinsippløse. Tvert imot – de fleste har idealistiske hensikter, mener han.

– Som gatekunstner har du ikke først og fremst penger for øye. Om du er gatekunstner er du det fordi du liker spenningen i å male på steder du ikke

desember 2020

k u lt u r s t o f f

«– det er viktig for meg å etablere et

Foto: Øistein Jakobsen

grunnlag for at gatekunstnere kan få ta del i offentlige kunstprosjekter på lik

linje med enhver annen type kunstner.»

har lov – og fordi du vil gi noe tilbake til folket i gata. Noe er ren skjønnhet, andre ting har klar politisk brodd.

Noe av det viktigste Jakobsen gjør er å dokumentere gatekunsten, da man aldri vet når en piece kan bli erstattet med noe annet. Han har pressekort, som forhindrer politiet innsikt i fotomaterialet han besitter, og er derfor med flere av de mest profilerte artistene i Bergen for å ta bilder underveis i maleprosessen. I tillegg driver Jakobsen flere lovlige prosjekter, hvor han fungerer som bindeleddet mellom de ofte anonyme gatekunstnerene og veggeierne.

– Jeg er forretningsmann, først og fremst, sier han.

De færreste lever av å drive med gatekunst, og for de som gjør det er det en balansekunst mellom å etterkomme kommersielle interesser og å beholde sin egen karakter. Jakobsen ser derfor på det han driver med som «en form for industribygging». Ved

desember 2020

å supplere miljøet med ressurser og i tur skape blest rundt det som raskt har blitt gatekunstbyen Bergen, er håpet å gi individuelle kunstnere mulighet til å drive med det de brenner for.

– Det er viktig for meg å etablere et grunnlag for at gatekunstnere kan få ta del i offentlige kunstprosjekter på lik linje med enhver annen type kunstner.

Honorarene som tilbys for utsmykning av fasader, for eksempel, er ofte ganske heftige.

Portrett av en «mad man» Alt dette forteller Jakobsen mens han kjører oss videre til neste stopp. I dag har de malte veggene og mytiske historiene om anonyme gatekunstnere blitt en signatur for Bergen – selv om enkelte, særlig av den eldre garde, fortsatt ser gatekunst som synonymt med vandalisme. Selv er Jakobsen 62 år. Hva var det som vekket interessen for det mange av hans jevnaldrende omtaler som hærverk?

– Gatekunst er ferskvare. Øyeblikket du ser noe nytt må du ta bilde, så jeg går aldri ut uten kamera, selv ikke hvis jeg skal på Rema og handle mat. På et tidspunkt sluttet jeg å se etter gatenavn, bare et blikk på veggen er nok til å skjønne hvor jeg befinner meg i byen.

Selv er ikke Jakobsen noen gatekunstner, han har kun benyttet seg av sprayboks og maling et knippe ganger, forteller han. Han har imidlertid laget en personlig stensil som han setter opp i forbindelse med ethvert lovlig prosjekt han er tilknyttet. «Mad man» er signaturen.

– Det er jo fullstendig galskap at en 62-åring skal holde på med det her, ler Jakobsen.

stoff 31

k u lt u r s t o f f

månedens debutant

David Grytten Tekst Karl Anders Bondø Foto Marthe Hagelien

Lokal klubbveteran er nå debutant. David Grytten er klar med sitt første produsent-album.

32 stoff

desember 2020

k u lt u r s t o f f

«tror det er mange musikere som tar seg selv litt for seriøst, og har hatt godt av en påtvunget pause» Albumcover: Live Skaar Skogesal

Han er allerede et kjent navn innen musikk- og klubbmiljøet i Bergen. David Grytten står bak beats for kremen av Bergens hiphop-scene, i tillegg til gruppeprosjekter med Hester V75, og DJ-gigs over hele byen. 4. desember er han klar for å sette seg selv i rampelyset med debutalbumet Dava mekket beaten den e altfor dum!

