KVARTERETS KVARTLIVSKRISE • JOHAN HARSTAD • SITUASJONEN I MYANMAR • KLARSYNTE MALU
38
19 24 30 27 14
ansvarlig redaktør Marie Gjøsund Kleppen samfunnsredaktør Aurora Fykse kulturredaktør Asta Eikemo fotoredaktør Benjamin Wittemann illustrasjonsansvarlig Emilia Valentina Bakke Ellingsund grafisk ansvarlig Maja Strand nettredaktør Elise Brudevoll Skjekkeland some - ansvarlig Juni Nilsen og Helene Hammer journalister Elise Brudevoll Skjekkeland, Hedda Meland, Åse Stefansen, Sunniva Asbjørnsen, Torjus Havdal, Embla Eskilt Hagalisletto, Ida Sofe
Carlson Nossum, Ingemar Stirling Gundersen, Oline Okkenhaug, Kristina Mowatt Storm, Mari Evjen, Mikkel Grimstad, Oskar Macdonald Donlup
foto Kathrine Albrigtsen, Marie Hovdum Lind, Nina Stamnes Søyland, Ida Måren Løseth
illustrasjon Casper Sørestrand, Daniel Jin Heggelund, Selma Fyllingsnes, Silje Agledal, Isak Reinhardsen Vittersø, Oda Bellen Hafan
grafikere Clara Gunnes Hansen, Celina Hofmann, Ansam Umar, Casper Sørestrand, Helene Hammer, Emilie Myrene Stokke, Juni Nilsen
daglig leder Linnea Lamøy
styreleder Borghild Rangnes Homlong
forside Marie Hovdum Lind
publiseringsdato 18.02.2025
trykkedato 17.02.2025
Å GRINE I DEN TESLA’N
«I bought this before Elon went crazy» er budskapet på klistremerkene som preger et stadig voksende antall Tesla-biler rundt om i Europa. Ikke for å rive ned fasaden din, øvre middelklassemann, men har ikke Elon alltid vært crazy?
Under Debatten på NRK torsdag 13. februar ble tematikken diskutert: Tesla-eiere i Asker fortviler fordi Rød Ungdom har plassert gule liksom-bøter med Akershus fylkeskommunes våpenskjold og teksten «ikke støtt nazister» på frontrutene deres. Dette er visst ren hærverk og trakassering, misbruk av fylkeskommunens navn!
Tone Damli fjernet Tesla-referanse i låta si på MGP. Halvdan Sivertsen har gått ut i media og fortalt at han har besluttet å selge Teslaen sin i protest, og det samme gjelder fere andre sjåfører som tidligere har lagt sitt elsk på bilmerket. Selvsagt skal de selges til markedspris, man må passe på at aktivismen ikke koster for mye. Kanskje det kan bidra til at noen dropper å kjøpe seg en splitter ny Tesla?
Bakgrunnen for dette plutselige oppstyret er selvsagt at Elon Musk viste nazihilsen under innsettelsen av president Donald Trump, og at han oppfordret medlemmer av det tyske ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) til å fnne tilbake til stoltheten over å være tysk. Det er ingen tvil lenger – om Musk ikke nå har kommet ut av skapet som fullt ut, klin gæren nazist, har han i hvert fall bevist for hele verden at han har sterke nazisympatiserende trekk, og det med overlegg.
Ånei, gisp! Er Elon Musk en drittsekk, altså? Noe sånt kunne man aldri sett for seg!
Se på den årelange streiken på Tesla-verkstedet i Sverige. Her føy Musk inn streikebrytere og sparket de ansatte som ønsket seg tariffavtale. Et lite og nært eksempel i et hav av brutte arbeiderrettigheter over hele verden. I tillegg må merkevaren Tesla være høyt oppe på lista over kandidater til verdens-beste-på-grønnvasking-prisen. I 2023 lå drivhusgassutslippet på 34 millioner tonn, og selskapet bygger årlig ned enorme mengder skog for å få plass til fabrikkene sine. Og kom igjen folkens, det fnnes ingenting som heter en snill kapitalist. Musk har alltid vært 100% pengedrevet.
Tesla-skam er et godt uttrykk, og det er fort gjort å gni seg i hendene av at fere kjenner på den. Jeg skulle bare ønske at de kunne kjent litt på den før Musk viste nazihilsen også.
Danby Choi kom med uttalelsen «jeg vurderte å selge Teslaen min, men nå har det jo blitt pønk! Tenker jeg beholder den litt lenger». Det er nesten sånn at man for én gangs skyld får respekt for Chois standpunkt, hadde det ikke vært for at verdien av bilen hans har stupt i løpet av de siste ukene. Hadde han virkelig vært pønker, hadde han stilt ut hele dritt-bilen og satt fyr på den som en slags anarkistisk form for performancekunst.
Det er klart at man kjenner på en desperasjon i disse kaotiske tider. Å spekulere i hva fremtiden vil bringe kan gi hvem som helst eksistensiell angst. Så det er jo ikke rart at hvermannsen gjør tiltak der han kan, gjennom for eksempel å selge Teslaen. Problemet er at det blir så hult og gjennomsiktig – du kan ikke sitte der på din høye moralske hest når du har ignorert de blinkende varsellampene i årevis, og en nazihilsen var det som skulle til for at du skulle overbevises.
Line dance er tilbake i vinden, også i Bergens stive kuling. Stoff har tørket støv av cowboyboots’a, og kan rapportere fra det nye klubbkonseptet «Wet Country».
Tekst Oline Okkenhaug Foto Marie Hovdum Lind
Linjedans eller rekkedans? Kjært barn har mange navn! 28. januar ble dansekonseptet «Wet Country» arrangert for første gang på Cornerteatret, Møhlenpris. Stoff møter opp før arrangementstart for å ta en prat med arrangørene Maren Stette Mosaker og Linn Heidi Stokkedal om fetisjer, fordommer mot og ambisjoner for dansemiljøet i Bergen.
Tabata for lillehjernen Før vi tar fatt på dansegulvet, vil jeg spørre Maren og Linn Heidi om hvordan de kom opp med ideen om å arrangere kurs, men her blir jeg tidlig korrigert:
– Vi ser ikke på det som et kurs, men et arrangement med litt undervisning. Vi kommer ikke til å være sånn kjempepedagogiske. Du må bare se på hva vi gjør, og så prøve litt alene.
Ett spørsmål inn i intervjuet, og jeg kan allerede kjenne at hendene mine blir klamme og halsen min tørker ut. Ikke fordi samtalen ikke fyter, men fordi gymlærer etter gymlærer har fortalt meg at kroppen min ikke gjør det. Hva har jeg sagt ja til å delta på, om ikke jeg skal bli leid gjennom både steg og rytme?
Videre forteller arrangørene at det unike med line dance er at det er fere mennesker som danser synkront. At noe av det viktigste for opplevelsen er å kjenne stegene både gjennom musikken og dansen. Line dance er hovedsakelig koordinasjon med føttene, mens armene fyter og gjør det de vil. Slik blir dansestilen både en kollektiv og individuell opplevelse på én og samme tid. Så lenge man har grunnstegene inne, kan man skape sin egen følelse og (litt) egen koreograf. Det er en egen rus, påstår jentene. Maren utdyper:
– I line dance må du være så jævlig til stede, og du må koordinere kroppen! Altså, jeg blir jo svett bare av å tenke over hvordan beina skal plasseres. Det er hjernetrim, da – i tillegg til fysisk trim.
Klokken nærmer seg syv på kvelden, og gjestene begynner å strømme inn. Flere retter snuten mot baren, som er hensiktsmessig lokalisert i gangen på vei mot dansesalen. Noe i glasset kan gjøre underverker for det litt skumle førstegangsmøtet med ny dans!
Omsider fyller den mørkt bekledde salen seg opp. Med fargerike lys fra takene kan man absolutt gjenkjenne klubbstemningen som ellers er å fnne i sentrums bortgjemte hjørner. Endelig er det tid for å rive av plasteret, og gjestene bes om å ta plass på dansegulvet. Vi står der vannrett og loddrett, på rekke og rad.
til «Wet Country» er hentet fra klubben i LA. Det er fere av de samme dansene, og mye av den samme estetikken. Målet er å vise at line dance kan være mye mer enn en gubbete Texas-greie.
– Line dance kan være honky-tonk, men det kan også være slut drops, hair fips og «the whole sha’bang»!
« – LINE DANCE KAN VÆRE HONKYTONK , MEN DET KAN OGSÅ VÆRE
SLUT DROPS , HAIR FLIPS OG THE WHOLE SHA ’ BANG ! »
Før gjennomgang av første dans, forteller Linn Heidi og Maren at de har et par regler på arrangementet: #1 Det er ikke lov å ha med drikke ut på selve dansegulvet (notert: jeg er en elendig multitasker), og #2, ingen skal stoppe opp midt i dansen for å snakke (er du rutta nok så kan du snakke mens du danser!).
Etter å ha deltatt i et par ulike danser på arrangementet kan jeg si meg enig i at line dance er trim for både kropp og hjerne. Det tar et par gjennomganger av en sang, før stegene sitter. I løpet av kvelden opplever jeg både å bli tråkket på og være på-tråkker. Jeg kan imidlertid nevne at alle forble venner under arrangementet! Utover kvelden steg synkroniteten på et nivå som kan måle seg med Queen sin elskede «We will rock you» og Gen Z sin nostalgiske «The cup song».
Footlose møter La la land Arrangørene Linn Heidi og Maren forklarer at det allerede fnnes et etablert miljø for line dance i Bergen. Selv har de vært på line dance-kurs på Landås, men her var det mer i form av trening.
– Det jeg savnet der, var stemningen. Teknisk var de kjempebra, men jeg savnet klubblys, og jeg savner at folk kler seg fnt og føler seg bra. Så det er derfor vi ville skape denne møteplassen for oss. Så vi kan slå oss mer løs.
Videre forteller arrangør Linn Heidi at en stor inspirasjon bak det nye klubbkonseptet i Bergen er en klubb i Los Angeles. «Stud Country» er et skeivt line dance-fellesskap, som på mange områder bryter med det tradisjonelle aspektet som mange forbinder med line dance. Hun forklarer at mange av elementene
Utover kvelden rekker vi å ha gjennomgang av totalt tre ulike danser. De har alle sine forskjellige særtrekk, som strekker seg fra den klassiske «heel touch» til å «shake some ass». I tråd med slik Linn Heidi og Maren forklarer at line dance er åpen for å implementere egen koreograf, utenom de innøvde stegene, gis det til tider frihet til å danse slik man vil. Også jeg, med tvil om egne dansevner, opplever å la meg rive med. Gymlærerne fra ungdomsskolen skulle ha sett meg nå!
Samvær på klubb
I Bergen fnner man et vidt spekter av forskjellige aktiviteter og konsepter. Det er et kjent syn med utprintede annonser for salsa-, tango- og swing-kurs på gatenes lyktestolper, men hvor ingen telefonnummer er blitt revet av. Jeg har alltid undret meg over hvem som deltar på disse nevnte kursene, for jeg kjenner ingen fra min egen aldersgruppe som har vært der. På «Wet Country» kan jeg derimot rapportere om et aldersspenn som strekker seg fra rundt 20 til 60 år. Jeg mistenker at det skyldes stempling av arrangementet som «klubbkonsept», i kombinasjon med de unges interesse for kulturliv. Jo snodigere, mer alternativt og mer fremmed konseptet er - desto bedre!
At line dance forsøkes å bli gitt en renessanse, kan på mange måter ses i sammenheng med at folkedans også har fått en oppvåkning.
Begge disse dansestilene er tett bundet til en samværskultur som åpner for den individuelle opplevelsen i en kollektiv fellesbevegelse.
Folk savner åpenbart dette: Et uformelt møtested der fri utfoldelse kan fnne sted sammen med andre. Iscenesett arrangementet på kveldstid og tilsett noen spennende lys i rommet, så blir det ren klubbmagi!
Veien Dansen videre
Når jeg spør arrangørene av «Wet Country» om hvilke planer de har for konseptet, avslører Maren og Linn Heidi at de vil arrangere klubbkveld annenhver tirsdag hos Kulturhuset Fensal. Ellers er tanken å arrangere spesielle arrangementer hos ulike lokaler i Bergen sentrum, som Cornerteateret og Østre.
For å se fremdrift i egen dans, er planen å ha et par gjennomganger av de samme dansene fra gang til gang. I sekvensene hvor det fort kan bli stakkato og mye repetisjon ved første gjennomgang, er intensjonen å få gjennomgående god fyt på dansegulvet ved senere anledninger. Med sin geografske plassering, og med sitt levende studentliv, vil jeg påstå at Bergen kvalifserer seg som Norges «Ville Vesten».
Så en oppfordring til våre kjære Stoff-lesere: Kanskje man skulle prøve seg på de arrangementene og konseptene som ved første øyekast får deg til å heve øyebrynet?
KLAGESONG TIL STUDENTBYEN
Denne våren fyller Det Akademiske Kvarter 30 år. Ein evigung millennial. Ein trendy vaksen. Eit studenthus i sin beste alder.
