Avlsdata Grønlandshund 2011-2021

Svalbard

- Kapp Wijk eller Superpumaklubben!

TEKST:Gisle Uren

FOTO: Gisle Uren og Jens Otto Nørbech-Eidem

Vi sitter i den gamle fangststasjonen på Kapp Wijk og prøver å få kontakt med omverdenen. Vi har mat for kun ett døgn igjen til oss og hundene. Vi kan strekke det litt om vi går over til halv eller tredjedels rasjon pr dag, men selv det gir oss ikke stort spillerom nå. Ute blåser det opp til storm og valgene er ikke mange. Vi vet at vi i svært nær fremtid enten må få mat sendt inn med båt, eller bli hentet ut. Om ikke vi klarer å få organisert det selv, må vi tilkalle Sysselmannen. Da vil det bli erklært redningsaksjon og ting vil være helt utenfor vår kontroll. Dette er det siste vi ønsker.

Nansens mantra var «Østkysten eller døden» i 1888, vårt er «Kapp Wijk eller Superpumaklubben» i 2021.

For en kort uke siden, på den tiende turdagen, holdt vi hviledag ved Kapp Smith. Været var surt med vind og snøbyger gjennom hele dagen. Det var godt å vite at vi ikke skulle forflytte oss den dagen, godt å vite at hundene fikk hvile litt ut etter de harde dagene i Ekmanfjorden. Skjønt hvile og hvile, to av tispene har løpetid nå og hannhundene gjør alt annet enn å hvile. Vi har aldri tidligere hatt så mye uling, bjeffing og remjing på noen tur som vi har nå som vi skal ha hviledag. Uansett, etter en fysisk tung uke har i hvert fall vi godt sovehjerte. Vi klarer å sove oss gjennom konserten hele natten og å slumre oss gjennom det meste av formiddagen også. Tanken var først at vi skulle ha hviledag i den gamle fangsthytten her på Kapp Smith, men det varte bare frem til vi fikk tatt den i øyesyn. Hytten er gammel og forfallen. Det ser ikke ut til å ha vært utført vedlikehold de siste 20 årene, minst. Den er totalt ubeboelig uten stor innsats med spade, sag og hammer. Vi er ikke fortvilte av denne grunn, vi er godt tilvent teltlivet nå og opplever teltet vårt som både romslig og behagelig.

Vi har kun to ting som må gjøres denne hviledagen, den viktigste er å fôre hundene litt utpå ettermiddagen, den andre er å rekognosere rute for kryssing av Dicksonfjorden i morgen. Med forholdene på Ekmanfjorden friskt i minne og med

Ny-Ålesundernes varsel i bakhodet, er vi forberedt på mye overvann nå også. Vi er lite lystne på en ny kamp mot isslapset for å komme frem, men vi har ikke noe egentlig valg. Over til andre siden av fjorden må vi. Med ispikken i hånden og rifle på ryggen gir vi oss i vei utover for å finne en farbar rute. Det blåser og snør så pass mye at det er liten vits å tråkke opp spor i dag, det blir uansett borte til i morgen, men vi får i det miste sett på forholdene.

Det er omkring fire kilometer over fjorden, og her helt ytterst mot iskanten er ikke snøen så dyp. Vi hakker oss gjennom isen for å måle tykkelsen og finner at den er 10 cm inne ved land, men øker etter hvert som vi beveger oss utover. Noen hundre meter fra land er isen vel 20 cm tjukk. Det definerer vi som overbevisende tjukt og erklærer den som farbar. Det er bare å gi seg i vei dagen etter.

Morgenen etter startet det bra og vi kom oss omtrent en tredjedel av veien over fjorden før vi traff på elendigheten igjen. Ikke bare var forholdene like elendig, men faktisk verre enn i Ekmanfjorden. Det var nå enda mer grautete i nederste laget, og vi ble om mulig enda kaldere og våtere på beina. Etter hvert som vi kjører bygger det seg en bølge av slush oppunder sleden, til hele hulrommet mellom sledeskiene er fylt av isgraut og sleden sitter bom fast. Vi er mye lettere nå enn vi var i starten av turen, men uansett hvor hardt de trekker klarer ikke hundene å rikke sleden.

Jeg går mest bak med hundene når det er dårlige forhold, for vi erfarer at hundene yter noen hakk mer når det er jeg som «kjører» dem, enn når Jens gjør det. Nå må jeg derfor gå frem, ta tak i styrebøylen og løfte og dytte samtidig som jeg får hundene til å trekke fremover. Sleden er lettere enn i starten av turen, men det er fortsatt kanskje 150 kg det er snakk om som skal løftes og trekkes fremover. Og når dette skjer opptil flere ganger for hver 100 meter, dette koster krefter for oss alle.