Vi møter David en mørk fredagskveld i Bergen sentrum. Etter å ha fått på munnbind, spritet hendene og notert navn, nummer og tidspunkt, er vi klare for å slå oss ned i andre etasje på Legal bar.

Lyset er dempet, og «La Isla Bonita» av Madonna flyter i rommet på lavt volum.

Hei David! Hvordan går det?

– Det går bra! Har vært en hektisk tid i det siste, fikk nylig en valp med kjæresten, så mye av oppmerksomheten går til det. Det blir roligere nå som albumet snart er ute, og de resterende brikkene begynner å falle på plass, sier han.

Ditt første produsentalbum er ute neste uke, hvordan vil du beskrive det?

– Det er en slags samling av forskjellige sanger som har blitt liggende, og aldri funnet et hjem.

Men det er sanger jeg har blitt veldig fornøyd med. Noen av låtene er fra så langt som tre år tilbake, mens andre er helt nye. Det blir fint å endelig kunne gi det en ordentlig utgivelse.

Når begynte du å lage musikk?

– Jeg har vel prøvd å lage musikk hele livet. Jeg spilte i korps da jeg var liten, og tok pianotimer,

men det var først da jeg begynte å prøve meg på rap-beats på ungdomsskolen at jeg virkelig fant noe som klikket for meg.

Var hiphop din første kjærlighet?

– Nei, lenge hadde jeg en misoppfatning om hva hiphop egentlig var. Inntil rundt ungdomsskolen husker jeg at jeg syntes det var litt teit og pompøst. På den tiden hørte jeg mest på britisk rock, blant annet The Smiths, Joy Division og den type musikk. Nå er favorittrapperen min Gucci Mane. Han er en ekspert i å ha det gøy i det han gjør, og det er det jeg hyller. Da jeg sluttet å se på hiphop-sjangeren i en seriøs tone, satte jeg pris på den ekstravagante stilen og holdningen i kulturen.

Grytten mener det finnes ulike karakterer i Bergen som alle bidrar med sitt, og som setter sitt eget preg på musikken med deres egne personlige stiler. Selv er Grytten mer enn bare en produsent.

Med føttene plantet innenfor musikk og kunsthistorie, har han flere veier han kan følge. Etter at kjæresten hans introduserte ham for boken Uro av Finn Skårderud, vekket det en glemt interesse for psykologi. Det førte til at han søkte seg inn på profesjonsstudiet i psykologi etter han var ferdig med kunststudiene.

– Jeg har hele tiden latt interessene mine styre hva som er neste steg, og det er jeg veldig fornøyd med. Jeg merker at jeg er mer komfortabel med å lage musikk når jeg vet at jeg har en trygg backup med noe jeg liker godt. Det lar meg lage musikken jeg liker uten noe press fra utsiden.

Hvordan blir musikken din til?

Hva er neste steg i karrieren?

– Det er litt forskjellig. Hvordan jeg jobber avhenger alltid av hvem jeg skal jobbe med. Det er sjeldent at jeg setter meg ned og bare lager musikk ut av det blå. Vanligvis avtaler jeg møter med artister, og deretter forbereder jeg beats som jeg ser for meg kler artisten sin stil.

Hvordan ville du beskrevet hiphop-miljøet i Bergen?

– Jeg tror Bergen er spesielt fordi det er så mange som holder på med hiphop. Folk er veldig åpne for å samarbeide, og kjører hverandre opp og heier på hverandre. Med all respekt til resten av rap-Norge, mener jeg Bergen er byen som produserer fetest rapmusikk.

– Jeg vil ikke ruge på sanger for lenge. Jeg er på mitt beste i en tilværelse med litt tempo, så jeg ser for meg at mitt neste album skal produseres og være ferdig i løpet av neste år.

Pandemien har begrenset noe av arbeidet ditt.

Savner du å spille gigs?

– Absolutt! Jeg savner jo selvfølgelig å stå på scenen, det er jo noe jeg har gjort jevnlig siden jeg ble atten. Det er en syk følelse å se entusiasmen til folk, at de kan sanger utenat, og kommer opp til deg etter du har spilt fordi de har mye på hjertet om musikken som du har laget.

