KORRESPONDENTBREV FRA BERGEN

Tekst Frida W. Lindland Foto Simen Peder Aksnes Aarli Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

(Leses med stemmen til Morten Jentoft, eller Anders Det begynner så bra! Blant alle de rare fjesene som- den tiden hvor jeg absolutt ikke prøvde å finne meg Magnus hvis du ønsker en østlandsk tone.) vandrer på Nøstet finner vi en fast solplass – på en selv, men likevel bodde på internat og delte rom. Vi er brygge rett utenfor døra. Det er rene sydenferien! en firkløver, vi fire, i Nøstegaten. Sammen utforsker I mangel på utvekslingsmuligheter i en usikker tid, vi havna, vi pilser på Nordnes, vi smetter inn på vors bestemmer jeg meg for å kjøre titimer over fjellet. Jeg Gangavstand til havet, sol til å få skille av, masse hos ukjente og kjente, vi erobrer kvelden, og flytter, midt i koronapandemien, til byen som ga det badende studenter, og andre av den ikke-studerende natten – for et eventyr dette blir! norske folk svartedauden. Jeg flytter til Bergen. sorten.

Den lille nasjonen Det var en gang Café Opera, hvor jeg raskt Plutselig finner jeg meg selv på et sted innser at kleskoden i denne forunderlige byen hvor menneskene trasker rundt i en hybrid av gummistøvler og cowboyboots. «… gamle damer er så grove i er en annen enn mitt tilhørende utdanningssted. Plutselig er jeg omringet av modellaktige kids Hvor gamle damer er så grove i målet at du er glad du ikke bodde her før enmetersregelen. Hvor du tar deg selv i å målet at du her før er glad du ikke bodde enmetersregelen.» som haster forbi i en blanding av Fretex-jakker og Ganni-boots. Ved den velkjente bardisken i denne kaféen rett ved teateret, menger jeg meg tenke at “det var da satans mange tyske brått med dem som ikke kan beskrives som noe og danske turister her”, før du skjønner annet enn «gamle slagere»; selv om dette absoat de innfødte prater en variant av norsk så ulik din. Sol, latter, smil, stup – hva er dette for slags para- lutt ikke er et begrep jeg vanligvis bruker om mer enn Hvor såkalte rappere vimser rundt i en tåke av sliten dis jeg har emigrert til? Som utvekslingsstudent er kjipe DeLillos-låter. ekstravaganse og total forvirring. Hvor øst møter det ikke like lett å finne seg venner, spesielt ikke i en vest og de sju fjellene som kranser rundt det 100 me- by preget av et så sterkt hat mot andre enn Brann- Bergen er full av mennesker som åpenbart vet ter store sentrum gir navn til alt mellom legesentre supportere. Heldigvis har jeg kollektivet mitt. Der er hvordan man skal kle seg i en by hvor det visstnok i toppetasjer og bryggerier i kjellere. Plutselig finner det til og med en annen utvekslingsstudent fra Volda, alltid regner, og samtidig se on point ut. Jeg trekkes jeg meg selv i byen som så mange mener er en den samme lille studiebygden jeg kjørte i timer bort mot disse høytståendvesenene som kalles bergensere, egen nasjon. Jeg bor i Bergen. fra! Og to andre, som jeg kjenner fra en svunnen tid, og faller i snakk med noen her og der.

På gaten en torsdagskveld møter vi en som absolutt ikke vil høre at han må plukke opp søppelet han nettopp kastet fra seg på bakken, fordi han jo «har hatt samfunnstjeneste» og vet “hva det går i”. Det er denne kvelden det sakte siver inn.

Etter en rekke andre møter med bergensere som ikke forstår «ke det gåri», innser jeg det: menneskene jeg så lenge har sett opp til i byen under den der skyen, er norges mest pretensiøse og nesevise befolkning.

Sammen med dem lever en hel motkultur av Lars Vaulars lyriske garde. Misforståmeg rett, disse er også bergensere, javisst, de er bare av et annet slag enn det jeg noensinne hadde sett for meg at jeg skulle komme over i en så opphauset nasjon. Med ett, lengter jeg tilbake over fjellene jeg så lykkelig kjørte vekk fra i sommer.

Høsten siger innpå. Det som begynte så bra har gått over i en trykkende stemning, det hele føles lummert. Fortsatt har jeg ikke karret meg opp på de syv fjellene, kun knappe fire. Fortsatt har jeg ikke vært på halvparten så mange av barene med de avantgarde navnene som jeg så for meg. Likevel sitterjeg igjen med en følelse av at jeg ikke kan klandres. Elefanten i rommet er selvfølgelig min egen mangel på sosial intelligens.

Jeg dro til Bergen i håp om å stifte nye bekjentskap. Noen som kunne lære meg kodene, som visste å manøvrere seg over den løvtunge brosteinen uten å skli.

Javisst, kollektivet mitt er absolutt sosialt oppegående – gjennom dem har jeg skaffet meg en rekke bekjente. Men det blir med det. Til og med i Bergen skaper det noe uggen stemning å hele tiden ta opp politiske diskusjoner – attpåtil være frekk i kjeften med de som jeg motvillig plaprer med mellom et par øl. Det er greit, Bergen. Så har dere kanskje ikke kommet like langt akkurat på den fronten. Sånn er det jo fort når man bestemmer seg for å dra på utveksling: det er ikke alt som klaffer. Noe krasjer med kulturen der du selv kommer fra. Jeg sitter igjen med en følelse av utenforskap, i den forstand utenforskap kan føles på et så offentlig og uhøytidelig sted som en bar. Det er noe med miljøet, den fine linjen fra kidsa, til slagerne, til de som ikke helt har funnet rytmen noe sted, til oss – de utenforstående.

I løpet av mitt opphold har jeg kommet i snakk med en del, og de har gitt nye perspektiver – horisonten min har brettet seg ut, jeg ser lenger enn til Ulriken, men jeg kom meg aldri til dalen. Kanskje jeg en gang returnerer til dette underlige stedet, som preger det norske folk. Eller kanskje får jeg aldri muligheten til å dra tilbake. Uansett kommer Bergen alltid til å være der, langt der borte, i enden av Fløibanen.