Tekst Asta Eikemo Illustrasjon Casper Sørestrand
I Knausgårds Min Kamp blir studietida framstilt som livets høgdepunkt og Bergen som verdas hovudstad. Sjølv dei delane som var megakjipe, verkar tiltrekkande og etterlengta for unge studentlesarar. Konkrete utestader og konsertarenaer er gjengangarar og senter for dei store, minnerike opplevingane. Handlinga er frå åra før og rundt etableringa av Det Akademiske Kvarter, som no skal vere heile Bergens studenthus, så:
Kva er det som skjer? Eg er nesten aldri på Kvarteret, og høyrer sjeldan nokre skjellsettande historier frå venner som har vore der heller. Kor skal senteret for mine legendariske studentlivshistorier vere, når det er min tur til å skrive seks bind om livshistoria mi?
Opplagt (u)brukeleg
Det Akademiske Kvarter (DAK) blei etablert med mål om eit naturleg samlingspunkt for studentar og studentorganisasjonar i Bergen. Det var Kronprinsen som opna huset, men han er ikkje observert her sidan. Sjølve namnet på studenthuset kom frå ein namnekonkurranse som blei utlyst allereie vinteren 1993. Over 500 forslag blei sendt inn, og namnet «Det akademiske kvarter» blei plassert i bunken med opplagt ubrukelege namn. Kvarteret det refererast til er det første av kvar forelesing – ja, når forelesinga ikkje ordentleg har starta enda – som i praksis skulle gi eit ekstra kvarter til å trefe venner på Kvarteret (med stor K).
i dag, at studentar brukar heile budsjettet sitt på deira arrangement? Eller handlar det om studentane – at vi er blitt nokre sjølvgode idiotar som trur vi er kule, når realiteten er at vi ikkje avgir ei krone meir enn nødvendig til kultur og fest? Desse raddisane som før gjekk på Hulen – kor er dei i dag?
Kvarteret ligg i den gata i Bergen med kanskje høgast konsentrasjon av barar og utestadar. Alle stadane har kvart sitt personlege preg, og kvar sine stamgjestar. I denne gata kan det verke som at alle har «sin» bar. Kanskje er det ein av grunnane til at Kvarteret blir litt gløymt. Kanskje er vi studentar rett og slett ikkje opptatt av å møte andre enn eigne likesinna. Kanskje er det også difor eg sjeldan er på Hulen, når det no er blitt til ei rock/metallscene: Eg kan jo ikkje fordra metallmusikk!
«DET ER NOKO FOR ALLE –MEN IKKJE DRITKULT FOR NOKON.»
Lite visste ein då om at eit av dei opplagt ubrukelege forslaga skulle bli det seirande namnet i uoverskodeleg framtid (eller iallfall i minst 30 år). Det er likevel enno uvisst kor mange som faktisk brukar dette kvarteret til formålet som namnet tilseier.
Før DAK kom, var det ikkje noko ofsielt studenthus i Bergen, men Hulen var ein studentdrive arena, etablert i 1969, som for nokre funka litt som eit studenthus. Det gamle tilfluktsrommet fekk dei leige for 1 (ei) krone i året av Sivilforsvaret. Hulen gjekk gjennom fleire ulike fasar; han har blant anna vore jazzfrikar og gått gjennom ein studentkrofase med matservering. I dag er det i hovudsak rock- og metallkonsertar som blir arrangert i det tidlegare forsvarslokalet.
Ein stad for alle Med etableringa av Kvarteret blei studentorganisasjonane Realistforeningen og Aktive Studenters Forening (som er eldre enn både Kvarteret og Hulen) flytta frå Hulen til Kvarteret med hensikt om å skape eit studenthus for alle Mens Hulen er, og har vore, eit reint konsertlokale, er DAK ein stad for fleire typar arrangement: Her inviterar dei til både debattar, teater, øvingar og møter i tillegg til konsertar. Kan dette arrangementsmangfaldet vere ein av grunnane til at Kvarteret ikkje har den same posisjonen som Hulen hadde for foreldregenerasjonen?
Eller kan det ha noko med målgruppa å gjere? Leiar for Kvarteret skriv til Stof i ein e-post at «alle typer studenter» drog til det nye studenthuset då det opna. Det kan verke som at det framleis er dette publikummet dei prøver å nå ut til: Alle typar studentar. Ifølge fleire – meir eller mindre pålitelege – kjelder var det derimot eit nokså «venstrelent» klientell på Hulen. Fleire raddisar og raringar.
Er det utestadene eller studentane som er blitt problemet? I Hulen dokumentar fra 1998 kan ein trønder fortelje at ho brukte iallfall 150 000 kroner av studielånet sitt på Hulen. Kva for ein arena i Bergen har ein sånn posisjon
Viss vi ser til andre studiebyar, ser vi heilt andre tendensar til studenthusa. På Samfundet i Trondheim er det lange ventelister på å bli frivillig. På
Kvarteret i Bergen er tilfellet heller motsett. Det er mogleg å tenke seg at Bergen rett og slett har for mange utestader og scener. Ei anna forklaring kan vere: Kvarteret er ikkje kult nok. På programmet for jubileet finn ein alt frå silent disco til konsert med Datarock. Det er noko for alle – men ikkje dritkult for nokon.
Klagenemnda
Så kva er det eigentleg eg saknar? Eit studenthus for alle? Det verkar ikkje sånn. Sjølv om det er kjekt å møte gode (og fulle) venner på Legal, er jo ikkje dette akkurat eit konsertlokale. Og sjølv om eg ikkje har noko å utsetje på kulturtilbodet i Bergen, så kjenner eg ingen arena kor eg har fornøgdgaranti på konsertar. Det er kanskje for mykje å be om, men eg trur det er det eg saknar: Ein stad som er tilpassa meg. Altså ikkje berre meg, men ei lita scene kor folk som meg kjenner tilknyting til. Kor det nesten alltid er musikk som passar meg, sjølv om eg ikkje har høyrt namnet på bandet før. Eg vil ikkje ha ein stad som arrangerer noko for alle, men som er tilpassa ulike grupper og smakar.
Gratulerer med dagen, Det Akademiske Kvarter! Det er trass alt ikkje uvanleg med millennials som bommar på tidsånden. No er du 30 år og får fram den mest klagande sida av meg.
FRES , FUTT OG FELLESSKAP
Jungelfest ble en varm oase, der spennende rytmer og groovy dansing skapte avstand til vinterkulden og nærhet mellom publikummerne.
Den innsiktsfulle Baloo danser og synger at Mowgli bare må «ta livet som det faller seg, (og) gi blaffen i bekymring og strev».
Mantraet fra Jungelboken ble fulgt tre stormfulle januardager i Bergen by. Fra torsdag 23. januar til lørdag 25. – ja, langt ut på natten den 26. – ble nemlig Jungelfest arrangert. Dagene ble med det ikke bare preget av bombesyklonen Éowyn, men også av en rekke konserter, DJ-sets, foredrag, panelsamtaler og danseworkshops. Stoff søkte både ly og le fra stormen, og sjekket ut konsertene på Verftet under Jungelfest-helgen.
Samlende om musikk og fellesskap Jungelfest arrangeres av Jungelen, en ung kulturorganisasjon som raskt har etablert seg innenfor Bergens fremoverlente kulturliv. Ja, så godt etablert har Jungelen blitt at grunnleggeren, Simon Alejandro, «ydmykt» kan fortelle Bergens Tidende at de har blitt en institusjon i byen. Institusjon eller ei, Jungelens formål har vært å skape inkluderende klubbkvelder «for alle unge voksne fra ulike kulturer der åpenhet og nysgjerrighet ovenfor musikk står fremst» gjennom formidling av musikk fra Latin-Amerika, Afrika, Karibia og «rundt».
«– JUNGELFEST HAR BLITT EN ARENA
DER VINTERTRØTTE BERGENSERE
KAN RISTE LIV I DANSEFØTTENE TIL
SPENNENDE BOOKINGER OG RYTMER
SOM DESSVERRE SJELDENT HØRER
KLUBBSCENENE I BERGEN TIL .»
«– BERGENSK BAILE - FUNK OG AFROSOUL , SØR - AFRIKANSK KWAITO , SENEGALESISK OG COLOMBIANSK SALSA , SAMISK LATIN - ELEKTRO , ANGOLANSK KIZOMBA OG KUDURO , AUSTRALSK - NIGERIANSK DANSEGULVJAZZ OG PARISISK , PERKUSSIV HOUSE .»
Jungelfest har blitt en arena der vintertrøtte bergensere kan riste liv i danseføttene til spennende bookinger og rytmer som sjeldent hører klubbscenene i Bergen til. På programmet til årets Jungelfest stod både lokale artister som MELANNEYN og Niilas, og internasjonale artister som Esa’s Afro Synth Band og Kamazu. Med dette var det duket for et variert musikkprogram: Bergensk baile-funk og afro-soul, sørafrikansk kwaito, senegalesisk og colombiansk salsa, samisk
latin-elektro, angolansk kizomba og kuduro, australsk-nigeriansk dansegulv-jazz og parisisk, perkussiv house.
I år var det mulig å kjøpe festivalpass, i stedet for enkeltbilletter til hver konsert, slik som det har vært lagt opp til tidligere år. Sjakktrekk! Å legge alle konsertene til ett og samme sted, Røkeriet på USF Verftet, var også et sjakktrekk: Det nystemte bergensfolket ble på stedet hvil utover kvelden, og kunne – i stedet for å trosse stormen – bevege
Tekst Åse Stefansen & Elise Brudevoll Skjekkeland
Foto Marie Hovdum Lind
seg de få metrene til baren hvor det ble spilt dj-sets mellom hver konsert.
Dermed var det bare å sluke den halvdøde (litt for dyre) pilsen, legge fra seg plastglasset og tusle tilbake mot scenen igjen når en hyggelig frivillig gav beskjed om at neste konsert «straks er i gang».
Bergenskrap er ingenting mot australsk-nigeriansk dansegulv-jazz I løpet av festivalen skulle en rekke ulike artister altså stå på én og samme scene (ja, foruten festivalens aller første konsert og etterfesten som ble holdt på Landmark).
Spekteret av musikksjangre var mer enn sjenerøst. Stoff sitter igjen med disse inntrykkene fra de ulike konsertene.
Clothing Club Jungelfests første konsert ble holdt av Clothing Club, en dansk, instrumental trio som bød på musikk som lå et sted mellom hiphop og jazz. Stedet mellom hiphop og jazz var lik groovy house-aktige rytmer servert på bass (M.S. Lowkey), keyboard (Deepchain) og trommer (Phairo Z). Aarhus-trioen, som selv har erklært at de ønsker å skape
musikk som om det skulle være en mental sommerskjorte vi kan kle på oss de mørkeste vinternetter, serverte virkelig musikk det var mulig å bli varm til. Vi er solgt!
El Parche
Fredagskvelden startet slik fredagskvelder bør. Hvis du trodde du kjente til perkusjon før denne konserten: Det gjorde du ikke. Med ny besetning slår gruppen El Parche – som først ble dannet i 2018 – virkelig til. I tillegg til vokal bestod besetningen av instrumenter som føyte (Daiyen Jone Castro), trompet (Andreas Hatzikiriakidis), trombone (Aksel Berg Riser), trekkspill (Heine Bugge), bass (Andreas Rukan), trommer (Halvor Thormodsæter) og perkusjon uten like (Audun Humberset). De dyktige musikerne i El Parche startet kvelden med en av de mest dansbare sjangrene fra Latin-Amerika: nemlig Cumbia. Med toner fra Colombia – og en svipp innom Puerto Rico og Senegal – sendte El Parche de tilstedeværende ut i dans fra første stund. Arriba!
Locus
Duoen Locus (Peder ‘Niilas’ Tårnesvik og Gabriel ‘Gabben’ Muñoz) manøvrerer i et lydlandskap av elektronisk klubbmusikk. Selv forklarer de at albumet Varrí (2024) og deres samarbeid er en utforskning av samisk estetikk, elektronisk klubbmusikk og vokal. Overgangen fra dans på bordet-perkusjon til samisk elektroklubbmusikk med spansk vokal er stor. Til tross for tidvise nostalgiske og emosjonsfulle lydspor, er det vanskelig å se bort fra at stemningsskiftet på scenen forplantet seg ut i lokalet. Den stilistiske klubbmusikken kom slik på kant med Jungelfests andre bookinger. Kanskje var det bare feil arena.
Zeitgeist Freedom Energy Exchange feat. special guest Wayne Snow Deiligere synth enn hos Zeitgeist Freedom Energy Exchange fnner du ikke. Harmoniene, grooven, basslinjene, de myke overgangene: Det svingte som et uvær. Psykedelisk dansegulv-jazz er akkurat den sjangeren du leter etter og håper du fnner. Den australske gruppa Z*F*E*X ledes av Ziggy Zeitgeist, og som navnet tilsier har han klart å kapre selve vår tids ånd (zeitgeist
betyr tidsånd, for dem som ikke kan Hegel utenat). Gruppa ble akkompagnert av nigerianske Wayne Snow, og med hans neosoul-vokal ble opptredenen bevissthetsutvidende for selv den klarsynte.
