Langtur på Svalbard – Kunsten i å tilpasse seg forholdene

Langtur på Svalbard

– kunsten i å tilpasse seg forholdene

Vi står foran på den forfalne fangsthytten på Kapp Smith og kikker litt tvilrådig på hverandre. Vi hadde så smått tenkt hviledag her, etter over en uke med harde dager på tur.

TEKST Gisle Uren FOTO Gisle Uren og Jens Otto Nørbech-Eidem

I dagboken har jeg skrevet: Skuffende hytte – åpen dør – nedslitt – full av snø. Ingen synlig vedlikehold på mange år. Hviledag trenger både vi og hundene, men vi er skjønt enige om at vi har det langt mer komfortabelt i teltet enn det vi kan få her. Vi fortsetter derfor et stykke til før vi slår leir.

Ni dager tidligere, tre dager etter skjema grunnet uvær og sterk vind, ble vi landsatt ved iskanten i Ekmanfjorden. Kapp Smith i Dicksonfjorden der vi nå stod, var aldri med i den opprinnelige turplanen vår.

EKMANFJORDEN Det var grytidlig en stille klar morgen. «MS FARM» tøffet ut Ekmanfjorden, mens vi, hundene og minst et kvart tonn bagasje, sto igjen på iskanten. Uroen etter å komme av gårde på turen hadde vært stor de siste dagene. Svalbardturen er alt for kostbar til å sitte i en varm hytte i Longyearbyen og vente på bedre tider. Avreise fra Longyearbyen er derfor midt på natten for å spare mest mulig dagslys.

Vi pakker sleden, kaster i oss en skål varm musligrøt og kommer oss kjappest mulig i vei innover mot Holmstrømbreen der vi har tenkt oss opp. Det er kun knappe 20 km inn til brefronten, en lett dagsmarsj på flat fin fjordis, etterfulgt av en kort litt hard økt gjennom morenen. På kartet i hvert fall.

Vi startet lyse til sinns, snørekjørende på hver vår side bakom sleden. Hundene var friske og tempoet bra, solen skinte gjennom et lett sløret skydekke. En og annen ringsel stakk hodet over vannkanten, undrende på hva slags rare skapninger som dro forbi.

Å GÅ PÅ EN SMELL Kilometerne gikk raskt unna i starten og stemningen var god, men etter knappe tre km gikk vi på en liten smell. Det har hele tiden vært et gradvis økende snølag oppå isen. Nå er det rundt 20 cm snø, der den nederste delen begynner å bli fuktig og slapsete. Overvann!

Dette er egentlig et interessant fenomen – i teorien. I praksis? Mmm – not so much!

Overvann oppstår av at snøens tyngde presser isen nedover, slik at vannet pipler opp gjennom alle mulige sprekker, og blander seg med nederste lag av snøen. Resultatet blir et herlig slaps som ofte ikke fryser fordi snølaget oppå isolerer mot den kaldere luften.

Dette er for så vidt greit hådnterbart under en treningstur hjemme, men nå, på første dag av en fire ukers tur på Svalbard, er ikke overvann og våte skistøvler særlig stas. I tillegg er dette saltvannsslaps, som fascinerende nok er enda kaldere enn ferskvannsslaps. Saltet gjør sjøvann ikke fryser før ved rundt fire kuldegrader. Saltet gjør også slapset virker seigere og mer sugende, litt sånn som når de salter langs bilveiene. Noe skikkelig herk å bevege seg i.

Hundene imponerer! De trekker med god innsats overvann eller ei. Ting går derfor

ganske fint helt til sleden begynner å sette seg fast. Sleden veier oppunder 300 kg denne første dagen og kjennes ut som en oljetanker der vi prøver å styre og buksere den innover. Lederhundene gjør en grei jobb og prøver delvis å følge våre kommandoer for høyre og venstre, og delvis å lete seg til en mer farbar vei enn den vi klarer å peke ut for dem. Baksporet vårt blir et herlig sikksakkmønster innover isen, men det går i det minste fremover. En stund.

