#77

BERGEN

•

M A R S 2025

•

N R 77

•

Å R GA N G 11

BLOD HUD SATAN T R A D I SJ , K A P I SJ ?

•

BADSTUE-EPIDEMI

•

STUDENT OG MOR

•

HYPNOSE SOM BEHANDLING

FØLG @stoffmagasin

Hva kaller man en forfatter som er støkk i bilkø? Salman Rushtid

INNHOLDSSTOFF

14

4

LEDER

5

TRE KULE MUSIKERE

6

INTERVJU: WITCH CLUB SATAN

10

STOFF HYPNOTISERES, VOFF

12

ALKOLOGI

14

LAUGARDAGR I LAUGAREN

17

UKRAINSK LITTERATURS OPPBLOMSTRING

18

MÅNEDENS DEBUTANT: PUMPEGRIS

20

FOTOSTOFF: MØRKEROMMET

25

DIKT: KJÆRE LITTERATURVITENSKAP

26

Q&A MED NICK CAVE

28

STUDENTER MED BARN

32

DENNE SAKEN MÅ DU LESE!!!

34

STRIPESTOFF

35

DØDSSTOFF: LEGAL

36

KULTURELL FØRSTEHJELP

37

KVISS

38

SE OG HØR, HER OG NÅ

39

SIDEN SIST

12 20

18 34

ansvarlig redaktør

Marie Gjøsund Kleppen

samfunnsredaktør

Aurora Fykse

kulturredaktør

Asta Eikemo

fotoredaktør

Benjamin Wittemann

nettredaktør

Elise Brudevoll Skjekkeland

illustrasjonsansvarlig grafisk ansvarlig some-ansvarlig webmastere journalister

Emilia Valentina Bakke Ellingsund Maja Strand Helene Hammer og Juni Nilsen Nikolai Gangstø Elise Brudevoll Skjekkeland, Hedda Meland, Åse Stefansen, Sunniva Asbjørnsen, Torjus Havdal, Embla Eskilt Hagalisletto, Hallvard Øvstebø, Borghild Rangnes Homlong, Maja Elfrida Reseland, Ingemar Stirling Gundersen, Kristina Mowatt Storm, Mari Evjen, Mikkel Grimstad, Oline Okkenhaug, Oskar Macdonald Donlup

foto/illustrasjon Marie Hovdum Lind, Kathrine Albrigtsen, Silje Agledal, Daniel Jin Heggelund, Selma Fyllingsnes,

grafikere Casper Sørestrand, Juni Nilsen, Celina Hofmann, Helene Hammer, Emilie

daglig leder Linnea Lamøy styreleder Borghild Rangnes Homlong publiseringsdato 25.03.2025 trykkedato 24.03.2025 trykkeri Schibsted trykk forside Marie Hovdum Lind

LEDERSTOFF

DANCING IN THE CV-MAT Fra 31. mars til 9. april vil alle UiBs studenter strømme mot sine respektive valglokaler for å avlevere stemmene sine i studentvalget. Demonstranter vil marsjere nedover Parkveien, forbi Universitetsaulaen og inn mot Dragefjellet. «Do you hear the people sing» nynnes, først som et svakt ekko, før melodien tiltar i styrke, hundrevis av sinte studenter slenger seg på, og kampropene fyller Høyden til den grad at brosteinen under demonstrantenes støvler begynner å vibrere. SV-studentene veiver med store, røde flagg fra takterrassen på rektorbygningen. Juss-studentene løper rundt med pulverkanoner som dekker omgivelsene i alle regnbuens farger. MatNat-studentene går i bresjen av følget med et komplisert koreografert musikalnummer som inkluderer både stepping og imponerende løft. Hvilket engasjement! Aldri har noen studieby sett maken! Det er dette som er demokrati i praksis.

Ekstranummer i Studvest og 100% valgdeltakelse!

Eller 12,68% valgdeltakelse, da, dersom vi skal se til tallene fra fjoråret. Studentparlamentet jobber iherdig for å nå ut til alle med oppfordringen om å bruke stemmeretten sin, og legger i tillegg opp til at årets valg skal bli noe helt spesielt; rektor Margareth Hagen står nemlig i fare for å miste sin plass som hele UiBs store mor til professor i geomikrobiologi, Lise Øvreås.

Kjapp orientering om studentvalget, for helt ærlig, det er ganske komplisert; hvert år velges én mannlig og én kvinnelig studentrepresentant inn i universitetsstyret, der de representerer studentenes stemme sammen med alle de voksne. I tillegg til disse skal vi stemme på vår favorittliste til studentparlamentet. Dette fungerer som et slags stortingsvalg, jo større andel stemmer ei liste får, jo flere representanter i Studentparlamentet. De er mer som et slags elevråd, studentrepresentantene er lærerens favoritter som får sitte ved voksenbordet. Rektorvalget skjer bare hvert fjerde år. Puh, mange stemmesedler å holde styr på!

Vorland og Botnevik har helt sikkert gjort en strålende jobb. Eller, det vil si, hvem har egentlig noen anelse om hvorvidt jobben de har gjort har vært god eller dårlig?

Jeg anser jo meg selv som ei oppegående studine som følger greit med i studentpolitikken, men jeg har virkelig ikke hørt om én sak som disse representantene har fått gjennom i universitetsstyret.

For selv om valgdeltakelsen på UiB er helt grei sammenlignet med resten av universitetene i vårt langstrakte land, er det påfallende hvor vanskelig det synes å være å skulle mobilisere noe særlig engasjement utenfor dypet av de mørkeste SAMPOL-kretsene. Hvorfor sliter studentvalget sånn med deltakelsen?

Jo, fordi folk ikke vet hva de driver med. Studentparlamentet fikk ordnet bind og tamponger på alle jentetoaletter, og det er liksom det man kan trekke fram. Hva har de gjort for å senke klimaavtrykket til universitetet?

Hva har de gjort for å sikre studentene gode forhold under praksis? Hva har de fått gjennom av tiltak som studentene egentlig ønsker seg?

For ikke å snakke om den kanskje mest omtalte saken på UiB i løpet av hele året – akademisk boikott av Israel.

Aktivister overnattet i ukevis i Camp Falastin utenfor rektors kontor, og budskapet var en rekke svært tydelige og gjennomførbare krav. Her kunne representantene i universitetsstyret vært betydelig krassere i kritikken, men det var øredøvende stille fra den kanten.

Så jeg håper årets studentvalgkamp vil by på flere kontroverser, tydeligere stemmer og listeprogrammer som adresserer problemene studentene egentlig bryr seg om.

Eller så kan man fortsette som man alltid har gjort, jakten på CV-mat er en ærlig sak, det. Jeg skulle bare ønske at det ikke gikk så hardt utover det reelle studentdemokratiet.

I fjor ble Sigrid Vorland og Victor Botnevik valgt inn som studentrepresentanter i universitetsstyret. Sistnevnte hadde ikke engang nok stemmer til å nå det etablerte valgtallet som må til for å lande en plass, men siden det ikke var noen andre med nok stemmer så måtte han bare ta på seg jobben. Ikke til forkleinelse for disse to – både

Marie Gjøsund Kleppen ansvarlig redaktør @mariegjosundkleppen red@stoffmagasin.no

Illustrasjon: Maria Hanset Demdal

04 STOFF

MARS 2025

K O M M E N TA R S T O F F

TRE KULE MUSIKERE FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Geir Magne Staurland Surrealismus i Pushwagnergruppen og journalist Foto: Stig Buvarp

Embla Karidotter Frontfigur i bandet Embla and the Karidotters Foto: Linn Heidi Stokkedal

Maria Refsland Bassist og vokalist i Sliteneliten Foto: privat

Jeg tenker ofte på en historie en venn av meg har fortalt, en lysende intelligent, talentfull og selvkritisk mann. Han endte plutselig på øving i et slags allstar-band med flere kjente musikere. De spilte og spilte, og min venn syns alt låt bås, ingenting var verdt å spille videre på, ingenting var godt nok, mens for de kjente artistene som var med på øvingen var det helt motsatt. Min venn var nærmest sjokkert over hva de kunne tenke var bra nok. Det ble ingenting av dette bandet, men anekdoten illustrerer selve nøkkelen til det å kunne skape.

Det er tre år siden sist jeg fikk skrive hva dere burde gjøre her, så denne gangen tenkte jeg å si hva dere ikke burde gjøre.

Jeg synes det er vanskelig med ordet «kul», og jeg vil derfor bruke spalten til å oppfordre til å ikke prøve å være kul. Altså den ekskluderende typen kul, som betyr liksom “kulere enn andre”. Den fine typen kul, som de folkene man synes gjør bra ting og er greie, det er bra.

Artister, kunstnere, forfattere, selvsagt er det flust av perfeksjonister blant dem, men de har alle et fellestrekk: det er å våge å leve i ja-faser, men enda mer er det å tørre å kalle noe for Noe. Male et bilde og insistere på at ja, det er et maleri, skrive en låt og insistere på at javel, det er en låt.

Stille ut et pissoar og insistere på at ja, det er kunst.

Men la det aldri være overtydelig og overforklart. Er du en smule usikker på hva du driver med: visk ut de skarpeste konturene, dynk det i enkel mystikk. For husk at alle idéer når de først er skjøvet ut i verden, er som fluepapir.

De tiltrekker seg «mening» man aldri hadde intendert. Gi faen i hva du egentlig mente.

Ikke prøv å bli forstått. Det er kjedelig. Og ikke er det vakkert heller: Jada, skjønne er de ting vi ser, skjønnere er de ting vi forstår, men skjønnest er i sannhet de ting som vi ikke forstår.

MARS 2025

Jeg er en av de som overtenner og deretter overtenker. Jeg vil ikke gjøre noen av delene, men heller være like grei med meg selv som jeg er med andre. Det som er bra med å gjøre feil, er å ta lærdom av dem. Vi går alle glipp av sjanser, men det kommer nye vi kan ta, store og små, hver eneste dag.

Hvilket liv er du fornøyd med å ha levd når du ligger på dødsleiet? Hvilke valg kan du ta nå for å bli fornøyd med deg selv i dag og i fremtiden? Her er en liste over hva dere ikke skal gjøre basert på hva folk angrer mest på når livet går mot slutten: 1. Ikke lev livet slik andre forventer av deg, ha nok mot til å gjøre det du selv ønsker (jeg kom ut av skapet).

2. Ikke jobb så mye (jeg sluttet i jobben min og satser på musikken).

3. Ikke legg lokk på deg selv ved å være redd for å snakke om følelsene dine (jo mer autentisk jeg er, jo mer autentiske folk tiltrekker jeg meg).

4. Ikke glem å pleie og ta vare på de gode vennskapene (jeg håper jeg klarer dette livet ut, med gamle og nye venner).

5. Ikke stopp deg selv fra å være lykkelig (dette er det kun patriarkatet og kapitalismen som vinner på, så fuck det).

Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle som leser denne spalten til å prøve å se litt mer utenfor seg selv og gå ut i verden og gjøre noe bra.

Finn det som engasjerer deg mest, stor eller liten sak, og prøv å gjøre noe som pusher det i riktig retning. Verden trenger deg desperat, og vi trenger hverandre. Å jobbe sammen for å skape noe bra er den største mening man kan oppdrive, det føler jeg i hvert fall selv.

Okkuper et hus, bli med i en organisasjon, lag et folkekjøkken, meld deg som frivillig på Blå Kors, lag et hagelag der du bor, selg vafler til inntekt for Gaza hver fjerde søndag i måneden. Hva enn!

Og det hjelper ikke bare direkte på saken, det hjelper også dine medmennesker, for dere er sammen, og du og din gjeng blir et bevis til de som ser hva dere gjør på at verden ikke er så bekmørk som den ser ut. Slike handlinger er håp.

STOFF 05

K U LT U R S T O F F

ANTI-ANTI-ANTI En grumsete sjanger og en overmoden tid. Akkurat her befinner Witch Club Satan seg. Et okkult og feministisk svartmetallband som har skapt reaksjoner og lagd støy i miljøet.

Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland Foto Marie Hovdum Lind

– Er det bare det, liksom, satanisme?

– Ja. – Er dere satanister?

– Nakne satanister.

Slik imiterer kvinnene i Witch Club Satan noe av responsen de har fått i løpet av de siste årene. Bandet, bestående av Johanna Holt Kleive (trommis), Victoria F. S. Røising (bassist) og Nikoline Spjelkavik (gitarist), har skapt furore i miljøet.

Ryktene sier at folk lyver om at de har vært på konsertene for å uttale seg om dem.

Det okkulte, feministiske svartmetallbandet spilte i Bergen den tjueåttende kvelden, den andre måneden i det totusende- og tjuefemte året, i vår tidsregning.

I forkant av konserten fikk Stoff anledning til å stille dem noen spørsmål. Og bare for å ha alt på det rene – Witch Club Satan er mye mer enn nakne satanister.

En konsert i fire akter Det blir stille i rommet og publikum holder pusten i påvente av det som skal komme. Er forventningen en vanlig konsert, brytes den straks – dette er også teater. Kunstneren Kim Diaz Holm – «Den Unge Herr Holm» – inntar scenen først helt alene, hvor han holder en inderlig monolog i et lendeklede som senere forsvinner. Plutselig høres lyden av spede trommeslag fra bak i lokalet.

Publikums letende blikk lar seg forlokke. Tre skikkelser kommer gående gjennom publikum, bærende

06 STOFF

på røkelse, liksminka og iført drakter som minner om vesenene fra Til huttetuenes land.

Konserten er inndelt i fire akter, hvor hver akt representerer et element: jord, vann, ild og luft.

Teateret er en klar komponent i deres kunstneriske uttrykk, og man kan ikke legge skjul på at det visuelle er en stor del av appellen hos mange. Forventningen om å se en del hud i alt bråket er tydelig til stede, og særlig fremtredende av voksne menns fnising.

Witch Club Satan har skapt stor debatt innad i svartmetallmiljøet, derfor aner Stoff at publikum også består av kritikere som vil ha belegg for sine meninger. Purister som beskylder dem for å være skreddersydd for kulturstøtte og «industry plants», ettersom de har oppnådd så stor suksess, så fort.

Bandet starta som et teaterprosjekt, men det er tydelig at kvinnene har internalisert sjangeren, tar plass og står urokkelig i sin grimme egenhet.

God kunst skal vel provosere? Og det er umulig å løsrive blikket.