MELANNEYN
MELANNEYN (eller Anney Marie Niyokindi) er en svært spennende nykommer på den bergenske musikkscenen. Med én fot i R&B og én i afro-soul (og en tredje fot i gospel!), lå det til rette for danseshow både på scenen og i publikum på lørdagens første konsert. Det er ingen hemmelighet at bergensværet Jungelfesthelgen krevde at vi skulle MOVE THAT GROOVEY TANG (les: rumpe) for å få varmen i oss igjen, og det sørget virkelig MELLANYEN for! Bakgrunnsdanserne, som hadde noen svært intrikate (og tidvis ganske enkle) dansemoves innøvd, hoppet i løpet av konserten ned fra scenen og oppfordret til dansering fremst i lokalet, for de som turte å ta del danset av all sin sjel – til tross for at det var lørdagens første konsert.
Esa’s Afro Synth Band feat. special guest Kamazu
Dette var et høydepunkt (og spør du oss, den ekte headlineren!). Kamazu, som er en av de desidert største kwalitomusikerne fra 80- og 90-tallet, sammen med Esa’s Afro Synth Band, skapte furore på Verftet. Esa Williams leder an i Esa’s Afro Synth Band på MPC, og sammen med Alexander Burke (bass), Ami Koda (keyboard) og Chisara Agor (vokal) spiller de toner som hadde overdøvet selv rottefangeren fra Hameln. Unionen blåser nytt liv i sør-afrikansk dansemusikk tilbake fra apartheid-tiden, og gjør virkelig sitt for å sette afro-synth på kartet. Publikum ble en enhetlig organisme som, under fremføringen av sangen «Back and forth» fra 1988, utbrøt i
allsang: «Back and forth inside out here we go. Round and round what goes up must come down. Back and forth inside out here we go. Round and round what goes up must come down». OG stemninga falt aldri! Ikke før denne opptredenen var over.
Angelo Reira pres. MC Heavy Dog Klassekampen-anmelderens forherligelse av sandviksrapperne og Jungelfestens siste konsert før den sagnomsuste etterfesten – som ikke Stoff (eller noen andre) kom seg inn på – sitter vi igjen med et lavmælt sukk. Headlineren Angelo Reira, som for anledningen gikk under navnet MC Heavy, skulle servere det som ble omtalt på Jungelens egne hjemmesider som «brasiliansk bailefunk-inspirerte beats, lokalprodusert
i Bergen». Smaksopplevelsen kan imidlertid sammenlignes med mislykka vin lokalprodusert på hybelen. Men, akk, smaken er jo som baken. Konserten ble som Sysifos, han som dytter og dytter en stein mot toppen av et fjell: Jungelfest klarte ikke lenger å holde stemningen oppe, og det som kom opp måtte ned igjen. Omtrent halve
lokalet ble tømt i løpet av konserten. Kanskje var det noen som håpet å komme inn på etterfesten som startet samtidig som siste konsert (?!), kanskje var det noen som måtte hvile de såre danseføttene et annet sted. Heldigvis for de gjenværende, kom Miss Tati innom og sparket liv i stemninga fra scenen.
Gladkulturdans for norske enstøinger Jungelfest tilbyr en sårt etterlengtet arena for både publikummere og artister i Bergen. Et savn i møte med den norske klubbkulturen, er musikk som bryter opp spasmeaktig hånddanserytmer og heller
tillater stive, norske lemmer å riste fritt fra seg.
Hvorfor letter vi vanligvis ikke på dansefoten før seksten øl er styrtet, og dårlig pop-musikk fra 2000-tallet spilles over sprakende høyttalere
«– ET SAVN I MØTE MED DEN NORSKE
KLUBBKULTUREN , ER MUSIKK
SOM BRYTER OPP SPASME - AKTIG
HÅNDDANSERYTMER OG HELLER TILLATER
STIVE , NORSKE LEMMER Å RISTE FRITT
FRA SEG .»
i et lokale i Nygårdsgaten? Er det kanskje den pietistiske kulturarven vår som har skylda? Er det koronarestriksjonene som ikke har sluppet taket? De bevegelsene som tross alt fnnes på norske klubber ligner også mer en paringsdans enn dansing –som om paringen er en nødvendig konsekvens av den norske befolkningens ryggmarksrefeks i møte med alkohol.
Uavhengig av hva det skyldes, står denne særnorske danseavholdelsen i sterk kontrast til det som oppstod under festivalen, der frost ble til fryd i møte med den varme jungelatmosfæren som ble skapt på Verftet.
Siden alle klisjeer har et fnugg av alvor i seg: Den samtida vi lever i er vanskelig å møte aleine, og fellesskap har blitt noe man må oppsøke. Om det er gjennom dansing, musikk eller annet dette fellesskapet blir til, er kanskje ikke så viktig, men det er nødvendig at det fortsetter å fnnes arenaer som fremmer fellesskap og kulturutveksling, slik Jungelfest gjør. Gåsehuden forsvant i møte med andres varme. Hvert trinn ble en invitasjon til fellesskap, og vi tok imot med åpne armer.
KEEP YOUR EYE ON THE DONUT
Hva er det med David Lynch som gjør at han nå blir hyllet over hele verden?
16. januar ble David Lynchs bortgang annonsert av familien på regissørens facebookside:
«There’s a big hole in the world now that he’s no longer with us. But, as he would say, ‘Keep your eye on the donut and not the hole’. It’s a beautiful day with golden sunshine and blue skies all the way.»
Lynch er kjent for å ha regissert kultklassiskere som Eraserhead, Twin Peaks, Mulholland Drive og Blue Velvet, og blir husket som en av verdens største regissører. Han har nemlig etterlatt seg en helt særegen arv, som gjør at tomrommet etter ham føles ekstra stort. Men for å fytte fokuset vekk fra hullet og over på donuten; hva består denne arven av?
På sporet av drømmen Lynch vil først og fremst bli husket som han som gjorde surrealistisk flm mainstream. Med tanke på at flmene hans er absurde, rare og nokså utilgjengelige, er dette noe surrealistisk i seg selv. Så hvorfor lyktes Lynch egentlig med dette?
For å forstå David Lynch, bør man forstå surrealismen. Kunstformen oppsto på 1920-tallet, med franske
André Breton i spissen. Surrealismen henter inspirasjon fra Freuds teorier om det underbevisste og prøver å tilgjengeliggjøre drømmer og mareritt. Surrealister fsker opp det som ligger dypt begravd i underbevisstheten, for så å gjenskape stemningen på papiret, i teksten, i bildet, eller mest levende av alt; i flmen.
I Manifestoes of surrealism defnerer Breton begrepet:
«Surrealism is based on the belief in the superior reality of certain forms of previously neglected associations, in the omnipotence of dream, in the disinterested play of thought.»
Videre hevder han at surrealismen skal løse alle hovedproblemer i livet. Troen på en høyere form for virkelighet er essensiell, og kunstformen uttrykker tankenes faktiske funksjon. Ifølge Breton uttrykker altså surrealismen noe sant
Et liknende budskap fnner vi i Lynchs TV- serie Twin Peaks, som dreier seg rundt det mystiske drapet på 17-år gamle Laura Palmer. I sesong to havner spesialagent Cooper og Sheriff Truman, som etterforsker mordet, i en uenighet. Sheriffen mener de har tilstrekkelig med bevis
for å fengsle forretningsmannen Ben Horne, mens Cooper, som er styrt av intuisjon og kontakt med overnaturlige krefter, er sikker på at de er på villspor. Sheriffen, som drives av logikk og rasjonalitet, avslår da Coopers intuisjon: «I’ve had enough of the dreams, the visions, the dwarfs, the giants, Tibet and the rest of the hocus-pocus. Now we’ve got hard evidence against Ben Horne and it’s my job to lock him up.» Ut ifra tidligere scener,
oppbygning. Ved å gradvis bryte det realistiske ned, og slik bryte med våre forventninger, desorienterer han oss som seere. Han tvinger oss til å gi slipp på det rasjonelle, og krever at vi gir oss hen til flmens logikk. I Eraserhead følger vi en annen tilnærming til drømmelogikken: Hele flmen er komponert som et mareritt, og som seere får vi følelsen av å være fanget i dette marerittet. Kanskje gjør Lynch dette for å provosere, kanskje for å være en
« LYNCHS SURREALISME KAN , PÅ MANGE MÅTER , FORSTÅS SOM ET OPPRØR MOT DET RASJONELLE .»
vet vi som seere at Cooper har rett. Denne scenen er altså representativ for Lynchs drømmelogikk, hvor han stiller spørsmål ved hva som er sant, og setter rasjonaliteten på prøve. Lynchs surrealisme kan, på mange måter, forstås som et opprør mot det rasjonelle.
Twin Peaks følger fra begynnelsen en forholdsvis normal og logisk
motvekt til rasjonalismen, eller kanskje for å utfordre oss: «I don’t think that people accept the fact that life doesn’t make sense. I think it makes people terribly uncomfortable.»
På lerretet evner Lynch mesterlig å bringe fram det som alle kjenner seg igjen i, som mange frykter og som ingen av oss har kontroll over. Ikke overraskende var David Lynch
Tekst Embla Eskilt Hagalisletto Foto Daniel Jin Heggelund
selv fascinert av drømmen: «I don’t remember my dreams too much. I hardly have ever gotten ideas from nighttime dreams. But I love daydreaming and dream logic and the way dreams go.»
Når vi sover, kontrollerer drømmen oss. Vi kan ikke velge hva vi skal drømme, og som oftest klarer drømmene å fykte fra hukommelsen før vi har våknet. Vi sitter da igjen med en følelse av at vi har opplevd noe viktig, men uten å huske hva (og vi vil mest sannsynlig aldri få vite det). Det fnnes en hel verden i oss selv, i underbevisstheten, som vi ikke har tilgang på. Den danske surrealistiske maleren Wilhelm Freddie sa: «Our foundations are the universally human, the subconscious, instincts, dreams. There, all human beings are alike». Kanskje pirker flmene til Lynch borti de sovende nervene i underbevisstheten, og resonnerer slik med noe i oss selv.
Det som skjuler seg bak gardinene Gardiner er et gjennomgående element i Lynchs verk. På samme måte som han trekker i snorene for å vekke underbevisstheten, trekker han
igjen forhenget for å avdekke hva som befnner seg bak idylliske fasader. Streamingplattformen MUBI poengterer at kontrasten mellom skjønnhet og kaos står sentralt hos regissøren, og at marerittene alltid lurer under de hinneaktige «eplepai-fasadene» til den amerikanske psyken.
Det skjulte står altså sentralt hos Lynch: «I learned that just beneath the surface there’s another world, and still different worlds as you dig deeper. [...] There is goodness in blue skies and fowers, but another
klarte på mesterlig vis å videreføre Bretons arv, gjennom å realisere det fulle potensialet i flmen for å virkeliggjøre drømmene.
Lynch og kunsten
Absurditeten i Lynchs flmer etterlater seg mange spørsmål. Han har fere ganger blitt bedt om å forklare, men har (til manges frustrasjon) nektet hver gang. «The flm should stay on its own», sa han. Hver flm er et mysterie. Nå er han død, og spørsmålene vil aldri bli besvart. Fordelen med å ikke bli påtvunget en tolkning er at vi selv blir tvunget
tydelig på at lidelse ikke er en forutsetning for å skape: «A flmmaker doesn’t have to suffer to show suffering. You just have to understand it. You don’t have to die to shoot a death scene.» Lynch var også nøye med å understreke at negativitet er fenden til kreativitet. Dette utfordrer forestillingen om kunstneren som en fortapt, lidende sjel.
David Lynch står igjen som et mysterium. Et mysterium som nå blir hyllet over hele verden, fordi han ga oss noe vi ikke hadde fra før av. Kanskje fylte Lynch et allerede
« ‘ OUR FOUNDATIONS ARE THE UNIVERSALLY HUMAN , THE SUBCONSCIOUS , INSTINCTS , DREAMS THERE , ALL HUMAN BEINGS ARE ALIKE ’ »
force – a wild pain and decay – also accompanies everything.» Denne virkelighetsforståelsen er beslektet med Bretons defnisjon av surrealisme – nemlig at man er i kontakt med en annen, skjult virkelighet. Lynch
til å tenke. Lynch krever at vi aktiviserer oss som seere.
Lynch tilbød også et mer positivt alternativ til den fortapte kunstneren. Selv slet han med depresjon, men var
eksisterende hull, eller behov, og at det er derfor vi føler at hullet etter ham er så stort og tomt. Kanskje trenger vi å bli desorientert av og til. Kjenne på galskap, og å drømme –selv om vi er våkne.
MYANMAR FIRE ÅR ETTER KUPPET
1. februar 2025 markerer fire år sidan militærkuppet i Myanmar. Korleis pregar dette befolkninga, og ikkje minst studentane der, i dag?