Plutselig sitter vi bom fast. Snøslapset har bygget seg opp som en bølge oppunder sleden. Det er snøslaps helt til oppunder lasteplanet i nesten hele sledens lengde, og den sitter som limt fast. Uansett hvor mye vi dytter på, klarer ikke hundene å trekke den mer enn en meter eller to om gangen. Vi klarer ikke å løfte eller vippe den ut av elendigheten heller. Sleden er alt for tung til det. Vi er frustrerte og irriterte, men må også le litt av oss selv. Tre kilometer har vi kjørt, og så står vi fast. Det var hundekjørerne sine på Svalbard det!

Vi finner frem en spade fra sleden, plassert godt nede i lasset for sikkerhet skyld, spar unna slapset og kjører så videre. Dette går litt bedre, men vi kjører ikke så lange biten før vi på nytt sitter fast. Dette funker ikke.

Stående i isvann opp til over ankelkulene legger vi en ny strategi. Den ene av oss må løpe opp spor noen hundre meter, snu og så løpe tilbake mens han tråkker dobbeltspor slik at begge sledeskiene har sitt spor, så kjører vi hele ekvipasjen frem til der sporet stopper og begynner på en ny tråkkerunde.

Vi er fortsatt ved godt mot og ser for oss at dette nok bare er et kort belte vi må gjennom før vi kommer inn på fastere snø. Vi løper noen runder hver før vi bytter, neste mann løper så noen runder før vi bytter igjen. Vi kommer oss fremover, men det går smått.

Den som løper, blir svett på ryggen og får antydninger til krampe i lårmusklene av å gå på ski i det seige slapset. Den som passer spannet, blir småkald av å vente. Sånn jobber vi time etter time, kilometerne er frustrerende lange på Svalbard.

BJØRNESIKKERHET På slutten av dagen har vi kjempet oss inn til foten av fjellet Kolosseum. Knappe seks kilometer fra der vi startet, etablerer vi første leir. Vi er vel så langt fra den parademarsjen vi hadde forestilt oss, som det er mulig å komme.

Leiren plasserer vi oppå et lite nes med god sikt i alle retninger. Den mektige fjellryggen Kolosseum ruver over oss og skal

vise seg å bli vår nærmeste utsikt nesten under hele oppholdet i Ekmanfjorden. Det er forholdsvis stille vær nå, og kan selvfølgelig blåse opp før vi aner det, men muligheten for le blir ofret for å ha best mulig utsikt. Eller rettere sagt best mulig oversikt – oversikt over en eventuell isbjørn som spaserer forbi.

Bjørnesikkerhet må alltid komme fremfor komfort, det bestemte vi allerede under planlegging av turen. Isbjørn er verdens største landlevende rovdyr, og de store hannbjørnene veier 600 kg eller mer. Dette er et vanvittig stort rovdyr, et rovdyr som i utgangspunktet ikke frykter et eneste levende vesen. De er derfor veldig nysgjerrige, og de ser på alt annet levende som et mulig måltid.

Vårt trumfkort er at vi reiser med åtte grønlandshunder. Hunder, særlig når det er så pass mange som et spann, er noe de fleste isbjørner velger å unngå. Særlig binner med unger trekker ofte langt unna bjeffende og hylende hunder. For oss er derfor hunder oppstallet utenfor teltet, den beste sikringen vi kan ha. Ifølge erfarne hundekjørere på Svalbard, er hunder langt bedre enn de tradisjonelle snubleblussene som turfølger som oftest setter opp rundt teltet.

I tillegg til hundene har vi selvfølgelig med hver sin rifle med kraft nok til å drepe en bjørn, og en signalpistol med et rikt antall knallskudd. Vi har faktisk med en del nødbluss/signalraketter i rødt, grønt og hvit lys for å kunne tilkalle oss oppmerksomheten fra et eventuelt skuterfølge eller redningshelikopter om vi trenger assistanse.

TØRT OG VARMT I TELTET Vi var ikke akkurat tørre på beina da vi slo leir den kvelden, og votter, lue og ullundertøy var jaggu fuktige de også. Det ble derfor noen timer med primusfyring for å tørke støvler, ullkartanker og ullsokker og øvrige klær. Men alt dette er rutine for oss fra tidligere turer. Når vi slår leir tråkker vi først teltplass dersom det er løssnø, deretter strekker vi ut wire og staller opp hundene, slår opp teltet og flytter inn den bagasjen vi trenger i teltet. Vi har alltid med nok mat og brennstoff til å kunne ligge værfast en dag eller to uten å måtte hente nytt i sleden.