«all respekt til resten av rap-norge, men jeg mener bergen er byen som produserer fetest rapmusikk.»

desember 2020

stoff 33

k u lt u r s t o f f

SAMLEOBJEKTER I SENTRUM

Truls Eide på leting etter salgsvarer.

Stoff har sjekket ut byens antikvitetsbutikker og hva de har å by på.

Tekst Jørgen Engebret Børdahl Foto Simen Peder Aksnes Aarli

Antikvitetsforhandlerne er i ferd med å forsvinne. I sentrum er det imidlertid en liten håndfull som holder det gående. Bak gittervindu samler de på gamle og brukte ting. Vi passerer butikkene ofte, besøker dem en sjelden gang, og forlater dem enda sjeldnere med noe annet enn et kort «ha det» på vei ut døren. For å finne ut hvem antikvitetsforhandlerne er, hva de har og hvordan de overlever, har Stoff besøkt tre av dem.

Magnussen’s Brukt og Antikk Om du sliter med plassbegrensninger i studenthybelen din, har du noe å lære av stablingen i Magnussen’s Brukt og Antikk. Leif Magnussen har så mange ting at han leier to lokaler i Øvregaten. Inne i butikkene ligger det bokstavelig talt en million gjenstander, og du må beherske kunsten å trå varsomt når du beveger deg gjennom denne jungelen

34 stoff

av dingsebomser. Like viktig er det å passe på hodet, da det henger like mye fra taket som det står på gulvet.

Dette er BarBarista på steroider.

at den fortsatt eksisterer i Norge.

Hvorfor skal vi betale moms på gjenstander som allerede har vært skattet da de var nye?

Magnussen oppgitt.

Mens mange brukthandlere velger å spesialisere seg på bestemte gjenstander, tar Magnussen inn absolutt alt med en potensiell verdi. I tillegg til å selge, leier han ut ting til teaterog filmproduksjoner. Dette har han holdt på med i tjuefem år. Da han startet opp var det tretten antikvitetshandlere i sentrum. Nå er det nesten ingen igjen. Han er oppgitt over at det ikke satses mer på å få brukthandlere til å overleve.

Magnussen rister på hodet før han reiser seg og løper over gaten til den andre butikken. Han har fått øye på et par som kikker nysgjerrig inn vinduet. Antikkforhandleren sitter ofte på den lokale kafeen Dagr, på utkikk etter potensielle kunder utenfor butikkene sine. Magnussen og eieren av Dagr, som forøvrig er kaféens eneste ansatt, er enige om at de lokale småbedriftene blir totalt oversett av regjeringen og kommunen i disse dager.

– Turistnæringen er den største inntektskilden til lokalbutikkene i sentrum. Hvert år kommer det utlendinger for å kjøpe av meg. For eksempel er det en amerikaner som kommer innom en gang i året for å kjøpe utstoppede norske dyr, sier Magnussen.

– Gjenbruk er en trend. I disse dager, med så mye fokus på miljø, burde staten legge bedre til rette for bruktmarkedet. Momsavgiften på brukte gjenstander er fjernet i en rekke europeiske land. Det er helt bak mål

– Koronastøtten ser vi ikke noe av. Det er vanskelig å få et stykke av kaken når man ikke har noen ansatte, på tross av at vi i bransjen skattet rundt åtte millioner i fjor, sier

Hvordan ligger det an med kundegrunnlaget for butikken?

Er det bare turister som har råd til en antikvitetshandel? Jeg tar en stillferdig runde i butikken og sammenligner verdiene med egen lommebok. En slitt halloween-pyntegjenstand i Nille-stil koster hundre kroner, og ødelagte gitarer går for noen tusenlapper. Det ser ut som Magnussen prøver å kompensere for momsavgiften. Taktikken funker

desember 2020

k u lt u r s t o f f

Magnussen’s brukt og antikk.

kanskje på turister, men for studenter og rutinerte samlere blir det med et hyggelig besøk før man traver videre.