Provokasjonen Gruppa har inntatt svartmetallen – en sjanger som innehar et rasende opprør mot den grå konformiteten – med nytt giv og nytt blod.

– Føler dere at dere også gjør et opprør mot konformiteten innad i svartmetallen?

– Det har aldri vært det vi har prøvd på. Vi har gått ut og prøvd å være tydelige og grenseløse i uttrykket vårt, men alltid i tråd med det vi tror på. Noen ganger har vi blitt veldig overraska over at folk reagerer på det. Og noen ganger så har det kanskje gitt mening.

Gruppa spilte inn debutalbumet sitt Witch Club Satan i studioet til Anders «Neddo» Odden, som er kjent i metallscenen fra band som Cadaver og Satyricon. De forteller at han har uttrykt både nysgjerrighet og fascinasjon for dem og deres evne til å kunne provosere i en sjanger

MARS 2025

K U LT U R S T O F F

som svartmetall. Han ville vite hva det er de gjør, og hvorfor de får det til. Vi spør om det samme.

– Ja, det er akkurat det. Vi kan aldri vite hva de reagerer på. Det er ikke noe å forutse, og det er poenget. Vi prøver å være sannhetssøkende og adressere ting vi mener er verdt å adressere. Både holdningsmessig og stilmessig, og det er veldig bra at du får noen reaksjoner. Publikum forventer én ting, så gir vi noe annet.

Vi leker med ulik type retorikk.

De forteller videre om inntoget i svartmetallsjangeren, og hvordan de allerede i en tidlig fase var i dialog med Jørn «Necrobutcher» Stubberud, bassisten fra Mayhem.

Som en samtalepartner veileda han dem inn i en sjanger han er godt kjent med (en sjanger som skal være ekstrem, og med grums som kirkebrenning, knivstikking og død kompis på albumcover).

– Han har en åpenhet for forandring og en vilje til å lytte til nye stemmer.

«– VI KAN IKKE LAGE PØNK LENGER. VI MÅ TY TIL DET EKSTREME. VÅR TID KREVER EN SJANGER SOM KAN ROMME DEN.»

– Det prosjektet her har skapt mange overskrifter fordi folk reagerer på et uttrykk eller på bilder som de tolker på sin måte.

MARS 2025

Det samme opplever de med flere de har kommet i kontakt med i miljøet som har vært der mye lenger enn dem. I en sjanger som noen mener har blitt tilskitna av purister i senere

STOFF 07

K U LT U R S T O F F

tid, fortalte Stubberud dem at de var noe av det mest primitive han hadde hørt på over tretti år.

Enhetlige i en overmoden tid Witch Club Satan har ingen ledende frontfigur, som et oppgjør mot idoldyrkingen innen popog rockekulturen. Enhetlige og likeverdige står alle tre på scenen, gjerne iført liknende bekledning slik at det er vanskelig å skille dem fra hverandre.

To av kvinnene har bakgrunn fra teateret, der man påkler seg en rolle for å spille en scene. Tidligere har gruppa signert ulike innlegg

på sosiale medier med navn som The Witch, The Whore og The Bloodmother. Når de blir spurt om de også tar på seg disse eller en annen rolle når de går på scenen her, svarer de: – Vi kaller oss egentlig ikke noe av det, men vi har lekt mye med en hel haug av feminine eller kvinnelige arketyper. Det er karakterer vi kan tre litt inn og ut av, men som også jo er deler av oss. Og at som mennesker – og kanskje særlig som damer – så føler vi at det er deilig å lage seg plass til alle de sidene av seg sjøl.

«– VI SKRIKER IKKE BARE ÉN KVINNES SKRIK, MEN ALLE KVINNERS SKRIK.»

En av disse arketypene er selve heksa. De forteller at de er i ulik grad påvirka av heksa, og at de velger å bruke henne på ulike måter. Enten som veileder, eller om de faktisk er hekser. Ved å finne en slik arketype de kan kjenne seg igjen i, har de også funnet styrken til å våge.

08 STOFF

– Hvordan er det å passe så godt inn i tidsånden?

– Jeg tror tiden var overmoden da vi begynte. Vi kan ikke lage pønk lenger. Vi må ty til det ekstreme. Vår tid krever en sjanger som kan romme den. Og også reagere på den med de virkemidlene som svartmetall jo er – et enormt sinne.

MARS 2025

K U LT U R S T O F F

Tross ulike innfallsvinkler til svartmetallen er det nettopp her i det ekspressive, egenartede, sonale og primale at gruppen gjør sitt opprør. De uttrykker hvor håpløst og frustrerende det føles å se retningen verden går i, og trekker frem hvordan sjangeren og dens brutalitet oppstod som en motsats i en tid med mer fremtidstro og optimisme.

– Mens nå, hva er det mest radikale og brutale man kan gjøre? Det tror jeg er å håpe. For det virker ikke særlig sannsynlig at noen ting skal gå så jævlig bra. Så å bruke den brutaliteten som et lys, gjør det mer aggressivt.

Anti-anti-anti i en grumsete sjanger – I låta deres «Black Metal is Krig» hevder dere nettopp det: at svartmetall er krig. Hva slags krig snakker vi om, og hvor står dere?

– Vi har tatt med oss pønken og starten som svartmetall sprang ut fra, og slik er attituden vår mer pønk enn metall. Og med en plass i det offentlige rom og aktører på en scene, er det påfallende å unngå å mene noe når man har tatt den plassen.

De forsøker å være tydelig i en sjanger med en grumsete historie, som de aller fleste har beveget seg bort fra. Imidlertid presiserer de at det fortsatt er en del nazisme og jævlig skumle holdninger som ikke har blitt rydda opp i. Bandet hevder at miljøet bare har hoppa litt bukk over det og gått videre.

– Det føles både veldig spennende å møte et publikum som har ulike politiske holdninger, men også være helt tydelig på hvor vi står: Vi er et feministisk, antinazistisk band.

Anti-anti-anti.

Bandet omfavner det okkulte, men til tross for navnevalget forteller de at Satan er det minst identitetsskapende for dem. De forteller at dette er det folk provoseres av og henger seg mest opp i, og at denne sjokkeffekten er viktig for prosjektet. Likevel poengterer de hvordan det også fungerer som en referanse for å ta plass i sjangeren, fordi det er mer som et bilde på en opprører, en rebell. Satan er ikke så provoserende i svartmetallmiljøet, men det treffer noe i et annet og mer mangfoldig publikum. Et slikt publikum har Witch Club Satan, og gjennom musikken og på scenen – foran og med dem – blir de forbanna.

– Vi skriker ikke bare én kvinnes skrik, men alle kvinners skrik.

På scenen tar heksene slik muligheten til å leke med det primale og de grimme, hysteriske og utagerende sidene av seg selv, noe de uttrykker er ekstremt givende.

– Det er forlokkende å kunne skrike.

Og å kunne ta hele det arsenalet man har i seg sjøl, og egentlig også se hvor enorm grad av sensibilitet det er i et feminint skrik. Man kan være sint, men på en egentlig ganske ryddig og konstruktiv måte, som har et ønske om å bygge noe istedenfor å rive det ned.

MARS 2025

STOFF 09

SAMFUNNSSTOFF

HELT HYPNOTISERT Gladmelding til deg som ukentlig sier at du skal slutte å snuse: Det er mulig å erstatte nikotintyggisen med dagdrømming!

Tekst Oline Okkenhaug Foto Kathrine Albrigtsen

Det er et fåtall som vet hva hypnose egentlig er, utover det begrensede innblikket noen av oss har plukket opp fra tegneserier og TV. Mens noen forbinder fenomenet med overtro og oppspinn, kan det frembringe gåsehud hos andre.

Og så er det jo de som mener at hypnose slettes ikke er mer enn et vagt placebo. For å få faktaene på plass drar Stoff til Espresso House Torgallmenningen (av alle steder?) for å møte hypnoterapeut Willy Marthinussen fra Øygarden Senter for Klinisk Hypnose.

Hva er greia?

Marthinussen har jobbet som hypnoterapeut de siste 20 årene.

Han forteller at det finnes mange definisjoner på hva hypnose er.

– Hypnose kommer av det greske hypnos, som betyr søvn. Men hypnose har ingenting med søvn å gjøre! Hypnose er kort fortalt fokusert oppmerksomhet.

Hypnoterapeuten forteller at man er i hypnose når man dagdrømmer. Det er i den mellomliggende tilstanden når man våkner om morgenen, men ikke har åpnet øynene enda.

– Så dere har begge vært i hypnose i dag. Ja, det har dere, sier Marthinussen.

10 STOFF

Tilfreds med sjokkfaktoren i egen kommentar, fortsetter han:

– Finnes det mennesker som ikke er mottakelige for hypnose?

– Har dere hørt om flow-teorien?

Opplevelsen av flyt, eller flow, er å være så oppslukt i noe at man glemmer tid og sted. Det er hypnose.

Når du lekte som liten, eller gjør noe så interessant at du glemmer tid og sted, så er du per definisjon i hypnose.

– Noen veldig, veldig få. Det finnes enkelte som ikke er i stand til å forestille seg noe som helst. Hvis du har evnen til å forestille deg noe, så er du også mottakelig for hypnose.

« – DERE HAR BEGGE VÆRT I HYPNOSE I DAG. JA, DET HAR DERE.»

Marthinussen forklarer at man er i hypnose hvis man er i en forestilling.

Denne forestillingen ligger i hjernen, i den delen av nervesystemet som heter hippocampus. Det er her alle minner, bilder, opplevelser, og sanser lagres. Når man som hypnotisør utøver hypnose, bruker man altså evnen til å lage en forestilling om noe som passer til personen og deres narrativ.

De fire fasene Marthinussen forteller at kundene ikke trenger å se på ham. De trenger heller ikke å se på en klokke som pendler frem og tilbake foran nesetippen sin. Han kan bruke mange ulike teknikker for å hypnotisere: alt fra å gjøre det veldig raskt, til å bruke mer tid. Det han vanligvis gjør er mer skånsomt enn det man ser på et show.

Marthinussen forteller at det er ekte når man ser folk falle dramatisk ned i søvn med et knips. Det som ikke har blitt vist er de tretti minuttene

det tar å komme inn i den tilstanden.

Ifølge Marthinussen består hypnotiseringen av fire faser: induksjon, fordypning, terapeutisk intervensjon og en avslutning. I induksjon blir man ledet inn i den hypnotiske transen. Herfra vil hypnotisøren bruke ulike teknikker for å fordype avslapningen, helt til hjernebølgene går over til å oppføre seg som såkalte «thetabølger».

– Når det skjer, er hjernen veldig mottakelig. Vi sier det sånn at døren til det underbevisste sinnet er åpen, forteller Marthinussen.

I denne tilstanden vil hypnoterapeuten foreslå endringer i personens vanemønster og væremåte. Når Martinussen behandler en kunde, bruker han veldig sterke, språklige bilder for å beskrive en mulig konsekvens av den dårlige vanen. Siste steg er å ta personen ut av tilstanden.

– Altså går du gjennom alle de negative konsekvensene av vanen, før du begynner å gi slipp på dem, forklarer han.

– Kan hypnose være farlig?

– Nei, for det er noe som heter at «du kan aldri bli hypnotisert mot din vilje».

MARS 2025

SAMFUNNSSTOFF

Dette prinsippet er grunnen til at han avviser mange kunder. Det har skjedd gjentatte ganger at personer blir sendt til ham på beordring av ektefellen sin. Det er den klassiske: «Konen min sendte meg hit, og vil at jeg skal slutte å røyke».

Marthinussen forteller at dette er kunder han ikke kan følge opp videre. Skal man kvitte seg med en vane, er det nødt til å komme av eget ønske. Å anerkjenne at de er verdt noe – Hvem er den typiske kunden som kommer til deg for behandling?

– Veldig mange av dem er unge jenter, kvinner og unge voksne.

Det er angst, fobier, traumer, avhengighet, egentlig alt du kan tenke deg. Ellers er det selvbilde, selvfølelse og egenverdi.

MARS 2025

– Hva ønsker de at hypnosen skal gjøre?

– De ønsker å bruke hypnosen til å anerkjenne at de er verdt noe. At de kan få et normalt forhold til seg selv eller det de er redde for.

Marthinussen forteller at han vanligvis arbeider over hjemmebesøk eller over videosamtale. Muligheten til å arbeide digitalt har latt ham hypnotisere mennesker i alle slags settinger: om kunden er på gatekafé i Paris eller sitter i en bakgård i Roma.

– Ellers er det mange kjente folk som kommer til meg, røper Marthinussen.

– Hvem da?

– Det er kjendiser: C-kjendiser, B-kjendiser, A-kjendiser, A+-kjendiser.

– Så mest sannsynlig noen vi vet hvem er?

– Når jeg starter bilen min, kommer det opp på displayet «Velkommen, greske gud». Ikke fordi jeg ser på meg selv som en gresk gud, men fordi jeg vet at nervesystemet ikke ser forskjell på fakta og forestilling.

Dette påstår Marthinussen at er gjeldende hos alle hypnotisører.

– Ja. Garantert.

«Velkommen, greske gud» For noen kan det være nødvendig med repetisjon for at endringene skal sitte. Marthinussen peker på visualisering som en løsning.

Han forteller at det man velger å programmere seg til, blir det nervesystemet responderer på. Hvis man forteller seg selv at man ikke er god nok, blir det tilstanden man programmerer seg inn i.

– Du kan spørre enhver hypnotisør om de hadde programmert seg selv til å «fortsette å være stygg», eller til å bruke snus eller røyk. Det ville de aldri gjort. Jeg er sikker på at de også vil fortelle seg selv at de er en gresk gud.

– Kan du hypnotisere meg til å bjeffe?

– Ja, det kan jeg gjøre. Men det gjør jeg ikke, ikke her.

STOFF 11

K O M M E N TA R S T O F F

Å DRIKKE ELLER IKKE DRIKKE? Verden er mye om dagen. Her er et essay om alkohol, kapitalisme og døden.

Tekst Åse Stefansen og Hallvard Øvstebø Illustrasjon Daniel Jin Heggelund

I den biografiske romanen Pabbi ransaker, unnskylder og hyller Mímir Kristjánsson sine egne og sin fars alkoholvaner. Det legges ikke skjul på at både far og sønn har tatt til flaska mer enn litt, akkurat slik deres forfar Egil Skallagrimsson, den største dikter og verste dranker på Island, gjorde. Slektslinja dras nemlig dit, sammen med alkoholvanene til tiden da det var øl og ikke blod som rant gjennom vikingenes årer.