Vi deler oppgavene mellom oss etter at hundene er på plass og teltet oppe, og annenhver dag er vi inne eller utemann. Når vi pakker av sleden bærer utemannen alt utstyret fra sleden til teltåpningen, der innemannen tar imot og plasserer alt på sin faste plass. Kjøkkenkasse, primuskasse, beddinger, klesbagger og våpen har alle sine faste plasser i teltet.

Deretter tar innemannen av seg ytterklær og skistøvler, børster omhyggelig snø av alt, før han trekker inn i innerteltet. Neste oppgave er å fyre opp en eller to primuser, alt etter hvor kaldt det er ute og

hvor mye tøy som skal tørkes. Når dette er gjort bytter han til tørt ullundertøy og får alt sitt fuktige tøy hengt til tørk, fyller en kjele eller to med snø og begynner å smelte til vann.

Utemannen fôrer hundene og pakker alt løsøre inn i sledetrekket før han surrer godt igjen. Alt skal ligge trygt plassert og være sikret uavhengig av vind og vær som måtte komme. Deretter sikrer han at det er nok snø på snømattene, strammer alle bardunene godt, fyller snøbaggen og plasserer den i det lille forteltet i hodeenden for å sikre oss lett tilgjengelig ren snø til drikkevann. Så er det utemannens tur til å krype inn i teltet og foreta samme avklednings og snøbørstingsrutine som innemannen.

Så sant været tillater det, gir vi en runde med drikke til hundene litt senere på kvelden, og etter at vi selv har spist og smeltet opp nok snø. Å gi hundene drikke, å forlate det varme teltet og den lune soveposen for å gå ut i kulden igjen, er en lite fristende oppgave, så den går også på omgang annenhver dag.

TØRRE PÅ BEINA, MEN FORTSATT KRAMPE I LÅRENE. De neste dagene klarer vi å holde oss tørre på beina, men vi unngår ikke nye runder med krampe i lårene og blodsmak i munnen. Vi har fortsatt drøye tre kilometer igjen av fjorden før vi når mudderbankene innenfor og deretter vel fire kilometer på fastland før vi når inn til Holmstrømmorenen. På godt føre er dette knapt en halv dagsmarsj, men føret ikke godt. Det vi håpet skulle være et kort parti med løssnø og overvann bare fortsetter.

Vi kjemper oss videre i 30–50 cm løssnø. Svalbard har et tørt klima sammenlignet med mye av fastlandsNorge På Svalbard snør det egentlig lite, men det føyker desto mer. Snøen her i dalen er langtransportert med vinden fra breene og fjellene rundt oss, før den legger seg fint i dalbunnen der vinden tar litt mindre. Alle snøkornene er derfor slipt passe runde i kantene slik at de nesten ikke fester seg i hverandre.

Vi følger landkallen innover med fjordis og overvann på den ene siden, og en bratt fjellskrent på den andre. Snøen er som finmalt sukker, nesten melis, å bevege seg i. Og vanvittig frustrerende å oppleve at det nesten ikke bærer oss. Selv når vi går frem for å tråkke spor er det frustrerende dårlig hold i snøen etterpå.

Det å tråkke spor blir likevel den eneste måten å få fremdrift på. Vi velger også å tråkke dobbeltspor, to parallelle spor i omtrent samme bredde som hundeparene og sledeskiene har. Dobbelt så mye arbeid for oss å tråkke, men hundene og sleden får best mulig fremdrift på den måten. Vi holder oss tørre på beina disse dagene, men vaser oss frem i løssnø time etter time. Lårmusklene får kjørt seg, og krampen er aldri langt unna.

Hundene går med snø til nesten oppunder buken der det er bra hold i snøen, og ender opp med å svømme seg fremover der den er løsest.

Etter noen arbeidsøkter med slede som kjører seg fast i løssnøen velger vi å kjøre med halvt lass om gangen for å kunne holde noenlunde jevnt sig. Vi kjører da halve lasset et stykke fremover, pakker av sleden og drar tilbake for å hente resten av lasset. Kjører så dette frem og forbi forrige lass, før vi på nytt må pakke av, snu og hente bakerste lass igjen. Tidkrevende, frustrerende og utmattende, men eneste løsningen som gir stabil fremdrift.