Studenter demonstrerer i Myanmar. Foto: Htin Linn Aye
Tekst Mari Evjen Undseth
Foto Ida Måren Løseth
FAKTA
• Tidlegare britisk koloni
• Militærdiktatur frå 1962-2011
• Aktivisten og nobelprisvinnaren Aung San Suu Kyi var regjeringssjef frå 2016, fram til militærkuppet i 2021
• Militærjuntaen utøver systematisk sensur og overvaking av ytringar på internett
• Retten til utdanning i Myanmar er svært avgrensa, og studentar har lenge stått fremst i kampen for demokrati
• Rohingya-folket er ein etnisk minoritet som hovudsakleg står av muslimar, og har gjennom fleire år blitt utsette for vald, forfølging og etnisk reinsing
• Grunnlova anerkjenner 135 ulike minoritetar, men ikkje rohingyaane
Sidan militærkuppet i 2021 har befolkninga i Myanmar måtte lide under eit diktatur kor dei blir utsett for vald, sensur og har mangel på ytrings- og internettfridom. Landet er i tillegg prega av stor politisk uro, med borgarkrig mellom ulike etniske grupperingar. Særleg folkemordet på den muslimske minoriteten rohingya har ført til sterke reaksjonar både nasjonalt og internasjonalt.
Militærjuntaen har lenge hatt makta i Myanmar. Ved valet i 2015 vann det demokratiske partiet Nasjonalligaen for demokrati (NLD), med Aung San Suu Kyi i spissen. Til trass for at partiet i sin valperiode prøvde å innføre ei rekke politiske og demokratiske reformer, gjorde grunnlova det enkelt for militæret å stemme imot desse. Då NLD på ny vann valet i 2020, godtok ikkje militærjuntaen resultatet, og kuppa regjeringa.
Studentar og unge menneske har vore særleg utsette under regimet. Mange har mista moglegheita til utdanning, og risikerer i tillegg straf dersom dei ytrar seg fritt på nett.
Utrygg i heimlandet
I eit videointervju med Stof, fortel ein informant frå Myanmar om korleis situasjonen er i landet. Han bur i Thailand, men med omsyn til sikkerheita til familie og vennar som framleis bur i Myanmar, vil identiteten hans bli halde skjult. Vi kallar han Tom.
Tom fortel at han budde i Myanmar fram til 2024, då det i februar blei innført ei lov om obligatorisk verneplikt for menn mellom 18 og 35, og kvinner mellom 18 og 27. Då valde han å flytte til Thailand, og arbeider no ved grensa.
– Korleis var det å leve i Myanmar før du flytta utanlands?
– Heilt ærleg, ikkje for ille, men ikkje særleg bra heller. Levestandarden endra seg drastisk, då prisen på varer gjekk opp 200-300%. Dei små Nescafé-flaskene med kaf brukte å koste 6-7000 burmesiske kyat, og for berre nokre månadar sidan gjekk prisen opp til rundt 20-22 000 kyat.
Sidan kuppet har militæret vore meir tilstades i gatene. Tom fortel at soldatane går rundt med ladde våpen, og er ikkje framande for å rette dei mot folk. I tillegg kan ein når som helst bli stoppa av militæret dersom ein er ute og køyrer.
– Hvis dei ser deg køyre rundt på kvelden, og dei ikkje likar det, kan dei berre stoppe deg. Dei kan stille ulike spørsmål, og for å kome deg ut av situasjonen, er du nøydd til å betale dei.
– Følte du deg utrygg då du budde i Myanmar?
– Heilt klart. 100 prosent.
Lite fokus?
Myanmar har i fleire tiår kjempa for demokrati. Studentar har vore framståande i kampen, og har gjennom protestar og opprør stått i forgrunnen for nedkjempinga av det autoritære militærregimet. Det mest kjende studentopprøret skjedde i 1988. Bakgrunnen for opprøret var ei drastisk endring av den burmesiske valutaen, som førte til at studentar sine oppsparte pengar til skuleavgift blei borte. I opprøret blei rundt 3000 menneske drepne.
Ved å fremje studentar sin rett til utdanning, bidreg ein til at diktatur møter motstand. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) er ein organisasjon som arbeider for nettopp dette.
Frigjering gjennom utdanning
Men korleis er det eigentleg å vere student i Myanmar?
Representantane frå SAIH forklarar at det var rundt 90 prosent færre studentar som blei teke opp på universiteta etter 2021. Å vere student i Myanmar, er difor ikkje ein realitet for særleg mange lenger, hevdar dei. Vidare forklarar dei at det finst statleg drivne universitet, men òg nokre private. SAIH støtter ulike ikkjestatlege institusjonar for høgare utdanning, og eit online-universitet.
Sjølv om det finst private universitet utan forbindelse til staten og regimet, som ifølge Tom ofte er knytte til land som USA, Australia og England, tyder det ikkje at ein er beskytta frå å til dømes bli teke opp i militæret.
– Så du er utrygg som student uansett?
– Ja, dersom du er i Myanmar, er du ikkje trygg, konstaterer Tom.
Gjennom lova om obligatorisk verneplikt blir unge menneske teke frå retten til utdanning og moglegheita til å påverke demokratiseringsprosessen i Myanmar. Afonso og Lutz påpeikar at det er nettopp difor SAIH støttar alternative utdanningsinstitusjonar, slik at unge i landet har moglegheit til å skafe seg utdanning.
« – JA, DERSOM DU ER I MYANMAR, ER DU IKKJE TRYGG»
Vi snakka med presidenten, Camille Afonso, og PR-ansvarleg, Alina Lutz, frå lokallaget i Bergen. Dei innrømmer at lokallaget har hatt lite fokus på situasjonen i Myanmar, noko det er fleire grunnar til.
– Ein av grunnane til at vi ikkje er så høglydte om Myanmar, handlar om å beskytte partnarane vi arbeider med. Dei måtte flykte til Thailand fordi det var for farleg å jobbe frå heimlandet sitt, seier Lutz.
At det generelt er lite fokus på denne konflikten, tenker dei kan ha å gjere med at den er langt unna, og hovudsakleg skjer innad i landet. I tillegg synest dei det kan vere vanskeleg å balansere mellom å tale for ei sak, og samstundes beskytte dei som dei samarbeider med. Afonso legg til at det er høgare terskel for å planlegge eit arrangement om Myanmar, då dei ikkje nødvendigvis veit om folk som har kunnskap om temaet, og at det heller ikkje blir halde liknande arrangement av andre organisasjonar rundt om i Bergen.
– SAIH representerer ideen om at frigjering kjem gjennom utdanning. Studentar står alltid i frontlinja når det kjem til demokratisk og sosial endring, seier Lutz.
Ho legg til at regjeringa difor har stor interesse av å slå ned på den frie flyten av tankar som skjer på universiteta. Vidare reflekterer dei kring korleis det er å vere student i Myanmar, noko som fort går over til ei samanlikning av vår eigen studiekvardag.
– Kan ein eigentleg vere student der i dag, med det det inneber for oss, spør Afonso.
Dei trur ikkje det lenger er stort handlingsrom att som student i Myanmar, særleg ikkje med den forverra situasjonen når det kjem til retten til å ytre seg.
Internettfridom Ytrings- og informasjonsfridom er ein viktig føresetnad for eit demokrati. På den motsette sida av skalaen er sensur ein viktig føresetnad i
« – INNFØRINGA AV OBLIGATORISK VERNEPLIKT ER EIT
STORT STEG TILBAKE, DÅ UNGE MENNESKE ANTEN
MÅ BLI MED I MILITÆRET OG KJEMPE FOR REGIMET,
ELLER ER NØYDDE TIL Å FLYKTE FRÅ LANDET.»
eit diktatur. Sidan lausrivinga frå Storbritannia i 1948, har Myanmar stort sett vore styrt av eit totalitært regime. Det betyr òg at befolkninga lenge har levd under sterk sensur. Myanmar har, saman med Kina, blitt kåra til verdas verste land når det kjem til internettfridom.
Retten til å uttrykke seg fritt på internett har blitt kraftig avgrensa sidan kuppet i 2021. I eit forsøk på å kneble ytringsfridomen til befolkninga i Myanmar, har regjeringa kutta internettet i fleire byar.
– Dei fleste har ikkje meir enn fire timar med elektrisitet kvar dag, nokre byar har det ikkje i det heile, fortel Tom.
Appar som Facebook, Instagram og TikTok er ulovlege. Bruk av private nettverk, VPN-ar, som tillet slike appar, er heller ikkje lov, og kan føre til fengsling.
Ifølge The Myanmar Internet Project blei 374 menneske pågripne av politiet i 2024 for å ha publisert kritisk innhald retta mot regimet på plattformer som Facebook og Tiktok. Dette stemmer godt med det Tom fortel oss at ein kan oppleve ved militære kontrollpostar rundt om i landet. Dersom du har desse appane eller VPN, kan du bli arrestert på staden. Vanlegvis krevjer dei pengar, eller dei kan banke deg opp, seier han.
– Kva slags konsekvensar kan det ha at folk ikkje har tilgang til internett og sosiale medium?
– Eg veit ikkje om du har høyrd om folkemordet på rohingya-folket i delstaten Rakhine? Folka som budde i Rakhine hadde ikkje internett på nokre år. Resten av Myanmar visste difor ikkje kor ille ting som skjedde der eigentleg var.
Han påpeikar at til og med han, til trass for at han vaks opp relativt godt orientert gjennom eit miljø med mange muslimar og med fleire
muslimske venner, ikkje var klar over visse detaljar ved folkemordet.
Kjempar vidare
Med sine djupe røter i eit totalitært regime blir ikkje eit land som Myanmar eit demokrati på ein dag. Protestrørsler i landet har lenge kjempa for demokrati, og sjølv om dei i korte periodar har hatt noko som liknar, har det ikkje gått lang tid før militærjuntaen har teke kontrollen att. Stof spør både Tom og SAIH om vi kan sjå ein slutt på diktaturet i Myanmar snart. Ingen av dei er særleg optimistiske.
– Innføringa av obligatorisk verneplikt er eit stort steg tilbake, då unge menneske anten må bli med i militæret og kjempe for regimet, eller er nøydde til å flykte frå landet, seier Lutz og Afonso.
Vidare peikar dei på at studentar er ein viktig del av demokratiseringsprosessen. Begge er einige i at ein burde snakke om situasjonen, og at det er viktig med større internasjonal merksemd.
Tom ser ikkje ein slutt på militærregime i nær framtid, men at det vil skje ein gong, tvilar han ikkje på.
– Det folk burde vite, er at sjølv om regjeringa prøver å skjule og kontrollere det som skjer, finst det mange menneske som kjempar imot på ulike måtar. Nokre har teke til våpena, men nokre kjempar gjennom kunst og musikk. Folk kjempar vidare uansett, som er eit godt teikn.
INTIMITETEN I DE NÆRE RELASJONER
Tekst Benjamin Wittemann Foto Jens Johan Wiker
Jens Johan Wiker er en trettifem år gammel fotograf fra Bærum, bosatt på Grünerløkka. I tillegg til å være fotograf jobber han som hår- og makeupartist.
– At jeg jobber analogt istedenfor digitalt tror jeg er en liten rebelsk handling, siden jeg har jobbet mange år som hår- og makeupartist. Jeg får litt fnatt på jobb når fotografen tar så mange bilder.
Mye av inspirasjonen til Jens kommer fra nære relasjoner. For å beholde nærheten i bildene prøver han å bruke folk i livet sitt og venner som motiver. Han jobber mye med kropp.
Gjennom verkene sine forsøker Wiker å skape et univers av selvbildet sitt fra han var yngre og fram til nå i voksen alder.
– Jeg prøver å få frem intimiteten i mine nære relasjoner.
Jens går som regel effektivt til verks. Han forteller at han får en idé, og så er det bare å gjennomføre den.
– Ofte er det som er feil det som blir bra. Jeg elsker uhell.
– Jeg prøver alltid å fnne gamle hus å ta bilder i. Det gir en ekstra fn effekt.
JOHAN HARSTAD
OM KJEDSOMHET OG SIN VELDIG TJUKKE BOK
I anledning Bergen internasjonale litteraturfestival er Johan Harstad i byen. Det er Stoff også. Da passer det godt å møtes.
Det fnnes bøker om mødre og fedre. Om fremmedgjorte unge menn som vandrer rundt i storby X eller Y. Og så fnnes det bøker som Under brosteinen, stranden! av Johan Harstad. Som handler om atomkraftverk og forelskelse, avlasting av containerskip, kommunistiske marijuanalangere som presser ned markedsprisen, Stalker av Andrej Tarkovskij, mye, mye, mye mer, spionvirksomhet under den kalde krigen, Minecraft og islandske økoterrorister og en brosteinliknende gjenstand som får den som tar på den til å oppleve et helt liv på rundt syv minutter. Puh.
Harstads evne til å fascinere seg over ting virker å være enorm. Noen ganger er det fascinasjonen som legger grunnlaget for selve handlingen. Andre ganger er det ting
Mikkel Grimstad Foto Ida Måren Løseth
han leser om underveis i prosessen som ender opp i boken:
– Det har i stor grad vært tilfelle med Under Brosteinen, stranden!. Dette er jo et privilegium jeg har som forfatter, at jeg kan «kaste bort» to uker på å lese om noe jeg interesserer meg for. Og er jeg heldig, kan jeg bruke det, forteller Harstad.