Sånn har det vært for Kristjánsson også. Han ble tidlig klar over at han, slik som hans far, kom til å ende opp som «fyllik». Da romanen kom i fjor sommer, trilla anmelderne femmere og seksere. Den bittersøte og utleverende framstillinga av alkoholens virkning på en av landets mest profilerte politikere, slo også godt an blant leserne.

Samtidig har «NoLo-trenden» også fått mye positiv oppmerksomhet den siste tida. Den går ut på å bytte ut alkoholholdig drikke med alkoholfrie eller mindre alkoholholdige alternativer. Trenden kan sees i sammenheng med et stadig økende fokus på selvoptimalisering og «self care». Vi skal drikke mindre, slik at vi presterer bedre og lever lenger. Nuet forbedres

12 STOFF

gjennom forbedringa av selvet, og punktet det sekulære samfunnet gruer seg mest til blir forsvinnende lite i horisonten. Vi snakker selvsagt om døden, og særlig den uten en tro på det som kommer etter.

Det er en dissonans mellom Kristjánsson og NoLo-trendens følgere. Kristjánsson tar et oppgjør med seg elv og sitt forhold til sin

den skotske reformatoren Samuel Smiles bok Self-Help fra 1859. Den innledes med et sitat av John Stuart Mill, og talen er tydelig: Individet har ansvar for seg selv, og individet må optimalisere seg selv for at samfunnet skal fungere best mulig.

Nyliberalisten Margaret Thatcher anvendte den samme retorikken da hun regjerte i England: «Det finnes ikke noe samfunn, kun individer.»

«I STEDET FOR Å DRIKKE FOR Å GLEMME, PRØVER MANGE NÅ Å IKKE DRIKKE FOR Å GLEMME.» avdøde far, men gjør ikke det samme med sitt eget nåværende alkoholmønster. NoLoerne tar et oppgjør med et av livets store goder, beruselsen, men ikke med seg selv og opphavet til optimaliseringstrangen.

De avholdende er kapitalister?

NoLo-trenden er en selvsagthet i selvoptimaliseringas tidsalder. I en artikkel i Morgenbladet trekker psykologen Ole Jacob Madsen linja mellom selvoptimalisering og konservatisme helt tilbake til

Det finnes også ei kobling mellom kapitalistisk tenkning og avhold.

Den tyske sosiologen Max Weber mente at en bestemt etikk i bestemte religiøse miljøer kan ha bidratt til framveksten av den moderne kapitalismen i Europa. Man skulle avstå fra jordiske fristelser, temme begjær og leve sparsommelig.

Samtidig sto hardt arbeid sentralt.

Det fantes en sterk religiøs-etisk norm om å ha evna til å arbeide hardt, uavbrutt og målbevisst.

Et eksempel fra norsk historie finner vi hos haugianerbevegelsen.

Hans Nielsen Hauge la stor vekt på arbeidsetikk og askese. En god kristen skulle betrakte seg selv som forvalter av økonomiske verdier og ressurser som Gud hadde stilt til deres rådighet. Nøysomhet og hardt arbeid hang tett sammen, og Hauge forkynte ei lære om at man skulle bruke verden til å øke de økonomiske verdiene og kapitalen som Gud hadde skjenket menneskene. For haugianerne ble økonomisk suksess et tegn på at man levde i tråd med et religiøst-moralsk ideal.

Kapitalismen lever i dag i beste (eventuelt verste) velgående, men med en viktig forskjell: Tidligere jobbet man ut fra ei tro på at man tjente noe utenfor en selv. Å jobbe hardt var en måte å tjene et høyere ideal på. I dagens sekulariserte samfunn virker det som om det å jobbe hardt er blitt et ideal i seg selv. Vi skal forbedre oss for å kunne jobbe så hardt og effektivt som mulig, og den eneste gulrota er eventuelt bare enda mer arbeid (eller penger).

Glem at du skal dø En annen konsekvens av sekulariseringa, er at vi har fått et mildt sagt anstrengt forhold til døden.

MARS 2025

K O M M E N TA R S T O F F

Tidligere var flere troende, og døden ble da en naturlig forlengelse av livet. I dag er det langt vanligere å tenke på døden som et punktum, hvor man flyter rundt i et mørkt og endeløst ingenting. Skummelt? Visst faen. Og derfor kompenserer vi ved å forsøke å distrahere oss så mye som mulig fra denne tanken. Men i stedet for å drikke for å glemme, prøver mange nå å ikke drikke for å glemme.

Sosiologen Zygmunt Bauman mener at en måte å distrahere oss fra frykten for døden, er å dele dødsskrekken opp i mindre, mer håndterbare deler.

Man kan ikke unngå døden, men man opplever at man kan unngå bestemte måter å dø på. Når vi for eksempel vet at inntak av alkohol kan forkorte livet vårt med så og så mange år, retter vi fokuset mot å redusere inntaket av alkohol. Når vi i tillegg fokuserer på å trene, spise sunt eller faste, skyver vi bort tanken på at vi en dag skal dø. Å ta vare på helsa er blitt en så tidkrevende jobb, at vi ikke rekker å tenke på vår egen dødelighet.

Selvgjort er velgjort, eller?

Kristjánsson er ingen forkjemper for NoLo-trenden. Tvert i mot. I boka hevder han at han har respekt for

MARS 2025

både alkoholikere og avholdsmenn.

Det verste han vet er imidlertid de som er i stand til å ta seg en øl eller to, og så dra hjem. Boka virker å representere ei holdning til alkohol hvor man enten skal være fullstendig drita eller nesten helt edru. Dette resonnerer godt med det nordiske drikkemønsteret, hvor vi helst skal være edru i ukedagene, men drikke oss sanseløse i helgene.

først skulle drikkes, skulle det faen drikkes på. Samtidig har hardt arbeid og nøysomhet vært ei forutsetning for å overleve «mellom bakkar og berg».

Ikke bare de eldste forfedrene våre var avhengige av å jobbe på. Arbeidet har vært viktig for nordmennene som kom etter også.

Men noe skjedde da en frelser ble

«MED SELVOPTIMALISERINGEN BLIR DØDEN EN SLAGS INDIVIDUELL HENDELSE SOM DET ER OPP TIL HVER ENKELT PERSON Å UNNGÅ.»

Det er dette drikkemønsteret vi slekter på. Det er nemlig ikke slik at helgefylla hører de siste tiåra til.

Det nordiske folk har aldri tatt seg et glass vin på det kontinentale vis.

Både i vikingtida og i middelalderen var det ikke, som Kristjánsson får oss til å tro, overflod av det gylne gull her til lands. Derfor var ølen forbeholdt spesielle anledninger, som gildemål og høytider. Da det

født. I hvert fall etter Hauge kom fram til at gevinsten av hardt arbeid og investeringer ikke skulle betraktes som personlig eiendom. Den tilhørte Gud og fellesskapet av brødre og søstre som kom til å utgjøre menigheter innenfor Haugebevegelsen.

Hauges venner gikk derfor sammen om å starte ulike virksomheter, og haugianernes kapitalisme kom til å merke seg som kollektivistisk.

Det var en brorskapsetikk som satte fellesskapet foran det enkelte individ.

Men Gud er død, som Nietzsche en gang sa. Så nå jobber vi for oss selv, og det er en ensom tilværelse.

I tillegg har vi ikke lenger noe fellesskap rundt det jobbingen er ment å distrahere oss fra, nemlig døden. Med selvoptimaliseringa blir døden en slags individuell hendelse som det er opp til hver enkelt person å unngå. Vi er ikke bare ansvarlig for våre egne liv, men også for vår egen død. Og i stedet for å tenke at døden er ei felles grunnforutsetning som vi alle må forholde oss til, forholder vi oss til den alene.

I individualiteten mangler vi en felles tanke om hva det gode liv er. At Kristjánsson drikker for å glemme og at NoLoerne ikke drikker for å glemme er kanskje to sider av samme mynt? Eksistensens ubehag er akk, så vond, når man ikke har et håp om frelsen. De ulike drikkemønstrene er til tross for lang utlegning, kanskje bare ulike mekanismer for å dytte tanken på livet (og døden) unna.

Skål?

STOFF 13

SAMFUNNSSTOFF

EN BADEKATEDRAL FOR FOLKET Hva får du hvis du blander en dose ildsjel, en skvett kald sjø og en god klype fellesskap?

Svaret er Laugaren – Bergens mest unike badstue.

Tekst Kristina Mowatt Storm Foto Marie Hovdum Lind

Da Bjørnar Haveland vendte hjem til Bergen etter ti år i utlandet, ønsket han å finne en ny måte å skape fellesskap på.

– Laugaren kaller vi ofte for en kulturbadstue – eller en badekatedral. Kulturplattform, har vi av og til kalt det. Det er en badstue som også har et svært og vakkert samlingsrom, forteller han.

Det hele startet med at Haveland startet en badeklubb, men den kalde sjøen gjorde at tanken om en badstue vokste frem. Fra en drøm om en «badekatedral» til en realitet bygget av frivillighet, er Laugaren i dag mer enn bare en badstue – det er et samlingspunkt, en kulturbadstue og et sted for fellesskap.

– Etter hvert ble det en stor forening som driver denne badstuen. Vi har rundt tusen medlemmer og over hundre badstuemestre. Badstuemestrene er frivillige som holder badstuen i gang, sier Haveland.

14 STOFF

Oppblomstring av en tapt kultur Bergen har få tilrettelagte badeplasser, sammenlignet med andre europeiske byer, tross beliggenheten ved havet. Laugaren er en løsning på dette – et lavterskeltilbud som gir byens befolkning mulighet til å bruke sjøen hele året. Ifølge Haveland er det en badstuebevegelse på gang i Norge.

har blitt opprettholdt, selv gjennom naken- og badstueforbudet innført av den danske kongen under reformasjonstiden.

I Norden startet badstuekulturen i hytter, huler og enkle skinntelt – trolig for flere tusen år siden. Steiner som tydelig har vært varmet opp, er i dag eldgamle spor etter forløp til badstuen.

– Det som er spesielt, er at Norge mistet mye av sin badstuekultur.

Så kommer den tilbake nå. Det er noe som gjør at badstuekulturen finnes opp på nytt i Norge. Det er litt spennende, for da kan vi gjøre ting på nye måter. Man har fått veldig mange forskjellige tolkninger av badstue, sier Haveland.

Kilder tyder også på at vikingene aktivt benyttet seg av badstue. De tok med seg badstueskikken hjem fra sine tokter østover. For vikingene bidro badstuen til god hygiene, og lørdag – laugardagr på norrønt – ble vaskedagen. Navnet ringer jo noen bjeller.

Bare de siste årene har antallet badstuer i landet mangedoblet seg, med over fem hundre nye badstuer. Til tross for denne økende populariteten, kan Norge «bare» skryte på seg en sammenhengende badstuekultur i Finnmark og Finnskogen – de eneste områdene hvor tradisjonen

Med påvirkning fra kvensk badstuetradisjon, så man imidlertid fremvekst av en folkehelse- og badstuerevolusjon i Norge, allerede fra 1920-tallet og utover. Det ble stort, også under krigen. I 1941 skrev legen Robert Kloster boken Så bygger vi badstu:

«En føler sig legemlig og åndelig vel efter badet. Kroppsarbeideren og idrettsmannen er ikke støl og stiv, den stundesløse tar ro. Det er et slags nirvana!»

Bølgen begynte imidlertid å avta på 1960-tallet, da målet om badstue i alle hjem ikke ble nådd. Offentlige badstuer gikk ut av bruk. Folk fikk i stedet varmt vann, dusj eller badekar hjemme.

Badstuebevegelsen som en motkultur Man kan jo stille seg spørsmålet: Er badstue egentlig så befriende og behagelig som man skal ha det til?

Etter kort tid er man klam, varm og svett på steder man ikke visste kunne svette. Er dette bare en mulighet folk griper for å tøffe seg, eller svarer det til noe mer?

For mange fyller Laugaren et tomrom i dagens samfunn, hvor tradisjonelle fellesskap er svekket og mange kjenner på ensomhet.

Haveland fremhever at i badstuen

MARS 2025

SAMFUNNSSTOFF

«DET SOM ER SPESIELT, ER AT NORGE MISTET MYE AV SIN BADSTUEKULTUR. SÅ KOMMER DEN TILBAKE NÅ.» legges mobilen vekk, og folk møtes uten digitale distraksjoner.

– Jeg tror jo dette er en av de siste ikke-digitaliserte skansene – siste analoge skansen nærmest i livet, påpeker Haveland spøkefullt.

– Her må du legge denne mobilen igjen, og du får ikke lov til å ta den med deg. Og plutselig så sitter folk der og bare...«Wow, det var digg.»

Folk sitter jo ikke og kjeder seg sammen lenger. Jeg tror virkelig folk er på søken etter et eller annet.

Ifølge Haveland trekkes folk mot Laugaren på bakgrunn av stemningen og for å være en del av noe større.

Der frivillighet varmer mer enn badstuen Laugaren har blitt en institusjon i Bergen for de som søker mer enn bare en varm badstueopplevelse. Det er stort nok til at mange mennesker kan samles samtidig, men likevel intimt nok til at det føles trygt.

MARS 2025

– Det er mange som har vært med i byggeprosessen, og det har skapt mye verdi. Utover at du sparer penger, bygger det også miljø og momentum, påpeker Haveland.

De frivillige ved Laugaren holder ikke bare badstuene åpne, men organiserer også en rekke arrangementer, kurs og kulturelle aktiviteter.

Haveland trekker frem blant annet improshow, lyttebadstue og «poetic sauna session» som kommende arrangementer i badstuen. Han påpeker at det hadde vært enklere å ansette noen for å drifte badstuene, men at frivilligheten skaper en helt egen atmosfære.

Eivind er badstuemester i Laugaren og en av de frivillige i laugarlaget, og trekker fram at i badstuen er prestisje skjult, og alle er på samme nivå. Han mener badstuen har fått et oppsving fordi den tilbyr en pause fra den digitale hverdagen – et sted der folk faktisk legger fra seg mobilen og tar del i en opplevelse som dyrker nærvær, varme og kulde som

en naturlig form for rus, nesten som en lett treningsøkt.

– Når du kommer som gjest, blir du tatt imot av noen som er her fordi de synes det er kjekt. De sier hei, ser deg i øynene, og hjelper deg med å ta et skritt ut av en travel hverdag. Det er et rom uten mobiltelefoner, hvor alle er like og det er lett å komme i kontakt med andre. Jeg tror det gjør noe med stemningen, sier Haveland.