Steinkjelleren Antikvitetshandel I samme gate som Magnussen’s Brukt og Antikk, ligger det en annen antikvitetshandel. Når en setter foten innenfor døren, vekkes det umiddelbart assosiasjoner til norsk hyttekultur. Ikke av den typen du finner hos Tesla-eiere på Geilo, men mer i retning av et gammelt trebygg med geiter på taket. Det lukter stramt og ser koselig ut. Håndmalte skrin, tresko, en blåsebelg og gamle krukker preger landskapet. Dette er en urnorsk antikvitetsbutikk. Butikkens eier, Kari Rygg, og hennes sønn, står med en lupe over en gammel gjenstand. I hjørnet sitter syvende far i huset, godt plassert i en lenestol. Her ser det ut som alt er over hundre år gammelt.

Stedet står i stor kontrast til Magnussen’s. Lokalet er oversiktlig og det er tepper på gulvene.

Krystallklare glassmontre med antikke skatter som sølvtøy og bestemorsmykker skaper en museumsaktig atmosfære. En runde her inne er en liten reise gjennom norsk og bergensk historie.

Eierne påpeker at de aldri kunne drevet butikk her med mindre de eide stedet. De kan sin kunst, men kunsten er døende. Det er kundene også. Ingen andre er å se inne i forretningen. Det finnes ellers ting her som er innenfor studentbudsjettets rekkevidde. På en av stolpene henger

desember 2020

Leif Magnussen.

noen gamle skoleplansjer som koster et par hundre kroner – studenthulens mest aktuelle pyntegjenstand.

Elias Iversen Etft.

Inne i butikken i Jonsvollsgaten er Truls Eide, butikkens innehaver, fullt i gang med å finne et servise til to eldre damer. Eide har holdt på i tjuefire år. Det var interessen for gamle ting som i sin tid gjorde at han valgte å starte opp forretningen. Selv samler han på alt mulig og er spesielt glad i «små ting», uten å spesifisere hva slags ting.

– For at noe kan kalles en antikvitet må gjenstanden være minst hundre

Plansjer i Steinkjelleren.

støpt. Den originale sjokoladen har han spist opp.

– Folk samler på alt mulig. Med én gang det finnes mer enn tre av ett produkt er det noen som samler på dem, sier han.

Det han har av serviser og møbler er ofte verdifulle på grunn av design, håndverk og kvalitet. For å fastsette priser følger han med på internettauksjoner og det internasjonale bruktmarkedet. Eide forteller at internett har gjort det lettere å følge med på verdier. Dessverre fører netthandel til at mange av de fysiske antikkbutikkene stenger dørene.

«-bransjen overlever på et hengende hår, men jeg vil ikke gi opp før jeg må.» år gammel, påpeker han.

Utenfor butikken henger det et skilt med teksten «Antikviteter, retro, design og samleobjekter». Eide liker å ha et bredt spekter av brukte dingser og definerer seg derfor ikke som en antikvitetshandler. Stedet tar deg med tilbake til 70- og 80-tallet. I hyllene står alt fra gamle krydderdåser til leketøyserier fint sortert. Veggene prydes av gamle tobakksreklamer og Coca Cola-skilt. I en av hyllene er det plassert en rekke utgåtte matvarer som ikke produseres lenger. Eide viser fram gamle sjokoladepapir som inneholder gipsformer han selv har

– Bransjen overlever på et hengende hår, men jeg vil ikke gi opp før jeg må, sier Eide.

Kundekretsen er ikke stor, men Eide forteller at det er en del stamkunder som regelmessig kommer innom på utkikk etter samleobjekter. For eksempel leketøyssamlere.

Eldre kunder kjenner igjen ting fra sin egen barndom som vekker nostalgiske følelser. Nå om dagen er det også unge folk som ser etter retro gjenstander. Det er mye her som kan piffe opp et studentkollektiv.

Hvor får du tak i alle tingene?

