SAMLEOBJEKTER I SENTRUM

Truls Eide på leting etter salgsvarer.

Tekst Jørgen Engebret Børdahl Foto Simen Peder Aksnes Aarli

Antikvitetsforhandlerne er i ferd med å forsvinne. I sentrum er det imidlertid en liten håndfull som holder det gående. Bak gittervindu samler de på gamle og brukte ting. Vi passerer butikkene ofte, besøker dem en sjelden gang, og forlater dem enda sjeldnere med noe annet enn et kort «ha det» på vei ut døren. For å finne ut hvem antikvitetsforhandlerne er, hva de har og hvordan de overlever, har Stoff besøkt tre av dem.

Om du sliter med plassbegrensninger i studenthybelen din, har du noe å lære av stablingen i Magnussen’s Brukt og Antikk. Leif Magnussen har så mange ting at han leier to lokaler i Øvregaten. Inne i butikkene ligger det bokstavelig talt en million gjenstander, og du må beherske kunsten å trå varsomt når du beveger deg gjennom denne jungelen av dingsebomser. Like viktig er det å passe på hodet, da det henger like mye fra taket som det står på gulvet. Dette er BarBarista på steroider.

Mens mange brukthandlere velger å spesialisere seg på bestemte gjenstander, tar Magnussen inn absolutt alt med en potensiell verdi. I tillegg til å selge, leier han ut ting til teater- og filmproduksjoner. Dette har han holdt på med i tjuefem år. Da han startet opp var det tretten antikvitetshandlere i sentrum. Nå er det nesten ingen igjen. Han er oppgitt over at det ikke satses mer på å få brukthandlere til å overleve.

– Gjenbruk er en trend. I disse dager, med så mye fokus på miljø, burde staten legge bedre til rette for bruktmarkedet. Momsavgiften på brukte gjenstander er fjernet i en rekke europeiske land. Det er helt bak mål at den fortsatt eksisterer i Norge. Hvorfor skal vi betale moms på gjenstander som allerede har vært skattet da de var nye?

Magnussen rister på hodet før han reiser seg og løper over gaten til den andre butikken. Han har fått øye på et par som kikker nysgjerrig inn vinduet. Antikkforhandleren sitter ofte på den lokale kafeen Dagr, på utkikk etter potensielle kunder utenfor butikkene sine. Magnussen og eieren av Dagr, som forøvrig er kaféens eneste ansatt, er enige om at de lokale småbedriftene blir totalt oversett av regjeringen og kommunen i disse dager.

– Koronastøtten ser vi ikke noe av. Det er vanskelig å få et stykke av kaken når man ikke har noen ansatte, på tross av at vi i bransjen skattet rundt åtte millioner i fjor, sier Magnussen oppgitt.

Hvordan ligger det an med kundegrunnlaget for butikken?

– Turistnæringen er den største inntektskilden til lokalbutikkene i sentrum. Hvert år kommer det utlendinger for å kjøpe av meg. For eksempel er det en amerikaner som kommer innom en gang i året for å kjøpe utstoppede norske dyr, sier Magnussen.

Er det bare turister som har råd til en antikvitetshandel? Jeg tar en stillferdig runde i butikken og sammenligner verdiene med egen lommebok. En slitt halloween-pyntegjenstand i Nille-stil koster hundre kroner, og ødelagte gitarer går for noen tusenlapper. Det ser ut som Magnussen prøver å kompensere for momsavgiften. Taktikken funker

Magnussen’s brukt og antikk. Leif Magnussen. Plansjer i Steinkjelleren.

kanskje på turister, men for studenter og rutinerte samlere blir det med et hyggelig besøk før man traver videre.

I samme gate som Magnussen’s Brukt og Antikk, ligger det en annen antikvitetshandel. Når en setter foten innenfor døren, vekkes det umiddelbart assosiasjoner til norsk hyttekultur. Ikke av den typen du finner hos Tesla-eiere på Geilo, men mer i retning av et gammelt trebygg med geiter på taket. Det lukter stramt og ser koselig ut. Håndmalte skrin, tresko, en blåsebelg og gamle krukker preger landskapet. Dette er en urnorsk antikvitetsbutikk. Butikkens eier, Kari Rygg, og hennes sønn, står med en lupe over en gammel gjenstand. I hjørnet sitter syvende far i huset, godt plassert i en lenestol. Her ser det ut som alt er over hundre år gammelt.