Arkitektur som en del av det sakrale I tillegg er selve bygget et viktig element. Haveland er utdannet arkitekt og har tegnet Laugaren selv.

– Vi har tro på unik og vakker arkitektur som en del av opplevelsen, og vi prøver å bygge en kultur rundt badstue.

Han fremhever at Laugaren skal føles spesielt og verdig, men også tilgjengelig slik at man får noe av det sakrale inn i dagliglivet.

– Vi har fått et samfunn der folk bruker mye penger på en fin sofa hjemme og gjør hjemmene sine fine.

Haveland fremhever at man ofte ikke har lyst til å bruke penger på å gjøre ting skikkelig og fint, når det kommer til bybaner eller hva som helst i det offentlige.

– Det er jo når du legger omsorg og sjel i å lage ting mer generøst enn det hadde trengt å være, at folk føler det er noe spesielt. Det er litt det denne arkitekturen handler om. Det skal være et billig og tilgjengelig tilbud, men det skal likevel føles opphøyd.

Det er ikke sånn at fordi noe er billig, eller et lavterskeltilbud, så må det føles kommunalt.

Forbeholdt helseentusiaster?

Om hvorvidt badstuemiljøet kun består av helsefanatikere, sier Haveland at medlemmene i Laugauren er svært mangfoldige. Han påpeker at Laugaren har frivillige fra alderen 17 til 75 år, med mange forskjellige innfallsvinkler.

STOFF 15

SAMFUNNSSTOFF

– Noen er badstuenerder, andre er mest med for fellesskapet, og noen liker å bygge og fikse ting.

Haveland påpeker at mange studenter bruker badstuen aktivt, blant annet fordi det er et sted hvor det er naturlig å bli kjent med andre.

– Her treffer du utrolig mange forskjellige folk. Du får mye mer mangfold enn du gjør på studentersamfunnet, for eksempel. Så jeg tror du kan føle at du bidrar til noe som er positivt og viktig i samfunnet, og at du møter folk som bryr seg om andre ting og har andre perspektiver på verden.

Sakrale opplevelser Laugaren tar også badstuemestre med på studieturer til andre land for å lære om ulike badstuekulturer. De tilbyr en rekke ritualer inspirert av baltiske og tyske tradisjoner, samt eksperimentelle badstueritualer hvor nye konsepter utvikles.

Ved Laugaren er det vanlig å praktisere «Aufguss», en tysk bad-

16 STOFF

stuetradisjon som oppstod etter andre verdenskrig. Haveland forklarer at folk i etterkrigstidens Tyskland var så preget av traumene, som resulterte i at folk satt i badstuen uten å snakke sammen. Slik startet man

kanskje, og føle at de opplever noe sammen, samtidig.

I tillegg til «Aufguss» praktiseres blant annet baltiske badstueritualer med bjørkeris, hvor deltakerne

«– FOLK SITTER JO IKKE OG KJEDER SEG SAMMEN LENGER. JEG TROR VIRKELIG FOLK ER PÅ

SØKEN ETTER ET ELLER ANNET.»

en tradisjon med ledede badstueøkter. Under disse øktene ble eteriske oljer blandet med vann og helt over badstuesteinene, noe som forsterket sanseopplevelsen.

piskes lett for å stimulere blodsirkulasjonen. Det skaper en mer sanselig og fysisk opplevelse, og gir badstuebesøket flere dimensjoner enn bare varme.

– Det var en form for kollektiv terapi, på en måte. Når det er en badstuemester som leder økten, så gjør det ofte at folk kan slappe av, trekke seg litt mer inn i seg selv,

Mange opplever badstueritualene som en nesten sakral opplevelse.

Haveland påpeker at han tror det handler om å finne mening med å koble seg til sansene sine, kroppen

sin, og omgivelsene sine samtidig.

Arkitekturen spiller en viktig rolle i dette.

– Vi har bevisst skapt en vakker atmosfære. Det gir en følelse av høytidelighet, av noe litt hellig. Så da blir det et sted hvor man kan komme mer i kontakt med seg selv og andre. Jeg tror man på en måte kan si at det er noe veldig spirituelt i det.

Laugaren er og blir en badstue – varm, svett og til tider nesten uutholdelig. Det er nettopp denne kontrasten som gjør opplevelsen både utfordrende og forløsende.

Laugaren er blitt et verdifullt tilskudd til byen – en påminnelse om hvor viktig det er å møtes – ansikt til ansikt, i varme. Har badstuekulturen kommet for å bli?

MARS 2025

K U LT U R S T O F F

KAMPEN MOT KULTURELL UTVISKNING Til tross for krigen i Ukraina åpner det flere bokhandler og landet opplever økende salg av litteratur siden invasjonen. Hvordan preger konflikt og kultur hverandre?

Tekst Ida Sofie Nossum

– Kulturlivet i Ukraina vedvarer definitivt, til tross for de vanskelige omstendighetene, sier Iryna Shuvalova.

– Det er stor interesse for å motstå den kulturelle utvasken som Ukraina har vært gjennom de to siste århundrene.

Hun er ukrainer og postdoc i slaviske studier på UiO. Hun forsker på hvordan politiske forestillinger blir konstruert gjennom kultur, spesielt i kontekst av Russlands krigføring i Ukraina. I tillegg til hennes PhD er hun en prisvinnende poet og oversetter.

Mye av den ukrainske litteraturen ble ulovliggjort og sensurert under Sovjet og imperialismen. En stor del av den arven, for eksempel verkene av forfattere som ble drept under Stalin i 1930, eller verk som har blitt betydelig revidert, blir nå gitt ut på nytt med det originale innholdet.

Stoff møter henne for å få forklart hvordan krigen i Ukraina har påvirket litteraturen i landet.

– Folk har kanskje nettopp begynt å utforske ukrainsk litteratur. Du vet, klassikerene blir trykket på nytt, gitt ut på nytt og tolket på nytt.

Folket vil lese Iryna forteller at forholdet til litteraturen forblir robust, om ikke mer robust enn det den var før krigen. Dette kommer likevel ikke av at det er en økning i skriving eller produksjon av nye verk.

– Det er etterspørselen som har økt. For eksempel har vi sett et par hundre nye bokhandler åpne siden den fullskala invasjonen. Disse nye butikkene er åpnet kun for å markere motstand.

Hun forklarer at man ikke kan drive en bedrift bare for symbolikken, men at det virkelig er et behov i andre enden, at folk kjøper disse bøkene.

– Folk vil virkelig at disse bokhandlene skal være åpne. De vil lese.

En viktig grunn til å lese skjønnlitteratur når hverdagen er full av fare, traumer og vanskelige ting, er at det er en mulighet til å «låne» en alternativ tilværelse. Men hun forklarer at basert på det som blir utgitt og solgt er det tydelig at lesningen ikke bare blir brukt som en distraksjon.

MARS 2025

Hun belyser også at det er mange som leser for å forstå seg på det som foregår. Ettersom det er mye snakk om at dette er en krig som kan knyttes til nykolonialisme, er det mange som leser seg opp på postkolonialisme og krigsforbrytelser for å danne et rammeverk til å prosessere og begripe det Russland holder på med.

– Hva har kultur med konflikt å gjøre?

– Jeg tror at kultur alltid er politisk.

Ved å studere populærkultur kan vi forstå ulike dimensjoner av hvordan et samfunn fungerer. Hvordan mennesker oppfatter seg selv, uttrykker seg selv og hvordan de bruker sin handlefrihet.

Hva skriver man i en unntakstilstand?

En ville kanskje sett for seg at mye av samtidens skriving i Ukraina filtreres gjennom krigens realitet.

Iryna forklarer at selv om det finnes en sannhet i det, ville det vært feil å anta at alt som er skrevet i Ukraina nå kun handler om denne krigen.

Iryna Shuvalova Foto: Olga Zakrevska Hun forteller om en ung ukrainsk poet i tjueårene som heter Artur Dron. Han er ikke bare poet, men han kjemper også i det ukrainske militæret. I et intervju med Literaty Hub reflekterer han rundt krigspoesi, og at det handler like mye om alt annet som det handler om krig. At det er viktig å huske på at mennesker fortsatt har rutinene sine, at det finnes folk som går på jobb hver dag.

Det er slike ting som vedvarer i krig, og det å skrive om det og gi det plass er en form for motstandsdyktighet.

Iryna er enig med Dron i at dette er viktig. For det Russland forsøker å gjøre er å slette alt som er normalt.

Krigen forsøker å få livet til å handle om tap og ødeleggelse.

– Men litteratur og kreativitet bekjemper dette ved å skildre alt det andre.

– De har fortsatt, jeg vet ikke, en kran som lekker på kjøkkenet, eller et barn som sykt. Og de forelsker seg fortsatt, sier Iryna.

STOFF 17

K U LT U R ST O F F

MÅNEDENS DEBUTANT: PUMPEGRIS Tjueåttende februar slapp bandet debutalbumet sitt Fritids. Femtende mars er de på plass i Bergen for å spille konsert på Verftet. I den anledning slår Stoff av en prat med dem om rammeslått, kappleik-frykt og om å treffe tidsånden.

Tekst Åse Stefansen

Pumpegris bryter med debutalbumet Fritids ut av den tradisjonelle folkemusikken. Samtidig skaper de nærhet til den norske kulturarven vår gjennom fornyinga av den. Fornyinga er både musikalsk og tekstlig. Norske slåtter spilles med vestafrikanske teknikker, punka tekster legges over funk-rytmer, og lavmælt rap følger kveding.

Musikken ligger et sted mellom; mellom nytt og gammelt, hardt og rolig, og den er både nyskapende og traderende.

– Målet var å lage et band som lagde nye låter basert på det jeg syns var kult i folkemusikken. Det som var dansbart og nært, forteller Vera Sonne, vokalist og selverklært semikaptein på Pumpegris-skipet, et skip som for det meste styrer seg selv.

– Men det er viktig med en god kaptein, skyter Astrid Garmo, gitaristen som spiller litt fele og litt synth og korer litt og synger noen sanger inn, før hun forteller at det resterende skipet består av Trygve Liahagen på fele, Mikkel Bjørneboe på bass og Jon Espelid på trommer.

Tre av dem har bakgrunn i folkemusikken. Det er Sonne fra Oslo, som fikk øynene opp for tradisjonen i ungdomstida, og så er det Garmo fra Lom og Liahagen fra Ottestad, som har spilt fele fra barnsbein av.

Bjørneboe og Espelid er mer «jazzere» i bunnen, smiler Sonne, og så snakker vi ikke så mye mer om det. For tross ulike bakgrunner og eksperimentell sjangerblanding, har det nyslupne albumet Fritids et enhetlig musikalsk uttrykk – et Pumpegrisuttrykk.

– Man har en stil, selv om man liker å tro at man utforsker alt, og da låter det jo som deg. Det er bra, sier Sonne.

Kanskje er det ikke så viktig å være spesiell? Som Pumpegris’ sangtekster minner oss på: Vi er jo bare mennesker med voksesmerter i en uoversiktlig verden.

Tradisj kapisj?

Folkemusikken lever videre i sin edleste form. Som på kappleiker, der man konkurrerer i ulike klasser og en uskreven regel sier at man må spille slåtter fra stedet man er fra.

Når landskappleiken arrangeres, strømmer folkemusikere til fra nært og fjernt i hele dette langstrakte land. Der kan det være skummelt å konkurrere.

– Jeg spiller heller slåtter på nachspiel, ler Garmo.

– Jeg spiller også gjerne på nachspiel, men jeg har jo en helt annen rolle, sier Sonne.

Foto Balthasar Huss

18 14 STOFF

MARS 2025

K U LT U R ST O F F

Hun er fra Oslo, en by med langt mindre kjent folkemusikktradisjon, enn bygda Garmo, som Garmo er fra, i Lom. – Ingen har noe forhold til at mitt navn betyr noe, eller at min hjemby betyr noe. Da står jeg fritt til å gjøre hva jeg vil, forklarer Sonne.

– Jeg vet med meg selv at jeg er kjempeopptatt og glad i tradisjonen. Om folk mener at jeg ødelegger den, så er ikke fallhøyden like stor for meg.

– Men hva synes tradisjonalistene i folkemusikkmiljøet om det Pumpegris gjør?

– Det gjenstår å se, smiler Sonne.

– Det er sikkert noen som synes det er for drøyt at jeg bruker en respektert slått og synger om å drikke pils. Alle liker nok ikke det, smiler Garmo.

– Nei, eller garantert ikke, legger Sonne til, men det hadde ikke gjort Pumpegris noen tjeneste om vi ble redde, da.

– Nei, det hadde gjort det motsatte, tror jeg. Det er kanskje derfor det er godt likt. Fordi det er uredde tekster, og at vi ikke holder oss til én sjanger, utfyller Garmo.

Pumpegris blir nok ikke utstøtt av folkemusikkmiljøet på grunn av sjangereksperimenteringa. Ikke kun fordi flere av musikerne i bandet er etablerte artister med solokarrierer eller fordi en av dem har vunnet klassen sin på landskappleiken, men fordi de tilgjengeliggjør den for nye folk også.

– Hvis folkemusikken skal bestå som noe mer enn et museumsobjekt, så må den jo leve med oss som moderne mennesker, sier Sonne.

– Det er jo tradering, det òg, sier Garmo.

De siste åra har norsk tradisjonsmusikk opplevd fornya interesse.

Med Valkyrien Allstars og Tuva Syvertsen i bresjen, har den til og med blitt populær. Klubbkonseptet Tuvas blodklubb i Oslo har tatt av i den grad at musikerne i Pumpegris ikke lenger kjenner flesteparten av de som er der. Det er nytt, og bra, ifølge bandmedlemmene.

MARS 2025

Nærheten i de universelle tinga Det er nemlig noe som foregår nå.

På den delte konserten Sliteneliten og Pumpegris spiller på Verftet femtende mars, er lokalet stappa av unge ikledd kofter, palestinaskjerf og gummistøvler. Sliteneliten synger om bondeopprør. Salen stemmer i når vokalisten på vossamål oppfordrer til å «knusa kapitalen».

Pumpegris følger opp med slåtter, rapper og pop-låter om å være ung, drikke pils og ha fritidsproblemer.

Gummistøvlene tramper i takt og noen par danser det som kan minne om halling ispedd hoftebevegelser knytta til funkens verden.