Mystikk under den naturvitenskapelige lupen
Den nevnte brosteinliknende gjenstanden i romanen, omtalt som «Artefakten», kan altså gi opplevelsen av et helt liv på bare syv reelle minutter. Artefakten ligger som et stemningsskapende bakteppe for romanen: Kanskje er ikke tiden på vår side, uansett hvor mye vi skulle hatt av den. Gjenstanden har Harstad plassert i en forstad utenfor
Stavanger, Forus, hvor han selv har vokst opp.
– Jeg lekte med tanken om å ha den midt i en by, men da måtte den ha vært på et forlatt eller øde sted i denne byen. Det var nok riktig å heller plassere den i Forus. Nå har jeg bodd borte fra stedet i nesten 30 år, og da får denne forstaden … ikke en mystikk, men en annen farge eller valør som gjør det interessant å gå tilbake dit.
Landskapet i Forus blir i boken sammenliknet med det i flmen Stalker av Andrej Tarvokskij. «Rommet» i flmen har også likheter med Artefakten i boken.
– Den flmen fkk en god del til å falle på plass. Stalker kretser rundt ideen om dette rommet hvor man
kan få sine innerste ønsker oppfylt. En enormt besnærende idé fordi ingen av oss vet hva som er våre innerste ønsker, og dermed er det en viss fare ved å gå inn i Rommet.
Sånn er det også med Artefakten. Å kunne få et helt liv til å gjøre hva man vil er en forlokkende tanke, men det har visse konsekvenser. Sånn sett er flmen og boken beslektet, selv om de går i forskjellige retninger.
– Det som er interessant med Stalker er at den ikke gir noen intuitive svar, og det ville jeg heller ikke at romanen skulle gi.
– Det er også interessant at det uforståelige elementet er plassert i en roman som handler så mye om atomer og fysikk.
Tekst
– Kanskje kan man si at boka hele tiden prøver å gi rasjonelle forklaringer, men at noe alltid unnslipper.
Kunsten å kjede seg
Kjedsomhet og venting er temaer som går igjen i forfatterskapet. I den nyeste romanen virker kjedsomheten å være inkorporert i selve formen gjennom bruk av lange og tørre essayistiske partier. Et sted i boken står det til og med: «Igjen, dette har sikkert begrenset interesse for de feste, men uansett».
– Den direkte henvendelsen er en slags unnskyldning, hvor boken anerkjenner at dette kan være veldig kjedelig. Men så mener jeg at det er viktig likevel.
« – DET FINNES MYE GOD LITTERATUR SOM
ER KJEDELIG KJEDSOMHETEN ER OFTE
STARTEN PÅ NOE , DEN LAGER ET ROM FOR Å TENKE OG SKAPE .»
– Jeg ville at Under brosteinen, stranden! skulle være underholdende – om jeg kan bruke det fæle ordet der – men samtidig krevende, at jeg ikke skulle være redd for om folk skulle falle av. Min tanke er at all kunst, eller litteratur, vil fnne sine folk uansett.
Kjedsomhet trenger ikke nødvendigvis å være negativt, mener han.
– Det fnnes mye god litteratur som er kjedelig. Den er ofte starten på noe, den lager et rom for å tenke og skape.
« – KANSKJE KAN MAN SI AT BOKA
HELE TIDEN PRØVER Å GI RASJONELLE
FORKLARINGER , MEN AT NOE ALLTID
UNNSLIPPER .»
Harstad ville tillate boken å ha de lange strekkene som i utgangspunktet kan være ganske traurige, fordi han satt med en følelse av at om ti år vil ikke forlagene kunne gi ut en slik bok. At bøkene da må være kortere og på alle måter lettere å fordøye.
– Er kjedsomheten i ferd med å bli borte?
– Jeg tror ikke den er i ferd med å bli borte, heller det at den endrer seg. Men ikke nødvendigvis til det bedre. Man kjeder seg på en ny måte. Pre - mobil/internett - kjedsomheten,
da man bare stirret i en vegg var jo helt grusom. Men når man fyller kjedsomheten med inntrykk fra mobilen, er sjansen ganske liten for at man får kontakt med en eller annen idé som ligger og surrer bak. Samtidig er disse tingene uunngåelig blitt en del av livene våre. Det vil alltid være der som en løsning.
Da Tore Renberg gjestet podkasten Mimir og Marsdal sa han at det aldri har vært lest eller kjøpt fere bøker i Norge enn i dag. Harstad er ikke like optimistisk.
– Det kommer an på hvordan man regner på det. Det blir solgt mye mer lydbøker enn før, men salget av fysiske bøker går rett nedover. Og det å høre på en lydbok er noe helt annet enn å lese enn bok. Du kan høre på lydbok mens du vasker opp eller kjører bil, men en bok er du nødt til å sitte uforstyrret og alene med. Det er først da man kommer i kontakt med sin indre stemme.
Harstad påstår (rimelig nok) at om man ikke leser tekst selv, vil man bli dårligere til å skrive. Han tror på verdien av å se ordene man leser.
– Hele bransjen har endret seg. Jeg husker da jeg debuterte i 2001, at Gyldendal tok meg med rent fysisk til Dagbladet og VG og sa: «Her er en forfatter, kan dere intervjue ham?» Og så gjorde de det.
Da Harstad i 2007 utga Hässelby, gjorde han nesten sytti små og store intervjuer i Norge, og det uten (ifølge ham selv) å være en særlig kjent forfatter.
– Man kunne få tjue anmeldelser, nesten uansett hvem man var. Nå er man heldig om man blir anmeldt i det hele tatt.
Under pessimismen, håpet?
– Kan man håpe på en retrobølge?
– Det tror jeg er lurt. Om historien har lært oss noe, er det at det må komme en motreaksjon. Spørsmålet er hva vi må gjennom først, må vi gjennom en ordentlig fascistisk runde, eller klarer vi å sno oss forsiktig rundt det. Men uansett må det komme en motreaksjon på at disse dingsene styrer livene våre. Og at de
blir erstattet. På et eller annet tidspunkt må vi tenke at vi har skapt
kan man håpe vil skje med litteratur også.
« – MIN TANKE ER AT ALL KUNST , ELLER LITTERATUR , VIL FINNE SINE FOLK UANSETT .»
dette internettet, denne overfoden av kunnskap, og at vi må bruke det på noe annet enn å sitte og se på morsomme katter.
– Jeg har sett det skje med musikk. Med vinylplater har det nesten gått fra å være en retrobølge, til å bli et nytt marked. Det har blitt en ordentlig industri igjen fordi folk vil ha de fysiske tingene, og gleden av å sette seg ned og høre på det. Så det
Harstad kommer også med en kritikk av bokhandlene, og forteller at han noen ganger kan bli litt nedtrykt når han går inn i en bokhandel.
– Akkurat Litteraturhuset i Bergen, der du skal være i kveld, er jo et fantastisk sted, da!
– Ja, det er et kjempefnt sted.
Før Harstad haster avgårde (for å kjede seg?) kommer han med noen råd til unge som skriver i dag. – Jeg tror det enkleste er det beste. Lese mye og skrive mye. Men da jeg ble forfatter fantes heller ikke de distraksjonene som fnnes nå. Og jeg forestiller meg at om jeg skulle blitt forfatter nå, hadde vært vanskelig å fnne ut hvilke distraksjoner som er bra og hvilke som er dårlige.
– Og så tror jeg inngangen i dag må være noe annet, å forstå at litteraturen er viktigere enn noen gang. Fordi den tiden vi lever i er så ekstremt dum. Og at om vi mister de tingene som litteraturen skaper, muligheten til å tenke sin egen tanke eller forstå andres tanker, så mister vi noe stort.
Bildetekst: Harstad i samtale med litteraturviter Johannes Grytnes på Bergen litteraturfestival
N - ORDET
Der andre må over et fjell og gjennom en tunnel, for å etablere seg i et utfordrende terreng, kan nepotismebarna kjøre E39 fordi mor og far har en lang kontaktliste.
Tekst Aurora Fykse Illustrasjon Selma Fyllingsnes
Lottie Moss, lillesøster til supermodell Kate Moss, skrev i 2022 på Twitter: «Jeg er så lei av at folk skylder på nepotisme for å forklare hvorfor de ikke er rike og berømte eller suksessfulle». Men hva annet skal man skylde på? Det er jo ikke aktuelt å innrømme egne mangler –hva gjør man om man ikke har en mamma eller pappa med kul jobb?
Kjendiser avler kjendiser
Debatten om såkalte «nepobarn» tok seg opp for noen år siden da favoriseringen av kjendisbarn ble gjennomskuet, og folk tok til sosiale medier for å ransake nepotismen blant kjendiseliten. Begrepet nepotismebarn, oversatt fra det engelske «nepotism babies»,
familier får fordeler på grunn av det. Men gjett hva? Livet er ikke rettferdig» fortsatte mini-Moss, som forøvrig også jobber som modell. Og hun har rett: Kjendiser avler kjendiser, og fordeler går i arv. Heldigvis fnnes ikke dette fenomenet i Norge, hvor vi har like muligheter for alle, uansett hvor du er vokst opp og hvem foreldrene dine er… eller gjør det det?
Selv i det norske meritokratiet (kompetanse og ytelse belønnes gjennom maktfordeling og sosial status) fnnes eksempler på nepotismebarn. Barn blir tidlig kjent med foreldrenes miljø, enten det er politisk eller kunstnerisk, og dette gir dem ofte et forsprang. Tomine
« SELVFØLGELIG ER DET IKKE RETTFER -
DIG AT PERSONER SOM KOMMER FRA
BERØMTE FAMILIER FÅR FORDELER PÅ
GRUNN AV DET . MEN GJETT HVA ? LIVET
ER IKKE RETTFERDIG » – LOTTIE MOSS
brukes ofte for å beskrive kjendiser som er barn av andre kjendiser – og som man kan anta er født inn i en privilegert livssituasjon. Begrepet kan likevel brukes om hvem som helst sine barn, så lenge foreldrenes jobb eller samfunnsrolle bidrar til et forenklet karriereliv for barnet. Altså en privilegert livssituasjon og et stort kontaktnettverk.
«Selvfølgelig er det ikke rettferdig at personer som kommer fra berømte
Harket beskrev det godt: «Jeg er født en kjendis». Det er naturlig at barn trekkes mot samme miljø som foreldrene tilhører. For barn av skuespillere er det for eksempel vanlig å bli barnestjerner. Det er derfor ikke nødvendigvis et problem i seg selv at barn velger samme yrker som foreldrene. Problemet oppstår når nettverk og familiebakgrunn fører til lettere innpass i et miljø som stadig blir vanskeligere å satse i.
Over et fjell, gjennom en tunnel Nylig har alles favoritt-nepobarn Jens Stoltenberg vært den store snakkisen – et bevis på at nepobarn kan være finke i jobben sin. Det er likevel ikke disse, de hardtarbeidende og kompetente, som skaper mest frustrasjon. De mest problematiske nepobarna er de vi ikke vet at er nepobarn, de som får innpass og muligheter vi andre ikke ser. Selv om det kanskje ikke er en gjeng talentløse mennesker som fyker rundt omkring i Kultur-Norge, er det klart at noen har fordeler andre ikke har.
Kultureliten fra Lille Tøyen Hageby produserer forfattersønner som skriver middelmådige tekster. Unge musikerspirer som fytter til Oslo rett etter videregående, får innpass i industrien og vips – de er klare for festivaljobber rundt i landet, gjerne også på den der pappa er sjef. Kunststudenter med galleriforeldre kjenner de riktige folkene – disse skal selvsagt hilses på på deltidsjobben på mammas vernisage. Flinke er de sikkert alle sammen, men der andre må over et fjell og gjennom en tunnel for å etablere seg i et utfordrende terreng, kan noen kjøre E39 fordi mor og far har en lang kontaktliste.
Gjennom dyrtiden ser vi gang på gang at det er kulturlivet det kuttes i. Dette rammer både etablerte kunstnere og musikere, men også tilbud til barn og unge. Nykommerne blir nedprioritert. Ha det bra til kulturhuset for barn og støtte til kulturskoler, nå må mamma og pappa lære deg folin i stua og du må spille ut Ibsen i bilen på vei hjem fra skolen. For
mange blir det vanskeligere å satse på en karriere i kulturlivet, mens de som allerede har et nettverk eller foreldre som dyrker interessen, vil plutselig få et mye større forsprang. Forskjellene blir enda større, og vårt kjære meritokrati blir svakere.
Nepotisme forsvinner ikke. Selv om skammen rundt det å få fordeler på grunn av familiebakgrunn har økt, er det mye nepotisme som går under radaren i store deler av KulturNorge. Kanskje vi burde skamme oss enda litt mer.
KLAR , FERDIG –KLARSYNT
Klarer jeg å bli klokere på klarsyn? Klart det!