Stedet står i stor kontrast til Magnussen’s. Lokalet er oversiktlig og det er tepper på gulvene. Krystallklare glassmontre med antikke skatter som sølvtøy og bestemorsmykker skaper en museumsaktig atmosfære. En runde her inne er en liten reise gjennom norsk og bergensk historie.

Eierne påpeker at de aldri kunne drevet butikk her med mindre de eide stedet. De kan sin kunst, men kunsten er døende. Det er kundene også. Ingen andre er å se inne i forretningen. Det finnes ellers ting her som er innenfor studentbudsjettets rekkevidde. På en av stolpene henger noen gamle skoleplansjer som koster et par hundre kroner – studenthulens mest aktuelle pyntegjenstand.

Inne i butikken i Jonsvollsgaten er Truls Eide, butikkens innehaver, fullt i gang med å finne et servise til to eldre damer. Eide har holdt på i tjuefire år. Det var interessen for gamle ting som i sin tid gjorde at han valgte å starte opp forretningen. Selv samler han på alt mulig og er spesielt glad i «små ting», uten å spesifisere hva slags ting.

– For at noe kan kalles en antikvitet må gjenstanden være minst hundre år gammel, påpeker han. Utenfor butikken henger det et skilt med teksten «Antikviteter, retro, design og samleobjekter». Eide liker å ha et bredt spekter av brukte dingser og definerer seg derfor ikke som en antikvitetshandler. Stedet tar deg med tilbake til 70- og 80-tallet. I hyllene står alt fra gamle krydderdåser til leketøyserier fint sortert. Veggene prydes av gamle tobakksreklamer og Coca Cola-skilt. I en av hyllene er det plassert en rekke utgåtte matvarer som ikke produseres lenger. Eide viser fram gamle sjokoladepapir som inneholder gipsformer han selv har støpt. Den originale sjokoladen har han spist opp.

– Folk samler på alt mulig. Med én gang det finnes mer enn tre av ett produkt er det noen som samler på dem, sier han.

Det han har av serviser og møbler er ofte verdifulle på grunn av design, håndverk og kvalitet. For å fastsette priser følger han med på internettauksjoner og det internasjonale bruktmarkedet. Eide forteller at internett har gjort det lettere å følge med på verdier. Dessverre fører netthandel til at mange av de fysiske

antikkbutikkene stenger dørene. – Bransjen overlever på et hengende hår, men jeg vil ikke gi opp før jeg må, sier Eide.

Kundekretsen er ikke stor, men Eide forteller at det er en del stamkunder som regelmessig kommer innom på utkikk etter samleobjekter. For eksempel leketøyssamlere. Eldre kunder kjenner igjen ting fra sin egen barndom som vekker nostalgiske følelser. Nå om dagen er det også unge folk som ser etter retro gjenstander. Det er mye her som kan piffe opp et studentkollektiv. Hvor får du tak i alle tingene?

– Hver dag sitter jeg i timesvis på Finn og Facebook for å se etter gjenstander jeg kan kjøpe og selge. Mye får jeg fra dødsbo og folk som kommer innom. Det går mye tid med til å finne salgsvarer. Når butikken er stengt, er jeg som oftest ute på jakt, forteller han.

Mens Eide forteller om de ukentlige kjøreturene sine mellom dødsbo, kommer en av stamkundene innom for å vise forretningen til sin far. Gamlekarene faller i snakk om en møbeldesigner fra 60-tallet, så jeg tar meg en runde i butikken og kommer over en pappeske med LPplater. Her finner jeg klassikeren Cruisin´ av Village People, som jeg rasker med meg for en tier – en perfekt nachspielplate med klassikeren «Y.M.C.A» som åpningsspor.

Fornøyd med et godt kjøp setter jeg kursen hjemover. På veien kikker jeg inn butikkvinduer og fastslår at antikvitetsbutikker handler om mer enn en god handel. De bidrar til byens personlighet og sjarm, og vi ville vært litt fattigere uten. Om du går inn istedenfor å kun gå forbi, kan du være heldig og finne en brukt perle for en liten penge. I det minste får du titte på gamle ting og hilse på noen ordentlige karakterer.