Bølgen av tradisjonsmusikk og visesang som feier innover det norske musikklandskapet er et tegn i tiden.

– Hvorfor nå?

– Jeg tror det er på tide. Det er mye nå som handler om hvor kjipt det er å være i verden. Maktesløshet. Det store, globale samfunnet. Da tror jeg folk trenger følelsen av nærhet og det å møtes sammen, danse sammen. Man trekkes til noe som er ektefølt, sier Sonne.

Da er det naturlig at vi trekkes mot sinte uttrykk i punkens verden, og de nære uttrykkene i viser. Sonne forklarer videre at visemusikken har en sterk kobling til arbeidssanger og kampsanger: – Og det blir mer og mer aktuelt.

Sist man så det var 60- og 70-tallet, og det kommer en ny bølge nå. Det er ikke så rart hvis man prøver å se på det fra et litt større perspektiv igjen.

Det større perspektivet er en uoversiktlig geopolitisk situasjon, som ikke har vært så spent som nå, siden nettopp 60- og 70-tallet. Da er det kanskje ikke så tilfeldig at Pumpegris søker mot det norske og nære.

– Det var god timing, ler Garmo, og sikter til den fornya interessen for musikken Pumpegris driver med.

– Ja, og vi er alle et produkt av tiden vi lever i. Da er jeg kanskje ikke så spesiell, men da er man i hvert fall sammen. Man vet at man føler det sammen, og det er helt fint, legger Sonne til.

Det er ikke kun den norske tradisjonsmusikken og egen kulturarv bandmedlemmene sikter til når de snakker om behovet for nærhet nå.

«– Hvis folkemusikken skal bestå som noe mer enn et museumsobjekt, så må den jo leve med oss som moderne mennesker.»

Foto Balthasar Huss Musikken har en samlende egenskap som går utover det fellesskapet som oppstår når man traller slåtter på nachspiel i Oslo.

– Gitaren er liksom rett inn i ampen, helt tørt, sier Garmo om den vestafrikanskinspirerte gitarteknikken som er brukt på låta «Kjære bror».

– Det jo litt gøy akkurat det, at når man spiller en melodi som høres veldig norsk ut på gitar på den måten, så blir det veldig likt. Det sier noe om relasjonen mellom folkemusikk i forskjellige deler av verden. Vi er ikke så forskjellige som vi tror, sier Sonne.

Den traderinga som Pumpegris står for peker mot noe nytt. De løfter den norske folkemusikken inn i en ny kontekst, med sjangerblandinger og sangtekster som nostalgisk sirkler rundt det å være ung i byen, drikke pils og å ønske nærhet.

– Hæ?

– Det stammer fra slåttematerialet fra Setesdalen. Det skal liksom være formålet med slåttene, at du skal spille og spille og spille til du går inn en slags transe, forklarer Garmo.

En med behov for å politisere, kan tolke Pumpegris’ ønske om å havne i rammeslåtten som et oppgjør med effektivitetsjag og polarisering. Musikken og spillinga får liksom eksistere für sich. Men det blir å legge litt vel mye mening til bandmedlemmenes musikalske eksperimentering.

– Vi er alle bare mennesker, sier Garmo.

– Folk var ikke så annerledes før.

Og folk er ikke annerledes nå. Vi trenger alle det samme. Vi trenger å være sammen, vi trenger å ha det bra og ta på hverandre og danse, sier Sonne.

Musikken skal få være musikk. Det er kanskje derfor bandmedlemmene på tampen av intervjuet nevner at de på siste låta på albumet, «Kjære bror», ønsker å havne i rammeslåtten.

STOFF 19 15

FOTOSTOFF

MØRKEROMMET Mørkerommet er et fotokollektiv og en studentorganisasjon som holder til i Bergen. Det er et åpent tilbud for studenter som ønsker å lære seg analog fotografering og fremkalling i mørkerom. Stoff viser et utvalg bilder tatt av Mørkerommets medlemmer.

Amina Hofset Solbakken

Foto: Amina Hofset Solbakken

20 STOFF

MARS 2025

FOTOSTOFF

Elias Aa Jacobsen

Foto: Elias Aa Jacobsen

Foto: Elias Aa Jacobsen MARS 2025

STOFF 21

FOTOSTOFF

Terkel Eikemo

– Pappa må være kisen jeg kjenner med flest venner. Han prater og hygger seg med en samtale gjennom telefonen svært ofte!

Pappa i telefonen Foto: Terkel Eikemo

– Lillebroren min gikk på skateboard-skole i Malmö, Sverige. Der har de en avgangsfest som minner om russetiden her hjemme.

Broren min løper til de andre klassekameratene som heier på ham, lillesøster står og ser på. En ny fase av livet starter.

Studenten Foto: Terkel Eikemo 22 STOFF

MARS 2025

FOTOSTOFF

– Du vet aldri hva uforutsigbart som kan skje i de få sekundene du fikler med innstillingene på kameraet. Vips, så fikk du et 100 ganger morsommere foto.

Hest Foto: Terkel Eikemo

Erle Ehnebom

Foto: Erle Ehnebom

Foto: Erle Ehnebom MARS 2025

STOFF 23

FOTOSTOFF

Brage Merkesdal – I det siste har jeg jobbet mye med dobbeleksponeringer. For meg blir det en måte å aktivt ta kreative valg i fotografi, uansett om jeg tar oppstilte portretter eller bare går tur ute.

Foto: Brage Merkesdal

– Dette er nok den beste dobbeleksponeringen jeg har gjort. Det var en veldig impulsiv idé, og ofte kan analoge dobbeleksponeringer være vanskelig å plassere riktig. Det er gjerne mye flaks, egentlig. Men her hadde jeg en klar idé, og jeg er utrolig fornøyd med hvordan det endte opp.

Foto: Brage Merkesdal

Venil Fluge Fornes

Kveldsmat til ullgrisene Foto: Venil Fluge Fornes

24 STOFF

MARS 2025

SKJØNNSTOFF

KJÆRE LITTERATURVITENSKAP Tekst Maja Elfrida Reseland

Kjære litteraturvitenskap Da jeg sat i vaar forelesning i morges var jeg for bestyrtet til at sige noget men jeg tager mig i det og skriver dette brev til Deres Høiærværdighed

De maa tilgive mig, at jeg gjør Dem et spørgsmaal som længe har optaget mine tanker Jeg bare undrer – vi har nu drevet med det her i om lag et aarhundre og efter hundre aars innovasjon, analyse og utvikling inden studier af det syke sinn har De så virkelig stadig intet bedre at komme med end at analysere romanpersoners depresjon og engstelse og det De kaller ‘kunstnerens melankoli’ utfra døde menns Ødipuskomplekser og Fallosdrømmer?

Beklager at være den som bringer dette fram til den fremre del av Deres frontale cortex men får det os ikke til at virke en smule vad kaller man det nu...

Paa bærtur? Ikke riktig vel bevart? Tulleruskomsnusk? Gaat fra sunn fornuft? ... un-hinged?

Beklager om jeg nu gjør Dem ubekvem med mit hysteri det er slet ikke meningen at uroe Dem for Deres egen helse pene piker har de uhyrligste sinn var det ikke saa han sagde det denne Freud?

Jeg er jo i saa maate bare en trist Qvinne, saa det betyder jo ingenting..

MARS 2025

Men la mig saa tale så De muligvis forstaar mit synspunkt noget bedre: Bank, bank. Hallo.

Jeg kommer fra Deres samtid.

Mit spørgsmaal staar saa slik: Har vi nu lyst til at litteraturvitenskapen skal være den siste mørkeste, dypeste hule hvor psykoanalysen stadig faar overleve i det skjulte?

Vi leser riktignok bøker fra denne tid men behøver vi likevel at tillegge os deres idealer som et set med monokler vi ikke riktig greier at tage af os selv naar vi ser paa vaares egen tid?

Nuvel det var naa bare noget jeg har tenkt på det siste desennium med håp om at De kanskje tager noget af det til videre efterretning...

I ærbødighed, Suss og klem, Deres sinnsforvirrede studine med forhaapninger om at ikke blive sat i Deres daarekiste

STOFF 25

K O M M E N TA R S T O F F

ET GLADKRISTENT BUDSKAP Tekst Mikkel Grimstad Illustrasjon Selma Fyllingsnes

Skaperen av World Wide Web, eller verdensveven, Tim Berners-Lee, kan ennå ikke snu seg i graven, men han snur og vender seg nok i senga om nettene over sin amorfe skapning. Som en moderne Victor Frankenstein som ser sin fantastiske visjon våkne til live: et monster. I nyere tid har Berners-Lee lansert globale kampanjer for å motvirke overgrep og diskriminering, politisk manipulasjon og andre trusler som preger nettverden. Men det han har skapt er større enn ham selv, og tannkremen vil aldri kunne dyttes inn i tuben igjen.

Internettoptimistene på 90-tallet så fenomenet som en redning fra TV-kanalenes monopol på underholdning. Med internettet ble valgfriheten gitt til folket, man kan selv gå dit man vil, fordype seg i mer givende ting. For 30 år siden var Internet Explorer derfor et treffende navn for en nettleser: Den moderne oppdageren kunne bak pikslene finne alle slags merkelige hjørner av verden. Men, som vi alle vet, har oppdageren tapt for konsumenten. Det viser seg at valgfrihet ikke er så bra likevel, når vi er så innmari dårlige til å velge.

Internettet er ekspanderende i sin essens, ingenting blir borte, det at det forandrer seg skyldes bare at det vokser. Og det som vokser raskest, er kortformatene og de hyperbolske utsagnene. Men siden nettet ikke fjerner, bare ekspanderer, må det vel finnes mer fruktbare interaksjoner også, i dens kriker og kroker? Spørsmålet er håpløst retorisk, men likevel, det kan være lett å glemme: svaret er ja. I en slik krok finner vi Nick Caves nettside The Red Hand Files. Nettsiden er blogg og Q&A i ett, hvor Caves fans kan stille spørsmål, som ikke modereres eller går via noen andre før de når Cave selv. Han svarer både utbroderende og personlig om alt fra Gud, til kunst, til sorgen

26 STOFF

over sønnen Arthur (som døde i en LSD-relatert ulykke) til hva han spiser til lunsj. Bloggen får en til å føle seg som en oppdager. Og til å glemme at man faktisk befinner seg på internett, siden den ikke forlater deg med en grøtaktig følelse av overstimulans.

For oss som ikke bryr oss om monarki-debatten, er det kanskje i overkant enkelt å ta Caves parti i hans avskrivning av den gjennomsyrende politiseringen. Vanskeligere er det med hans forhold til Israel. Han spiller stadig konserter i

Det som åpenbarer seg når man leser The Red Hand Files, er hvor vanskelig det er å avskrive den som ikke har en annen agenda enn noe så gladkristent som åpenhet og kjærlighet.

Det virker som en motgift mot polariseringen. For internettspråket, de kategoriske og angripende formuleringene, har også funnet veien til Caves blogg. Eksempelvis da han i 2023 godtok invitasjonen til kroningen av kong Charles, noe mange så som et svik, at han (som australer), skulle anerkjenne det historisk undertrykkende monarkiet.

Spørsmålene lød som følger: «Why the fuck are you going to the King’s coronation?», «The coronation. Seriously????», «Nick Cave going to the coronation??!

What would the young Nick Cave have thought of that?!». Selve tonen, helt uavhengig av kritikkens legitimitet, bærer med seg antagonismen som nettet så ofte reproduserer. Det er påfallende å se hvordan tonen avvæpnes av Cave, og man kan forestille seg spørsmålsstillerens agitasjon svinne hen mens han leser hans svar, som er så apolitisk som mulig. Åpent og ærlig forteller han om fascinasjonen over de kongelige, om møtet med dronning Elisabeth, hvordan han gråt da de senket kisten, og hvordan det for ham ikke handler om hverken ideologi eller politikk. Om det skulle finnes en siste rest av agitasjon hos spørsmålsstilleren, forsvinner den med hans siste to ord: «Love, Nick.»

MARS 2025

K O M M E N TA R S T O F F

landet, og har beskrevet Roger Waters og Brian Enos Israel-boikott som både feig og skamfull.

Plutselig er det ikke lenger så entydig; polemikken er vel den eneste uttrykksmåten om en konflikt som denne, hvor det ikke finnes noe ‘kanskje’ eller ‘på den ene siden’, men bare en undertrykkende og en undertrykt part, et folkemord og en ubegripelig mengde lidelse? Really???? og Why the fuck?! fremstår som betimelige spørsmål. Men langformatet er på hans side, og han legger til og med ut brevet han sendte til Eno, hvor han forteller at han ikke støtter styret, men mener en mer effektiv protest hadde vært å uttrykke meningene sine på scenen i Tel Aviv. Det skamfulle, ifølge Cave, ligger i å begrense kunstens mulighet til å uttrykke seg, og dermed minimere kontakten mellom Israels befolkning og omverden. Han får nyansert seg, er det banale poenget her, men det viktigste han kommer med er forbeholdet mot slutten av svaret: «Occasionally, I wonder if The Bad Seeds did the right thing in playing Israel.

I cannot answer that question. I understand and accept the validity of many of the arguments that are presented to me.» For det er dette som er Caves livsfilosofi: størst av alt er usikkerheten. Som han så kortfattet svarer, når han blir spurt hvorfor han mener tvilen fungerer som hovedprinsippet i livet hans: «I don’t know».

en høyst politisk realitet. Men i dette tilfellet er hans manglende stillingstagen sterkt knyttet til bloggens appell: åpenheten, usikkerheten, at det ikke finnes noen underliggende agenda. Og med internettet, slik vi kjenner det i dag, burde vi ønske det velkomment.

The Guardian skriver at bloggen ville gjort internettgrunnleggeren Tim Berners-Lee stolt, og det er vanskelig å være uenig. Cave viser oss hvordan vi kan forholde oss til hverandre,

selv om vi alltid vil ha våre uenigheter, at det faktisk er mulig med meningsfulle interaksjoner i verdensveven. At polemikkens kryptonitt er imøtekommenhet fra en som ikke hevder å besitte noen endelige svar.

At en av våre aller største artister tar seg tiden til å lytte til fansen og ta dem på alvor, hver bidige uke, er ingen liten utmerkelse i ydmykhet og medmenneskelighet. Så er det også sånn, som det gladkristne uttrykket vil ha det: det man gir, får man tilbake. Eller, i Caves egne ord: «Thank you all for being a part of what has become, at least for me, a life-changing, soul enriching exercise in commonality and togetherness.»