Tekst Torjus Havdal
Foto Marie Hovdum Lind
Det er mye vi ikke vet. Hvordan vil det gå med Trump som president? Er vi på randen av en Arbeiderpartiet-renessanse med «Stoltenback»? Hva rommer fremtiden? Det er særlig én gruppe som beskjeftiger seg med det som har til gode å inntreffe: klarsynte. Det er iallfall min fordom. Jeg vet ikke så mye om klarsynte. Dette er foranledningen til at Stoff besøker Espresso House på Åsane storsenter for å treffe klarsynte May Britt L. Abinda – også kjent som Malu.
Abinda har vært klarsynt hele livet. Ifølge henne er klarsynet en sans, på samme måte som hørselen er en sans.
– Jeg tror at de feste har den til en viss grad, ikke som meg, for jeg har utviklet den, men i en eller annen grad har alle den.
Hun forteller at hun kan se både fremtid og fortid, og ha kontakt med åndeverdenen. Det vil si: Hun kan ha samtaler med folk som er døde. Sistnevnte jobber hun ikke så mye med, men hvis hun skal opprette kontakt med noen i det hinsidige, sender hun ut en forespørsel, og så kommer de om de ønsker det.
Når en ny kunde henvender seg til henne og etterspør hennes tjenester, trenger hun fornavn, stjernetegn og fødselsår. Videre spør hun hva de ønsker at hun skal se nærmere på og hvor lang tidshorisont de vil ha: tre måneder, seks måneder eller ett år. Kjærlighet, jobb og økonomi er tematiske gjengangere. For tiden er det særlig økonomi som er aktuelt.
– Hvem er den typiske kunden?
– Det er mest damer, men det er også noen menn. Menn skammer seg mer.
Kundene kan være alt fra advokater, bedriftseiere, lærere, sykepleiere eller arbeidsledige. De kan være alt, absolutt alt, tilføyer hun.
– Kan du beskrive prosessen med å spå?
– Jeg kan få en lukt, en stemning, bilder, flm eller lyder. Det kan komme på alle mulige måter.
Hun tilbyr et bilde på det: Det er som et minne, bare at det ligger i fremtiden. Det å spå noen kan sammenliknes med en eksamen, forteller hun, for hun må sitte konsentrert og kjenne etter. Kan hun lukte noe? Se noe? Særlig med nye kunder kan det være anstrengende: De kan skape en følelse av at hun blir nøye evaluert. Med gamle kunder er det mer avslappet.
Tidligere har hun vært påslått hele tiden: følt, kjent og tatt inn alt av inntrykk. Men det blir man utslitt av. Derfor begynte hun å stenge det ute og heller åpne opp når hun ønsker, selv om det også hender at noe melder seg uoppfordret.
Når hun spår, pleier hun å bruke tarotkort. Kortene er fargerikt illustrert og symbolske. Det er innslag av gjenstander og karakterer, og noen av dem har tekst. Abinda forteller at hun, med sitt system, kan spå tid. Hun kan altså si både hva som skal skje og når.
– De feste som spår vil ikke si noe om tid, de sier: «Tid fnnes ikke». Det er jo bare tull; vi har jo klokker.
Klokker er ikke det eneste vi har, vi har også valgmuligheter. Hvis noen står ved et veiskille, kan Abinda spå hvordan det vil bli om man velger det ene eller det andre, slik at en kan vurdere fordeler og ulemper og treffe en beslutning. Men det er mulig å ombestemme seg, og det kan by på problemer:
– De som er veldig ustabile er det nesten umulig å spå, for du klarer ikke å fange opp absolutt alle valgene de tar.
Abinda er åpen for at hun kan ta feil og unngår å være bastant. Det at klarsynte er bastante og insisterende er en uting, mener hun. Ydmykhet er
viktig. Samtidig er hun tydelig på at det som regel blir slik hun har sagt at det blir – hun er jo klarsynt.
– Finnes det et miljø av klarsynte?
– Det er jo det, men jeg har alltid vært en sånn ensom ulv. Jeg holder meg langt unna dem, for det er så mye drama og drit. Jeg vil ikke være en del av det.
Dramaet skyldes konkurranse, slik hun ser det, og beskriver at det er lys og kjærlighet utad, men innad skjuler det seg baksnakking, drittslegning og misunnelse. Selv vet jeg ikke om jeg er misunnelig på hennes klarsyn. Er det en gave eller en forbannelse å se fremtiden?
– Det er både en gave og en forbannelse. Det er ikke alt jeg har lyst til å se. Jeg ser jo dødsfall, men jeg kan ikke si det.
Hun har en regel om å ikke spå død og sykdom. Å gjøre det beskriver hun som veldig stygt.
– Er det mest gode eller dårlige nyheter du har å dele når du spår?
– Det er ganske hipp som happ, i hvert fall på det med kjærlighet.
Blir det hipp eller happ for meg og min kjærlighet? Jeg spør forsiktig om hun kan spå meg, noe hun går med på. Hun spår hvordan de tre neste månedene blir for meg.
Kort fortalt: Mars blir sinnssykt bra for meg, kjæresten min og jeg vil oppleve et veldig oppsving. I april kan det dukke opp en som blander seg inn i livet mitt og skaper problemer, jeg må være obs på ham. Angivelig har han en fn kropp og er en skrythals. Selvtilliten min vil få en knekk i mai. Jeg ser frem til mars.
KUNSTVERKENE DU PASSERER HVER DAG
Hver dag passerer Bergens studenter nøye utvalgte kunstinstallasjoner. Bør kunsten tilpasses studentene, eller er dens verdi nettopp at den utfordrer og skaper refleksjon?
Takket være forvaltningsorganet KORO settes det årlig av offentlige midler for å integrere samtidskunst i offentlige rom, inkludert byens mange studieinstitusjoner.
Etter 49 år med ordningen kan man imidlertid spørre seg: Vet studentene i det hele tatt om ordningen, og setter de pris på den? Bidrar kunstinstallasjonene til å demokratisere kunst ved å gjøre den tilgjengelig der folk ferdes? Og hvem bestemmer hvilken kunst studentene konsumerer i sin daglige ferdsel?
Kunst i det offentlige rom – synlig, skjult og alt imellom Kunst i offentlige rom (KORO) er et norsk statlig forvaltningsorgan under Kultur- og likestillingsdepartementet. Først ble organet etablert under navnet «Utsmykkingsfondet for nye statsbygg». Navnet var treffende, med tanke på at forvaltningsorganet i sin tid ble opprettet i forbindelse med utsmykking av offentlige byggeprosjekter. KORO skulle ikke bare bidra til å skape kunstprosjekter –det ble også satt et hårete mål om at selve totalopplevelsen av offentlige bygg og uterom skulle heves estetisk.
Nå er en rekke studieinstitusjoner i Bergen blitt utsmykket med kunstinstallasjoner. Noen av dem pryder fasader, inngangspartier eller store fellesarealer. Andre installasjoner har fått mindre synlige plasseringer, som i en av sidegangene på det humanistiske fakultet eller i nederste
Tekst Kristina Mowatt Storm Foto Nina Stamnes Søyland
etasje i et tilbygg på det juridiske fakultet. Bortgjemte plasseringer gjør verkene lette å overse. For enkelte av kunstinstallasjonene er beliggenheten imidlertid et poeng i seg selv. Fotografet på sistnevnte plassering inngår i fotoserien Slumpens ordning, hvor bildene skal være plassert på steder de ikke umiddelbart hører hjemme. Slik kan fotografets plassering forsvares.
Berikelse eller offentlig sløseri? Hvorvidt KORO som et forvaltningsorgan kan forsvares, avhenger i stor grad av hvordan man ser på kunstens rolle i samfunnet. Ordningen i seg selv skal bidra til å gjøre samtidskunst tilgjengelig for et bredt publikum - også for dem som ikke selv oppsøker gallerier og kunstmuseer. I tillegg skal ordningen skape refeksjon og berike offentlige rom - kunsten skal invitere til samtale.
Videre er det verdt å nevne at ordningen sikrer inntekt og anerkjennelse til en rekke lokale og nasjonale kunstnere. Slik kan kunstproduksjon i lokalsamfunn over hele landet styrkes. Med andre ord er dette en vinn-vinn-situasjon, hvor både kunstnerne og samfunnet som helhet drar nytte av økt kunstnerisk produksjon og kulturell synlighet.
Motsetningsvis er det rimelig å spørre seg om kunstprosjektene faktisk blir verdsatt av studentWene – eller om de går ubemerket
hen, og dermed i praksis ikke oppfyller sitt formål. For kritikere kan slike kunstinstallasjoner føye seg inn i rekken av tiltak som diskuteres i forbindelse med offentlig pengebruk. Er dette en nødvendig investering i kultur, eller (enda) et eksempel på sløsing med offentlige midler? Dersom kunsten ikke engasjerer, kan man argumentere for at ressursene heller kunne vært brukt på tiltak som i større grad treffer og engasjerer studentene.
Ifølge KOROs egne hjemmesider er imidlertid ikke manglende engasjement for kunstinstallasjonene nødvendigvis et tegn på at de er mislykkede:
«Resultatet av arbeidet skal være produksjoner som publikum, våre oppdragsgivere og aktørene i kunstfeltet ikke kan forholde seg likegyldige til. Kunsten skal være tilgjengelig for alle, men den skal ikke nødvendigvis tekkes alle. Det er i dette spenningsfeltet at kunsten viser sin betydning og at KORO bidrar til å sette en kunstfaglig dagsorden».
Hvem har det siste ordet? Hvem har så beslutningsmyndighet over hvilken kunst som integreres i studentenes daglige omgivelser? Skal denne myndigheten ligge hos en liten gruppe kunstfaglige eksperter, hos politikerne, eller burde studentene selv ha mer innfytelse? Ifølge KORO selv, er ikke kunstinstallasjonene tilfeldige, men et resultat av:
«[...] grundig utforsking av stedet, menneskene og arkitekturen, der kuratoren balanserer mellom tradisjonelle kunstgrep og mer nytenkende tilnærminger, samt mellom eksisterende verk og nye arbeider».
Prosessen rundt kunstinstallasjonene er altså et samarbeid mellom den aktuelle institusjonen, kunstner og en kurator utpekt av KORO. Da kan man spørre seg om det bare er ledelsen ved utdanningsinstitusjonene som er involvert i prosessen, og om valgene da i praksis skjer over hodet på studentene.
Kunstens rolle i offentlige rom er både kompleks og nyansert. Viktige elementer er tilgjengelighet, evnen til å vekke interesse og potensialet til å provosere. Derfor er plasseringen, innholdet og beslutningsprosessene bak kunstinstallasjonene avgjørende for hvilken effekt de faktisk har. I dag er studentenes involvering i denne prosessen begrenset, og det er synd at mange ikke engang er klar over KORO.
Offentlig kunst har potensial til å engasjere, utfordre og berike. For at den virkelig skal oppfylle sitt formål, bør vi i større grad inkludere dem som møter kunsten daglig: studentene.
BLOB 1-2-3 av Marte Johnslien utenfor Odontologibygget, skal gjenspeile bygningens tredelte funksjon; undervisning, forskning og praksis.
taket i trappeoppgangen på det psykologiske fakultet henger Nexus av Suvi Nieminen, som strekker seg ned til andre etasje med bølgeformede, syrefaste rustfrie
Reflections av Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell pryder nybygget på Norges Handelshøyskole, og har samtidig gitt navn til Speilsalen. Speilene skaper refleksjoner som endrer seg med lys, bevegelse og årstider, og illustrerer slik at det finnes mange ulike perspektiver.
Lekende kurver av Laila Aas Birkeland og Brit Bøhme svinger seg lekende lett opp langs den ene veggen på Høgteknologisenteret. Vann og kurver er stikkord en kan knytte til aktiviteten i bygget som skulpturen lener seg mot.
Lysskulptur av Kyrre Andersen og Liv Anne Lundberg henger ut fra Det Akademiske Kvarter, og skal assosiere til ungdommelighet og aktivitetene som foregår inne i huset.
Fra
stålbånd.
ALLMENNGJØRING AV SPRÅKET
Om
språk, selvtukt og de litterære mesterne.
Tekst Oskar Macdonald Donlup Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund
I Om våre dannelsesinstitusjoners framtid skriver Friedrich Nietzsche at den eneste rette veien til estetisk innsikt er gjennom «språklig selvtukt». Selvtukt innebærer at enkeltmenneskets språk må omarbeides og raffneres, det må herdes; det skal forsøksvis perfeksjoneres gjennom hele livet. Det sies at bak klart språk ligger en klar tanke. Eventuelt kan man snu på det: Klart språk er en avgjørende forutsetning for å tenke klare tanker. Riktignok har kravene til språk endret seg. I en tiltagende kompleks verden blir det stadig mer utfordrende å beskrive virkeligheten med ord.
Hvor nyansert og ordrikt må språket være i en stadig mer kompleks verden?