Avstanden fra leir til leir er fortvilende kort, bare 3–4 km hver dag. Hundene og vi har selvfølgelig gått tre ganger denne strekningen, men i effektiv forflytning er det så kort. Vi tør heller ikke kjøre så lange etapper før vi vender om for å hente neste lass, i frykt for at en isbjørn skal finne frem til sakene våre mens det ligger ubeskyttet. Det ville være krise om en bjørn ødela livsviktig utstyr eller spiste opp mat vi vanskelig kan klare oss uten.

DETTE GÅR FAKTISK IKKE På dag fire har vi kun kommet oss knappe 16 km fra der båten satt oss i land på iskanten. Dette er ikke bra. Vi er smertelig klar over situasjonen den labre fremdriften har satt oss i, og i teltet den kvelden blir vi enige om at i morgen er siste dagen vi kan kjempe oss innover, dersom føret ikke blir merkbart bedre.

Vi har slått leir et stykke opp i morenen som er innerst i dalbunnen, har funnet oss en smal passasje opp et gammelt elveleie. Det er overskyet og flatt lys, så vi ser ikke konturene godt nok til å gå videre. Vi tar kvelden og håper på bedre sikt dagen etter.

Dessverre våkner vi til flatt lys femte dag også, og har ingen kontroll på konturene i terrenget rundt oss. Med rifle på ryggen lar vi hunder og telt stå igjen mens vi prøver å rekognosere en farbar vei i retning breen. Vi finner en lei som ser gjennomførbar ut, returnerer for å rive leir og pakke slede, før vi kjører sporet vårt så langt det fører. Vi kjører med fullt lass det stykket vi har spor, men må så gå over til halve lass igjen.

Rundt lunsjtid må vi innse at dette faktisk ikke går. Morenen er temmelig kupert, i det flate lyset klarer vi ikke å velge en fornuftig rute, og snøen er så dyp at hundene svømmer seg fremover vel mye som de går. Vi tar et raskt krigsråd over hver vår pose Real Turmat, og bestemmer oss for å snu. Det sitter utrolig langt inne å snu, men vi har lyst til å oppleve mer på Svalbard enn å kjempe oss innover Ekmanfjorden og opp Holmstrømbreen, før vi kanskje måtte snu uansett grunnet for knapp tid til å komme videre fremover.

Ny plan legges, og den nye ruten går nå over til Dicksonfjorden og derfra nordover mot Wijdefjorden og traktene helt nord på Spitsbergen.

Tilbaketuren ned fra morenen går mye lettere enn opp. Det er spor fra både i dag og i går, så vi ender opp med å passere både leir fire og tre før vi tar kvelden.

HVA ER DET MED EQQO? For to dager siden, på dag fire, merket vi tydelig at Eqqo var mer sliten enn de andre hundene. Hun er eldste hund på turen, nærmer seg ti år gammel, og ser ut til å ha brent seg ut i det harde slitet. Hun har ikke krefter til å trekke og appetitten er borte. Når hun nesten ikke får i seg mat, får hun heller ikke kreftene tilbake og er inne i en ond sirkel. I går da det gikk litt lettere virket hun en anelse bedre igjen, men i dag er hun i elendig form igjen. Hun har luffet med slakk line i spannet på formiddagen, gått løs bak spannet en stund midt på dagen, og i ettermiddag sjanglet seg frem i løssnøen og bare så vidt holdt følge med oss. Noen dager er hun litt bedre, går en økt i led sammen med datteren Føyke, men etter noen økter med rolig gange er hun utkjørt igjen.

Jeg er alvorlig bekymret for henne og veldig usikker på hva som er årsaken. Den umiddelbare årsaken er selvfølgelig at hun har dårlig appetitt, får i seg alt for lite næring, og forbruker mye energi på å bevege seg på det dårlige føret. Hvorfor hun ikke har appetitt er en gåte jeg først skal finne ut av lenge etter at vi er tilbake i Norge.

På denne turen er vi langt fra folk og må være selvforsynte på alle fronter, også når det gjelder vår egen og hundenes helse. Om en hund får store helseproblemer er ikke dette noe vi er utstyrt til å håndtere. Da er i verste fall avliving eneste løsning.