– Hver dag sitter jeg i timesvis på Finn og Facebook for å se etter gjenstander jeg kan kjøpe og selge. Mye får jeg fra dødsbo og folk som kommer innom. Det går mye tid med til å finne salgsvarer. Når butikken er stengt, er jeg som oftest ute på jakt, forteller han.

Mens Eide forteller om de ukentlige kjøreturene sine mellom dødsbo, kommer en av stamkundene innom for å vise forretningen til sin far.

Gamlekarene faller i snakk om en møbeldesigner fra 60-tallet, så jeg tar meg en runde i butikken og kommer over en pappeske med LPplater. Her finner jeg klassikeren Cruisin´ av Village People, som jeg rasker med meg for en tier – en perfekt nachspielplate med klassikeren «Y.M.C.A» som åpningsspor.

Fornøyd med et godt kjøp setter jeg kursen hjemover. På veien kikker jeg inn butikkvinduer og fastslår at antikvitetsbutikker handler om mer enn en god handel. De bidrar til byens personlighet og sjarm, og vi ville vært litt fattigere uten. Om du går inn istedenfor å kun gå forbi, kan du være heldig og finne en brukt perle for en liten penge. I det minste får du titte på gamle ting og hilse på noen ordentlige karakterer.

stoff 35

quizstoff

stoffs store

mu s ik kq q u iz Tekst Oscar Gussiås Illustrasjon Kari Orvik Olsson

Vi har så vidt trådt inn i desember, men såpete duetter og bjelleklang har allerede inntatt landets spillelister. Også denne julen vil «Last Christmas» klistre seg til hjernen din uten samtykke, og José Feliciano vil greie å presse inn tjuetre «feliz navidad» i en og samme sang. Men hvordan ligger det an med musikkunnskapene til en julebefengt befolkning? Her er quizen for deg som trenger å tenke på noe annet enn julemusikk.

Lille Norge:

01 02 03 04 05

Hvem ble årets Spellemann i 2019?

Hvilke band er regnet som de fire store innen norsk rock? Plusspoeng om du klarer å nevne hvilket band som hadde et kvinnelig medlem.

Kun én James Bond-låt har blitt laget av nordmenn. Hvem står bak den? Ett poeng for riktig band og ett poeng for navnet på låten.

Hvilken bergensartist slo gjennom med låten «Solbriller På» i 2009?

06 07 08 09

Hva heter det norske svartmetall-bandet som Varg Vikernes var bassist i på 90-tallet?

Hvor mange norske band og artister har nådd Billboards topp ti-liste? Plusspoeng dersom du klarer alle. Hint: det er ikke så mange.

Hva er navnet på den tidligere hip hopgruppen som bestod av artistene Jørg-1 og Poppa Lars?

Hva heter bergensbandet som ga ut albumet Materialtretthet i 1980?

Kamelen ble i 2018 bøtelagt 8000 kr.

Hendelsen fikk mye oppmerksomhet i media #frikamelen. Hvorfor fikk han bot?

Fasit: Lille Norge: 1. Sigrid. 2. Raga Rockers, Dumdum Boys, Jokke og Valentinerne og Delillos. Eneste kvinne er trommeslager May-Irene Aasen i Jokke og Valentinerne. 3. A-ha med «Living Daylights». Regnet som tidenes dårligste James Bond-låt av flere. 4. Lars Vaular. 5. Kamelen ropte «Fuck politi» til politiet under en konsert. 6. Mayhem. 7. Fire artister. A-ha, Kygo, Nico & Vinz og Ylvis. 8. Tungtvann. 9. The aller værste!. Det store utland: 1.

Thriller av Michael Jackson. 2. Sør-Korea. 3. Tupac ble drept først. 4. Phife Dawg. 5. Albumet heter Future Nostalgia. 6. Ringo Starr. Som forøvrig holder seg ufattelig bra. 7. Håkan Hellström. 8. Bob Dylan. 9. Joy Division.

36 stoff

desember 2020

quizstoff

Det store utland:

01 02 03 04 05

Hvilket album er det mest solgte gjennom tidene?