Avstanden mellom inntrykk og uttrykk
Det kan argumenteres for at språk i bunn og grunn handler om å gjøre avstanden mellom inntrykk og uttrykk minst mulig. Det man erfarer – og ønsker å dele – skal uttrykkes mest mulig presist til en mottaker. Kanskje handler det om evnen til å skille mellom det delvis upresise og det helt presise. Og for å fnne en type essens, må det vel være avgjørende å være fortrolig med en viss mengde ord? Ifølge Språkrådet har gjennomsnittspersonen rundt 5-6000 ord i sitt aktive vokabular (engelske prognoser kommer frem til rundt 10 000. Tankekors?). Det vil si at hver dag deles all verdens kompleksitet bestående av farger,
følelser, politikk og relasjoner inn i kategorier ved hjelp av 5-6000 ord. Kunsten å skyve informasjonen vi sender til hverandre inn i små generelle kapsler, krever selvsagt enorm disiplin. Hvordan skal man ellers kunne, best mulig, mestre kunsten å minske avstanden mellom inntrykk og uttrykk?
Ordrikhet
De store litterære mesterne kan gi ytterligere innsikt: Det hevdes at William Shakespeare introduserte 1700 nye ord i det engelske språket. Kanskje var det i noen tilfeller for å tette noen gapende lingvistiske hull; i andre tilfeller var det kanskje for å (være en pompøs drittsekk/) ha en god historie å fortelle. Uansett, må det under alle omstendigheter ha fremstått rimelig uforståelig for det elisabethanske mennesket.
Shakespeares ordartisteri høres kanskje imponerende ut, men ikke la deg rive med; Shakespeare er ingen tungvekter hva angår ordrike verker. Omtrent 29 000 unike ord skal han ha brukt gjennom hele sitt livsverk. Imponerende, men sammenlignet med prestasjonen til litterære kjemper her til lands, har han lite å stille opp med: Vår politisk bortkomne sønn Knut Hamsun skal ha brukt hele 33 000 ord for å produsere sin nobelprisvinnende innsikt. Den navngjetne – dog ikke særlig leste – Henrik Wergeland skal til gjengjeld ha brukt hele 58 000 unike ord (!) i sine tekster.
De elitistiske mesterne Instinktivt tenker man at alle disse ordene bærer vitnesbyrd om at de litterære mesterne må ha hatt en meget kompleks virkelighet å beskrive. Sannheten er vel den, at verden blir stadig mer kompleks. De store forfatterne fryktet derimot ikke kompleksitet: De beskrev, synset og oppfant nye ord der de eksisterende ikke strakk til. For en utforskning av vårt verktøy for samhandling!
Likevel, for å holde seg på matta: I all vår beundring av de store mesternes ordrikhet, kløkt og fanatiske fipping i synonymordbøker, er det likevel viktig å ikke la seg overvelde. Synonymordbøker på speed kan da ikke ha vært særlig opplysende for den lavt utdannede, selvforsynte bonden, som stort sett innebefattet alle i den avsidesliggende provinsen Norge?
Det mest nærliggende er at det skrevne ord var forbeholdt en akademisk elite. En svært selvtilfreds elite, som ikke så behovet for at deres storslagne litterære verk skulle kunne nytes av folk uten samme privilegerte bakgrunn som dem selv. Den komplekse, ordrike og nyanserte litteraturen var elitistisk og udemokratisk. Kanskje det likevel fnnes argumenter for å komplisere ordvalgene?
Det totalitære språket Historien er full av advarsler om hva språklig forfall vil kunne
medføre. Blant nyere forsøk på språkforståelse, fnner man representanter fra etterkrigstidens forpinte generasjon. De fryktet det totalitære mer enn noe annet: i George Orwells 1984 forbys bøkene, informasjonsfyten frarøves og sannheten maskeres. Romanen introduserer begrepet New Speak: diktaturets fordumming og forenkling av ordene, som skal gjøre abstrakte ideer umulig å formulere, og dermed umulig å kritisere. Kanskje er ikke Orwells redsel for et stalinistisk-lignende diktatur særlig nærliggende i dag. Likevel ligger det et viktig budskap i 1984s språkvasking; ordene er din venn. Ikke lån, gi eller selg bort muligheten til å selv kunne velge dem (med omhu).
Tidsåndens språk Tilbake i vår egen tid forsøker man desperat, i tråd med tidsånden, å alliere seg med folkedypet. I short format content-ets gullalder skal alt gjøres forståelig. Bildereportasjer, videoinnslag og innleste fortellerstemmer. Alt for å slippe å lese eller å formulere. Alt skal være lettfattelig og tilgjengelig. Det komplekse skyves ut i nisjetidskrifter eller akademiske publikasjoner med femti lesere (eller en tekst om språklig kompleksitet i en liten studentavis). Det nyanserte skrevne ords makt er i ferd med å forvitre. Muligens var Wergeland, Shakespeare og Hamsun ujorda pretensiøse masekopper, men de våget i alle fall å utfordre: det å nedvurdere leseren var en dødssynd!
Best har kanskje Aldous Houxley forutsett det, forfatteren bak 1984s langt mindre kjente lillebror. I sitt dystopiske mesterstykke Brave New World fra 1932, beskriver Huxley et fryktinngytende fremtidssamfunn. I boken har man nådd et utviklingsstadium der informasjonsfyten er blitt så overveldende at det ikke fnnes andre utveier enn å synke ned i en passiv lystdrevet tilværelse. Autoriteten trenger ikke lenger å forby bøkene, fordi ingen lenger vil lese dem. Det er ikke lenger slik at sannheten maskeres; men den forvitrer, i en forvridd sammensmeltning av fakta og fksjon. Huxley kommer til den samme grunnleggende innsikten som Nietzsche og Orwell: Det er i ordene makten ligger. Budskapet til Huxley resonnerer som et ekko inn i 2025. Passivitet er fenden; den vil gjøre ordene til redskaper for autoritet, undertrykkelse og hierarki.
Mens vår tid i større grad oppfyller Huxleys profeti enn Orwells, står vi i fare for å oppleve det verste
fra begge dystopier. Huxleys postfaktuelle tilstand er ikke påtvunget ovenfra, fra et diktatur, men er heller et produkt av teknologiske «fremskritt» og massenes passivitet. Et språk som tømmes for mening
et poeng har påstanden om antall ord et individ forstår blitt unyansert fremstilt. Det inaktive ordforrådet, ord som ikke er i aktivt bruk, kan for enkelte nå opp til 30 000 – 40 000 ord! Kanskje er vi ikke helt fortapt
« ET PASSIVT ORDFORRÅD ER VER -
DILØST OM DETS POTENSIAL ALDRI
REALISERES VALGENE AV DEM ER
IKKE UTELUKKENDE EN HVERDAGSLIG SYSSEL ; DET ER GRAVALVOR .»
gjennom forenklinger, står i fare for å bli utnyttet av populistiske og destruktive bevegelser.
På dette tidspunktet er tiden inne for en innrømmelse av uredelighet fra undertegnedes side. For å bevise
i den moderniserte verden. Ordene må likevel benyttes. Et passivt, men bredt ordforråd er verdiløst om dets potensial aldri realiseres. Valgene av dem er ikke utelukkende en hverdagslig syssel; Det er gravalvor.
Ordene er meningsbærende i seg selv, men de er også uttrykk for politiske, kulturelle og sosiale standpunkter. Dersom de forbeholdes en opplyst elite, fnnes det ikke lenger noe forsvar mot ondsinnede krefter som angriper med ord, heller enn med våpen. Demokratisering og tilgjengeliggjøring av ordene er et samfunnsoppdrag av ytterste betydning.
Ordvalgene må til enhver tid raffneres. De må underlegges streng kritisk gjennomgang. Språket er en utvikling gjennom et liv. Uten denne prosessen vil ordene sakte, men sikkert, forsvinne hen, og vi vil stå ribbet igjen, uten andre måter å beskrive kompleksitet på enn ved infantiliserende, generaliserende merkelapper. De «avanserte», «abstrakte» og «alvorstunge» ordene må bli våre venner.
Hver enkelt må drive språklig selvtukt.
ØL KRYSS
Ta en bit av dette lokkende kryssordet – slik de første menneskene ble fristet av fruktene fra kunnskapens tre – og løs det før syndefallet intreffer. Slik, og bare slik, kan du skjule din dumhet bak en mur av kunnskap.
VANNRETT
1. KIKERTMØRTEL
3. PAPEGØYE
4. BY MED EN SERVERDIGHET SOM HADDE
SAGT «SOY UNA ESCALERA»
8. BERGENSK BAR MED SPIRALTRAPP
10. ROM MED REDLIGHT, MEN INGEN DISTRICT (LES: SOM KNUT RISAN)
12. «HVEM DER»
13. KRUTTSTERK OPPKVIKKER
15. KRISEKAMERAT
18. PLAGG
19. KJØNNSRÅTE
21. OPTISK BLAUT ILLUSJON
22. «HERE’S JOHNNY»
24. GYLLEN KORNNEKTAR
25. VOND
26. MØBEL FOR KUNNSKAPSOPPBEVARING
28. ENGELSK TITTEL PÅ IKONISK FILM OG GRØNNSAKSRØRE
30. RULLENDE FREMKOMSTSTOKK
33. APPARAT FRA FORRIGE UTGAVE SOM SIER PLING, PLING PLONG
36. PERSON PÅ SIDE 28
38. UTELATT RELIGIØS TEKST
39. AVIS OG FØLGE AV HISTORISK MATERIALISME
LODDRETT
2. PIKENES (OG NÅ ATTER EN GANG NORGES) MANN
3. KINESISK EPLE
5. EN FISK OG KOMMUNE
6. POLITISK NATURFENOMEN
7. SPRÅKLIGE PYNTEDE STYGGHETER
9. SUPERKONTINENT
11. HFS SKÆKKESTE LESESAL (LES: HØYESTE)
14. SOLGUD
16. STINKBOMBE
17. «ALLTID BEREDT»
20. KRÆSJ, BONK OG MJAU
23. LYSET MÅ PÅ OG AV OG PÅ TI GANGER FØR JEG KAN GÅ UT
27. STAT OG OMDISKUTERT PIZZA
29. DØD ELLER IDENTISK
31. HVA DU HADDE SAGT OM DU FANT
LØSNINGEN PÅ ET PROBLEM ELLER FIKK EN SKIKKELIG GOD IDÉ
32. ADJEKTIV SOM KAN BRUKES OM STALIN, TRØNDERE OG MENN I SEN NOVEMBER
34. PESTO, GRANOLA, TEPOSE, DORITOS MED OST OG EI SVÆR BLEKKE MED RABATT
35. DRIKK SOM NYTES BEST KALD
37. DU ER FOR PAGANDA
40. VERDENS RIKESTE (NAZIST)
KJÆRE KAMERATER. BLANT VIRRVARRET AV ORD SER DU HER NOEN FARGEDE FELT RIKTIG
SAMMENSETNING AV ANAGRAMMET VIL
GI DEG ET FRISTENDE KONSEPT SOM FORHÅPENTLIGVIS SNART ER AV HØY FREKVENS
Illustratør Isak Reinhardsen Vittersø
DØDSSTOFF
Av Stoff er du kommet, til Stoff skal du bli, av Stoff skal du igjen oppstå.
Kjernefamiliens samlingspunkt, den store informasjons- og rekreasjonsformidleren, de ensome hunders følgesvenn
Lineær-TVen (1958-2024)
I flmen Piken fra fyrstikkfabrikken (1990) av Aki Kaurismakï, fgurerer en TV-skjerm i fere stillbilder. På TV-en ruller nyhetene over skjermen; studentopprøret på Den himmelske freds plass i Bejing, døden til Irans ayatolla Khomeini. Det er lenge siden nyheter var noe vi så på TV; det er lenge siden lineær-TVen var familiens samlingspunkt. Parabolantennene demonteres fra takene på norske hjem, og færre enn noen gang betaler kringkastningsavgiften. Strømmetjenester og smart-TV-funksjoner tillater oss heller å se hva vi vil, når vi vil. Ingen mer skisport som summer i bakgrunnen en lørdags formiddag i januar, ingen fere tilfeldige episoder av Norge rundt, ingen mer dagsrevy eller romkom-flmer på TV3. Det vi sitter igjen med er en dystopisk, individfetisjerende strømmekultur der valg betyr alt. Hangen til det nostalgiske, som ellers har gjort sitt inntog i samtiden, gjør ikke at støvet børstes av tekst-TVen. Statskanalen legger i stedet til rette for spesialtilpassede bolker på egen strømmetjeneste, der bingemaraton blir en uunngåelig konsekvens for folk fest. Stoff utbringer en siste skål til ære for lineær-TVen, bastionen som har vist seg dødelig, og sier med det takk for alle episoder av Bondi Beach, alle fascinerende plagg hallo-damen (og -mannen) har kledd seg opp i, for Cake Boss og reklamer på TV2.
Tekst Åse Stefansen
AH , H A , H A , H A , ST A YING A LIVE
Tekst Marie Gjøsund Kleppen Illustrasjon Kari Orvik Olsson
Som de feste sikkert har fått med seg feirer Det Akademiske Kvarter 30 år, og fyrer i gang en jubileumsfestival fra 13. til 22. februar. Vi kan i kjent DAK-stil oppleve karaoke, silent disco, kviss og foredrag, samt konserter med Datarock, Pikekyss, Himmelskip, og UiB-korene. Et hav av muligheter for kulturelt påfyll her, altså!