Vi har med kun én type hundemat på turen, og hvis den ikke faller i smak er ikke alternativene mange. Fra og med femte dag velger vi derfor å gi Eqqo deler av vår egen middag blandet med litt hundemat. Vi reduserer våre egne porsjoner nok til å gi henne et fristende måltid hver dag. Hun spiser dette med god appetitt, men får likevel i seg mye mindre energi enn det hun forbruker.

UTEN MAT OG DRIKKE, DUGER HUNDEN IKKE Hundene får pemmikan, spesiallaget ekspedisjonsfôr etter resept fra nordamerikanske prærieindianere og tidligere tiders polfarere. Pemmikan var opprinnelig et langtidsholdbart produkt laget av tørket, knust bøffelkjøtt blandet med smeltet fett. Når dette stivnet i klumper, kunne det oppbevares i lange tider uten å bli bedervet.

Vår pemmikan er laget av fiskemel og fett, blandet med vitaminpulver beregnet på hund. Det er en skikkelig energibombe med i overkant av 5200 kcal/kg, inneholder ikke vann, og kan gis rett til hunden uten noen form for oppbløting eller tilberedning først. Dette er absolutt det mest vekteffektive fôret vi klarer å frakte med oss, i hvert fall innenfor vårt budsjett, og også noe av det mest tidsbesparende å fôre med.

Pemmikanen vi har med er hjemmelaget og vi har pakket den i frysebeger av plast, 400 gram i hvert beger. Pemmikanen er selvfølgelig ingen høydare på smak sammenlignet med råfôret hundene får til daglig, men de knasker i seg sine daglige porsjoner uten å mukke. Hvis vi ser bort fra Eqqo som var syk, gikk ingen av de andre hundene synlig ned i vekt i løpet av ukene vi var på tur.

HØR! ER DET MOTORDUR? I det vi er i ferd med å slå leir på dag fem, stopper vi begge brått opp. Vi hører plutselig noe som kan minne om motordur i det fjerne. Vi holder pusten for ikke å overdøve lyden. Prøver å lokalisere hvor den kommer fra, og forstår fort at det er snøskutere vi hører.

Jens er kjapp til å få opp kikkerten og speider i retningen lyden kommer fra. Det er flatt lys, nesten whiteout, men han oppdager plutselig et lite skuterfølge på andre siden av dalen, rundt 4 km unna leirplassen vår. Hvor kommer de fra? Hvem kan det være? Vi har ingen aning egentlig. Det er normalt lite skutertrafikk i dalen der vi er nå, i hvert fall skuterfølger med turister, dalen ligger bakvendt til fra alle kanter.

Vi lurer et lite øyeblikk på om vi skal fyre av gårde et lysbluss for å oppnå kontakt, men slår det fra oss. Vi har egentlig ikke SÅ lyst på kontakt med mennesker allerede nå, og vi er jo ikke i nød på noe vis. Men om de kjører opp spor utover dalen, så er absolutt sporet deres noe vi kan tenke oss å treffe på. Målet for morgendagens marsj er dermed avgjort. Og en solid dagsmarsj vet vi at det blir å krysse dalen, vi har innsett den harde virkeligheten. Føret i dalen kommer ikke til å bli bedre enn dette.

SOL! ENDELIG SOL! Vi våkner til sol neste morgen. Ikke akkurat der vi har leir, men der vi snart skal gå er det sol. Seks dager på tur på polare Svalbard skulle det altså ta før vi fikk bruk for solkrem og solbriller. De fleste bildene vi har sett fra andre gir jo inntrykk av at strålende sol, knallblå himmel og gnistrende hvite snøvidder er standarden her oppe. Virkeligheten er en annen.

Lokale vi var i snakk med før vi la i vei på turen, var ærlige om at langt de fleste dagene gjennom vinteren er vind, føyke og flatt lys. Men det er selvfølgelig ikke det som selger. All markedsføring for turisme går på sol, sol og atter sol. Ja, ja, nå er det endelig vår tur.