Og hver gang sleden starter blir jeg stående igjen i fiskebein i slushet, mens hundene og sleden forsvinner fremover. Så er det å lirke og lure skiene mine opp av sørpa, få dem i fartsretningen og så småløpe for å ta igjen sleden før den setter seg fast på ny. Litt smådytting er tross alt mye bedre enn de store, tunge løftene når den setter seg helt fast.

Kalde tær

Over måtte vi og over kom vi, men når vi endelig kom til fastere snø var jeg jeg kald og følelsesløs fra ankelkulen og nedover. Jeg er smertelig klar over alvoret og at forfrysninger kan være nær, om de ikke allerede har begynt å krype innover i tærne. Da vi kom til land på østsiden av fjorden, stoppet vi for lunsj og jeg fikk byttet til tørt fra innerst til nest ytterst på føttene. Selve skistøvlene har vi jo bare ett par hver av.

Skistøvlene vi bruker er bygget opp etter lag på lag prinsippet, slik som klesdrakten ellers. De er konstruert etter samme prinsipp som skistøvlene Roald Amund- sen og mennene brukte til sydpolen i 1911. Våre er norskproduserte ekspedisjonsstøvler fra Alfa skofabrikk. Ytterstøvelen er sydd i mykt cordura-nylon med forsterkninger av lær, og med lærreimer og spenner til å stramme med, i tillegg til snøring. Støvlene er helt uten isolasjon. Isolasjonen er tjukke ullkartanker, tjukke sokker/sko av tovet ull oppi. Inni kartankene har vi tjukke raggsokker. Denne kombinasjonen er mye varmere og mye lettere å tørke enn vanlige lærstøvler med fast isolasjon på innsiden.

Vi har med oss to par kartanker og flere par raggsokker hver. Jeg bytter nå på meg tørt på beina før vi spiser lunsj og gir oss i vei innover fjorden. Jeg blir gradvis varmere, men får ikke igjen følelsen i alle tærne før vi skal slå leir på ettermiddagen, mer enn tre timer senere. Dette var en virkelig guffen opplevelse.

Sterk vind i vente

Vi har tatt oss inn til Nordre Bolleneset og velger å slå leir der. Dagen har vært tung, men ikke utmattende tung. Hundene og vi har blitt herdet etter halvannen uke på tur, så vi kan alltids fortsatt noen kilometer til, men velger å stoppe fordi det er meldt svært sterk vind de neste dagene.

Her på Nordre Bolleneset står det en gammel fangsthytte som selvfølgelig ikke er beboelig, det skulle tatt seg ut med vår flaks. Den er likevel fullt brukbar som levegg for oss, så vi slår opp teltet så tett oppunder hytteveggen på leseiden som vi klarer.

Når det er meldt sterk vind på Svalbard mener de alvor. Vi har erfaring nok til å forstå at meldingen om vindkast opp til 40 m/s ikke bare er alvor, men direkte farlig. Denne vindstyrken tilsvarer 144 km/t og er godt opp på skalaen for orkan, som begynner like over 32 m/s. Det er meldt denne vindstyrken av og på de neste tre døgnene.

Om vi ikke hadde hatt hytten å søke ly bak, måtte vi bygget en levegg av snø for teltet. Med så sterk og langvarig vind hadde vi da risikert at snøveggen ble slipt bort av vinden, og at vi måtte ut i uværet for å prøve å bygge den opp igjen. Vi måtte trolig ha gått jevnlige runder dag og natt for å sjekke at leiren holdt. Bedre da å legge oss bak hytten og slumre oss gjennom uværet.

Hundene velger vi å legge ut i to rekker, fremfor en rekke som vi pleier. Oppstallingswiren vi har med kan deles i to, slik at vi nå har fire hunder fra hytteveggen og på skrå utover på hver side av teltet. Dette gjør vi både for å ha mindre åpent rom for en isbjørn å snike seg innpå oss mens uværet raser, men mest fordi dette gjør at hundene kommer tettere på teltet, og ikke så lett blir liggende i blindsonen bak, der vinden kan samle snøen i en stor fonn. Hunder begravet i en hardpakket snøfonn er det siste vi trenger nå.