Så kan man selvfølgelig kritisere Cave for å bedrive en kunstnerisk estetisisme som bare kan gjøres fra en ekstremt privilegert posisjon, og for å forfekte en apolitisme som går på bekostning av de som lever i

MARS 2025

STOFF 27

SAMFUNNSSTOFF

TRE STUDENTER MED BARN Unge blir oppfordret til å få barn tidligere, og får løfter fra flere hold om tilrettelegging. Stoff har tatt praten med tre studenter for å høre hvordan studietilværelsen er med barn.

Tekst Sunniva Asbjørnsen Foto Benjamin Wittemann

ADAH Når Stoff drar for å møte Adah Rebecca Hinna George (24) får vi beskjed om at vi ikke skal ringe på fordi baby Bror nettopp har sovnet.

Vi finner leiligheten i studentbyen Nattland og sender melding om at vi er utenfor. Bror ligger i barnevognen som står under trappen i gangen, så vi tar bare av skoene, og Adah hvisker at vi skal kle av oss resten av yttertøyet oppe for å lage minst mulig lyd.

Ensom i fellesskapet Adah sitter i sofaen mens vi setter oss på gulvet blant lekene. I hånden har hun en babycall som hun følger nøye med på. Nå som Bror har blitt ni måneder, beveger han seg fort, og det er viktig å holde et nøye øye med ham.

Hvis noen hadde fortalt Adah for et par år siden at hun nå skulle være mor, hadde hun tenkt «det mener du ikke».

– Jeg er jo en som har vært glad i en god fest. Jeg tror mange ble litt sjokkert. Men nå er det på en måte helt lagt bak meg, hvis det gir mening. Det føles veldig naturlig.

Adah har følt på ensomhet som nybakt mor, fordi hun ikke har noen venner som har barn. Hun må fokusere på Bror, og det faller heller ikke vennene hennes uten barn naturlig å inkludere en baby i

28 STOFF

samtalen. Nå som hun er mor, er det også ting Adah ikke kan være med på.

– Det er travelt og det er slitsomt.

Og jeg må gi opp mange ting. For eksempel bursdager til venninner.

Og julaften og nyttårsaften må på én måte utgå. Da legger jeg meg med baby klokken syv.

Adah vet likevel at dette er midlertidig. Det er en fase som går over, og alt hun går glipp av nå, får hun tilbake senere. Samtidig tror hun at hun kunne gjort mer. I de åtte månedene Bror har vært en del av livet hennes, er det meste hun har vært borte fra ham to timer. Hun trives godt i Bror sitt selskap, og selv om han ikke kan snakke, føler hun at de har sitt eget språk.

– Jeg har nok valgt det litt selv.

Bror er klengete, og så gir jeg han den klengen han vil ha. Jeg ville jo ha droppet enhver ting for å være med ham. Samtidig må man finne en balanse.

Nå som Bror har blitt eldre og mer selvstendig, merker Adah at hun snart kan begynne å gjøre flere ting. Hun har funnet et fellesskap med andre mødre gjennom blant annet babysang, åpen barnehage og barselgruppe.

på babysang, enn noen av mine beste venner akkurat nå. Det er litt merkelig, men jeg tror man som forelder deler opplevelser man ikke skjønner når man ikke har barn.

Adah forsvinner et øyeblikk og kommer tilbake med Bror på armen.

Siden kjæresten Karl Krummes studerer er det Adah som er hjemme med han i hverdagen.

Likevel skulle Adah ønske at det var enda enklere å komme i kontakt med andre studenter som har barn. For eksempel at det fantes en studentkafé.

De første månedene Adah var gravid var hun i praksis som grunnskolelærerstudent ved HVL, noe som betydde at hun ikke kunne gjøre annet enn å henge i. Heldigvis fikk hun, til tross for noe motstand fra fakultet, byttet praksisplassen sin til en skole nærmere sentrum, og slapp en times reisevei hver vei.

Dette tror hun var en forutsetning for at hun kom seg gjennom.

– Det er jo noen jeg har snakket med. Men jeg har ikke fått noen nær relasjon til andre som bor her. Jeg ser jo flere. Så de eksisterer. Det er bare å finne dem.

Praksisen var forferdelig – Oi, nå tror jeg noen har våknet her.

– Praksisen var jo helt forferdelig.

Første dag kastet jeg opp. Det var egentlig ganske tøft hele perioden jeg var gravid. Men heldigvis var praksislæreren min veldig forståelsesfull.

«– DU KAN KJØPE ALT DU VIL MED PENGER TIL ET BARN, MEN DET DE VIL HA ER TID MED DEG.»

– Jeg føler nesten at jeg er nærmere de tilfeldige mødrene jeg møter

MARS 2025

SAMFUNNSSTOFF Først hadde Adah håpet at hun kunne ta permisjon fra studiet et halvt år og så bytte på med Karl på å være hjemme med Bror. Men dette var ikke en mulighet. Det hadde nemlig betydd at hun måtte søke master med færre studiepoeng.

Adah hadde skjønt det hvis hun skulle til Australia og feste et år, men siden hun er hjemme med et barn, synes hun det hadde vært rettferdig å få søke på master på lik linje som de andre. Hun endte derfor med å måtte ta et helt års permisjon.

– Jeg går jo lærerstudiet, og lærere er noe vi mangler i samfunnet. Og så får jeg barn når jeg er ung, som man blir oppfordret til.

Mens vi prater har Bror begynt å krabbe rundt på gulvet for å se på lekene sine. Mange av lekene lager lyd eller spiller musikk, og ligger i bakgrunnen av resten av samtalen.

Bror. Hun tror at det hadde vært tøft for både henne og Karl hvis hun kun hadde et halvt års permisjon.

– Nå er jeg glad for det. Det er kjempefint å kunne være hjemme med Bror et helt år. Og det er mange som hadde likt å ha den tiden.

som Bror er så liten, og Adah kan amme, er det ikke så mye de trenger.

– Man bader jo ikke i penger når man er student. Vi eier jo ingenting.

Men det er jo ekstremt ubetydelig for ham. Barn skjønner jo ikke noe av det før de er eldre.

Adah synes i ettertid at det er en fordel å ha hatt så lang permisjon.

Det har gitt henne masse tid med

– Det de vil ha er tid med deg Adah synes den økonomiske støtten hun har fått har vært bra. Hun får både penger fra lånekassen og enkeltstønad fra NAV. Særlig nå

Generelt har ikke Adah merket så mye på økonomien at Bror kom til verden.

– Vi har arvet masse barneklær og kjøpt brukt. Så det trenger ikke være så dyrt. Barnevognen har vi for eksempel kjøpt brukt, og vi har ikke kjøpt en eneste leke, fordi vi har arvet av andre.

– Når jeg møter andre studenter med barn, tenker jeg at barna virker så lykkelige, fordi foreldrene har tid til dem. Du kan kjøpe alt du vil med penger til et barn, men det de vil ha er tid med deg.

– Det er veldig fleksibelt. Lange ferier. Så jeg føler absolutt at det er en god balanse i hverdagen. Jeg får gjøre ting med studiet som bare er mitt, og samtidig får jeg mye tid med barna.

fint å kombinere familielivet med studielivet, er det noen tider som er vanskeligere enn andre for henne og mannen, Kristoffer Loland Braa.

En av lekene Bror er mest opptatt av er en drageliknende figur med kappe og en lang rød tunge, som er heklet av grandtanten. Innimellom slutter sangen fra den ene leken å fungere, men Adah klarer raskt å fikse den.

Det er åpenbart at den er gammel og synger på siste verset, men Bror er like fornøyd.

NORA

Hun opplever at foreldre som jobber heltid ikke nødvendigvis har like mye tid.

Adah vil anbefale å få barn som student, fordi man er mer fleksibel og har tid til barnet. Hun har møtt flere som synes det er veldig kjipt å dra tilbake på en stressende jobb etter bare seks, syv måneder.

MARS 2025

Når vi går inn i kafeen på HVL sitter Nora Loland Braa og leser med en barnevogn ved siden av seg. Nora er 22 år gammel og har to barn: Lotte som er tre og Lasse som er en måned gammel. Hun holder på å skrive bacheloroppgave i sammenliknende politikk, bare en måned etter at hun fødte. I likhet med Adah, synes Nora det er fint med den ekstra tiden hun får med barna i studietiden.

– Lotte har jo gjerne to måneder sommerferie og en måned juleferie, og det virker som hun har veldig godt av det. Jeg tror det er veldig bra for barn å bare være hjemme med foreldrene sine.

Likevel har ikke Nora ubegrenset med tid. Det er viktig at hun strukturerer semesteret på en god måte og er organisert. Selv om hun som regel synes det går

– Akkurat eksamensperiodene kan være litt vanskelige. Som oftest har det gått fint, men i høst landet eksamensperiodene til Kristoffer og meg oppå hverandre. Lotte var syk, og jeg var høygravid. Mot slutten av en ukeseksamen fikk hele familien omgangssyke. Da var jeg sånn, ok, akkurat nå ble det litt for mye.

I oppstartsfase med studentorganisasjon

På studiet føler ikke Nora seg utenfor fordi medstudentene er inkluderende, og hun kjenner seg ikke annerledes enn de andre. Det er en sfære som bare er hennes, og hun kan snakke om andre ting enn barna.

STOFF 29

K U LT U R S T O F F

Nora forteller at hun fikk festet fra seg i fadderuken, og nå kan hun være sosial ved å dra på spillkvelder, filmkvelder og middager med venner eller naboene hun har fått en nær relasjon til. Likevel skulle hun gjerne kjent flere som er i samme situasjon.

Derfor har Nora nylig startet studentorganisasjonen Student med barn, for å gjøre det lettere å komme i kontakt med andre studentforeldre.

Det finnes nemlig en del studenter med barn i Bergen, men det er ikke alltid lett å finne dem.

– Selv om vi har fått mange gode venner nå, var det vanskelig å vite hva vi skulle gjøre i helgene da vi var nye foreldre i Bergen. Man er mye alene med barnet og seg selv i starten.

Derfor snakket hun med en rådgiver fra Sammen studentliv som jobber med å utvikle studentorganisasjoner, om hvordan hun kunne starte opp sin egen. Nora merker at hun fortsatt er i en oppstartsfase.

30 STOFF

– Foreløpig så har det gått ganske tregt. Jeg sliter med å nå ut til studentene, så jeg har ikke fått til så mye enda. Men jeg tenker at når vi først har lagt et grunnlag så vil det gå lettere.

Tyskland har best lekeplasser Lasse har våknet og ligger i armene til Nora i en liten grå ulldress. Nora synes noe av det beste med å være mor er følelsen av at de er en familie.

Uansett hva har hun sin egen lille gjeng, og de har mye kjærlighet for hverandre.

– Bare å oppleve at du oppdrar noen som likner deg og som har særegenheter. Spesielt hun som er tre og et halvt år, som kan tulle og fortelle ting. Når jeg legger henne om kvelden og hun forteller historier fra dagen sin er det veldig, veldig koselig.

veldig mye av dem. Som å se de små tingene. Å sitte på bybanen og bare titte på hva som skjer utenfor vinduene.

Siden Nora ble mor tidlig, forteller hun at det var som å gå fra å være et barn selv, til å bli mamma. Hun har ikke hatt noen år på å bare være seg selv.

– Jeg har på en måte måttet finne ut hvem jeg er samtidig som jeg er mamma. Det er ikke alltid det er så lett å gjøre det parallelt. Vi prøver å gjøre ting. Jeg må få ut litt av den rastløsheten i meg.

I tillegg opplever Nora at hun er mer tilstede og velger bort telefonen for å sette av tid til barna.

Dette har Nora og Kristoffer gjort ved å for eksempel dra på interrail da Lotte var to år gammel. De tok henne med på togtur gjennom mange forskjellige land i Europa. Nora forteller at en av konsekvensene av å ha unge foreldre er at man må bli med på lasset. Barna må vende seg til å være med på en del kaos der ikke alt er hundre prosent planlagt.

– Barn kan bli inspirert av en fugl som sitter på taket. Vi kan lære

– Det jeg har lært av å være på ferie med Lotte er at vi må legge opp til

å dra fra lekeplass til lekeplass, og se det man vil imellom. Så jeg har vært på veldig mange lekeplasser i London og Paris. Jeg tror jeg har sett deler av byer som jeg ikke hadde sett hvis ikke jeg hadde hatt med henne.

– Hvilke land har best lekeplasser?

– Tyskland. Tyskland har lekeplasser overalt.

LAURA Laura Nerea Knarvik Becerra (36) har to barn, ett på fem år og ett på 11 måneder. Ved siden av å være mamma studerer hun medisin.

Det kan være både en fordel og en ulempe. En fordel er at barna naturlig bremser forventningene til seg selv som student, på et studie der forventningene generelt er veldig høye, og det hjelper Laura å holde hodet kaldt.

– Man får et annet perspektiv på ting.

Noen nederlag, som å stryke på en eksamen, blir ikke altoppslukende, men heller noe man tar med seg som en del av pakken.

MARS 2025

K U LT U R S T O F F

Samtidig er det krevende. Medisin er et tøft studium i seg selv, med mange obligatoriske oppmøtekrav. Hvis du må være borte på grunn av barna, kan det bety at du må finne en ny vei til målet. Som student har man helt andre tidspunkter å forholde seg til i hverdagen enn andre, som å måtte hente i barnehagen eller legge barn. Det blir ofte sene kvelder etter at barna er lagt, eller helger hvor mamma må sitte på lesesalen.

– Man havner i en klinsj. Er du hjemme, så tenker du over alt du skulle ha lest, og når du sitter og leser, så tenker du «nå burde jeg vært med familien min». Man kjenner mye på at man ikke er tilstrekkelig.

Forbedringspotensiale for tilrettelegging – Hvordan føler du tilretteleggingen har vært på studiet?

– Dette er vanskelig å svare på ettersom det ikke alltid er tydeliggjort hva man kan få av tilrettelegging og i hvilken form. Så jeg mener på generell basis at det nok er et forbedringspotensial når det kommer til tilrettelegging for studenter med barn, da særlig når det kommer til informasjonsflyt.

Laura forklarer at man må være ganske ressurssøkende for å finne ut hvilke rettigheter man har som student med barn. Stort sett har hun måttet finne sin egen vei til målet, for eksempel ved å bytte tidspunkt for obligatoriske studieaktiviteter internt med medstudenter, eller få hjelp av familie og venner til å passe syke barn.