Marsjen over dalen blir like tung som de fem første dagene, men det er stor forbedring å kunne gjøre det i solskinn. Det å kunne rusle i bare ulltrøye, myse lit mot solen, lene seg på det solvarme sledetrekket når vi har pause, alt dette løfter stemningen flere hakk. Vi får liksom bekreftet at valget om å snu var det rette. Selv været er med oss, NÅ skal alt gå så mye bedre!

På slutten av dagen finner vi skutersporet, halvt gjenføket og så vidt synlig, men det er der. Det er så vidt synlig i det gode lyset, uten sol hadde vi nok ikke funnet det. Etter å ha slått leir går vi derfor opp noen kilometer av sporet for å kunne følge det neste dag om sikten skulle bli verre.

NY-ÅLESUNDINGER PÅ TUR Og sikten ble verre, vi våknet på nytt til lavt skydekke, sur vind, snøbyger og flatt, flatt lys.

Takket være sporet bruker vi kun en halvtime på det som ville vært nesten en dagsetappe uten. Selv med kun syv hunder for sleden kan både jeg og Jens snørekjøre bak for første gang på turen. Det er herlig, men varer kun til litt forbi enden av sporet vårt. Skutersporet blir borte for oss og vi klarer ikke å finne det igjen. Det er bare å basere seg på at det blir sportråkking ut hele fjorden igjen.

Sleden er heldigvis overkommelig med fullt lass nå, så vi slipper etapper frem og tilbake for å hente halve lasset. På den knappe uken vi har vært på tur har vi gått merkbart ned i vekt, sleden altså, ikke oss. Det går med omkring 9 kg med menneskemat, hundemat og brennstoff pr døgn, så seks dager på tur letter sleden med drøye 50 kg. Det merkes på fremdriften.

Det blir leir like ved overgangen mellom fastland og sjøis på kvelden. Vi vil helst holde oss på det tørre så langt vi kan. Men skillet mellom land og is er ikke så lett å oppdage. Der jeg skal grave ned snøanker til oppstallingswire til hundene treffer jeg på stålis 20 cm ned i snøen. Vi har heldigvis med isskruer også for akkurat slike tilfeller.

Morgenen etter fortsetter vi selvfølgelig videre, det er ikke mye annet å gjøre. Etter noen timer med tråkking og slit hører vi igjen motordur. Bak oss denne gangen, og den blir bare sterkere og sterkere. Når vi først har dem så nærme vil vi j gjerne hilse på, og aller helst ha glede av sporene deres om de skal samme vei som oss. Vi er skjult bak en liten elvemorene fra en sidedal og er redd de skal passere uten se oss.

Jeg hiver meg rundt og springer av gårde det jeg klarer gjennom løssnøen. Kommer meg over kanten på morenen og stiller meg lett synlig. Skuterne ser meg og svinger innom for en prat. Det viser seg å være tre av personalet i NyÅlesund som er ute på påsketur. De har kommet langs den ruten vi opprinnelig hadde tenkt oss, og skal nå over til Dickson og videre til Pyramiden, en nedlagt russisk gruveby fra Sovjettiden.

De forteller at det er uvanlig mye snø i Ekmanfjorden i år. – Mer enn jeg noen gang har opplevd før, sier den ene av dem. Jo takk, det har vi merket. De rapporterer også om mye snø over breene. – Det er like greit vi har valgt å legge om ruten, sier de. Det var også de samme tre som var her på skuter for noen dager siden, men da ga de opp fordi de traff på så mye overvann på fjorden. – Åh, sier du det? tenker jeg.

Det er en hyggelig gjeng å snakke med, men vi må alle videre. Ekstra gledelig for oss, er at de skal videre i samme retning som oss. Vi får nå fastere spor å gå i, og kan kanskje klare mer fornuftige dagsmarsjer enn vi har hatt hittil. Skuterne fortsetter videre, prøver seg en tur ned på isen, men snur raskt opp igjen til landkallen der vi går, for å slippe overvann.

Vi tar lunsj ved den gamle fangsthytten i Tålmodbukta, skuterne har kjørt like forbi hytteveggen for å hjelpe oss. Jeg nevnte at vi var nysgjerrige på hytten og kanskje lurte på å overnatte der om vi fant nøkkelen til den. Vi var nemlig blitt fortalt at hytten var låst, men at det skulle være en nøkkel gjemt på hytten et sted.