Tre døgn i teltet

Det blåser mye de kommende dagene. Det starter for fullt i løpet av første natt, selv her vi ligger i le bak hytten rister teltet så mye at alt som ligger i tørkenettet regner ned omkring oss. Vi har det likevel godt og varmt i soveposene og føler oss ganske trygge, så når alt er nede fra tørkenett og tørkesnor sover vi godt videre. Det blåser ikke like sterkt hele tiden, men kommer liksom kastende over oss i rykk og napp. Et øyeblikk kan være nesten vindstille, for så like etter å blåse med full kraft så vi knapt hører hverandre. Vi sover lenge dagen etter, spiser en sen frokost for så å småsove, lese og høre på musikk utover dagen. Første dag går egentlig med til å bare kose oss i teltet. Det eneste praktiske vi gjør er å tørke sko, kartanker og ullsokker etter fjordkryssingen dagen i forveien. Lengst tid tar kartankene, jeg må faktisk vende og snu på dem i to dager over primusvarmen før de er helt tørre.

Vi spiser ikke lunsj på liggedager, det bestemte vi for noen dager siden i Ekmanfjorden. De porsjonene med Real turmat vi da sparer går til Eqqo. Hun er fortsatt like dårlig og lar seg nå kun friste av vår mat, og litt av «suppen» vi lager til drikke for hundene. Pemmikanen får hun ikke i seg. Eqqo bor forresten inne i teltet med oss nå, noe annet ville vært urimelig for hardt for henne. Hun ligger i fotenden av teltet og koser seg med varmen fra pri- musene og med isolerende liggeunderlag under seg.

De syv andre hundene ligger ute, kveilet sammen i hver sin klump med ryggen mot vinden og snuten godt plassert mellom beina og under halen. Det er lett å føle medynk med dem i uværet, men det er viktig å huske på at de er skapt for å klare akkurat slike forhold. Når vinden blåser på omtrent det kraftigste står jeg i teltåpningen og snakker med høy stemme til Branoq som er mindre enn tre meter unna. Han enser meg ikke. Enten hører han ikke stemmen min, eller så gidder han ikke å hilse i dritværet. Jeg er tilbøyelig til å tro det siste. Jeg tar noen bilder av hundene og kryper tilbake i soveposen selv.

Annerledes er det når vi har mat å tilby. Da spretter de opp alle som en, uansett værforhold. Vi er hver dag ute med en runde pemmikan først og deretter en runde suppe litt senere. Alle vil ha og alle får, det er viktig med litt påfyll for å ha det godt gjennom enda et døgns uvær. Selv om Jens og jeg kun spiser to måltider om dagen så fungerer fordøyelsen normalt. Det er derfor stundom behov for en tur utom teltet med dorullen i den ene hånden og riflen i den andre. Spade er uaktuelt nå, vi gjør vårt oppå snøen akkurat som hundene og tar en runde med papirarbeid etterpå. Å brenne opp papiret som vi oftest gjør er heller ikke noe tema nå, det forsvinner inn i stormen så snart det forlater fingrene. Det er bare å huske å stå på riktig side av leiren så ikke noe blåser inn blant telt og hunder.

Tid for depot

Mens vi ligger værfast er vi ivrig etter å få kontakt med depot-kjøreren vår. Han har slitt flere dager med å komme frem til oss gjennom dyp løssnø. Nå ligger selvfølgelig han også værfast, men han ligger i Pyramiden, en nedlagt russisk gruveby som er på andre sidene av fjellene fra oss. Han er innendørs på hotellet der, et gammelt solid betongbygg fra Sovjet-tiden, og ser ikke ut til å få inn alle meldingene vi sender over satellittelefonen. Ikke er vi overbevist om at han følger så godt med heller, for han svarer ganske sporadisk og svevende når vi en og annen gang får svar. Forresten er de to skuterkjørere, selv om vi kun kommuniserer med den ene. Ingen kjører slike oppdrag aleine på Svalbard. Det skal være sikkerhet i alt man gjør. Den manglende kommunikasjonen er utrolig frustrerende, for vi er snart tomme for mat. Vi nærmer oss slutten av andre uke på tur og skulle ideelt sett hatt depotet levert første døgn vi var værfast. Nå på vei inn i tredje døgn begynner det å bli slunkent i matkassen. Den ekstra ventetiden har likevel ikke vært helt bortkastet. Vi har gjennom diverse runder med ulike personer fått avtalt at Eqqo kan evakueres ut med skuterne som kjører depotet inn. De skal ha med hundebur til henne og vi har fått ordnet med pass i Longyearbyen de neste to ukene til vi er tilbake fra turen.