Hvor i verden kommer boybandet BTS fra?

Tupac og Biggie ble begge skutt og drept på 90-tallet. Hvilket drap skjedde først?

Rappere kan dø av så mangt. Et av medlemmene i hip hop-gruppen A Tribe Called Quest døde av diabetes i 2016. Hva var navnet på artisten?

06 07 08 09

Hvem av medlemmene i The Beatles var den eldste?

En svensk artist solgte totalt tre hundre tusen billetter til fire konserter i Gøteborg tidligere i år. Hva er navnet på artisten?

Hvilken kjent amerikansk singer/songwriter fikk nobelprisen i litteratur i 2016?

Ian Curtis var vokalist i et legendarisk britisk band. Hvilket?

Dua Lipa ga ut sitt andre album tidligere i år.

Hva heter det?

Dine tillitsvalgte!

@spuib desember 2020

@sp_uib

@spuib stoff 37

k u lt u r s t o f f

se og hør

tv-serie: Twin Peaks (1990-2017) Old but gold. Det går ikke en eneste høst (eller vinter) uten at jeg drømmer meg bort i David Lynchs univers. I år har jeg startet på Twin Peaks atter en gang. Den fiksjonelle småbyen Twin Peaks er tilsynelatende perfekt, frem til Laura Palmer blir funnet død, rullet inn i plastikk, og men likevel ubeskrivelig vakker. Hvordan kunne noe så grufullt skje? Fasaden forvitrer gradvis: Twin Peaks styres av mørke krefter, dop og prostitusjon. Heldigvis kommer FBI Agent Cooper til unnsetning. Rolleinnehaver Kyle MacLachlan har aldri vært kjekkere. Moten og soundtracket er også i særklasse. Ryktet sier at Gorbatsjov beordret Bush om å røpe hvem morderen er (til tross for en verden i kald krig). Resten av oss måtte vente helt frem til 2017 før tredje og siste sesong entret TV-skjermene.

er H

NA

podkast:

Gi meg alle detaljene - Linnea Myhre (2020) Nå som alle gossip-kanaler på Jodel er bannlyst, må man søke informasjon andre steder. Heldigvis gir Linnea Myhre deg alle detaljene om «Norges største kjendiskatastrofer og happenings». Perfekt for alle som elsker det tidlige 2000-tallet, og som ønsker å dra tilbake til en tid hvor Britney Spears, lavtlivs-bukser og «Sommerflørt» var det største i verden. Det var også en tid hvor glamourmodeller fantes (tilsvarer dagens Onlyfans-jenter), og sexskandaler ble faket. Hvem skulle trodd at Robbie Williams hverken lå med alle jentene i Spice Girls, eller våre kjære Aylar Lie og Lene Alexandra? Rett og slett skuffende.

og

album:

Kind of Blue - Miles Davis (1959) Enda en klassiker! Før landet stengte ned igjen var jeg så heldig å få se Mathias Eick (med band) fremføre Miles Davis’ Kind of Blue fra start til slutt. Miles Davis var blant de mest innflytelsesrike jazzmusikerne fra forrige århundre, og var aldri redd for å eksperimentere med forskjellige sjangre: På Kind of Blue tok Davis farvel med bebopen, og rettet kursen inn i et nytt lyrisk, modalt og melodisk spor. Selv om albumet har passert 60 år er det fortsatt like nydelig.

Min personlige favoritt er «So What», men de resterende fire låtene er også verdt å lytte til.

pastaoppskrift: låt:

«Requiem Pour Un C…» – Serge Gainsbourg (1996) Her slenger jeg meg på Martins anbefaling fra forrige utgaves Se og hør, her og nå: «Lemon Incest» var ikke min kopp te, men denne derimot, får meg til å føle noe. Den er sexy, preget av en viss fransk mystikk og perfekt å høre på når man går gatelangs i regnet. Jeg har ingen forutsetning for å si hva låten faktisk handler om, men den treffer likevel.

Perfekt for alle som skulle ønske de var i Paris, men er stuck med REMA1000 sine frosne croissanter i stedet.