Vi trengte ikke nøkkel, for å si det sånn. Døren var ikke bare ulåst, den sto på vidt gap, sprengt opp av sterk vind eller en nysgjerrig isbjørn. Det var et lite lager av både ved og kull i hytten, men den var også halvfull med snø og mye gammelt rot og ræl. Ikke fristet det til overnatting, og ikke fristet det til lunsj. Vi nøt Real’en ute før vi fortsatte videre.

Akkurat det å fortsette videre høres jo veldig enkelt ut, men er jo egentlig ingen selvfølge. Vi er nå midtveis i åttende dag på turen, en sammenhengende tyngre tur enn disse åtte hundene noen gang har vært med på. Likevel våkner de hver morgen og hyler av glede for en ny arbeidsdag. Hver dag har vært et slit der de delvis kaver og svømmer seg frem med en blytung slede på slep. Bortsett fra Eqqo som er syk, er hundene ukuelige og ser heller ut til å blomstre enn å visne under de tøffe forholdene.

FERSKE ISBJØRNSPOR Fra Tålmodbukta går veien opp noen skikkelig bratte kneiker, over Blomesletta, og så videre ned igjen til Dicksonfjorden. Akkurat her er det luksus å ha oppkjørt spor. Det sparer oss for mye

slit, og ikke så reint lite tid med å finne egnet rute og tråkke eget spor.

Når kommer litt opp i høyden på blomeslette blir føret merkbart bedre. Vinden tar tydeligvis hardere her og snøen har pakket seg bedre. Vi velger lei etter der det er fornuftig ta seg frem med hundespann, ikke bare der skuterne velger å kjøre. Vi unngår noen bratte skrenter og skråkjøringer på dette viset.

Like før det høyeste punktet på Blomesletta treffer vi turens første sikre isbjørnspor. Det er ikke helt ferskt, men fra en eller annen gang siste døgn er det. Det er spor i løssnø, så det er ikke fine skarpe kanter, men vi ser likevel merker etter tredeputer og tær som viser hvilken vei bjørnen har gått. Typisk nok noenlunde i samme retning som oss.

Ingen av hundene har hatt kontakt med isbjørnspor tidligere, men det er med en gang tydelig på dem at dette er noe helt annet enn alle andre lukter de har vært borti tidligere. Alle som en hiver seg over sporene, interessen virker langt mer intens enn jeg noen gang har sett tidligere. Dette er et stort rovdyr de treffer på, ikke elg eller rein som hjemme, men selve erkefienden gjennom flere tusen år. De snuser lenge og vel på sporene før de prøver å legge i vei for å følge dem. Artig som det kunne vært å oppspore bjørnen, lar vi det klokelig være.

Vi blir skjerpet etter å ha sett bjørnesporene, får en påminnelse om at bjørnen kan dukke opp når vi minst venter det. Etter en uke der vi ikke har sett et eneste tegn til bjørn er vi blitt slappe med sikkerheten. Vi lar oftere og oftere riflen ligge på sleden fremfor å ha den på ryggen når vi går frem for å tråkke spor. Vandrer rundt i leirområdet mens våpenet ligger i teltet. Nå er det full skjerpings og riflen er innen rekkevidde hele tiden. Også på do!

Akkurat det siste der er jo en selsom affære. Du går ut av teltet med dorullen i den ene hånden og riflen i den andre. Spar deg et hull i snøen, kikker deg nøye 360° rundt, før du setter deg langsomt ned i hockey med riflen innen rekkevidde.

Vi går en liten kilometer videre fra bjørnesporet før vi slår leir. Akkurat i det

vi er ferdige til å krype i teltet kommer skuterfølget tilbake. Dette lover ikke godt tenker vi. Og helt riktig, skuterne har gitt opp å komme frem. De har snudd for å reise tilbake til Ny Ålesund. De melder om mye overvann i Dicksonfjorden. Så mye at de ga opp å krysse fjorden med skuter av frykt for å sette seg fast i issørpen.

KAPP SMITH Vi snakker sammen i teltet den kvelden og er begge enige; Vi har egentlig ikke noe valg, vi må videre og vi må krysse fjorden for komme fremover dit vi skal.