Den 28. februar er det premiere på teaterstykket Gjesteneav Agnes Ravatn på DNS. Fortellinga er morsom og kvass, og pirker borti den usjarmerende misunnelsen og småligheten som i større eller mindre grad bor i oss alle. Les boka først, og så kan du dra på teater.
Skulle du også ønske at Tuvas Blodklubb tok turen litt oftere til Bergen? Slutt å klage, vi har jo Klubb Komle! 14. mars på Det Vestnorske Teater fyres det løs med folkemusikklubb, og du kan lære grunnleggende folkedansetrinn, være med på dansekonsert og klubbe inn i de sene nattetimer, slik forfedrene dine ville ha ønsket av deg.
J EG TRODDE VI H A DDE
BYTT A TIL P INK P ONY C LUB ?
Det nye konseptet Søndagsjazzen på Sanaa er i full gang. Hver uke kommer et nytt band, og du kan høre finke og up-and-coming jazzmusikere med frisk og ungdommelig energi på den koselige baren i Kaigaten. Redd for at den kulturelle kapitalen din ikke strekker til? Ikke bekymre deg, bare nikk energisk sånn cirka i takt med musikken, og lir av deg fraser av typen «ai ai, det svinger som et uvær!»
Fred Paa Jord slipper nytt album på Landmark 21. februar! Ta turen og lev deg inn i en drømmeverden av mystikk, afrikanske og asiatiske rytmer, så får vi se om andrealbumet Pax Internationalis bringer med seg nyheter om hvordan det går med vår venn Fred her på jorda.
12.-15. mars brer festivalen Borealis seg utover Bergen by for 22. gang, og setter i gang med eksperimentering med musikk og lyder.
Til slutt noe litt mer folkelig: HF-revyen har premiere 5. mars på Det Akademiske Kvarter! Og HF-revyen vant jo pris for årets studentorganisasjon, så dette bør bli bra.
KOM - DEG - UT -
PÅ - TUR - KVISS
01
02
Det er viktig å vite hvordan man skal ferdes til fjells. Hvilke(n) av disse er ikke en fjellvettregel?
a) Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.
b) Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.
c) Tilpass turen etter gruppe og årstid.
Med kart og kompass (om du vet hvordan man bruker det) slipper du å gå deg vill. Hvor mange land i Europa har villrein? (Bonuspoeng hvis du kan nevne alle)
Februar i Bergen kunne like godt vært oktober, og derfor kan vi gå på lavterskeltur hele året. Hvor mange snødager i løpet av et år opplever Bergen i gjennomsnitt? Vi gir et slingringsmonn på tre.
Selv om det ikke er så mye snø i Bergen, er nok vinden en stor grunn til at folk holder seg nede i gropa. På hvilken skala måles vindstyrke? 04
Et stort pluss med å være ute om vinteren er at du kan tenne bål! Hvilke måneder er det ikke lov å tenne bål i Norge? 05
tidsbruk. 9: 1868. 10: Bergens Tidende
1333. 8: Folk går seg fast, skader, manglende kompetanse, kultursjokk,
år ennå, Den svarte meg med lange, og klagende ko ko, Ko ko ko ko» 7:
Fasit: 1: C. 2: Kun ett, Norge. 3: 10. 4: Beauforts vindskala. 5: Mellom 15. april og 15. september. 6: «Jeg spurte den hvor mange, Hvor mange
Det er februar, og om du er en av dem som klager over at vinteren er lang i Bergen (sykt å melde), bør du åpne vinduet og gå en tur. Eller hvis du insisterer på å sitte inne, kan du i det minste ta denne kvissen for å se hvor mye du kan om det utenfor.
Det er greit det og.
Tekst Ida Nossum Illustrasjon Oda Haflan
Kan du egentlig andre verset i «Jeg gikk en tur på stien»? 06
07
Om du kan det andre verset, er du godt rustet for byens mest slitsomme trappeoppgang. Hvor mange trappetrinn er det opp til Ulrikken? Vi gir et slingringsmonn på 100 trappetrinn.
Antallet redningsaksjoner i det norske fjellet har økt de siste årene. Hva er de fem vanligste grunnene til at folk må reddes ned fra fjell i Norge? Vi gir halvt poeng per. 08
Den norske turistforening er den største friluftsorganisasjonen i Norge. Når ble DNT grunnlagt?
Hvilken avis kom med sin første utgave akkurat det året?
0-3 poeng: Du har nok vært mye inne i det siste. Og der bør du kanskje bli.
4-7 poeng: Familieorientert med primus og toddy.
8-11 poeng: Du jobbet på turisthytte i fjor sommer.
12-14 poeng: Mest sannsynlig har du tatovert en rød T på et forunderlig sted.
Podkast: TheRewatchables
Podkastforaen i Norge har nok aldri vært større enn akkurat nå når det gjelder kvantitet. Spesielt innenfor «kjendiser babler sammen»-sjangeren, der Janka og Marte, Berrum og Beyer snakker om greier og Chit Chat med Helle er eksempler på sniklytting av samtaler mellom karismatiske mennesker. Men hva med oss med en brennende interesse for flm? Her må man over dammen, og til en av mine favorittpodkaster: The Rewatchables. I et nesten ti års langt arkiv med ukentlige episoder kan du fnne mange av dine favorittflmer, og høre 1,52 timers lang nerding rundt verkene. Sean Fennessey, med 3 522 registrerte flmer på Letterboxd, er fast inventar i podcasten. Det samme er Chris Ryan, en mann som tilsynelatende alltid er i godt humør. Radarparet diskuterer enkeltflmer, ofte sammen med sin sjef Bill Simmons, som er kjent for sine hofteskudd, og selvironiske «Gen X»perspektiv. Ikke bare dette, men fgurer som Quentin Tarantino, Bill Hader og Aaron Sorkin har også gjestet podkasten. De aller beste episodene er de der du kan merke trioens kjærlighet til flmen aller sterkest. Anbefalingen min er å begynne med episoden der de diskuterer The Town (2010), et perfekt frempek på hvilket univers Rewatchables er!
Drikke: Limonade
Husker du Limo? For oss tidlig 2010-talls-nostalgikere skulle denne gjerne kommet tilbake på markedet sammen med Urge Intense og Deliviopotetgull. At Tines Limo ikke er i hyllene lenger, fkk meg uansett til å refektere over den mest undervurderte drikken i verden: Limonade. Noe enkelt og digg man kan lage hjemme (sitron + sukker + vann), kan både blandes med alkohol, men også med ulike bær og frukter. For å sitere avdøde Guru, fra hiphopgruppen Gang Starr, i en av tidenes mest overanalyserte raplinje: «Lemonade was a popular drink and it still is».
FEM VELDIG ULIKE ANBEFALINGER . NOE FOR ENHVER SMAK .
Album: HellHathnoFury–Clipse
For den gjengse mann i gaten er ikke nødvendigvis hiphop-duoen Clipse et kjent navn. Men nå er deres første album siden 2009 annonsert, og skal etter planen utgis i år. Fram til det kan du lade opp med kultklassikeren Hell Hath No Fury. Pusha T og Malice dannet gruppen på slutten av 90-tallet, og står bak det mange (inkludert meg selv) mener er et av tidenes beste hiphop-album. Pusha kjenner du kanskje som Kanye Wests “gangsteralibi” eller mannen som disset Drake (uten at det lot ham avholde pauseinnslaget på Superbowl). Clipse slo gjennom med Lord Willin’ i 2002. Etterfølgeren skulle dog la vente på seg etter fere år med gjentatte utsettelser og intriger med plateselskapet Jive. Den oppbyggede aggresjonen og frustrasjonen resulterte i det mye mørkere, mer avant garde, og til tider absurde lydbildet som er gjennomgående i Hell Hath No Fury. Det minimalistiske lydbildet setter seg fra første tone og etterfølges av overraskende ambisiøse sanger som «Mr. Me Too», «Ride Around Shining» og «Keys Open Doors», beats du aldri kommer til å høre maken til. Den retrospektive og uventet såre sangen «Nightmares» med Bilal, og en syngende Pharrell på refrenget runder av det jeg synes er et av de absolutt beste hiphop-albumene noensinne.
Film: AfterHours(1985)
Martin Scorseses mest forbigåtte flm er også en av hans sterkeste. Denne flmen føles som et av de absurde marerittene man kan oppleve etter å ha tatt seg en lur på sofaen. Kun vas, komplikasjoner og misforståelser i en og en halv time, og det kunne ikke vært mer perfekt. Plottet er enkelt: En mann skal ha one night stand, mister alle pengene sine, kommer seg ikke hjem. Både en skildring av 80-tallets SoHo før gentrifseringen, men også en absurd og spennende kavalkade av kaos. Hovedrolleinnehaveren Griffn Dunne er kanskje ikke en A-kjendis, men Rosanna Arquette og John Heard gjør legendariske biroller.
Kafé: Klee Kaffe
Om du ikke har vært der enda, er Klee den nyeste kaféen i det stadig bedre kulinariske området rundt SV-fakultetet. Med dagens rett for 155 kroner med studentrabatt, er Klee gourmetmat på budsjett. Dagens rett har vært en suksess hver gang jeg har vært der, og kafeen har brunsj-tilbud og faste retter. Billig og digg!
Tekst Ingemar Stirling Gundersen
Foto Kathrine Albrigtsen
SIDEN SIST
Alle disse nyheter som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.
Først en oppdatering på politikken, der Arbeiderpartiet det siste året har hatt målinger av typen «rett til helvete». Men akkurat da det så mørkest ut for Støre, gikk Sentepartiet og Arbeiderpartiet inn i en regjeringskilsmisse, og plutselig kom Jens Stoltenberg av alle mennesker inn fra siden i et slags Gandalf-aktig comeback for å fylle den nå tomme fnansministerposten. Da var det hæla i taket over det ganske land. Personlig synes jeg bare det var litt fnt ikke å synes synd på Støre for første gang på lenge. Er det håp for regjeringen, da? Tja, vi får se. Men uansett et hyggelig gJENSyn.
Over 10 millioner egg fra forskjellige produsenter har måttet tilbakekalles på grunn av forhøyede vitamin D-verdier, nærmere bestemt tre ganger høyere enn den daglig anbefalte dosen på 100 mikrogram. Basert på dette har FHI laget en liten oversikt over hvor mange egg med forhøyede verdier man kan ha spist over de siste 3-4 ukene uten å bli syk, der grensen lå på 25 egg. Anne B. Ragde, som ifølge NRK ble skikkelig dårlig, må
derfor ha hatt et inntak på minst 26 egg den siste måneden. RIP.
I fjor innførte byrådet i Bergen et forbud mot å sove ute, som Statsforvalteren nå har opphevet. Forbudet var visstnok i utgangspunktet rettet mot campingturister – et kjempeproblem i Bergen sentrum, åpenbart – men det har blitt påpekt at det sannsynligvis heller er hjemløse tilreisende som rammes. Spesielt etter at overnattingstilbudet for utlendinger ble lagt ned i 2022. Hvem skulle trodd. Statsforvalteren begrunner uansett avgjørelsen med at forbudet var for dårlig utredet og dermed ulovlig. Halleluja, men ikke så halleluja, ettersom de faktiske overnattingsplassene fortsatt er lagt ned.
Det har vært mye snakk om beredskap i det siste. Beredskapsvenn var vel til og med årets nyord i 2024. Kravet til et bra beredskapslager har økt fra å kunne dekke 3 dager til å dekke 7 dager med mat og vann. Siste oppdatering på sakene er hva regjeringen kan tvinge deg til å gjøre i en eventuell
krisesituasjon. Dette inkluderer blant annet tjene i Sivilforsvaret, gi fra deg bilen og garasjen din, og stille på jobb som helsepersonell. Det spesifseres imidlertid at lista kan bli lengre. Hva enn dette vil si er uklart. Male huset til statsministeren? Bore etter olje? Regjeringen har lagt fram et forslag til Stortinget om en lov som i krisesituasjoner gir dem fullmakt til å tvinge folk til å arbeide under forhold som vanligvis ikke er lovlige, som for eksempel utenfor arbeidstider, under uforsvarlige sikkerhetsforhold, eller uten ferie eller permisjon. Hjelpes, da blir det ikke mye tid til å nyte all ostepopen i beredskapslageret.
For å runde måneden av har musikkgruppen Ballinciaga reklamert for den alkoholholdige drikken Kald på arrangementer, i musikkvideoer og på sosiale medier. Det kunne Helsedirektoratet melde om at IKKE er lov i Norge! Og de smelte like så greit ut en bot på 2,4 millioner kroner. «Mamma, beklager», sa Ballinciaga, og slettet alle innleggene sine på sosiale medier. Det kan hende boten trekkes, kan hende ikke. Spørsmålet
er uansett hvordan Helsedirektoratet skal få krevd inn pengene når ingen vet hvem Ballinciaga er? Det er nesten som om de var forberedt på å havne i denne situasjonen, jo.