– Min personlige opplevelse er at det har vært veldig avhengig av hvem du møter på veien. Hvert semester er det en ny semesterkoordinator og nytt semesterstyre, og det har vært veldig forskjellig hjelp med tilrettelegging.

Så mørkt ut Laura har vært i kontakt med Studentombudet fordi hun ønsket å forhøre seg om hvilke rettigheter og plikter hun hadde som gravid student.

– Jeg syntes ikke at jeg fikk noe oversiktlig informasjon på UiB sine sider, og jeg fikk kun muligheten til å ta permisjon som tilrettelegging da jeg kontaktet fakultetet.

MARS 2025

Foto Privat Laura ville nemlig ikke pause studiene i forbindelse med fødsel, som var i midten av semesteret, men ønsket å få de nødvendige tilretteleggingene for å kunne følge normal studieprogresjon. Dette så først mørkt ut, og derfor tok hun kontakt med studentombudet for å orientere seg bedre.

– Det var til veldig stor hjelp og gjorde det også lettere å få noen av de tilpasningene jeg ønsket. Men det skal sies at hvis jeg ikke hadde snakket med studentombudet og fikk den veiledningen jeg fikk, hadde jeg nok bittert akseptert det som for meg opplevdes som en påtvungen permisjon, og ikke fullført med normal studieprogresjon.

Heldigvis kom Laura til rett person, og kan nå fortsette på samme kull.

Det er en fordel fordi hun kan gå sammen medelstudentene, som er viktige støttespillere på et studie som er så langt og krevende som medisin.

STOFF 31

K O M M E N TA R S T O F F

AKKURAT NÅ!

TILLITSKRISE I MEDIA! Pressenorge må kutte flere årsverk til nyhetsjournalistikken. Hvordan løser mediebransjen sine økonomiske problemer? Tydeligvis gjennom å sammensmelte nyhetsjournalistikk med clickbait og sensasjonalisme.

Tekst Ingemar Stirling Gundersen Illustrasjon Sara-Linn Almqvist

Presse-Norge startet 2025 med et smell, og ikke et positivt ett med fyrverkeri eller sjampagnekorker.

Mediekonsernet Schibsted annonserte at de måtte kutte 350 årsverk, og dermed si opp mange av deres nyhetsjournalister. Men det er ikke bare dårlig økonomi pressen er truet av. Sosiale medie-plattformer som TikTok og Twitter (Twitter, aldri X) sniker seg innpå avisene i kappløpet om å være primær mediekilde for befolkningens nyhetskonsum. Det vil altså si at om det hadde skjedd et terrorangrep i Norge, hadde de fleste unge scrollet seg gjennom tre til fire «Get ready with me»videoer før de hadde blitt opplyst om verdens tilstand. Istedenfor at redaktørstyrte medier som VG, TV2 og Aftenposten skal være de voksne og seriøse nyhetsaktørene, spiller de på influensernes og sensasjonalismens banehalvdel.

Det skal sies at de gjør det i noenlunde ulik grad av uforskammethet.

For hva er mediehusenes fremtid om kjendisvinklingen og den klassiske journalistikken nærmest blir sammensmeltet?

32 STOFF

TV2 spør: Gjør lesing en person hottere?

TV2 er en aktiv bidragsyter på TikTok, hvor de stiller så dumme spørsmål at man blir sittende og stirre på videoene i ren fascinasjon over hvor latterlig tabloid det er.

alt som ikke er reality. «Mer av det du egentlig vil se» lød kampanjen.

Mer reality og kjendiseri for alle penga! Realityprogrammene er tydeligvis det som samler hele Norge. Samtidig som mediemarkedet blir stadig mer fragmentert,

«DERMED ER DET NESTEN ENDA TRISTERE AT DAGBLADET DESTRUERER SIN EGEN KREDIBILITET VED Å TIL TIDER SE UT SOM SVINDELREKLAME PÅ TVILSOMME NETTSIDER.»

Spørsmål som «Er du kvinne? Vel, da har jeg dårlig nytt til deg» og «Gjør lesing en person hottere?» er to av mange slike saker. Ikke nok med det; i 2024 fikk TV2 kritikk for en kampanje som latterliggjorde nisjeinnhold som spanske krimserier, britiske periodedramaer og egentlig

er monokulturen rundt tv-titting borte. Er dette en konsekvens av for mange spanske krimserier og britiske periodedramaer? Hva med nyhetsdekning og aktualitet? Hvordan plasserer TV2 det opp mot reality?

Dagbladet ble helt tilbake i 2013

kjøpt opp av Se og Hør-konsernet Aller Media. Det virker som om de to medieaktørene de siste årene har smeltet sammen til siamesiske tvillinger. For det første er halvparten av innholdet kjendiser, sex, slanking og en «har du demens i en alder av 25 år»-test. For det andre blir den seriøse dekningen av nyheter ofte markert med «AKKURAT NÅ», som om verden holder på å bryte sammen. Og om det en gang skulle skjedd, kan all ulveropingen til Dagbladet allerede ha begravd hele avisens integritet.

Dette er trist, fordi Dagbladets journalister kan være vanvittig dyktige. Gravejournalistikken rundt «De glemte barna» i 2022 er et eksempel på fantastisk håndverk. Dermed er det nesten enda tristere at Dagbladet destruerer sin egen kredibilitet ved å til tider se ut som svindelreklame på tvilsomme nettsider.

Ba(ha)re ordentlig og kjedelig journalistikk?

Et annet tegn i tiden er at seriøse profiler ofte heller vil drive med kjendisbabling enn journalistikk.

MARS 2025

K O M M E N TA R S T O F F

Ja, deg, Bahare Viken. Den tidligere NRK-journalisten og nyhetsprogramlederen tok for et par måneder siden over programlederjobben i podkasten Høvla etter Martha Leivestad, der innholdet er at kjendiser kommer og diskuterer intime detaljer. I den kanskje mest anspente verdenssituasjon på flere tiår, er det tydeligvis viktigere for Viken å snakke om sexleketøy med Vita Mashadi enn å bruke plattformen sin til å opplyse unge mennesker om de utallige anspente konfliktene i verdenssituasjonen.

Viken skal selvsagt selv få velge hva hun skal sysselsette seg med. Men det er likevel trist at den femhundrede plattformen der kjendiser røper intime detaljer, eller utleverer seg på andre måter, skal trumfe det alvorlige. Nei, alle vil sikkert ikke lese om Gaza på alle plattformer hele tiden, men alle vil ikke ha Alexander Sætersdøls sexvaner dyttet opp i trynet til enhver tid heller. Viken forsvarer dette i en av podkastene ved å si at hun ikke vil fremstå som

MARS 2025

«ordentlig og kjedelig på by’n».

Neivel, er Hans Wilhelm Steinfeld en kjedelig mann? Yama Womasmal?

Hvem på byen blir imponert av dissosiasjonen? Synes virkelig et ungt voksent publikum at Christian Brennhovd er mer fascinerende enn Christian Borch?

Dette virker kanskje bare som en radbrekking av kjendisverdenen, heller enn det det skulle ha vært: En dyp bekymring for fremtidens journalistikk, og om Norge kan opprettholde den fantastiske kompetansen vi har på området. Det er ikke bare i USA og Storbritannia at pressen har tillitsproblemer.

Tilliten til media er synkende også i Norge, og man kan undres over om folk ønsker mer kjendiseri og mindre gravejournalistikk, skarpe kommentarer og gode analyser.

Nedgangen i annonseinntekter for aviser og nyhetshus er på sterk nedgang. Jada, det er nok kritisk for nyhetshus, men la oss slå et slag for det «ordentlige og kjedelige». Det er

tvilsomt at hybridisering av kjendisverdenen og nyhetsformidlingen er den rette veien å gå. I skrivende stund er NRKs Oppdatert, NRKs Hele Historien og Aftenpostens Forklart de mest strømmede podkastene, ifølge Podtoppen. Ser man også på VGs mest leste saker i 2024, er det gjerne ting man hører det diskuteres rundt ulike middagsbord: valget i USA, Marius Borg Høibysaken, Frosta legen og litt diverse sportsnyheter fra året som gikk. For å finne ut av dette måtte jeg forøvrig bla meg gjennom en VG-artikkel i Snapchat-story-format som gjorde leseropplevelsen mer irriterende enn praktisk og moderne. Hello, fellow kids!

Hva gjør at folk kjøper VG+? Er det for å lese hva Vita og Wanda har funnet på av nye ablegøyer, eller er det med en forventning om å få en noenlunde seriøs dekning av hva som skjer i verden? Sammensmeltingen av nyhetsjournalistikk og kjendisjournalistikk har etter mitt syn

en åpenbar negativ påvirkning på tilliten til mediehusene som helhet.

Dette sammen med clickbait, sensasjonalisme, «Akkurat nå!» og andre tabloidiseringer av pressen, som tilsynelatende har gått i et veldig hurtig tempo de siste årene. Tilliten til pressen har nok en del å gjøre med en internasjonal trend fremhevet av ulike demagogiske politikere rundt omkring i verden. Samtidig – er det å gi et stadig mer useriøst bilde av pressen den riktige veien å gå? I dag er verdenssituasjonen mer anspent enn på mange tiår. Folk lurer mer på hva som skjer med Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj, enn Hanna Martine og Alexandra Joner. De tradisjonelle mediene er både inne i en tillitskrise og en økonomisk nedgangstid. Istedenfor å prioritere kjendisstoff, burde man strebe mot den beste gravejournalistikken, de beste analysene og den mest troverdige mediedekningen.

Men til syvende og sist, hva vet vel jeg?

STOFF 33

STRIPESTOFF

Illustrasjon Casper Sørestrand

Illustrasjon Edle Torseter

Illustrasjon Maria Tzanaki

34 STOFF

MARS 2025

STRIPESTOFF

DØDSSTOFF

Legal Av Stoff er du kommet, til Stoff skal du bli, av Stoff skal du igjen oppstå.

(2003-2025) Det er med tungt hjerte vi i dag erklærer bortgangen til utelivet i Nygårdsgaten. Etter en lang kamp mot kjedelighetens grå skygger, kapitulerte det pulserende utelivet til slutt. Dødsårsaken er foreløpig ukjent, men eksperter mistenker en kombinasjon av yngre folk, gutter med vest og en epidemisk spredning av folk som har lest i Studvest at Legal er en bar for hipstere.

Det spres rykter om at utestedet fortsatt lever i beste velgående, men sikre bevis gjenstår å finne.

Kan det hende verden går videre, men noen blir igjen? Nygårdsgaten er Edward Cullen – tidløs, kald og mystisk – men han forsvant så plutselig.

Vi er Bella, som ser at årstidene flyter forbi og venter på at det vi en gang var så nære kommer tilbake. Økningen av folk i gaten, mer trøkk og flere uheldige hendelser har også bidratt til det tilsynelatende dødsfallet. Etter 20 år så Legal seg nødt til å skaffe vektere – som et siste forsøk på å redde integritet og arbeidsforhold. Selv om gata kan mistolkes som levende, er det bare skyggen av gode kvelder igjen. Når sluttet kjentfolk å henge på Legal? Er det bare fremmede som drar ut på byen nå? Og når ble det nødvendig å spille musikken så jævlig høyt, egentlig? Ørene gir opp, og motivasjonen for å fokusere iherdig for å følge med i samtalen svinner hen.

Legal, som i sin storhetstid var kjent for trange lokaler, svett dansegulv og uventede vennskap på røykehjørnet, har nå gått inn i historiebøkene.

Det er usikkert om noen vil ta over arven, men en ny vinbar er sikkert på vei, hvor man kan sippe på et glass til 189 kroner mens man diskuterer «hørbare tannkjøttvibber» i naturvin. Er det ikke slik regla går?

Men hvor skal vi nå? Er det vi som har falt utenfor? Nei, det kan jo ikke være. Vi erklærer baren død.

Takk for alle gode minner.

Tekst Aurora Fykse Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø

MARS 2025

STOFF 35

K U LT U R S T O F F

KULTURELL FØRSTEHJELP VÅKN OPP!

AU,SL UTT

Fyll opp dopaminlagrene. Her er noe å finne på for enhver smak.

Tekst Aurora Fykse Illustrasjon Kari Orvik Olsson

Aller først må vi begynne med å skamløst promotere vårt eget arrangement; Stoff sin 77. slippfest, onsdag 26. mars kl 21 på Bergen Assembly. Roberta er DJ, ølen er billig og stemninga blir god, kjenner vi oss selv rett.

27.april. Bergensfødte Bare Folk (vittige og poetiske tekster på penbergensk) spiller sammen med Trondheimsbaserte Museum (vise-jazz-indie-pop … gøy!) på kvarteret 3. april, i regi av Bergen Realistforening.

i den anledning. Superbad vises den 31. mars for alle McLoviner der ute, Almost famous den 28.april for alle som drømmer om å bli en groupie for et kult råkkeband, eller Gremlins 2: The New Batch for alle som ikke kan spise etter midnatt.

Med mindre du har bodd under en stein de siste årene, har du forhåpentligvis fått med deg at en ekstremt stor andel av nyoppstartede musikkgrupper er inspirert av folkeller visemusikk. Det er ikke godt å si om de alle har kommet for å bli, men la oss nyte det mens vi kan.

Vi nevner i fleng: Duoen Bankvelv (tradisjonelle slåtter på hardingfele, gitar, akkordion og saksofon) avholder lanseringskonsert på biblioteket 2. april. Mari Singstad Trio (beskrives som Nick Drake på crack) spiller på Bergen Kjøtt

Vi går inn i loppissesongen, og på facebook popper det stadig opp flere forslag om diverse loppemarkeder på diverse skoler . Noen forslag er Damsgård skole 29.-30. mars, Bønes skole 5.-6. april, og Møhlenpris skole 26.-27. april. Vi håper du finner mange gode lopper!

Revygruppen på psykologisk fakultet viser revyen Psyksessrevyen: Det jeg vil ha! på Verftet den 9.-12. april. Her lover de å løfte vårens studentrevy til nye høyder, med et «ellevilt show som skal gi deg dyp tilfredsstillelse på alle slags psykologiske nivåer». Vi gleder oss til å bli psykologisk tilfredsstilt.