Neste morgen fortsetter vi derfor videre med mål om å finne et egnet sted å krysse over. Vi har heldigvis skutersporet å følge helt frem til fjorden, der NyÅlesunderne valgte å snu. Vi kjører ned fra Blomesletta til fjorden og har en helt forunderlig sledetur videre innover. Det er snø og steile fjell på den ene siden, og åpen fjord, bølgeskvulp og måkeskrik på den andre. En surrealistisk opplevelse.

På denne etappen prøver vi også noe annet helt nytt for oss. Eqqo klarer ikke å holde de andres tempo i utforkjøringene, så hun må være passasjer på sleden. Hun er en høyst ufrivillig og absolutt motvillig passasjer. Vi har ikke plass inni sleden slik hundekjørere normalt har, men må surre henne fast oppå lasset. Det tar noen forsøk før vi finner ut av det, og etter en stund kjører vi videre som om vi aldri skulle ha gjort annet enn å ha hund oppå sleden.

Å trives på lasset, det gjør hun ikke. Hun gir oss høylytt beskjed om at dette er langt under hennes verdighet. Står vi stille er det greit, da kikker hun kun på oss med sørgmodige og misbilligende øyne. Er vi i bevegelse er det en gudsjammerlig hyling og sutring helt til vi stopper igjen. Utpå ettermiddagen kommer vi oss til Kapp Smith, der vi ankom i innledningen til denne artikkelen. Vi er slitne i kroppen etter en krevende dag, men kanskje enda mer sliten i ørene. Vi ser virkelig frem til å kunne ha en velfortjent hviledag i den gamle fangsthytten som står der, men oppdager raskt at skal det bli hviledag, så blir det i teltet.

Etter ni harde dager på tur skal det gjøre godt med en hviledag. Sove lenge, spise mat og godis, tørke klær, lese bok. De eneste uteoppgavene vi skal gjøre er å fôre hundene rikelig, og å rekognosere første del av ruten over til andre siden av fjorden. Isen har ikke lagt like lenge i Dicksonfjorden som i EKmanfjorden, så vi må få hakket oss gjennom isen og målt tykkelsen noen steder utover fjorden.

Men det blir i morgen. Nå skal vi først spise og sove.

RØROSLØPET 2022

Norsk Polarhundklubb avd. MidtNorge inviterer til løp 12.–13. februar

FOTO Trine Lysholm Hagan

HVOR Rørosløpet 2022 har base ved Vauldalen Fjellhotell. Bestilling av overnatting og bevertning gjøres direkte til Vauldalen. www.vauldalenfjellhotell.no

LØYPE Rørosløpet er et todagers løp med distanse på 2 x 30 km. Løpet er åpent både for slede og nordisk stil. Det er også muligheter for å delta i turklasse 30 km, enspanntest 10 km og 10 km snørekjøring.

Løypa går på snaufjellet og i fjellskog i området mellom Brekken og svenskegrensen. Så snart løypen er endelig avklart vil løypebeskrivelse være å finne på www.roroslopet.no. Løpet kjøres etter NHFs regler.

Rørosløpet kvalifiserer til Polarhundprøve 4 (langdistansetest C) i henhold til reglementet for Norsk Trekkhundchampionat for renrasede polarhunder.

SPANNKLASSER Senior slede 8spann Senior slede 6spann Senior slede 4spann Junior slede opp til 6 hunder Junior/senior nordisk Rekruttklasse, se hjemmesiden for informasjon Turklasse 30 km uten tid Snørekjøring 10 km Enspanntest 10 km kan tas begge dager (gjelder RNB 2)

Egne spannklasser for RNB – registered nordic breed, RNB 1 for Siberian Husky og RNB2 for Alaskan Malamute, Grønlandshund, Samojed, Yakutian Laika og Canadian Eskimo Dog.

PÅMELDING Åpner for påmelding 01.12.21, Frist: 25.01.22 Gjøres pr epost til roroslopet@polarhund.no Benytt påmeldingsskjema som finnes på løpets hjemmeside.

VED SPØRSMÅL KONTAKT Gisle Uren 917 27 477 Rita Lysholm 926 14 849 Håkon Holmli 473 17 039

Arrangør: Norsk Polarhundklubb avd. MidtNorge, medarrangør: Femund Trekkhundklubb. Flere detaljer finner du på www.roroslopet.no