38 stoff

Tekst Christine Hausken Kjærandsen Foto Ane Martine Tømmeraas

Sofia Woods Pasta à la Vodka Da jeg handlet inn siste ingrediens, Absolutt Vodka, passet jeg på å påpeke til kassedamen at jeg skulle lage pasta. Jeg vet ikke med deg, men det føltes ekstra skamfullt å kjøpe en hel flaske vodka midt i en pandemi. Men, det var verdt det! Alt du trenger for å lage denne himmelske retten er én løk, (mye) hvitløk, chiliflak, tomatpuré, 0.5 dl vodka, 2.5 dl matfløte, 1 dl pastavann, 2 dl revet parmesan, salt, pepper, basilikum, og 300 g valgfri pasta. Søk opp Sofia Woods matblogg for flere detaljer. Dersom du ønsker å ha en ekstra luksuriøs middag lager du pastaen selv: Bland 4 egg med 5 dl pastamel, kna den godt, la den hvile i kjøleskapet i tretti minutter, og til slutt kjevle den ut. I motsetning til den tørkede varianten, trenger vår hjemmelagde pasta kun et par minutter i kokende vann. Takk meg senere! desember 2020

k u lt u r s t o f f

KONTAKTANNONSER Kjære, tapre enstøing i vårt bergenske land, Stoff blåser støvet av forløperen til digitale møteplasser: Den gode gamle kontaktannonsen.

Her kan du tilby kjærlighet i alle farger og fasonger, annonsere dine vågale interesser eller etterlyse en tapt ferieflørt. Kontakt oss om du skulle være interessert i en av de nummererte frierne!

Send oss et kort internettbrev til kontakt@ stoffmagasin.no.

ER DU DER? Fotointeressert førstegangsstudent søker vennskapelig samtalepartner for å frigjøre frustrasjon. Har du behov for det samme? Er du keen på café, tilfeldige meldinger i innboksen din, bysykling i regnvær, å simpelthen bare henge sammen eller liknende? Ta gjerne kontakt.

Kollektivet har dessuten nylig fått pålagt besøksforbud - er en fordel om du ikke har det.

0032 – Alt godt (20)

ETTERLYSNING Etterlyser deg jente som tidligere jobbet på butikken Vita på Galleriet kjøpesenter.

Du er ca 160 cm og brunt krøllete hår.

Du bor/bodde på Landås og jeg tror du du studerte jus.

Jeg er en asiatisk gutt som bodde på Landås. Du sto bak meg i køen på Rema Wergeland og overfor meg utenfor Vinmonopolet i Valkendorfsgate.

Har forsøkt å se etter deg men uten hell.

0030 – Lengtende gutt

LØPEPARTNER SØKES! Skriver på vegne av en venninne som er lei av å ikke holde følge med kompisene sine på løpetur opp Fløyen. Løper som kan jogge Fløyen veldig sakte søkes derfor. Ellers hadde det jo vært fint om du er hyggelig, pen og har fin kropp.

0033 – Saktejogger (25)

LUDOSPILLER SØKES Hei! Jeg skriver på vegne av en venninne, som er lei av å snakke om tekstil. Hun vil bare snakke om tegning og maling, gjerne over et slag ludo. Om du mener man må få akkurat riktig kast for å komme i mål eller ikke, spiller ingen rolle.

Det er et pluss om du er snill og har fin klesstil.

0031 – Jente (23)

Få erfaring

? else ed

il

n In n sik t i n

i

m

us

ikkb

ra n s j e n ?

ng Gratis in

eme

is e

ng

n t?

pr

på

ra

ri

g

b a r?

an

ar

In oktober 2020

n te r

Hulen er Norges eldste rockeklubb, og vil at du skal rocke med oss.

Send oss en uforpliktet casual mail til frivillig@hulen.no for å vite om alle våre ledige stillinger. Rock on! facebook.com/hulenbergen instagram.com/hulenbergen

stoff 47

stoffmagasin.no @stoffmagasin