36 STOFF

Våren har kommet, og det er lov å håpe at været leverer. Dersom det likevel viser seg at vi har grå dager i vente kan vi anbefale en filmkveld eller to. Cinemateket har et lovende program fremover som kan benyttes

Organisasjonen DURO beskriver seg selv som et sted for dekoloniale elektroniske lyder. Den 29. mars arrangeres DURO 3.0 LATIN EDITION, en mørkere versjon av DURO, på Landmark. Her blir det latincore,

guaracha, bailefunk, reggaeton, dembow og lovnader om mer – hva er det å ikke like. Hit kommer vi!

Dersom ovennevnte sliter deg ut, eller om noe roligere er din greie, spiller duoen Arin Gran og Sune Domersnes (to gitarglade gutter) på Søndagsjazz #6 på Café Sanaa den 30.mars. Stikkord: Kassegitarjam, nachgitar, lekent og fritt.

Den årlige festivalen Bergen Art Book Fair viser frem kunstnerbøker og selvpubliserte verk av både lokale og internasjonale skapere.

Selve messa finner sted 4. april på Bergen Kunsthall. Om du ønsker mer påfyll kan du delta på diverse saker og ting dagen før, blant annet: boklansering i Plantehuset utenfor Universitetsmuseet, kunstbokbad på Nordnes Sjøbad, og bokøl på Bodega.

MARS 2025

KVISSTOFF

VÅ R R E NGJØ R IN G S K V I SS Nå er det vår, og på tide med vårrengjøringen. I pausen mellom å støvsuge og vaske vinduene kan du teste dine kunnskaper om vår og vasking.

Tekst Hedda Meland Illustrasjon Daniel Jin Heggelund

MARS 2025

I Norge markerer man først og fremst arbeiderbevegelsen på 1. mai. Denne datoen har vært feiret i mange kulturer i lang tid, men hva er spesielt med denne dagen på den nordlige halvkule?

Hva heter den giftige gassen som dannes når man blander klor og salmiakk?

Det norske ordet «lørdag» kommer fra norrøne «laugardagr», som betyr vaskedag. Men hvor kommer det engelske ordet «Saturday» fra?

05 06 07 08 09 10

«Jag måste skrika ett vårskrik, annars spricker jag!» sa Ronja Røverdatter. Hvilket år kom boken ut? Slingringsmonn på fem år.

Hvis man ikke pusser tennene sine får man som kjent besøk av Karius og Baktus. Hva er den kjente linjen de pleide å rope i kor til Jens, hvis tenner de bodde i?

Hva er aprilvær?

I sangen «April Come She Will» synger Simon & Garfunkel om et kortvarig kjærlighetsforhold. I hvilken måned ender forholdet?

Fasit: 1: Moss. 2: Den er omtrent midt mellom vårjevndøgn og sommersolverv. 3: Kloramingass. Så giftig er den visstnok ikke, den er mest irriterende på øyne og slimhinner. Bare trekk deg ut av rommet og luft ut. 4: «Saturn’s day», for den romerske guden Saturn. 5: 1981 6: «Ikke gjør som mora di sier, Jens!». 7: En folkelig betegnelse på ustabilt vær som veksler mellom sol og nedbør, kulde og varme. 8: September. («I’ll remember, a love once new has now grown old»). 9: Lavendel.

10: 1840-tallet. På det tidspunktet ble han riktignok latterliggjort av sine kolleger, fikk et mentalt sammenbrudd og ble innlagt på psykiatrisk sykehus der han døde etter å ha blitt banket opp av vaktene. Snakk om å være forut for sin tid.

01 02 03 04

Snart titter blåveisen fram. Blåveis er kommuneblomsten til hvilken kommune?

Zalo har den siste tiden reklamert heftig for en ny produktserie. Hvilken lukt har den?

Vanen med å vaske hendene regelmessig har drastisk redusert overføring av smittsomme sykdommer. I hvilket tiår oppdaget den ungarske legen Ignaz Semmelweis viktigheten av å vaske hendene for å forhindre infeksjon?

STOFF 37

K U LT U R S T O F F

Forfatter: Dag Solstad På sitt beste er Solstads oppskrift enkel: en ung mann på 60-, 70- eller 80-tallet med høyere utdanning, fremmedgjøres av tilværelsen sin i Oslo. Han flytter til en middels stor østlandsby som skisseres overdrevent levende, der han i møte med sine nye omgivelser får et plutselig innfall – et svar på tilværelsen. Hvilken innsikt følger så? Oppvåkningen medfører uten unntak at vedkommende blir kommunist, selvproletariseres, men innser etter å ha kastet bort sine beste år, at det ikke var noe lurt.

Det høres kanskje trivielt ut, men det er det stikk motsatte. Solstad gjør seg til en talsperson for en livsstil og en væremåte som er oss helt fullstendig fremmed: Fra en tid der man oppholdt seg i sitt hjørne av verden, og var sentrum for sine egne begivenheter. Verdens urettferdighet går like fullt ikke upåaktet hen; Solstads karakterer nekter plent å la seg hensette til apati eller avstumpes. Den hverdagslige tralten i en småby katalyserer tvert imot et ønske om å gripe livet sitt med idealistisk begjær.

Solstad får fram det inderlige, engstelige og ensomme, samtidig som han åpner tidsvinduet til et uhildet og på et vis naivt Norge. Solstads innbilte romankarakterer er et vitnesbyrd om levd liv; forelskelse, ensomhet og lidenskap.

SE OG HØR

er H og

NA

S O L S TA D , S Y R E R A P O G K L A S S E A N A LY S E

Solstad har selv blitt historie, men er en litterær bauta som har vært toneangivende både emosjonelt og intellektuelt for mange.

Det er en monumental skikkelse som er borte, hvis avtrykk vil bli stående lenge.

Artist: Iglo Rap-Oslo florerer av artister som vil opp og frem. Enten havner de i fengsel (S1sco og Siyabång), vokser opp/er ræva (de fleste), blir stadig mer strømlinjeformet (Undergrunn og Tøyen Holding) eller får et manisk innfall om å kombinere pseudo-idéhistorie med å være popstjerne (Marstein). Heldigvis finnes det aktører som klarer å unngå alle de ovennevnte fellene, og samtidig lage jævlig bra musikk.

Blant dem finnes Iglo (tidligere Iglo65).

Over makeløse beats rapper Iglo om damer, penger og dop på en måte du (faktisk) ikke har hørt før. De påstår ingenting de ikke har gjort, men legger heller ingenting imellom. Iglo distingverer seg her fra

38 STOFF

Usignerte, ufiltrerte, autentiske og ikke minst vilt talentfulle – Iglo er det neste store fra Osloscenen (særlig dersom de får seg til å ta opp utgivelsesfrekvensen noe fra et par sanger i året).

Samfunnsanalyse: Marxisme Marxismen er utvilsomt det mest vellykkede analyseverktøyet for å påvise bristene ved den rådende samfunnsorganisering: kapitalismen. Ideologien som driver oppdeling og klassifisering av mennesker, der ens livsvilkår tildeles ved fødsel.

Marxismens svar på denne utfordringen som sådan – kommunismen – er blitt grundig tilbakevist flere ganger, noe kapitalistene fryder seg over å bemerke. Riktignok kan ikke dette tas til inntekt for at analyseverktøyene i den marxistiske tradisjonen ikke består: Verktøyet gir oss evne til å forstå og kritisere strukturene – og i forlengelse muligheten til å endre dem. Strukturene reproduseres: Fra plebeiere og patrisiere i Romerriket, til livegne og adelskap i middelalderens Europa, og nå tredjeverdensborger og vestlig. At en herskende privilegert klasse lever utsvevende, har sin pris. Den prisen er en stor, underkuet og glemt majoritet.

Anvendelsen av klasseanalysen er mer avgjørende enn noen gang. Igjen truer storkrig; en nasjons alminnelige unge menn skal under barbariske forhold utøve institusjonalisert vold mot en annen nasjons alminnelige unge menn. Dette til de bestialiske handlingene har blitt så utspekulert jævlige at en av partene til slutt ikke orker mer. Gruppepsykologiske tankemønster forleder oss til å tro at man først og fremst er delt ved nasjon, kultur og språk, når det i realiteten er klassene som separerer oss.

Det vil alltid være de underprivilegerte som står der med gjørma opp til knehøyde; de begunstigedes penger leder alle andre steder enn til skyttergraven.

Anbefaler særlig: Gymnaslærer Pedersen, Roman 1987, T. Singer og Genanse og verdighet.

På EP-en Bevis avveksler melankolske og følelsesladde «Se Det», langt mer høytsvevende og energigivende «Fiks Meg», mens «Lekser» komplementerer det hele. Iglo balanserer på en knivsegg; festing, begjær og rusforherligelse, mens selvrefleksjon, eksistensiell undring og tungsinnet dagen derpå lurer på andre siden. Resultatet er mesterlig.

andre artister innenfor samme sjanger. Der mange forsøker å bygge opp en inautentisk mystifisert personlighet, holder Iglo det nært og ekte. Slikt blir det god musikk av.

Toneangivende sanger som «65», «Konto» og «Nye Solbriller» vil for mange være en skånsom introduksjon til duoen.

Tekst Oskar Macdonald Dunlop Foto Kathrine Albrigtsen

Istedenfor å rette oppmerksomheten mot rettferdighet: et bærekraftig, egalitært og likestilt samfunn, skal vi nå – atter en gang – drive livsbejaende unge inn i en rå og barbarisk skur av stål og jævelskap. Genialt – mens underklassen slakter hverandre, reproduseres strukturene inn i evigheten. Da må man ikke la seg forlede av de etablerte fortellingene – men heller forene seg mot den egentlige fienden.

Opplevelse: Bade i havet Søvnproblemer, bakrus eller tungsinn?

Det finnes ikke et problem som ikke kan (midlertidig) leges av et sjøbad. Ikke minst er det gratis.

MARS 2025

SAMFUNNSSTOFF

SIDA SIST Alle desse nyheitar som kom og gjekk – ikkje visste eg at dei var sjølve nyheitsbiletet.

Kvinner som kranglar på kvinnedagen Heia! Det har vore kvinnedag sidan sist! Morgonen før morgonen møttest eit hundretals kvinner til kvinnedagsfrukost, arrangert av sybedrifta Fæbrik. Dei fire damene bak firmaet hadde invitert profilerte, inspirerande kvinner til frukosten.

Hyggeleg, men det kan verke som at alle norske kvinner i denne kategorien er kvite, høgst privilegerte og … raristar? I tillegg til dette har Fæbrik fått spesielt mykje kritikk for å ha invitert Cecilie Hellestveit. Ho er folkerettsforskaren som visstnok anerkjenner Israel som krigførar.

Tja, ho nektar iallfall å bruke omgrepet folkemord om folkemordet.

Samtidig sit ho i etikkrådet til Oljefondet saman med fire andre. Denne instansen skal sikre at oljefondet ikkje investerer i grove krigslovbrot.

Ein kan jo godt forstå at Israel ikkje er «grove» nok for dei som meiner det finst «etiske våpen». Sjølvsagt blir det ekstra provoserande når Fæbrik har ytra seg som eit Palestina-sympatiserande firma. Retteleg har Fæbrik-damene møtt kritikken med hakeslepp: «Kan vi ikkje berre

MARS 2025

vere alle saman saman og ha det kjekt med nokre boblar og pene skjorter, då?». Arghh, desse sydamene burde heller fått oppdraget med skidressane til hopplandslaget, ein potensiell vinn-vinn-situasjon!

Rekviem for Selina NRK har sleppt ein ny serie som er sterkt inspirert av Sophie Steen Isachsen, betre kjent som Sophie Elise, og vegen til å bli supermegakjendis. Sophie Elise har sjølv vore manuskonsulent til serien og den har blitt ekstremt godt tatt i mot med femmarar i til dømes BT og VG. I løpet av serien har hovudrolla ein affære med ein fiktiv, norsk stjerneforfattar. Det har vore mykje spekulert i kva for ein forfattar Isachsen sjølv kan ha hatt eit slikt forhold til. Då er det fint at Stoff kan få ein ende på grublinga – vi har nemleg funne svaret. Her er gåten, svaret kjem påfølgande: Kva for ein forfattar er det som blir diskutert i serien rett før den såkalla Nikolaj kjem inn i scena? Kven er det skuespiller Pål Sverre Hagens karakter er prikk lik på – både i utsjånad og i skrivestil?

Kven var det som skilte seg like før

den første Sophie Elise-boka kom ut? Har du funne svaret? Nei? Svaret er: Karl Ove Knausgård. Det er Knausgård.

Regjeringa har heva vassdragsvernet Dei norske vassdraga har i lang tid hatt vernestatus. Tidlegare i år fekk politikarane det plutseleg for seg at dei skal heve vernet. Ellevte februar skulle Stortinget stemme over vedtaket, men utsette voteringa til to dagar etter. Då landa dei på at joda – no skal alle vassdrag vere opne for utbygging. Det vil seie at vi går frå vern på dei fleste vassdrag i Noreg til fullstendig baluba-stemning. Det er trist (tragisk) for fisken, elveaktiviteten og naturmangfaldet. Ein skulle tru at ein vernar noko for å la det vere i fred, men dette er visst berre eit midlertidig uttrykk for å si «Jada, vi bryr oss» med ljugekross på ryggen.

Café Opera går ut i streik Fredag 21. mars melde Café Opera at 25 tilsette gjekk ut i streik. Dette gjer dei på grunnlag av manglande tariffavtale. Det skal ha vore for-

handlingar om tariffavtale i over to månader. Streikarane vil vere tilgjengelege for ein signeringsklar arbeidsgivar døgnet rundt, men det er mogleg dei ventar forgjeves. Dagleg leiar på Opera, Erkan Mutlu, har nemleg uttalt at om dei inngår tariffavtale på arbeidsstaden, vil dei gå konkurs. Han påpeikar til BT at dagen dei gjer dette kan dei «begrave det konseptet» som Café Opera er, som ifølge han er «mangfold og inkludering». Kafeens slagord blir med dette noko misvisande: «Vi møtes … på Opera!», eh, ikkje no lengre då? Viss ikkje Mutlu skundar seg med tariffavtala si, så har Knausgård meldt at han vil kome og lese alle delane frå alle binda av Min Kamp som handlar om Café Opera (ånei, det er jo sånn alt, har eg høyrt.)

Sånn, det var alt. Ingenting meir å tenke på frå den siste månaden.

Tekst Asta Eikemo Illustrasjon Kaïs Chaouch

STOFF 39

stoffmagasin.no @stoffmagasin