Livet med polarhund Post Covid19

Livet med polarhund

post Covid19

Et år i resonansmodus. En tilstand der det oppstår rom for å gjøre … ingenting. Der stresset og kalenderhelvete er byttet bort med muligheten til å være i en situasjon uten å skulle prestere. Uten å skulle levere. Uten å skulle produsere.

TEKST Tone-Lise Vilje FOTO Tone-Lise Vilje og Ida Skadeberg

Covid19 har skapt store problemer og forårsaket sykdom og død. Men den har også gitt oss muligheten til refleksjon over livet vi lever. Nå er pandemien på hell og hva gjør vi nå? Etter et år i resonansmodus der vi har lært å bruke naturen på nye måter sammen med hundene våre, skal vi nå tilbake til en hverdag fylt av stress og prestasjon? Det er jo på mange måter et valg vi har? Vi har valgt å forsøke å utvide Covid19 tilstanden til å bli permanent for oss. Uten sykdom og død, men med den roen og evnen til å bare være. Være sammen uten andre mål og mening enn å lytte, puste, se og føle. Ta tilbake gleden over å dekke basisbehovene i vår egen hverdag.

Polarhunder har noen spesielle egenskaper som er en god match for et liv der fysisk aktivitet og bålnetter og inntrykk er hovedingrediensene. De har evnen til å hvile når det er mulig, bruke krefter når det er nødvendig og søke nærhet til oss og hverandre når det er lurt. De har fysikk, pels og mental styrke til å håndtere alle typer føreforhold og vær. Disse usedvanlige egenskapene gjør polarhunder til de beste kompisene for et hverdagsfriluftsliv der vi lader, ikke utlader. Og det smitter hvis vi bare åpner opp for det. Vårt friluftsliv har i mange år bestått av skogens ro og fjellets makt, men også av presset til å trene, sluke mil og bratte bakker. Det er nydelig når man når toppene og kan legge seg på ryggen og puste, men bør ikke veien være like givende som målet? For all del – vi har hatt sjelsettende opplevelser på veien vi har gått, men vi ble litt borte i målbarheten. Appene som måler hvor langt vi har gått, hvor mange høydemeter vi har forsert og hvor mange melkepletter (og griseører) vi kunne spise etter kaloritap. Det er ikke noe galt i å være målrettet og ønske å oppnå noe. Men for oss ble det for viktig.

Siden mars 2020 har vi vært oss tre stort sett. En ung samojedhanne, en voksen samojedhanne og matmor. Alt vi har gjort har vi gjort sammen. Uten mål, men med mening. Vi har funnet gleden i hverandre og i oss selv. De to hvite har funnet glede i å kunne speide og observere absolutt alt som rører seg i Nordmarkas dype skoger og fått mor til å tørre å være i ro. Tørre å hvile. Tørre å være stille. De har lekt og laget underholdning, de har trukket og jobbet, men ikke for å logge mil. Bare for å komme til et sted vi ikke har vært før. Eller kanskje stopper vi halvveis og går skarpt til høyre fordi det så så fint ut der og fordi vi ikke har hastverk eller et satt mål. Jobb og forpliktelser er en del av livet også, og de færreste av oss kan leve av å oppholde oss i konstant resonansmodus. Men vi kan prioritere og bruke tiden lurt.

Våre enkle tips til en hverdag med mer ingenting og mindre prestasjonsjag og målinger:

• La husvasken vente. Ingen dæver av litt hybelkaniner eller en full kjøkkenbenk. • Middag må alle ha. Spis den ute på tur. • Legg igjen mobiltelefon i gangen når du går. • Ta med hengekøye eller sovepose og fyrstikker i sekken selv om dere bare skal gå en kveldstur. Spontanitet er enklere med litt planlegging. • Kan det vente? La det vente. • Lær av polarhundene våre. Hvil når du kan, bruk krefter når du må. • Tør å være alene og uten kunstig stimuli. • Covid19 har lært oss at mange oppgaver kan gjøres på hjemmekontor og ikke alltid innenfor standard kontortid.

Et bål, to varme pelser ved føttene og åpne sanser. Det er ikke lenger unntaket. Det er hverdagen.

God tur.